Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.prp. nr. 2 (2007-2008)

Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon 3. mai 2005 om tiltak mot menneskehandel

Til innholdsfortegnelse

2 Konvensjonens status og hovedinnhold, oversikt over konvensjonsforpliktelsene

2.1 Konvensjonens status og hovedinnhold

Konvensjonen er hittil (pr. 23. oktober 2007) undertegnet av 37 stater. Ni stater (Bulgaria, Slovakia, Østerrike, Romania, Moldova, Albania, Kroatia, Danmark og Georgia) har også ratifisert den. Konvensjonen trer i kraft når ti land, herunder minst åtte av Europarådets medlemsstater, har ratifisert den, jf. artikkel 42. Et av siktemålene med norsk ratifikasjon er å medvirke til så tidlig ikrafttredelse som mulig.

Reglene i konvensjonen kan deles inn i seks hovedkategorier: For det første pålegger konvensjonen statene å iverksette tiltak for å forebygge menneskehandel. For det andre skal statene sørge for at ofrenes grunnleggende rettigheter blir ivaretatt, herunder at ofre for menneskehandel i en kortere eller lengre periode gis opphold i mottakerlandet. For det tredje er statene forpliktet til å kriminalisere ulike former for menneskehandel og å forhindre at ofrene selv i urimelig grad blir strafforfulgt. For det fjerde må statene sørge for effektiv strafforfølgning av gjerningspersonene og sikre at ofre og vitner får tilstrekkelig beskyttelse under prosessen. For det femte pålegges statene å samarbeide med hverandre for å oppnå konvensjonens formål om å forebygge, bekjempe, beskytte og strafforfølge. For det sjette er statene forpliktet til å underlegge seg en felles overvåkingsmekanisme som skal sørge for at konvensjonen blir effektivt gjennomført.

2.2 Oversikt over de enkelte artiklene i konvensjonen

I fortalen uttrykker partene sin felles målsetting om et omfattende, internasjonalt, og rettslig bindende dokument som skal fokusere på ofrene for menneskehandel og deres rettigheter og på opprettelsen av en overvåkingsmekanisme.

Artikkel 1 uttrykker formålet med konvensjonen.

Artikkel 2 gir konvensjonen anvendelse på alle former for menneskehandel, uavhengig av om den foregår nasjonalt eller internasjonalt.

Artikkel 3 inneholder prinsippet om ikke-diskriminering.

Artikkel 4 inneholder definisjoner, blant annet av hva som er menneskehandel i konvensjonens forstand.

Artikkel 5 pålegger statene å sette i verk tiltak for å forebygge menneskehandel.

Artikkel 6 angir tiltak som skal sørge for at etterspørsel som fører til menneskehandel mot­virkes.

Artikkel 7 inneholder bestemmelser om grensekontroll.

Artikkel 8 pålegger statene å sikre sine identitets- og reisedokumenter mot misbruk og forfalskning.

Artikkel 9 pålegger statene å verifisere egne identitets- og reisedokumenter.

Artikkel 10 inneholder bestemmelser om identifisering av ofre for menneskehandel.

Artikkel 11 gir regler om beskyttelse av ofrenes identitet og privatliv.

Artikkel 12 pålegger statene å yte bistand til ofre for menneskehandel slik at de får dekket sine mest grunnleggende behov (for husvære, helsetjenester, informasjon osv.).

Artikkel 13 pålegger statene å innføre en refleksjonsperiode for ofrene på minimum 30 dager.

Artikkel 14 fastslår at ofre for menneskehandel i visse tilfeller skal innvilges en midlertidig oppholdstillatelse i mottakerlandet.

Artikkel 15 gir ofre for menneskehandel rett til skadeserstatning og juridisk bistand for å sikre dette.

Artikkel 16 gir nærmere bestemmelser om hjemsendelse og tilbakeføring av ofre for menneskehandel.

Artikkel 17 pålegger statene å ha et likestillingsperspektiv ved gjennomføringen av konvensjonens forpliktelser.

Artikkel 18 pålegger statene å kriminalisere menneskehandel.

Artikkel 19 pålegger statene å vurdere å kriminalisere bruk av tjenester fra ofre for menneskehandel.

Artikkel 20 pålegger statene å kriminalisere visse handlinger knyttet til reise- eller identitetsdokumenter.

Artikkel 21 fastsetter i hvilken grad forsøk på og medvirkning til straffbare handlinger omfattet av konvensjonen skal kriminaliseres.

Artikkel 22 pålegger statene å ha regler om foretaksstraff mm.

Artikkel 23 pålegger statene å sikre at straffbare handlinger blir etterfulgt av effektive og tilstrekkelige sanksjoner.

Artikkel 24 inneholder bestemmelser om straffskjerpende momenter.

Artikkel 25 bestemmer at tidligere domfellelser for menneskehandel i andre konvensjonsstater skal kunne tas i betraktning ved straffutmålingen i en ny sak.

Artikkel 26 pålegger statene et ansvar for å sikre at ofre for menneskehandel ikke i urimelig utstrekning selv blir strafforfulgt. Bestemmelsen krever at det etter nasjonal lovgivning må være adgang til å avstå fra å idømme ofre for menneskehandel straff for deltakelse i ulovlig virksomhet som skyldes tvang.

Artikkel 27 inneholder regler om det offentliges ansvar for etterforskning og strafforfølgning av menneskehandel, og om frivillige organisasjoners adgang til å bistå ofrene under straffeprosessen mot bakmennene.

Artikkel 28 pålegger statene å beskytte ofrene for menneskehandel m.fl. mot mulige trusler og represalier fra gjerningspersonene under straffeprosessen. Barn som er ofre for menneskehandel, skal sikres spesielle beskyttelsestiltak utformet med tanke på barnets beste.

Artikkel 29 pålegger statene å sørge for opprettelsen/eksistensen av spesialiserte myndigheter og koordinerende organer for bekjempelse av menneskehandel.

Artikkel 30 inneholder regler om vitnebeskyttelse under domstolsbehandlingen.

Artikkel 31 omhandler statenes plikt til å ha jurisdiksjonsregler for straffbare handlinger omfattet av konvensjonen. Etter artikkel 45 er det adgang til å reservere seg mot forpliktelsene som følger av artikkel 31 nr. 1 bokstav d og e, jf. artikkel 31 nr. 2.

Artikkel 32 pålegger statene å samarbeide på grunnlag av relevante internasjonale avtaler mv. for å oppnå konvensjonens formål.

Artikkel 33 gjelder statenes ansvar for å samarbeide for å beskytte truede personer og finne savnede personer, særlig barn.

Artikkel 34 omhandler utveksling av informasjon mellom samarbeidende stater.

Artikkel 35 pålegger statens myndigheter å samarbeide med det sivile samfunn (organisasjoner mv.).

Artikkel 36 gir regler om opprettelsen av et uavhengig overvåkingsorgan – ekspertgruppen GRETA – som skal bestå av mellom 10 og 15 medlemmer.

Artikkel 37 gir regler om partskomiteen, som skal bestå av representantene i Europarådets ministerkomité for medlemsstatene til konvensjonen og av representanter fra konvensjonsparter som ikke er medlemmer av Europarådet.

Artikkel 38 er en rammebestemmelse som gir regler for hvordan GRETA skal gjennomføre sin overvåking av konvensjonspartene. Evalueringen skal skje i runder med en varighet som fastsettes av GRETA. GRETA skal i stor utstrekning selv fastsette sine evalueringsprosedyrer. GRETA skal avslutningsvis utarbeide og vedta en rapport om evalueringen som skal sendes partskomiteen.

Rapporten og GRETAS konklusjoner, og eventuelle kommentarer fra den aktuelle konvensjonsparten, skal offentliggjøres ved vedtakelsen.

Artikkel 39 slår fast at konvensjonen ikke skal ha noen innvirkning på rettigheter og forpliktelser som følger av Palermoprotokollen (tilleggsprotokoll til FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn).

Artikkel 40 slår fast at konvensjonen heller ikke skal ha noen innvirkning på rettigheter eller forpliktelser som følger av andre internasjonale avtaler. Konvensjonsparter som også er medlemmer av EU, skal i sine innbyrdes anliggender anvende fellesskapsrettens regler.

Artikkel 41 gir regler om prosedyren for endringer av konvensjonen.

Artikkel 42 inneholder regler om undertegning og ikrafttredelse.

Artikkel 43 gir regler om tiltredelse til konvensjonen for land som ikke er medlemmer av Europarådet.

Artikkel 44 gir regler om territoriell anvendelse av konvensjonens bestemmelser.

Artikkel 45 angir adgangen til å ta forbehold. Det er kun adgang til å reservere seg mot forpliktelsene som følger av jurisdiksjonsreglene i artikkel 31 nr. 1 bokstav d og e, jf. artikkel 31 nr. 2.

Artikkel 46 gir regler om oppsigelse av konvensjonen.

Artikkel 47 pålegger Europarådets generalsekretær å underrette om undertegninger, ratifikasjoner, oppsigelser, reservasjoner med mer.

Til toppen
Til dokumentets forside