Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.prp. nr. 1 (2008-2009)

FOR BUDSJETTÅRET 2009 Skatte-, avgifts- og tollvedtak

Til innholdsfortegnelse

3 Indirekte skatter

3.1 Innledning

Indirekte skatter omfatter merverdiavgift, særavgifter og toll. Særavgiftene og merverdiavgiften utgjør mer enn én tredel av de samlede skatte- og avgiftsinntektene fra Fastlands-Norge. Hovedtrekkene i avgiftsopplegget omtales i kapittel 1, mens dette kapitlet gir en nærmere omtale av de enkelte avgiftene. Toll er omtalt i kapittel 4.

Merverdiavgift er en generell avgift på innenlands omsetning av varer og tjenester. Det beregnes også merverdiavgift ved import og ved uttak av varer og tjenester fra avgiftspliktig virksomhet. Den generelle avgiftssatsen er på 25 pst. I tillegg er det en redusert sats på 14 pst. for matvarer og en lav sats på 8 pst. for persontransport mv., kinoforestillinger, overnatting og NRKs allmennkringkastingsvirksomhet. Flere tjenesteområder er imidlertid utenfor merverdiavgiftssystemet, bl.a. finansielle tjenester, helsetjenester og en rekke tjenester innenfor kultur- og idrettsområdet. Virksomheter innenfor disse tjenesteområdene skal betale merverdiavgift på anskaffelser til virksomheten, men ikke beregne utgående merverdiavgift på vederlaget for tjenesten. I tillegg har enkelte virksomheter såkalt nullsats, dvs. at virksomheten har full fradragsrett for inngående merverdiavgift selv om det ikke beregnes utgående merverdiavgift på omsetningen.

Merverdiavgiften skal beregnes i alle omsetningsledd. Retten til å fradragsføre inngående merverdiavgift ved kjøp av varer og tjenester medfører at avgiften ikke belastes de avgiftspliktige virksomhetene i omsetningskjeden. Merverdiavgiften er derfor i hovedsak en beskatning av forbruk.

Særavgiftene legges på bestemte varer mv. Til forskjell fra merverdiavgiften, som beregnes i alle omsetningsledd og ved innførsel, beregnes de fleste særavgiftene i utgangspunktet kun i ett ledd. Mens merverdiavgiften først og fremst har til hensikt å finansiere offentlige utgifter, benyttes noen av særavgiftene også som virkemiddel for å prise eksterne effekter, f.eks. knyttet til bruk av helse- og miljøskadelige produkter.

Særavgiftene og merverdiavgiftssatsene fastsettes av Stortinget ved plenarvedtak for ett år av gangen i medhold av Grunnloven § 75 bokstav a. Vurderingene av avgiftssatsene inngår i den årlige budsjettbehandlingen. Av plenarvedtakene om særavgiftene framgår også bestemmelser om fritak mv. Bestemmelser om oppkreving, kontroll mv. er gitt i egne forskrifter med hjemmel i særlover som f.eks. lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter. For merverdiavgiften framgår bestemmelsene om fritak, unntak, oppkreving mv. av lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift med tilhørende forskrifter.

Tabell 3.1 viser gjeldende satser for merverdiavgiften og særavgiftene samt forslag til satser for 2009. Alle særavgiftssatsene er i utgangspunktet justert opp med 3,0 pst. fra 2008 til 2009 for å ta hensyn til forventet prisstigning. Små avvik fra dette skyldes avrundinger.

Tabell 3.1 Avgiftssatser for 2008 og foreslåtte satser for 2009

Forslag Endring i
Avgiftskategori Gjeldende sats 2009 pst.
Merverdiavgift, pst. av omsetningsverdien1
Generell sats 25 25 -
Redusert sats 14 14 -
Lav sats 8 8 -
Avgift på alkoholholdige drikkevarer
Brennevinsbaserte drikkevarer over 0,7 vol.pst., kr/vol.pst. og liter 5,89 6,07 3,1
Annen alkoholholdig drikk fra 4,7 til og med 22 vol.pst., kr/vol.pst. og liter 3,84 3,96 3,1
Alkoholholdig drikk til og med 4,7 vol.pst., kr/liter
0,0-0,7 vol.pst. 1,68 2,71 61,3
0,7-2,7 vol.pst. 2,63 2,71 3,0
2,7-3,7 vol.pst. 9,93 10,23 3,0
3,7-4,7 vol.pst. 17,20 17,72 3,0
Avgift på tobakkvarer
Sigarer, kr/100 gram 192 198 3,1
Sigaretter, kr/100 stk. 192 198 3,1
Røyketobakk, kr/100 gram 192 198 3,1
Snus, kr/100 gram 68 77 13,2
Skrå, kr/100 gram 68 77 13,2
Sigarettpapir, kr/100 stk. 2,93 3,02 3,1
Engangsavgift på kjøretøy
Personbiler mv. Avgiftsgruppe a2
Egenvekt, kr/kg
første 1 150 kg 34,02 35,04 3,0
neste 250 kg 74,15 76,37 3,0
neste 100 kg 148,31 152,76 3,0
resten 172,48 177,65 3,0
Motoreffekt, kr/kW
første 65 kW 123,73 127,44 3,0
neste 25 kW 515,53 531,00 3,0
neste 40 kW 1 237,27 1 274,39 3,0
resten 2 577,65 2 654,98 3,0
CO2-utslipp, kr per g/km
første 120 g/km 41,25 0 -100
neste 20 g/km 195,90 526,00 168,5
neste 40 g/km 515,53 531,00 3,0
neste 70 g/km 1 443,48 1 486,78 3,0
resten 1 443,48 2 500,00 73,2
Fradrag per gram utslipp under 120 g/km. Gjelder bare kjøretøy med utslipp under 120 g/km - -500 -
Varebiler klasse 2. Avgiftsgruppe b3
pst. av personbilavgift 22 22 -
Campingbiler. Avgiftsgruppe c4
pst. av personbilavgift 22 22 -
Beltebiler. Avgiftsgruppe e
pst. av verdiavgiftsgrunnlaget 36 36 -
Motorsykler. Avgiftsgruppe f
Stykkavgift 9 807 10 101 3,0
Slagvolumavgift, kr/cm3
første 125 cm3 0 0 -
neste 775 cm3 33,68 34,69 3,0
resten 73,86 76,08 3,0
Motoreffektavgift, kr/kW
første 11 kW 0 0 -
resten 436,42 449,51 3,0
Snøscootere. Avgiftsgruppe g
Egenvekt, kr/kg
første 100 kg 13,82 14,23 3,0
neste 100 kg 27,65 28,48 3,0
resten 55,27 56,93 3,0
Slagvolum, kr/cm3
første 200 cm3 2,89 2,98 3,1
neste 200 cm3 5,76 5,93 3,0
resten 11,51 11,86 3,0
Motoreffekt, kr/kW
første 20 kW 36,86 37,97 3,0
neste 20 kW 73,69 75,90 3,0
resten 147,38 151,80 3,0
Drosje. Avgiftsgruppe h5
pst. av personbilavgift 40 40 -
Veteranbiler. Avgiftsgruppe i
kr 3 229 3 326 3,0
Minibusser. Avgiftsgruppe j6
pst. av personbilavgift 40 40 -
Årsavgift, kr/år
Alminnelig sats
Dieselbiler uten fabrikkmontert partikkelfilter 3 090 3 185 3,1
Bensinbiler og dieselbiler med fabrikkmontert partikkelfilter 2 660 2 740 3,0
Motorsykler 1 690 1 675 -0,9
Campingtilhengere 995 1 025 3,0
Traktorer, mopeder mv. 380 390 2,6
Vektårsavgift, kr/år varierer varierer 3,0
Omregistreringsavgift varierer varierer 3,0
Bensinavgift, kr/liter
Svovelfri7 4,33 4,46 3,0
Lavsvovlet8 4,37 4,50 3,0
Autodieselavgift, kr/liter
Svovelfri9 3,40 3,50 2,9
Lavsvovlet10 3,45 3,55 2,9
Avgift på båtmotorer, kr/hk 143,50 147,81 3,0
Avgift på elektrisk kraft, øre/kWh
Generell sats 10,50 10,82 3,0
Redusert sats 0,45 0,45 -
Smøreoljeavgift, kr/liter 1,72 1,77 2,9
Avgift på mineralske produkter
Grunnavgift på fyringsolje mv.
Mineralolje, kr/liter 0,845 0,870 3,0
Mineralolje i treforedlingsindustrien, kr/liter 0,120 0,124 3,3
Mineralolje i produksjon av fargestoffer og pigmenter kr/liter 0,845 0,124 -85,3
CO2-avgift
Petroleumsvirksomhet, kr/liter el. Sm3 0,45 0,46 2,2
Mineralolje, kr/liter 0,55 0,57 3,6
Mineralolje i innenriks luftfart, kr/liter 0,65 0,67 3,1
Mineralolje i treforedlings-, sildemel- og fiskemelindustrien, kr/liter 0,28 0,29 3,6
Bensin, kr/liter 0,82 0,84 2,4
Naturgass, kr/Sm3 0,48 0,49 2,1
LPG, kr/kg 0,62 0,64 3,2
Svovelavgift, kr/liter 0,072 0,074 2,8
Avgift på sluttbehandling av avfall
Opplagsplasser for avfall, kr/tonn
Opplagsplasser med høy miljøstandard 434 447 3,0
Opplagsplasser med lav miljøstandard 566 583 3,0
Anlegg for forbrenning av avfall, kr/utslippsenhet varierer varierer 3,0
CO2-avgift på avfall til forbrenning, kr/tonn 60,53 62,35 3,0
Avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier
Trikloreten, kr/kg 59,19 60,96 3,0
Tetrakloreten, kr/kg 59,19 60,96 3,0
Miljøavgift på klimagassene HFK og PFK
kr/tonn CO2-ekvivalenter 199,02 204,99 3,0
Avgift på utslipp av NOX, kr/kg 15,39 15,85 3,0
Avgift på sjokolade mv., kr/kg 16,79 17,29 3,0
Avgift på alkoholfrie drikkevarer
Ferdigvare, kr/liter 1,68 2,71 61,3
Konsentrat (sirup), kr/liter 10,25 16,53 61,3
Avgift på drikkevareemballasje, kr/stk.
Miljøavgift
a) Glass og metall 4,74 4,88 3,0
b) Plast 2,86 2,95 3,1
c) Kartong og papp 1,18 1,22 3,4
Grunnavgift, engangsemballasje 0,97 1,00 3,1
Sukkeravgift, kr/kg 6,50 6,70 3,1
Dokumentavgift, pst. av salgsverdi 2,5 2,5 -

1 Endring i merverdiavgift er oppgitt i prosentpoeng.

2 Gruppe a: Personbiler, varebiler klasse 1 og busser under 6 meter med inntil 17 seteplasser. For kjøretøy der CO2-utslipp ikke er oppgitt, brukes slagvolum som avgiftskomponent.

3 Gruppe b: Varebiler klasse 2. Endring oppgitt i prosentpoeng.

4 Gruppe c: Campingbiler. Endring oppgitt i prosentpoeng.

5 Gruppe h: Drosje og transport av funksjonshemmede. Endring oppgitt i prosentpoeng.

6 Gruppe j: Busser under 6 meter med inntil 17 sitteplasser, hvorav minst 10 er montert i fartsretningen. Endring oppgitt i prosentpoeng.

7 Bensin som har et svovelinnhold på 10 ppm eller lavere.

8 Bensin som har et svovelinnhold mellom 10 ppm og 50 ppm.

9 Diesel som har et svovelinnhold på 10 ppm eller lavere.

10 Diesel som har et svovelinnhold på mellom 10 ppm og 50 ppm.

Kilde: Finansdepartementet.

3.1.1 Endringer i særavgiftsvedtakene

Redaksjonelle endringer i særavgiftsvedtakene

I gjeldende særavgiftsvedtak er inndelingen av paragrafer ikke konsekvent. Dette foreslås endret i særavgiftsvedtakene for 2009 slik at paragrafene i tillegg til ledd, konsekvent først deles inn ved bruk av bokstaver, deretter eventuelt nummer. Dette er i tråd med de generelle retningslinjer som gjelder for utarbeidelse av lovtekster.

I vedtakene om avgift på alkohol, tobakk og engangsavgift er avgiftssatsene lagt inn i tabeller. Dette er forkorting og forenkling av vedtakene, men innebærer ingen materiell endring.

Etter gjeldende særavgiftsvedtak kan departementet gi forskrifter om at skyldig avgiftsbeløp og tilgodebeløp som er under en fastsatt grense, ikke skal betales eller tilbakebetales. Tilsvarende bestemmelse er gitt i skattebetalingsloven § 10-4. Ved iverksettelse av skattebetalingsloven 1. januar 2008 for særavgiftenes vedkommende ble særavgiftsvedtakenes bestemmelser om dette overflødige og disse foreslås ikke videreført i vedtakene for 2009.

Departementet har i tillegg foretatt enkelte mindre redaksjonelle og språklige endringer av vedtakene. Endringene er ikke av materiell karakter.

Endringer som følge av ny tollov

Lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel (tolloven) skal tre i kraft 1. januar 2009. Loven vil blant annet erstatte tolltariffens innledende bestemmelser. I forbindelse med høring av ny tollovforskrift ble det også sendt på høring forslag til nødvendige endringer i særavgiftsregelverket. Det vises til omtalen i avsnitt 4.1.

I flere gjeldende særavgiftsvedtak vises det til tolltariffens innledende bestemmelser og de materielle fritaksregler som er gitt der. Henvisningene fra avgiftsvedtakene til tollregelverket foreslås gjennomført ved at det vises til den aktuelle bestemmelse i tolloven. Henvisningen omfatter da også forskriftsbestemmelser som er gitt med hjemmel i loven. De bestemmelsene det henvises til er tolloven §§ 4-23, 4-30, 5-1, 5-2, 5-3 og 5-9. Det vises til nærmere omtale nedenfor.

Tolloven regulerer innførsel. For de ordinære vareavgiftene oppstår imidlertid plikten til å betale særavgift både ved innførsel og ved innenlands uttak av avgiftspliktige varer fra registrerte virksomheters godkjente lokale (utsatt avgiftsbetaling). En henvisning til et fritak i tolloven vil dermed ikke omfatte fritak ved innenlands omsetning, med mindre det uttrykkelig fastsettes i vedtaket. I forslag til avgiftsvedtak er det uttrykkelig regulert om fritaket gjelder i begge tilfeller eller ikke.

Tolloven § 5-1 fastsetter tollfritak for varer som innføres som reisegods, brukt utstyr tilhørende norske borgere som har avgått ved døden utenfor tollområdet, flyttegods, premie og gave og arvegods. I dag er det kun fritaket for reisegods som er hjemlet i avgiftsvedtakene. I praksis er det imidlertid gitt fritak ved innførsel på linje med det som er gitt for toll. Denne praksisen foreslås kodifisert i avgiftsvedtakene ved at det gis en generell henvisning til § 5-1. I vedtakene om avgift på tobakk og alkohol gis det kun fritak for reisegods. Dette samsvarer med avgrensningen som gjelder for tollfritaket. Gjeldende vedtak om avgift på smøreolje § 2 første ledd bokstav f foreslås ikke videreført. Bestemmelsen er unødvendig da henvisningen til tolloven § 5-1 om fritak for reisegods vil dekke tilfellet, jf. forslaget § 2 bokstav e.

I gjeldende vedtak om avgift på alkoholfrie og alkoholholdige drikkevarer, sjokolade- og sukkervarer, sukker og tobakk, henvises det til tolltariffens innledende bestemmelser § 24. Bestemmelsen gjelder avgiftsfritak ved utførsel mv. av ufortollede varer, herunder proviant til skip og luftfartøyer. Henvisningen til tolltariffens innledende bestemmelser erstattes av en henvisning til tolloven § 4-30, og er en kodifisering av gjeldende rett.

I flere avgiftsvedtak foreslås det innarbeidet en ny fritaksbestemmelse som henviser til tolloven § 4-23 om varer som leveres til toll- og avgiftsfritt utsalg på lufthavn (tax free). Det foreligger ingen klar hjemmel for avgiftsfritak for slike leveranser i dagens regelverk. Fritaket vil gjelde både ved innførsel og ved levering av varer fra registrert virksomhets lokaler. Det er i praksis kun konsumvarer (alkoholfrie og alkoholholdige drikkevarer, sjokolade- og sukkervarer, sukker) og tobakkvarer som leveres til toll- og avgiftsfritt utsalg på lufthavn. Henvisningen til tolloven § 4-23 er derfor kun tatt inn i disse vedtakene.

I de fleste gjeldende avgiftsvedtak er det gitt fritak for varer som selges til eller innføres av NATO mv., diplomater, styrker fra landene som deltar i Partnerskap for fred eller varer som er nødvendig for Den nordiske investeringsbankens offisielle virksomhet. Disse fritakene videreføres i avgiftsvedtakene for 2009 ved en henvisning til tolloven § 5-3. Tolloven § 5-3 omfatter foruten de nevnte organisasjoner, også en rekke andre konvensjonsbaserte fritak for toll som i dag ikke gjelder for særavgiftene. Dette gjelder varer til FN og FNs særorganisasjoner, Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE), Western European Armament Organisation (WEAO), European Space Agency (ESA), Den sivile internasjonale romstasjon, Inspeksjonsgruppen som er opprettet etter kjemivåpenkonvensjonen og EUMETSAT. En generell henvisning til tolloven § 5-3 vil innebære en utvidelse av hvilke organisasjoner som får avgiftsfritak. Det foreslås ingen slik utvidelse. I vedtakene nevnes uttrykkelig hvilke av de organisasjoner som er nevnt i tolloven § 5-3 som er berettiget til fritak.

Etter forvaltningspraksis gis det avgiftsfritak for varer av mindre verdi enn 200 kroner. Det foreslås at avgiftsfritaket kodifiseres. Det foreslås derfor en henvisning til tolloven § 5-9 slik at denne gjelder tilsvarende for særavgiftspliktige varer. På grunn av beløpsgrensen vil avgiftsfritaket i første rekke være aktuelt for sukker mv., sjokolade- og sukkervarer, alkoholfrie drikkevarer, drikkevareemballasje og smøreolje. Fritaket er likevel innarbeidet i alle vedtakene.

Særlig om avgift på båtmotorer

Vedtaket om avgift på båtmotorer har en rekke henvisninger til tolltariffens innledende bestemmelser. Henvisningen til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 pkt. 12 og pkt. 14 bokstav e innebærer at det gis avgiftsfritak for båtmotorer som innføres som flyttegods. Henvisningen til § 11 pkt. 12 omfatter båtmotorer som innføres separat. For motorer som innføres installert i fartøy, er det gitt fritak i forskrift 21. desember 1982 nr. 1809 (flyttebåtforskriften). Forskriften er gitt med hjemmel i § 11 pkt. 14 bokstav e. Fritakene videreføres gjennom den foreslåtte henvisningen til tolloven § 5-1.

Det gis også fritak ved innførsel av båtmotorer som premier, se gjeldende avgiftsvedtak § 2 bokstav d, jf. tolltariffens innledende bestemmelser § 11 pkt. 14 bokstav b. Henvisningen til tolloven § 5-1 viderefører fritaket.

Fritak for båtmotorer innført som arvegods er fastsatt i gjeldende avgiftsvedtak § 2 første ledd bokstav d, jf. tolltariffens innledende bestemmelser § 11 pkt. 13. Fritaket videreføres gjennom henvisningen til tolloven § 5-1.

Etter forvaltningspraksis gis det avgiftsfritak ved midlertidig innførsel av båtmotorer. Departementet foreslår at fritaket kodifiseres i avgiftsvedtaket ved en henvisning til tolloven kapittel 6.

Særlig om engangsavgiften

Etter forskrift 20. juni 1991 nr. 381 gis det avgiftsfritak ved innførsel og midlertidig bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge. Det foreslås at fritaket kodifiseres i avgiftsvedtaket § 5 ved en henvisning til tolloven § 6-1 annet ledd. Etter denne bestemmelsen gis det tollfritak uten sikkerhetsstillelse ved midlertidig innførsel av nærmere angitte transportmidler og utstyr.

Særlig om avgift på HFK og PFK

Forskrift 20. juni 1991 nr. 381 om avgiftsfri innførsel og midlertidig bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge gjelder motorvogn. I praksis er det blitt gitt fritak også for deler av eller utstyr til kjøretøy som inneholder HFK og PFK.

Det foreslås at fritaket kodifiseres i avgiftsvedtaket § 3 ved en henvisning til tolloven § 6-1 annet ledd.

3.1.2 Måling av administrative byrder knyttet til særavgiftene

3.1.2.1 Bakgrunn

I 2005 gjennomførte Nærings- og handelsdepartementet et prosjekt hvor de administrative byrdene som påføres næringslivet ved at de ilegges særavgifter ble målt. Målingene ble gjort av konsulentselskapet Oxford Research, etter den såkalte standardkostnadsmetoden. I rapporten anslås de samlede administrative byrder for næringslivet til vel 70 mill. kroner årlig. Dette utgjør vel 0,1 pst. av inntektene som særavgiftene innbringer.

I rapporten refereres det avslutningsvis til flere forenklingstiltak som har til hensikt å redusere næringslivets administrative byrder knyttet til særavgiftene. Tiltakene er identifisert gjennom de om lag 40 bedriftsintervjuene som Oxford Research gjennomførte i forbindelse med målingen. Det presiseres at forslagene ikke er utredernes egne, men innspill mottatt under prosessen. Forslagene er gjengitt i rapportens avsnitt 7.3. Herfra siteres:

«Regelverksjusteringer:

  • Jo mer detaljerte reglene er med hensyn til ulike satser avhengig av varenes beskaffenhet etc., jo mer arbeid medfører særavgiften. Enkle og grovmaskede regler gir færre administrative kostnader. To eksempler:

    • Alkohol: I avgiftsoversikten er det satt opp vol% klasser, men disse har unntak/avvik så lenge vol% er over 4,75. Avgiftsgrunnlaget beregnes da ut fra den enkelte vares alkoholsats i tillegg til mengde. En klar anbefaling fra bedriftene er at det heller bør være klasser. For eksempel når det gjelder vin, bør det spille mindre rolle om det er 12,2 eller 12,6 vol%. Vin er et levende produkt og samme vin tappet på forskjellig tidspunkt vil, på grunn av gjæringsprosessen, kunne ha noe variasjon i alkoholnivå. I Danmark benyttes i større grad klasser. En anbefaling fra næringen er å se til Danmark.

    • Avgift på sjokolade og sukkervarer: Omfanget av avgiftsplikten i § 3-17 kan gjøres enklere for næringsdrivende og for tollvesenet. Klarere definisjoner hadde gjort det enklere og medført mindre rom for feildeklareringer om hva slags sjokolade og sjokoladeholdig kjeks som skal avgiftsbelegges.

  • Bedriftene bruker relativt mye tid knyttet til fritak fra avgiftene. Igjen vil et enkelt og grovmasket regelverk være forenklende.

  • Bedre definisjoner av fritaksgrunn er ønskelig. F.eks. foreligger det ikke noen definisjon av hva melkeprodukter er. Mange saker der det er rom for tolkninger blir tolket snevert av tollvesenet, mens bedriftene mener at intensjonen med særavgiften i noen tilfeller ikke var tenkt å være så snever.

  • Færre forskrifter har ikke gjort det enklere, for noen heller tvert i mot. I de bransjene hvor det er rom for tolkning blir det nå enda større usikkerhet.

  • Regionale avgiftssatser bør unngås (jfr. høyere bensinavgift i Tromsø)

  • Ulike avgifter på samme produkt bør kunne slås sammen. To eksempler:

    • I dag består avgift på mineralolje av en grunnavgift, svovelavgift og CO2-avgift. Sett fra den avgiftspliktiges side bør dette kunne være en avgift, og så kan eventuelt staten heller fordele inntektene på sin side.

    • Alkoholfrie drikkevarer: Grunnavgift engangsemballasjer kan slås sammen med miljøavgiftene.

  • Endringer koster penger. Det bør derfor ikke foretas regelverksendringer uten at dette er påkrevd. Ved endringer og nye avgifter bør det være en bedre kommunikasjon med de berørte partene og disse bør trekkes inn i implementeringsprosessen.

Administrative systemer:

  • Det er gunstig dersom informasjonskrav som må møtes i forbindelse med særavgiftene er type informasjon som normalt effektive bedrifter allerede har tilgjengelig som følge av sin normale forretningsførsel. Analysen viser at dette i stor grad er tilfelle, men må være oppmerksom på dette også i fortsettelsen.

  • En del større bedriftene ønsker en «fast/egen» spesialist på sitt område hos tollvesenet. Generelt er inntrykket som formidles at det er for mange generalister i tollvesenet. De har blitt bedre de siste årene, men det er fortsatt et stykke å gå.

  • Der det er rom for tolkninger i regelverket, blir reglene ofte tolket forskjellig i de enkelte distriktene. Enkelte tolldistrikter har snevrere tolkninger enn andre. Det bør bli bedre samarbeid mellom tolldistrikter for bl.a. å sørge for lik behandling uavhengig hvilken region man hører til. En avgjørelse i et tolldistrikt må kommuniseres med de andre tolldistriktene og dersom det er noe «brukerne» kan dra nytte av bør det publiseres, for eksempel på en nettside. Dette kan for eksempel gjelde et spesifikt produkt hvor det er gjort en tolkningsfeil og hvor en tollrevisjon har avgjort at varen er avgiftspliktig/ fri. Dette er også viktig for å kunne lære av hverandre.

  • Bedriftene etterlyser informasjon fra tollvesenet fra konkrete særavgiftssaker av prinsipiell karakter som TAD har avsagt vedtak i eller er blitt avgjort i dommer. Tollvesenet bør informere om dette fortløpende på sine nettsider eller i form av nettavis som de kunne maile til de registrerte særavgiftspliktige med jevne mellomrom. Informasjonen kunne også oppsummert og bli lagt ut sammen med informasjon om de enkelte særavgifter på internett. Informasjonen kan også tas inn i Toll- og avgiftsdirektoratets kommentarer for den enkelte særavgift.»

I rapporten er dette fremstilt som en oppsummering av mottatte innspill, og gjengitt uten nærmere vurdering av Oxford Research. Mange av innspillene er mer generelle betraktninger rundt utformingen av avgiftssystemene, enn forslag til konkrete endringer.

Særavgiftsmålingen ble omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 2005 hvor det blant annet fremgår at departementet vil ta stilling til endringsforslagene når Toll- og avgiftsdirektoratet tilbakemelding foreligger. Forenklingstiltakene ble forelagt Toll- og avgiftsdirektoratet for vurdering 21. september 2005. Direktoratets tilbakemelding forelå høsten 2007.

3.1.2.2 Departementets vurderinger

Regelverksendringer

Under første strekpunkt uttrykkes ønske om enkle regler med få unntak. Dette er i tråd med de administrative og regeltekniske hensynene som alltid vektlegges ved utformingen av særavgiftssystemene. Ønsket om enkelhet må veies opp mot særlige hensyn som søkes ivaretatt gjennom særavgiftene, f.eks. dersom en avgift skal ivareta miljøhensyn.

Avgiftene på alkoholholdige drikkevarer og sjokolade- og sukkervarer trekkes fram som eksempler der regelverket er komplisert. Når det gjelder alkoholavgiftene, er det særlig avgiftsleggingen av vin som ifølge bransjen kan by på problemer, og bransjen ønsker derfor en noe grovere inndeling av avgiften. Avgiftsteknisk synes dette å være uproblematisk, og departementet vil vurdere nærmere om dette kan gjennomføres.

Når det gjelder avgiften på sjokolade- og sukkervarer, ønsker bransjen at avgrensningen av de avgiftpliktige varene gjøres enklere. Sjokolade- og sukkervareavgiften har blitt vurdert flere ganger, særlig på bakgrunn av anførsler om at avgiften er en konkurranseulempe for norske virksomheter, se St.prp. nr. 1 (1997-98) Skatte-, avgifts- og tollvedtak side 55-56, hvor det også ble vurdert å utvide avgiften til å omfatte snacks og is. Det ble lagt til grunn at en utvidelse av avgiften ville være komplisert og ikke løse problemene knyttet til avgrensning, men kun forskyve dem. Samme konklusjon ble trukket da avgiften på nytt ble vurdert i 2005, se St.meld. nr. 2 (2004-2005) Revidert nasjonalbudsjett 2005 og St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Etter departementets oppfatning er det neppe hensiktsmessig å vurdere dette på nytt nå. Dette er også i tråd med Toll- og avgiftsdirektoratets anbefaling. Særavgiftsutvalget (NOU 2007: 8) har for øvrig foreslått å erstatte avgiften på sjokolade- og sukkervarer, avgiften på alkoholfrie drikkevarer og avgiften på sukker med en generell avgift på sukker i mat- og drikkevarer. Forslaget er omtalt i avsnitt 3.16.

I fjerde strekpunkt vises det til at færre forskrifter ikke har gjort situasjonen enklere. Departementet antar at det med dette siktes til særavgiftsforskriften som trådte i kraft 1. januar 2002. Særavgiftsforskriften samlet alle enkeltforskriftene om de ulike særavgiftene knyttet til varer. Dette var en teknisk revisjon hvor de materielle bestemmelsene i all hovedsak ble videreført. Forenklingseffekten for næringslivet var derfor begrenset, utover at regelverket ble enklere tilgjengelig og bedre avstemt særavgiftene i mellom.

Under femte strekpunkt heter det at regionale avgiftssatser bør unngås, og det vises i denne sammenheng at bensinavgiften er høyere i Tromsø enn ellers i landet. Tromsø har gjennom forskrift om innkreving av finansieringsbidrag til bygging av offentlig veg i Tromsø kommune med hjemmel i Vegloven, innført en egen øremerket avgift på drivstoff. Denne formen for avgifter er ikke særavgifter i egentlig forstand, men øremerkede sektoravgifter og gebyrordninger hjemlet i regelverk utenfor Finansdepartementets ansvarsområde.

I sjette strekpunkt påpekes det at det ikke bør innføres ulike avgifter på samme produkt. To eksempler trekkes fram. Det første gjelder mineralolje, som er ilagt grunnavgift, svovelavgift og CO2-avgift. Det andre gjelder engangsemballasje, som både ilegges en grunnavgift og en miljøavgift. Når et produkt ilegges flere særavgifter, skyldes dette at de ulike avgiftene ivaretar ulike hensyn. Enkelte særavgifter er rent fiskalt begrunnet, mens andre brukes som virkemiddel for å prise indirekte virkninger av forbruk og produksjon, som f.eks. miljøskadelige utslipp. En sammenslåing av ulike særavgifter som treffer samme produkter vil derfor være vanskelig å gjennomføre samtidig som det ikke vil synliggjøres hva som er avgiftenes formål. Et eksempel kan illustrere dette. Mineralolje ilegges som nevnt både en hovedsakelig fiskalt begrunnet grunnavgift samt CO2-avgift og svovelavgift som begge er miljøbegrunnet. Dersom disse avgiftene skulle slås sammen til en avgift, vil det ikke lenger bli synliggjort hva som er avgiftenes fiskale element og hva som er avgiftenes miljøbegrunnede elementer.

Administrative systemer

Innrapportering av særavgiftene skjer i dag manuelt gjennom papirbaserte avgiftsoppgaver. I første strekpunkt bes det om at avgiftsrapporteringen gjøres elektronisk. Toll- og avgiftsdirektoratet har i sin tilbakemelding vist til at et system for elektronisk avgiftsrapportering er under utarbeidelse.

I andre strekpunkt framgår det at en del større bedrifter ønsker en fast eller egen spesialist på sitt område hos tollvesenet. Bedriftene etterlyser også bedre informasjon og tilgang til prinsipielle avgjørelser. Fortløpende publisering av avgjørelser og dommer på direktoratets nettsider nevnes som et tiltak. Toll- og avgiftsdirektoratet opplyser at det nå er etablert et system med kontaktpersoner i de enkelte tollregionene. Direktoratet ser også fordelene ved å gjøre flere avgjørelser tilgjengelige, og vil se på mulighetene for dette framover.

Etter dagens regelverk skjer innrapportering og innbetaling av særavgiftene på månedsbasis. Under undersøkelsen har det fra flere bedrifter kommet ønske om færre terminer. Det er også ønske om lengre betalingsfrist. En forlengelse av betalingsfristen vil ikke nødvendigvis redusere bedriftenes kostnader knyttet etterlevelse av særavgiftsregelverket. Derimot vil utsatt betalingsfrist gi bedriftene en likviditetsgevinst, som motsvares av et tilsvarende tap for staten. Hvorvidt betalingsfristen bør forlenges, ligger etter departementets syn utenfor rammen av oppfølgingen av særavgiftsmålingen.

En reduksjon av antall avgiftsterminer vil i noen grad kunne redusere bedriftenes tidsbruk. Bedriftene vil imidlertid uansett måtte føre løpende avgiftsregnskaper, og tidsbesparelsen vil derfor begrense seg til selve innrapporteringen. Som nevnt er et system for elektronisk avgiftsrapportering under utarbeidelse i Toll- og avgiftsdirektoratet. Slik rapportering vil ha positive administrative konsekvenser både for etaten og for bransjen.

Under forslagene til forenklingstiltak påpekes viktigheten av at også avgiftsfritak gis utfyllende definisjoner. Det hevdes også at avgiftsmyndighetene tenderer til å tolke fritakene for snevert i forhold til intensjonen bak fritaket. Departementet er ikke enig i det siste. Når det gjelder utformingen av regelverket, herunder avgrensningen av de ulike fritakene, er det viktig at ordlyden utformes slik at den gir minst mulig rom for tolkningstvil. Her som ellers må imidlertid ordlyden tolkes ut fra de øvrige rettskildefaktorene, herunder vil begrunnelsen bak avgiften også være sentral ved tolkningen.

Lave administrasjonskostnader har tradisjonelt vært et viktig hensyn ved utformingen av særavgiftene. Gjennomgående er kostnadene knyttet til særavgiftene vesentlig lavere enn tilfelle er for merverdiavgiften og de direkte skattene. Dette viser seg i særavgiftenes relativt enkle oppbygging og struktur. En god særavgift kjennetegnes i så måte av få avgiftspliktige, få unntak og at de avgiftspliktige varene enkelt lar seg avgrense. Særavgiftene legges gjennomgående på produsent- eller importørleddet, og ikke på sluttbrukeren. På denne måten legges avgiftsplikten på et fåtall store aktører med gode forutsetninger for å håndtere avgiften. Dette er med på å holde de administrative kostnadene nede, både for avgiftsforvaltningen og for de avgiftpliktige.

Målingen av næringslivets regelverkskostnader knyttet til særavgiftene har vært en nyttig gjennomgang. Målingen har gitt økt fokus på administrative kostnader i det løpende regelverksarbeidet.

3.1.3 Toll- og avgiftsfritaket for leveranser til cruiseskip i innenriksfart

Proviant og bunkers til passasjerskip i innenriksfart er som hovedregel underlagt toll- og avgiftsplikt. På 1980-tallet ble det etablert en ordning i Bergen hvor tolldistriktet ga enkelte cruiseskip dispensasjon fra toll- og avgiftsbestemmelsene for å kunne proviantere og bunkre toll- og avgiftsfritt i forbindelse med fjordcruise langs norskekysten. Ordningen ble iverksatt for at norsk næringsliv skulle få en større del av leveransene til disse skipene. Begrepet snuhavn er brukt om ordningen og innebærer at skipet tar om bord og setter i land passasjerer i Norge uten å gå til utenlandsk havn. Siden 1990 har Finansdepartementet gitt dispensasjoner fra regelverket for toll og avgifter for cruiseskip som benytter snuhavn, slik at skipene har kunnet bunkre og proviantere toll- og avgiftsfritt dersom passasjerene kommer fra utlandet på gruppereise med fly. I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 2 (1997-1998) Revidert nasjonalbudsjett vedtok Stortinget 19. juni 1998 å innvilge dispensasjon for toll og avgifter for cruiseskip i innenriksfart for ti år framover i tid. Tanken var at denne perioden ville gi tilstrekkelig tid til å se konsekvensene av en eventuell lovendring. Ordningen har imidlertid svært liten betydning i praksis, og har ikke vært benyttet de siste årene når det gjelder proviant. Gjeldende dispensasjon varer ut 2008.

3.2 Merverdiavgift mv. (kap. 5521 post 70)

3.2.1 Merverdiavgift på finansielle tjenester

Merverdiavgiften er en generell avgift på forbruk av varer og tjenester, og avgiftsgrunnlaget bør være bredest mulig. Det er i dag flere unntak fra avgiftsplikt i det norske merverdiavgiftsregelverket, bl.a. for finansielle tjenester, helsetjenester og en rekke andre tjenester innenfor kultur- og idrettsområdet.

Mer enn 130 land har i dag et merverdiavgiftssystem, og alle har unntak fra avgiftsplikt for finansielle tjenester. Hovedbegrunnelsen er den samme i alle land. Det er i praksis svært vanskelig å finne et egnet avgiftsgrunnlag for å beregne merverdiavgift av slike tjenester. Dette skyldes bl.a. at merverdien som skapes gjennom finansieringstjenester i stor grad ligger skjult i rentemarginen (netto renteinntekter) som finansinstitusjonen opparbeider.

Det norske unntaket for finansielle tjenester er fastsatt i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4. Bestemmelsen omfatter et vidt spekter av tjenester innen bank-, finans- og forsikringssektoren. Inn- og utlånstjenester, omsetning av selskapsandeler, valutatransaksjoner, betalingsformidling og forsikringstjenester omfattes. Unntaket omfatter også omsetning av verdipapirer samt forvaltning av verdipapirfond. Videre omfatter unntaket formidling av finansielle tjenester. Det betyr f.eks. at forsikringsmegling, låneformidling, valutamegling og meglertjenester ved omsetning av finansielle instrumenter er unntatt fra avgiftsplikt.

Finansielle tjenester skal avgrenses mot tjenester av ren økonomisk, administrativ og juridisk art. Denne avgrensningen fører til enkelte problemer i praksis, bl.a. knyttet til såkalte corporate finance-tjenester. Corporate finance-tjenester er sammensatte tjenester som ytes med henblikk på eller i forbindelse med børsintroduksjoner, emisjoner, fusjoner og selskapsoverdragelser mv. Spørsmål om grensen mellom ikke-avgiftspliktige finansielle tjenester og avgiftspliktige rådgivnings- eller konsulenttjenester er til domstolsbehandling i flere saker knyttet til corporate finance-tjenester.

I EU har Kommisjonen i COM (2007) 747, 28. november 2007, foreslått å modernisere regelverket for merverdiavgift knyttet til finansielle tjenester og forsikring. Forslaget innebærer bl.a. en oppdatering og presisering av unntaket som gjelder i EU for finansielle tjenester og forsikring. Det foreslås blant annet klarere definisjoner av tjenester som er unntatt fra merverdiavgift.

Departementet mener dagens regelverk på dette området er uheldig både i forhold til prinsippene bak merverdiavgiftssystemet og fordi omfanget av unntaket er uklart etter dagens regelverk. På denne bakgrunn vil departementet vurdere dagens regelverk nærmere, bl.a. i lys av forslaget til modernisering av regelverket i EU. Siktemålet er å klargjøre dagens rettstilstand på området og eventuelt utvide avgiftsgrunnlaget.

3.2.2 Oppfølgingen av Kulturmomsutvalget og spørsmålet om merverdiavgift og frivillig sektor

3.2.2.1 Innledning og oppsummering

Ved kongelig resolusjon 1. desember 2006 ble det nedsatt et utvalg for å gjennomgå merverdiavgiftsregelverket på kultur- og idrettsområdet, herunder frivillig sektor. Utvalget skulle jobbe med sikte på å utvide avgiftsgrunnlaget og forenkle bestemmelsene i merverdiavgiftsregelverket. Utvalget overleverte sin utredning 26. februar 2008 (NOU 2008: 7 Kulturmomsutvalget - Utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet).

Kulturmomsutvalget anbefaler en bred modell for utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet. Den foreslåtte modellen, som utvalget kaller breddemodellen, innebærer bl.a. merverdiavgift på billetter til kultur- og idrettsarrangementer og bruk av treningssentre. Utvalget foreslår en sats på 8 pst. Basert på regnskapstall for 2006 anslår utvalget at forslaget vil gi staten et provenytap på om lag 640 mill. kroner. For å skjerme små virksomheter i frivillig sektor går utvalget inn for at den særskilte registreringsgrensen for veldedige og allmennyttige organisasjoner økes fra 140 000 til 300 000 kroner.

Utredningen ble sendt på alminnelig høring 2. april med frist 30. juni 2008. I forbindelse med høringen ble det opplyst at Regjeringen vil ta stilling til Kulturmomsutvalgets forslag og høringsinnspillene som ledd i framtidige budsjettprosesser, se også omtalen i St.meld. nr. 2 (2007-2008) Revidert nasjonalbudsjett 2008 avsnitt 3.8.3.

I høringsrunden har Finansdepartementet mottatt et stort antall høringsuttalelser som er nyttige innspill i det videre arbeidet. En eventuell omlegging av merverdiavgiftsregelverket på kultur- og idrettsområdet vil kreve en grundig vurdering, og det er flere spørsmål knyttet til Kulturmomsutvalgets forslag som må avklares nærmere. Det gjelder både med hensyn til de økonomiske konsekvensene for ulike aktører og den mer tekniske utformingen av nye regler. Finansdepartementet mener utvalget, sammen med innspillene i høringsrunden, har lagt et godt grunnlag for det videre arbeidet. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til saken i statsbudsjettet for 2010.

Frivillighet Norge er et samarbeidsforum for frivillige virksomheter. Frivillighet Norge har fremsatt krav om at frivillige organisasjoner skal unngå merverdiavgiftsbelastning på kjøp av varer og tjenester som organisasjonene benytter i frivillig virksomhet. Den delen av sektoren som er merverdiavgiftspliktig etter dagens regelverk, skal fortsatt forholde seg til det generelle merverdiavgiftsregelverket. Frivillighet Norge har skissert ulike løsninger for hvordan dette kan gjøres.

Finansdepartementet viser til at en ordning i merverdiavgiftsloven som innebærer at frivillige organisasjoner som ikke er merverdiavgiftspliktige, unngår hele avgiftsbelastningen på kjøp av varer og tjenester, i realiteten betyr at organisasjonene får nullsats for store deler av sin virksomhet. Med nullsats menes at organisasjonene får full fradragsrett på sine anskaffelser, men ikke skal legge utgående merverdiavgift på sin omsetning. En slik løsning vil bety at frivillig sektor får bedre økonomiske rammevilkår gjennom merverdiavgiftssystemet med utgangspunkt i hvor store innkjøp og investeringer hver enkelt virksomhet foretar.

Regjeringen vil øke satsingen på frivillig sektor i årene framover. Frivillighet Norge har antydet at deres forslag vil medføre om lag 1 mrd. kroner i økt støtte til frivillig sektor.

Regjeringen ønsker å trappe opp støtten med opp mot 1 mrd. kroner. Økt støtte kan gis på ulike måter. Et av alternativene som har vært foreslått, og som også ble varslet utredet i Soria Moria-erklæringen, er å omgjøre dagens kompensasjonsordning for frivillige organisasjoner til en varig, generell og rammestyrt ordning som kan trappes opp gjennom gradvise bevilgningsøkninger. I tillegg er det naturlig å vurdere om økt støtte bør skje mer direkte til utvalgte prioriterte områder innenfor frivillig sektor.

I forbindelse med opptrappingen av støtten til frivillig sektor i de enkelte statsbudsjettene, vil Regjeringen også ta stilling til hvordan støtten skal fordeles mellom ulike virkemidler innenfor statsbudsjettet.

3.2.2.2 Merverdiavgiftsregelverket på kultur- og idrettsområdet herunder frivillige virksomheter

Siden merverdiavgiften ble innført i Norge 1. januar 1970 har det vært en generell avgiftsplikt på omsetning av varer. Tjenester var opprinnelig merverdiavgiftspliktige i den grad de var uttrykkelig nevnt i loven. Fra 1. juli 2001 ble det innført generell merverdiavgiftsplikt også ved omsetning av tjenester (merverdiavgiftsreformen i 2001). Reformen medførte at Norge fikk et regelverk som i oppbygning er likt det som praktiseres i EØS-området. Det er imidlertid fortsatt merverdiavgift på færre tjenester i Norge enn i EU-landene. Spesielt på kultur- og idrettsområdet har Norge mer omfattende unntak fra merverdiavgiftsplikten.

På kultur- og underholdningsområdet er det en rekke unntaksbestemmelser i merverdiavgiftsloven. Merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 5 fastsetter unntak for inngangsbilletter til ulike kultur- og underholdningsarrangement. Etter bestemmelsens ordlyd skal det bl.a. ikke beregnes merverdiavgift på inngangsbilletter til teater, opera, ballett, sirkus, konsert, utstillinger i museer, fornøyelsesparker og opplevelsessentra. Dersom et arrangement ikke omfattes av begrepene som er listet opp, vil arrangementet, i samsvar med hovedregelen for omsetning av tjenester, være merverdiavgiftspliktig. Dette gjelder selv om arrangementet kan kalles et kulturarrangement. Begrepenes innhold bestemmes ut i fra alminnelig språklig forståelse, lovforarbeidene, rettspraksis, forvaltningspraksis mv.

Etter gjeldende rett er videre omsetning fra opphavsmann ved egen utnyttelse av opphavsrett til egne litterære og kunstneriske verk unntatt fra merverdiavgiftsplikten, se § 5 første ledd nr. 1 bokstav a. Unntaket omfatter f.eks. salg av en kunstners maleri eller rettighetene til en forfatters eget arbeid. Etter § 5 b første ledd nr. 14 er dessuten omsetning av tjenester i form av kunstnerisk fremføring av åndsverk unntatt. Unntaket omfatter typisk omsetning fra skuespillere eller musikere ved fremføring.

På idrettsområdet er det også omfattende unntak fra den generelle merverdiavgiftsplikten. For det første er omsetning av rett til å utøve idrettsaktiviteter unntatt, jf. § 5 b første ledd nr. 12. Unntaket retter seg mot tjenester som ytes overfor utøvere, f.eks. tilbud om trening, deltakelse i konkurranser og lignende. Tjenestene omsettes mot ulike kontingenter, f.eks. medlemskontingenter, inngangspenger, startkontingent mv. Tjenesteyterne er først og fremst idrettens egne organer, f.eks. klubber og lag, men det finnes også offentlige og rent kommersielle tilbydere.

Etter § 5 b første ledd nr. 5 er også omsetning av tjenester i form av rett til å overvære idrettsarrangement unntatt. Som eksempler kan nevnes omsetning av inngangsbilletter til en fotballkamp eller et friidrettsstevne. Unntaket retter seg mot omsetning til publikum, og inntektene fra salget tilfaller arrangøren. Det er først og fremst idrettens egne organer som arrangerer, men også rent kommersielle aktører arrangerer stevner og lignende.

Omsetning av avgiftspliktige varer og tjenester fra ulike frivillige organisasjoner og foreninger, vil slik som for alminnelige næringsdrivende, være avgiftspliktige. Merverdiavgiftsloven har imidlertid flere særregler som innebærer at frivillige organisasjoner og foreninger i stor grad ikke skal svare utgående merverdiavgift ved omsetning av varer og tjenester. Motstykket til dette er at organisasjonene i stor grad heller ikke har fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser. Disse vil dermed, i likhet med privatpersoner og annen unntatt virksomhet, anses som sluttforbrukere i merverdiavgiftssystemet. Begrunnelsen for særreglene for frivillige organisasjoner er først og fremst at frivillig virksomhet skal slippe å forholde seg til de ganske omfattende plikter som følger av å måtte registrere virksomheten for merverdiavgift.

En sentral regel er den særskilte registreringsgrensen på 140 000 kroner for veldedige og allmennyttige organisasjoner. Det er videre særskilte unntak for omsetning av varer og tjenester fra frivillig sektor. Det er bl.a. unntak for varer av ubetydelig verdi, varer til betydelig overpris, varer fra bruktbutikker, medlemskontingenter, omsetning av tjenester til ledd i samme organisasjon, omsetning av annonser i medlemsblad og lignende, samt mer leilighetsvis omsetning av kioskvarer og serveringstjenester under trening eller på arrangement. Videre er det gitt fritak for uttaksberegning for tjenester som ytes vederlagsfritt på veldedig grunnlag, samt særregler for kortvarige arrangement. For en mer utfyllende beskrivelse av merverdiavgiftsregelverket på kultur- og idrettsområdet, samt for frivillig sektor, vises det til Kulturmomsutvalgets utredning.

Rettstilstanden for frivillig virksomhet ble ikke vesentlig endret etter merverdiavgiftsreformen i 2001. Frivillige organisasjoner fikk imidlertid, i likhet med all annen unntatt virksomhet, økte utgifter fordi enkelte tjenester gikk opp i pris som følge av avgiftsplikten. På denne bakgrunn ble det innført en ordning med kompensasjon til frivillige organisasjoner for merutgifter som fulgte av merverdiavgiftsreformen i 2001. Kompensasjonsordningen er en direkte tilskuddsordning på statsbudsjettets utgiftsside. Bevilgningen og ansvaret for ordningen ligger hos Kultur- og kirkedepartementet, mens det er Lotteri- og stiftelsestilsynet som administrerer den. Ordningen er nærmere beskrevet i Kulturmomsutvalgets utredning.

3.2.2.3 Kulturmomsutvalget

Utvalgets mandat

I utvalgets mandat ble det gjort nærmere rede for ulike problemstillinger knyttet til de mange unntakene fra merverdiavgiftsplikten på kultur- og idrettsområdet. Unntakene gjør regelverket komplisert, lite forutsigbart og medfører at en rekke virksomheter har både avgiftspliktig og ikke-avgiftspliktig omsetning (delt virksomhet). Delte virksomheter har kun delvis fradragsrett for inngående merverdiavgift, og regelverket skaper vanskelige grensedragninger som gir administrative problemer og uheldige tilpasninger. Unntak fra den generelle merverdiavgiftsplikten skaper også problemer med skjult avgiftsbelastning og kumulasjon av merverdiavgift ved at avgift på anskaffelser som ikke kan trekkes fra, overveltes i prisene ved salg i neste ledd.

Med dette utgangspunktet ble det i mandatet uttalt at hovedformålet med utredningen er å legge til rette for et mer oversiktlig og helhetlig merverdiavgiftsregelverk som gir mindre byråkrati og lavere administrative kostnader for aktører på kultur- og idrettsområdet, herunder frivillig sektor. Som ledd i arbeidet ble utvalget særskilt bedt om å vurdere en utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget på kultur- og idrettsområdet. Det stod videre at utvalget skal vurdere effektive omlegginger av merverdiavgiftssystemet på disse områdene og beregne provenyvirkninger av dette. Utvalget ble bedt om å se hen til proveny samt å peke på eksisterende tilskuddsordninger som kan egne seg for å jevne ut økonomiske og budsjettmessige konsekvenser.

Under arbeidet med utredningen ble det fra Finansdepartementets side presisert at det lå utenfor utvalgets mandat å ta stilling til nivået på statens økonomiske bidrag til frivillig sektor, herunder forslaget fra Frivillighet Norge om merverdiavgiftsfritak for frivillige organisasjoner.

Utvalgets anbefalinger

Kulturmomsutvalget overleverte sin utredning 26. februar 2008. I utredningen la utvalget fram tre alternative modeller for utvidelse av merverdiavgiftsgrunnlaget. Breddemodellen innebærer at unntaket for adgangsbilletter til kultur- og idrettsarrangementer og unntaket for rett til å utøve idrettsaktiviteter oppheves. Subjektmodellen begrenser de to unntakene til kun å omfatte en nærmere avgrenset krets av subjekter. Aktivitetsmodellen begrenser de to unntakene til kun å omfatte en nærmere avgrenset krets av kultur- og idrettsaktiviteter. Utvalgets konklusjoner kan sammenfattes i følgende punkter:

  • Utvalget anbefaler breddemodellen med en avgiftssats på 8 pst. Breddemodellen innebærer at unntakene for adgangsbilletter til kultur- og idrettsarrangementer og rett til å utøve idrettsaktiviteter oppheves. Etter forslaget skal derfor inngangsbilletter til bl.a. teater, museum, konserter, festivaler, sirkus, fornøyelsesparker og idrettsarrangementer avgiftsberegnes (utgående merverdiavgift). Det samme vil gjelde f.eks. vederlaget for bruk av treningssentre eller bowlingbaner. Samtidig får berørte aktører full fradragsrett for merverdiavgift på anskaffelser til slik virksomhet (inngående merverdiavgift).

  • Behovet for å skjerme frivillig virksomhet ivaretas gjennom en forhøyelse av den særskilte registreringsgrensen for veldedige og allmennyttige organisasjoner. Grensen økes fra dagens 140 000 kroner til 300 000 kroner, men det etableres en frivillig registreringsordning for organisasjoner med avgiftspliktig omsetning mellom 140 000 kroner og 300 000 kroner. Samtidig foreslår utvalget en konkurransevridningsregel som gir avgiftsmyndighetene adgang til likevel å pålegge avgiftsplikt dersom den forhøyde grensen fører til en nærmere angitt konkurransevridning.

Utvalget anslår at breddemodellen gir et provenytap for staten på om lag 640 mill. kroner ved innføring av den reduserte satsen på 8 pst. Tallgrunnlaget er basert på regnskapstall for 2006 og samlet inn gjennom tre separate undersøkelser: kulturvirksomheter som får tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet, kultur og idrett som ikke får tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet og den delen av idretten med størst omsetning. I beregningene er det lagt til grunn at en merverdiavgiftssats på 8 pst. ikke vil gi økte billettpriser. Det betyr at statens provenytap motsvares av en tilsvarende gevinst for virksomhetene. Utvalget understreket at det er usikkerhet knyttet til anslagene. Tabell 3.2 til 3.4 viser provenyanslagene i de ulike undersøkelsene.

Tabell 3.2 Anslått årlig provenytap ved innføring av avgiftsplikt for virksomheter som får tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet. Mill. kroner

Totalt
Museer 110
Festivaler 30
Kunstfeltet 20
Musikk 35
Scenekunst 35
Totalt 230

Kilde: Kulturmomsutvalget.

Tabell 3.3 Anslått årlig provenytap ved innføring av avgiftsplikt for kultur og idrett som ikke får støtte fra Kultur- og kirkedepartementet. Mill. kroner

Totalt
Annen kultur 0
Dans 0
Idrett og sport 120
Konserter 25
Museer 55
Opplevelser 5
Sirkus 0
Teater 10
Trening 80
Totalt 295

Kilde: Kulturmomsutvalget.

Tabell 3.4 Anslått årlig provenytap ved innføring av avgiftsplikt for den delen av idretten med størst omsetning. Mill. kroner

Totalt
Særforbund 25
Kretser og regioner 0
Store arrangement 10
Eliteklubber og golf 75
Totalt 110

Kilde: Kulturmomsutvalget.

I tillegg til provenytapet i tabellene 3.2 til 3.4, gir økningen i registreringsgrensen til 300 000 kroner et ytterligere provenytap på rundt 5 mill. kroner.

Det var utenfor utvalgets mandat å anbefale om eller i hvilken grad provenytapet skal dekkes inn. Utvalget skulle kun peke på hvordan dette eventuelt kan gjøres. Utvalget peker på at tapet kan dekkes inn gjennom trekk i offentlige overføringer, eller ved å benytte den ordinære merverdiavgiftssatsen på 25 pst. for den delen av sektoren som bidrar til det største provenytapet og som har høy omsetning.

Enkelte av utvalgets medlemmer har særmerknader til innstillingen. Representantene fra Frivillighet Norge og Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF) viser i sin særmerknad til sitt prinsipale krav om at frivillige ikke-fortjenestebaserte aktører ikke skal belastes merverdiavgift på innkjøp av varer og tjenester, og understreker at de subsidiært slutter seg til utvalgets anbefalinger. Disse medlemmene understreker også at de prinsipielt tar avstand fra satsdifferensiering innen idretten for å dekke statens provenytap.

Høringsrunden

Kulturmomsutvalgets utredning har vært på offentlig høring med frist 30. juni 2008. Det har kommet inn et stort antall høringsuttalelser. En rekke av høringsinstansene er positive til utvalgets anbefalinger, men det er også mange som er negative. Nedenfor gjengis et sammendrag av enkelte av høringsuttalelsene.

Mange av kulturvirksomhetene som mottar tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet slutter seg til utvalgets forslag. Norges museumsforbund er svært positive til utvalgets anbefalinger. Forbundet peker bl.a. på at museene gjennom økt fradragsrett for inngående avgift vil stå styrket økonomisk ved framtidige investeringer, vedlikehold mv. Videre gis det uttrykk for at museene gjennom en breddemodell vil få et enklere regelverk å forholde seg til, samtidig som problemene knyttet til merverdiavgiftskompensasjonsordningen for kommunesektoren vil bli redusert. Forbundet reiser imidlertid spørsmålstegn ved utvalgets provenyberegninger. De enkelte museer som har avgitt høringsuttalelse, støtter også utvalgets forslag. Norsk Folkemuseum peker bl.a. på at en breddemodell vil medføre forenklinger, og at man ved en sats på 8 pst. kan holde billettprisene tilnærmet uendret. Norsk Folkemuseum gir også uttrykk for at museene vil bli vesentlig økonomisk styrket forutsatt at tilskuddene ikke justeres. En eventuell justering av tilskuddene nødvendiggjør ifølge Norsk Folkemuseum bedre og mer nøyaktige beregninger enn de som er foretatt.

Norges teater- og orkesterforening (NTO) slutter seg også til utvalgets forslag. NTO mener nedskjæringer i bevilgninger til teatre og orkestre vil virke konkurransevridene i forhold til andre kulturinstitusjoner som ikke mottar statlige bevilgninger. NTO fraråder derfor trekk i statlige bevilgninger for å dekke provenytapet breddemodellen medfører. Den Norske Opera & Ballett stiller seg bak høringsuttalelsen fra sin interesseorganisasjon, NTO, og mener det er problematisk å redusere tilskuddene.

Flere aktører i musikkbransjen, f.eks. konsertscenene Rockefeller Music Hall, Sentrum Scene og John Dee og Norsk Rockforbund som er konsertarrangørens interesseorganisasjon, er imot utvalgets forslag. De viser til at innføring av merverdiavgift med en sats på 8 pst. på konsertbilletter vil ha store negative konsekvenser, både for aktører som driver på frivillig basis og for profesjonelle aktører. Merverdiavgift på konsertbilletter vil føre til høyere priser for publikum og lavere besøk. Ettersom forslaget innebærer store overføringer til offentlige aktører, vises det til at forslaget vil føre til konkurransevridninger mellom privat og offentlig sektor. Andre aktører i musikkbransjen, f.eks. Goldstar Music, GramArt, Norsk Artistforbund og Musikernes fellesorganisasjon er også imot utvalgets forslag.

Forening for Norske Temaparker konkluderer med at breddemodellen og en sats på 8 pst. er til å leve med for de fleste opplevelsesbedrifter, selv om et stort antall av bedriftene vil forverre sitt økonomiske resultat. Foreningen gir imidlertid uttrykk for at en sats på 25 pst. vil ha negative konsekvenser for temaparkene.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er positive til utvalgets forslag og peker bl.a. på at det vil føre til et enklere regelverk. Etter NHOs mening er det flere gode grunner for å vurdere en ytterligere utvidelse av avgiftsgrunnlaget enn det utvalget foreslår. Når det gjelder spørsmål om bruk av sats, mener NHO prinsipielt at man i minst mulig grad skal benytte differensierte satser. NHO har imidlertid forståelse for at man på kultur- og idrettsområdet ønsker å benytte lav sats, og mener at det er bedre å utvide avgiftsgrunnlaget med lav sats enn å opprettholde dagens unntak. NHO støtter videre forslaget om en forhøyet registreringsgrense på 300 000 kroner for veldedige og allmennyttige organisasjoner og stiller seg positiv til den foreslåtte konkurransevridningsregelen.

NHO Reiseliv er enig i at breddemodellen er mest hensiktsmessig, men satsen må maksimalt settes til 8 pst., og den må ikke justeres opp senere. En sats på 25 pst. vil ikke bare medføre et alvorlig resultattap, men også nedleggelse for enkelte bedrifter. NHO Reiseliv mener videre at registreringsgrensen for veldedige og allmennyttige organisasjoner bør settes til 500 000 kroner og at den bør utvides også til å gjeldende virksomheter med bedriftsøkonomisk målsetting.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) er i utgangspunktet fornøyd med den foreslåtte breddemodellen. HSH viser til den ulike behandlingen med hensyn til avgiftsplikt og satsstruktur på kultur- og reiselivsområdet, og mener det er fornuftig med en opprydding med sikte på et mer enhetlig regelverk. HSH trekker særlig fram betydningen av at utvalget legger opp til likebehandling av museer uavhengig av organisasjonsform. HSH etterlyser en nærmere behandling av spørsmålet om merverdiavgift og frivillig sektor, og påpeker viktigheten av at det også for denne sektoren legges opp til enkle og ubyråkratiske ordninger. HSH er i utgangspunktet skeptisk til at det innføres merverdiavgift på vederlaget for bruk av treningssentre og trekker blant annet fram hensynet til folkehelsen.

Treningssentre som SATS Norge og Elixia Nordic AS er imot utvalgets forslag og viser bl.a. til at treningssentre er viktig for folkehelsen. Treningssentrene viser til egne beregninger og mener at breddemodellen vil medføre økte priser som igjen vil føre til at færre trener. De viser i tillegg til at forslaget vil virke konkurransevridende.

Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komités (NIF) primære standpunkt er at frivillige ikke-fortjenestebaserte aktører ikke skal belastes merverdiavgift ved innkjøp av varer og tjenester. Subsidiært støtter NIF likevel utvalgets forslag om en breddemodell med en sats på 8 pst. og fullt fradrag. En forutsetning er imidlertid at satsen ikke blir hevet senere. NIF støtter utvalget i at unntaket for medlemskontingenter til ideelle organisasjoner og foreninger videreføres, og fremhever utvalgets forutsetning om at inntekter fra medlemskontingenter ikke vil begrense fradragsretten hvis kontingenten kun går til å dekke organisasjonens ideelle formål. NIF mener videre at registreringsgrensen for veldedige og allmennyttige organisasjoner bør settes til 500 000 kroner, og ikke 300 000 kroner som foreslått av utvalget. NIF motsetter seg ethvert forslag om kutt i overføringene fra spilleoverskuddet til Norsk Tipping for å dekke inn et provenytap. NIF tar videre prinsipiell avstand fra et eventuelt senere forslag om å innføre en sats på 25 pst. på arrangementer i regi av lag og foreninger og lagidretter som har høy omsetning fra adgangsbilletter.

Frivillighet Norge har ved flere anledninger fremmet krav om merverdiavgiftsfritak for frivillige organisasjoner, og organisasjonen gjentar kravet i høringsuttalelsen. Frivillighet Norge mener at merverdiavgiften er en frivillighetsskatt bl.a. fordi frivillig sektor betaler merverdiavgift på innkjøp, mens næringslivet og det offentlige slipper. Organisasjonen krever at det må innføres en varig og robust ordning for merverdiavgiftsfritak. Ordningen må knyttes til Frivillighetsregisteret og være tilgjengelig både for små og store organisasjoner. Kravet medfører ikke at organisasjoner som har merverdiavgiftspliktig omsetning skal slippe å beregne utgående merverdiavgift.

Når det gjelder utvalgets forslag om en breddemodell, viser Frivillighet Norge til at forslaget vil være positivt for en del aktører på kultur- og idrettsområdet, først og fremst for museene og de kommersielle aktørene, men også for store frivillige idretts- og kulturorganisasjoner. For den øvrige delen av frivillig sektor har forslaget ifølge Frivillighet Norge ingen betydning, og det presiseres at forslaget ikke vil føre til forenklinger for frivillige organisasjoner. Frivillighet Norge mener videre at registreringsgrensen bør settes til 500 000 kroner for å gjøre det så enkelt som mulig for små lag og foreninger, og forutsetter en høy terskel for bruk av den foreslåtte konkurransevridningsregelen. Frivillighet Norge fraråder at provenytapet dekkes inn ved kutt i ulike statlige støtteordninger til frivillige organisasjoner eller overføringene fra Norsk Tipping.

Frivillighet Norge forventer at Regjeringen ikke skyver ytterligere på spørsmålet om merverdiavgift og frivillig sektor. I høringsuttalelsen foreslås det som et første skritt mot fjerning av frivillighetsskatten å utvide dagens kompensasjonsordning i tråd med Kulturmomsutvalgets innstilling fra og med 2009. Det gis uttrykk for at den økonomiske rammen som settes av til en slik utvidet ordning i 2009 må være minst like stor som i 2008.

3.2.2.4 Departementets vurderinger

Videre oppfølgning av Kulturmomsutvalgets utredning

Kulturmomsutvalget tilrår at det ved gjennomføring av breddemodellen som hovedregel skal anvendes en merverdiavgiftssats på 8 pst. En omlegging av merverdiavgiftsregelverket på kultur- og idrettsområdet krever imidlertid en større gjennomgang, særlig for å vurdere nærmere de økonomiske og juridiske konsekvensene, herunder konsekvensene for berørte grupper og aktører. Finansdepartementet ser at forslaget vil virke forskjellig for ulike grupper, og innspillene fra høringsinstansene vil være viktige elementer i en slik gjennomgang. Det vises bl.a. til høringsuttalelsene fra musikkbransjen.

Nedenfor gjøres det rede for enkelte spørsmål Finansdepartementet vil se nærmere på i det videre arbeidet med oppfølgingen av utvalgets utredning. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til saken i statsbudsjettet for 2010.

Kulturmomsutvalget har beregnet økonomiske virkninger ved innføring av breddemodellen. Som utvalget understreker er det knyttet stor usikkerhet til beregningene. Usikkerheten er først og fremst knyttet til det innsamlede datamaterialet og forutsetningene i beregningene. I høringsrunden er det kommet flere innspill som er kritiske til tallgrunnlaget. Finansdepartementet vil gå gjennom høringsinnspillene nøye og vurdere nærmere hvilke konsekvenser utvalgets forslag vil ha for de ulike aktørene.

Kulturmomsutvalget utarbeidet ikke forslag til regelverksendringer. Som ledd i lovforberedelsen er det flere spørsmål som må avklares. En spørsmålsstilling knytter seg til merverdiavgiftsunntaket for medlemskontingenter til ideelle organisasjoner og foreninger som er forutsatt videreført ved innføring av breddemodellen. Blant annet for å unngå vanskelige avgrensninger og uønskede tilpasninger er det nødvendig å utforme klare regler for hva som et avgiftspliktig vederlag for rett til å utøve idrettsaktiviteter og hva som skal anses som et unntatt vederlag for medlemskap.

Finansdepartementet viser videre til at Kulturmomsutvalget foreslår en konkurransevridningsregel. Departementet vil både vurdere behovet for en slik regel og hvordan den eventuelt kan utformes.

Det er også nødvendig å arbeide med å avgrense området for redusert merverdiavgiftssats under en breddemodell. En sats på 8 pst. vil etter breddemodellen i utgangspunktet omfatte adgangsbilletter til kultur- og idrettsarrangementer mv. og vederlaget som oppkreves ved rett til å utøve idrettsaktiviteter. Breddemodellen legger således opp til at lavsatsområdet i utgangspunktet skal tilsvare dagens avgrensning i merverdiavgiftsloven §§ 5 første ledd nr. 5 og 5 første ledd nr. 12. Finansdepartementet vil i det videre arbeidet kartlegge mulige avgrensningsspørsmål og vurdere om det er behov for ytterligere presiseringer.

Ved den videre oppfølgingen av Kulturmomsutvalgets utredning, vil Finansdepartementet også vurdere forholdet til EØS-avtalen. Siden nasjonale skatte- og avgiftsbestemmelser ikke omfattes av EØS-avtalens direkte anvendelsesområde, er det ikke noe krav om harmonisering med EUs sekundærlovgivning (forordninger og direktiver) på skatte- og avgiftsområdet. Andre regelsett i EØS-avtalen kan likevel få betydning for utformingen av skatte- og avgiftsregler. Dette gjelder både regelverket om de fire friheter og EØS-avtalens forbud mot offentlig støtte.

Merverdiavgiftsfritak for frivillige organisasjoner

Tilnærmingen i dagens merverdiavgiftsregelverk er at frivillig arbeid skal unntas merverdiavgiftsplikt slik at frivillige organisasjoner slipper å forholde seg til de ganske omfattende plikter som følger av å måtte registrere en virksomhet i merverdiavgiftsregisteret. Som nevnt under avsnitt 3.2.2.2 er det flere omfattende særregler for aktører innen frivillig sektor. Virksomheter som er unntatt fra merverdiavgift, regnes som sluttbrukere. Det innebærer som nevnt ingen registreringsplikt - dermed ingen plikter, men heller ingen rettigheter, og virksomhetene får ikke fradragsrett på anskaffelser. Dette gjelder i alle land som har innført merverdiavgift og har vært praktisert i Norge fra 1970. Det vises i denne sammenheng til at ordningen som gjør at kommunene får kompensert merverdiavgift på sine anskaffelser, er finansiert av kommunesektoren selv ved at de ble trukket i overføringer fra staten da ordningen ble innført.

Frivillighet Norges krav om at frivillige organisasjoner skal slippe merverdiavgift på kjøp av varer og tjenester som organisasjonene benytter i den frivillige virksomheten, innebærer i realiteten at frivillige organisasjoner får nullsats i merverdiavgiftssystemet for store deler av sin virksomhet. En nullsats er i praksis en støtteordning (subsidiering) gjennom merverdiavgiftssystemet.

Inntektene fra merverdiavgiften anslås til i overkant av 200 mrd. kroner i 2009. Dette utgjør om lag 30 pst. av de samlede skatte- og avgiftsinntektene fra Fastlands-Norge. Merverdiavgiften bidrar derfor i stor grad til å finansiere viktige velferdsordninger. Provenytapet som følge av en eventuell nullsats må på samme måte som en utgiftsbevilgning dekkes inn gjennom økte skatter og avgifter eller gjennom kutt på utgiftssiden i budsjettet.

Økte bevilgninger til deler av frivillig sektor

Regjeringen er opptatt av det betydelige bidraget frivillige organisasjoner yter til samfunnet gjennom tjenesteproduksjon og omfattende ulønnet innsats. I St.meld. nr. 39 (2006-2007) Frivillighet for alle presenteres en rekke tiltak for å bedre rammebetingelsene for frivillige lag og organisasjoner. Stortingsmeldingen om frivillighet følger opp Soria Moria-erklæringens mål om en ny og helhetlig frivillighetspolitikk.

I arbeidet med å følge opp Soria Moria-erklæringens uttalelser om at en vil «utrede mulighetene for en varig ordning for momskompensasjon for frivillige organisasjoner» vurderer Regjeringen ulike handlingsalternativer.

Som et ledd i arbeidet med spørsmålet om nullsats og merverdiavgiftskompensasjon, blir det på vegne av Kultur- og kirkedepartementet gjennomført en kartlegging av inntekter og utgifter i frivillige organisasjoner. Formålet med kartleggingen er å få fram et bedre faktagrunnlag for hvordan utgifter til merverdiavgift fordeler seg på ulike typer frivillige organisasjoner og hvor stor andel dette utgjør av det totale regnskapet. Det er særlig fokus på hvilken betydning utgifter til merverdiavgift har for mindre lag og organisasjoner.

Videre er det i 2008 etablert et forskningsprogram over tre år på sivilsamfunn og frivillig sektor. Målsettingen med programmet er å øke og utvikle kunnskapen om sektorens betydning og rolle i samfunnet i dag og i fremtiden. Forskningsprogrammet skal blant annet se på hvordan statlige finansieringsordninger og øvrige rammevilkår påvirker utviklingen i frivillig sektor.

Regjeringen vil øke satsingen på frivillig sektor i årene framover. Frivillighet Norge har antydet at deres forslag vil medføre om lag 1 mrd. kroner i økt støtte til frivillig sektor.

Regjeringen ønsker å trappe opp støtten med opp mot 1 mrd. kroner over noen år. I forbindelse med opptrappingen av støtten til frivillig sektor i de enkelte statsbudsjettene, vil Regjeringen også ta stilling til hvordan støtten skal fordeles mellom ulike virkemidler innenfor statsbudsjettet.

Et alternativ vil være at deler av denne opptrappingen gjennomføres ved å øke rammene og innretningen av dagens ordning med kompensasjon til frivillige organisasjoner for merutgifter som følge av merverdiavgiftsreformen i 2001. Dagens ordning er komplisert ved at det rapporteres inn krav basert på anskaffelser av de tjenester som ble merverdiavgiftspliktig i forbindelse med merverdiavgiftsreformen. Det vil være en klar fordel å gjøre kompensasjonsordningen generell slik at kompensasjonen avhenger av krav basert på alle avgiftspliktige anskaffelser, både varer og tjenester. En slipper da arbeidet med å isolere tjenestene som ble avgiftspliktige etter merverdiavgiftsreformen. Ordningen kan begrenses ved at det etableres en rammestyrt ordning på statsbudsjettets utgiftsside. Bevilgningen kan fordeles forholdsmessig avhengig av innrapporterte krav basert på anskaffelser av varer og tjenester. Over tid kan bevilgningen økes gradvis, samtidig som en eventuell økt direkte støtte til utvalgte formål innenfor frivillig sektor kan vurderes. Resultatene fra Kultur- og kirkedepartementets kartlegging av inntekter og utgifter i frivillige organisasjoner vil kunne gi et bedre informasjonsgrunnlag for disse vurderingene.

3.2.3 Tilbakebetaling av merverdiavgiftskompensasjon

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) fattet 3. mai 2007 vedtak om at en del av kompensasjonsordningen for kommunesektoren er i strid med statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. Dette gjelder den begrensede delen av ordningen som omfatter merverdiavgiftsunntatte virksomhetsområder hvor kommunesektoren driver økonomisk aktivitet i konkurranse med private aktører. Vedtaket innebar at ulovlig utbetalt støtte må tilbakebetales til staten.

I lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. § 4 annet ledd nr. 4 ble det med virkning fra 1. januar 2008 tatt inn en begrensing som innebærer at kommunesektoren ikke får rett til kompensasjon på de områder som er nevnt ovenfor, se nærmere omtale i St.prp. nr. 1 (2007-2008) Skatte-, avgifts- og tollvedtak avsnitt 3.2.1 og Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) Skatte- og avgiftsopplegget 2008 - lovendringer avsnitt 32.1.

Finansdepartementet iverksatte vinteren 2008 en prosess med sikte på å få ulovlig støtte tilbakebetalt fra kommunesektoren. Skatteetaten har håndtert prosessen. I alt 29 virksomheter (kommuner, fylkeskommuner og interkommunale selskap) har rapportert at de har mottatt kompensasjon som må tilbakebetales. Beløpet utgjør til sammen i underkant av 43 mill. kroner inklusive renter. Skattedirektoratet har opplyst at tilbakebetalingsprosessen i det alt vesentlige er avsluttet og at bare mindre beløp, som ennå ikke er forfalt til betaling, gjenstår å tilbakebetale.

3.3 Avgift på alkohol (kap. 5526 post 70)

Ved siden av å skaffe staten inntekter, har alkoholavgiftene som mål å begrense alkoholforbruk som bidrar til helsemessige og sosiale problemer. På den annen side vil høye avgifter på alkohol kunne føre til grensehandel, hjemmebrenning og smugling. Dette svekker kontrollen med forbruket og innebærer tap av avgiftsinntekter.

Avgiften på alkoholholdige drikkevarer omfatter brennevinsbaserte drikkevarer over 0,7 volumprosent, annen alkoholholdig drikk fra 4,7 til og med 22 volumprosent, og annen alkoholholdig drikk til og med 4,7 volumprosent. Den første avgiftsgruppen omtales stort sett som brennevin, mens de øvrige omtales som henholdsvis vin og øl.

Avgiftene på brennevin og vin avhenger av alkoholinnholdet. Svakvin, sterkvin og øl over 4,7 volumprosent avgiftsbelegges likt når de har samme alkoholstyrke, mens brennevin avgiftslegges høyere per volumprosent og liter enn de øvrige alkoholholdige drikkevarene.

Avgiftsvedtaket § 1 angir de avgiftspliktige produktene og satsene. For å forenkle vedtaket forslår departementet en redaksjonell endring av § 1 ved at produktene og satsene settes inn i en tabell.

Regjeringen foreslår at avgiftene på alkoholholdige drikkevarer prisjusteres fra 2008 til 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Avgift på brennevin og vin mv.

Figur 3.1 viser utviklingen i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin fra 1995 til 2008. Det går fram av figuren at etter en økning i begynnelsen av perioden, har avgiftene gått reelt ned eller vært stabile siden 1998. Fra 1. januar 2000 ble avgiften på sterkvin redusert til samme nivå som avgiften på svakvin. Avgiften på brennevin ble redusert med 16,6 pst. reelt og avgiften på vin med 6,8 pst. reelt fra 2001 til 2002. Fra 2002 til 2003 ble avgiften på brennevin redusert med ytterligere 10,9 pst. reelt.

I 2004 ble alkoholavgiftene lagt om, slik at alle brennevinsbaserte drikkevarer ble behandlet avgiftsmessig likt. Dette førte til en avgiftsøkning for brennevinsbasert rusbrus og brennevinsbasert sterkvin. Vin, rusbrus og sterkvin som ikke er brennevinsbasert, var upåvirket av denne avgiftsendringen. I 2005 ble alle alkoholavgiftene nominelt videreført, mens de senere bare er prisjustert.

Figur 3.1 Utvikling i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin i perioden 1995-2008. 2008-kroner per volumprosent og liter

Figur 3.1 Utvikling i reelt avgiftsnivå for brennevin, sterkvin og svakvin i perioden 1995-2008. 2008-kroner per volumprosent og liter

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.2 viser registrert omsetning av brennevin og vin fra 1991 til 2007. Det framgår at salget av brennevin har økt gjennom hele perioden med unntak av de første årene på 1990-tallet. Økningen de siste årene skyldes trolig avgiftsreduksjonen i 2002 og 2003 og oppmerksomheten rundt metanolholdig smuglersprit. Salget av brennevin i 2007 lå om lag 20 pst. høyere enn salget i 1991. Salget av svakvin er mer enn doblet i perioden og øker stadig. Salget av sterkvin har vært avtakende eller stabilt gjennom hele perioden, med unntak av et oppsving i 2000 da avgiften ble redusert. Figur 3.2 viser også at den registrerte omsetningen av brennevin og vin målt i ren alkohol, har økt siden 1991.

Figur 3.2 Registrert omsetning av brennevin og vin i perioden 1991-2007. Mill. liter

Figur 3.2 Registrert omsetning av brennevin og vin i perioden 1991-2007. Mill. liter

Kilde: Vinmonopolet.

Figur 3.2 viser omfanget av den registrerte omsetningen av brennevin og vin innenlands, dvs. salg gjennom Vinmonopolet og serveringssteder. I tillegg foregår det uregistrert forbruk i form av avgiftsfritt salg (tax free), grensehandel, smugling og hjemmeproduksjon. Det finnes ikke nøyaktige tall for omfanget av uregistrert forbruk av alkohol. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) foretar med jevne mellomrom omfattende intervjuundersøkelser om den norske befolkningens drikkevaner, i tillegg til årlige undersøkelser på mindre utvalg. Siste omfattende undersøkelse er fra 2004 og viser at om lag 30 pst. av samlet forbruk målt i liter ren alkohol, er uregistrert. SIRUS anslår at denne andelen har holdt seg noenlunde uendret. Det skal gjøres en ny, større undersøkelse i 2009.

Avgift på øl mv.

Sterkøl (øl med alkoholstyrke over 4,7 volumprosent alkohol) blir avgiftslagt på samme måte som vin, jf. omtale ovenfor. Alkoholfritt øl (øl med t.o.m. 0,7 volumprosent alkohol) er avgiftslagt etter regelverket for alkoholfrie drikkevarer jf. forslag til avgiftsvedtak § 1, se omtale i avsnitt 3.17. Den foreslåtte økningen i avgiften på alkoholfrie drikkevarer vil ikke omfatte alkoholfritt øl, da slikt øl i all hovedsak produseres uten å tilsette sukker eller søtstoff.

Figur 3.3 viser utviklingen i avgiftssatsene på øl fra 1989 til 2008. For alkoholfritt øl og lettøl (øl med 0,7 til 2,7 volumprosent alkohol) har det reelle avgiftsnivået vært tilnærmet uendret i hele perioden. For pils (øl med 3,7 til 4,7 volumprosent alkohol) var det en reell avgiftsøkning mellom 1989 og 1992. Etter 1992 flatet avgiftsnivået noe ut, mens avgiften ble økt i 1998. I 2002 ble avgiften satt ned med 6,8 pst. reelt. Deretter har det reelle avgiftsnivået vært omtrent uendret, med unntak av i 2001 og 2005 da ølavgiftene ble nominelt videreført. Avgiften for sterkøl (øl med alkoholinnhold over 4,7 volumprosent) var reelt uendret fram til 1999, mens avgiften ble forholdsvis kraftig redusert da det ble innført et felles avgiftsnivå med vin i forbindelse med budsjettet for 2000.

Figur 3.3 Utvikling i reelt avgiftsnivå på øl i perioden 1989-2008. 2008-kroner per liter

Figur 3.3 Utvikling i reelt avgiftsnivå på øl i perioden 1989-2008. 2008-kroner per liter

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.4 viser utviklingen i omsetning av øl i perioden 1989 til 2007. Av figuren går det fram at omsetningen av lettøl har sunket. Omsetningen av alkoholfritt øl har økt svakt de siste årene. Det selges langt mer pils enn lettøl, alkoholfritt øl og sterkøl. Omsetningen av pils var om lag 30 pst. høyere i 2007 enn i 1989. Omsetningen av sterkøl er betydelig redusert siden 1989. Den største nedgangen kom i 1993, da salg av sterkøl ble overført til Vinmonopolet.

Figur 3.4 Registrert omsetning av øl i perioden 1989-2007. Mill. liter

Figur 3.4 Registrert omsetning av øl i perioden 1989-2007. Mill. liter

Kilde: Bryggeri- og drikkevareforeningen.

3.4 Avgift på tobakkvarer (kap. 5531 post 70)

Avgiften på tobakkvarer er en kvantumsavgift som er delt inn i seks avgiftsgrupper: sigarer, sigaretter, røyketobakk, snus, skrå og sigarettpapir/hylser. Tabell 3.1 viser avgiftssatsene for tobakk i 2008 og de foreslåtte satsene i 2009.

Figur 3.5 viser utviklingen i de reelle avgiftssatsene på tobakkvarer fra 1989 til 2008. Det reelle avgiftsnivået har økt betydelig for alle tobakkproduktene i løpet av perioden. Avgiften på sigarer ble økt kraftig fra 1. juli 2000 og opp til samme nivå som sigaretter. Fra 1. januar 2004 ble avgiften på røyketobakk økt med 45 pst., slik at avgiften ble like høy som for sigaretter. De siste årene er tobakkavgiftene prisjustert med unntak av avgiften på snus og skrå som ble økt med 10 pst. utover prisjustering i 2008.

Figur 3.5 Utvikling i reelt avgiftsnivå for tobakkvarer i perioden 1989-2008. 2008-kroner per 100 gram/stk.

Figur 3.5 Utvikling i reelt avgiftsnivå for tobakkvarer i perioden 1989-2008. 2008-kroner per 100 gram/stk.

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.6 viser utviklingen i salg av tobakkvarer fra 1989 til 2007. Det går fram av figuren at det har vært en langt større reduksjon i salg av røyketobakk enn i salg av sigaretter gjennom perioden. Etter 1998 har omsetningen av sigaretter vært høyere enn omsetningen av røyketobakk. Omsetningen av snus og skrå har økt etter 1993, og økningen de siste årene har vært kraftig. Samtidig har det vært en overgang fra bruk av skrå til snus. Samlet sett har utviklingen i tobakkforbruket vist en nedadgående trend helt siden 1989, og omsetningen i dag er nesten 40 pst. lavere enn i 1989. De siste fire årene har imidlertid samlet omsetning økt svakt.

Figur 3.6 viser omfanget av den registrerte omsetningen av tobakkvarer. I tillegg til den registrerte omsetningen foregår det uregistrert omsetning i form av grensehandel, avgiftsfritt salg (tax free) og smugling. Tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) viser at det uregistrerte forbruket av sigaretter og røyketobakk har økt siden begynnelsen av 1990-årene og utgjorde i perioden 1997-2001 om lag en firedel av forbruket.

Figur 3.6 Registrert omsetning av sigaretter, røyketobakk, snus og skrå i perioden 1989-2007. 1000 kg

Figur 3.6 Registrert omsetning av sigaretter, røyketobakk, snus og skrå i perioden 1989-2007. 1000 kg

Kilde: Tobakkindustriens felleskontor.

Avgiften på snus og skrå ble økt med 10 pst. ut over prisjustering fra 1. januar 2008. Figur 3.5 viser at avgiften på snus og skrå (68 kroner per 100 gram i 2008) fortsatt er betydelig lavere enn avgiften på sigaretter og røyketobakk (192 kroner per 100 gram/stk. i 2008). Tall fra Helsedirektoratet viser at i den voksne befolkningen er det om lag 6 pst. som bruker snus daglig og 4 pst. som bruker snus av og til. Det er særlig unge menn som bruker snus, og andelen gutter mellom 16 og 24 år som bruker snus daglig eller hver uke har økt fra 18,5 pst. i 2004 til 24,8 pst. i 2007. Også blant unge kvinner har snusbruken steget. I 2004 snuste 2,4 pst. av jentene daglig eller hver uke, og i 2007 er denne andelen økt til 7,3 pst. I samme periode økte det registrerte salget av snus med over 50 pst.

Fordi det er relativt nytt at mange unge benytter snus, vet en ikke nok om langtidsvirkningen av snusbruk. En vitenskapelig komité under EU la i februar 2008 fram en rapport om helseeffekter av tobakkvarer som ikke røykes (som snus). Rapporten slår fast at alle tobakkvarer er vanedannende og inneholder ulike nivåer av kreftframkallende stoffer. Alle snusprodukter forårsaker forandringer i munnhulen, og det er i flere studier påvist en økt risiko for kreft i munnslimhinnen selv om andre studier ikke finner en slik sammenheng. Verdens helseorganisasjon mener snus er kreftframkallende for mennesker.

Det er grunn til å tro at økt avgift på snus vil redusere snusforbruket i befolkningen og særlig blant ungdom. Regjeringen foreslår derfor å øke avgiften på snus og skrå med 10 pst. ut over prisjustering. Det anslås at forslaget vil gi et merproveny på 35 mill. kroner påløpt og 30 mill. kroner bokført i 2009. De øvrige tobakkavgiftene foreslås prisjustert fra 2008 til 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Avgiftsvedtaket § 1 angir de avgiftspliktige produktene og satsene. For å forenkle vedtaket foreslår departementet en redaksjonell endring av § 1 ved at produktene og satsene settes inn i en tabell.

3.5 Motorvognavgifter (kap. 5536)

3.5.1 Innledning

Regjeringen gjorde i budsjettene for 2007 og 2008 endringer i engangsavgiften, årsavgiften og vrakpanten for å gi incentiver til endringer i sammensetningen av bilparken som kan redusere globale og lokale utslipp fra veitrafikken. Innføringen av en CO2-komponent i engangsavgiften fra 2007 har ført til en reduksjon i gjennomsnittlig CO2-utslipp fra både dieselbiler og bensinbiler, og omleggingen av motorvognavgiftene har samlet sett hatt en positiv effekt på miljøet, jf. avsnitt 3.5.3.

Regjeringen vil fortsette omleggingen av motorvognavgiftene i miljøvennlig retning. Det legges derfor opp til å endre satsene i CO2-komponenten for ytterligere å stimulere til kjøp av lavutslippsbiler og for å øke kostnadene ved kjøp av biler med høyt CO2-utslipp. Regjeringen er også opptatt av veitrafikkens uheldige virkninger på klima og miljø, for å kunne innrette bruken av virkemidler slik at skadelige utslipp kan reduseres mest mulig effektivt.

Motorvognavgiftene omfatter seks avgifter. Disse avgiftene har til dels ulik begrunnelse og formål. Avgiftene kan deles inn i to hovedgrupper, bruksavhengige og ikke-bruksavhengige avgifter. De bruksavhengige avgiftene er avgiftene på bensin og diesel. Nivået på de bruksavhengige avgiftene skal i prinsippet være slik at brukeren stilles overfor de veibruks-, kø-, ulykkes- og miljøkostnadene som bruk av bil medfører. De øvrige motorvognavgiftene (engangsavgift, årsavgift, vektårsavgift og omregistreringsavgift) er ikke-bruksavhengige og er hovedsakelig fiskalt begrunnet.

3.5.2 Utredning av veiprising for tunge kjøretøy

Bilbrukere bør stilles overfor de eksterne marginale kostnadene som bilkjøring medfører (ulykker, kø, støy, miljøskadelige utslipp og veislitasje). I prinsippet burde bilavgiftssystemet ta hensyn til at disse kostnadene varierer langs mange dimensjoner. De eksterne marginale kostnadene knyttet til kø og støy vil avhenge av hvor man kjører, og av når på døgnet man kjører. De eksterne marginale kostnadene ved lokale utslipp vil variere med motorteknologi. I tillegg vil ulempene ved disse utslippene verdsettes ulikt avhengig av om utslippene skjer i byer og tettsteder eller i mer spredtbygde strøk. Drivstoffavgifter vil generelt ikke kunne ta hensyn til slike variasjoner i de eksterne marginale kostnadene.

En korrekt utformet avgift bør ta hensyn til hvor langt man kjører, når man kjører og hvor man kjører. Avgiften må i tillegg være knyttet til en del karakteristika ved kjøretøyet, som bl.a. drivstofftype og -forbruk, motorteknologi og vekt. En slik avansert form for veiprising vil trolig være teknisk mulig med dagens GPS-teknologi, og kan i utgangspunktet omfatte all veitrafikk. Et slikt system vil også likebehandle utenlandske og norskregistrerte kjøretøy. Praktiske hensyn gjør det imidlertid lite realistisk å innføre et slikt system for hele kjøretøyparken, men det kan være aktuelt for tunge kjøretøy. For personbiler er de eksterne kostnadene i tettbygde strøk hovedsakelig knyttet til kø. Dette kan prises gjennom køprising, der man betaler mer i rushtiden enn ellers. Rent teknisk kan en slik avgift utformes som en tidsdifferensiert bompengeavgift, slik som i Stockholm.

Særavgiftsutvalget (NOU 2007: 8) foreslår at ulike systemer for veiprising, både for personbiler og nyttetransport, utredes nærmere med sikte på å oppnå løsninger som kan gjennomføres raskt. Høringsinstansene er også positive til veiprising. På denne bakgrunn vil Finansdepartementet starte en prosess hvor det utredes veiprising for tunge kjøretøy. Veiprising for tunge kjøretøy vil ha enkelte fellestrekk med den tidligere kilometeravgiften som ble avløst av autodieselavgiften og vektårsavgiften fra 1. september 1993. Veiprising for tunge kjøretøy må derfor ses i sammenheng med autodieselavgiften og vektårsavgiften. Hensikten er å gi et mer treffsikkert system, og ikke å øke den samlede avgiftbelastningen for transportnæringen. Basert på resultatet av utredningen vil det vurderes om det på et senere tidspunkt skal fremmes et forslag om veiprising for tunge kjøretøy.

3.5.3 Kartlegging av lokale helse- og miljøproblemer ved diesel- og bensinbiler

De siste årene har det skjedd relativt store endringer i sammensetningen av nyregistrerte biler i Norge, jf. avsnitt 3.5.4. Endringer i avgiftene i miljøvennlig retning må antas å være en av årsakene til dette. Over tid vil disse endringene også påvirke sammensetning av hele bilparken.

Omleggingen av engangsavgiften fra 2007 hvor CO2-utslipp ble tatt inn i beregningsgrunnlaget, førte raskt til en betydelig reduksjon i gjennomsnittlig CO2-utslipp for nyregistrerte biler. Som følge av at nye dieselbiler i 2006 i gjennomsnitt hadde lavere CO2-utslipp enn bensinbiler, førte omleggingen til at dieselbiler gjennomgående kom bedre ut enn bensinbiler. Dette har bidratt til at antall dieselbiler som andel av nyregistrerte biler samlet økte fra knapt 50 pst. i 2006 til knapt 75 pst. i 2007.

Fra 2008 ble årsavgiften miljødifferensiert ved at alle kjøretøy som ilegges ordinær årsavgift fikk redusert avgiftssats med unntak av dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter. Disse endringene aktualiserte spørsmålet om miljøkonsekvensene av økt antall dieselbiler generelt og virkningene av partikkelfilter i dieselbiler spesielt. På bakgrunn av dette har Regjeringen tatt initiativ til en kartlegging av lokale helse- og miljøproblemer ved diesel- og bensinbiler.

Dette arbeidet ble videre aktualisert med oversendelsesforslag fra Stortinget ifm. behandlingen av Dok 8:45 den 29. april i år. Stortinget ba Regjeringen om å komme tilbake senest i statsbudsjettet for 2009 med en utredning av utslipp fra bensin- og dieselkjøretøy, og hvilke effekter ettermontering av partikkelfilter i dieselbiler har, knyttet til reduksjon av lokal forurensing og eventuelle skadelige helseeffekter fra økt NO2.

Følgende analyser og vurderinger baserer seg i stor grad på en rapport skrevet av Statens forurensningstilsyn (SFT) med innspill fra Vegdirektoratet, Nasjonalt folkehelseinstitutt og Helsedirektoratet.

Veitrafikkens betydning for helse og miljø

I rapporten fra SFT pekes det på at klimagassutslipp fra veitrafikk utgjorde 18 pst. av de nasjonale utslippene i 2006, og at veitrafikk dermed er den største utslippskilden av klimagasser innenfor transportsektoren i Norge. Utslipp av klimagasser fra veitrafikken består hovedsakelig av CO2. Klimagasser øker drivhuseffekten og noen av gassene bryter ned ozonlaget.

Veitrafikk er også den viktigste kilden til dårlig luftkvalitet i større tettsteder og byer, hovedsakelig gjennom utslipp av NO2 (nitrogendioksid) og svevestøv. I tillegg gir veitrafikk utslipp av CO (karbonoksid), HC (hydrokarboner som bl.a. PAH og benzen), tungmetaller og dioksin.

Svevestøv er en betegnelse på partikler som holder seg i lufta over en viss periode og betegnes PM (Particular Matter). Større partikler som PM10 kan pustes inn og avsettes i øvre luftveier. Mindre partikler som PM2,5 kan gå helt ned i lungene. Nanopartikler (PM0,1) bidrar lite til veksten av støvet, men dominerer totale antall partikler i lufta. Det er mangelfull kunnskap om måledata, eksponering og mulige effekter av nanopartikler.

Kilden til svevestøv fra veitrafikken er eksos og veistøv som dannes og virvles opp langs veibanen. I en by som Oslo bidrar eksos til mellom 15 og 70 pst. av partikler avhengig av tid og sted. Det er satt i verk tiltak for å redusere veistøv i enkelte større byer, bl.a. piggdekkavgift. Konsentrasjonen av PM2,5 er imidlertid ikke endret i særlig grad de senere årene, jf. figur 3.7. Figur 3.7 viser også at dieselbiler står for en stadig større andel av utslipp av PM2,5 i takt med økningen av andelen dieselbiler i bilparken. Med tiden vil imidlertid strengere krav til partikkelutslipp fra nye biler redusere utslipp og konsentrasjonen av denne type partikler.

Figur 3.7 Utslipp av PM2,5 fra diesel- og bensindrevne personbiler 1990 -2006. Tonn

Figur 3.7 Utslipp av PM2,5 fra diesel- og bensindrevne personbiler 1990 -2006. Tonn

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Utslipp av svevestøv medfører risiko for helseskader i form av økt forekomst av ulike former for luftveislidelser. Svevestøv kan også medføre hjerte- og karsykdommer og økt dødelighet.

I mange sammenhenger, bl.a. i utformingen av EUs krav til utslipp fra kjøretøy, de såkalte EURO-kravene, måles ulike nitrogenoksider kun ved den generelle betegnelsen NOX, jf. figur 3.8. NOX består imidlertid av både nitrogenmonoksid (NO) og nitrogendioksid (NO2), der NO2 er den delen som er helseskadelig.

Selv om veitrafikken øker, er det registrert en reduksjon i de samlede utslippene av NOX fra veitrafikken. Dette skyldes stadig strengere eksoskrav til lette kjøretøyer. For bensindrevne biler ble det krav om NOX-reduserende katalysator fra 1989. I 2003 var det katalysator på om lag 3/4 av alle bensindrevne personbiler.

Figur 3.8 Utslipp av NOX fra diesel- og bensindrevne personbiler 1990-2006. Tonn

Figur 3.8 Utslipp av NOX fra diesel- og bensindrevne personbiler 1990-2006. Tonn

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Selv om NOX-utslippene nasjonalt har gått ned, har konsentrasjonen av NO2 vært stabil eller svakt økende siden først på 1990-tallet i de største norske byene. Målinger viser at den forskriftsfestede grenseverdien for NO2 i forurensingsforskriften overskrides i flere byer.

Utslipp fra bensinbiler versus dieselbiler

Utslippene fra bensin- og dieselbiler har vært og er fremdeles ulike, jf. også figur 3.7 og 3.8.

Tabell 3.5 viser utviklingen i EURO-krav til utslipp av ulike stoffer for både diesel- og bensinbiler. EURO V-kravene som gjelder fra 2009, vil for bensinbiler fremdeles være dobbelt så strenge som for dieselbiler med hensyn til utslipp av klimagasser. For partikler vil det være samme utslippskrav til bensin- og dieselbiler fra 2009.

Tabell 3.5 Eurokrav for dieselbiler og for bensinbiler. Utslipp i gram/km

Partikler CO HC NOX HC NOX
Klasse År Diesel Bensin Diesel Bensin Bensin Diesel
EURO I 1992 0,18 - 3,16 2,72 0,971 1,131
EURO II 1996 0,08 - 1,00 2,2 0,51 0,701
EURO III 2000 0,05 - 0,64 2,3 0,20 0,15 0,56 0,50
EURO IV 2005 0,025 - 0,50 1,0 0,10 0,08 0,30 0,25
EURO V 2009 0,005 0,005 0,50 1,0 0,10 0,06 0,25 0,18
EURO VI 2014 0,005 0,005 0,50 1,0 0,10 0,06 0,17 0,08

1Kravene gjelder for HC og NOX samlet.

Kilde: Statens forurensningstilsyn.

Kravene til utslipp av NOX er i dag tre ganger så strenge for bensinbiler som for dieselbiler, men kravene vil langt på vei bli de samme for bensin- og dieselbiler ved innføringen av EURO VI fra 2014.

Rapporten Trends in Primary Nitrogen Dioxide in the UK (Air Quality Expert Group, 2007), som har fått stor internasjonal oppmerksomhet, viser at utslipp av NO2 som andel av NOX synes å ha økt betydelig og spesielt for dieselbiler. Introduksjonen av EURO III dieselkjøretøy med oksiderende katalysator og bruk av partikkelfiltre hevdes å kunne forklare noe av dette. Rapporten peker også på at utslippet av NO2 som andel av NOX er høyere for nye dieselbiler enn for nye bensinbiler.

SFT finner ved å se på sammenliknbare nye bilmodeller (EURO V) med hhv. diesel- og bensinmotor, at CO2-utslippet er betydelig større for bensinbiler. På den annen side er utslippet av NOX og partikler større for disse dieselbilene enn for bensinbilene. SFTs analyse viser at for de utvalgte bilene er miljøgevinsten av lavere CO2-utslipp ved overgang til dieselbil, større enn helse- og miljøkostnaden ved økte utslipp av NOX og partikler. Resultatet avhenger av forutsetningene om kostnadene ved utslippene. Departementet vil peke på at SFT i beregningen har forutsatt at utslippet av NO2 som andel av NOX er lik for bensinbiler og dieselbiler. Andre studier, jf. avsnittet over, tyder på at dette ikke er tilfelle. Dette innebærer trolig at miljøkostnadene ved NOX-utslipp fra dieselbiler undervurderes i forhold til bensinbiler. I tillegg gir veitrafikken utslipp av flere stoffer som ikke er tatt med i analysen fordi de er vanskelig å verdsette.

Denne type analyser er nyttige om man ønsker å se på de ulike egenskapene til to sammenliknbare biler drevet av hhv. bensin og diesel. Om en derimot ønsker å peke på egenskapene til diesel- og bensinbiler som er representative for det norske bilmarkedet i dag, må en ta i betraktning at bensinbilene i dagens nybilsalg i gjennomsnitt har en noe mindre motor. Det viser seg at dieselbiler og bensinbiler som selges på det norske markedet i gjennomsnitt har om lag samme CO2-utslipp. Dermed vil en gjennomsnittlig bensinbil solgt i 2008 gi lavere samlede utslippskostnader enn en gjennomsnittlig dieselbil solgt i 2008.

Tabell 3.6 Gjennomsnittlig CO2-utslipp per kjøretøy fra 2006 til og med august 2008. Gram per km

Gjennomsnittlig CO2 -utslipp (g/km) per kjøretøy
Diesel Bensin Alle
2006 173 181 177
2007 159 161 160
2008 158 160 159

Kilde: Opplysningsrådet for veitrafikken og Statens forurensningstilsyn.

Virkningen av omleggingen av avgiftene

SFT konkluderer med at helse- og miljøgevinstene ved redusert CO2-utslipp som følge av endringene i bilparken etter 2006, er høyere enn kostnaden ved økte lokale utslipp av partikler og NOX. Denne netto gevinsten må antas å bli større etter hvert som nye dieselbiler, som oppfyller strengere krav til utslipp av NOX og partikler, overtar markedet. Dette peker i retning av at Regjeringens omlegging av bilavgiftene har vært vellykket. Det må presiseres at resultatene bl.a. påvirkes av hvordan virkningen på helse og miljø verdsettes, f.eks. er framtidig anslag på CO2-pris beheftet med stor usikkerhet.

Strengere krav til utslipp av NOX og partikler fra nye kjøretøy fra og med 2009 gjør at det er lite å hente ved å innføre ytterligere tiltak for å begrense utslipp av partikler og NOX fra nye dieselbiler. Fra 2014 vil kravene til NOX nesten være på samme nivå for bensin- og dieselbiler. Selv om det skulle være større forskjell på NO2-nivået enn det kravene til NOX tilsier, er det likevel ikke mulig å bruke NO2 som kriterium for beregning av engangsavgiften. Det eksisterer per i dag ikke opplysninger om utslipp av NO2 for kjøretøy, og utslipp av NO2 kan derfor ikke legges til grunn for avgiftsberegning.

Partikkelfilter

Som det allerede er pekt på, bidrar eldre biler til langt større luftforurensing enn nye biler. Det har derfor vært en diskusjon rundt behovet for å gi støtte til ettermontering av partikkelfilter på eldre dieselbiler.

I senere tid har det kommet enkelte studier som viser at utslippet av NO2 øker som følge av ettermontering av partikkelfiltre, jf. rapporten Trends in Primary Nitrogen Dioxide in UK,Transportøkonomisk institutt (Rapport nr 940/2008 Dieselbiler. Partikkelfilter - ettermontering og kostnader) peker imidlertid på at selv om katalysator- /renseteknologi kan medføre høyere NOX-utslipp, så mangler en kunnskap om hvordan utslippet av NO2 som andel av NOX endres ved montering av partikkelfiltre. En undersøkelse i 2008 gjennomført av AVL Motorsenter i Sverige på oppdrag av SFT, konkluderte også med at det var stor usikkerhet rundt sammenhengen mellom ettermonterte filtre og NO2-utslippet. Visse typer teknologier benyttet i partikkelfiltre synes ikke å øke NO2-utslippene.

SFT viser imidlertid til at det er avdekket høyere kostnader og lavere tilgjengelighet for ettermontering av partikkelfiltre enn det som tidligere er antatt. Det er derfor grunn til være tilbakeholden med å gi generell støtte til ettermontering av slike filtre. SFT peker på at det trolig vil være mer hensiktsmessig med en direkte tilskuddsordning som målrettes mot bestemte kjøretøygrupper, for eksempel busser.

Lokale utslipp

Kartleggingen viser at det er utfordringer ved lokal forurensning, spesielt når det gjelder konsentrasjon av NO2 i større byer. Det er også behov for mer kunnskap om helsevirkningene av nanopartikler.

Etter departementets oppfatning er verken en egen komponent for lokale utslipp i engangsavgiften eller generell støtte til ettermontering av partikkelfiltre i personbiler egnede tiltak for å begrense lokale utslipp.

Det kan derimot være aktuelt å vurdere andre tiltak som i større grad regulerer trafikken i områder der problemene med lokal forurensing er særlig store. Eksempler på slike tiltak er etablering av lavutslippssoner og vegprising. Andre tiltak som hastighetsreduksjoner og tiltak for å øke piggfriandelen har også vist seg å være vellykket for å redusere lokale miljøproblemer.

3.5.4 Engangsavgift på motorvogner mv. (kap. 5536 post 71)

Engangsavgiften har først og fremst til hensikt å skaffe staten inntekter. Avgiften beregnes på grunnlag av mest mulig objektive kriterier og skal ivareta hensynet til miljø og sikkerhet. I tillegg skal kostnadene ved å administrere avgiften holdes på et lavest mulig nivå. Gjennom en progressiv satsstruktur er det også lagt vekt på fordelingshensyn.

Engangsavgiften betales ved førstegangsregistrering i det sentrale motorvognregisteret. Den pålegges alle biler unntatt lastebiler og busser med lengde over 6 meter og med mer enn 17 seteplasser. De avgiftspliktige kjøretøyene er delt inn i 9 avgiftsgrupper med til dels ulike satser og/eller beregningsgrunnlag.

For kjøretøy i avgiftsgruppe a (hovedsakelig personbiler) beregnes engangsavgiften som hovedregel på grunnlag av kjøretøyenes CO2-utslipp, motoreffekt og egenvekt. For kjøretøy i gruppe a som ikke omfattes av plikten til å dokumentere drivstofforbruk eller CO2-utslipp, beregnes avgift på grunnlag av slagvolum som alternativ til CO2-utslipp. Slagvolumkomponenten har forskjellige satser avhengig av om motorvognen er bensindreven eller ikke.

For kjøretøy i avgiftsgruppene b, c, h og j (varebiler klasse 2, campingbiler, drosjer og minibusser) beregnes engangsavgiften som en prosentvis andel av avgiften i avgiftsgruppe a. Fra 1. januar 2008 beregnes avgiften for de fleste varebiler klasse 2 etter CO2-utslipp, og ikke etter slagvolum som tidligere. Denne forsinkede omleggingen skyldes at varebilene først ble omfattet av plikten til å dokumentere CO2-utslipp i 2008. I avgiftsgruppe e (beltebiler) beregnes avgiften på grunnlag av tollverdien. For kjøretøy i avgiftsgruppe f (motorsykler) benyttes slagvolum og motoreffekt som beregningsgrunnlag, sammen med en stykkavgift. I avgiftsgruppe g (beltemotorsykler) beregnes engangsavgiften ut fra kjøretøyenes slagvolum, motoreffekt og egenvekt. For kjøretøy i avgiftsgruppe i (veteranbiler), ilegges det kun en stykkavgift. Avgiftsgruppe d (kombinerte biler) ble avviklet fra 1. januar 2007.

Det er til dels store forskjeller i avgiftsnivået mellom de ulike avgiftsgruppene. Avgiftssatsene er gjengitt i tabell 3.1 og fremgår av avgiftsvedak § 2.

Utvikling i registrerte kjøretøy

Figur 3.9 viser at antall førstegangsregistrerte personbiler i perioden 1990-2007 har variert betydelig fra år til år. Antallet førstegangsregistreringer lå relativt stabilt rundt 120 000 biler i begynnelsen av 2000-tallet. Deretter steg antallet til over 140 000 biler årlig i årene 2004-2006, og videre til over 162 000 personbiler i 2007. I perioden januar-august 2008 har antallet førstegangsregistreringer gått ned med nesten 10 pst. sammenliknet med samme periode i fjor. Nedgangen må ses i sammenheng med at antallet førstegangsregistreringer i 2007 var historisk høyt. Hittil i 2008 viser det seg at stadig flere velger biler med lavt CO2-utslipp. I årets åtte første måneder ble det registrert om lag 7 300 nye biler med utslipp på 120 g/km eller lavere. Dette er en økning på 44 pst. i forhold til samme periode i fjor i et marked som har hatt en betydelig reduksjon fra 2007 til 2008.

Figur 3.9 Antall førstegangsregistrerte personbiler. 1990-2007. Antall i 1000

Figur 3.9 Antall førstegangsregistrerte personbiler. 1990-2007. Antall i 1000

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Figur 3.10 viser hvor stor andel av nye førstegangsregistrerte personbiler som er dieselbiler. Denne andelen har økt kraftig de siste årene, og i 2007 var nesten 75 pst. av nye personbiler som ble solgt i Norge dieselbiler. Hittil i 2008 har andelen nye dieselbiler også ligget over 70 pst. Økningen i salget av dieselbiler fra og med 2007 må bl.a. ses i sammenheng med omleggingen av engangsavgiften fra 1. januar 2007.

Figur 3.10 Andel førstegangsregistrerte nye personbiler med dieseldrift. 1990-2007. Prosent

Figur 3.10 Andel førstegangsregistrerte nye personbiler med dieseldrift. 1990-2007. Prosent

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Figur 3.11 Antall førstegangsregistrerte nye varebiler og minibusser 1991-2007. Antall i 1000

Figur 3.11 Antall førstegangsregistrerte nye varebiler og minibusser 1991-2007. Antall i 1000

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Figur 3.11 viser at antallet nye førstegangsregistrerte varebiler har økt fra i overkant av 21 000 i 2002, til en foreløpig topp på over 45 000 i 2007.

Figuren viser også utviklingen i antall nye førstegangsregistrerte minibusser, som det er registrert svært få av de senere årene.

Figur 3.12 viser at beholdningen av personbiler har vokst relativt jevnt siden 1990. Nedgangen i beholdningen av personbiler i 1996 skyldes at mange eldre biler ble vraket som følge av ordningen med midlertidig forhøyet vrakpant dette året. Denne ordningen har trolig ikke hatt noen varig virkning på beholdningen av biler.

Figur 3.12 Beholdning av personbiler. 1990-2007. Antall i 1000

Figur 3.12 Beholdning av personbiler. 1990-2007. Antall i 1000

Kilde: Opplysningsrådet for Veitrafikken.

Justeringer i CO2-komponenten i engangsavgiften

Med virkning fra 1. januar 2007 ble engangsavgiften for førstegangsregistrering av kjøretøy i Norge lagt om ved at CO2-utslipp som hovedregel erstattet slagvolum som et av beregningsgrunnlagene. Engangsavgiften beregnes i dag som hovedregel ut fra CO2-utslipp, motorvolum og egenvekt. Omleggingen har medført at gjennomsnittlig CO2-utslipp fra nye kjøretøy er redusert fra over 170 g/km til et nivå i underkant av 160 g/km. Det siste året er det imidlertid ikke observert ytterligere nedgang i gjennomsnittlig CO2-utslipp fra nye kjøretøy.

Regjeringen har en målsetting om at gjennomsnittlig CO2-utslipp i nybilparken i 2012 skal være 120 g/km. For å nå dette målet mener Regjeringen det er viktig å stimulere til at flere velger kjøretøy med ekstra lave CO2-utslipp. Avgiftsincentivet ved å velge en bil med utslipp under 120 g/km er i dagens regelverk for liten.

Regjeringen foreslår derfor at satsstrukturen i CO2-komponenten endres ved at det innføres et fast fradrag i avgiften på 500 kroner per gram CO2 under 120 g/km. Dette fradraget gis kun til kjøretøy med utslipp under 120 g/km. I tillegg foreslås det å sette avgiftssatsen som gjelder i intervallet mellom 0 og 120 g/km til 0 kroner per gram, se forslag til avgiftsvedtak § 2.

Med et betydelig fradrag for kjøretøy med lave CO2-utslipp kan samlet beregnet engangsavgift for enkelte motorvogner kunne bli negativ. Det forelås lagt inn begrensninger slik at ingen kjøretøy kan få fastsatt negativ engangsavgift.

Det er også viktig å forsterke incentivene til å redusere utslippene for bilene med høyest CO2-utslipp. Det foreslås derfor å innføre et nytt trinn i CO2-komponenten i engangsavgiften med en sats på 2 500 kroner per gram for CO2-utslipp over 250 g/km. Dette omfatter store biler med svært høye utslipp.

Regjeringen legger opp til å gjennomføre endringene i engangsavgiften innenfor en provenynøytral ramme. Innføringen av et fradrag i CO2-komponenten i engangsavgiften må derfor motsvares av økt sats på et høyere trinn. Det foreslås å øke satsen mellom 121 og 140 g/km til 526 kroner. Det foreslås å prisjustere de øvrige satsene i CO2-komponenten. Forslag til avgiftsstruktur i CO2-komponenten framgår av tabell 3.7.

Tabell 3.7 Regjeringens forslag til satser for 2009 og gjeldende satser 2008. Kroner per gram CO2

Kroner per gram Første 120 g/km 121-140 g/km 141-180 g/km 181-250 g/km Over 250 g/km
Gjeldende avgiftssatser 2008 41,25 195,90 515,53 1 443,48 1443,48
Forslag til avgiftssatser 2009 01 (-500) 526,00 531,00 1 486,78 2500,00

1 Det gis et fradrag på 500 kroner per gram utslipp under 120 g/km. Dette fradraget gis kun til kjøretøy med utslipp under 120 g/km.

Kilde: Finansdepartementet.

Forslaget innebærer at man sparer 500 kroner i avgift per gram redusert utslipp ved kjøp av biler med CO2-utslipp lavere enn 120 g/km. I intervallet mellom 121 og 140 g/km sparer man 526 kroner per gram redusert utslipp. Dette er en betydelig høyere avgiftsbesparelse per gram enn i dagens system. De foreslåtte endringene er dermed et målrettet tiltak for å øke incentivet for kjøp av kjøretøy med lave utslipp. Forslaget innebærer at biler med utslipp mellom 140 og 250 g/km får en reell avgiftsøkning på nesten 1 400 kroner. For kjøretøy med lave utslipp vil det bli betydelig avgiftslettelse. Eksempelvis får en bil med utslipp på 110 g/km en reell lettelse på om lag 9 700 kroner og en bil med utslipp på 100 g/km får en reell lettelse på om lag 14 200 kroner. I figur 3.13 er avgiftsbelastningen fra CO2-komponenten ved de foreslåtte endringene sammenliknet med avgiftsbelastningen med dagens avgiftsstruktur.

Figur 3.13 Avgiftsbelastningen fra CO2-komponenten ved ulike CO2-utslipp i g/km. 1 000 kroner

Figur 3.13 Avgiftsbelastningen fra CO2-komponenten ved ulike CO2-utslipp i g/km. 1 000 kroner

Kilde: Finansdepartementet.

Etterhvert som gjennomsnittlig CO2-utslipp går ned, vil forslaget til nye satser i CO2-komponenten gi et større provenytap enn dagens regelverk. Regjeringen mener likevel at disse endringene er nødvendige for å stimulere til fortsatt nedgang i gjennomsnittlig CO2-utslipp fra nye kjøretøy. Nyregistrerte biler i dag må antas å ha en levetid på 15-20 år, slik at miljøgevinsten gjennom reduserte utslipp vil ha stor betydning i framtiden.

Vrakpantavgift

Oppsamlingssystemet for bilvrak skal sørge for innsamling og gjenvinning av kjøretøy. Ordningen ble iverksatt i 1978 og omfatter i dag bl.a. personbiler og campingbiler, snøscootere og minibusser. Oppsamlingssystemet skal gi en økonomisk motivasjon til å levere inn biler til vraking.

Vrakpantavgiften inngår i engangsavgiften, jf. forslag til avgiftsvedtaket § 2, og er i 2008 på 1 300 kroner. Ved levering av kjøretøy til vraking utbetales en vrakpant, som i 2008 er på 1 500 kroner per kjøretøy. For de av kjøretøyene med tillatt totalvekt under 7 500 kg som har høyest miljøkostnad knyttet til utslipp av NOX og partikler, er vrakpanten midlertidig forhøyet i 2008 til 5 000 kroner. Foreløpige tall for vraking så langt i 2008 indikerer kun en svak økning i vrakingen av eldre biler sammenliknet med 2007. Ordningen med forhøyet vrakpant videreføres ikke i 2009.

Det foreslås ingen endringer i vrakpantavgiften for 2009. Vrakpantordningen er beskrevet i St.prp. nr. 1 (2008-2009) Miljøverndepartementet.

Bruksfradragene

Engangsavgiften betales ved førstegangsregistrering av motorvogner i det sentrale motorvognregisteret. Ved registrering av kjøretøy som importeres brukt, gis det et fradrag i avgiften basert på kjøretøyets alder. Fradragene er ment å avspeile det gjennomsnittlige verdifallet et tilsvarende kjøretøy har hatt på det norske bruktbilmarkedet.

Reglene for fastsettelse av engangsavgift ved registrering av bruktimporterte kjøretøy ble endret med virkning fra 1. mai 2007. Endringen besto i at systemet med prosentvis fradrag, ble supplert med en mulighet til å be om en alternativ avgiftsberegning basert på en mer individuell vurdering av verdifallet for det enkelte kjøretøy.

Bakgrunnen for omleggingen var at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i en grunngitt uttalelse (reasoned opinion) konkluderte med at metoden for fastsettelse av de norske bruksfradragene var i strid med EØS-avtalen. ESA begrunnet dette med at det tidligere systemet ikke med tilstrekkelig presisjon gjenspeilet det faktiske verdifallet for det enkelte kjøretøy, og at det derfor ikke kunne utelukkes at den beregnede avgiften i enkelttilfeller oversteg den «gjenværende» avgiften på en tilsvarende bil på det norske bruktbilmarkedet.

Toll- og avgiftsdirektoratet har på oppdrag fra Finansdepartementet evaluert den nye ordningen. I sin oppsummering konkluderer direktoratet med at ordningen slik den foreligger i dag, fungerer tilfredsstillende, og at det kun er behov for mindre justeringer. ESA har i brev av 6. august 2008 meddelt at de ikke finner grunnlag for å gå videre med saken, og at saken derfor avsluttes fra deres side.

Nye krav til avgiftsmessig klassifisering av campingbiler

Campingbiler ilegges i dag 22 pst. av engangsavgiften på personbiler. Den gunstige avgiftsmessige behandlingen av campingbiler har gitt et visst press for å få registrert ombygde personbiler som campingbiler. Ofte er dette biler med helt minimal bostandard. Avgrensingen av hvilke kjøretøy som regnes som campingbiler følger av engangsavgiftsforskriften. Det har vært en del tvil rundt praktiseringen av disse bestemmelsene, noe som henger sammen med at gjeldende regelverk har få konkrete målkrav.

Toll- og avgiftsdirektoratet har på denne bakgrunnen utarbeidet forslag til ny avgrensning. Forslaget har vært på høring, og bransjen samt andre berørte parter er gjennomgående positive til forslaget, som vil bli gjennomført i forskrift. Forslaget har ikke vesentlige provenyvirkninger.

Redaksjonelle endringer i engangsavgiftsvedtaket

Avgiftsvedtaket § 2 inneholder avgiftsgrupper og satser, differensiert etter ulike avgiftskomponenter (egenvekt, motoreffekt, CO2-utslipp og slagvolum). Bestemmelsen er omfattende, og departementet forslår ut fra forenklingshensyn en redaksjonell endring av § 2 ved at avgiftsgruppene og satsene settes inn i en tabell. Det foreslås også enkelte andre redaksjonelle endringer i engangsavgiftsvedtaket.

3.5.5 Årsavgift på motorvogner mv. (kap. 5536 post 72)

Årsavgiften er en fiskal avgift som pålegges ulike typer kjøretøy med tillatt totalvekt under 7 500 kg. Avgiften er delt inn i fire avgiftsgrupper med ulike satser, avhengig av type kjøretøy. Inndelingen er gitt i avgiftsvedtaket § 1 og er som følger (gjeldende satser i parentes):

  1. Personbiler, varebiler, campingbiler, minibusser, kombinerte biler, lastebiler, trekkbiler med tillatt totalvekt fra og med 3 500 kg og årsprøvekjennemerker for kjøretøy (3 090 kroner for dieselkjøretøy uten fabrikkmontert partikkelfilter per år i 2008. 2 660 kroner for de øvrige kjøretøyene i denne klassen, samt årsprøvekjennemerker for kjøretøy),

  2. campingtilhengere med egenvekt over 350 kg (995 kroner per år i 2008),

  3. motorsykler (1 690 kroner per år i 2008),

  4. traktorer, mopeder, veterankjøretøy mv. (380 kroner per år i 2008).

Med virkning fra 1. januar 2008 ble årsavgiften miljødifferensiert, ved at dieselbiler uten fabrikkmontert partikkelfilter fikk 430 kroner høyere årsavgift enn andre kjøretøy i avgiftgruppe 1. Differensieringen er i første rekke innført for å redusere utslipp av partikler.

Det foreslås at årsavgiften på motorsykler i avgiftgruppe 3 reduseres slik at satsen tilsvarer halvparten av gjennomsnitlig avgift for personbiler. Denne lettelsen anslås å gi et provenytap på om lag 7 mill. kroner påløpt og bokført i 2009. Det foreslås at de øvrige satsene i årsavgiften prisjusteres for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

3.5.6 Vektårsavgift (kap. 5536 post 73)

Vektårsavgiften består av en vektgradert årsavgift og en miljødifferensiert årsavgift. Avgiften gjaldt tidligere alle kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 12 tonn og over, men fra 1. januar 2006 ble avgiften utvidet til å gjelde alle kjøretøy og kombinasjoner av kjøretøy med tillatt totalvekt på 7 500 kg og over.

1. Vektgradert årsavgift

Den vektgraderte årsavgiften er gradert etter kjøretøyets totalvekt, fjæringssystem og antall aksler. Denne graderingen er utformet slik at det tas hensyn til veislitasje.

2. Miljødifferensiert årsavgift

Den miljødifferensierte årsavgiften graderes ut fra vekt og utslippskrav kjøretøyene oppfyller. Utslippskravene følger kjøretøyforskriftens EURO-klassifisering, som stiller krav til maksimalt utslipp av blant annet nitrogendioksider og partikler.

Det foreslås at satsene prisjusteres for 2009, se forslag til avgiftsvedtaket § 1.

3.5.7 Omregistreringsavgift (kap. 5536 post 75)

Det skal ikke betales merverdiavgift ved omsetning av kjøretøy som tidligere har vært registrert her i landet (brukte kjøretøy). Det betales imidlertid en særavgift ved omregistrering av slike kjøretøy. Kjøretøyene som omfattes av denne avgiftsplikten er delt i fire grupper:

  1. Mopeder, motorsykler mv.

  2. Personbiler og busser

  3. Lastebiler, varebiler, kombinerte biler, campingbiler mv.

  4. Biltilhengere, semitrailere mv.

Avgiften er gradert etter vekt og alder.

Redusert omregistreringsavgift for eldre biltilhengere

Med virkning fra 1989 ble det innført en ny aldersklasse for motorsykler, personbiler og busser eldre enn 12 år, hvor omregistreringsavgift ble redusert. I 1993 ble den reduserte satsen utvidet til også å omfatte eldre lastebiler, varebiler mv. med egenvekt til og med 3 tonn. Biltilhengere har ikke fått en slik reduksjon, noe som innebærer at omregistreringsavgiften for eldre biltilhengere er betydelige høyere enn bl.a. for eldre personbiler. Det foreslås å rette opp i denne skjevheten, ved at omregistreringsavgiften for biltilhengere eldre enn 12 år med egenvekt fra 350 kg til og med 3 000 kg får samme sats som like gamle personbiler. Påløpt provenytap av dette forslaget utgjør om lag 8 mill. kroner i 2009, mens bokført provenytap utgjør om lag 7 mill. kroner.

Det foreslås at de øvrige satsene prisjusteres for 2009. Se forslag til avgiftsvedtak for en oversikt over avgiftssatsene.

Arbeidet med å erstatte omregistreringsavgiften med avansemoms

Finansdepartementet har i en tid arbeidet med den avgiftsmessige behandlingen av kjøretøy i merverdiavgiftsregelverket. Blant annet har et forslag om å erstatte omregistreringsavgiften med merverdiavgift på omsetning av brukte kjøretøy (avansemoms) vært på høring, jf. brev 22. desember 2008 - Høring - Forslag til endring av omregistreringsavgift og beregning av merverdiavgift ved omsetning av kjøretøy.

I høringsrunden kom det inn flere motforestillinger mot forslaget, bl.a. at forslaget kan vri omsetningen av brukte biler fra salg gjennom avgiftspliktige forhandlere og over til salg mellom privatpersoner. Det har også kommet flere innvendinger knyttet til manglende nøytralitet ved avgiftsleggingen av personkjøretøy.

Dagens merverdiavgiftsregelverk er ikke nøytralt ved anskaffelse og omsetning av personkjøretøy. Som flere av høringsinstansene har påpekt, vil imidlertid forslaget om avansemoms bare delvis løse disse problemene.

Forslaget om å erstatte omregistreringsavgiften med avansemoms er omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 2008, se St.meld. nr. 2 (2007-2008) Revidert nasjonalbudsjett 2008 avsnitt 3.8.5. I omtalen heter det at etter departementets foreløpige vurdering synes det ikke hensiktsmessig å gjennomføre forslaget i den form det ble sendt på høring. I omtalen er det også vist til flere forslag som har kommet etter høringsrunden. Forslagene er ment å gi en mer nøytral avgiftslegging av kjøretøy.

I omtalen pekes det på at disse forslagene innebærer omfattende endringer, og at det er nærliggende å se problemstillingene knyttet til den avgiftsmessige behandlingen av personkjøretøy i sammenheng med forslaget om å erstatte omregistreringsavgiften med avansemoms. Et sentralt element i innspillene gjelder spørsmålet om å innføre fradragsrett for personkjøretøy til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Den lovhjemlede avskjæringen av fradragsretten for personkjøretøy er blant annet begrunnet i muligheten for fradrag for merverdiavgift for kjøretøy som også brukes privat. Det framgår at departementet vil vurdere innspillene nærmere før en tar endelig stilling til om det skal fremmes et forslag for Stortinget om å erstatte omregistreringsavgiften med avansemoms.

Skattedirektoratet, som er blitt forelagt spørsmålet om generell fradragsrett ved anskaffelse av personkjøretøy til avgiftspliktig virksomhet, viser til at spørsmålet er blitt vurdert flere ganger i årenes løp, bl.a. av Storvikutvalget i NOU 1990: 11, se avsnitt 7.6.7.1. Utvalget mente det ville være betydelige kontrollmessige problemer ved å skille mellom private og virksomhetsrelevante utgifter. Utvalget viste her særlig til de vanskeligheter som eksisterte på skatteområdet i forbindelse med bruk av personkjøretøy i næring og privat. Ut i fra disse erfaringene fant utvalget ikke å ville tilrå en slik fradragsrett.

Finansdepartementet inntok samme standpunkt til spørsmålet i Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) Om lov om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift (Merverdiavgiftsreformen 2001), se avsnitt 6.2.2.5.3. Departementet viste til kontrollproblemene og at en fradragsrett ville åpne for uberettigede fradrag for privat forbruk.

Skattedirektoratet uttaler at det isolert sett ikke foreligger grunnlag for å vurdere dette spørsmålet annerledes i dag. Direktoratet viser også til at det heller ikke i Sverige eller Danmark foreligger generell fradragsrett for registrerte næringsdrivendes anskaffelse av personkjøretøy.

Overfor departementet er det også foreslått å innføre en sjablonmessig uttaksmerverdiavgift etter prinsippene som ligger til grunn for firmabilbeskatningen. Dette innebærer at beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften vil være den private fordelen etter beregningsmetoden i firmabilbeskatningen korrigert for kostnader som ikke er merverdiavgiftspliktige. Dette forslaget må ses i sammenheng med forslaget om å innføre generell fradragsrett for personkjøretøy til bruk i avgiftspliktig virksomhet. Skattedirektoratet peker på at firmabilbeskatningen bygger på andre prinsipper enn merverdiavgiftssystemet, og som ikke uten videre lar seg innpasse uten å komplisere regelverket betydelig. Direktoratet påpeker også at regelverket for firmabilbeskatningen er relativt omfattende og med flere skjønnsmessige begreper.

Skattedirektoratet er videre usikker på om de positive effektene ved et mer nøytralt system vil veie opp for de negative sidene ved forslaget. I denne sammenheng vises det til at det aldri har foreligget generell rett til fradrag for inngående merverdiavgift på personkjøretøy i det norske merverdiavgiftssystemet.

Bortsett fra forhold regulert i merverdiavgiftsforskriftene nr. 69 og 90, er direktoratet ikke kjent med at det er tatt opp særlige problemstillinger knyttet til nøytralitet og med begrunnelse i manglende fradragsrett ved anskaffelse og drift av personkjøretøy. Direktoratet vil på bakgrunn av ovenstående ikke tilrå at det innføres fradragsrett for personkjøretøy.

Etter departementets oppfatning vil innspillene som er omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 2008 i prinsippet være egnet til å gi en mer nøytral avgiftsmessig behandling av personkjøretøy. Departementet deler imidlertid Skattedirektoratets vurderinger når det gjelder de praktiske sider ved gjennomføringen av forslagene. I likhet med direktoratet er departementet usikker på om virkningene av uheldige vridninger pga. manglende kontrollmuligheter vil overstige gevinsten ved å innføre mer nøytrale regler. Etter en samlet vurdering er det etter departementets oppfatning ikke hensiktsmessig å gå videre med forslaget på dette tidspunkt. Departementet vil imidlertid vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å se nærmere på forslaget om å erstatte omregistreringsavgiften med merverdiavgift på omsetning av brukte kjøretøy i en noe endret form.

3.5.8 Avgift på bensin (kap. 5536 post 76)

Bensinavgiften ble innført i 1933 og har til hensikt å stille brukeren overfor de eksterne kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy, veislitasje samt helse- og miljøskadelige utslipp til luft (eksklusive utslipp av CO2) som bruk av bil medfører.

Avgiftsplikten omfatter bensin. Videre omfattes blandinger dersom bensin er hovedbestanddelen, og blandingen kan benyttes som motordrivstoff. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis avgiftsfritak for bl.a. bensin som anvendes i fly, til tekniske og medisinske formål, i tilknytning til utnyttelse av naturforekomster i havområdene utenfor norsk territorialgrense samt i båter og snøscootere i veiløse strøk.

Avgiftssatsene i 2008 er 4,33 kroner per liter for svovelfri bensin (under 10 ppm svovel) og 4,37 kroner per liter for lavsvovlet (under 50 ppm svovel) og annen bensin.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Figur 3.14 viser utviklingen i omsetningen av bensin og avgiftspliktig autodiesel fra 1996 til 2008. Anslaget for omsetningen i 2008 er basert på omsetningen siste 12 måneder. Omsetningen av bensin var om lag uendret fram til 2004, men har falt hvert år siden 2002. Fra og med 2005 har fallet i omsetningen vært betydelig, og omsetningen av bensin er nå om lag 17 pst. lavere enn for 10 år siden. Denne utviklingen skyldes først og fremst overgang fra bensindrevne til dieseldrevne personbiler, jf. omtale under avsnitt 3.5.4 og figur 3.10.

Figur 3.14 Omsetning av bensin og avgiftspliktig autodiesel i perioden 1996-2008. Mill. liter

Figur 3.14 Omsetning av bensin og avgiftspliktig autodiesel i perioden 1996-2008. Mill. liter

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Figur 3.15 viser utviklingen i gjennomsnittlig reell pris og særavgifter på bensin og autodiesel i perioden fra 1996 til 2008 målt i faste 2008-kroner. Realprisen på bensin økte moderat gjennom siste halvdel av 1990-årene før prisveksten tiltok i 1999 og 2000. Avgiftsreduksjonene i 2001 bidro til at prisene falt tilbake til nivået fra midten av 1990-årene. Fra 2004 har bensinprisen økt og realprisen på bensin var i juli 2008 knapt 10 pst. høyere enn i juni 2000.

Særavgiftene på bensin (bensinavgiften og CO2-avgiften) ble økt flere ganger i midten av 1990-årene, før de ble redusert i 2001. Fra 2001 til 2008 var særavgiftene på bensin reelt uendret fram til bensinavgiften ble økt med 5 øre per liter fra 1. juli 2008.

Figur 3.15 Gjennomsnittlig utsalgspris og særavgiftssatser på bensin og avgiftspliktig autodiesel i perioden 1996-2008. 2008-kroner per liter

Figur 3.15 Gjennomsnittlig utsalgspris og særavgiftssatser på bensin og avgiftspliktig autodiesel i perioden 1996-2008. 2008-kroner per liter

Kilde: Norsk Petroleumsinstitutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Alternative drivstoff

De siste årene har det kommet en rekke alternativer til bensin og diesel på markedet, deriblant bioetanol, biodiesel, biogass, autogass (LPG), naturgass (CNG og NGL), hydrogen, hytan og elektrisitet. I tillegg tilbys noen av disse drivstoffene som blandingsprodukter. Omsetningen av alternative drivstoff er foreløpig begrenset, men økende.

På prinsipielt grunnlag bør alle trafikanter betale avgift som tilsvarer de kostnadene de påfører samfunnet i form av ulykker, kø, støy, utslipp til luft og veislitasje. Det meste av kostnadene ved bruk av personbil er knyttet til ulykker, kø og støy. Dette er kostnader som i liten grad varierer med valg av drivstoff. Dette taler for at også alternative drivstoff, som i dag er avgiftsfrie, bør ilegges drivstoffavgifter.

Det foreslås ikke nå å innføre drivstoffavgifter på alternative drivstoff, hovedsakelig for å stimulere til bruk av mer klimavennlige drivstoff.

3.5.9 Avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift) (kap. 5536 post 77)

Autodieselavgiften avløste kilometeravgiften i 1993 og har, i likhet med bensinavgiften, til hensikt å stille brukeren overfor de eksterne kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy, veislitasje samt helse- og miljøskadelig utslipp til luft (eksklusive utslipp av CO2) som bruk av bil medfører.

Avgiftsplikten omfatter mineralolje til framdrift av motorvogn (autodiesel). Som mineralolje anses bl.a. parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje. Som mineralolje til framdrift av motorvogn anses all mineralolje som ikke er merket på det tidspunktet avgiftsplikten oppstår. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Merket olje kan benyttes i enkelte motorvogner, herunder traktorer, anleggsmaskiner og motorredskaper. Slik olje er ikke ilagt autodieselavgift, men ilegges grunnavgift på fyringsolje.

Innblandet biodiesel i mineralolje inngår ikke i avgiftsgrunnlaget for autodieselavgiften.

Avgiftssatsene i 2008 er 3,40 kroner per liter for svovelfri autodiesel (under 10 ppm svovel) og 3,45 kroner per liter for lavsvovlet autodiesel (under 50 ppm svovel) og annen autodiesel.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Figur 3.14 viser en sterk vekst i omsetningen av avgiftspliktig autodiesel. Omsetningen av avgiftspliktig autodiesel er nå om lag 100 pst. høyere enn for 10 år siden. Denne utviklingen skyldes først og fremst overgang fra bensindrevne til dieseldrevne personbiler, jf. omtale under avsnitt 3.5.4 og figur 3.10.

Figur 3.15 viser at realprisen på autodiesel økte moderat gjennom siste halvdel av 1990-årene før prisveksten tiltok i 1999 og 2000. Avgiftsreduksjonene i 2001 bidro til at prisene falt tilbake til nivået fra midten av 1990-årene. Fra 2004 har prisen på autodiesel økt. Realprisen på autodiesel var i juli 2008 om lag 16 pst. høyere enn i september 2000.

Særavgiftene på autodiesel (autodieselavgift og CO2-avgift) ble økt flere ganger i midten av 1990-årene, før de ble redusert i 2001.

I St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak ble det signalisert at avgiftsforskjellen mellom bensin og autodiesel burde reduseres over tid. Dette ble fulgt opp i statsbudsjettet for 2008 da autodieselavgiften ble økt med 20 øre per liter utover prisjustering. I Revidert nasjonalbudsjett 2008 ble avgiftsforskjellen ytterligere redusert ved at autodieselavgiften, i tråd med klimaforliket, ble økt med 5 øre per liter mer enn bensinavgiften. Forskjellen mellom bensinavgiften og autodieselavgiften er likevel fremdeles 93 øre per liter.

3.6 Avgift på båtmotorer (kap. 5537 post 71)

Særavgiften på båtmotorer ble innført i 1978. Avgiften skal bl.a. bidra til å redusere ulempene knyttet til støy og stor fart ved at den skal vri etterspørselen over til mindre motorer.

Avgiftsplikten omfatter båtmotorer (framdriftsmotorer) med minst ni hestekrefter, herunder motorer som er innmontert i båt. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis fritak for avgiften for bl.a. motorer som leveres til bruk i fartøy registrert i fiskebåtregisteret, fartøy registrert i skipsregisteret (med unntak av fritidsbåter) samt Forsvarets marinefartøy.

Avgiften er i 2008 på 143,50 kroner per hk. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

3.7 Avgift på elektrisk kraft (kap. 5541 post 70)

Forbruksavgiften på elektrisk kraft omfatter all elektrisk kraft som forbrukes i Norge, enten den er produsert innenlands eller importert. Den generelle satsen i el-avgiften er 10,50 øre per kWh i 2008.

Industri, bergverk og fjernvarmeproduksjon ilegges el-avgift med redusert sats på 0,45 øre per kWh. Etter EFTAs overvåkningsorgan (ESA) sitt vedtak 30. juni 2004 kan den reduserte satsen ikke settes lavere enn 0,5 euro per MWh fastsatt i nasjonal valuta per første virkedag i oktober i året før budsjettåret. Dette samsvarer med minimumssatsen i EUs Rådsdirektiv 2003/96/EF (energiskattedirektivet).

Leveranser til flere kraftintensive industriprosesser er fritatt for el-avgift. Disse prosessene er kjemisk reduksjon, elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser. I praksis innebærer dette at produksjonsprosessene i metallindustrien, sementindustrien og deler av kjemisk råvareindustri ikke betaler avgift. Veksthusnæringen betaler heller ikke avgift.

I utgangspunktet omfattes kraftkrevende prosesser i treforedlingsindustrien av den reduserte satsen på 0,45 øre per kWh. ESAs retningslinjer om miljøstøtte (miljøstøtteretningslinjene) åpner for fritak fra minstesatsen for energiintensive bedrifter dersom disse gjennomfører miljøtiltak som tilsvarer effekten av avgiftssatsen, f.eks. gjennom et energieffektiviseringsprogram. I regi av Olje- og energidepartementet er det derfor utarbeidet et program for energieffektivisering for treforedlingsbedrifter. Programmet ble godkjent av ESA i juni 2005 med virkning fra 1. juli 2004. Norges vassdrags- og energidirektorat har etablert en søknadsprosedyre for treforedlingsbedrifter som ønsker å delta i programmet. Flere bedrifter har søkt om deltakelse og fått sin søknad godkjent. I 2006 står disse bedriftene for om lag 95 pst. av forbruket i treforedlingsindustrien. Årlig besparelse av elektrisk energi som bedriftene legger opp til gjennom deltakelse i programmet er om lag 73 GWh.

Næringsvirksomhet i tiltakssonen (Finnmark og enkelte kommuner i Nord-Troms) er ilagt den reduserte satsen på 0,45 øre per kWh. Tidligere betalte denne gruppen i praksis ikke el-avgift fordi statsstøttereglene for bagatellmessig støtte ble utnyttet fullt ut. Fra 1. januar 2008 ble imidlertid slik bruk av bagatellmessig støtte ulovlig, og ordningen med fullt el-avgiftsfritak for næringslivet i tiltakssonen ble avviklet, jf. St.prp. nr. 1 (2007-2008) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Næringsvirksomhet i tiltakssonen betaler derfor redusert sats i dag. Offentlig forvaltning og husholdninger i tiltakssonen er fritatt for el-avgift.

Foreløpige forbrukstall fra 2007 viser at i underkant av 40 pst. av det totale nettoforbruket av elektrisk kraft er fritatt for el-avgift. Figur 3.16 viser totalt nettoforbruk av elektrisk kraft i perioden 1986 til 2007. I løpet av perioden har forbruket økt med i overkant av 25 pst. Figur 3.16 viser at forbruket falt fra 2001 til 2003 og fra 2005 til 2006. Foreløpige tall antyder at forbruket i 2007 vil bli litt høyere enn i 2005. Fallet i forbruket i 2003 og 2006 må ses i sammenheng med høye strømpriser og økt bruk av andre energikilder, som fyringsolje.

Figur 3.16 Totalt nettoforbruk av elektrisitet i perioden 1986-2007. GWh. Tallene for 2007 er foreløpige

Figur 3.16 Totalt nettoforbruk av elektrisitet i perioden 1986-2007. GWh. Tallene for 2007 er foreløpige

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 3.17 viser utviklingen i gjennomsnittlig pris på elektrisitet til husholdninger inkludert netteleie og avgifter og utviklingen i den generelle avgiftssatsen. I perioden etter 1993 har kraftprisene til husholdningene variert betydelig - med pristopper i 2003 og 2006. Etter siste pristopp i fjerde kvartal 2006 falt prisene i de første kvartalene av 2007, men økte i fjerde kvartal. Prisøkningen fortsatte i første kvartal 2008, men en ser en viss avdemping i andre kvartal. Gjennomsnittlig pris til husholdninger inkludert nettleie og avgifter i andre kvartal 2008 er om lag 4,5 pst. høyere enn samme kvartal i 2007.

Det foreslås at den generelle satsen prisjusteres fra 2008 til 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Figur 3.17 1 Prisen i 2008 er gjennomsnittet av prisen i 1. og 2. kvartal 2007.

Figur 3.17 Gjennomsnittlig pris (inklusiv nettleie, merverdiavgift og forbruksavgift) på elektrisk kraft for husholdninger og forbruksavgift på elektrisk kraft i perioden 1993-2008.1 2008-øre per kWh

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Krav om tilbakeføring av ulovlig støtte

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) fattet 30. juni 2004 vedtak om at industriens fritak for el-avgift var å anse som ulovlig offentlig støtte, jf. St.prp. nr. 63 (2003-2004) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i Statsbudsjettet medregnet folketrygden 2004. Som omtalt i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, brakte Regjeringen ESAs vedtak inn for EFTA-domstolen. I sin avgjørelse 21. juli 2005 ga EFTA-domstolen ESA medhold i at industriens tidligere fritak for el-avgift var offentlig støtte. I tillegg fikk ESA medhold i at støtten ble ulovlig fra 1. januar 2002, som var fristen for å tilpasse eksisterende støtteordning til de nye miljøstøtteretningslinjene. Avgjørelsen endrer ikke ESAs tidligere aksept av at industrien har vært i såkalt god tro fram til 6. februar 2003. Det er derfor bare støtte mottatt etter dette tidspunktet og fram til 1. januar 2004, da alt næringsliv ble fritatt for el-avgift, som skal tilbakeføres (med renter).

Toll- og avgiftsdirektoratet igangsatte i siste halvdel av 2006 en kartlegging av om lag 10 500 potensielle støttemottakerne. Vedtak om tilbakeføring av ulovlig støtte ble fattet av tollregionene i 2007. Totalt er det fattet vedtak om at om lag 126 mill. kroner inklusive renter skal tilbakeføres. Kravene gjelder 65 bedrifter. 17 bedrifter påklaget tollregionens vedtak til Toll- og avgiftsdirektoratet i 2007. Toll- og avgiftsdirektoratet har i 2008 fattet endelig vedtak i samtlige klagesaker. Totalt gjenstår om lag 67,5 mill. kroner inklusive renter som ikke er tilbakeført.

Redusert sats for fjernvarmeproduksjon i næringsparker

Etter Stortingets vedtak om forbruksavgift på elektrisk kraft § 1 annet ledd bokstav a skal det bl.a. for elektrisk kraft som benyttes til produksjon av fjernvarme betales avgift med redusert sats (0,45 øre per kWh). Nærmere bestemmelser om redusert sats for fjernvarmeprodusenter er gitt i forskrift 21. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter § 3-12-5 hvor det blant annet er vilkår om at virksomheten skal være registrert innenfor Statistisk sentralbyrås næringsgruppe 40.3 (SN2002). Vilkåret har medført at næringsparker med egen fjernvameproduksjon ikke kan få levert kraft med redusert sats. Dette skyldes at næringsparkens registrering er knyttet til en annen kode. Departementet tar sikte på å utvide den reduserte satsen til også å omfatte fellesleverandører til næringsparker, slik at disse likestilles med andre produsenter av fjernvarme, uavhengig av registreringen. De øvrige vilkårene om bruk av energikilde og sluttbruker av fjernvarmen vil også omfatte disse produsentene. Et utkast til endringer i regelverket vil i løpet av høsten bli sendt på alminnelig høring. Forslaget må notifiseres og godkjennes av ESA før det kan tre i kraft.

3.8 Grunnavgift på fyringsolje mv. (kap. 5542 post 70)

Grunnavgiften på fyringsolje mv. ble innført i 2000. Avgiften ble begrunnet med at økningen i el-avgiften i 2000 ikke skulle bidra til en miljømessig uheldig overgang fra bruk av elektrisitet til bruk av fyringsolje til oppvarming.

Avgiftsplikten omfatter mineralolje. Som mineralolje anses bl.a. parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Unntatt fra avgiftsplikten er flyparafin samt olje som pålegges autodieselavgift. Det gis fritak for avgiften for bl.a. mineralolje til bruk i skip i utenriks fart, gods- og passasjertransport i innenriks sjøfart, fiske og fangst i nære og fjerne farvann, anlegg på kontinentalsokkelen, forsyningsflåten samt sildemel- og fiskemelindustrien.

Den generelle avgiftssatsen i 2008 er 0,845 kroner per liter mineralolje. Mineralolje som leveres til treforedlingsindustrien er ilagt en lav sats på 0,12 kroner per liter mineralolje. Den lave satsen for treforedlingsindustrien ble godkjent av EFTAs overvåkingsorgan (ESA) 16. juli 2008 og trådte i kraft 1. september 2008.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Lav sats for produksjon av fargestoffer og pigmenter

Det foreslås å utvide den reduserte satsen som omfatter mineralolje levert til treforedlingsindustrien til også å omfatte mineralolje levert til produksjon av fargestoffer og pigmenter. Den nærmere avgrensning vil bli fastsatt i forskrift. Forslaget vil gi et provenytap på om lag 15 mill. kroner påløpt og om lag 14 mill. kroner bokført i 2009. Forslaget må notifiseres til og godkjennes av ESA før det kan tre i kraft. Det foreslås at Finansdepartementet gis fullmakt til å iverksette den reduserte satsen, se forslag til avgiftsvedtak II.

3.9 Avgift på smøreolje mv. (kap. 5542 post 71)

Særavgiften på smøreolje ble innført i 1988. Avgiften skal bidra til å redusere uheldig disponering/forbrenning av spillolje («brukt» smøreolje) og dermed redusere skadevirkningene på helse og miljø.

Avgiftsplikten omfatter motor- og girsmøreoljer, industrielle smøreoljer, hydrauliske oljer, mineraloljebaserte smøreoljer samt tilsvarende produkter av annen opprinnelse. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis fritak for avgiften for bl.a. smøreolje som anvendes i utenriks fart, fiske og fangst i fjerne farvann, anlegg på kontinentalsokkelen, forsyningsflåten og i fly.

Avgiftssatsen i 2008 er 1,72 kroner per liter.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Miljøverndepartementet innførte i 1994 en ordning for refusjon av smøreoljeavgift for spillolje som leveres til godkjent innsamler. Refusjonsordningen administreres av Statens forurensningstilsyn og er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2008-2009) Miljøverndepartementet.

3.10 CO2-avgift (kap. 5508 post 70 og kap. 5543 post 70)

CO2-avgiften på mineralske produkter ble innført i 1991 og ble i 1999 skilt ut i et eget avgiftsvedtak. Avgiftens formål er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner av utslipp av klimagassen CO2. Avgiftsplikten omfatter mineralolje, bensin, naturgass og LPG og oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Avgiften på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen ble innført i 1991. Avgiftens formål er å redusere utslipp av klimagassen CO2 fra petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen.

CO2-avgiften på mineralolje, bensin og gass er hjemlet i vedtaket om CO2-avgift på mineralske produkter, mens CO2-avgiften på sokkelen er hjemlet i vedtaket om CO2-avgift i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Avgiftene oppkreves etter henholdsvis lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter og lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen.

De ulike elementene i CO2-avgiften er omtalt nedenfor.

CO2-avgift på mineralolje

Som mineralolje anses bl.a. parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje.

Det gis fritak for avgiften bl.a. for mineralolje som brukes i skip i utenriks fart, i fiske og fangst i fjerne og nære farvann og i fly i utenriks fart. I forbindelse med budsjettet for 2008 ble det vedtatt fritak for CO2-avgift for mineralske produkter som leveres til bruk som gir kvotepliktige utslipp etter klimakvoteloven. Fritaket ble godkjent av EFTAs overvåkingsorgan (ESA) 16. juli 2008 og trådte i kraft 1. september 2008.

Avgiftssatsen i 2008 er 0,55 kroner per liter mineralolje. For mineralolje til bruk i innenriks luftfart er avgiftssatsen 0,65 kroner per liter mens avgiftssatsen for mineralolje til bruk i treforedlingsindustrien, sildemel- og fiskemelindustrien er 0,28 kroner per liter.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav a.

CO2-avgift på bensin

Avgiftsplikten omfatter bensin og blandinger dersom bensin er hovedbestanddel og blandingen kan benyttes som motordrivstoff.

Det gis fritak for avgiften for bl.a. bensin brukt i fly i utenriks fart og bensin gjenvunnet i VRU-anlegg (Vapour Recovery Unit).

Avgiftssatsen i 2008 er 0,82 kroner per liter bensin.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1 første ledd bokstav b.

CO2-avgift på naturgass og LPG

I forbindelse med budsjettet for 2007 ble det vedtatt å innføre CO2-avgift på gass til oppvarming av bygg fra 1. juli 2007.

Avgiftssatsene i 2008 er 0,48 kroner per Sm3 naturgass og 0,62 kroner per kg LPG.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2009, se forslag til avgiftsvedtak II § 1 første ledd bokstav c og d.

CO2-avgiften på gass til oppvarming av bygg er vedtatt som en generell avgift på gass, men med et fritak for gass som benyttes til annet enn oppvarming. Dette fritaket må godkjennes av EFTAs overvåkingsorgan (ESA) før det kan tre i kraft. ESA åpnet formell undersøkelse i saken 23. november 2007 og avgiften har derfor ikke trådt i kraft som forutsatt. ESA skal om mulig fatte en beslutning innen 18 måneder etter iverksettelsen av undersøkelsen.

Det foreslås at Finansdepartementet gis fullmakt til å iverksette avgiften, se forslag til avgiftsvedtak II.

CO2-avgiften i petroleumsvirksomheten

Avgiftssatsene i 2008 er 0,45 kroner per Sm3 gass og 0,45 kroner per liter olje eller kondensat.

Fra 2008 ble CO2-utslipp fra petroleumsvirksomheten inkludert i kvotesystemet. I Ot.prp. nr. 66 (2006-2007) Om lov om endringer i klimakvoteloven m.m. framgikk det at:

«Regjeringen har som utgangspunkt at de samlede utslippskostnadene for petroleumssektoren forutsettes videreført på tilnærmet dagens nivå. Dermed vil de økonomiske incentivene for utslippsreduksjoner på sokkelen opprettholdes. (...) CO2-avgiften vil bli sett i sammenheng med kostnadene petroleumsindustrien blir pålagt ved å måtte kjøpe kvoter, slik at den totale utslippskostnaden blir videreført på tilnærmet dagens nivå.»

På dette grunnlaget ble CO2-avgiften på sokkelen nedjustert med 35 øre per Sm3/liter, tilsvarende en forventet kvotepris på 160 kroner per tonn CO2.

Departementet legger til grunn at formuleringen «videreført tilnærmet på dagens nivå» innebærer at utslippskostnadene skulle holdes om lag uendret ved overgangen til kvotesystemet. For at kvotesystemet skal få virke i størst mulig grad, bør også petroleumsnæringen eksponeres for variasjoner i kvoteprisen på linje med annen næringsvirksomhet. Det legges derfor ikke opp til å endre CO2-avgiften for å motvirke endringer i kvoteprisen.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2009, se forslag til avgiftsvedtak første ledd bokstav a og b.

I dag skal det ikke betales slik CO2-avgift for olje og kondensat som er avgiftsbelagt etter Stortingets vedtak om CO2-avgift på mineralske produkter. Etter at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har godkjent fritaket for CO2-avgift for mineralske produkter som leveres til bruk som gir kvotepliktige utslipp etter klimakvoteloven, kan unntaksbestemmelsen for CO2-avgift i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen oppheves.

Tabell 3.8 Forslag til CO2-avgiftssatser for 2009

Kr per l/Sm3/kg Kr per tonn CO2
Bensin 0,84 363
Mineralolje, høy sats 0,67
- jetparafin 263
Mineralolje 0,57
- lett fyringsolje, diesel 214
- tunge fyringsoljer 182
Mineralolje, redusert sats 0,29
- lett fyringsolje, diesel 109
- Tunge fyringsoljer 92
Innenlandsk bruk av gass
- naturgass 0,49 209
- LPG 0,64 213
Kontinentalsokkelen 0,46
- lett fyringsolje, diesel 173
- tunge fyringsoljer 147
- naturgass 197

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Utslipp av klimagasser og CO2

Norge skal etter Kyotoprotokollen sørge for at klimagassutslippene i perioden fra 2008 til 2012 i gjennomsnitt ikke overskrider summen av de kvoter Norge ble tildelt i Kyotoprotokollen og de kvoter Norge skaffer via de såkalte Kyoto-mekanismene, herunder kjøp av utslippskvoter og utslippsreduksjoner i andre land.

I Kyotoprotokollen fikk Norge tildelt en årlig kvotemengde som i gjennomsnitt er 1 pst. høyere enn utslippene i 1990. Dette tilsvarer om lag 50,1 mill. tonn CO2-ekvivalenter i gjennomsnitt per år. Kvoteplikten gjelder samlet for 5-årsperioden under ett.

De samlede norske klimagassutslippene var 55,0 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2007. Dette er en økning på 2,8 pst. fra 2006. I perioden 1990 til 2007 har utslippene økt med drøyt 10 pst. Det meste av veksten skjedde i perioden fram til 1999, mens utslippene etter dette har vært relativt stabile.

Figur 3.18 Tallene for 2006 og 2007 er foreløpige

Figur 3.18 Utslipp av CO2 og klimagasser samlet. 1990-2007. Mill. tonn CO2-ekvivalenter

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Kvoteprisen

EUs kvotedirektiv (2003/87/EF) etablerte fra og med 2005 et system for kvotehandel med klimagasser i EU med formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Handel med CO2-kvoter startet opp i løpet av første halvår 2005.

Det har vært store variasjoner i kvoteprisen på kvoter med levering i andre handelsperiode (Kyoto-perioden 2008-2012). Prisen på kvoter med levering i desember 2008 (EUADEC08) har variert mellom 98 kroner per tonn CO2 i februar 2007 til 235 kroner per tonn CO2 i juli 2008. Det siste året har kvoteprisen i hovedsak ligget mellom 150 og 200 kroner per tonn CO2. Kvoter med levering i desember 2009 (EUADEC09) har i august 2008 blitt omsatt for om lag 200 kroner per tonn CO2.

I figur 3.19 sammenliknes utviklingen i kvoteprisen med CO2-avgiftssatsene. Kvoteprisen har siden 2007 ligget på om lag samme nivå som CO2-avgiften på mineralolje, men vesentlig under CO2-avgiften på bensin. Petroleumsvirksomheten er siden 1. januar 2008 ilagt både CO2-avgift og kvoteplikt. Som en konsekvens av økningen i kvoteprisen har dette gitt en moderat økning av marginalkostnaden ved CO2-utslipp for denne næringen.

Figur 3.19 Kvotepriser (EUADEC08) og CO2-avgift på ulike produkter og anvendelser. Kroner per tonn CO2

Figur 3.19 Kvotepriser (EUADEC08) og CO2-avgift på ulike produkter og anvendelser. Kroner per tonn CO2

Kilde: European Climate Exchange, Norges Bank og Finansdepartementet.

3.11 Svovelavgift (kap. 5543 post 71)

Svovelavgift på mineralske produkter ble innført i 1970 og ble i 1999 skilt ut i et eget avgiftsvedtak. Avgiften er miljømessig begrunnet og skal bidra til å redusere utslippene av svovel.

Avgiftsplikten omfatter mineralolje. Som mineralolje anses bl.a. parafin, fyringsparafin, gassolje, dieselolje og fyringsolje. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel.

Det gis avgiftsfritak for bl.a. bruk av mineralolje i skip i utenriks fart, fiske og fangst i fjerne farvann og fly i utenriks fart. I tillegg kan hele eller deler av avgiften refunderes dersom utslippet av svovel til atmosfæren er mindre enn svovelinnholdet i de benyttede produktene skulle tilsi.

Avgiftssatsen i 2008 er 7,2 øre per liter mineralolje for hver påbegynt 0,25 pst. vektandel svovel i olje som inneholder over 0,05 pst. vektandel svovel.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Utslipp av SO2

Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen av 1999 forpliktet til å redusere de årlige utslippene av svoveldioksid (SO2) til maksimalt 22 000 tonn fra og med 2010. I de siste tiårene har det vært en markant nedgang i de norske utslippene av SO2. I 2007 var utslippene på 19 700 tonn, noe som er en reduksjon på 62 pst. siden 1990. I henhold til foreløpige tall gikk utslippene ned med 1 200 tonn fra 2006 til 2007. Utslippene ligger dermed 2 300 tonn eller om lag 10 pst., under utslippsforpliktelsen etter Gøteborgprotokollen.

Figur 3.20 Tall for 2006 og 2007 er foreløpige

Figur 3.20 SO2-utslipp. 1980-2007. 1000 tonn

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

3.12 Avgift på utslipp av NOX (kap. 5509 post 70 og kap. 5549 post 70)

Avgiften på utslipp av NOX ble innført i 2007. Avgiftens formål er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner i utslippene av nitrogenoksider (NOX) og sammen med andre virkemidler bidra til å oppfylle Norges utslippsforpliktelse etter Gøteborgprotokollen. Avgiftsplikten omfatter utslipp av NOX ved energiproduksjon fra

  1. framdriftsmaskineri med samlet installert motoreffekt på mer enn 750 kW,

  2. motorer, kjeler og turbiner med samlet installert innfyrt effekt på mer enn 10 MW, og

  3. fakler på offshoreinstallasjoner og anlegg på land. Avgiftsplikten oppstår ved utslipp av NOX.

Det gis fritak for avgiften for bl.a. utslipp fra fartøy som går i direkte fart mellom norsk og utenlandsk havn, luftfartøy som går i direkte fart mellom norsk og utenlandsk lufthavn, fartøy som brukes til fiske og fangst i fjerne farvann samt utslippskilder omfattet av miljøavtale med staten om gjennomføring av NOX-reduserende tiltak i samsvar med et fastsatt miljømål. Miljøverndepartementet og 14 næringsorganisasjoner inngikk 14. mai 2008 en slik miljøavtale. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) godkjente 16. juli 2008 avgiftsfritaket for virksomheter som er omfattet av miljøavtalen som lovlig statsstøtte. Virksomheter som har tilsluttet seg miljøavtalen innen 1. juli 2008 kan etter søknad til Toll- og avgiftsetaten få refundert avgift for 2008. Det vises til nærmere omtale av miljøavtalen i St.prp. nr. 1 (2008-2009) Miljøverndepartementet.

Avgiftssatsen i 2008 er 15,39 kroner per kg utslipp av NOX. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsen for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Ved innføringen av avgiften på utslipp av NOX i 2007 ble det lagt vekt på at utslippene skulle reduseres uten at den økonomiske belastningen for næringene skulle bli for høy. Det ble derfor lagt til grunn drøyt 400 mill. kroner i NOX-avgiftskompensasjoner. Ved inngåelsen av miljøavtalen faller grunnlaget for en stor del av kompensasjonene bort. I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2008 ble derfor kompensasjonene redusert med om lag 130 mill. kroner samtidig med at inntektene fra avgiften ble justert ned. Det ble samtidig varslet at det kunne bli behov for ytterligere reduksjoner i kompensasjonene. Det foreslås derfor å redusere kompensasjonsordningene ytterligere med om lag 60 mill. kroner i budsjettet for 2009. Forslag til reduksjoner i kompensasjonene er nærmere beskrevet i de respektive departementers fagproposisjoner for 2009-budsjettet.

Utslipp av NOX

Norge er i henhold til Gøteborgprotokollen av 1999 forpliktet til å redusere de årlige utslippene av NOX til maksimalt 156 000 tonn fra og med 2010. I de siste tiårene har det vært en moderat reduksjon i de norske utslippene av NOX. I henhold til foreløpige utslippstall for 2007 er utslippene redusert med 9 pst. siden 1990. Utslippene av NOX var i 2007 på 189 600 tonn. Dette er en reduksjon på 1 200 tonn siden 2006. Utslippene ligger dermed 33 600 tonn eller om lag 22 pst., over utslippsforpliktelsen etter Gøteborgprotokollen.

Figur 3.21 Tall for 2006 og 2007 er foreløpige.

Figur 3.21 NOX-utslipp 1980-2007. 1 000 tonn

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

3.13 Avgift på sluttbehandling av avfall (kap. 5546 post 70)

Særavgiften på sluttbehandling av avfall ble innført i 1999. Avgiften består av en avgift på deponering av avfall og en avgift på forbrenning av avfall. Avgiften skal prise miljøkostnadene ved sluttbehandling av avfall og stimulere til økt gjenvinning og reduserte avfallsmengder. Forbrenningsavgiften skal i tillegg stimulere til rensing av utslipp og utsortering av utslippsintensive avfallsfraksjoner.

Avgift på deponering av avfall

Avgiftsplikten omfatter avfall innlevert til sluttbehandling ved deponi og oppstår ved innlevering av avfallet til deponiet. Det gis fritak for deponiavgiften for farlig avfall, avfall som innleveres til anlegg for ombruk, gjenvinning eller sortering for gjenvinning, avfall som består av uorganisk materiale og som legges på særskilt opplagsplass, avfall som er restavfall fra utnyttelse av returfiber i treforedlingsindustrien samt avfall som består av forurensede jord- og løsmasser.

Deponiavgiften er differensiert ut fra deponiets miljøstandard. Avgiftssatsen i 2008 er 434 kroner per tonn avfall som leveres til anlegg med høy miljøstandard. For andre anlegg er avgiftssatsen i 2008 566 kroner per tonn avfall. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 2.

Miljøverndepartementet har i forskrift fastsatt at det fra 1. juli 2009 vil være forbudt å deponere nedbrytbart avfall, jf. St.prp. nr. 1 (2008-2009) Miljøverndepartementet. Forbudet innebærer at biologisk nedbrytbare fraksjoner som papir, tre, våtorganisk avfall, tekstiler og slam må behandles på andre måter enn deponering. Avfall som deponeres etter at forbudet har trådt i kraft, vil derfor ha en vesentlig annen sammensetning enn tidligere, slik at utslippene av klimagasser og miljøgifter per tonn avfall vil bli redusert. Deponiavgiften, som ble innført for å prise miljøkostnadene ved deponering, bør justeres for å reflektere denne endringen. Regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av nivået på avgiftssatsene i forhold til miljøkostnadene i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2009.

Avgift på forbrenning av avfall

Avgiftsplikten omfatter utslipp av støv, gassene hydrogenfluorid (HF), hydrogenklorid (HCl), nitrogenoksider (NOX) og svoveldioksid (SO2), dioksiner, tungmetallene kvikksølv (Hg), kadmium (Cd), bly (Pb), krom (Cr), mangan (Mn), arsen (As) og nikkel (Ni) samt karbondioksid (CO2) ved forbrenning av avfall innlevert til sluttbehandling ved forbrenningsanlegg. Avgiftsplikten oppstår ved utslipp til luft av avgiftspliktige stoffer ved forbrenning av avfall. CO2-komponenten i avgiften er knyttet til avfallet, ikke selve utslippet, og avgiftsplikten oppstår ved innlevering av avfall til forbrenning. Energianlegg i industrien som kun benytter avfallsbaserte brensler i produksjonen, anses som gjenvinningsanlegg og omfattes derfor ikke av avgiftsplikten. Anlegg som brenner avfall som inneholder fossilt materiale, skal betale avgift for utslipp av CO2. Avfallsfraksjonene til forbrenning skal være positivt utsortert, og det må dokumenteres at avfallet ikke inneholder fossilt materiale.

Avgiftssatsene på utslipp av de enkelte stoffene varierer og er fastsatt ut fra beregnet miljøskade. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 3.

3.14 Avgift på helse- og miljøskadelige kjemikalier (kap. 5547 post 70 og 71)

Avgiften på de helse- og miljøskadelige kjemikaliene trikloreten (TRI) (post 70) og tetrakloreten (PER) (post 71) ble innført i 2000. Avgiftens formål er å redusere bruken av disse kjemikaliene.

Avgiftsplikten omfatter TRI og PER, herunder gjenvunnet TRI og PER. Videre omfattes TRI og PER som inngår som bestanddel i andre produkter dersom mengden av TRI og PER overstiger henholdsvis 1 pst. og 0,1 pst. av produktets totale vekt. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak for avgiften bl.a. for TRI og PER som er gjenvunnet til eget bruk.

Avgiftssatsene i 2008 er 59,19 kroner per kg ren TRI eller PER. For varer hvor kun en del av innholdet er TRI eller PER, blir det beregnet en forholdsmessig avgift. Satsene avspeiler innholdet av TRI eller PER i produktene.

Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Miljøverndepartementet har etablert en refusjonsordning for avfall som inneholder TRI og som innleveres til godkjent mottak eller behandlingsanlegg for farlig avfall. Refusjonsordningen administreres av Statens forurensningstilsyn og er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2008-2009) Miljøverndepartementet.

3.15 Avgift på visse klimagasser (kap. 5548 post 70)

Avgiften på klimagassene hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK) ble innført i 2003. Avgiftens formål er å redusere utslippene av HFK og PFK gjennom å stimulere til bruk av alternative gasser og til utvikling av ny teknologi som ikke bruker HFK og PFK.

Avgiftsplikten omfatter alle blandinger av HFK og PFK, både innbyrdes blandinger og blandinger med andre stoffer, samt HFK og PFK som inngår som bestanddel i andre varer. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak for avgiften bl.a. for HFK og PFK som gjenvinnes.

Avgiftssatsene er gradert ut fra gassenes globale oppvarmingspotensiale (GWP) og tilsvarer i 2008 om lag 199 kroner per tonn CO2-ekvivalent. Dette innebærer at de ulike HFK- og PFK-forbindelsene har ulike satser avhengig av hvor kraftig klimaeffekt de antas å ha. Det foreslås å prisjustere avgiftssatsene for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 2.

Miljøverndepartementet har etablert en refusjonsordning for HFK og PFK som innleveres for destruksjon til godkjent destruksjonsanlegg. Refusjonsordningen administreres av Statens forurensningstilsyn og er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2008-2009) Miljøverndepartementet.

3.16 Avgift på sjokolade- og sukkervarer mv. (kap. 5555 post 70)

Avgiften på sjokolade- og sukkervarer ble innført i 1922. Avgiften er først og fremst fiskalt begrunnet, men avgiften er også gitt en helsemessig begrunnelse.

Avgiftsplikten omfatter sukkervarer, herunder hvit sjokolade, tyggegummi, karameller, pastiller, sukkertøy og drops. Avgiftsplikten omfatter også sjokolade og andre næringsmidler som inneholder kakao. Ulike typer kjeks som søte kjeks, småkaker, vafler og vaffelkjeks er avgiftspliktig når de enten er helt overtrukket (eventuelt unntatt bunnen) med sjokolade-, kakao- og/eller sukkerholdig masse, eller er delvis overtrukket og/eller har mellomlag av sjokolade-, kakao- eller sukkermasse, og hvor vekten av massen utgjør mer enn 50 pst. av kjeksens samlede vekt. Avgiftsplikten omfatter også drops, tyggegummi og andre godterier, herunder pastiller mv., uten innhold av sukker. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak for avgiften bl.a. for varer som brukes som råstoff mv. ved framstilling av varer.

I 2008 er sjokolade- og sukkervareavgiften 16,79 kroner per kg av varens avgiftspliktige vekt. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

En generell avgift på sukker

Sjokolade- og sukkervareavgiften byr på avgrensningsproblemer og innebærer ulik avgiftsbehandling av søtsaker og snacks. Hensynet til et enklere regelverk og likebehandling av avgiftspliktige varer og nære substitutter, taler for å avvikle avgiften på sjokolade- og sukkervarer.

Særavgiftsutvalget (NOU 2007: 8 En vurdering av særavgiftene) anbefalte på prinsipielt grunnlag at avgiften på sjokolade- og sukkervarer, avgiften på alkoholfrie drikkevarer og avgiften på sukker erstattes med en generell sukkeravgift gradert etter tilsatt sukker i mat- og drikkevarer. En gradert avgift betyr at varer med lite sukker avgiftslegges lavere enn varer med mye sukker. Dette kan oppnås ved at produktet avgiftslegges etter antall gram tilsatt sukker.

Utvalget mente imidlertid at det ville være betydelige administrative problemer med en slik avgift. Utvalget fant også at en omlegging kan være problematisk etter EØS-avtalen. Utvalget anbefalte derfor at dagens merkeregler endres før en avgift etter sukkerinnhold i mat- og drikkevarer innføres. Det bør da vurderes om en avgift skal omfatte alle mat- og drikkevarer, eller bare omfatte utvalgte varer.

Departementet slutter seg i utgangspunktet til Særavgiftsutvalgets prinsipielle syn om at avgiften på sjokolade- og sukkervarer, avgiften på alkoholfrie drikkevarer og avgiften på sukker bør erstattes med en generell sukkeravgift. En gradert avgift forutsetter blant annet at begrepet «sukker» lar seg hensiktsmessig avgrense, og at det kan fastslås og kontrolleres hvor mye sukker som er tilsatt varen. Videre må avgiften utformes i samsvar med EØS-avtalens regler om det frie varebyttet.

Etter departementets oppfatning knytter det seg usikkerhet til om disse forutsetningene kan oppfylles. Det skyldes bl.a. at begrepet «sukker» ikke er entydig. For eksempel kan ulike konsentrater av frukt og bær tilsettes varer som søtning. Det vil være vanskelig å skille mellom sukker som er tilsatt og sukker som forekommer naturlig i varen. Ikke minst vil det ved kontroll av varen være vanskelig å fastslå mengden tilsatt sukker. Administrative konsekvenser av å innføre avgift på alle eller større grupper mat- og drikkevarer tilsatt sukker, vil være betydelige. Departementet mener derfor at administrative og avgiftstekniske hensyn tilsier at det først må være på plass et merkeregelverk som angir tilsatt sukkerinnhold før det arbeides videre med en gradert sukkeravgift. Dagens merkeregelverk er basert på harmoniserte EU-direktiver. Det er ikke rom for at det fastsettes nasjonale regler på et område som er harmonisert etter EØS-avtalen. Sammen med Helse- og omsorgsdepartementet vil departementet prøve å påvirke EUs arbeid med nytt merkeregelverk slik at det kan danne grunnlag for en ny, gradert sukkeravgift.

3.17 Avgift på alkoholfrie drikkevarer (kap. 5556 post 70)

Avgiften på alkoholfrie drikkevarer ble lagt om fra 1. januar 2007. Dagens avgift omfatter drikkevarer som er tilsatt sukker eller søtstoff. Det innebærer at brus, lettbrus, nektar, saft, melkeprodukter mv. avgiftslegges dersom drikkevarene er tilsatt sukker eller søtstoff. Drikkevarer som naturlig inneholder sukker, f.eks. presset fruktjuice, avgiftslegges ikke. Varene avgiftslegges med en avgift per liter salgsvare, og satsen er 1,68 kroner for 2008. Sirup tilsatt sukker eller søtstoff til ervervsmessig framstilling av alkoholfrie drikkevarer i dispensere mv., omfattes også av avgiften. Melkeprodukter som kun er tilsatt en mindre mengde sukker (til og med 15 gram sukker per liter), og varer i pulverform er fritatt for avgiften.

Avgiftsplikten omfatter også alkoholholdige drikkevarer med alkoholstyrke til og med 0,7 volumprosent alkohol. Drikkevarer som f.eks. alkoholfritt øl, avgiftslegges derfor kun dersom de er tilsatt sukker eller kunstig søtstoff. I all hovedsak produseres alkoholfritt øl uten at sukker eller søtstoff tilsettes.

Tilgjengelighet, informasjon og pris er virkemidler som kan påvirke kostholdsvanene. Brus er en av de viktigste årsakene til overforbruk av sukker som igjen er en medvirkende årsak til overvekt og fedme. Økt pris på sukkerholdig og søtet drikke kan bidra til å redusere forbruket. For å øke prisforskjellen mellom sukret/søtet drikke og andre alkoholfrie drikkevarer foreslås det å øke avgiften på alkoholfrie drikkevarer opp til nivået for lettøl, dvs. opp til nivået for øl med alkoholinnhold mellom 0,7 og 2,7 volumprosent. Forslaget innebærer en avgiftsøkning utover normal prisjustering på vel 55 pst. Satsen for konsentrat (sirup) økes tilsvarende. Det anslås at avgiftsøkningen vil gi et merproveny på om lag 600 mill. kroner påløpt og om lag 550 mill. kroner bokført i 2009. Se forslag til avgiftsvedtak § 1.

For omtale av Særavgiftsutvalgets (NOU 2007: 8) forslag om en generell avgift på sukker, vises det til avsnitt 3.16.

3.18 Avgift på sukker mv. (kap. 5557 post 70)

Avgiften på sukker ble innført i 1981. Avgiften er først og fremst fiskalt begrunnet, men avgiften er også gitt en helsemessig begrunnelse.

Avgiftsplikten omfatter sukker (roe- og rørsukker) samt sirup og sukkeroppløsninger. Avgiftsplikten oppstår som hovedregel ved uttak fra godkjent lager eller ved innførsel. Det gis fritak for avgiften bl.a. for sukker som nyttes til ervervsmessig framstilling av varer.

I 2008 er avgiften på sukker 6,50 kroner per kg. Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

For omtale av Særavgiftsutvalgets (NOU 2007: 8) forslag om en generell avgift på sukker, vises det til avsnitt 3.16.

3.19 Avgift på drikkevareemballasje (kap. 5559 post 70-74)

Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer (post 70)

Drikkevareemballasje som ikke kan brukes om igjen i sin opprinnelige form (engangsemballasje), blir ilagt en grunnavgift. Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer ble innført 1. januar 1994. I 2008 er avgiftssatsen 0,97 kroner per enhet.

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2005 ble grunnavgiften på PET-flasker (plastflasker) vedtatt fjernet fra 1. juli 2005. Bondevik II-regjeringen foreslo å avvikle grunnavgiften helt fra 1. januar 2006. I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006 reverserte Regjeringen dette forslaget og gjeninnførte samtidig grunnavgiften på plastflasker.

EFTAs overvåkningsorgan (ESA) åpnet 13. juni 2007 formell sak mot Norge om at grunnavgiften på engangsemballasje er i strid med EØS-avtalen artikkel 14. Bestemmelsen forbyr diskriminerende avgiftsbehandling mellom innenlandske og utenlandske produkter. ESAs begrunnelse er at avgiften i hovedsak rammer importerte drikkevarer. Importerte drikkevarer er av praktiske årsaker tappet på engangsemballasje og er dermed avgiftspliktige. Norske produsenter kan unngå avgiften ved å bruke ombruksemballasje. ESA hevder videre at grunnavgiften ikke kan opprettholdes med en miljøbegrunnelse etter EØS-avtalen, og at det uansett ikke kan dokumenteres at ombruksemballasje er mer miljøvennlig enn engangsemballasje som kan gjenvinnes. Norge fastholdt i brev 13. september 2007 til ESA at grunnavgiften kan opprettholdes etter EØS-avtalen som en miljøavgift.

Finansdepartementet mottok 16. april 2008 grunngitt uttalelse hvor ESA opprettholder sitt syn om at avgiften er i strid med diskrimineringsforbudet. ESAs uttalelse omfatter engangsemballasje til brus og vann. Uttalelsen ble besvart 23. juni 2008. I svarbrevet fastholdes tidligere syn om at grunnavgiften kan opprettholdes som en miljøavgift etter EØS-avtalen.

Det foreslås at avgiftssatsen prisjusteres fra 2008 til 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 3.

Miljøavgift på drikkevareemballasje (post 71-74)

Miljøavgiften på drikkevareemballasje skal prise kostnadene ved at drikkevareemballasje havner som søppel i naturen. Avgiften er utformet slik at emballasje av henholdsvis glass, metall og plast/kartong har ulike avgiftssatser. Differensieringen er begrunnet med at ulik type emballasje gir ulik miljøskade i naturen. Miljøavgiften er også gradert etter returandel, slik at emballasje som inngår i godkjente retursystemer får redusert miljøavgiftssats etter returandelen. Ved returandel på 95 pst. eller høyere faller avgiften bort. Det er Statens forurensningstilsyn (SFT) som godkjenner retursystemer og fastsetter returandel.

Avgiftsvedtaket § 8 gir hjemmel til å fastsette overgangsordninger ved systemomlegging av avgiftene. Bestemmelsen foreslås ikke videreført da det ikke lenger er behov for den, jf. Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000).

Det foreslås at avgiftssatsene prisjusteres fra 2008 til 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 2.

3.20 Dokumentavgift (kap. 5565 post 70)

Dokumentavgiften avløste stempelavgiften i 1976. Avgiften er fiskalt begrunnet og har til hensikt å skaffe staten inntekter. Størrelsen på avgiften er derfor ikke ment å dekke statens kostnader ved tinglysing. Disse kostnadene dekkes av tinglysingsgebyret.

Avgiftsplikten inntrer ved tinglysing av dokument som overfører hjemmel til fast eiendom, herunder bygning på fremmed grunn og tilhørende festerett til tomta. Avgiften utgjør 2,5 pst. av eiendommens salgsverdi, men minst 250 kroner. Ved tinglysing av første gangs overføring av hjemmel til eierseksjon eller til fysisk del av eiendom i forbindelse med oppløsning av borettslag og boligaksjeselskaper, betales en fast avgift på 1 000 kroner per hjemmelsoverføring.

Det foreslås ingen satsendringer i avgiften for 2009, se forslag til avgiftsvedtak § 1.

Departementet foreslår å utvide fritaket for dokumentavgift ved overføring av felles bolig, i de tilfeller samboerskapet opphører som en følge av den ene partens død. Fritaket utvides slik at det ikke lenger stiller krav om felles folkeregistrert adresse de siste to år før samboerskapet opphører. For nærmere omtale se Ot.prp. nr. 1 (2008-2009) Skatte- og avgiftsopplegget 2009 - lovendringer.

3.21 Avgifter i telesektoren (kap. 5583 post 70)

Frekvensavgifter

Prising av frekvenser for mobiltelefoni ble foreslått i St.prp. nr. 70 (1995-1996) Om avvikling av resterende eneretter i telesektoren, og fikk tilslutning i Stortinget, jf. Innst. S. nr. 284 (1995-1996). Samferdselsdepartementet stilte krav om en årlig frekvensavgift for første gang i 1998, ved tildelingen av frekvenser i 1 800 MHz-båndet (DCS/GSM 1 800). Det er senere blitt stilt vilkår om årlig frekvensavgift ved nye tillatelser på mobilområdet.

For disponering av frekvenser i 450, 900 og 1 800 MHz-båndene bestemmes frekvensavgiften av tildelt frekvensmengde. For disponering av frekvenser i 900 og 1 800 MHz-båndene ble avgiften fastsatt til 200 000 kroner per duplex-kanal (2 x 200 kHz) da den ble tildelt for første gang i 1998. For disponering av frekvenser i 450 MHz-båndet ble avgiften fastsatt til 1 mill. kroner per MHz (duplex) da den ble fastsatt første gang i 2005.

For disponering av frekvenser til etablering og drift av tredje generasjons mobilsystemer (3G) ble det i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2000 bestemt å stille vilkår om betaling av en årlig frekvensavgift på 20 mill. kroner per konsesjon fra 2001. Opprinnelig ble det tildelt fire konsesjoner for 3G i Norge, men to av konsesjonene er senere levert tilbake til staten. I forbindelse med ny utlysing av de to ledige konsesjonene sluttet Stortinget seg til forslaget om at frekvensavgiften på 20 mill. kroner per konsesjon skulle videreføres i nye konsesjoner, jf. St.meld. nr. 32 (2001-2002), St.meld. nr. 18 (2002-2003) og Innst. S. nr. 192 (2002-2003). Alle de fire konsesjonene for 3G i Norge er nå tildelt.

Frekvensavgiftene for mobiltelefoni var til og med 2007 nominelt videreført fra tidligere år, noe som førte til en reell reduksjon i avgiftssatsene. Andre særavgifter prisjusteres normalt årlig i forbindelse med budsjettene, med anslått utvikling i konsumprisindeksen. For 2008 ble det vedtatt at frekvensavgiftene skulle oppjusteres på grunnlag av historisk og anslått konsumprisutvikling fra det tidspunkt avgiften ble fastsatt første gang, jf. Budsjett-innst. S. nr. 1 (2007-2008) avsnitt 4.8.25. Det ble videre vedtatt at frekvensavgiftene skulle prisjusteres årlig på linje med andre særavgifter, og at avgiftssatsene skal fastsettes i plenarvedtaket.

På dette grunnlaget foreslås det at frekvensavgiftene økes med anslått prisutvikling i 2009. Gjeldende satser for frekvensavgiftene og forslag for 2009 framgår av tabell 3.9.

Tabell 3.9 Frekvensavgifter 2008 og forslag 2009. Kroner

2008 Forslag 2009
900 og 1 800 MHz-båndene 240 000 247 000 per duplex-kanal
450 MHz båndet 1 050 000 1 082 000 per MHz (duplex)
3G-mobiltelefoni 22 000 000 22 600 000 per konsesjon

Kilde: Finansdepartementet.

For 2008 utgjør totale frekvensavgifter vel 170 mill. kroner. For 2009 anslås totale frekvensavgifter etter inflasjonsjustering til om lag 180 mill. kroner. Det vises til forslag til vedtak om avgift på frekvenser.

Nummeravgifter

Fra 1999 har Post- og teletilsynet lagt ut femsifrede telefonnummer for salg direkte til sluttbrukere. En sluttbruker som får tildelt et femsifret nummer, skal betale en årlig avgift for retten til å inneha og bruke nummeret. De femsifrede numrene er delt inn i forskjellige priskategorier. Avgift per nummer varierer fra 25 000 kroner til 100 000 kroner per år. For 2008 er inntekten fra nummeravgifter anslått til drøyt 23 mill. kroner. Provenyet fra nummeravgifter anslås til om lag 23,5 mill. kroner i 2009. Det vises til forslag til vedtak om avgift på frekvenser.

3.22 Inntekter ved tildeling av konsesjoner (kap. 5309 post 29)

Staten kan kreve betaling ved tildeling av eksklusive rettigheter til en ressurs, f.eks. frekvenstillatelser og tillatelser til oppdrett av laks og ørret. Betalingen kan være fastsatt på forhånd eller bestemmes gjennom bruk av auksjon. Når tildelingen skjer ved auksjon vil størrelsen på disse inntektene variere avhengig av selskapenes betalingsvilje for de tillatelser som utlyses.

Den fjerde ledige 3G-frekvenstillatelsen ble lyst ut i 2006, men det meldte seg ingen budgivere til selve auksjonen. Samferdselsdepartementet mottok i 2007 søknad på den fjerde ledige 3G-tillatelsen. Samferdselsdepartementet gjennomførte derfor en auksjon av frekvensene hvor det kom inn ett bud pålydende 47 mill. kroner. Post- og teletilsynet gjennomførte i februar 2008 en auksjon av frekvenser i båndet 2680-2690 MHz. Tilsynet mottok ett bud pålydende 2,7 mill. kroner. Samferdselsdepartementet har fullmakt fra Stortinget til å innhente inntekter for 2008 ved tildeling av konsesjoner for frekvenser.

Det foreligger på dette tidspunkt planer om å gjennomføre to auksjoner for å tildele konsesjoner og frekvenser i 2008. Post- og teletilsynet har varslet at det vil gjennomføres en auksjon av frekvensene i båndet 10 GHz. Videre er det varslet at det vil tildeles ressurser ved auksjon i båndet 23 GHz. Det kan derfor forventes inntekter i disse auksjonene. Det kan likevel oppstå flere situasjoner der det er hensiktsmessig å tildele mot betaling for enkelte frekvenstillatelser. Det foreslås derfor at vedtaket om inntekter ved tildeling av konsesjoner under Samferdselsdepartementet videreføres for 2009.

Etablering av oppdrettsanlegg er konsesjonsregulert. Antall tillatelser er imidlertid begrenset bare for kommersiell matfiskoppdrett av laks, ørret og regnbueørret og for havbeite. Det betales et vederlag til staten ved tildeling av nye lakse- og ørretkonsesjoner.

I 2002 og 2003 ble til sammen 90 nye tillatelser for oppdrett av laks og ørret utlyst med forhåndsfastsatt vederlag. Til den fastsatte prisen var det imidlertid ingen kjøpere for de 10 konsesjonene som var utlyst i Finnmark. Først i 2006 ble konsesjonene tildelt i Finnmark, men da etter en lukket budrunde med prekvalifisering.

Innenfor de eksisterende lakse- og ørretkonsesjonene er potensialet for videre produksjonsøkning nå nær fullt utnyttet. Regjeringen har bestemt at det skal tildeles nye tillatelser for oppdrett av laks og regnbueørret i 2009. Det foreslås derfor et vedtak om inntekter ved tildeling av konsesjoner under Fiskeri- og kystdepartementet for 2009.

3.23 Avgifter i matforvaltningen (kap. 5576 post 70)

Ved etablering av Mattilsynet ble det etablert et tredelt system for finansiering ved hjelp av gebyr og avgifter. Systemet består av gebyr for særskilte ytelser som tilsynet utfører overfor individuelle brukere, gebyr for enkelte tilsyns- og kontrolloppgaver der disse entydig over tid retter seg mot individuelle brukere og avgifter for tilsyn og kontroll som ikke entydig retter seg mot individuelle brukere. Med virkning fra 2007 ble det opprettet et skille mellom inntekter fra gebyr og avgifter under Mattilsynet. Inntekter fra gebyr bevilges på kap. 4115 post 01, mens avgifter i matforvaltningen ble skilt ut i nytt kap. 5576 post 70.

Disse avgiftene er en form for skattlegging som følger prosedyrene i Grunnloven § 75 bokstav a, dvs. at de vedtas at Stortinget for ett år av gangen. I plenarvedtaket er det inntatt hva som avgiftslegges og for de fleste avgiftene også avgiftssatsene. Avgiftene oppkreves av Landbruks- og matdepartementet med hjemmel i særlovgivningen.

Matproduksjonsavgiftene dekker tilsyn og kontroll langs hele matproduksjonskjeden etter matloven. Ordningene dekker også tilsyn og kontroll med dyrevelferd, dyrehelsepersonell og avl knyttet til dyr som inngår i produksjon av næringsmidler.

Matproduksjonsavgiftene er inndelt i 11 ulike avgifter. Avgiftsnivået avhenger av om det er norsk eller importert vare. For de norskproduserte varene avhenger avgiftsnivået av om varene er animalia (varer fra dyreriket) eller vegetabilia (varer fra planteriket). For animalia avhenger avgiftsnivået i tillegg av om det er landbaserte varer eller fisk/sjømat. Satsene i forslaget til avgiftsvedtak er i pst. av verdi, med unntak for kjøtt, melk og fisk. Disse har avgiftssatser basert på vekt/volum. For importerte varer skiller avgiftene mellom råvarer og halvfabrikata/ferdigvarer.

Det innkreves i tillegg egne avgifter for tilsyn og kontroll med drikkevann (vannverk), kosmetikk, fôr til dyr utenom matproduksjon og planter som ikke er mat.

Stortingets vedtak gir Landbruks- og matdepartementet myndighet til å oppkreve matproduksjonsavgift opp til et maksimalt nivå. Avgiftssatsene i matforvaltningen fastsettes med sikte på å nå budsjetterte inntektskrav. Det vises til forslag til vedtak om avgifter i matforvaltningen.

For nærmere omtale av avgiftene vises det til St. prp. nr. 1 (2008-2009) Landbruks- og matdepartementet.

Til toppen
Til dokumentets forside