3 Nærmere om de enkelte konvensjonsbestemmelsene og forholdet til norsk rett

3.1 Konvensjonens innledende bestemmelser: Formål, virkeområde, prinsipp om ikke-diskriminering og definisjoner

Artikkel 1 nr. 1 bokstav a til c angir konvensjonens formål: å forebygge og bekjempe menneskehandel og samtidig sikre likestilling mellom kvinner og menn, å beskytte menneskerettighetene til personer som er ofre for menneskehandel, å utarbeide en helhetlig ramme for beskyttelse av og bistand til ofre og vitner som samtidig sikrer likestilling mellom kvinner og menn, samt å sikre effektiv etterforskning og strafforfølgning. Konvensjonen skal også fremme internasjonalt samarbeid om tiltak mot menneskehandel. Nr. 2 angir at det skal opprettes en overvåkingsmekanisme med formål å sikre en effektiv gjennomføring av konvensjonen.

Artikkel 2 angir at konvensjonen får anvendelse på all form for menneskehandel, nasjonal og internasjonal, og uavhengig av om den er forbundet med organisert kriminalitet eller ikke.

Artikkel 3 om ikke-diskriminering angir at konvensjonen skal gjennomføres uten at det diskrimineres på noe grunnlag, så som kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, formue, fødsel eller status for øvrig.

Artikkel 4 definerer «menneskehandel», «barn» og «offer.» Artikkelen fastslår videre at samtykke fra offeret skal være uten betydning når det er tale om menneskehandel i konvensjonens forstand, og den utvider menneskehandelsbegrepet for så vidt gjelder utnytting av barn.

3.2 Forebygging, samarbeid og andre tiltak (konvensjonen kapittel II)

Artikkel 5 pålegger statene å iverksette tiltak for å sikre samordning mellom ulike organer som skal forebygge og bekjempe menneskehandel (nr. 1). Videre pålegges statene (nr. 2) å utarbeide og/eller styrke effektive strategier og programmer for å forebygge menneskehandel. Tilnærmingen skal være rettighetsbasert, ha et likestillingsperspektiv, og ta hensyn til barns beste (nr. 3). Det skal treffes hensiktsmessige tiltak for å sikre at migrasjon kan skje i lovlige former (nr. 4), og det skal treffes særlige tiltak for å hindre at barn lett utsettes for menneskehandel (nr. 5). Tiltak som nevnt skal, hvis hensiktsmessig, involvere det sivile samfunn (nr. 6).

Etterlevelse av forpliktelsene i artikkel 5 vil være et kontinuerlig arbeid. Arbeidet med å bekjempe menneskehandel har vært og er knyttet til ulike regjeringers handlingsplaner:

Regjeringen Bondevik IIs handlingsplan mot handel med kvinner og barn (2003-2005)

Regjeringen Bondevik IIs handlingsplan mot menneskehandel (2005-2008)

Regjeringen Stoltenberg IIs handlingsplan mot menneskehandel (2006-2009)

Departementet anser at forpliktelsene i artikkel 5 nr. 1 per i dag er dekket gjennom den nasjonale organiseringen av arbeidet mot menneskehandel. Det er opprettet flere samarbeidsfora for å sikre samarbeid og koordinering mellom departementer, underliggende etater, og organisasjoner som arbeider med menneskehandel. Det koordinerende ansvaret for myndighetenes arbeid er lagt til Justisdepartementet. Utenriksdepartementet står ansvarlig for å koordinere Norges internasjonale innsats. Seks departementer, seks direktorater, samt et stort antall kommunale instanser og frivillige organisasjoner, jf. artikkel 5 nr. 6, er involvert i arbeidet med å bekjempe menneskehandel.

Behovet for samordning på sentralt nivå ivaretas av en tverrdepartemental arbeidsgruppe med representanter fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet. Arbeidsgruppen skal sørge for iverksetting av tiltakene mot menneskehandel og rapporterer to ganger årlig til et statssekretærutvalg, som består av statssekretærer fra de nevnte fem departementene.

Når det gjelder utvikling av strategier og programmer for å forebygge menneskehandel, blant annet ved hjelp av forskning, jf. artikkel 5 nr. 2, vises til at det som ledd i oppfølgingen av handlingsplanene er gjennomført flere forskningsprosjekter:

Brunovskis, Anette og Tyldum, Guri: «Crossing Borders. An Empirical Study of Trans-national Prostitution and Trafficking in Human Beings» (Fafo 2004)

Kristvik, Ellen: «Sterke hovud og sterke hjarte. Thailandske kvinner på den norske sexmarknaden» (UiO 2005)

Carling, Jørgen: «Fra Nigeria til Europa – Innvandring, menneskesmugling og menneskehandel» (Prio 2005)

Brunovskis, Anette, Tveit, Marianne og Tyldum, Guri: «Taking Stock – A review of current research on trafficking in women for sexual exploitation» (Fafo 2005)

I tillegg har Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge (PION) kartlagt omfanget av vold, trusler og hallikvirksomhet i prostitusjonsmiljøene.

For så vidt gjelder inneværende periode kan nevnes at Fafo, på oppdrag fra Justisdepartementet, i januar 2007 presenterte studien «Facing Return. Perceptions of Repatriation among Nigerian Women in Prostitution in Norway». Rapporten er nærmere beskrevet i tilknytning til artikkel 16 nedenfor. Fafo har også, på oppdrag fra Utenriksdepartementet, skrevet en rapport om menneskehandel i Vietnam som ledd i menneskerettighetsdialogen med landet. Fafo er videre i ferd med å avslutte et forskningsprosjekt med støtte fra Utenriksdepartementet, som blant annet søker svar på hvorfor så mange ofre takker nei til assistanse og hva som er de reelle behov for bistand. Forskningen er foretatt i Albania, Serbia og Moldova.

Høsten 2007 vil det bli iverksatt et forskningsprosjekt for å evaluere ROSA-prosjektet (se nærmere om ROSA nedenfor i tilknytning til artikkel 12). I tillegg vil det bli igangsatt et prosjekt for å kartlegge prostitusjonsmarkedet.

Etter regjeringens nåværende handlingsplan skal arbeidet med å redusere rekruttering i opprinnelsesland styrkes og videreføres (tiltak 1), og personell i internasjonale operasjoner skal bidra til å bekjempe menneskehandel (tiltak 2, som er nærmere omtalt nedenfor i tilknytning til artikkel 6).

Utenriksdepartementet prioriterer fremdeles innsats på Vest-Balkan for å forebygge og redusere rekruttering til menneskehandel. Støtten til en lang rekke tiltak videreføres og nye tiltak har kommet til:

I Albania ytes støtte til Vatrasenteret som arbeider med medisinsk/psykologisk oppfølging av ofre for menneskehandel og arbeidsopplæring og reintegrering til hjemmemiljø der det er mulig. I regi av en lokal organisasjon, Institute of Gender Applied Policies (IGAP), gis det støtte til å effektivisere vitnebeskyttelsen i traffickingsaker og til et program for å motarbeide rekruttering av unge kvinner på landsbygda. Norges ambassade i Albania støtter også flere lokale ikke-statlige organisasjoner som på ulike måter arbeider med å bekjempe menneskehandel, blant annet ved støtte til et tiltak for romabarn.

I Makedonia støtter Norge IOMs (International Organization for Migration) prosjekt «Preventing Irregular Migration and Human Trafficking in Roma Communities through Vocational training and Skills Development of Vulnerable Categories». Målet er å redusere potensialet for menneskehandel gjennom utdanning av en spesielt sårbar gruppe. I Makedonia støttes også et annet et IOM-prosjekt – «Capacity Building on Counter Trafficking.» Målgruppen for dette prosjektet er personell innen justis- og politisektoren.

I Bosnia-Hercegovina får Caritas midler til å bekjempe menneskehandel gjennom styrking av lokale organisasjoners kapasitet, bevisstgjøringsarbeid og utvikling av nettverk seg i mellom. UNICEF får støtte til å gjennomføre et bredt anlagt program for å forebygge vold mot kvinner og barn, inkludert menneskehandel.

I Serbia videreføres støtten til den avsluttende fasen av et prosjekt i regi av hjelpeorganisasjonen Care. Prosjektet styrker lokale organisasjoner slik at de kan bidra til å bekjempe menneskehandel, i tillegg til mobilisering i lokalsamfunn, nettverksbygging, undervisning for ungdom, og kompetansebygging i lokaladministrasjonen. Det er blant annet etablert et senter for assistanse til ofre. Aktive nettverk er etablert i fem serbiske byer, og de lokale organisasjonene har i høy grad medvirket til at det er utarbeidet en nasjonal strategi for bekjempelse av menneskehandel i Serbia. Røde Kors har mottatt støtte til et prosjekt som søker å redusere sårbarheten til både potensielle og faktiske ofre for menneskehandel gjennom opplærings- og bevisstgjøringstiltak og utdannelse av medisinsk personell.

I Kroatia støttes et tiltak i regi av hjelpeorganisasjonen Care. Prosjektet har mange av de samme målsettinger som prosjektet i Serbia. I løpet av de tre årene prosjektet har bestått, er det opprettet fire mobile team som dekker fire regioner hvor nettverksmedlemmer arbeider sammen med myndighetspersonell. Det er også opprettet en 24-timers krisetelefon. Nettverket samarbeider med myndighetene for å motarbeide rekruttering av risikogrupper. Røde Kors får støtte til sitt arbeid med å bygge opp kapasitet og kompetanse i lokale Røde Kors-foreninger, både til å bistå ofre og å drive forebyggende arbeid. Gjennom IOM støttes et forebyggende prosjekt med hovedvekt på opplæring av diplomatisk personell ved ambassader og konsulater, blant annet gjennom bevisstgjøring om problematikken, studiebesøk, herunder til Norge, og utvikling av informasjonsmateriale.

Et regionalt program i regi av Redd Barna driver kompetansebygging og bevisstgjøringsarbeid, blant annet for å sikre barn bedre beskyttelse i lovverket og gjennomføre tiltak for barn som har blitt utsatt for menneskehandel. Det er foretatt en studie for å identifisere forhold som gjør at noen barn i en utsatt livssituasjon likevel ikke blir ofre for menneskehandel. Prosjektet vil få midler til en ny fase i løpet av året. I regi av et regionalt nettverk som arbeider mot menneskehandel (Ariadne), ble det med bidrag fra Norge nylig publisert en bok som tar for seg situasjonen i de enkelte land i regionen. Det ble her lagt vekt på å identifisere neglisjerte områder for prioritert innsats. Ariadne har nylig fått en mindre bevilgning til å avholde et seminar om hvordan arbeidet kan videreføres og nettverket videreutvikles. Care har fått støtte til et prosjekt mot kjønnsbasert vold og menneskehandel. I tillegg skal det etableres koordinering mellom Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Serbia og Montenegro med henblikk på tiltak mot kjønnsbasert vold. Care er også i gang med å utvikle lokalsamfunnsbaserte tiltak. IOM får støtte til et program for å utvikle nettverk mellom påtalemyndighetene i de forskjellige land på Vest-Balkan og styrke regional koordinering og samarbeid. International Centre for Migration Policy Development (ICMPD), et forskningsinstitutt med fokus på europeisk migrasjonspolitikk, får midler til kapasitetsstyrking i de enkelte land for så vidt gjelder systematisk innhenting og håndtering av data med relevans for menneskehandel. Hensikten er å utvikle kriterier for et felles datasystem.

Utenriksdepartementet støtter også tiltak mot menneskehandel i Afrika og Asia, jf. omtale under artikkel 32 om internasjonalt samarbeid.

Barne- og likestillingsdepartementet har siden 2002 hatt et tett samarbeid med de nordiske og baltiske land for å bidra til å bekjempe menneskehandel gjennom informasjonsvirksomhet og utveksling av erfaringer i seminarer og møter.

Til artikkel 5 nr. 3 bemerkes at det i regjeringens handlingsplan er fastsatt at menneskerettigheter og likestilling er overordnede perspektiver i gjennomføringen av planen. Videre uttales det at lov om barneverntjenester, FNs barnekonvensjon og andre aktuelle internasjonale dokumenter, skal være retningsgivende for de tiltakene som iverksettes i forhold til barn.

Det fremgår av de forklarende merknadene til artikkel 5 nr. 4 at forpliktelsene her gjelder tilsvarende i forhold til immigrasjon. Norge er berørt av menneskehandel både som mottaker-, rekrutterings- og transittland. Det er særlig i forhold til immigrasjon at Norge må sørge for tiltak beskrevet i nr. 4. Forpliktelsen til å sikre at immigrasjon kan skje i lovlige former, er ivaretatt gjennom utlendingslovens regler om arbeid, opphold og bosetting, og statsborgerlovens regler om erverv av statsborgerskap. Særlig norske utenriksstasjoner gir informasjon til utlendinger om nevnte regler. Også Utlendingsdirektoratet gir på sin nettside informasjon om immigrasjon og statsborgerskap på en rekke forskjellige språk.

Forpliktelsene i artikkel 5 nr. 5 anses på det nasjonale plan ivaretatt særlig gjennom arbeidet i Barne- og likestillingsdepartementets underliggende organer, og kommunenes arbeid for barn og unges velferd. I tillegg yter en rekke frivillige organisasjoner en betydelig innsats på dette området.

Som ledd i arbeidet med å hindre at mindre­årige i norske mottak utsettes for menneskehandel, er det nedsatt en arbeidsgruppe som skal utrede barns forsvinning fra mottak og foreslå tiltak som kan iverksettes for å forebygge og oppklare forsvinninger av mindreårige fra mottak (jf. tiltak 18 i regjeringens handlingsplan). Gruppen består av representanter fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Justisdepartementet, Kripos, Politidirektoratet, Riksadvokaten og Utlendingsdirektoratet, og skal legge fram sin rapport vinteren 2007/2008.

Av forebyggende arbeid på det internasjonale plan, nevnes at det som oppfølging av en handlingsplan i regi av Østersjørådet er iverksatt opplæringsprogram i ni land for å styrke kompetansen hos personell og organisasjoner som arbeider med barn som har vært eller står i fare for å bli utsatt for menneskehandel for seksuelle formål eller annen form for kriminell virksomhet. Norge vil bidra til at dette programmet gjennomføres. Opplæringsprogrammet vil øke spesielt avsenderlandenes kompetanse på området og vil på sikt kunne bidra til å forhindre rekruttering av mindreårige til menneskehandel.

I Albania ytes det støtte til UNICEFs «Not for Sale»-prosjekt som i samarbeid med albanske myndigheter og lokale organisasjoner arbeider på flere felt for å forhindre handel med barn. Gjennom Terre des Hommes ytes støtte til et samarbeidsprosjekt mellom Albania og Hellas, der hovedmålsettingen er å bekjempe handel med albanske barn. Aktivitetene omfatter blant annet beskyttelse gjennom sosialt arbeid, juridisk hjelp, assistanse til hjemreise og reintegrering i hjem og skole, samt yrkesopplæring. I Bosnia-Hercegovina støttes et forebyggende program for handel med barn i regi av Redd Barna, som går ut på å bevisstgjøre barn og bygge opp kompetanse i utvalgte lokale organisasjoner. Også flere av tiltakene på Vest-Balkan beskrevet i tilknytning til forpliktelsen i artikkel 5 nr. 1 ovenfor inkluderer forebyggende arbeid i forhold til barn.

Regjeringen vil videre som del av oppfølgingen av Norsk utviklingsstrategi for barn og ungdom i sør, «Tre milliarder grunner,» styrke innsatsen overfor foreldreløse og sårbare barn og unge i utviklingsland for å beskytte dem mot rekruttering til tvangsarbeid, krigstjeneste og prostitusjon.

Norge vil sammen med andre land og organisasjoner arbeide for at hensynet til barn og barns rettigheter blir innarbeidet i internasjonale policyanbefalinger på migrasjonsfeltet.

Norge vil aktivt følge opp FNs studie om vold mot barn som inkluderer menneskehandel.

Artikkel 6 pålegger statene å vedta eller styrke tiltak for å motvirke etterspørsel som leder til utnytting av mennesker og menneskehandel. Artikkelen nevner som eksempler tiltak for å finne frem til beste praksis og best mulige metoder og strategier, bevisstgjøringstiltak om etterspørselens betydning for menneskehandel, opplysningskampanjer og opplæringstiltak.

I henhold til tiltak 2 i regjeringens handlingsplan bidrar Forsvaret til gjennomføring av FNs og NATOs politikk for å bekjempe menneskehandel gjennom utarbeidelse av et eget undervisningsopplegg ved Forsvarets skolesenter. Opplegget benyttes i utdanningen på alle nivåer for både sivilt og militært personell ved militære utdanningsinstitusjoner og som opplæringsprogram i forkant av deltakelse i internasjonale operasjoner. Også NORDEM (Norsk ressursbank for demokrati og menneskerettigheter) tar opp menneskehandel i sine kurs for personell til internasjonale oppdrag.

Sammen med USA tok Norge initiativ til NATOs policy mot menneskehandel som ble vedtatt i 2004. I inneværende år har organisasjonens euro-atlantiske partnerskapsråd (NATO/EAPC) utarbeidet et veikart for innsatsen. Videre er bekjempelse av menneskehandel inkludert i samarbeidsavtalen mellom NATO og Afghanistan. Den norske NATO-delegasjonen arbeider for at forpliktelsene følges opp.

Norge vil aktivt støtte FN-sekretariatets innsats for å forebygge holdninger og atferd som tolererer seksuelle overgrep mot lokalbefolkningen, kjøp av sex, og menneskehandel blant alle kategorier personell i FN-ledede operasjoner. Norsk sivilt FN-personell, inkludert politi, vil bli gitt opplæring for å kunne bidra til å bekjempe menneskehandel i uteoppdrag. Dette er målsettinger som også er nedfelt i regjeringens handlingsplan for gjennomføring av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet.

Regjeringen iverksatte i 2006 en treårig informasjonskampanje hvor målgruppene er allmennheten og kjøpere/potensielle kjøpere av seksuelle tjenester. Målet er å øke kunnskapen om sammenhengen mellom prostitusjon og menneskehandel og å bidra til å redusere etterspørselen etter seksuelle tjenester. Kampanjetiltakene er særlig innrettet for å nå menn i aldersgruppen mellom 18 og 40 år, og iverksettes i samarbeid med blant annet Utdanningsetaten i Oslo og Forsvaret. Tiltaket er nærmere beskrevet i regjeringens handlingsplan (tiltak 3).

Staten har siden 2002 hatt etiske regler mot kjøp av seksuelle tjenester for statsansatte på tjenestereise. Det er tatt initiativ for å få statseide bedrifter til å innføre tilsvarende retningslinjer.

Regjeringens forslag om en ny bestemmelse i straffeloven 1902 som rammer kjøp av seksuelle tjenester fra voksne, jf. nedenfor under omtalen av artikkel 19, vil også være et middel til å motvirke etterspørselen etter tjenester som tilbys som et ledd i menneskehandel.

I henhold til tiltak 4 i handlingsplanen skal det arbeides for å hindre fremvekst av et illegalt marked for organer ved å søke å redusere ventelistene for transplantasjoner i Norge. Økt tilgang på organer og redusert ventetid vil forebygge at pasienter reiser utenlands til et illegalt marked.

I regi av Sosial- og helsedirektoratet skal antallet mulige donasjoner fra avdøde i landets intensivavdelinger kartlegges. Sosial- og helsedirektoratet har også fått i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å utarbeide retningslinjer for bruk av levende givere av nyre.

Helse- og omsorgsdepartementet har i budsjettet for 2007 økt tilskuddet til Stiftelsen Organdonasjon og NOROD – Norsk ressursgruppe for organdonasjon. Stiftelsen Organdonasjon driver opplysningsarbeid overfor allmennheten om muligheten for å donere sine organer når man dør. NOROD driver kurs og motivasjonsarbeid overfor helsepersonell ved landets intensivavdelinger.

Det er videre avsatt midler til de regionale helseforetakene for å øke aktiviteten ved landets donorsykehus. Sosial- og helsedirektoratet har utarbeidet en rapport om finansiering av organdonasjon. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere en mer treffsikker finansiering av organdonasjon i systemet for innsatsstyrt finansiering (ISF-systemet) i forbindelse med budsjettet for 2008.

På det internasjonale plan har Norge bidratt aktivt i høringsrunden forut for EU-kommisjonens kommuniké om organdonasjon og transplantasjon som ble publisert i inneværende år. Vi deltar også med en norsk ekspert i Europarådets komité for organtransplantasjoner.

Artikkel 7 pålegger statene å sikre tilstrekkelig grensekontroll for å hindre og avdekke menneskehandel, med forbehold for internasjonale forpliktelser om fri bevegelighet for personer (nr. 1), og å styrke samarbeidet mellom grensekontrollorganene (nr. 6). Videre skal man treffe tiltak for å hindre at transportmidler som drives av kommersielle transportører, brukes til menneskehandel (nr. 2). Om mulig skal det sørges for plikt for slike transportører til å forvisse seg om at alle passasjerer har nødvendige reisedokumenter for innreise til mottakerstaten (nr. 3). Brudd på plikten skal sanksjoneres (nr. 4). Statene skal også sørge for regler som tillater nektelse av innreise eller tilbakekall av visum for personer innblandet i straffbar menneskehandel (nr. 5).

Utlendingsloven § 23 har regler om grensepassering og grensekontroll som følges opp av politiet, og som ivaretar forpliktelsene i artikkel 7 nr. 1. Som utgangspunkt plikter enhver som kommer til riket, straks å melde seg for passkontrollen eller nærmeste politimyndighet. Enhver som reiser fra riket, er underlagt utreisekontroll. Unntak gjelder ved passering av indre Schengengrense. Inn- og utreise skal som utgangspunkt skje over godkjente grenseovergangssteder, men slik at indre Schengengrense kan passeres hvor som helst.

Etter gjeldende Schengenregelverk og utlendingsloven § 23 tredje ledd, jf. utlendingsforskriften § 93, plikter transportselskaper å kontrollere at reisende har gyldige reisedokumenter. Dersom dette ikke skjer eller selskapene likevel frakter personer inn i Schengenterritoriet, plikter de å sørge for og betale for personens tilbakereise, jf. utlendingsloven § 46 tredje ledd. Dette ansvaret gjelder ikke ved passering av indre Schengengrense, jf. utlendingsforskriften § 93 fjerde ledd. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av disse bestemmelsene er straffbar, jf. utlendingsloven § 47 første ledd bokstav a.

Det følger av utlendingsloven §§ 27 flg. med forskrifter at personer involvert i straffbare handlinger i Norge eller i annet Schengenland, kan bortvises og utvises med innreiseforbud gjeldende for hele Schengenområdet. Visum skal ikke gis når det foreligger bortvisnings- eller utvisningsgrunn, jf. utlendingsforskriften § 106.

Både i Norge og i andre Schengenland er flere myndighetsorganer involvert i arbeidet med grensekontroll. Både nasjonalt og internasjonalt samarbeides det tett på flere plan, herunder i form av operativt politisamarbeid. Flere myndighetsorganer har tilgang til opplysninger i Schengen Informasjonssystem (SIS). EU/Schengens grensekontrollbyrå Frontex har en viktig rolle når det gjelder å styrke samarbeidet og videreformidle informasjon mellom landene.

Artikkel 8 pålegger statene å påse at reise- eller identitetsdokumenter oppfyller visse kvalitetskrav, og å sikre integriteten og sikkerheten til slike dokumenter og hindre opprettelse og utstedelse på ulovlig vis.

Forpliktelsene i artikkel 8 nr. 1 anses oppfylt ved at samtlige pass utstedes i henhold til anbefalinger fra International Civil Aviation Organization (ICAO). Fra og med 3. oktober 2005 utstedes alle pass med maskinlesbar tekst og innlagt elektronisk informasjon (biometri). Artikkel 8 nr. 2 anses oppfylt gjennom gjeldende strenge regler for sikker oppbevaring og produksjon av alle passformularer. Kripos er ansvarlig for passregister og registrering av tapte og stjålne pass.

Artikkel 9 pålegger statene en forpliktelse til på anmodning fra en annen part å innen rimelig tid verifisere reise- eller identitetsdokumenter ved mistanke om at dokumentene er benyttet i forbindelse med menneskehandel.

Forpliktelsen anses oppfylt ved at det nasjonale Interpolkontoret hos Kripos på døgnbasis kan besvare henvendelser om reise- og identitetsdokumenter.

3.3 Tiltak for å beskytte og fremme ofres rettigheter og samtidig sikre likestilling mellom kvinner og menn (konvensjonen kapittel III)

Artikkel 10 oppstiller krav til statene som har til formål å sørge for at ofre for menneskehandel blir identifisert. For å oppnå dette pålegger nr. 1 stat­ene en plikt til å sørge for kompetent personell og til å sørge for samarbeid mellom ulike myndig­heter og mellom myndigheter og støtteorganisasjoner. Ofre skal som ledd i identifikasjonsprosessen eventuelt gis oppholdstillatelse i samsvar med artikkel 14. Nr. 2 pålegger en plikt til å sørge for nødvendige tiltak for identifikasjon, og til å sørge for at mulige ofre ikke må forlate statsterritoriet før identifikasjonsprosedyren er gjennomført. Mens prosedyren gjennomføres, har mulige ofre krav på bistand i samsvar med artikkel 12 nr. 1 og 2. Etter nr. 3 skal ofre som antas å være barn, anses som barn og være omfattet av særskilte beskyttelsestiltak inntil offerets alder er brakt på det rene. Nr. 4 pålegger statene plikt til å sørge for at barn som er ofre for menneskehandel, får oppnevnt en representant til å ivareta dets interesser. Statene plikter videre å sørge for nødvendige tiltak for identifisering av barnet og å gjøre sitt ytterste for å oppspore barnets familie når dette er til beste for barnet.

Alle førstelinjetjenester, herunder politiet, helse- og sosialtjenesten, skolen og utlendingsmyndighetene, har et generelt ansvar for å identifisere ofre for menneskehandel. Det samme gjelder institusjoner, organisasjoner og enkeltmennesker. Det er imidlertid politiet, utlendingsmyndighetene og barnevernet som uttrykkelig er pålagt en plikt til å vurdere om en person kan defineres som offer for menneskehandel.

Utlendingsdirektoratet har gjennomført opplæring for alle landets asylmottak, mens Barne-, ungdoms og familiedirektoratet er i ferd med å planlegge kompetansehevingstiltak for barnevernets ansatte. Politidirektoratets koordineringsenhet for ofre for menneskehandel (KOM) har bidratt til kompetanseheving gjennom foredragsvirksomhet, informasjonsskriv og bistand og veiledning i enkeltsaker på landsbasis. Politidirektoratet vil i løpet av høsten 2007 gjennomføre kompetansehevingstiltak for samtlige av landets politidistrikter og særorganer.

Som beskrevet i tiltak 6 i regjeringens handlingsplan, er Justisdepartementet i samarbeid med Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) i ferd med å utarbeide identifiseringsverktøy, herunder fagspesifikke indikatorlister og veiledere for hvordan man kan identifisere og hvordan man melder bekymring til rette ansvarlige instanser, til bruk for førstelinjetjenester og organisasjoner, jf. artikkel 10 nr. 2. Hittil foreligger indikatorlister og tiltakskort for politiet og for ansatte i barnevernet. I tillegg har ROSA – Reetablering Oppholdssteder Sikkerhet Assistanse – som blant annet tilbyr bistand og beskyttelse i hele Norge for kvinner utsatt for menneskehandel (se nærmere om ROSA nedenfor i tilknytning til artikkel 12), utarbeidet en veiviser for personer som kan tenkes å komme i kontakt med kvinner som er utsatt for menneskehandel («Veiviser til assistanse – for kvinner som er utsatt for menneskehandel,» utgitt i april 2007). Arbeidet med å utarbeide identifiseringsverktøy forventes ferdigstilt innen utgangen av 2007.

Personer som identifiseres som mulige ofre for menneskehandel, skal få tilbud om en refleksjonsperiode og et trygt oppholdssted med oppfølgingstiltak (jf. artikkel 10 nr. 2, 12 og 13), og skal ikke sendes ut av landet før personens status er avklart. Se mer om oppfyllelsen av artikkel 12 og 13 nedenfor.

Det fremgår av Barne- og likestillingsdepartementets rundskriv Q-11/2006 B om barnevernets ansvar for mindreårige som er utsatt for menneskehandel mv. (kapittel 2), at ved tvil om offerets alder skal personen behandles som barn under 18 år.

For mindreårige enslige ofre skal overformynderiet oppnevne hjelpeverge i medhold av vergemålsloven § 16. Det legges til grunn at foreldrene ikke kan ivareta barnets interesser i den perioden barnet oppholder seg i Norge, og isteden skal hjelpevergen hjelpe med å ivareta barnets interesser. Vet man at foreldrene er døde, oppnevnes i stedet en verge, jf. vergemålsloven § 6.

I begynnelsen av 2005 inngikk Utlendingsdirektoratet en avtale med den internasjonale organisasjonen International Social Service (ISS) om utviklingsprosjektet «Oppsporing av omsorgspersoner og retur til hjemlandet av enslige mindreårige asylsøkere». Hensikten med prosjektet er å etablere kontakt med omsorgspersoner i hjemlandet eller tredjeland for at barn som ikke har et individuelt beskyttelsesbehov skal kunne gjenforenes med disse. Det avgjørende kriterium ved vurderingen av om barnet skal gis opphold i Norge eller søkes returnert, er barnets beste.

For så vidt gjelder mindreårige ofre som ikke har søkt asyl, men som søker og får innvilget refleksjonsperiode, vil oppsporing av omsorgspersoner skje ved et samarbeid mellom politi og barnevern. International Organization for Migration (IOM) kan bistå ved eventuell retur til hjemlandet. En retur med IOMs returprogram for ofre for menneskehandel skal godkjennes av Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) på bakgrunn av innhentede vurderinger fra politiet, Utlendingsdirektoratet og barnevernet.

Artikkel 11 nr. 1 pålegger statene å beskytte ofrenes privatliv og identitet. Som ledd i dette skal personopplysninger lagres og brukes i henhold til Europarådets personvernkonvensjon (ETS nr. 108). Nr. 2 pålegger statene å vedta tiltak særlig for å hindre at mindreårige ofres identitet gjøres kjent, med mindre offentliggjøring av barnets identitet er i barnets interesse. Etter nr. 3 plikter statene innenfor rammen av den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10 å vurdere tiltak for å oppmuntre mediene til å beskytte ofrenes privatliv og identitet gjennom selvjustis eller regelverk.

Forpliktelsene i artikkel 11 er ivaretatt særlig gjennom regler om taushetsplikt for ansatte i forvaltningen generelt (forvaltningsloven §§ 13 flg.) og politiet spesielt (straffeprosessloven §§ 61 a flg.). Europarådets personvernkonvensjon er ratifisert av Norge, og forpliktelsene i denne er oppfylt gjennom personopplysningsloven, som håndheves av Datatilsynet.

Forpliktelsen til å beskytte mindreårige ofres identitet ivaretas også av reglene om taushetsplikt som er nevnt ovenfor. I tillegg inneholder barnevernloven § 6-7 en særskilt regel om taushetsplikt for barnevernansatte. Beskyttelse av barns identitet skal også ivaretas av pressen selv i henhold til de ikke-rettslige normer i Vær Varsom-plakaten, særlig punkt 4.7 og 4.8. Brudd på plakaten kan klages inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Artikkel 12 skal sikre at ofrenes grunnleggende behov for blant annet medisinsk hjelp, trygt bosted, informasjon, utdanning og eventuelt arbeid, ivaretas. Formålet er å bidra til ofrenes fysiske, psykiske og sosiale restitusjon. Nr. 1 pålegger statene en plikt til å sørge for lovgivning eller tiltak som er nødvendig for å ivareta dette formålet, og angir at bistanden minst skal omfatte en levestandard som kan sikre deres livsopphold, tilgang til øyeblikkelig medisinsk hjelp, tolke- og oversettertjenester ved behov, rådgivning og opplysning, bistand for at offeret skal kunne ivareta sine rettigheter og interesser, og tilgang til utdanning for barn. Nr. 2 fastslår at det skal tas hensyn til offerets sikkerhets- og beskyttelsesbehov. Nr. 3 gir ofre med lovlig opphold som ikke selv har tilstrekkelige midler, rett til nødvendig medisinsk og annen bistand. Nr. 4 pålegger statene å ha regler om tilgang til arbeidsmarked, yrkesopplæring og utdanning for ofre med lovlig opphold. Nr. 5 pålegger en samarbeidsplikt med det sivile samfunn, når hensiktsmessig. Nr. 6 krever at bistand ikke skal være betinget av at offeret er villig til å vitne. Nr. 7 krever at bistanden ytes på grunnlag av samtykke og informasjon, og under hensyn­taken til ofrenes særlige behov og barns rettig­heter til husvære, utdanning og nødvendig helsehjelp.

Artikkel 12 omfatter flere ulike bistandsforpliktelser som ivaretas gjennom en rekke ulike regler, tiltak og innarbeidet praksis. Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) i Politidirektoratet har en nøkkelrolle i arbeidet med å sikre ofrene et koordinert helhetlig, tverrfaglig og tilpasset tilbud (se nærmere om KOM nedenfor).

Ansvaret for ivaretakelse av ofrenes krav på egnede og trygge bosteder og psykologisk og materiell bistand, artikkel 12 nr. 1 bokstav a, er fordelt på ulike etater, avhengig av hvilken oppholdsstatus offeret har. Dersom offeret er asylsøker, er det Utlendingsdirektoratet (UDI) som har ansvaret for at offeret får et egnet og særskilt tilrettelagt bosted, inkludert nødvendig materiell, medisinsk og sosial bistand. UDI har opprettet egne bosteder for personer som identifiseres som mulige ofre for menneskehandel i asylsystemet. For ofre med annen oppholdsstatus er det ulike lokale etater som deler ansvaret. Sosial- og helsedirektoratet er i ferd med å utarbeide en veileder til de kommunale NAV-kontorene som skal gi en oversikt over hvilke rettigheter ofre for menneskehandel med ulik oppholdsstatus har. Veilederen skal tydeliggjøre kommunenes ansvar for å skaffe egnet bolig, ytelser til livsopphold, nødvendig medisinsk bistand etc.

Krisesentersekretariatets prosjekt ROSA tilbyr trygge bosteder, oppfølging og informasjon til voksne kvinner som er utsatt for menneskehandel. Prosjektet bistår politi, utlendingsmyndigheter og andre med å finne trygge bosteder tilpasset den enkelte brukers behov. Siden oppstart i 2005 og frem til og med første halvår 2007 har prosjektet til sammen gitt trygt oppholdssted til 64 kvinner. Prøveperioden for prosjektet er på tre år, og det skal foretas en evaluering av prosjektet i løpet av inneværende år. Evalueringen vil være et element i vurderingen av en permanent organisering av trygge bosteder for ofre for menneskehandel. Regjeringen vurderer også fortløpende om det er behov for bosteder også for menn som er ofre for menneskehandel, jf. tiltak 10 i handlingsplanen.

Personer under 18 år som er utsatt for menneskehandel, vil normalt være utsatt for omsorgssvikt. Etter barnevernlovens formålsbestemmelse har barnevernet plikt til å gripe inn i slike situasjoner. Barneverntjenesten i den enkelte kommune har ansvar for alle barn som oppholder seg innenfor kommunen, jf. barnevernloven § 1-2. Barns behov for trygge bosteder og oppfølging ivaretas således først og fremst av barnevernet, men kan også bli ivaretatt av andre myndigheter, eksempelvis utlendingsmyndighetene. Hvordan mindreårige ofre nærmere skal ivaretas fremgår av Barne- og likestillingsdepartementets rundskriv Q-11/2006 B om barnevernets ansvar for mindreårige som er utsatt for menneskehandel og samarbeid med andre etater.

Retten til øyeblikkelig medisinsk hjelp, artikkel 12 nr. 1 bokstav b, er dekket gjennom pasientrettighetsloven § 2-1. Loven gir alle som oppholder seg i riket, rett til slik hjelp, jf. § 1-2. Øyeblikkelig hjelp ytes uavhengig av om pasienten har lovlig opphold i Norge eller ikke, og uavhengig av betalingsdyktighet.

For så vidt gjelder artikkel 12 nr. 1 bokstav c viser departementet til at det er opprettet et nasjonalt tolkeregister som skal øke tilgangen til kvalifiserte tolker over hele landet. Registeret er et hjelpemiddel både for det offentlige og for frivillige tjenesteytere. Det skal også iverksettes et eget tolkeprosjekt innen politiet, som med bakgrunn i det nasjonale tolkeregisteret og politidistriktenes egne registre skal opprette et særskilt landsomfattende tolkeregister for politi og påtalemyndighet.

Pasientrettighetsloven § 3-5 innebærer at ofre som er pasienter, skal få informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen på et språk de forstår.

Å sørge for at korrekt og tillitskapende informasjon når ut til mulige ofre for menneskehandel, jf. artikkel 12 nr. 1 bokstav d, er et sentralt element i bistands- og beskyttelsestilbudet til ofre for menneskehandel i Norge. Det har hittil først og fremst vært avdekket ofre for menneskehandel utnyttet i prostitusjon. Myndighetene har derfor gitt støtte til organisasjoner og offentlige etater som arbeider i prostitusjonsmiljøene.

Gjennom samarbeid med organisasjoner og offentlige tjenester som driver oppsøkende virksomhet i prostitusjonsmiljøene, skal mulige ofre få muntlig og skriftlig informasjon om tilbud og rettigheter, samt hjelp til å komme i kontakt med det øvrige tjenesteapparatet. Det er tidligere gitt støtte blant annet til ytterligere samordning og styrking av oppsøkende team i prostitusjonsmiljøene i Oslo. I inneværende handlingsplanperiode er det gitt støtte til Pro Sentret, herunder til et prosjekt rettet mot unge kvinner i alderen 18-25 år, i hovedsak fra Bulgaria, som har til hensikt å kartlegge miljøet og jentenes behov gjennom oppsøkende virksomhet, og gi informasjon om rettigheter, tilby praktisk hjelp, arrangere kurs og aktiviteter, og drive arbeidstrening og opplæring. Det er også gitt støtte til Kirkens Bymisjon og Prostituertes Interesseorganisasjon – PION.

Myndighetene har også støttet etableringen av en døgnåpen informasjonstelefon og en internettside i regi av Krisesentersekretariatet. Krisesentersekretariatets prosjekt ROSA informerer om rettigheter og tilgang til trygge bosteder til ofre for menneskehandel, blant annet via nettstedet www.rosa-help.no.

Redd Barna har igangsatt HVISK-prosjektet (Hjelp, Vite, Informere, Sikre, Koordinere). Via prosjektets nettside – www.hvisk.no – og en døgn­åpen informasjonstelefon tilbys informasjon og veiledning om identifisering og oppfølging av mindreårige ofre for menneskehandel.

Om oppfyllelsen av forpliktelsen etter artikkel 12 nr. 1 bokstav e, vises til omtalen av bistandsadvokat- og rettshjelpordningen i tilknytning til artikkel 15 nr. 2 og 3.

Mindreårige ofres tilgang til utdanning, jf. artikkel 12 nr. 1 bokstav f, er sikret gjennom opplæringsloven § 2-1 annet ledd. Bestemmelsen gir barn og unge rett til grunnskoleopplæring når det er sannsynlig at barnet skal være i Norge i mer enn tre måneder. Retten gjelder fra det tidspunkt det er sannsynlig at barnet eller den unge skal oppholde seg i Norge i mer enn tre måneder, uansett om vedkommende har lovlig opphold i Norge eller ikke. Plikten til grunnskoleopplæring begynner når oppholdet har vart i tre måneder. Grunnskoleopplæringen varer til eleven har fullført det tiende skoleåret. Etter opplæringsloven § 3-1 første ledd har ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende opplæring, etter søknad rett til tre års videregående opplæring. Paragraf 5-1 gir elever som ikke har eller som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, rett til spesialundervisning.

Forpliktelsen i artikkel 12 nr. 2 ivaretas ved at det foretas en politifaglig vurdering av offerets sikkerhets- og beskyttelsesbehov ved identifisering av ofre.

Retten til nødvendig medisinsk hjelp utover øyeblikkelig hjelp for ofre med lovlig opphold, men uten mulighet for å betale for slik hjelp, jf. artikkel 12 nr. 3, er dekket gjennom ulike regler, praksis, og tiltak som ledd i regjeringens handlingsplan mot menneskehandel.

Barnekonvensjonen anerkjenner barns rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Alle barn under 18 år som oppholder seg i Norge, har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten i henhold til kommunehelsetjenesteloven § 2-1. Barn har også rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder uavhengig av oppholdsstatus. Barn som ikke har lovlig opphold i Norge, eller som oppholder seg midlertidig i landet uten trygdedekning, har samme rett til helsetjenester fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i Norge som barn med lovlig opphold i landet.

HIV-smittede og AIDS-syke ofre for menneskehandel er sikret nødvendig medisinsk hjelp utover øyeblikkelig hjelp gjennom smittevernloven, jf. særlig § 6-1. Etter smittevernloven § 1-2 første ledd gjelder lovens bestemmelser om tjenester og tiltak for enhver som oppholder seg i Norge. Smittevernhjelp hos lege ved allmennfarlige smittsomme sykdommer er gratis også for den som ikke er medlem av folketrygden.

For øvrig er medlemskap i folketrygden som hovedregel et vilkår for stønad til helsetjenester. Pliktige medlemmer i folketrygden er i utgangspunktet personer som enten er arbeidstakere i Norge eller som er bosatte i Norge. Folketrygdens bosettingsbegrep forutsetter at oppholdet er ment å vare eller har vart minst 12 måneder. Det er et vilkår for medlemskap at vedkommende har lovlig opphold i Norge. Personer som oppholder seg i Norge uten å være pliktige medlemmer av trygden, kan på gitte vilkår etter en samlet vurdering gis frivillig medlemskap i folketrygden.

Utlendinger som antas å være ofre for menneskehandel, kan få midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse i seks måneder, jf. nedenfor om artikkel 13. Disse ofrene vil kunne søke om frivillig medlemskap i folketrygden.

Ofre som har søkt asyl i Norge, vil være medlemmer av folketrygden i henhold til forskrift i medhold av folketrygdloven § 2-16. Noen ofre for menneskehandel vil være berettiget til stønader fra folketrygden i medhold av EØS’ trygdeforordning (Rådsforordning (EØS) 1408/71) eller gjensidig trygdeavtale med annen stat.

I tillegg yter både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i noen grad helsehjelp utover de forpliktelser som følger av lov og annet regelverk. Eksempelvis har Pro Sentret i Oslo tilbud i forhold til seksuell og psykisk helse og rusrelaterte helsespørsmål.

Som nevnt ovenfor under redegjørelsen for oppfyllelsen av artikkel 12 nr. 1 bokstav a er Sosial- og helsedirektoratet i ferd med å utarbeide en veileder til de kommunale NAV-kontorene med oversikt blant annet over ofres rett til helsehjelp.

I tillegg til regelverket beskrevet ovenfor kommer planlagte og iverksatte tiltak av praktisk art. I regjeringens handlingsplan er det i tiltak 9 varslet at det tas sikte på å utforme et eget helse- og sosialprogram for ofre for menneskehandel for å gi et forutsigbart og tilfredsstillende helse- og sosialtilbud. Dette programmet vil sørge for at ofre som ikke får tilstrekkelig psykologisk og medisinsk bistand på annen måte, ytes den bistand de har krav på ifølge artikkel 12 nr. 1 bokstav a og nr. 3.

Voksne ofres adgang til arbeidsmarkedet, til yrkesopplæring og utdanning, jf. artikkel 12 nr. 4, er regulert i utlendingsloven kapittel 2 og i opplæringslova kapittel 4 A. I medhold av utlendingsloven § 8 er det gitt særlige regler om ofre for menneskehandels rett til midlertidig arbeidstillatelse, jf. nedenfor om artikkel 13. Folketrygdloven kapittel 11 har i tillegg regler om ytelser under yrkesrettet attføring. Rett til slike ytelser stiller særlige krav til forutgående medlemskap, jf. folketrygdloven § 11-2. Ofre som oppfyller disse kravene, eksempelvis ofre som i noen tid har hatt midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse og har vært medlem av trygden, vil være berettiget til slik stønad.

Som ledd i arbeidet med å bistå ofrene er det på grunnlag av de ulike handlingsplanene etablert ulike instanser for samordning og koordinering av innsatsen i samsvar med de plikter som fremgår av artikkel 12 nr. 5.

I handlingsplanperioden 2003-2005 ble det opprettet flere samarbeidsfora for å sikre samarbeid og koordinering av aktiviteter mellom departementene, underliggende etater og organisasjoner som arbeider i forhold til menneskehandel, jf. redegjørelsen ovenfor i tilknytning til artikkel 5.

Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) begynte sitt arbeid høsten 2006, og er et prosjekt for nasjonal koordinering av arbeidet med bistand til og beskyttelse av ofre for menneskehandel. KOM skal sikre ofrene et koordinert helhetlig, tverrfaglig og tilpasset tilbud. Enheten er underlagt Politidirektoratet, og er organisert med en prosjektleder (som rapporterer til Justisdepartementet) som leder to parallelle grupper: Prosjektgruppen omfatter representanter fra alle seks ansvarlige direktorater. Referansegruppen omfatter representanter fra alle organisasjoner og prosjekter som på en eller annen måte deltar i arbeidet mot menneskehandel i Norge. Gjennom referansegruppen sikres et løpende og strukturert samarbeid på nasjonalt plan mellom ansvarlige myndigheter og ikke-statlige organisasjoner.

På lokalt plan arbeider KOM med å stimulere storbyene til å opprette tverretatlige operative team (TOT), som skal være lokale avspeilinger av KOM. Hittil er TOT formelt nedsatt i Bergen, mens de andre fem storbyene er i planleggingsfasen. Den såkalte «Oslopiloten,» et tverrfaglig samarbeidsforum for bistand og beskyttelse i Oslo, er således i ferd med å bli omdannet til TOT Oslo. Det er et mål at alle storbyene skal opprette TOT innen utgangen av 2008.

Det er opprettet et storbyforum for prostitusjon og menneskehandel med deltakelse fra de seks største norske byene. Forumet deler erfaringer og eksempler på beste praksis i arbeidet mot prostitusjon og menneskehandel.

Bistand til ofre er ikke betinget av at offeret sier seg villig til å stille som vitne, jf. artikkel 12 nr. 6. Ny midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse etter utløpet av den første seksmånederstillatelsen, jf. nedenfor om artikkel 13, forutsetter derimot blant annet at politiet/påtalemyndigheten anser utlendingens tilstedeværelse i Norge som nødvendig for å gjennomføre etterforskningen eller straffesaken. Gjennomføring av straffesaken vil ofte forutsette at offeret har sagt seg villig til å vitne. Artikkel 14 nr. 1 bokstav b åpner imidlertid for å sette et slikt vilkår for fortsatt arbeids- eller oppholdstillatelse.

Det fremgår av regjeringens handlingsplan at tilbudet til ofre om bistand og beskyttelse skal være tilpasset den enkeltes situasjon og behov, se handlingsplanen punkt 5. Hvilke bistands- og beskyttelsestiltak som er best egnet, vil avhenge av den enkeltes alder, situasjon og politiets trusselvurdering. Offeret skal settes i stand til å ta informerte valg og selv samtykke i de tiltak som iverksettes. Pasientrettighetsloven kapittel 3, 4 og 5 sikrer at medisinsk hjelp ytes på grunnlag av informasjon og samtykke.

For så vidt gjelder mindreårige ofre skal Barne- og likestillingsdepartementets rundskriv Q-11/2006 B bidra til å sikre barnas behov for trygge bosteder og oppfølging gjennom et samarbeid mellom lokalt barnevern, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og andre relevante instanser.

Artikkel 13 nr. 1 pålegger statene å gi bestemmelser om en refleksjonsperiode på minst 30 dager når det er rimelig grunn til å anta at personen det gjelder har vært offer for menneskehandel. Nr. 2 fastslår at i denne perioden skal personene ha krav på tiltak nevnt i artikkel 12 nr. 1 og 2. Nr. 3 begrenser statenes plikt til å overholde refleksjonsperioden, når hensynet til den offentlige orden er til hinder for det.

Artikkel 14 nr. 1 angir at oppholdstillatelse til ofre for menneskehandel skal utstedes dersom myndighetene anser dette nødvendig av hensyn til utlendingens situasjon og/eller når dette er nødvendig av hensyn til samarbeid med politimyndighetene. Nr. 2 inneholder en særregel om oppholdstillatelse til mindreårige ofre. Nr. 3 gir statene adgang til å trekke tilbake eller nekte å fornye oppholdstillatelsen. Nr. 4 stiller krav om at ved søknad om annen type oppholdstillatelse skal det tas hensyn til oppholdstillatelse gitt i medhold av nr. 1. Nr. 5 viser til artikkel 40 om forholdet til andre internasjonale instrumenter og forbyr å la oppholdstillatelse gitt i samsvar med artikkel 14 innskrenke retten til asyl.

Utlendingsloven § 8 annet ledd bestemmer at arbeids- eller oppholdstillatelse kan gis når sterke menneskelige hensyn taler for det, selv om de ordinære vilkår for slik tillatelse ikke er oppfylt. Med hjemmel i denne bestemmelsen har Arbeids- og inkluderingsdepartementet utarbeidet instruks til Utlendingsdirektoratet om midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse for utlendinger som antas å være utsatt for menneskehandel, rundskriv AI-10/2006. Etter instruksen kan utlendinger som antas å være ofre for menneskehandel, gis en midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse i seks måneder. I tillegg til at det må være holdepunkter for at utlendingen er utsatt for menneskehandel, må det også være holdepunkter for at utlendingen i løpet av perioden den midlertidige tillatelsen gjelder er innstilt på å motta hjelp og følge opp tiltak som tilbys. I første halvår 2007 innvilget UDI fem søknader om refleksjonsperiode i henhold til instruksen.

Videre kan Utlendingsdirektoratet etter en konkret vurdering innvilge ny ettårig midlertidig tillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd til en utlending som har hatt midlertidig seksmåneders arbeids- eller oppholdstillatelse. Tillatelsen kan fornyes for maksimalt ett år av gangen når grunnlaget for tillatelsen fremdeles foreligger. Formålet med adgangen til å gi ny tillatelse er særlig å legge til rette for at bakmenn skal kunne strafforfølges. Når vedkommende ikke lenger har tillatelse i medhold av denne instruksen, skal det vurderes hvorvidt utlendingen bør innvilges arbeids- eller oppholdstillatelse i Norge i medhold av utlendingslovens alminnelige regler. Tilknytning til riket som er opparbeidet i tiden offeret har en tillatelse til midlertidig opphold i Norge i henhold til ovenfor nevnte rundskriv, kan tillegges vekt i vurderingen av om vedkommende skal gis en oppholdstillatelse i henhold til den alminnelige bestemmelsen i utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. artikkel 14 nr. 4.

Hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn ved praktiseringen av regelverk som berører barns stilling, jf. artikkel 14 nr. 2. Dette er lovfestet i menneskerettsloven § 2 nr. 4, jf. FNs barnekonvensjon (se særlig artikkel 3).

Instruksen om midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse gjelder ved siden av og i tillegg til reglene om asyl i utlendingsloven kapittel 3, og påvirker ikke retten til å søke og ta imot asyl, jf. artikkel 14 nr. 5.

Artikkel 15 skal sikre at ofre for menneskehandel får erstatning for påførte skader. For å oppnå dette stiller artikkel 15 nr. 1 krav om informasjon til ofrene. I henhold til nr. 2 til 4 plikter stat­ene å gi regler om rett til advokatbistand, fri rettshjelp og erstatning, herunder oppreisning, fra gjerningspersonene. Statspartene plikter videre å sikre at ofrene faktisk mottar den erstatning de har krav på, uavhengig av gjerningspersonens betalingsevne/-vilje. Det er opp til statene selv å fastsette nærmere vilkår for rett til bistandsadvokat, fri rettshjelp og erstatning, og hvordan forpliktelsen til å sikre ofrene erstatning skal oppfylles.

Forpliktelsene etter artikkel 15 nr. 1 er oppfylt i norsk rett særlig gjennom politiets og forvaltningens veilednings- og opplysningsplikt, og gjennom særlige tiltak iverksatt for å bistå ofre for menneskehandel. Etter påtaleinstruksen §§ 8-7 og 8-8 skal politiet i forbindelse med avhør av fornærmede informere om adgangen til å fremme krav i forbindelse med straffesaken og om retten til voldsoffer­erstatning, bistandsadvokat og fri rettshjelp. Av andre tiltak kan nevnes ROSAs 24-timers informasjonstelefon og prosjektets hjemmeside, og Redd Barnas HVISK-prosjekt, begge omtalt ovenfor i tilknytning til artikkel 12 nr. 1 bokstav d.

Forpliktelsene etter artikkel 15 nr. 2 og 3 er ivaretatt gjennom bistandsadvokatordningen, lov om fri rettshjelp, og skadeserstatningsloven.

Straffeprosessloven § 107 a gir ikke i dag fornærmede i saker om overtredelse av straffeloven § 224 om menneskehandel noe ubetinget krav på å få oppnevnt bistandsadvokat, men retten kan oppnevne advokat dersom det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det antas å være behov for advokat. Justisdepartementet vil imidlertid foreslå en utvidelse av retten til bistandsadvokat for fornærmede i saker om menneskehandel i en stortingsproposisjon om styrking av fornærmedes stilling i straffeprosessen. Lovendringsforslagene skal etter planen legges frem for Stortinget høsten 2007.

Regjeringen har fra 1. januar 2007 utvidet retten til fri rettshjelp for ofre for menneskehandel. Fra nevnte dato er det innført et særskilt rettshjelptiltak som gir rett til fem timer advokatbistand ved vurdering av anmeldelse av menneskehandel, jf. Justisdepartementets rundskriv G-12/06 pkt. 5.3. Bistanden gis uten behovsprøving og uten egenandel. Reglene i straffeprosessloven kapittel 29 om borgerlige rettskrav supplerer nevnte regler og gjør det mulig å få behandlet offerets krav på erstatning sammen med straffesaken.

Voldsoffererstatningsloven gir ofre som er påført personskade som følge av nærmere angitte straffbare handlinger, rett til erstatning fra staten, uavhengig av gjerningspersonens betalingsevne/-vilje. Justisdepartementet arbeider med et forslag til lovendring som vil innebære en viss oppmyking og liberalisering av vilkårene som må være oppfylt for at erstatning skal kunne gis. Endringen vil også komme ofre for menneskehandel til gode.

Artikkel 16 nr. 1 og 2 pålegger statene å tilrettelegge for tilbakeføring av ofre og påse at dette skjer med tilbørlig hensyn særlig til offerets interesser, og helst frivillig. Nr. 3 og 4 inneholder plikter knyttet til bekreftelse av statsborgerskap og utstedelse av nødvendige dokumenter for tilbakeføring. Nr. 5 pålegger en plikt til å utarbeide tilbakevendingsprogrammer med formål å hindre at ofre blir ofre på nytt. I denne forbindelse pålegger artikkel 16 nr. 6 statene å gi ofre kontaktinformasjon til instanser som kan bistå dem i mottakerstaten. Særlige forpliktelser i tilknytning til tilbakeføring av barn følger av nr. 5, og nr. 7 fastslår at tilbakeføring av barn bare skal skje når dette er til barnets beste.

Som beskrevet i regjeringens handlingsplan mot menneskehandel for 2006-2009 (tiltak 11) vil regjeringen legge til rette for et retursamarbeid på myndighetsnivå med aktuelle opprinnelsesland, herunder gjennom returavtaler som kan omfatte bistand til reintegreringsarbeid. Gjennom den norske EØS-finansieringsmekanismen vil regjeringen arbeide for å styrke de nye EU-landenes kapasitet og kompetanse til å ta imot og reintegrere hjemvendte ofre for menneskehandel. Støtte til retur vil kunne omfatte praktisk tilrettelegging før avreise fra Norge og bistand til reintegrering og individuell oppfølging i hjemlandet. Dette kan omfatte medisinsk og psykososial oppfølging, juridisk rådgivning og reintegrering i skole og arbeidsliv.

Regjeringen har for 2007 inngått to avtaler med International Organization for Migration (IOM) om trygg retur og reintegrering i hjemlandet for ofre for menneskehandel. Den ene avtalen er landsspesifikk og gjelder retur av ofre i Norge som er fra Nigeria. Den andre avtalen er generell og er inngått med IOM Oslo som skal bistå ofre uansett hvilket land offeret kommer fra. Begge avtalene bygger på prinsippet om frivillighet. I løpet av første halvår ble et offer returnert til hjemlandet innenfor rammen av den generelle avtalen. Ingen nigerianske kvinner har hittil valgt å benytte tilbudet.

Flere av prosjektene som støttes på Vest-Balkan, jf. beskrivelsen ovenfor i tilknytning til artikkel 5, har også komponenter som ivaretar trygg retur og reetablering.

Ofre for menneskehandel fra de baltiske land som ønsker å vende hjem med assistanse, omfattes av det regionale returprosjektet i regi av Nordisk-Baltisk arbeidsgruppe på statssekretærnivå. Tiltaket innebærer også reintegreringsassistanse i hjemlandet. Prosjektet ledes av European Women’s Lobby. Egne nasjonale kontaktpunkter er opprettet i alle land, herunder i Norge.

Justisdepartementet mottok 25. januar 2007 Fafo-rapporten «Facing Return. Perceptions of Repatriation among Nigerian Women in Prostitution in Norway,» skrevet av May-Len Skilbrei og Marianne Tveit på oppdrag fra departementet. Innhenting av rapporten bidrar til å oppfylle forpliktelsen til å sørge for trygg og sikker retur av ofre, i dette tilfellet nigerianske kvinner, til deres hjemland, og er et viktig grunnlag for arbeidet med hjemsendelse og tilbakeføring av særlig den gruppen av kvinner som rapporten tar for seg.

For så vidt gjelder ofre som er barn, deltar Barne- og likestillingsdepartementet i nettverket «Children at Risk,» etablert i regi av Østersjørådet. Nettverket kan bistå med informasjon og kontakt mellom relevante myndigheter om barn som er ofre for menneskehandel.

Ved vurderingen av om ofre som er barn skal gis oppholdstillatelse eller returneres til hjemlandet, er barnets beste avgjørende.

I instruks om midlertidig arbeids- eller oppholdstillatelse for utlendinger som antas å være utsatt for menneskehandel, jf. ovenfor, fremgår at det ved fastsetting av utreisefrist for utlending som ikke (lenger) har oppholds- eller arbeidstillatelse, skal tas særlig hensyn til tiltak som tilsikter å legge til rette for reetablering i hjemlandet.

Artikkel 17 krever at partene ved anvendelsen av tiltak for å beskytte og fremme ofres rettigheter skal bestrebe seg på å fremme likestilling mellom kvinner og menn. Partene skal også ved utarbeiding, gjennomføring og evaluering av tiltak integrere et likestillingsperspektiv i arbeidet.

Likestillingsloven pålegger offentlige myndigheter å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder, jf. likestillingsloven § 1 b første ledd. I regjeringens handlingsplan mot menneskehandel uttales det i punkt 1 uttrykkelig at menneskerettigheter og likestilling har vært overordnede perspektiver i regjeringens arbeid med planen, og at prinsippene skal være førende i det videre arbeidet og ved gjennomføringen av planens tiltak. Det innebærer en oppfølging av forpliktelsen i artikkel 17 når det etter handlingsplanen skal rettes større oppmerksomhet mot menn som ofre for menneskehandel.

3.4 Materiell strafferett (konvensjonen kapittel IV)

Artikkel 18 pålegger statene å kriminalisere slike handlinger som er beskrevet i artikkel 4, som blant annet definerer menneskehandel, når handlingen er begått med forsett. Dette innebærer et krav om at typiske bakmannshandlinger, som rekruttering og transport av ofrene, skal være straffbare.

Menneskehandel er straffbart etter straffeloven 1902 § 224. Bestemmelsen ble endret i 2003 for å oppfylle Norges forpliktelser etter FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet og konvensjonens protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn (Palermoprotokollen), jf. Ot. prp. nr. 62 (2002-2003) og Innst. O. nr. 118 (2002-2003). Kriminaliseringsforpliktelsen etter FN-protokollen artikkel 5, jf. artikkel 3, faller sammen med kriminaliseringsforpliktelsen etter Europarådets menneskehandelskonvensjon artikkel 18. Strafferammen for menneskehandel er som utgangspunkt fengsel i 5 år, men inntil 10 år dersom menneskehandelen er grov.

Artikkel 19 pålegger statene å vurdere å sette straff for å bruke tjenester som tilbys av et offer for menneskehandel, dersom den som benytter tjenesten, kjenner til at tilbyderen er et slikt offer. Artikkelen påbyr ikke kriminalisering, men krever kun at dette blir vurdert.

Ved endringen av straffeloven 1902 § 224 uttalte departementet at et straffebud om menneskehandel burde gå lenger enn konvensjonsforpliktelsen, slik at det også rammer personer som står for selve utnyttelsen av ofrene (Ot.prp. nr. 62 (2002-2003) s. 64 første spalte og s. 97 andre spalte). Straffeloven 1902 § 224 rammer derfor en del av de handlinger som artikkel 19 refererer til.

Å benytte seg av tjenester fra personer som en vet er ofre for menneskehandel, kan etter omstendighetene straffes etter andre bestemmelser, herunder voldtektsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 192. I Rt. 2006 s. 1319 bekrefter Høyesterett at § 192 rammer en mann som forsettlig utnyttet det tvangsregime en kvinne befinner seg i, til å oppnå samleie. Saken ble karakterisert som et tilfelle av menneskehandel. Domfelte hadde stilt til rådighet lokaler der kvinnene kunne holdes under bevoktning. Han var seg bevisst at kvinnene ikke innlot seg med ham frivillig. Domfelte hadde en avtale med en av de to hovedmennene om at han kunne ha sex med de to kvinnene etter eget valg. Han var klar over at de to i realiteten ble holdt i fangenskap, og at de var redde og derfor ikke gjorde motstand. Høyesterett opprettholdt straffen på fengsel i fire år. Kjennelsen klargjør straffansvaret for den som har sex med noen som vedkommende forstår befinner seg i en tvangssituasjon, hvor tvangssituasjonen ikke skyldes gjerningspersonens egen bruk av vold eller trusler.

Seksuell omgang og handling med barn under 16 år straffes, uavhengig av hvorvidt barnet er utsatt for menneskehandel, etter straffeloven 1902 §§ 195, 196 og 200. Kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år straffes dessuten etter straffe­loven 1902 § 203, også dersom barnet er over 16 år.

Justisdepartementet har sendt på høring et forslag om å innføre en straffebestemmelse i straffeloven 1902 mot kjøp av seksuelle tjenester. Høringsfristen var 10. oktober 2007.

Artikkel 20 stiller krav om kriminalisering av visse handlinger i tilknytning til reise- eller identitetsdokumenter, når handlingen er begått med forsett og i den hensikt å muliggjøre menneskehandel.

Forfalskning av reise- eller identitetsdokumenter rammes av straffeloven § 185 annet ledd.

Anskaffelse og tilveiebringelse av falske reise- eller identitetsdokumenter i hensikt å medvirke til menneskehandel, vil kunne straffes som medvirkning til benyttelse av falsk dokument etter straffeloven 1902 § 182. Overlatelse av eget pass eller annet reisedokument i samme hensikt kan straffes etter utlendingsloven § 47 annet ledd bokstav d, eventuelt også etter straffeloven 1902 § 372 tredje ledd.

Å beholde, fjerne, skjule, beskadige eller destruere en annens reise- eller identitetsdokument, kan straffes etter straffeloven 1902 § 187. Slike handlinger vil i enkelte tilfeller også kunne straffes som tyveri, underslag, besittelseskrenkelse, ulovlig bruk eller skadeverk.

Artikkel 21 stiller krav om kriminalisering av forsettlig medvirkning til og forsøk på handlinger omhandlet i artikkel 18 og 20.

Både forsøk på og medvirkning til menneskehandel etter straffeloven 1902 § 224, jf. artikkel 18, er straffbart, jf. § 224 annet ledd og § 49. Det samme gjelder for straffeloven 1902 §§ 182, 185 annet ledd og 187, og for utlendingsloven § 47 annet ledd bokstav d, jf. artikkel 20. Medvirkning til overtredelse av straffeloven 1902 § 372 er også straffbar.

Artikkel 22 nr. 1 og 2 stiller krav om at juridiske personer på visse vilkår skal kunne holdes ansvarlig for en straffbar handling som er begått av en fysisk person i en ledende stilling. Videre skal en juridisk person også kunne holdes ansvarlig når manglende tilsyn eller kontroll har gjort det mulig for en fysisk person å begå handlingen. Den juridiske personens ansvar kan være av strafferettslig, sivilrettslig eller administrativ art. Ansvaret skal være uten betydning for straffansvaret for de fysiske personene som har begått handlingen.

Straffeloven 1902 har generelle bestemmelser om foretaksstraff i kapittel 3 a. Etter straffeloven 1902 § 48 a første ledd kan et foretak straffes dersom et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. Det beror på et skjønn fra påtalemyndighetens og domstolenes side om foretaksstraff bør anvendes i den enkelte sak. Ved utøvelsen av dette skjønnet skal det blant annet legges vekt på om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen, om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser, og om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen, jf. § 48 b første ledd bokstav c, d og e. Foretaksstraff supplerer det personlige straffansvaret og kan anvendes også der ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen.

Konvensjonsforpliktelsen svarer på dette punkt til forpliktelsen som følger av Europarådets strafferettslige konvensjon om korrupsjon 27. januar 1999 artikkel 18. Departementet har flere ganger tidligere lagt til grunn at den norske foretaksstraffen oppfyller denne konvensjonens krav, jf. Ot. prp. nr. 78 (2002-2003) punkt 4.13 side 24 og Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 17.2 side 240. Denne vurderingen vil også gjelde for artikkel 22 i angjeldende konvensjon.

Artikkel 23 stiller krav om effektive, forholdsmessige og avskrekkende straffereaksjoner mot straffbare handlinger fastsatt etter artikkel 18 til 21. Dette skal også gjelde for straffen for juridiske personer. Menneskehandel, jf. artikkel 18, skal kunne straffes med frihetsstraff som kan gi grunnlag for utlevering. Videre skal partene sikre muligheten for beslag/inndragning av midler benyttet til å utføre straffbare handlinger som kreves kriminalisert etter artikkel 18 og artikkel 20 bokstav a, og beslag/inndragning av utbytte fra slike handlinger eller formuesgoder med en verdi som svarer til slikt utbytte. Endelig stiller artikkel 23 krav om at det skal være mulig å midlertidig eller varig å kunne stenge en virksomhet som er benyttet til menneskehandel, eller midlertidig eller varig å kunne nekte gjerningspersonen å utøve virksomhet når den straffbare handling ble begått som ledd i slik virksomhet.

Menneskehandel kan som utgangspunkt straffes med fengsel inntil 5 år, men inntil 10 år dersom menneskehandelen er grov. Dette gir grunnlag for utlevering i henhold til utleveringsloven § 3. Også handlinger som rammes av voldtektsbestemmelsen, seksuell omgang og handling med barn, og kjøp av seksuelle tjenester fra barn, kan straffes med fengsel. Overtredelse av de handlinger som kreves kriminalisert i henhold til artikkel 20, straffes med bøter eller fengsel av noe varierende lengde. Medvirkning og forsøk har samme strafferammer, men slik at særlig forsøk skal straffes mildere enn fullbyrdet overtredelse, jf. straffeloven 1902 § 51.

Ved avgjørelsen av om det skal ilegges foretaksstraff og ved utmålingen av slik straff, skal det ifølge straffeloven 1902 § 48 b blant annet legges vekt på straffens preventive virkning, overtredelsens grovhet, om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen, om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser, om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen, og foretakets økonomiske evne.

Strafferammene for de nevnte overtredelsene og regelen om hvilke momenter det skal legges vekt på ved utmåling av foretaksstraff, anses tilstrekkelig for å oppfylle kravet om effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner.

Straffeprosessloven § 203 annet punktum jf. første punktum og straffeloven 1902 § 35 annet ledd hjemler henholdsvis beslag og inndragning av ting og midler benyttet til å utføre straffbare handlinger dersom det finnes påkrevd av hensyn til formålet med straffebestemmelsen. Inndragning av utbytte og formuesgode som trer i stedet for utbytte, er foreskrevet i straffeloven 1902 §§ 34 og 35. Straffeprosesslovens bestemmelser om heftelse, jf. § 217 flg., muliggjør midlertidig sikring av inndragningsbetaling.

Straffeloven 1902 § 29 gir hjemmel for, når allmenne hensyn tilsier det, å frata den som har begått en straffbar handling som viser at vedkommende er uskikket til eller kan misbruke en stilling, retten til blant annet å utøve en virksomhet eller aktivitet. I medhold av politiloven § 7 annet ledd jf. første ledd, kan politiet, blant annet for å avverge eller stanse lovbrudd, påby virksomhet stanset eller endret. Et foretak kan videre fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf. straffeloven 1902 § 48 a avslutningsvis.

Artikkel 24 pålegger statene å sikre at visse angitte omstendigheter ved det straffbare forholdet tillegges vekt i straffskjerpende retning: Om gjerningspersonen gjennom sin handling forsettlig eller ved grov uaktsomhet satte offerets liv i fare, om handlingen er begått mot et barn, om handlingen er begått av en offentlig tjenestemann under utførelsen av tjenesten, og om den er begått innenfor rammen av en kriminell organisasjon (organisert kriminalitet).

Straffeloven 1902 har ingen generell regel om straffskjerpende momenter uavhengig av kriminalitetstype. Regjeringen vil foreslå en slik regel i straffeloven 2005. Etter straffeloven 1902 § 224 skal det ved vurderingen av om menneskehandelen er grov, legges vekt blant annet på om offeret var under 18 år og om det ble brukt grov vold eller tvang. Også de andre momentene som artikkel 24 angir, kan bli vektlagt i den enkelte sak etter rettens skjønn. De momenter som artikkel 24 nevner, er alle momenter som domstolene vil legge vekt på i skjerpende retning.

For straffbare handlinger begått som ledd i organisert kriminalitet, angir straffeloven 1902 § 60 a at maksimumsstraffen forhøyes til det dobbelte, men maksimalt 5 år.

Artikkel 25 forplikter statene til å la domstolene ved fastsetting av straff ta hensyn til rettskraftige dommer avsagt av en annen konvensjonspart i forbindelse med straffbare handlinger omhandlet i konvensjonen.

Det følger av straffeloven 1902 § 61 tredje ledd at retten kan la tidligere straffer idømt i utlandet begrunne skjerpet straff på samme måte som straffer idømt her i landet.

Artikkel 26 pålegger statene et ansvar for å sikre hjemmel i intern lovgivning for å unnlate å straffe ofre for menneskehandel for ulovlige handlinger begått under tvang. Dette kan eksempelvis omfatte handlinger i tilknytning til ulovlig innreise, bruk av falske dokumenter, ulovlig arbeid, eller straffbare handlinger begått for å unnslippe tvangen/bakmennene.

Flere ulike regler og retningslinjer bidrar til sammen til å oppfylle forpliktelsen etter artikkel 26. Straffeprosessloven § 69 gir påtalemyndigheten adgang til å avslutte saken på et tidlig stadium med påtaleunnlatelse. Der offeret har vært i en nøds- eller tvangssituasjon, kan også reglene om nødrett og nødverge i straffeloven 1902 §§ 47 og 48 lede til straffritak.

I tillegg til regler som er i kraft, inneholder straffeloven 2005 § 61 en ny strafferettslig reaksjon i form av en regel om straffutmålingsfrafall. Regelen vil gi domstolene en adgang til å frafalle utmåling av straff når særlige grunner tilsier det, selv om straffeskyld anses bevist. Paragrafen kan bidra til å sikre et resultat i samsvar med konvensjonen selv der domstolen i utgangspunktet kommer til at offeret er strafferettslig ansvarlig.

Justisdepartementet har bedt riksadvokaten påse at artikkel 26 etterleves i praksis av påtalemyndigheten. Dette er fulgt opp i Riksadvokatens rundskriv nr 1 2007 – Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen i politiet – 2007, hvor det understrekes at personer utsatt for menneskehandel er ofre for kriminelle handlinger. Riksadvokaten viser her til artikkel 26 og forpliktelsen til å sikre at ofre for slik handel ikke i urimelig utstrekning selv blir strafforfulgt. Det uttales at det særlig kan være aktuelt å gi påtaleunnlatelse for ulovlig innreise, bruk av falske dokumenter i denne forbindelse, og ulovlig arbeid. Påtalemyndigheten har opplyst at man i minst ett konkret tilfelle har unnlatt å strafforfølge et antatt offer for menneskehandel for bruk av falske reisedokumenter.

3.5 Etterforskning, straffeforfølgning og prosesslovgivning (konvensjonen kapittel V)

Artikkel 27 pålegger statene å sikre at etterforskning eller strafforfølgning av straffbare handlinger omfattet av konvensjonen, ikke er betinget av at det inngis anmeldelse eller fremsettes anklage av offeret.

Etter straffeprosessloven § 224 skal etterforskning foretas «når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige.» Så lenge straffebudet er underlagt offentlig påtale, er anmeldelse fra offeret bare et av flere mulige forhold som kan gi «rimelig grunn» for etterforskning.

Både straffeloven 1902 § 182 (benyttelse av falskt dokument), § 185 annet ledd (utferdigelse eller anskaffelse av falskt dokument), § 187 (handlinger i tilknytning til reise- og identitetsdokumenter), og § 224 (menneskehandel) er underlagt offentlig påtale. Strafforfølgning er følgelig ikke betinget av at offeret krever det. Overtredelse av utlendingsloven § 47 annet ledd bokstav d er også underlagt offentlig påtale dersom allmenne hensyn krever det. I dette ligger ikke noe krav om anmeldelse fra offeret.

Artikkel 28 stiller krav til statene om beskyttelse av ofre, vitner og personer som samarbeider med rettsmyndighetene. Nr. 1 angir persongruppen som skal beskyttes mot mulige represalier eller trusler, særlig under og etter etterforskning og strafforfølgning: Ofre, anmeldere, personer som samarbeider med etterforsknings- og påtalemyndigheten, vitner, og eventuelt familiemedlemmer av de nevnte personene. Nr. 2 inneholder plikten til å sørge for tiltak som er nødvendige for å sikre og tilby ulike former for beskyttelse, så som fysisk beskyttelse, intern forflytting, endring av identitet, og hjelp til å skaffe arbeid. Nr. 3 angir at barn skal omfattes av særskilte beskyttelsestiltak hvor hensynet til barnets beste blir ivaretatt. Nr. 4 angir at medlemmer av grupper, stiftelser, foreninger eller ikke-statlige organisasjoner som bistår ofre, jf. artikkel 27 nr. 3, skal beskyttes mot represalier på tilsvarende måte som personer nevnt i nr. 1. Nr. 5 pålegger en plikt til å vurdere avtaler eller ordninger med andre stater for å oppfylle artikkel 28.

Artikkel 29 behandles nedenfor.

Artikkel 30 pålegger statene forpliktelser til å beskytte ofrene under rettergangen. Ofrenes privatliv og identitet skal beskyttes, deres sikkerhet skal ivaretas, og de skal ikke utsettes for trusler under rettergangen. Barns særlige behov skal ivaretas.

Beskyttelse av personer er et av politiets gjøremål etter politiloven § 2. Politiet har til rådighet flere typer av tiltak som også kan kombineres for å gi slik beskyttelse mot represalier og trusler som artikkel 30 foreskriver. Tiltakene omfatter blant annet fysisk beskyttelse, intern forflytting, endring av identitet, og bistand som er nødvendig for å hjelpe den beskyttede til en normalisert tilværelse med arbeid, inntekt, bolig etc. For å dekke de sistnevnte behov samarbeider politiet med andre offentlige etater og instanser.

For å styrke og strukturere arbeidet i politidistriktene og på nasjonalt nivå med å beskytte personer, særlig vitner (herunder informanter, medsiktede m. fl.) og ofre for alvorlig kriminalitet og vold i nære relasjoner, mot trusler og represalier, er beskyttelse av trusselutsatte personer regulert i Politidirektoratets instruks «Nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse.» Instruksen etablerer to nivåer for vitnebeskyttelse: Et lokalt nivå hvor politidistriktene har ansvar for beskyttelsen, og et sentralt nivå for de alvorligste tilfellene, med nasjonalt vitnebeskyttelsesprogram (relokalisering som ikke er strakstiltak) og fiktiv identitet. Retningslinjene omhandler organisering av arbeidet i politidistriktene og på sentralt nivå, saksbehandling, ulike beskyttelsestiltak med mer. Barns behov for særskilte tiltak vurderes individuelt, under hensyntagen til barnets beste.

Politiloven kapittel II a gir regler om fiktiv identitet. En person som er registrert i folkeregisteret, og som står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet, kan gis tillatelse til å benytte andre personopplysninger om seg selv enn de virkelige (fingerte personopplysninger), jf. politiloven § 14 a. Utover dette åpner politiet for at et offer under opphold i Norge for en kortere periode, for eksempel i forbindelse med etterforskning, uformelt kan benytte et annet navn enn det reelle i det daglige og for å dekke praktiske beskyttelsesbehov.

Beskyttelse av ofrenes privatliv under rettergang ivaretas blant annet av straffeprosessloven § 134, som inneholder begrensninger i hvilke spørsmål som kan stilles til et vitne, i adgangen til bevisførsel om vitnets vandel og seksuelle atferd, og som angir at enkelte spørsmål skal stilles og besvares skriftlig. Paragraf 136 første ledd stiller videre krav om at avhøringen av vitnet skal skje på en måte som tar rimelig hensyn til vitnet. Også § 136 tredje ledd innebærer en viss beskyttelse av vitnets privatliv ved at spørsmål som ikke vedkommer saken skal avvises. Straffeprosessloven § 284 hjemler adgang for retten til å beslutte at tiltalte eller andre skal forlate rettssalen ved avhør av fornærmede eller vitner under 18 år, dersom særlige grunner gjør at hensynet til fornærmede eller vitnet tilsier det.

Hensynet til barn under 14 år ivaretas også gjennom straffeprosessloven § 239 om dommeravhør utenfor rettsmøte, eventuelt observasjon.

Saker om menneskehandel etter straffeloven § 224 gir ikke i seg selv grunnlag for anonym vitneførsel etter straffeprosessloven § 130 a. Dersom saken også omfatter voldtekt, død eller betydelig legemsskade, kan dette gi grunnlag for anonym vitneførsel.

Straffeprosesslovens bestemmelser suppleres av bestemmelser i domstolloven kapittel 7. Kapitlet innholder bestemmelser om adgangen til å føre rettsforhandlinger for lukkede dører blant annet av hensyn til fornærmedes ettermæle (§ 125), forbud mot offentlig gjengivelse av forhandlingene (§ 129) og avgjørelsen dersom fornærmedes ettermæle krever det (§ 130). Forbudet mot fotografering, filmopptak mv. (§ 131 a) bidrar til å hindre offentliggjøring av offerets identitet.

Beskyttelse av ofre og deres identitet ivaretas også til en viss grad gjennom pressens egen selvjustis, jf. Vær Varsom-plakatens publiseringsregler, særlig punkt 4.3.

Norsk politi samarbeider med andre nordiske politimyndigheter gjennom Nordisk arbeidsgruppe for vitnebeskyttelse og gjennom deltak­else i en arbeidsgruppe i Europol. Dette er kontaktfora for erfaringsutveksling mv. på operativt nivå om politifaglige forhold, rettslige og praktiske tiltak, og prosedyrer med hensyn til relokalisering, oppfølging, sosiale forhold etc., men er ikke organ for operativt samarbeid i konkrete beskyttelsessaker. Deltakelse i nevnte fora etablerer kontaktpunkter til enheter som arbeider med vitnebeskyttelse i de enkelte land, og forenkler og styrker samarbeidet og bistanden mellom de nasjonale politimyndighetene der dette er nødvendig i den enkelte sak. Avtalen inngått i september 2002, i kraft 1. januar 2003, mellom de nordiske lands politimyndigheter om politisamarbeid, kapittel 9 punkt 21 om anmodning om gjennomføring i annet nordisk land av andre tiltak enn nevnt i avtalen, antas i noen grad å åpne for bistand til gjennomføring av en effektiv beskyttelse i samsvar med forpliktelsene etter konvensjonens artikkel 28.

Artikkel 29 nr. 1 pålegger statene å sørge for at personer eller organer har særskilt kompetanse til å bekjempe menneskehandel og beskytte ofre. Disse personene og organene skal være selvstendige og skal ha tilstrekkelige midler til å kunne utføre sine oppgaver. Nr. 2 pålegger statene å sørge for samordning av politikk og tiltak iverksatt av offentlige myndigheter. Nr. 3 krever at statene sørger for at berørte tjenestemenn får tilstrekkelig opplæring i å forebygge og bekjempe menneskehandel. Nr. 4 krever at statene vurderer å oppnevne nasjonale rapportører eller andre mekanismer for overvåking av statlige institusjoners innsats i kampen mot menneskehandel og gjennomføringen av krav til nasjonal lovgivning.

Oppfyllelsen av artikkel 29 er av de forpliktelsene som krever et kontinuerlig arbeid. I det følgende nevnes iverksatte og planlagte tiltak av betydning for forpliktelsene etter artikkel 29.

Det er opprettet flere organer og prosjekter som skal ha særskilt kompetanse på menneskehandel. Politidirektoratets koordineringsenhet for ofre for menneskehandel (KOM) er beskrevet i tilknytning til artikkel 12, se ovenfor. Det samme er ROSA-prosjektet. I Oslo opprettet Oslo politidistrikt 1. januar 2007 en ny enhet innen seksjon for organisert kriminalitet med ansvar for bekjempelse av hallikvirksomhet og menneskehandel, jf. tiltak 27 i regjeringens handlingsplan. Denne såkalte STOP-enheten har 14 stillingshjemler.

Myndighetene har iverksatt og er i ferd med å utarbeide ytterligere tverrfaglige og etatsspesifikke opplærings- og kompetansehevingstiltak for å forebygge og bekjempe menneskehandel. Politidirektoratet er ansvarlig for å sørge for at politidistriktene har nødvendig informasjon og kompetanse om menneskehandel. Politidirektoratet arrangerte i 2006 en fagkonferanse om menneskehandel, og i løpet av 2007 arrangeres fire regionale konferanser om menneskehandel for både påtale-, etterforsknings- og analysepersonell. Politidirektoratet har også utarbeidet en egen håndbok om bekjempelse av menneskehandel, og har etablert en kompetansegruppe som skal utvikle, spre kunnskap og videreformidle «best practices» for politiets håndtering av menneskehandelsaker. Kompetansegruppen har blant annet satt sammen programmet for de fire ovenfor nevnte regionale konferansene. Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) skal også, i tillegg til å bistå ofrene, bidra til informasjonsutveksling og kompetanseheving innen feltet menneskehandel.

Fra høstsemesteret 2006 er menneskehandel innarbeidet som et eget tema ved Politihøgskolen.

Riksadvokaten har oppfordret påtalemyndigheten til å delta på de regionale konferansene nevnt ovenfor, og vil etter at samlingene er gjennomført, vurdere behovet for ytterligere kompetanseheving innen påtalemyndigheten. Justisdepartementet vil videre ta initiativ overfor Domstoladministrasjonen slik at det iverksettes kompetansehevende tiltak for dommere om menneskehandel, jf. tiltak 28 i handlingsplanen.

På oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet har Fafo utarbeidet opplæringsmoduler om menneskehandel. Målgruppene for disse modulene er henholdsvis ansatte i asylmottak og de delene av hjelpeapparatet som kan komme i kontakt med mindreårige ofre.

Opprettelsen av STOP-enheten er også ledd i arbeidet med kompetanseheving innenfor politiet.

Forpliktelsene i artikkel 29 nr. 1 og 3 anses på denne bakgrunn oppfylt.

Om samordningsforpliktelsen i artikkel 29 nr. 2 vises til redegjørelsen i tilknytning til artikkel 5 ovenfor for den nasjonale organiseringen av arbeidet med å bekjempe menneskehandel. Politidirektoratet har ansvaret for å samordne politiets innsats mot menneskehandel og er i ferd med å kartlegge hvordan samtlige politidistrikt har organisert sin innsats mot menneskehandel. Dette vil gi grunnlag for å vurdere forbedringer og tiltak som vil sikre en bedre og mer effektiv oppgaveløsning.

Overvåking av statlige institusjoners innsats i kampen mot menneskehandel sikres gjennom organiseringen av denne innsatsen. Departementene overvåker underliggende organers innsats, i tillegg til at kontroll også foretas gjennom Justisdepartementets og Utenriksdepartementets koordinerende arbeid.

Artikkel 31 nr. 1 og 3 pålegger konvensjonsstatene å etablere jurisdiksjon over de handlinger som skal være straffbare i henhold til konvensjonen. Nr. 2 inneholder en reservasjonsadgang for to av bestemmelsene i nr. 1. Etter nr. 4 plikter partene å rådføre seg med hverandre i tilfeller hvor flere konvensjonsparter gjør krav på jurisdiksjon over en påstått straffbar handling.

Forpliktelsene i nr. 1 og 3 er oppfylt gjennom straffeloven 1902 § 12. Bestemmelsen gir norsk straffelovgivning anvendelse på handlinger begått på norsk territorium (§ 12 nr. 1), om bord i skip som fører norsk flagg (§ 12 nr. 2 jf. sjøloven § 1 jf. § 5), og om bord i luftfartøy registrert i henhold til luftfartsloven kapittel III og XVII (§ 12 nr. 2). Straffelovgivningen får også anvendelse på handlinger foretatt i utlandet av norske statsborgere og personer hjemmehørende her dersom handlingen er straffbar også etter det lands rett hvor handlingen er foretatt (§ 12 nr. 3 bokstav c). Som utlandet regnes i denne forbindelse også områder som ikke er underlagt noen stats høyhetsrett.

Straffeloven 1902 § 12 inneholder ikke noen uttrykkelig regel om at enhver handling begått overfor en norsk borger kan forfølges i Norge. Paragraf 12 nr. 4 regulerer i hvilken utstrekning norsk straffelov får anvendelse på handlinger foretatt i utlandet av utlending. Slike handlinger er underlagt norsk jurisdiksjon (§ 12 nr. 4 bokstav a) blant annet dersom handlingen er omhandlet i §§ 182, 185, 187 og 224. Disse straffebudene dekker de sentrale kriminaliseringsforpliktelsene i henhold til konvensjonen, se nærmere om dette under redegjørelsen i tilknytning til artiklene 18 og 20.

Norske myndigheter vil, dersom flere stater enn Norge gjør krav på jurisdiksjon over en straffbar handling relatert til menneskehandel, rådføre seg med de andre berørte statspartene i samsvar med nr. 4.

3.6 Internasjonalt samarbeid og samarbeid med det sivile samfunn (konvensjonen kapittel VI)

Artikkel 32 oppstiller alminnelige prinsipper for internasjonalt samarbeid, og pålegger statene å samarbeide med hverandre i samsvar med konvensjonen og andre relevante instrumenter for å oppnå formålene med konvensjonen.

Regjeringen vil legge til rette for en styrking av det internasjonale politisamarbeidet, jf. tiltak 23 i handlingsplanen. Tiltaket følges opp på flere felt:

Østersjøsamarbeidet, Europol, Interpol og Politi- og Tollsamarbeidet i Norden (PTN) er de viktigste organene for norsk deltakelse i internasjonalt politisamarbeid. I tillegg deltar påtalemyndigheten i et nettverk etablert av riksadvokatene i Østersjølandene – The Prosecutor Generals of the Baltic Sea Region Countries’ Network against Trafficking in Human Beings. Arbeidet i nettverket ble satt i gang i 1999. Det består av representanter for de fem nordiske land, de tre baltiske land og Tyskland, Polen og Russland, som møtes om lag en gang i året for å drøfte aktuelle problemstillinger og utveksle erfaringer.

Politidirektoratet har løpende kontakt med de avdelinger innen OSSE (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa) sitt sekretariat i Wien som er involvert i bekjempelse av trafficking – Strategic Police Matters Unit (SPMU) og Anti-Trafficking Assistance Unit (ATAU) – for å kunne støtte tiltak koordinert av OSSE, herunder «law enforcement» opplæringstiltak i ofrenes opprinnelsesland/transittland.

I tillegg deltar Politidirektoratet i Europa­rådets seminarserie vedrørende konvensjonen mot menneskehandel.

Det bilaterale politisamarbeidet følges opp og styrkes gjennom saksrelatert operativt samarbeid, og det er et viktig tema i drøftelser mellom Politidirektoratets representanter og mottakerland om mulige prosjekter under den norske EØS-finansieringsordningen. Denne omfatter de baltiske land, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta og Kypros, og etter EU-utvidelsen (og en ny EØS-finansieringsordning) også Bulgaria og Romania.

Regjeringen vil arbeide for at Norge inntar sentrale posisjoner i Interpol rettet mot bekjempelse av menneskehandel. Det vil bli vurdert å opprette en ambulerende internasjonal sambandsmannfunksjon som skal bistå politidistriktene med å ta initiativ til/legge til rette for politi- og påtalesamarbeid i pågående saker.

Norsk støtte gis også til internasjonale samarbeidsprosjekter i regi av FNs kontor for narkotikakontroll og kriminalitetsbekjempelse (UNODC). Kontoret overvåker gjennomføringen av Palermoprotokollen, som er FNs sentrale rettslige dokument i kampen mot menneskehandel. Ett av dets tiltak har som formål å styrke det regionale samarbeidet mellom justismyndighetene i Øst-Afrika. Prosjektet tar sikte på å bistå landene i arbeidet med en regional strategi og med å harmonisere nasjonal lovgivning med FN-konvensjonen mot grenseoverskridende kriminalitet og dens Palermoprotokoll. Lignende innsats skjer i Laos, Mexico og Sentral-Amerika der UNODC bistår myndighetene med å styrke rettsvesenet, redusere antall ofre og tilby dem beskyttelse. Som ledd i arbeidet utvikles håndbøker om vitnebeskyttelse, etterforskning og rettsforfølgning. Innenfor OSSE støtter Norge også tiltak mot tvangsarbeid og bidrar til en rekke prosjekter mot menneskehandel gjennom ODIHR (Office for Democratic Institutions and Human Rights). Den norske OSSE-delegasjonen i Wien formidler innspill til og følger opp spesialrepresentantens initiativ mot menneskehandel. Representanter for norske myndigheter deltar i organisasjonens mange internasjonale møter om temaet.

Norske ambassadører bidrar til internasjonalt samarbeid mot menneskehandel, blant annet ved å arrangere seminarer for eksperter, praktikere og det sivile samfunn, som årets norsk-svensk-bulgarske arrangement i Sofia. Andre utenriksstasjoner støtter lokale tiltak i lys av Utenriksdepartementets retningslinjer for regionalbevilgninger. Som eksempel kan nevnes støtte til et ILO-prosjekt mot menneskehandel blant indonesiske hushjelper, et UNICEF-prosjekt i Øst-Timor, et UNDP-prosjekt i Mekongdeltalandene, og et UNIFEM-prosjekt for flere land i Sør-Asia. Andre tiltak som har fått bistand gjennom ambassadene er IOMs prosjekt for å hjelpe Tyrkia som transittland og en konferanse mot menneskehandel i Johannesburg arrangert av Southern African Network against Trafficking and Abuse of Children (SANTAC).

I Østersjørådet deltar Norge i Task Force against Trafficking in Human Beings (TFTHB) sammen med de nordiske landene, Polen, Russland og Tyskland. Gruppen skal blant annet utarbeide et undervisningsopplegg om temaet for diplomatisk personell.

Norge har inngått en programavtale med ILO som omfatter innsats mot barnearbeid og for å fremme kvinners stilling. Avtalen følger opp tiltak 34 i regjeringens handlingsplan mot menneskehandel om støtte til ILOs arbeid mot menneskehandel og tvangsarbeid.

Planens tiltak 35 pålegger Utenriksdepartementet å gjøre kampen mot menneskehandel til et tema i menneskerettighetsdialoger og politiske samtaler. Som ledd i Norges dialoger med Vietnam, Indonesia og Kina søkes derfor slike spørsmål tatt opp. I dialogen med Vietnam har menneskehandel vært et sentralt tema, og i kjølvannet av møtet med Kina vil det være aktuelt å ta opp forhold om handel med menneskelige organer.

Regjeringen har forpliktet seg til å samarbeide med EUs medlemsstater om menneskehandelsspørsmål (handlingsplanens tiltak 36). Dette skjer blant annet gjennom Schengensamarbeidet på EUs justis- og innenriksfelt, som omfatter grensekontroll, regelverk for lovlig opphold på terri­toriet, og sikkerhetssystemet rundt visumutstedelse, se beskrivelse i tilknytning til artiklene 7 og 33 til 34. Norge har også en representant i justisenheten Eurojust.

Artikkel 33 nr. 1 pålegger en part som har rimelig grunn til å anta at det på en annen parts territorium er umiddelbar fare for livet, friheten, eller den fysiske integriteten til en person nevnt i artikkel 28 nr. 1, å uten opphold oversende opplysningene til den annen part. Nr. 2 åpner for at konvensjonspartene ved ettersøking av savnede personer kan styrke samarbeidet seg imellom dersom det er grunn til å anta at personen er offer for menneskehandel.

Forpliktelsen i artikkel 33 nr 1 anses oppfylt gjennom politiloven § 24, fjerde ledd nr. 2, som hjemler en rett for politiet til å gi opplysninger til utenlandske politimyndigheter når formålet er å forebygge eller avverge straffbare handlinger. Tilsvarende bestemmelser finnes i straffeprosessloven § 61 c nr. 5. Videre innebærer Schengenkonvensjonen artikkel 39 nr. 1 en forpliktelse til å yte bistand for å forebygge og oppklare straffbare handlinger. Nordisk samarbeidsavtale, kapittel 7 punkt 17, Interpolsamarbeidet og Europolsamarbeidet er også relevant i denne sammenhengen. Videre vises det til bestemmelser i strafferegistreringsloven og forskriften.

For så vidt gjelder artikkel 33 nr. 2 vises det til at Norge gjennom tiltredelse til Schengenkonvensjonen har sikret at ettersøking av savnede personer blir registrert i Schengen Information System (SIS).

Artikkel 34 nr. 1 pålegger den anmodede part om å underrette anmodende part om resultatet av tiltak truffet etter kapittel VI, eventuelt om forhold som hindrer eller forsinker slike tiltak. Nr. 2 gir adgang for en part til på eget initiativ og i henhold til intern lovgivning å underrette andre statsparter om mottatte opplysninger under egen etterforskning som kan bidra til etterforskning eller strafforfølgning av handlinger omfattet av konvensjonen hos den annen part, eller som kan føre til anmodning om samarbeid i henhold til kapittel VI. Nr. 3 gir parten som oversender opplysninger adgang til å knytte vilkår til oversendelsen. Nr. 4 angir at opplysninger som bes oversendt i forbindelse med artikkel 13, 14 og 16, og som er nødvendig for å sikre rettighetene i disse artiklene, skal oversendes uten opphold og med behørig hensyn til artikkel 11 om vern av privatliv.

Forpliktelsen i nr. 1 er av administrativ art og oppfylles ved at norske myndigheter i tilknytning til den enkelte forespørsel informerer om iverksatte tiltak.

Nr. 2 lar det være opp til nasjonal lovgivning å regulere når en part på eget initiativ skal oversende opplysninger mottatt i forbindelse med egen etterforskning. Bestemmelsen korresponderer med Schengenkonvensjonen artikkel 46 nr. 1, hvoretter en konvensjonspart i samsvar med sin nasjonale lovgivning uoppfordret kan oversende den berørte konvensjonspart opplysninger som kan ha betydning for forfølgning av fremtidige lovovertredelser og forebygging av straffbare handlinger eller handlinger som utgjør en trussel mot offentlig orden og sikkerhet.

Det kan fastsettes vilkår for behandling og bruk av de oversendte opplysninger, jf. nr. 3. Norsk politi kan oversende opplysninger til andre lands myndigheter så lenge reglene om taushetsplikt ikke krenkes. Politi­loven § 24 fjerde ledd nr. 2 bestemmer dessuten at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for utenlandske samarbeidende politi- og sikkerhetsmyndigheter når formålet er å forebygge eller avverge straffbare handlinger.

For de opplysninger som nr. 4 omhandler, vil samtykke fra offeret muliggjøre oversendelse av relevante taushetsbelagte opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1 og straffeprosessloven § 61 b nr. 1.

Artikkel 35 pålegger statspartene å oppfordre statlige myndigheter og offentlige tjenestemenn til å samarbeide med ikke-statlige organisasjoner og andre aktører i det sivile samfunn for å oppfylle konvensjonens formål.

Som fremhevet innledningsvis i regjeringens handlingsplan mot menneskehandel er regjeringen avhengig av gode samarbeidspartnere som bistandsorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner. Det er derfor allerede etablert samarbeid med organisasjoner som arbeider med menneskehandel. Om dette vises til redegjørelsen i tilknytning til artikkel 5.

Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) har ansvaret for å bistå med kontaktnett­verk på nasjonalt plan og sikrer kontakten mellom myndigheter og ikke-statlige organisasjoner. På det lokale plan vises det til beskrivelsen ovenfor i tilknytning til artikkel 12 nr. 5 om etableringen av tverretatlige operative team (TOT).

Av regjeringens handlingsplan fremgår det uttrykkelig at regjeringen vil styrke samarbeidet mellom myndigheter og organisasjoner både nasjonalt, regionalt, og lokalt. Som ledd i gjennomføringen av tiltak 30 i handlingsplanen, har Justisdepartementet tatt initiativ for å avholde såkalte storbykonferanser i våre største byer med det formål å styrke samarbeidet mellom myndigheter og berørte parter.

3.7 Konvensjonens avsluttende bestemmelser: Overvåkingsmekanisme, forholdet til andre internasjonale avtaler, endring av konvensjonen, sluttbestemmelser (konvensjonen kapittel VII, VIII, IX og X)

Artiklene i konvensjonen kapittel VII til X pålegger ikke noen direkte forpliktelser som skal gjennomføres i norsk rett. Vi viser for så vidt gjelder disse artiklene til konvensjonsteksten og omtalen ovenfor under punkt 2.2.