St.prp. nr. 1 (2001-2002)

FOR BUDSJETTERMINEN 2002 — Utgiftskapitler: 100-198 Inntektskapitler: 3101-3161

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Hovedinnledning

1 Innledning

1.1 Utenrikspolitiske hovedprioriteringer

Hovedoppgaven for norsk utenrikspolitikk er å ivareta og fremme Norges interesser – først og fremst i forhold til våre viktigste allierte og handelspartnere. Når vi likevel er så dypt engasjert i andre deler av verden – gjennom vår sterke støtte til FN, vår betydelige bistand til fattige land, vår omfattende humanitære innsats, vårt arbeid for menneskerettighetene, og vårt engasjement i flere fredsprosesser – skyldes dette at Norge har både et ønske om å hjelpe andre og om å finne felles løsninger på internasjonale problemer. Derigjennom bidrar vi også til å sikre våre egne interesser.

Norsk utenrikspolitikk har derfor en interessebasert og en moralsk dimensjon, som gjensidig støtter opp under hverandre og samlet utgjør en helhet.

1.2 Norsk utenrikspolitikk i et globalt ­perspektiv

Regjeringen mener den beste måten å møte globaliseringens utfordringer på, er økt internasjonalt samarbeid – globalt såvel som regionalt. Ved felles innsats for en bedre organisert verden kan man unngå at den sterkestes rett får råde, og skape mer trygghet og like muligheter for det enkelte menneske. Det er avgjørende at alle land deltar på lik linje i denne prosessen, og tar sine plikter og rettigheter i verdenssamfunnet.

Arbeidet for å styrke det globale internasjonale samarbeidet om de nye trusler mot menneskelig sikkerhet, slik som terrorisme, narkotika- og våpenhandel – blir stadig viktigere. Dette krever innsats over en bred front. Det internasjonale samarbeidet for å stille de skyldige til ansvar for terrorhandlinger må styrkes. Samtidig er det også viktig å sette søkelyset mot de underliggende faktorer som gir grobunn for terrorisme. Dette innebærer opptrapping av arbeidet for gode globale avtaleverk og bedre samarbeids- og styringsorganer. For å utvikle denne innsatsen har Regjeringen tatt initiativet til en bred utredning om styring av de internasjonale markedskreftene. Det blir framlagt en egen stortingsmelding om dette innen utgangen av neste år.

FN er den viktigste globale institusjonen og utgjør grunnpilaren i arbeidet med en tryggere og mer rettferdig verden. FN er normgivende og det klart viktigste redskapet for utvikling av folkeretten.

Regjeringen vil arbeide for at FNs toppmøte om bærekraftig utvikling, som finner sted i Johannesburg september 2002, kan styrke den internasjonale innsatsen for å møte globale fellesutfordringer. En norsk, nasjonal strategi for bærekraftig utvikling vil bli lagt fram på toppmøtet. Vi vil arbeide aktivt for gjennomføring av Kyotoprotokollen. FN-konferansen om finansiering for utvikling i 2002 vil også være viktig i dette arbeid.

Regjeringen vil styrke innsatsen mot global fattigdom. Regjeringen har som mål å trappe opp bistanden til 1 pst. av BNI og følger denne målsettingen opp i budsjettforslaget ved å øke den ODA-godkjente bistanden fra 0,89 til 0,90 pst. av BNI.

Innsatsen for helse, utdanning, godt styresett og en bærekraftig utvikling vil bli prioritert. Vi vil fortsette arbeidet med å effektivisere bistanden. Sammenhengen mellom nødhjelp og langsiktig utvikling vil bli styrket, og den bilaterale bistanden vil bli konsentrert om færre land.

Regjeringen vil foreslå en kraftig styrking av vår støtte til arbeidet mot hiv/aids som er en fundamental trussel mot alt utviklingsarbeid, samt støtte arbeidet mot malaria, polio og tuberkulose. Barn vil være en særlig målgruppe.

Norge vil styrke innsatsen for å slette utviklingslandenes gjeldsbyrder, og gjennomføre toll- og kvotefri markedsadgang for import fra de fattigste landene.

Vi vil videreføre Norges engasjement for en åpen og rettferdig global markedsplass i Verdens handelsorganisasjon, WTO, og arbeide for en ny bred runde med multilaterale handelsforhandlinger som også ivaretar utviklingslandenes og små lands interesser.

Regjeringen vil fortsette arbeidet for globale avtaleverk for nedrustning og trygghet, herunder blant annet miner, håndvåpen og biologiske våpen.

Arbeidet i FNs sikkerhetsråd har vært preget av de løpende kriser og konflikter. Vår erfaring så langt – både fra vår lederrolle i Sanksjonskomiteen for Irak og de øvrige saker på Sikkerhetsrådets dagsorden – er at de ikke-faste medlemsland kan spille en viktig rolle i Rådet, men under forutsetning av at man er godt forberedt og arbeider aktivt for å finne fram til aktuelle kompromissløsninger.

Norge vil i Sikkerhetsrådet videreføre arbeidet med å sette et særskilt fokus på Afrikas utfordringer, de underliggende årsaker til krig og konflikt, og behovet for å styrke FNs evne til å planlegge og gjennomføre internasjonale fredsoperasjoner.

Vårt internasjonale arbeid for fred og forsoning

Norges plass i FNs sikkerhetsråd utgjør samtidig en viktig plattform for vårt internasjonale engasjement for fred og forsoning.

Fra opprinnelig bare å være en passiv økonomisk støttespiller til viktige fredsprosesser, har Norge kommet til å bli en aktiv aktør i flere av disse. De mest kjente er Oslo-kanalen i Midtøsten, fredsavtalen i Guatemala og meglingen på Sri Lanka, men Norge har også bidratt, eller bidrar i land som Mali, Sudan, Colombia og på Kypros.

Vi har bare engasjert oss der hvor alle partene til en konflikt ønsker vår bistand, og der hvor vi har særlige forutsetninger for å kunne gjøre en innsats.

Dette systematiske arbeidet for fred og forsoning har gjort Norge synlig i det internasjonale bildet, og har gitt oss anerkjennelse og respekt hos sentrale beslutningstakere. Noe som bidrar til at vi blir lyttet til også når våre egne interesser er direkte berørt.

Vårt arbeid for fred og forsoning er derfor viktig ikke bare for å bistå mennesker i nød, men også for å fremme norske utenrikspolitiske interesser.

Kampen for menneskerettighetene

Norges arbeid for menneskerettigheter – i Norge og ellers i verden – bygger på grunnleggende norske verdier, og utgjør en sentral del av Regjeringens politikk. Hovedsiktemålet for Regjeringens internasjonale menneskerettighetsengasjement er å sikre at menneskerettighetene etterleves i alle land.

Handlingsplanen for menneskerettigheter, menneskerettighetsdialogene vi har med en rekke land, og det faktum at vi tar opp alvorlige menneskerettighetsbrudd – både i direkte bilaterale kontakter og i ulike internasjonale fora – er viktige virkemidler i en bredt anlagt strategi.

Utbyggingen av internasjonal strafferettspleie er her et annet viktig satsningsområde. Straffeforfølgning av internasjonale forbrytelser er viktig for varig fred og forsoning. Norge vil derfor videreføre sin innsats til støtte for FNs straffedomstoler for det tidligere Jugoslavia og Rwanda, samt arbeide for en rask etablering av Den internasjonale straffedomstolen.

1.3 Norsk utenrikspolitikk i et regionalt ­perspektiv

Norges overordnede nasjonale interesser kan best ivaretas og fremmes i første rekke gjennom et aktivt samspill og samarbeid med EU, USA og Russland.

Det er gjennom et samarbeid med vekselsvis en eller flere av disse tre aktører at vi kan sikre våre grunnleggende interesser, det være seg på det økonomiske og handelspolitiske området, med hensyn til forsvars- og sikkerhetspolitikk, eller i arbeidet med ressurs- og miljøspørsmål.

Forutsetningen for at vi skal oppnå resultater, er at vi tenker langsiktig og legger sten på sten for derigjennom å underbygge Norges stilling som en seriøs og troverdig samarbeidspartner i utenrikspolitikken.

En aktiv europapolitikk

Regjeringen ser forsterket innsats for regionalt samspill i Europa og nærområdene som viktige byggeklosser i arbeidet for global trygghet og rettferdighet.

EU er inne i en meget dynamisk utvikling, og vil være den sentrale rammen for utforming av felles løsninger på felles utfordringer i Europa.

Det står i dag seks politiske hovedspørsmål på EUs dagsorden:

1) utvidelsen av EU med nye medlemsland fra sentral-, sør- og øst-Europa, 2) innføringen av euro som mynt fra 1. januar 2002 og videreutviklingen av den økonomiske og monetære union (ØMU), 3) den såkalte Lisboa-strategien for å skape verdens mest konkurransedyktige, kunnskapsbaserte økonomi, 4) utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, 5) utviklingen av samarbeidet om justispolitikk og politisaker, og på et mer overordnet, politisk nivå – 6) den brede debatten om EUs framtid.

Dette er spørsmål som Norge i årene som kommer i stadig sterkere grad vil måtte forholde seg til, samtidig som de fleste av disse prosessene foregår på områder der Norge har liten eller ingen formell innflytelse.

EUs vektlegging av forholdet til kandidatlandene vil uunngåelig ha som konsekvens at det blir mindre tid og interesse for Norge.

Hovedutfordringen for praktisk norsk europapolitikk i årene framover blir derfor å sikre og etterleve de ordninger og forpliktelser Norge har inngått i forhold til EU, og spesielt de som følger av EØS-avtalen. EØS-avtalen vil fortsatt være avgjørende for å ivareta viktige norske interesser.

Europameldingen og Stortingets merknader til denne vil ligge til grunn for en fortsatt aktiv politikk overfor Den europeiske union. Samtidig ser vi at EU utvikler seg videre på en rekke områder som ikke dekkes av EØS-avtalen. Regjeringen vil videreføre arbeidet for å sikre Norge best mulig medinnflytelse i Europa innen de rammer vår nåværende tilknytningsform setter.

De transatlantiske bånd – forholdet til USA

Norge har i alle år hatt et spesielt forhold til USA. Årsakene til dette er mange, men det dreier seg om grunnleggende økonomiske, politiske og sikkerhetspolitiske forbindelser, som støttes opp om av utallige familiebånd mellom nordmenn og amerikanere av norsk avstamming.

Norsk og europeisk sikkerhet er fortsatt avhengig av USA. Vi må derfor arbeide for at USAs fortsatt ser seg tjent med å bruke sin politiske og militære tyngde til å understøtte de europeiske bestrebelser for stabilitet og fred i Europa.

Vi må også stå rede til å møte nye trusler til vår sikkerhet. De tragiske terroranslagene mot mål i USA viser nødvendigheten av at verdenssamfunnet står samlet i kampen mot terrorisme. Terrorisme rammer helt grunnleggende verdier våre samfunn er bygget på og kan bare bekjempes effektivt gjennom internasjonalt samarbeid. Både FN og NATO står sentralt i dette arbeidet, og har ved gjentatte anledninger fordømt terroraksjoner i enhver form og understreket vårt felles ansvar for å bekjempe dette ondet.

NATO-paktens Artikkel 5 om kollektivt forsvar bygger på FN-paktens artikkel 51 om retten til selvforsvar. Anslagene mot USA i september 2001 var av et slikt omfang at NATO-paktens artikkel 5 kunne komme til anvendelse dersom terrorhandlingene var styrt fra utlandet og USA anmodet om bistand. Dette bekrefter NATO-alliansens evne til å omstille seg til å møte nye trusler mot vår sikkerhet.

I den transatlantiske dialogen står spørsmålet om NATOs rolle i Europa sentralt. Fra norsk side er vi opptatt av at EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) skal være et supplement til samarbeidet i NATO. Alliansen må forbli det sentrale sikkerhetspolitiske instrument i det euro-atlantiske området.

Den forestående NATO-utvidelsen er derfor viktig og vil være et vesentlig bidrag til styrkingen av den nye sikkerhetspolitiske arkitektur i Europa. Utvidelsen av NATO-samarbeidet til å omfatte stadig nye europeiske land går sammen med et politisk ønske om å fordype samarbeidet med Russland. Begge deler vil være viktig for å integrere disse landene i europeiske samarbeidsinstitusjoner.

NATO har også utviklet seg til å bli et effektivt redskap for internasjonal krisehåndtering. Dette demonstreres daglig på Balkan gjennom de NATO-ledede operasjonene i Bosnia-Hercegovina, Kosovo og Makedonia, og som aktivt støtter opp om det internasjonale sivile nærværet i regi av bl.a. FN, EU og OSSE. Det vi samlet gjør på Balkan for å sikre stabilitet og fredelig utvikling, er en viktig forutsetning for fred i hele det euro-atlantiske området.

USA er en viktig støttespiller i bestrebelsene for å integrere Russland og de baltiske landene i euroatlantisk samarbeid. Barents- og Østersjørådet – hvor USA har observatørstatus – er viktige fora i denne prosessen. Et viktig mål for Regjeringen blir å utvikle gode samarbeidsprosjekter basert på gjensidig tillit og interesse.

Det er imidlertid enkelte sider ved den amerikanske utenrikspolitikken der vi har et annet syn. Samtidig bidrar det i vesentlig grad til å svekke arbeidet med å skape bred enighet om internasjonale kjøreregler og felles løsninger når USA – verdens eneste supermakt – reserverer seg og til og med trekker seg fra internasjonale avtaler.

En felles kulturarv og grunnleggende verdiforankring – koblet opp med gjensidig økonomisk avhengighet – gir imidlertid et godt grunnlag for å håndtere de ulike vurderinger og synspunkter som eksisterer mellom USA og Europa.

Det er for øvrig slik at der hvor vi er uenige med USA, står vi svært ofte sammen med resten av Europa. Dette gjelder på så forskjellige områder som klima- og miljøspørsmål, internasjonale handelsspørsmål og rustningskontroll.

De nære bånd mellom Norge og USA kan imidlertid ikke tas for gitt. De må pleies og utvikles, og de må tilpasses en ny tid. Det er på denne bakgrunn Utenriksdepartementet har tatt initiativet til en analyse av hvor vi står og hvor vi vil i vårt forhold til USA. Hovedsiktemålet er å gi vårt bidrag til å styrke de transatlantiske forbindelser i en viktig brytningstid for vårt land og hele Europa.

Vårt forhold til Russland

Forholdet mellom Norge og Russland er grunnleggende godt, ikke minst utvikler det lokale samarbeidet over grensen i nord seg positivt. Dette gjelder ikke bare studentutvekslinger, kulturelle kontakter og forskningssamarbeid, men også næringslivssamarbeid.

I fjor la Regjeringen fram en russlandsstrategi som dekker hele spennvidden i forbindelsene mellom Norge og Russland. Strategien er et konkret uttrykk for vår vilje til å satse på forholdet til Russland og samordne vår langsiktige innsats. Det vil i tiden framover være viktig at det vises politisk vilje til å rydde unna foreldede stengsler slik at samarbeidet blir lettere, slik at både handel og investeringer får bedre betingelser.

Norge har følt et spesielt ansvar for folk-til-folk samarbeid i nord – for tillitsbygging over en grense som for ikke så lenge siden var så godt som stengt. I løpet av få år har vi fått barentssamarbeidet og andre multilaterale og bilaterale samarbeidsordninger, som river ned gamle skiller og bygger opp et nytt samarbeid over grensene. Dette er samarbeidsordninger Regjeringen legger stor vekt på å styrke og videreutvikle.

Norge og Russland forvalter rike fiskeressurser i Barentshavet. Sentralt i samarbeidet står fastsettelse av fangstkvoter og fiskeriforskning. Både Norge og Russland har en klar og felles interesse i en langsiktig og forsvarlig forvaltning av ressursene. Regjeringen vil derfor arbeid for at man kan komme fram til fornuftige ordninger også på dette viktige feltet.

Også på energiområdet ser vi store muligheter for et nærmere samarbeid med Russland – så vel i Barentshavet som på fastlandet i nord-Russland. Men det fulle potensialet for samarbeid i Barentshavet vil først kunne bli utløst når man har funnet en løsning på avgrensningsspørsmålet. Det er videre av stor betydning at petroleumsutvinning og -transport foregår på en måte som ikke setter miljøet og våre felles fiskeressurser i fare.

Atom- og miljøproblemene i nord kan imidlertid ikke løses uten et nært samarbeid mellom Russland, EU, USA og det internasjonale samfunn for øvrig. Regjeringen vil fortsette arbeidet for en bred multilateral rammeavtale for opprensking av atomavfall og brukt kjernebrensel. Det vil være et svært viktig bidrag for å sikre en betydelig internasjonal satsning på atomsikkerhetsarbeidet.

Både Norge og de øvrige europeiske land har en felles interesse i å knytte Russland nærmere til Europa. Vi må arbeide for et bredt samarbeid med Russland både bilateralt og i samarbeid med andre. Samtidig må vi vise fasthet når situasjonen krever det.

1.4 Styrking av det multilaterale ­handelssystem

Med vår betydelige utenrikshandel er det i Norges interesse å bidra til videreutvikling og styrking av det multilaterale regelbaserte handelssystemet. Vi må unngå at Norge og andre små land utsettes for vilkårlighet og ensidige tiltak – slik som proteksjonisme og anti-dumpingtiltak.

Regjeringen ønsker at handelssystemet gjennom økt konkurranse fortsatt skal sikre et stadig bedre og mer variert vare- og tjenestetilbud til gunstige priser for forbrukerne, og er opptatt av å sikre en bedre markedsadgang for norsk eksport. Regjeringen vil arbeide for at en åpen verdensøkonomi også kan komme utviklingslandene til gode. I første rekke gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO) kan vi ivareta disse hensyn.

Det foregår en prosess for å legge grunnlaget for igangsetting av en bred forhandlingsrunde under WTOs fjerde ministermøte i Doha, Qatar 9.-13. november 2001. Norge deltar aktivt i denne prosessen. I tillegg til de pågående forhandlinger går Regjeringen inn for at det skal åpnes forhandlinger om markedsadgang for industriprodukter inklusiv fisk, elektronisk handel, forenkling av handelsprosedyrer, offentlige innkjøp, investeringer, konkurransepolitikk og antidumping. I en bred runde må det tas spesielt hensyn til utviklingslandene. Utviklingslandene og særlig de minst utviklede landene må settes bedre i stand til å utnytte de mulighetene et åpnere handelssystem gir.

1.5 Miljø og bærekraftig utvikling

Begrepet bærekraftig utvikling ble lansert av Brundtland-kommisjonen i 1987 i rapporten «Vår Felles Framtid». I etterkant av FNs toppmøte om miljø og utvikling i Rio i 1992 har begrepet oftest blitt assosiert med miljø. Kommisjonen la imidlertid også vekt på sosial rettferdighet og velferd i sin definisjon av bærekraftig utvikling og så på fattigdomsbekjempelse som en hovedutfordring. Oppfølgingen av de internasjonale utviklingsmål og Agenda 21 fra Rio, har preget internasjonalt samarbeid om miljø og bærekraftig utvikling i 90-årene.

Hvert land skal utvikle en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling innen år 2005. Fra norsk side støttes arbeidet i regi av OECD/DAC med å sette utviklingslandene i stand til å definere sine prioriteringer og utvikle spesifikke kriterier for en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling.

Globaliseringen øker behovet for styrket internasjonalt miljøsamarbeid. En svak forankring av miljøhensyn i et globalisert samfunn kan føre til økt press på naturressursene og generere mer avfall og forurensning. En sterk internasjonal miljøforvaltning er sammen med forutsigbarhet i økonomien en forutsetning for å kunne legge til rette for en bærekraftig utvikling. Regjeringen legger derfor stor vekt på å delta aktivt i det internasjonale samarbeidet om bærekraftig utvikling.

Utenriksdepartementets miljøhandlingsplan følger denne proposisjonen som et utrykt vedlegg.

1.6 Utviklingspolitikken

Kampen mot fattigdommen – hovedutfordringen

Det overordnede målet for norsk utviklingssamarbeid er å bidra til bedring av økonomiske, sosiale og politiske kår i utviklingslandene. Dette mål er nært knyttet til det etiske grunnlaget for bistand – medmenneskelighet, nestekjærlighet og solidaritet. Det er bred oppslutning om dette i det norske folk.

Kampen mot fattigdommen er helt nødvendig for å nå andre viktige og nært beslektede mål, som bærekraftig utvikling, kontroll med smittsomme sykdommer og realisering av økonomiske og sosiale rettigheter. Fattigdomsreduksjon er også et våre viktigste virkemidler i kampen mot de underliggende årsaker til konflikt, terrorisme og andre trusler mot menneskelig sikkerhet. Det er derfor kampen mot fattigdommen fortsatt vil være kjernen i Regjeringens utviklingspolitikk.

Det er i dag stor enighet om sammenhengene mellom økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Man kan langt på vei tale om en felles plattform for internasjonal samhandling til beste for verdens fattige og om en global felles interesse. Denne plattformen kommer til uttrykk i de internasjonale utviklingsmålene som ble bekreftet i FNs tusenårsforsamling høsten 2000.

Hiv/aids epidemien

Hiv/aids epidemien står i en særstilling som hinder for å nå disse utviklingsmålene. Den forsterker fattigdommen og sårbarheten, og den rammer de fattigste – særlig kvinner og barn – aller hardest. Derfor er kampen mot hiv/aids helt sentral i alle strategier for utvikling.

Drøyt 36 millioner mennesker er i dag hiv-smittede. De aller fleste lever i et belte av land i det sørlige Afrika, men epidemien sprer seg raskt også i flere land i Asia og i Russland. For mange land er ikke hiv/aids bare et helseproblem, men en utviklingskatastrofe. I mange afrikanske land antar man at en tredjedel av dagens 15-åringer vil dø av aids. Unge kvinner er særlig utsatt.

Regjeringen vil bygge videre på det brede engasjementet som man nå opplever i kampen mot hiv/aids i fattige land. Vekten må fortsatt ligge på forebyggende tiltak, men det er et økende press og et legitimt krav fra de fattige land også for tilgang til medisiner og behandling. Det er disse behov som ligger til grunn for arbeidet med å opprette et nytt globalt fond for aids og helse. Epidemien setter nytt fokus på internasjonale regelverk av betydning for produksjon og tilgang til legemidler, og den skjeve fordelingen i de mest grunnleggende helsetilbud innenfor og mellom land. Utviklingstiltakene må også bidra til at landene i større grad mestrer de store sosiale og økonomiske konsekvensene av epidemien.

Barn i sentrum for utviklingspolitikken

FN og FNs medlemsland har forberedt et toppmøte om barn som nå ventes å finne sted tidlig i år 2002. I mange land er barna de svakeste av de svake, men samtidig landenes viktigste framtidsressurs. Uendelig mange barn er uten omsorg og uten familienettverk på grunn av hiv/aids-epidemien. Barns overlevelse, bedrede livskvalitet og økte muligheter er blant de viktigste kriterier og mål for en utvikling i riktig retning. Barns rettigheter, slik de er nedfelt i Barnekonvensjonen, er utgangspunktet for en tilnærming som setter barn i sentrum for utviklingspolitikken.

Regjeringen har vært særlig opptatt av å sikre barn et grunnleggende helsetilbud, bl.a. gjennom en global vaksinesatsing, og ved å legge særlig vekt på at jenter får skolegang. Tiltak mot barnearbeid og vold mot barn, og for barn i væpnet konflikt, er også viktige satsingsområder. Hiv/aids epidemien setter alle disse tiltaksområdene inn i et nytt perspektiv som både forsterker betydningen av denne innsatsen og utfordrer til et videre arbeid med løsninger. Regjeringen vil etter barnetoppmøtet utarbeide en ny norsk bistandsstrategi for barn.

Samstemt politikk for utvikling

En rekke utviklingsland er i ferd med å utarbeide nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon, der de konkretiserer sin nasjonale politikk for å nå de internasjonale utviklingsmålene. Disse strategiene skal etter hvert inkludere alle dimensjoner av landenes utviklingspolitikk og vil også ligge til grunn for mobilisering av landenes egne ressurser og kapasitet. En slik nasjonal plattform gir bedre muligheter enn tidligere for effektiv bistand, ved samordning, synergier og strategiske allianser, mer rasjonell bruk av ressurser og bedre oppfølging av resultater. Dette gjelder alle typer bistand og alle utviklingspartnere på alle nivå; stat, sivilt samfunn, næringsliv, FN og utviklingsbankene.

Bred internasjonal oppslutning om de internasjonale utviklingsmålene er også bakgrunnen for at Regjeringen har utarbeidet en egen handlingsplan for fattigdomsreduksjon. Handlingsplanen understreker sammenhengen mellom bistand og annen politikk som direkte eller indirekte er rettet mot utviklingsland, og framhever viktige grep for å bidra til ytterligere fattigdomsretting av norsk utviklingspolitikk. Politikk som direkte eller indirekte er rettet mot landene i sør, bør støtte opp under kampen mot fattigdommen i disse landene. Det er derfor et viktig mål å skape bedre sammenheng – «koherens» – i politikken, slik at ingen tiltak undergraver eller uthuler andre.

Gjennom erfaringer fra utviklingssamarbeid i over 40 år er det påvist at utviklingssamarbeidet har best langsiktig virkning hvis det forankres i mottakerlandets egne mål og prioriteringer, nasjonale planer og budsjetter. Giverstyrt, prosjektorientert bistand kan riktignok være vellykket på kort sikt, men sikrer ikke nødvendigvis verken positive ringvirkninger eller adekvat oppfølging. Mottakerstyring er derfor et viktig prinsipp for både bilateral og multilateral bistand, såvel som for utviklingssamarbeidet gjennom frivillige organisasjoner. Dette innebærer at mottakerlandene selv – representert ved sine regjeringer – ansvarliggjøres for sin egen utvikling, også i forhold til det sivile samfunn, organiserte interessegrupper og demokratiske institusjoner. Å styrke kvinners muligheter til å delta aktivt i alle prosesser knyttet til mottakerstyring, – innenfor statlig og lokal administrasjon, politiske prosesser og det sivile samfunn, vil være en viktig dimensjon i Regjeringens videre arbeid med kjønnsperspektivet i bistanden. Kvinner er sentrale aktører, ikke bare en særlig målgruppe.

Som samarbeidspartner må Norge stille krav til at utviklingsssamarbeidet følger omforente mål. Nasjonale planer må på en særlig måte tydeliggjøre spørsmål knyttet til skjev fordeling og marginalisering innenfor land, og bidra til fattige og sårbare grupper i befolkningen blir satt i stand til å delta i utformingen og iverksettelsen av beslutninger som berører deres framtid.

Finansiering for utvikling

For nesten alle land vil nasjonale ressurser være den viktigste kilde til finansiering av utvikling. Landenes egen politikk er helt avgjørende for å oppnå varige resultater. Det er nødvendig med tiltak som kan fremme intern sparing og investeringer. Dette stiller økte krav til godt styresett, med effektive tiltak mot korrupsjon. Det må skapes økonomiske rammebetingelser som fremmer verdiskapning og gir mer stabile og forutsigbare vilkår for private investeringer.

I overskuelig framtid vil de fattigste landene like fullt være svært avhengige av internasjonal bistand. Økte internasjonale bistandsoverføringer til de fattigste land er helt nødvendig for å nå målet om halvering av verdens fattigdom innen 2015. Verdensbanken, som har tallfestet be­hovene for økte bistandsmidler for å nå de internasjonale utviklingsmålene, understreker betydningen av at alle OECD land øker sin bistand.

Samtidig vil bistand være bare ett av ulike virkemidler for å støtte opp under nasjonale utviklingsbestrebelser. Gjeldslette, økte private investeringer i fattige land og bredere og sikrere adgang til markedene i den rike del av verden vil også gi u-landene betydelig økonomisk drahjelp. For mellominntektsland vil dette være vel så viktig som bistand.

I utviklingspolitikken er det således økende vekt på en tilnærming hvor finansielle, handelsmessige og andre økonomiske virkemidler sees i sammenheng. Denne brede tilnærmingen er lagt til grunn i forberedelsene til FNs konferanse om finansiering for utvikling, som vil finne sted i Mexico i mars 2002. Konferansens dagsorden omfatter spørsmål som går langt utover den tradisjonelle utviklingsdialogen, med en rekke konkrete forslag for å bedre ressurstilgangen for utvikling og styrke utviklingslandenes posisjon.

For de fattigste landene vil handel, på kort eller mellomlang sikt, ikke være noe reelt eller selvstendig alternativ til bistand. Bedre markedsadgang er imidlertid viktig for å gi utviklingslandene større eksport- og valutainntekter. For at utviklingslandene skal kunne dra nytte av den markedsadgangen som gis, er det et stort behov for faglig og finansiell bistand til oppbygging av nødvendig handels- og eksportkompetanse. Bistand vil også være en helt vesentlig kapitalkilde for nødvendige investeringer i sosial sektor og nasjonal infrastruktur for å legge grunnlaget for en bærekraftig utvikling.

Norge har i flere år arbeidet med å effektivisere og modernisere utviklingssamarbeidet for å svare på disse utfordringene. Utfordringen framover er firedelt; 1) å videreføre moderniseringen av bistanden og 2) opprettholde et høyt bistandsvolum og øke det ytterligere, samtidig som man 3) gjennomfører en offensiv gjeldslettepolitikk og 4) det foretas utviklingsfremmende reformer på en bredere front, særlig hva gjelder handel og investeringer. Her må OECD-landene gå foran. I det videre arbeidet med disse utfordringene vil Regjeringen legge stor vekt på nært samarbeid og dialog med utviklingslandene selv.

Et effektivt multilateralt system

Globale utfordringer krever globale løsninger. Et sterkt multilateralt engasjement er en forutsetning for effektivt utviklingssamarbeid. Stor grad av enighet om mål og virkemidler er en enorm fordel – og kanskje avgjørende viktig. Også i samarbeidet mellom de multilaterale organisasjonene og i utformingen av deres rolle i bistand til land betyr de felles internasjonale utviklingsmålene store framskritt. Det er Regjeringens vurdering at økt samarbeid med de multilaterale organisasjonene, og derigjennom med andre viktige givere og mottakerland, vil bidra til bedre koordinert bistandsinnsats. Dette er en viktig årsak til at Regjeringen fortsatt legger opp til at en stor andel av bistanden til fattige land skal kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner.

Som all annen bistand må også den multilaterale bistanden vurderes i forhold til de resultater man rent faktisk oppnår på landnivå. Det er grunn til å skjerpe dette fokuset. Derfor legges det opp til at multilaterale midler innenfor prioriterte satsingsområder også i noen utstrekning kan rettes mot organisasjonenes virksomhet i land. Forutsetningen må være at slik støtte bidrar til at organisasjonene kan fylle sin rolle mer effektivt innenfor koordinerte innsatser på landnivå.

Praktisk talt alle FN-organisasjoner har i de siste år gjennomgått omfattende reformer og effektivitetstiltak. Dette arbeidet må forsette, samtidig som det multilaterale system må gis ressurser til å bistå utviklingslandene til å oppfylle globale mål. Regjeringen vil fortsatt arbeide for å styrke FN-systemets evne til å sette mottakerlandene bedre i stand til selv å lede kampen mot fattigdom, snarere enn å bli ledet av andre.

Et fokusert bilateralt utviklingssamarbeid

Regjeringen legger opp til både en geografisk og en mer tematisk fokusering av utviklingssamarbeidet. I valg av hovedsamarbeidsland vil lavinntektsland fortsatt bli prioritert. Regjeringen vil legge økt vekt på landenes vilje til å føre en fattigdomsrettet politikk. Landenes egne overordnede prioriteringer skal ligge til grunn for samarbeidet, og Regjeringen legger betydelig vekt på at innsatsen koordineres godt giverlandene i mellom.

For å få mest mulig ut av ressursene bør bistanden i størst mulig grad rettes inn mot områder der Norge har særlige forutsetninger for å bidra, og mot samarbeid med land som genuint ønsker en bred og fordomsfri dialog om utviklingspolitiske spørsmål – bilateralt så vel som multilateralt. Dette vil kunne gi mer dybde og bredde i våre relasjoner til noen sentrale samarbeidsland. Dialogen vil kunne være veiledende for hvorvidt norske bilaterale kanaler eller multilaterale organisasjoner skal benyttes for den ønskede bistanden. Der Norge skal delta bilateralt må vi ha nok tyngde til å yte et vesentlig bidrag, både økonomisk og gjennom utviklingspolitisk og faglig dialog og samarbeid.

Det ligger store muligheter i regionalt samarbeid, både økonomisk og politisk. Økt økonomisk integrasjon i en region kan legge grunnlaget for tettere politisk samhandling. Dette er ikke minst viktig i Afrika, et kontinent som i så mange år har vært preget av krig og konflikt. Regjeringen vil gjennom utviklingssamarbeidet stimulere til slikt samarbeid.

Et bredt samarbeid med det sivile samfunn

Frivillige krefter, interessegrupper og organisasjoner er nødvendige pådrivere, veivisere, korrektiver og partnere i utviklingsprosessen i ethvert land. Solidaritet, demokrati, rettferd og menneskerettigheter krever folkelig rotfeste.

Fordeling av roller mellom det offentlige, det private og det frivillige er hvert lands nasjonale ansvar. Fordelingen varierer fra land til land, avhengig av nasjonal politikk og rammebetingelser. Offentlige tilskudd til frivillige organisasjoners utviklingssamarbeid må ha som forutsetning at de gir bidrar effektivt til fattigdomsreduksjon og til å realisere de omforente internasjonale utviklingsmålene. De frivillige organisasjonene må underlegges de samme effektivitetsmål som andre kanaler for bistand.

Ny teknologi og bredere mellommenneskelig og mellomfolkelig kontakt representerer et viktig mobiliseringspotensiale og gir nye muligheter for enkeltmennesker og grupper med felles interesser til samarbeid over landegrenser, rettet inn mot både lokale og globale utfordringer. Koblingen mellom det lokale og det globale er helt nødvendig for forankring av utviklingssamarbeidet og for å mestre kompleksiteten i utviklingsutfordringene.

En utvikling for å overkomme fattigdom og avmakt forutsetter et aktivt sivilt samfunn. Utviklingsmulighetene må gripes. Frivillige krefter må gis rom. Statlig lederskap trenger demokratisk forankring og korrektiv. Mangfold er viktig for å trygge demokrati og rettigheter og for å legge grunnlaget for sosial integrasjon, kreativitet og bredde i utviklingsprosessen.

Frivillige organisasjoners arbeid kan i bestemte sammenhenger gi merverdi i forhold til andre måter å svare på fattigdom og nød. Men det er ikke alltid slik. Frivillig og privat virksomhet kan aldri komme i steden for det ansvaret stater og myndigheter må ivareta for sin befolkning og i mellomstatlige relasjoner. Frivillig virksomhet vil ikke alene være tilstrekkelig for å sikre fordeling av tjenester og muligheter. Om enkeltinnsatser kan nå langt i å møte behov for avgrensede målgrupper, vil utviklingseffekten være avhengig av strategiske koblinger til mer overgripende nasjonale utviklingsprosesser.

Både stater, markedsaktører og det sivile samfunn må bære sin del av ansvaret for å skape relasjoner og roller som er utviklingsfremmende og fredsbyggende, som trygger demokrati og rettigheter, som gir resultater for fattige og som balanserer og korrigerer makt. Dette innebærer behov for en bedre samordning og målretting av de frivillige organisasjoner innsats, og en styrking av mottakerlandenes evne til å innpasse de frivillige organisasjoners innsats i sektorprogrammer og fattigdomsstrategier.

Regjeringen har på dette grunnlag utarbeidet nye retningslinjer for støtte til frivillige organisasjoners virksomhet. I budsjettet legges det opp til en betydelig styrking av frivillige organisasjoners handlingsrom og muligheter til å gjøre en innsats. I tillegg til den globale bevilgningen som i særlig grad er rettet mot støtte til bygging av sivile samfunn, legger Regjeringen opp til en ny global bevilgning som støtter opp om frivillige organisasjoners deltakelse i kampen mot hiv/aids, med særlig innretning mot utfordringene og konsekvensene av epidemien for kvinner, barn og ungdom. Både bevilgningen over det humanitære kapitlet og bevilgningen for overgangsbistand omfatter dessuten støtte til frivillige organisasjoners virksomhet. Også de tematiske regionalbevilgningene er åpne for samarbeid med frivillige organisasjoner i den utstrekning slik innsats er del av en effektivt koordinert nasjonal og/eller regional satsing.

Regjeringens arbeid med hiv/aids-utfordringen har ikke minst vist betydningen av bred mobilisering gjennom kirke og næringsliv, fagforeninger, kulturliv, ungdom, interesseorganisasjoner, idrett og hele spekteret av det norske organisasjonsliv. Dette samarbeidet har sin egen verdi og sin egen dynamikk, som i høy grad også vil bidra til forankring av utviklingspolitiske spørsmål og utfordringer i det norske samfunn – og således mobilisere til innsats. Regjeringen vil derfor fortsette sin nære dialog med det sivile samfunn i Norge – både om vilkår for støtte til deres egen virksomhet, og om spørsmål knyttet til rammevilkår for utvikling og en mest mulig samstemt fattigdomsrettet politikk.

2 Generelle merknader til ­budsjettforslaget

Utenriks­ministeren og Statsråden for utviklingssaker har det konstitusjonelle ansvar for følgende kapitler/poster på Utenriks­departementets budsjett:

Utenriksministeren

Programområde 02

Kap. 100/3100

Utenriksdepartementet

Kap. 101/3101

Utenriksstasjonene

Kap. 102

Særavtale i utenriks­tjenesten

Kap. 103

Regjeringens felles­bevilgning for ­representasjon

Kap. 104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

Kap. 115

Presse-, kultur- og ­informasjonsformål

Kap. 116

Deltaking i interna­sjonale organisasjoner

Programområde 03

Kap. 140/3140

Utenriksdepartementets administrasjon av ut­viklingshjelpen

Kap. 143

Utenriksdepartementets administrasjon av utenriksstasjonene

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneske­rettigheter (post 71)

Kap. 164

Fred, forsoning og ­demokrati

Kap. 197

Bistand til ikke-ODA-godkjente land og internasjonale miljøtiltak

Kap. 198

Frivillige bidrag, FN-­operasjoner

Statsråden for utviklingssaker

Programområde 03

Kap. 141/3141

Utenriksdepartementets administrasjon av ut­viklingshjelpen

Kap. 142/3142

Utenriksdepartementets administrasjon av utenriksstasjonene

Kap. 150

Nødhjelp, humanitær bistand og menneske­rettigheter (post 71)

Kap. 151

Fred, forsoning og ­demokrati

Kap. 152

Bistand til ikke-ODA-godkjente land og internasjonale miljøtiltak

Kap. 153

Frivillige bidrag, FN-­operasjoner

Kap. 154

Regionbevilgning for Mellom-Amerika

Kap. 160

Sivilt samfunn og ­demokratiutvikling

Kap. 161/3161

Næringsutvikling

Kap. 162

Overgangsbistand (gap)

Kap. 163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneske­rettigheter (post 70)

Kap. 165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

Kap. 166

Tilskudd til ymse tiltak

Kap. 167

Flyktningetiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA)

Kap. 170

FN-organisasjoner

Kap. 171

Multilaterale finans­institusjoner

Kap. 172

Gjeldslette

Kap. 173

Støtte til prioriterte temaer via multilaterale kanaler

3 Bistandsbudsjettet for 2002 – ny budsjettstruktur

Regjeringen orienterte Stortinget gjennom St. prp. nr. 1 (2000-2001) om at en ville gjennomgå budsjettstrukturen under 03-området (ODA-bistand), samt i denne sammenheng ta stilling til tidligere forslag om eventuell avvikling av særbevilgningene til miljø-, kvinne- og kulturtiltak. Spørsmålet om ny budsjettstruktur ble også omtalt i utviklingsministerens utviklingspolitiske redegjørelse i Stortinget i april 2001.

Gjennom den nye budsjettstrukturen som foreslås i 2002-budsjettet ønsker Regjeringen å forbedre sammenhengen og mulighetene for felles strategi for bilateral og multilateral innsats. Det legges videre vekt på konsentrasjon og fokusering, med mer presise avgrensninger av formål og innhold i de ulike bevilgningene. For å tilpasse omtalen i proposisjonen til Stortingets bevilgningsnivå er underpostene sløyfet. Dette antas å gi en mer effektiv og hensiktsmessig oppbygging av bistandsbudsjettet.

Omleggingen av budsjettstrukturen innebærer bl.a.:

  • Geografisk konsentrasjon av et bredt bilateralt utviklingspolitisk samarbeid til noen få hovedsamarbeidsland.

  • Videreutvikling og konsentrasjon av et bredt multilateralt utviklingspolitisk samarbeid til noen få multilaterale organisasjoner.

  • Fokusering av øvrig bilateral og multilateral bistand innenfor noen prioriterte tverrgående tematiske innsatsområder.

Dette innebærer en omfattende overføring av midler og tiltak til nye poster, jf. fotnote under enkelte kapitteltabeller, samt vedlegg til proposisjonen «Poster under bistandsbudsjettet etter ny budsjettstruktur».

Den bilaterale bistanden under programkategori 03.10 omfatter bistand til hovedsamarbeidslandene og tematiske satsinger for et begrenset utvalg andre samarbeidsland og regionale tiltak.

Programkategori 03.20 Globale ordninger omfatter virkemidler som kanaliseres både gjennom multilaterale og bilaterale kanaler, herunder frivillige organisasjoner, norske og internasjonale. Også humanitær bistand og menneskerettigheter, overgangsbistand (gap), forskning, kultur og næringsutvikling inngår i denne programkategorien. Bistand til ODA-godkjente OSSE-land, herunder bistand til tidligere Jugoslavia inngår i denne programkategorien.

Programkategori 03.30 Multilateral bistand omfatter bistand som kanaliseres via multilaterale organisasjoner, internasjonale banker og fond.

De tematiske satsingsområdene for både bilateral og multilateral bistand omfatter:

  • Helse og utdanning

  • Hiv/aids

  • Økonomisk utvikling og handel

  • Miljø og energi

  • Godt styresett

  • Regionalt samarbeid

Fordelingen av midler fra de regionale tematiske postene til de to kategoriene samarbeidsland vil bli basert på landenes behov og på strategiske avveininger og effektivitetsvurderinger på norsk side.

Regjeringen foreslår avvikling av de globale særbevilgningene til miljø- og kvinnetiltak. Særbevilgningene har utgjort en begrenset del av den samlede norske støtten til disse formål. En evaluering av særbevilgningen for miljø har vist at denne bevilgningen ikke i tilstrekkelig grad har medvirket til å fremme integrering av miljøhensyn i det øvrige utviklingssamarbeidet. Satsinger på miljøspørsmål vil nå bli ivaretatt direkte innenfor de tematiske satsingene samtidig som støtten til miljøtiltak over landprogrammer og gjennom multilaterale organisasjoner vil bli videreført.

Tiltak tidligere støttet over særbevilgningen for kvinner vil bli dekket innenfor flere av de nye tematiske satsingsområdene. Kvinnerettede tiltak vil også bli støttet gjennom landprogrammene og over ulike globale støtteordninger. Det legges samtidig vekt på en forsterket dialog og oppfølging av kvinnespørsmål i nasjonale strategier og i forhold til multilaterale organisasjoner. Det legges opp til en systematisk årlig rapportering om kvinnerettingen av norsk utviklingssamarbeid.

Støtte til kulturtiltak som virkemiddel for utvikling er nå samlet under kap. 160, post 73, som også omfatter tiltak som tidligere ble støttet over den særskilte kulturbevilgningen. Kultur er også et virkemiddel i det øvrige bilaterale utviklingssamarbeidet.

Omdisponeringsfullmakter på bistandsbudsjettet

Intensjonen bak de nye temapostene under kapittel 151-154 og kapittel 173 i forslaget til ny budsjettstruktur er som påpekt tidligere å konsentrere en større del av bistanden til de ulike regionene om satsingsområder som er høyt prioritert fra norsk side. For å sikre effektiv utnyttelse av midlene under den enkelte regionbevilgning kan det imidlertid i noen grad bli behov for omdisponering mellom temapostene. Behovet for midler under den enkelte temapost kan endre seg i løpet av året som følge av utviklingen i landene som omfattes av regionbevilgningene, som et resultat av internasjonale eller regionale prosesser som fordrer et endret norsk engasjement på et særskilt område, eller som følge av endringer i fremdriften i det enkelte tiltak som støttes eller planlegges støttet. På bakgrunn av at den foreslåtte omleggingen innenfor bistandsbudsjettet er omfattende vil det i tillegg i en overgangsperiode være enkelte feilkilder ved innplasseringen av midler i ny struktur. På denne bakgrunn foreslås det at Stortinget samtykker i omdisponeringsfullmakter for de aktuelle kapitlene, jf. forslag til romertallsvedtak III. Behovet for slike omdisponeringsfullmakter antas å være særlig stort de første årene etter omlegging til ny budsjettstruktur. Behovet for fullmaktene vil derfor vurderes på nytt når en har fått konkrete erfaringer med omleggingen til temaposter.

4 Tabelloversikter over budsjettforslaget

Programområder under departementet

 

(i 1 000 kr)

Betegnelse

Regnskap 2000

Saldert budsjett 2001

Forslag 2002

Pst. endr. 01/02

Programområde 02 Utenriks­forvaltning

1 910 119

2 173 800

2 336 800

7,5

Programområde 03 Internasjonal bistand

11 457 604

12 764 200

13 947 200

9,3

Sum Utgift

13 367 724

14 938 000

16 284 000

9,0

Programområde 02 Utenriks­forvaltning

38 241

15 000

15 300

2,0

Programområde 03 Internasjonal bistand

40 047

8 410

8 460

0,6

Sum Inntekt

78 288

23 410

23 760

1,5

Utgifter fordelt på kapitler

 

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2000

Saldert budsjett 2001

Forslag 2002

Pst. endr. 01/02

Administrasjon av utenriks­tjenesten

100

Utenriksdepartementet

345 178

359 009

390 609

8,8

101

Utenriksstasjonene (jf. kap. 3101)

739 388

790 785

839 630

6,2

102

Særavtale i utenrikstjenesten

138 736

137 547

150 558

9,5

103

Regjeringens fellesbevilgning for representasjon

7 560

5 300

5 400

1,9

104

Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet

8 000

8 150

1,9

Sum kategori 02.001 230 8621 300 6411 394 3477,2

Utenriksformål

115

Presse-, kultur- og informasjons­formål

52 815

56 660

61 660

8,8

116

Deltaking i internasjonale ­organisasjoner

625 742

816 499

880 793

7,9

Sum kategori 02.10

678 558

873 159

942 453

7,9

Sum programområde 021 909 4192 173 8002 336 8007,5

Administrasjon av utviklings­hjelpen

140

Utenriksdepartementets ­administrasjon av utviklingshjelpen

120 565

122 840

142 588

16,1

141

Direktoratet for utviklings­samarbeid (NORAD)

156 313

158 060

167 360

5,9

142

NORADs administrasjon av ­utenriksstasjonene

199 813

191 915

210 870

9,9

143

Utenriksdepartementets administrasjon av utenriksstasjonene

82 750

94 800

104 328

10,1

Sum kategori 03.00559 441567 615625 14610,1

Bilateral bistand

150

Hovedsamarbeidsland

709 528

755 000

970 000

28,5

151

Regionbevilgning for Afrika

959 119

909 900

904 900

-0,5

152

Regionbevilgning for Asia

288 636

262 800

254 800

-3,0

153

Regionbevilgning for Midtøsten

151 159

165 500

165 500

0,0

154

Regionbevilgning for Mellom-­Amerika

121 368

138 000

122 000

-11,6

Sum kategori 03.102 229 8102 231 2002 417 2008,3

Globale ordninger

160

Sivilt samfunn og demokrati­utvikling

1 024 043

1 067 300

1 187 800

11,3

161

Næringsutvikling, jf. kap. 3161

570 412

710 500

712 000

0,2

162

Overgangsbistand (gap)

300 000

163

Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter

1 234 450

1 158 000

1 266 000

9,3

164

Fred, forsoning og demokrati

895 522

874 700

1 079 700

23,4

165

Forskning, kompetanseheving og evaluering

308 749

332 600

354 600

6,6

166

Tilskudd til ymse tiltak

60 000

102 466

103 554

1,1

167

Flyktningetiltak i Norge, godkjent som utviklingshjelp (ODA)

864 400

857 119

680 500

-20,6

Sum kategori 03.204 957 5765 102 6855 684 15411,4

Multilateral bistand

170

FN-organisasjoner

1 571 868

1 730 500

1 796 000

3,8

171

Multilaterale finansinstitusjoner

761 843

1 091 500

1 006 500

-7,8

172

Gjeldslette

249 320

350 000

350 000

0,0

173

Støtte til prioriterte temaer via ­multilaterale kanaler

830 790

1 272 000

1 626 000

27,8

Sum kategori 03.303 413 8224 444 0004 778 5007,5

Øvrig bistand

197

Bistand til ikke-ODA-godkjente land og internasjonale miljøtiltak

296 957

418 700

422 200

0,8

198

Frivillige bidrag, FN-operasjoner

20 000

Sum kategori 03.50

296 957

418 700

442 200

5,6

Sum programområde 03

11 457 604

12 764 200

13 947 200

9,3

Sum utgifter

13 367 025

14 938 000

16 284 000

9,0

Inntekter fordelt på kapitler

 

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2000

Saldert budsjett 2001

Forslag 2002

Pst. endr. 01/02

Administrasjon av utenriks­tjenesten

3100

Utenriksdepartementet, jf. kap. 100

868

3101

Utenriksstasjonene, jf. kap. 101

37 373

15 000

15 300

2,0

Sum kategori 02.00

38 241

15 000

15 300

2,0

Sum programområde 0238 24115 00015 3002,0

Administrasjon av utviklings­hjelpen

3140

Administrasjon av utviklings­hjelpen, jf. kap. 140

776

3141

Direktoratet for utviklings­samarbeid (NORAD), jf. kap. 141

3 270

3142

NORADs administrasjon av ­utviklingshjelpen, jf. kap. 142

1 011

Sum kategori 03.005 057

Globale ordninger

3161

Tilbakeføring samarbeid med næringslivet, jf. kap. 161

34 990

8 410

8 460

0,6

Sum kategori 03.20

34 990

8 410

8 460

0,6

Sum programområde 03

40 047

8 410

8 460

0,6

Sum inntekter

78 288

23 410

23 760

1,5

Utgifter fordelt på postgrupper

 

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap 2000

Saldert budsjett 2001

Forslag 2002

Pst. endr. 01/02

01-21

Statens egne driftsutgifter

2 734 618

2 806 135

2 786 753

-0,7

30-49

Nybygg, anlegg m.v.

18 874

20 215

20 215

0,0

50-89

Overføringer til andre

10 468 907

11 942 540

13 169 172

10,3

90-99

Utlån, statsgjeld m.v.

144 626

169 110

307 860

82,0

Sum under departementet

13 367 025

14 938 000

16 284 000

9,0

5 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkordet « kan overføres»

Utbetalinger til prosjekter og tiltak kan avvike fra vedtatt årsbudsjett. Ubrukte bevilgninger ett år overføres følgelig til neste budsjettermin. Overføringene er i hovedsak knyttet til 70-poster og gjelder tilskudd til prosjekter og tiltak i utviklingsland, samt tiltak i Sentral- og Øst-Europa.

I samsvar med Bevilgningsreglementet § 7 gis følgende oversikt over poster utenom postgruppe 30 – 49 som har stikkordet «kan overføres» knyttet til seg (beløp i mill. kroner):

Programområde/kapitler

Ubrukte bevilgninger overført fra 2000 til 2001

Bevilgningsforslag 2002 ­overførbare poster

Programområde 02:

kap. 100 – 116

5 mill. kroner

249,3 mill. kroner

Programområde 03:

ODA-godkjent bistand (kap. 140 – 173)

Øvrig bistand (kap. 197 – 198)

79 mill. kroner

3 mill. kroner

9 990,2 mill. kroner

422,2 mill. kroner

6 Årsverksoversikt ­Utenriks­departementet

Antall årsverk pr. mars 20011)

Kap. 100 Utenriksdepartementet

476

Kap. 101/143 Utenriksstasjonene

468

Kap. 140 Utenriksdepartementets administrasjon av utviklingshjelpen

183

Kap. 141 Direktoratet for utviklingssamarbeid (NORAD)

247

Kap. 142 NORADs administrasjon av utenrikstasjonene

99

Sum Utenriksdepartementet

1473

1) Antall årsverk er basert på tall fra Statens Sentrale ­Tjenestemannsregister (SST).

7 Miljøomtale

Miljøutfordringene og samarbeidsprosesser

Miljøvern og tiltak for å sikre en bærekraftig utvikling er en viktig del av norsk utviklings- og utenrikspolitikk.

De mest alvorlige miljøproblemene er i dag knyttet til klimaendringer, tap av biologisk mangfold og forringelse av de økologiske systemene inkludert jordforringelse og forørkning, helse- og miljøfarlige kjemikalier, overbeskatning av naturressursene samt økende knapphet på rent vann.

Siden FNs miljø- og utviklingskonferanse i Rio i 1992 har det pågått et omfattende internasjonalt samarbeid for å finne løsninger på de globale miljøproblemene. Dette har omfattet samarbeid både innen rammen av de tre Rio-konvensjonene (klimakonvensjonen, forørkningskonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold) og samarbeid for å følge opp Agenda 21, den globale handlingsplanen for en bærekraftig utvikling som ble vedtatt i Rio. FNs kommisjon for bærekraftig utvikling har hovedansvaret for å overvåke oppfølgingen av Agenda 21. På FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i Johannesburg 2002 ønsker man fra norsk side bl.a. å fokusere på fattigdomsbekjempelse som hovedutfordring i arbeidet for bærekraftig utvikling.

Forhandlingene om å utvikle retningslinjer for å kunne operasjonalisere de såkalte mekanismene under Kyotoprotokollen (felles gjennomføring, kvotehandel og den grønne utviklingsmekanismen) har vært meget vanskelige, men sommeren 2001 ble det politisk enighet om en pakkeløsning en håper snart kan ferdigstilles, og som i såfall vil kunne utløse en bred ratifikasjonsprosess. Utenriksdepartementet deltar aktivt i klimaforhandlingene. Fra norsk side støtter en også opp under konkret internasjonalt samarbeid om reduksjon av utslipp av klimagasser, både bilateralt og gjennom Verdensbanken.

Det vil være en stor utfordring å sikre folk tilgang på rent vann og pålitelig vannforsyning. Norge deltar aktivt i det internasjonale samarbeidet om vannsikkerhet. Helse- og miljøfarlige kjemikalier transporteres over store avstander via luft og havstrømmer. Den første globale konvensjonen om forbud mot produksjon og bruk av farlige kjemikalier ble vedtatt i Stockholm i mai 2001. Forberedelsene til norsk ratifikasjon er startet opp.

For å sikre at handelssystemet bidrar til å fremme bærekraftig utvikling har Norge gått inn for at miljøhensyn må integreres bedre i WTO-regelverket og at miljøhensyn må ivaretas på alle relevante områder i pågående og framtidige WTO-forhandlinger.

Tilgang på forutsigbare energiforsyninger er en grunnleggende forutsetning for fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling. Bærekraftig økonomisk vekst er avhengig av tilgang på energi til akseptable priser, basert på forsvarlig ressursforvaltning. Norge er en viktig energinasjon i global sammenheng. Dette avstedkommer forventninger i internasjonale fora om en fokusert og konsistent norsk energipolitikk på utviklingsområdet.

Norge og de andre industrilandene har gjennom det internasjonale miljøsamarbeidet forpliktet seg til å bistå utviklingslandenes gjennomføring av de globale miljøavtalene. Flere finansieringsmekanismer er opprettet. Den viktigste er den globale miljøfasiliteten (GEF) som ble opprettet i 1991 for å støtte opp om tiltak som gir globale miljøfordeler. Forhandlinger om påfylling av midler til GEF startet våren 2001. Det foreligger et betydelig press for en økning av GEFs kapital for neste fireårsperiode. Videre støtter Norge Den globale finansieringsmekanismen for forørkningskonvensjonen. Forpliktelsene om finansiering omfatter også støtte gjennom det multilaterale og bilaterale utviklingssamarbeidet. En bedre samordning og utnyttelse av ulike finansieringsmekanismer vil være viktig for en effektiv gjennomføring av de internasjonale miljøavtalene.

Gjennom miljøsamarbeidet i EØS-avtalen arbeider Norge for å bekjempe de grenseoverskridende miljøproblemene og å etablere høye felles miljøstandarder. I handlingsplanen «Norge og søkerlandene til EU» er miljø en av de prioriterte sektorene for prosjektsamarbeid med søkerlandene.

Miljøproblemene i nordvest-Russland har et omfang og en nærhet som gjør at Norge har en betydelig egeninteresse i å bidra til å redusere dem. Det er en økende utnyttelse av regionens naturressurser, særlig petroleums- og skogressursene. Tiltak støttes gjennom bevilgningen til prosjektsamarbeidet med Russland og de øvrige SUS-landene og handlingsplanen for atomsaker.

Overkapasitet i verdens fiskeflåte fører til overfiske som vanskeliggjør en langsiktig og bærekraftig forvaltning av fiskeriene. Havforurensing fra landbaserte kilder er et annet hovedproblem. Det er viktig å skape forståelse for, og enighet på globalt nivå om prinsippene for en helhetlig forvaltning av havets levende ressurser. Samarbeidet med Russland og EU om forvaltnings- og kontrolltiltak i henholdsvis Barentshavet og Nordsjøen er av særlig viktighet. I regi av Arktisk Råd, som ble opprettet i 1996, videreutvikles og styrkes samarbeidet om Den arktiske miljøvernstategien (AEPS) for å sikre en bærekraftig utvikling i regionen. Norge deltar aktivt i miljøvernsamarbeidet under Antarktistraktaten.

Mål for virksomheten

Hovedmålet for Utenriksdepartementet er å bidra til internasjonalt samarbeid for å løse de globale og regionale miljøproblemene. En annen viktig målsetting er å integrere miljøhensyn i norsk utenrikspolitikk for øvrig, som grunnlag for en bærekraftig utvikling. Vedlagt denne proposisjonen følger Utenriksdepartementets miljøhandlingsplan.

Innenfor disse hovedmålene skal følgende fire innsatsområder prioriteres i utviklingssamarbeidet: utvikling av bærekraftige produksjonssystemer, vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, redusert forurensing av jord, luft og vann samt kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier. I tillegg til bistand til spesifikke tiltak innen miljø og naturressursforvaltning, skal miljøhensyn være en integrert del av det generelle norske utviklingssamarbeidet.

Rapport om aktivitetene i 2000

ODA-godkjent bistand

Den samlede miljørelaterte bistanden utgjorde i 2000 anslagsvis 1200 mill. kroner.

Norge har de siste årene trappet opp støtten til FNs miljøprogram (UNEP). Dette har sammenheng med den fornyede tilliten UNEP har fått internasjonalt, ønsket om å styrke UNEPs rolle i det internasjonale miljøsamarbeidet og behovet for å bedre UNEPs evne til å bistå utviklingslandene, særlig de afrikanske landene.

Støtte ble også gitt til UNDPs arbeid for å fremme utviklingslands overgang til mer bærekraftige energisystemer. Denne støtten har blant annet vært rettet mot å utvikle et grunnlag for en bærekraftig politikk på energiområdet.

Norge deltok i 2000 aktivt i forhandlingene om en internasjonal overenskomst om bruk av plantegenetiske ressurser for mat og landbruk i regi av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Det ble blant annet gitt støtte til deltakelse fra utviklingslandene i forhandlingene. En avtale som sikrer fri utveksling av genressurser vil være av stor betydning for forskning og utvikling i landbruket og dermed for den globale matvaresikkerheten. I 2000 ble det gitt betydelig støtte til FAOs arbeid med ressursforvaltning innen primærnæringene.

Norge bidro også til institutter underlagt Den konsultative gruppen for landbruksforskning. Støtten gikk til programmer som har som formål å utvikle en bedre forvaltning av naturressurser og tiltak mot forringelse av jordsmonnet på Øst-Afrikas høylandsområder.

Norge har et omfattende samarbeid med Verdensbanken på miljøområdet. I 2000 ble miljøsatsingen videreført i et nytt tematisk fond for miljø og sosial utvikling. Fondet forvaltes av Verdensbanken i samråd med Norge.

Bidrag til ozonfondet under Montrealprotokollen og ODA-andelen av Norges bidrag til GEF finansieres over bistandsbudsjettet, for 2000 med hhv. om lag 8 mill. kroner og 37 mill. kroner. Det resterende finansieres over kap. 197.

Fra norsk side legges det betydelig vekt på å støtte tiltak for å styrke miljøforvaltningen i utviklingslandene. Brede bilaterale miljøprogrammer rettet mot en styrking av den lokale miljøforvaltningens kompetanse og kapasitet ble videreført i Bangladesh, India og Tanzania i 2000. Støtte gis også til særskilte miljøprogrammer i Indonesia, Kina, Malawi, Tanzania, Uganda og Zimbabwe.

Mottakerlandenes egne prioriteringer legges til grunn for innsatsen. I samarbeidet legges det særlig vekt på å styrke mottakerens kapasitet til å integrere miljøhensyn i ulike sektorplaner samt i utviklingspolitikken generelt.

Kulturminner og kulturmiljøer er kilder til kunnskap om menneskers virke gjennom tidene. Flere tiltak innen kulturminnevern ble videreført i 2000, blant annet i Aserbajdsjan, Kina, Pakistan, Sør-Afrika, Tanzania og Zambia.

Norge bidro også til ulike bilaterale, regionale og globale vanninitiativer; bl.a. ble regionale samarbeidsprosesser om forvaltning av grenseoverskridende vannressurser støttet i Jordan, Nilen-området samt i det sørlige Afrika.

Som tidligere var det i 2000 samarbeid via norske og internasjonale frivillige organisasjoner. De største norske aktørene var Forum for utvikling og miljø og Utviklingsfondet. Norske institusjoner, bl.a. fagsentrene i miljøforvaltningen, var også involverte i utviklingssamarbeidet gjennom faglig rådgiving til NORAD og som partnere i institusjonssamarbeid med myndighetene i samarbeidslandene.

Miljøtiltak blir også prioritert når det gjelder ODA-godkjente land på Balkan og andre ODA-godkjente OSSE-land. Det ble i 2000 gjennomført ulike miljøtiltak for ca. 10 mill. kroner, hovedsaklig på Balkan. Det er innledet et nært samarbeid med UNEPs Balkan Task Force i denne forbindelse.

Ikke ODA-godkjent bistand

Under Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa har miljøvern vært et prioritert satsningsområde siden programmets oppstart i 1992. Det gis høyest prioritet til miljøprosjekter i nordvest-Russland. I lys av en vesentlig reduksjon i bevilgningen i forhold til foregående år ble innsatsen i større grad enn tidligere konsentrert om nordvest-Russland. Det ble således i 2000 i alt utbetalt 137 mill. kroner til miljøprosjekter i nordvest-Russland og de baltiske områdene. Til internasjonale klima- og miljøtiltak for øvrig ble det utbetalt vel 60 mill. kroner.

Satsingsområder 2002

ODA-godkjent bistand

Utenriksdepartementet vil også i 2002 opprettholde bistanden på miljøområdet på et høyt nivå. For 2002 anslås det at 1350 mill. kroner av bistandsbudsjettet er miljørelatert.

Tiltak som bidrar til langsiktig økologisk forsvarlig forvaltning av naturressursene skal gis prioritet, inkludert utvikling av bærekraftige produksjonssystemer innen primærnæringene (fiske, land- og skogbruk).

Økt prioritet skal også gis til å støtte utviklingslandenes oppfølging av den globale handlingsplanen for en bærekraftig utvikling og gjennomføring av regionale og nasjonale strategier for oppfølging av globale og regionale miljøavtaler.

Koblingen mellom fattigdomsreduksjon, utvikling og miljøvern må styrkes. Fra norsk side skal man bidra til å etablere gode koblinger mellom nasjonale strategier for fattigdomsreduksjon og miljøstrategier.

Tiltak for miljøvennlig energiforvaltning, effektiv energibruk og miljøvennlige energibærere samt tiltak som fremmer renere produksjon er også særlig prioritert.

Institusjons- og kapasitetsbygging på miljøområdet prioriteres fortsatt høyt som tverrgående satsingsområde. Det vil bli vurdert å etablere spesielle miljøsamarbeidsprogrammer med en del utvalgte land. Det vil bli lagt vekt på å styrke mottakers evne til å utforme egne rammebetingelser for bærekraftig utvikling.

Det legges opp til å videreføre arbeidet innen miljøsektoren i ODA-godkjente land på Balkan og andre ODA-godkjente OSSE-land også i 2002. Foruten miljøoppryddingstiltak, legges det opp til å bidra til kompetanseheving innen miljøsektoren i de respektive mottakerlandene. Det legges opp til å videreføre denne satsningen i 2002.

Norge vil fortsatt delta aktivt i GEF.

Bistand til ikke ODA-godkjente land og ­internasjonale miljøtiltak (kap. 197)

For 2002 anslås om lag 198 mill. kroner av bevilgningen relatert til miljøtiltak. Miljøsatsingen over prosjektsamarbeid med Russland og de øvrige SUS-landene videreføres og styrkes. Særlig fokus vil være på atomsikkerhet, bærekraftig forvaltning av marine og landressurser samt forebygge gren­se­overskridende forurensning som kan på­virke miljø, helse eller næringsvirksomhet i Norge. I handlingsplanen for økt kontakt og samarbeid mellom Norge og søkerlandene til EU vil miljø være et viktig satsingsområde. Under Norges formannskap i Nordisk Ministerråd i 2002 vil oppfølging av strategien for bærekraftig utvikling og miljøhandlingsprogrammet få en fremtredende plass.

Den norsk-russiske rammeavtalen av mai 1998 om atomsikkerhet skal følges aktivt opp. Det legges fortsatt stor vekt på å skape et bredt internasjonalt engasjement for løsning av miljøutfordringene i Russland. Utenriksdepartementet vil også arbeide for økt miljøsikkerhet langs kysten.

Bærekraftig ressursforvaltning og gjennomføring av forpliktelsene under de globale miljøkonvensjonene vil stå sentralt. Det legges opp til fortsatt å bistå i utviklingen av de prosjektbaserte fleksible gjennomføringsmekanismene under Kyotoprotokollen. Midler vil også bli brukt til å støtte og styrke arbeidet for bærekraftig utvikling i nærområder og nærliggende regioner, herunder innsatsen under Arktisk Råd.

Utenriksdepartementets anslag for utgifter til miljøformål (i mill. kroner):

Resultatområde 8 Internasjonalt miljøsamarbeid, bistand, nord og ­polarområdene

Anslag 2001

Anslag 2002

Kap. 116 Deltaking i internasjonale organisasjoner

20

20

Kap. 150 – 173 ODA-bistand

1 260

1 350

Kap. 197 – 198 Ikke ODA-bistand

221

198

Sum resultatområde 8 (anslag)

1 501

1 568