4 Tilstandsvurdering – om utviklingen i folketall, sysselsetting og næringsstruktur

Hensikten med dette vedlegget er å synliggjøre viktige geografiske forskjeller i demografiske utviklingstrekk, endringer i arbeidsmarkedet og forskjeller i næringsstruktur.

Dataene i tabeller, kart og figurer er som hovedregel presentert for landsdeler og for bo- og arbeidsmarkedsregioner (BA-regioner). I noen tabeller brukes det også fylker som regional inndeling. BA-regionene er kategorisert etter folketall i største sentra for å få fram sentrum-periferidimensjoner. Det er også benyttet en inndeling av fylkene i sju landsdeler. Kategoriseringene av landsdeler og BA-regioner er som følger:

Befolkningsutvikling

De siste tiårene har vært preget av en sterk sentralisering av befolkningen. De største byene vokser, mens folketallet har gått ned i mange områder med små sentra og spredt bosetting.

Tabellene over viser store geografiske variasjoner i befolkningsutviklingen over henholdsvis ti og fem år. Data for lengre tidsperioder viser at dette mønsteret er stabilt. Områdene med spredt bosetting hadde en nedgang i folketallet på 8,2 pst. siste tiårsperiode. Småsenterregioner er også sårbare, med en nedgang på 3,5 pst. i samme periode. Storbyregioner og mellomstore byregioner har den sterkeste veksten i begge periodene.

Det er store variasjoner i befolkningsutviklingen mellom ulike regiontyper og ulike landsdeler. Spredtbygde områder i Nord-Norge er klart mest utsatt for nedgang i folketallet, mens samme type områder er minst utsatt på Sørlandet. Nord-Norge er også den eneste landsdelen med nedgang i folketall, men nedgangen ble redusert i siste femårsperiode til 0,3 pst. mot 1,3 pst. for hele tiårsperioden.

Det er særlig flyttemønsteret til unge under 35 år som påvirker utviklingen i bosettingsmønsteret. Andelen av unge som har flyttet til sentrale strøk har vært relativt stabil i flere tiår. Når sentraliseringen likevel øker, har det sammenheng med at det tidligere ble født flest barn i kommuner utenfor de større byregionene. Dermed ble det liten nedgang i folketallet selv om halvparten av de unge flyttet ut for å ta arbeid eller utdanning. Forskjellene i fødselsmønster mellom sentrale og perifere strøk er i ferd med å utjevne seg. I tillegg bor en større andel kvinner i fødedyktig alder i sentrale strøk, særlig i Oslo. Dermed vil folketallet i hovedstaden øke selv uten tilflytting, og folketallet i bygdene minske, selv uten fraflytting. Ungdomsflyttingen, sammen med at unge kvinner flytter fra hjemstedet i noe større grad enn det unge menn gjør, har ført til at vi over tid har fått en skjev kjønns- og aldersbalanse i en del områder.

Unge flytter til større byregioner på grunn av utdanning og arbeid. Etter fullført utdanning søker mange jobb i samme område, eller i større sentra, der sjansen for å få nytte av utdanningen er størst. Ønsker om å flytte tilbake til hjemkommunen blir vanskelig å realisere hvis det ikke finnes relevant arbeid. Pardannelser fra utdanningstiden forsterker denne utviklingen når begge skal ha jobb. Det skjer likevel en del tilbakeflytting og tilflytting til mindre steder. I periferikommunene har 14 pst. av de utflyttede mennene og 15 pst. av de utflyttede kvinnene flyttet tilbake innen de er midt i 30-årene (Sørlie 2006). Dette er imidlertid ikke nok til å kompensere for utflyttingen av ungdom. Den sterkeste enkeltfaktoren for å bli boende i hjemkommunen er overtagelse av eller tilgang til næringseiendom. Dette bidrar også til å forklare kjønnsforskjellen i ungdomsflytting fordi unge menn i større grad enn unge kvinner overtar næringseiendom.

Når unge i større byområder stifter familie og skal etablere seg, flytter mange ut av storbykommunen. De fleste flytter likevel bare til kommuner innenfor samme arbeidsmarked eller til andre byområder med et relativt stort arbeidsmarked.

I 2005 økte folketallet på landsbasis med nærmere 34 000 personer til 4,64 mill. innbyggere per 1. januar 2006. Innvandrere og flyktninger utgjorde drøyt halvparten av økningen. Flertallet av innvandrerne bosetter seg i bynære strøk, og flest i Osloregionen.

Utvikling i sysselsettingen

Det har vært en vekst i sysselsettingen det siste tiåret. Veksten er større enn veksten i befolkningen. Dette har sammenheng med både økt yrkesdeltakelse og redusert arbeidsledighet, men kan også innebære vekst i deltidssysselsettingen. De siste årene har det også vært en tilstrømming av arbeidskraft fra Norden og nye EØS-land. Samtidig har den registrerte arbeidsledigheten gått ned de siste årene. Nedgangen har særlig vært sterk på Vestlandet og Sørlandet, der investeringsaktiviteten i oljeindustrien har vært høy. Ledigheten er høyest i Finnmark, og utgjorde ved utgangen av april i år 4,9 pst. av arbeidsstyrken, etterfulgt av Nordland og Oslo som begge hadde en registrert ledighet på 3,5 pst.

Tabellen viser er en klar tendens til at veksten i sysselsetting over tid er større jo større folketall regionen har. Samtidig er det regionale forskjeller. Spesielt Nord-Norge hadde store forskjeller i sysselsettingsveksten mellom ulike typer regioner, mens i Innlandet og på Sørlandet var det relativt små forskjeller. Spredtbygde områder hadde, sett under ett, ikke vekst i sysselsettingen, men her er det spesielt store variasjoner mellom landsdelene. Det er utviklingen i Nord-Norge alene som trekker ned bildet. Spredtbygde områder i andre landsdeler hadde vekst i perioden. På Sørlandet var veksten i disse områdene relativt sterk, og på linje med utviklingen i mange byområder i andre deler av landet. Dette indikerer at spredtbygde områder i Nord-Norge har særlig store utfordringer knyttet til utvikling av arbeidsplasser, mens utfordringen i andre områder kan være å sikre kvalifisert arbeidskraft til lokalt arbeidsliv.

Tabellen for utviklingen 1999 – 2004 nedenfor viser en mer positiv trend også i områder som kommer dårlig ut for tiårsperioden sett under ett, også for sårbare områder i Nord-Norge. Samtidig viser tabellen at det er nedgang i sysselsettingen i spredtbygde områder i Nord-Norge også i denne perioden som for øvrig er preget av en noe mer variert fordeling av veksten mellom ulike regiontyper og landsdeler.

Næringsstrukturen

De tjenesteytende næringene og arbeidsplassene innenfor privat og offentlig sektor utgjør den største andelen av sysselsettingen. Tjensteytende næringer, som varehandel, hotell og restaurant, og finansiell og forretningsmessig tjenesteyting, er viktigere jo mer sentral regionen er. På den andre siden er betydningen av offentlig arbeidsplasser for den samlede sysselsettingen størst i mindre sentrale strøk.

Næringsstrukturen varierer kraftig mellom ulike regiontyper. Mens primærnæringene utgjør ubetydelige andeler av sysselsettingen i sentrale strøk, øker de i betydning jo mer perifer regionen er. I spredtbygde strøk er andelen arbeidsplasser i ressursbaserte næringer høy. Dette er næringer som i første rekke rekrutterer mannlig arbeidskraft, hvilket bidrar til å forsterke kjønnsubalansen i perifere strøk. For industrien er bildet noe mer blandet. Det er særlig i mellomstore byregioner og småbyregioner at industri er viktig.

Næringsstrukturen varierer også kraftig mellom landsdelene. I Nord-Norge, Trøndelag og Innlandet er primærnæringene særlig viktige. I Innlandet er det spesielt skog- og jordbruk som dominerer, mens fangst og fiske står særlig sterkt i Nord-Norge. Industrien er relativt sterkere i landsdeler som Vest-Viken, Sørlandet og Vestlandet. I Øst-Viken er det særlig varehandel, hotell og restaurant, og finansiell og forretningsmessig tjenesteyting som er sterkt representert.

Utdanning

Kompetanse er et viktig konkurransefortrinn for norsk næringsliv. Tall fra SSB pr. 1. oktober 2004 viser at det er store geografiske variasjoner i tilgang på høyt utdannet arbeidskraft. Utdanningsnivået i yrkesbefolkningen er lavere i Nord-Norge og Innlandet enn i andre landsdeler. Tilgangen på utdannet arbeidskraft har også en klar sentrum-periferi-dimensjon, da andelen med høyere utdanning er større i storbyene enn i andre regioner. Dette kan indikere at personer med høy utdanning har en klar tendens til å få arbeid i utdanningsregionen. Det kan igjen tilsi et behov for å styrke det regionale tilbudet av høyere utdanning, og å fremme utvikling av kunnskapsbaserte arbeidsplasser i distriktene. Utdanningsnivået er høyere blant kvinner enn menn i hele landet med unntak av Oslo og Akershus.

Innovasjon

Innovasjonsundersøkelsen 1 viser at 26 pst. av alle norske foretak med mer enn 10 ansatte har gjennomført minst en innovasjon i perioden 2002-2004, ut fra de kriteriene som er lagt inn i undersøkelsen. Dette er en nedgang fra det man observerte i perioden 1999-2001. Nedgangen er relativt jevnt fordelt mellom fylkene. Det er de største bedriftene som har en særlig høy innovasjonsaktivitet. Samtidig vet vi at mye av næringslivet i distriktene består av små og mellomstore bedrifter.

Kilde: SSB/Innovasjonsundersøkelsen 2004

Typiske distriktsfylker skårer lavest på innovasjon (Finnmark, Hedmark, Sogn og Fjordane, Nordland og Telemark). Samtidig skårer enkelte distriktsfylker som Nord-Trøndelag, Vest-Agder og Møre og Romsdal relativt høyt.

Indikatorrapporten for 2005 om det norske innovasjonssystemet 2 viser det samme bildet. Rapporten viser dessuten at ressursbruken på forskning og utvikling (både egeninnsats og finansielle kostnader) er lav i de fylkene som har lavest innovasjonsgrad. Innovasjonsaktiviteten varierer mellom næringer. For industrien som helhet finner vi en relativt høy innovasjonsaktivitet (37 pst.).

Etableringer

Tall fra enhetsregisteret viser at det er etablert mange nye foretak i landet i den siste femårsperioden. Samtidig var nettoveksten i antall foretak større jo mer sentral regionen er. Storbyregioner skårer svært høyt på foretaksvekst i den siste femårsperioden. Ikke overraskende ligger Øst-Viken med Oslo og Akershus på topp. Foretaksveksten er spesielt lav i periferien i Nord-Norge samt i Innlandet.

En viktig forklaringsfaktor bak disse utviklingstrekkene er forskjeller i næringsstruktur. I sentrale strøk er det store innslag av næringer med høy etableringsfrekvens, for eksempel hotell- og restaurantbransjen. I periferien er det store innslag av næringer med lav etableringsfrekvens, for eksempel primærnæringene, industri og landtransport.

Nyetableringer i Norge er kjennetegnet av at få etableringer er basert på FoU, og at få av etablererne har ønske om at bedriften skal vokse. De fleste etableringene er små. Anslag viser at kun en av ti har ansatte på registreringstidspunktet.

Andelen kvinner som starter opp egen virksomhet i Norge er lav sammenlignet med andre land. Bare 24 pst. av etablererne i Norge er kvinner. Når en noe større andel av dem som flytter fra distriktene er kvinner, er det desto viktigere med tiltak for å skape attraktive arbeidsplasser for kvinner. Selv om kvinnelige etablerere har høyere utdannelse enn menn, velger kvinner tradisjonelt og etablerer seg oftest innenfor næringsområder som er kvinnedominerte. Det er også en tendens til at kvinner starter opp mindre foretak enn menn. Resultatene fra Innovasjon Norges evaluering av stipendordningene rettet mot etablerere viser at bedrifter med kvinnelige etablerere vokser like mye som bedrifter med mannlige etablerere, når bedriftene har lik tilgang på kapital.

I en undersøkelse fra Kunnskapsparken i Bodø fra 2005 går det fram at unge etablerere ofte har betydelige utfordringer når det gjelder å etablere sin egen bedrift, både i forhold til kunnskap, erfaring, nettverk og kapital. Unge ser på tilgang til markedet som en stor utfordring.