Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.prp. nr. 2 (2007-2008)

Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon 3. mai 2005 om tiltak mot menneskehandel

Til innholdsfortegnelse

1 Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel

Warszawa, 16. mai 2005

Fortale

Europarådets medlemsstater og de øvrige signatarer til denne konvensjonen,

som tar i betraktning at det er Europarådets mål å oppnå større enhet mellom medlemmene,

som tar i betraktning at handel med mennesker innebærer et brudd på menneskerettighetene og en krenkelse av menneskets verdighet og integritet,

som tar i betraktning at handel med mennesker kan føre til slaveri for ofrene,

som tar i betraktning at respekt for ofres rettigheter, beskyttelse av ofre og tiltak for bekjempelse av menneskehandel må være det overordnede mål,

som tar i betraktning at alle tiltak og initiativ mot menneskehandel må være ikke-diskriminerende, ta hensyn til likestilling mellom kjønnene og ta utgangspunkt i barns rettigheter,

som minnes at medlemsstatenes utenriksministrer i sine erklæringer på Ministerkomiteens 112. (14.–15. mai 2003) og 114. (12.–13. mai 2004) sesjon krevde forsterket innsats mot menneskehandel fra Europarådets side,

som har i erindring konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (1950) og dens protokoller,

som har i erindring følgende anbefalinger fra Ministerkomiteen til Europarådets medlemsstater: Anbefaling nr. R (91) 11 om seksuell utnytting av barn og unge voksne, pornografi og prostitusjon som gjør bruk av barn og unge voksne, samt handel med slike personer, anbefaling nr. R (97) 13 om bruk av trusler mot vitner og retten til å forsvare seg, anbefaling nr. R (2000) 11 om tiltak mot handel med mennesker med sikte på seksuell utnytting og anbefaling Rec (2001) 16 om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting, anbefaling Rec (2002) 5 om beskyttelse av kvinner mot vold,

som har i erindring følgende anbefalinger fra Europarådets parlamentarikerforsamling: Anbefaling 1325 (1997) om handel med kvinner og tvangsprostitusjon i Europarådets medlemsstater, anbefaling 1450 (2000) om vold mot kvinner i Europa, anbefaling 1545 (2002) om en satsning mot handel med kvinner, anbefaling 1610 (2003) om migrasjon knyttet til handel med kvinner og prostitusjon, anbefaling 1611 (2003) om organhandel i Europa samt anbefaling 1663 (2004) om slaveri i hjemmet: trelldom, au pairer og postordrebruder,

som har i erindring Rådet for Den europeiske unions rammebeslutning av 19. juli 2002 om bekjempelse av menneskehandel, Rådet for Den europeiske unions rammebeslutning av 15. mars 2001 om ofres stilling i straffesaker og Den europeiske unions rådsdirektiv av 29. april 2004 om utstedelse av oppholdstillatelse til tredjestatsborgere som er ofre for menneskehandel eller som har vært utsatt for en handling til fremme av ulovlig innvandring, når de samarbeider med vedkommende myndigheter,

som tar behørig hensyn til De forente nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet og dens protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, med sikte på å bedre den beskyttelse de gir og videreutvikle de standarder som er opprettet ved konvensjonen og protokollen,

som tar behørig hensyn til de øvrige internasjonale rettslige instrumentene av betydning ved tiltak mot menneskehandel,

som tar hensyn til behovet for å utarbeide et helhetlig internasjonalt rettslig instrument som fokuserer på menneskerettighetene til ofre for menneskehandel og opprette en egen overvåkingsmekanisme,

er enige om følgende:

Kapittel I

Formål, virkeområde, prinsipp om ikke-diskriminering og definisjoner

Artikkel 1

Konvensjonens formål

  1. Denne konvensjon har som formål

    1. å forebygge og bekjempe menneskehandel og samtidig sikre likestilling mellom kvinner og menn,

    2. å beskytte menneskerettighetene til personer som er ofre for menneskehandel, å utarbeide en helhetlig ramme for beskyttelse av og bistand til ofre og vitner som samtidig sikrer likestilling mellom kvinner og menn, samt å sikre effektiv etterforskning og strafforfølgning,

    3. å fremme internasjonalt samarbeid om tiltak mot menneskehandel.

  2. Det opprettes en egen overvåkningsmekanisme for å sikre at partene gjennomfører konvensjonens bestemmelser på en effektiv måte.

Artikkel 2

Virkeområde

Denne konvensjonen får anvendelse på alle former for menneskehandel, nasjonal og internasjonal, enten den er forbundet med organisert kriminalitet eller ikke.

Artikkel 3

Prinsipp om ikke-diskriminering

Partenes gjennomføring av bestemmelsene i denne konvensjon, særlig tiltak for å verne om og fremme ofrenes rettigheter, skal sikres uten at det diskrimineres på noe grunnlag, slik som kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, formue, fødsel eller annen status.

Artikkel 4

Definisjoner

I denne konvensjon

  1. menes med «menneskehandel»: rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer, ved hjelp av trusler om eller bruk av vold eller annen form for tvang, av bortføring, av bedrageri, av forledelse, av misbruk av myndighet eller av sårbar stilling eller av å gi eller motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnytting. Utnytting skal som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, tvangsarbeid eller tvangstjenester, slaveri eller slaveriliknende praksis, trelldom eller fjerning av organer,

  2. skal samtykke fra et offer for «menneskehandel» til den tilsiktede utnyttingen nevnt i bokstav (a) i denne artikkel være uten betydning der noen av midlene nevnt i bokstav (a) er brukt,

  3. skal rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av et barn med sikte på utnytting anses som «menneskehandel» selv om ingen av midlene nevnt i bokstav (a) i denne artikkel er brukt,

  4. menes med «barn»: enhver person under atten år,

  5. menes med «offer»: enhver fysisk person som er utsatt for menneskehandel som fastsatt i denne artikkel.

Kapittel II

Forebygging, samarbeid og andre tiltak

Artikkel 5

Forebygging av menneskehandel

  1. Hver part skal treffe tiltak for samordning eller styrking av samordningen på nasjonalt plan mellom de ulike organene som har ansvaret for å forebygge og bekjempe menneskehandel.

  2. Hver part skal fastsette og/eller styrke effektive strategier og programmer for å forebygge menneskehandel, blant annet ved hjelp av forskning, informasjons-, bevisstgjørings- og utdanningskampanjer, sosiale og økonomiske tiltak og opplæringsprogrammer, særlig for personer som er spesielt utsatt for menneskehandel og for fagpersonell som kommer i kontakt med menneskehandel.

  3. Hver part skal fremme en tilnærming basert på menneskerettighetene og skal ha et likestillingsperspektiv og en tilnærming til beste for barn ved utarbeiding, gjennomføring og evaluering av strategiene og programmene nevnt i nr. 2.

  4. Hver part skal treffe hensiktsmessige tiltak som er nødvendige for å muliggjøre lovlig migrasjon, særlig gjennom spredning av korrekt informasjon fra aktuelle myndigheter om vilkårene for lovlig innreise til og opphold på partens territorium.

  5. Hver part skal treffe særlige tiltak for å redusere barns utsatthet for menneskehandel, særlig ved å skape et beskyttende miljø rundt barna.

  6. Tiltak etablert i samsvar med denne artikkel skal, der det er hensiktsmessig, involvere ikke-statlige organisasjoner, andre aktuelle organisasjoner og andre deler av det sivile samfunn som er engasjert i arbeidet med å forebygge menneskehandel og å beskytte eller bistå ofre.

Artikkel 6

Tiltak for å motvirke etterspørselen

For å motvirke etterspørsel som fremmer utnytting av enhver art av mennesker, særlig kvinner og barn, og som fører til menneskehandel, skal hver part vedta eller styrke lovgivnings-, forvaltnings-, utdannings-, sosiale, kulturelle eller andre tiltak, herunder:

  1. forskning på beste praksis, metoder og strategier,

  2. bevisstgjøring om medienes og det sivile samfunns ansvar for og viktige rolle med hensyn til å påpeke at etterspørselen er en underliggende årsak til menneskehandel,

  3. målrettede opplysningskampanjer som, hvis hensiktsmessig, kan omfatte blant annet offentlige myndigheter og politiske beslutningstakere,

  4. forebyggende tiltak, herunder undervisningsprogrammer for gutter og jenter som ledd i skolegangen som fremhever at kjønnsdiskriminering er uakseptabelt og har svært alvorlige konsekvenser, viktigheten av likestilling mellom kjønnene og alle menneskers verdighet og integritet.

Artikkel 7

Grensetiltak

  1. Med forbehold for internasjonale forpliktelser i forhold til fri bevegelighet for personer, skal partene så langt det er mulig styrke grensekontrollen slik det kreves for å forebygge og avdekke menneskehandel.

  2. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre hensiktsmessige tiltak for å hindre, så langt det er mulig, at transportmidler som drives av kommersielle transportører, blir brukt til å gjennomføre straffbare handlinger fastsatt i samsvar med denne konvensjon.

  3. Der det er hensiktsmessig, og med forbehold for gjeldende internasjonale konvensjoner, skal slike tiltak blant annet fastsette en forpliktelse for kommersielle transportører, herunder ethvert transportselskap eller eier eller operatør av ethvert transportmiddel, til å forvisse seg om at alle passasjerer har reisedokumentene som kreves for innreise til mottakerstaten.

  4. Hver part skal i samsvar med sin nasjonale lovgivning treffe nødvendige tiltak for å fastsette sanksjoner ved brudd på forpliktelsen nevnt i nr. 3 i denne artikkel.

  5. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for, i samsvar med sin nasjonale lovgivning, å tillate at personer innblandet i straffbare handlinger fastsatt i samsvar med denne konvensjonen nektes innreise, eller får sitt visum tilbakekalt.

  6. Partene skal styrke samarbeidet mellom grensekontrollorganer, blant annet ved å opprette og opprettholde direkte kommunikasjonskanaler.

Artikkel 8

Dokumentsikkerhet og dokumentkontroll

Hver part skal treffe de tiltak som er nødvendige

  1. for å sikre at reise- eller identitetsdokumenter som utstedes av parten er av en slik kvalitet at de ikke lett kan misbrukes og ikke lett kan forfalskes eller ulovlig endres, kopieres eller utstedes, og

  2. for å sikre integriteten og sikkerheten til reise- eller identitetsdokumenter som utstedes av eller på vegne av parten og for å hindre at de lages og utstedes ulovlig.

Artikkel 9

Dokumenters legitimitet og gyldighet

På anmodning fra en annen part skal en part, i samsvar med sin nasjonale lovgivning, innen rimelig tid verifisere ektheten og gyldigheten til reise- eller identitetsdokumenter som er eller angivelig skal være utstedt i dens navn, og som mistenkes for å være brukt i forbindelse med menneskehandel.

Kapittel III

Tiltak for å beskytte og fremme ofres rettigheter og samtidig sikre likestilling mellom kvinner og menn

Artikkel 10

Identifikasjon av ofre

  1. Hver part skal sørge for at kompetent myndighet har personell som har trening i og er kvalifisert for arbeidet med å forebygge og bekjempe menneskehandel, identifisere og bistå ofre, herunder barn, og skal påse at de ulike myndighetene samarbeider både med hverandre og med aktuelle støtteorganisasjoner, slik at ofrene kan identifiseres ved en prosedyre som tar tilbørlig hensyn til den spesielle situasjonen som kvinner og barn som er ofre for menneskehandel befinner seg i, og, der det er aktuelt, gis oppholdstillatelse på vilkår som fastsatt i artikkel 14 i denne konvensjon.

  2. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å identifisere ofre, der det er hensiktsmessig i samarbeid med andre parter og aktuelle støtteorganisasjoner. Hver part skal påse at dersom kompetent myndighet har rimelig grunn til å tro at en person har vært offer for menneskehandel, skal personen ikke måtte forlate partens territorium før kompetent myndighet har gjennomført identifikasjonsprosedyren for å fastslå om vedkommende har vært offer for en straffbar handling etter artikkel 18 i denne konvensjon og skal likeledes påse at personen får den bistand som er fastsatt i artikkel 12 nr. 1 og 2.

  3. Når offerets alder er uviss og det er grunn til å tro at offeret er barn, skal han eller hun anses for å være barn og omfattes av særskilte beskyttelsestiltak inntil hans/hennes alder er verifisert.

  4. Så snart et barn uten følge er identifisert som et offer, skal hver part

    1. sørge for at barnet blir representert ved en verge, organisasjon eller myndighet, som skal ivareta barnets beste,

    2. ta de nødvendige skritt for å fastslå hans/hennes identitet og nasjonalitet,

    3. gjøre sitt ytterste for å spore opp hans/hennes familie når dette er til beste for barnet.

Artikkel 11

Vern av privatliv

  1. Hver part skal beskytte ofres privatliv og identitet. Personopplysninger skal lagres og brukes i henhold til vilkår hjemlet i Konvensjon om personvern i forbindelse med elektronisk databehandling av personopplysninger (ETS nr. 108).

  2. Hver part skal treffe tiltak for å sikre at særlig identiteten til et barn som har vært offer for menneskehandel, eller detaljer som muliggjør identifikasjon, ikke gjøres offentlig kjent gjennom mediene eller på annet vis, unntatt når det i særskilte tilfeller gjøres for å lette oppsporingen av familiemedlemmer eller på annen måte sikre barnets velferd og beskyttelse av barnet.

  3. Hver part skal vurdere å vedta, i samsvar med artikkel 10 i konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter slik den fortolkes av Den europeiske menneskerettighetsdomstol, tiltak med sikte på å oppmuntre mediene til å beskytte ofrenes privatliv og identitet gjennom selvregulering, offentlig regulering eller samregulering.

Artikkel 12

Bistand til ofre

  1. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å bistå ofre med deres fysiske, psykiske og sosiale restitusjon. Bistanden skal minst omfatte:

    1. en levestandard som kan sikre deres livsopphold gjennom tiltak som: egnet og trygt husvære, psykologisk og materiell bistand,

    2. tilgang til øyeblikkelig medisinsk hjelp,

    3. tolke- og oversettertjenester ved behov,

    4. rådgivning og informasjon, særlig om deres juridiske rettigheter og om tilgjengelige tjenester, på et språk de forstår,

    5. bistand som muliggjør at deres rettigheter og interesser kan bli presentert og vurdert på de rette stadier i strafforfølgningen av lovbrytere,

    6. tilgang til utdanning for barn.

  2. Hver part skal ta behørig hensyn til offerets sikkerhets- og beskyttelsesbehov.

  3. Hver part skal i tillegg sørge for nødvendig medisinsk og annen bistand til ofre med lovlig opphold på partens territorium som er uten tilstrekkelige midler og har behov for bistand.

  4. Hver part skal vedta regler som fastsetter på hvilke vilkår ofre med lovlig opphold på partens territorium, skal ha adgang til arbeidsmarkedet, til yrkesopplæring og utdanning.

  5. Hver part skal, når det er hensiktsmessig og på vilkår fastsatt i partens nasjonale lovgivning, treffe tiltak for å samarbeide med ikke-statlige organisasjoner, andre aktuelle organisasjoner eller andre deler av det sivile samfunn som yter bistand til ofre.

  6. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å sikre at bistand til ofre ikke gjøres betinget av at han eller hun er villig til å vitne.

  7. I forbindelse med gjennomføringen av bestemmelsene i denne artikkel, skal hver part påse at tjenester ytes på grunnlag av samtykke og informasjon, med behørig hensyntaken til de særlige behovene til personer som befinner seg i en utsatt stilling og til barns rettigheter for så vidt gjelder husvære, utdanning og nødvendig helsehjelp.

Artikkel 13

Rekonvalesens og refleksjonsperiode

  1. Hver part skal i sin nasjonale lovgivning gi bestemmelser om en refleksjonsperiode på minst 30 dager når det er rimelig grunn til å tro at personen det gjelder er et offer. Perioden skal være tilstrekkelig til at personen kan komme til hektene og unnslippe menneskehandlernes innflytelse og/eller til å treffe en informert beslutning om å samarbeide med kompetent myndighet. I løpet av denne perioden skal det ikke kunne iverksettes utvisningsvedtak overfor han eller henne. Denne bestemmelsen er ikke til hinder for å gjennomføre tiltak i medhold av annen nasjonal saksgang, særlig i forbindelse med etterforskning og strafforfølgning av de aktuelle handlingene. I denne perioden skal partene gi personene det gjelder, adgang til å oppholde seg på deres territorium.

  2. I denne perioden skal personene nevnt i nr. 1 i denne artikkel ha rett til tiltak omhandlet i artikkel 12 nr. 1 og 2.

  3. Partene plikter ikke å overholde denne perioden dersom hensynet til den offentlige orden er til hinder for det, eller dersom det fastslås at vedkommende feilaktig har påberopt seg status som offer.

Artikkel 14

Oppholdstillatelse

  1. Hver part skal utstede fornybar oppholdstillatelse til ofre i en av eller begge de to følgende situasjonene:

    1. kompetent myndighet anser at deres opphold er nødvendig grunnet deres personlige situasjon;

    2. kompetent myndighet anser at deres opphold er nødvendig for deres samarbeid med rette myndigheter under etterforskningen eller strafforfølgningen.

  2. Når opphold for barn som er ofre krever oppholdstillatelse, skal denne utstedes i samsvar med barnets beste og, hvis aktuelt, fornyes etter behov på samme vilkår.

  3. En part kan nekte å fornye, eller kan trekke tilbake, en oppholdstillatelse i henhold til vilkår hjemlet i partens nasjonale lovgivning.

  4. Dersom et offer søker om en annen type oppholdstillatelse, skal den berørte part ta hensyn til at han eller hun har, eller har hatt, oppholdstillatelse i samsvar med nr. 1.

  5. Av hensyn til forpliktelsene til partene som denne konvensjons artikkel 40 viser til, skal hver part sørge for at oppholdstillatelse gitt i henhold til denne bestemmelse, ikke innskrenker retten til å søke og ta imot asyl.

Artikkel 15

Erstatning og oppreisning

  1. Hver part skal sørge for at ofre fra de første gang har kontakt med kompetente myndighet, har tilgang til informasjon om relevante rettslige prosedyrer og forvaltningsprosedyrer på et språk de forstår.

  2. Hver part skal i sin nasjonale lovgivning sørge for rett til juridisk bistand og fri rettshjelp for ofre på vilkår som fastsatt i partens nasjonale lovgivning.

  3. Hver part skal i sin nasjonale lovgivning sørge for at ofre gis rett til erstatning fra gjerningspersonene.

  4. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å sikre ofre erstatning på vilkår som fastsatt i partens nasjonale lovgivning, for eksempel gjennom etablering av et fond for erstatning til ofre eller ved tiltak eller programmer for sosial bistand til og sosial integrering av ofre; slike fond, tiltak og programmer kan eventuelt finansieres gjennom aktiva som skriver seg fra iverksetting av tiltak i henhold til i artikkel 23.

Artikkel 16

Hjemsendelse og tilbakeføring av ofre

  1. Parten som et offer er statsborger av eller som personen hadde rett til fast opphold i ved innreise til territoriet til mottakerparten, skal, med behørig hensyn til hans eller hennes rettigheter, sikkerhet og verdighet, legge til rette for og godta at han eller hun tilbakeføres uten ugrunnet eller urimelig opphold.

  2. Når en part tilbakefører et offer til en annen stat, skal det ved slik tilbakeføring tas behørig hensyn til hans eller hennes rettigheter, sikkerhet og verdighet og til statusen for en eventuell rettsforfølgning i forbindelse med at personen er et offer, og tilbakeføringen skal helst skje frivillig.

  3. På anmodning fra en mottakerpart skal en anmodet part verifisere om en person er statsborger av parten eller hadde rett til fast opphold på dens territorium ved innreise til territoriet til mottakerparten.

  4. For å legge til rette for tilbakeføring av et offer som ikke har de nødvendige papirer, skal parten som personen er statsborger av, eller som personen hadde rett til fast opphold i ved innreise til territoriet til mottakerparten, samtykke i å utstede, på anmodning fra mottakerparten, de reisedokumenter eller andre tillatelser som kreves for at personen skal kunne reise til og vende tilbake til dens territorium.

  5. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å etablere programmer for hjemsendelse som involverer relevante nasjonale eller internasjonale institusjoner og ikke-statlige organisasjoner. Disse programmene har som formål å hindre at ofre blir ofre på nytt. Partene må gjøre sitt beste for å bidra til ofrenes reintegrering i mottakerstaten, herunder reintegrering i utdanningssystemet og på arbeidsmarkedet, særlig ved at de skaffer seg og forbedrer sine faglige ferdigheter. For barns vedkommende bør disse programmene omfatte rett til utdanning og tiltak for å sikre tilfredsstillende omsorg eller tilbakeføring til familien eller passende omsorgstilbud.

  6. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å gjøre tilgjengelig for ofre, der det er hensiktsmessig i samarbeid med andre berørte parter, kontaktinformasjon til instanser som kan bistå dem i mottakerstaten, blant annet etater ansvarlige for lov og orden, ikke-statlige organisasjoner, juridiske yrkesgrupper som kan bistå med rådgivning, og sosialetat.

  7. Ofre som er barn, skal ikke tilbakeføres til en stat dersom en risiko- og sikkerhetsvurdering indikerer at en slik tilbakeføring ikke vil være til barnets beste.

Artikkel 17

Likestilling mellom kjønnene

Hver part skal ved gjennomføringen av tiltak nevnt i dette kapittel, bestrebe seg på å fremme likestilling mellom kjønnene, og skal ved utarbeiding, implementering og evaluering av tiltakene innta et likestillingsperspektiv.

Kapittel IV

Materiell strafferett

Artikkel 18

Kriminalisering av menneskehandel

Hver part skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som straffbare lovbrudd atferden omhandlet i artikkel 4 i denne konvensjon når handlingen er begått forsettlig.

Artikkel 19

Kriminalisering av bruk av et offers tjenester

Hver part skal vurdere å vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som straffbare lovbrudd i nasjonal lovgivning det å benytte seg av tjenester som er objekt for utnytting som nevnt i artikkel 4 bokstav a i denne konvensjon, med kunnskap om at personen er et offer for menneskehandel.

Artikkel 20

Kriminalisering av handlinger i tilknytning til reise- eller identitetsdokumenter

Hver part skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som straffbare lovbrudd følgende atferd, når handlingen er begått forsettlig og med formål å muliggjøre menneskehandel:

  1. å forfalske et reise- eller identitetsdokument,

  2. å anskaffe eller tilveiebringe et slikt dokument,

  3. å beholde, fjerne, skjule, beskadige eller ødelegge en annen persons reise- eller identitetsdokument.

Artikkel 21

Forsøk og medvirkning

  1. Hver part skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som straffbare lovbrudd forsettlig medvirkning til en handling fastsatt som straffbar i samsvar med artikkel 18 og 20 i denne konvensjon.

  2. Hver part skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som straffbare lovbrudd forsettlige forsøk på å begå en handling fastsatt som straffbar i samsvar med artikkel 18 og artikkel 20 bokstav a i denne konvensjon.

Artikkel 22

Juridiske personers ansvar

  1. Hver part skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å sikre at en juridisk person kan holdes ansvarlig for et straffbart lovbrudd fastsatt i samsvar med denne konvensjon når lovbruddet er begått til fordel for den juridiske personen av en fysisk person som handler enten på egen hånd eller som del av et organ tilhørende den juridiske person, og som har en ledende stilling innenfor den juridiske person basert på

    1. fullmakt til å representere den juridiske personen,

    2. myndighet til å treffe beslutninger på vegne av den juridiske personen,

    3. myndighet til å utøve kontroll innenfor den juridiske personen.

  2. I tillegg til tilfellene omhandlet i nr. 1, skal hver part treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at en juridisk person kan holdes ansvarlig når manglende tilsyn eller kontroll fra en fysisk persons side nevnt i nr. 1, har gjort det mulig for en fysisk person som er underlagt den juridiske persons myndighet å begå et straffbart lovbrudd fastsatt i samsvar med denne konvensjon til fordel for den juridiske person.

  3. Avhengig av partens rettsprinsipper kan en juridisk persons ansvar være strafferettslig, sivilrettslig eller forvaltningsrettslig.

  4. Slikt ansvar er uten betydning for det straffansvar som påhviler de fysiske personene som har begått handlingen.

Artikkel 23

Sanksjoner og tiltak

  1. Hver part skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å sikre at straffbare lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 18 til 21, kan straffes med effektive, forholdsmessige og preventive sanksjoner. For så vidt gjelder straffbare lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 18, skal disse sanksjonene inkludere frihetsstraff som kan gi grunnlag for utlevering når handlingen er begått av en fysisk person.

  2. Hver part skal påse at juridiske personer som holdes ansvarlige i samsvar med artikkel 22, underlegges effektive, forholdsmessige og preventive strafferettslige eller ikke-strafferettslige sanksjoner eller tiltak, herunder økonomiske sanksjoner.

  3. Hver part skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å kunne inndra eller på annen måte frata midler som er benyttet til å utføre, og på utbytte som skriver seg fra, straffbare handlinger fastsatt i samsvar med artikkel 18 og artikkel 20 bokstav a i denne konvensjon, eller formuesgoder med en verdi som svarer til slikt utbytte.

  4. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for midlertidig eller varig å kunne stenge en virksomhet som er benyttet til menneskehandel, med forbehold for rettighetene til godtroende tredjeparter, eller for midlertidig eller varig å kunne nekte gjerningspersonen å utøve virksomheten som lovbruddet ble begått som ledd i.

Artikkel 24

Skjerpende omstendigheter

Hver part skal påse at følgende anses som skjerpende omstendigheter ved fastsettelsen av straffen for lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 18 i denne konvensjon:

  1. lovbruddet forsettlig eller grovt uaktsomt satte offerets liv i fare,

  2. lovbruddet ble begått mot et barn,

  3. lovbruddet ble begått av en offentlig tjenestemann under utførelsen av hans/hennes plikter,

  4. lovbruddet ble begått innenfor rammen av en kriminell organisasjon.

Artikkel 25

Tidligere domfellelser

Hver part skal vedta de lover og treffe andre tiltak som hjemler adgang til ved fastsettelsen av straffen å ta i betraktning rettskraftige dommer avsagt av en annen part i forbindelse med lovbrudd fastsatt i samsvar med denne konvensjon.

Artikkel 26

Bestemmelse om straffritak

Hver part skal i samsvar med grunnprinsippene i sin rettsorden hjemle adgang til å avstå fra å idømme ofre straff for deres deltakelse i ulovlig virksomhet, i den utstrekning deltakelsen skyldes at de er blitt tvunget til det.

Kapittel V

Etterforskning, strafforfølgning og prosesslovgivning

Artikkel 27

Ensidig (ex parte) anvendelse og anvendelse av eget tiltak (ex officio)

  1. Hver part skal sikre at etterforskning av eller strafforfølgning i forbindelse med lovbrudd fastsatt i samsvar med denne konvensjon, ikke gjøres betinget av at anmeldelse inngis eller anklage fremsettes av et offer, i hvert fall når handlingen helt eller delvis ble begått på partens territorium.

  2. Hver part skal sikre at ofre for lovbrudd begått på territoriet til en annen part enn parten der vedkommende er bosatt, kan inngi klage til kompetent myndighet i bostedsstaten. Dersom myndighetene som forelegges klagen, ikke selv er kompetent, skal den uten opphold oversende klagen til kompetent myndighet hos parten på hvis territorium handlingen ble begått. Klagen skal behandles i samsvar med den nasjonale lovgivning hos parten der handlingen ble begått.

  3. Hver part skal ved lovgivning eller andre tiltak og i henhold til vilkår hjemlet i partens nasjonale lovgivning, sikre at enhver gruppe, stiftelse, forening eller ikke-statlig organisasjon som har som mål å bekjempe menneskehandel eller beskytte menneskerettighetene, gis mulighet til, med hans eller hennes samtykke, å bistå og/eller støtte offeret under strafforfølgningen av lovbruddet fastsatt i samsvar med artikkel 18 i denne konvensjon.

Artikkel 28

Beskyttelse av ofre, vitner og personer som samarbeider med rettsmyndighetene

  1. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å sørge for at følgende personer effektivt og behørig beskyttes mot mulige represalier eller trusler, særlig under og etter etterforskning og strafforfølgning av gjerningspersonene:

    1. ofre,

    2. eventuelt de som anmelder straffbare lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 18 i denne konvensjon, eller som på annen måte samarbeider med etterforsknings- eller påtalemyndigheten,

    3. vitner som avgir forklaring om lovbrudd fastsatt i samsvar med artikkel 18 i denne konvensjon,

    4. om nødvendig, familiemedlemmer av personene nevnt i bokstav a og c.

  2. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for å sikre og tilby ulike former for beskyttelse. Dette kan omfatte fysisk beskyttelse, relokalisering, skifte av identitet, og bistand til å skaffe arbeid.

  3. Ofre som er barn skal omfattes av særskilte beskyttelsestiltak som tar hensyn til barnets beste.

  4. Hver part skal vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for ved behov å sørge for at medlemmer av grupper, stiftelser, foreninger eller ikke-statlige organisasjoner som utfører virksomhet som nevnt i artikkel 27 nr. 3, blir behørig beskyttet mot mulige represalier eller trusler, særlig under og etter etterforskning og strafforfølgning av gjerningspersonene.

  5. Hver part skal vurdere å inngå avtaler eller ordninger med andre stater med sikte på gjennomføring av denne artikkel.

Artikkel 29

Særskilt kompetente myndigheter og samordnende organer

  1. Hver part skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at personer eller organer har særskilt kompetanse i å bekjempe menneskehandel og beskytte ofre. Slike personer eller organer skal ha den nødvendige selvstendighet, i samsvar med de grunnleggende prinsippene i partens rettsorden, slik at de kan utføre sine oppgaver effektivt og uten utilbørlig press. Slike personer eller slike organers personale skal ha nødvendig opplæring og tilstrekkelige økonomiske midler til å kunne utføre sine oppgaver.

  2. Hver part skal vedta de tiltak som er nødvendige for å sikre samordning av politikk og tiltak som statlige forvaltningsorganer og andre offentlige etater iverksetter mot menneskehandel, der det er hensiktsmessig ved å opprette samordnende organer.

  3. Hver part skal sørge for at de berørte tjenestemenn får opplæring, eventuelt ytterligere opplæring, i arbeidet med å forebygge og bekjempe menneskehandel, herunder opplæring i menneskerettigheter. Opplæringen kan være spesielt tilpasset den enkelte etat og skal, etter omstendighetene, fokusere på metoder som brukes til å forebygge slik handel, forfølgning av bakmennene, og beskyttelse av ofrenes rettigheter, herunder beskyttelse av ofrene mot menneskehandlerne.

  4. Hver part skal vurdere å oppnevne nasjonale rapportører eller andre mekanismer for overvåking av statlige institusjoners innsats i kampen mot menneskehandel og implementeringen av krav til nasjonal lovgivning.

Artikkel 30

Rettergang

I samsvar med konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, særlig artikkel 6, skal hver part vedta de lover eller treffe andre tiltak som er nødvendige for under rettergangen

  1. å sikre beskyttelse av ofrenes privatliv og eventuelt deres identitet,

  2. å ivareta ofrenes sikkerhet og beskytte dem mot trusler,

i samsvar med vilkår fastsatt i partens nasjonale lovgivning og, dersom offeret er et barn, ved særlig å ivareta barnets behov og sikre dets rett til særskilte beskyttelsestiltak.

Artikkel 31

Jurisdiksjon

  1. Hver part skal vedta de lover og treffe andre tiltak som er nødvendige for å etablere jurisdiksjon over en straffbar handling fastsatt i samsvar med denne konvensjon når handlingen er begått

    1. på dens territorium, eller

    2. om bord i et skip som fører partens flagg, eller

    3. om bord i et luftfartøy som er registrert i henhold til partens lovgivning, eller

    4. av en statsborger av parten eller av en statsløs person som til vanlig er bosatt på dens territorium, dersom handlingen kan straffes i henhold til straffelovgivningen på det sted der den ble begått, eller dersom handlingen er begått utenfor enhver stats territoriale jurisdiksjon,

    5. overfor en av partens borgere.

  2. Hver part kan ved undertegning av konvensjonen eller deponering av sitt ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument, ved erklæring adressert til Europarådets generalsekretær, erklære at den forbeholder seg retten til ikke å anvende, eller til bare å anvende i særskilte tilfeller eller under særskilte omstendigheter, jurisdiksjonsreglene i nr. 1 bokstav (d) og (e) i denne artikkel eller deler av disse.

  3. Hver part skal treffe de tiltak som er nødvendige for å etablere jurisdiksjon over de straffbare handlinger omhandlet i denne konvensjon i de tilfeller der en påstått gjerningsperson oppholder seg på partens territorium og parten, etter en begjæring om utlevering, ikke utleverer vedkommende til en annen part utelukkende på grunnlag av hans/hennes nasjonalitet.

  4. Når mer enn én part gjør krav på jurisdiksjon over en påstått straffbar handling fastsatt i samsvar med denne konvensjon, skal de involverte parter, når det er hensiktsmessig, rådføre seg med hverandre med sikte på å avgjøre hvilken jurisdiksjon som er mest hensiktsmessig for strafforfølgningen.

  5. Med forbehold for folkerettens generelle regler, utelukker ikke denne konvensjon noen strafferettslig jurisdiksjon som en part utøver i samsvar med sin nasjonale lovgivning.

Kapittel VI

Internasjonalt samarbeid og samarbeid med det sivile samfunn

Artikkel 32

Alminnelige prinsipper for og tiltak i forbindelse med internasjonalt samarbeid

Partene skal, så langt det er mulig, samarbeide med hverandre i samsvar med bestemmelsene i denne konvensjon og ved å anvende relevante gjeldende internasjonale og regionale avtaler, ordninger basert på ensartet eller motsvarende lovgivning, samt nasjonal rett, om:

  • forebygging og bekjempelse av menneskehandel,

  • beskyttelse og bistand til ofre,

  • etterforskning eller strafforfølgning i forbindelse med straffbare handlinger fastsatt i samsvar med denne konvensjon.

Artikkel 33

Tiltak i tilknytning til utsatte eller savnede personer

  1. Når en part, på grunnlag av informasjon den har til rådighet, har rimelig grunn til å tro at det på en annen parts territorium er umiddelbar fare for livet, friheten eller den fysiske integriteten til en person nevnt i artikkel 28 nr. 1, skal parten som besitter informasjonen, i en slik nødssituasjon uten opphold oversende opplysningene til den annen part, slik at denne parten kan treffe egnede beskyttelsestiltak.

  2. Partene til denne konvensjon kan ved ettersøkning etter savnede personer, særlig savnede barn, vurdere å styrke samarbeidet seg imellom dersom den informasjon som er tilgjengelig, gir grunn til å tro at hun/han er offer for menneskehandel. For dette formål kan partene inngå bilaterale eller multilaterale avtaler med hverandre.

Artikkel 34

Informasjon

  1. Den anmodede part skal omgående underrette den anmodende part om det endelige resultatet av handlinger foretatt i henhold til dette kapittel. Den anmodede part skal også omgående underrette den anmodende part om eventuelle omstendigheter som gjør det umulig å gjennomføre de handlinger det er anmodet om, eller som vil kunne forsinke dem vesentlig.

  2. Innenfor rammene for sin nasjonale lovgivning, kan en part uoppfordret oversende en annen part informasjon innhentet i forbindelse med egen etterforskning når den mener at kjennskap til slik informasjon kan hjelpe mottakerparten med å innlede eller gjennomføre etterforskning eller strafforfølgning av straffbare handlinger fastsatt i samsvar med denne konvensjon, eller kan føre til at mottakerparten fremsetter en anmodning om samarbeid etter dette kapittel.

  3. Parten som oversender slik informasjon, kan før oversendelse be om at informasjonen behandles fortrolig eller benyttes på bestemte vilkår. Dersom mottakerparten ikke kan etterkomme en slik anmodning, skal den underrette parten som oversender informasjonen og denne skal deretter avgjøre om informasjonen likevel skal oversendes. Dersom mottakerparten mottar opplysningene på de fastsatte vilkår, skal den være bundet av disse vilkår.

  4. All informasjon som bes oversendt i forbindelse med artikkel 13, 14 og 16, og som er nødvendig for å sikre de rettigheter som er gitt i disse artiklene, skal på anmodning fra den berørte part oversendes uten opphold og med behørig hensyn til artikkel 11 i denne konvensjon.

Artikkel 35

Samarbeid med det sivile samfunn

Hver part skal oppmuntre statlige myndigheter og offentlige tjenestemenn til å samarbeide med ikke-statlige organisasjoner, andre aktuelle organisasjoner, og medlemmer av det sivile samfunn om å opprette strategiske partnerskap for å oppnå denne konvensjons formål.

Kapittel VII

Overvåkingsmekanisme

Artikkel 36

Ekspertgruppe for tiltak mot menneskehandel

  1. Ekspertgruppen for tiltak mot menneskehandel (heretter kalt «GRETA») skal overvåke partenes gjennomføring av denne konvensjon.

  2. GRETA skal ha minst 10 og høyst 15 medlemmer, sammensatt under hensyntagen til kjønnsmessig og geografisk balanse og tverrfaglig kompetanse. De velges av partskomiteen for en periode på fire år, som kan forlenges en gang, og velges blant statsborgere i de stater som er parter i denne konvensjon.

  3. GRETAs medlemmer velges på grunnlag av følgende prinsipper:

    1. de skal velges blant personer med høy moral og med anerkjent sakkunnskap på områder som menneskerettigheter, bistand til og beskyttelse av ofre og tiltak til bekjempelse av menneskehandel, eller med yrkeserfaring på de områder som omfattes av denne konvensjon;

    2. de skal tjenestegjøre i egenskap av privatpersoner og skal være uavhengige og upartiske i utøvelsen av sine verv, og de skal stille seg til rådighet slik at de kan utføre sine oppgaver på en effektiv måte;

    3. ingen av GRETAs medlemmer kan være statsborgere av samme stat;

    4. de bør representere de sentrale rettssystemene.

  4. Reglene for valg av GRETAs medlemmer skal fastsettes av Ministerkomiteen, etter at den har rådført seg med konvensjonspartene og innhentet deres enstemmige samtykke, senest ett år etter at denne konvensjon er trådt i kraft. GRETA fastsetter selv sin forretningsorden.

Artikkel 37

Partskomité

  1. Partskomiteen skal bestå av representantene i Europarådets ministerkomité for medlemsstatene til konvensjonen, og av representanter for de konvensjonsparter som ikke er medlemmer av Europarådet.

  2. Partskomiteen skal innkalles av Europarådets generalsekretær. Dens første møte skal finne sted innen ett år etter at denne konvensjonen er trådt i kraft for valg av GRETAs medlemmer. Komiteen skal deretter tre sammen på anmodning fra en tredel av partene, GRETAs formann, eller Generalsekretæren.

  3. Partskomiteen fastsetter selv sin forretningsorden.

Artikkel 38

Prosedyre

  1. Evalueringsprosedyren skal omfatte konvensjonspartene og skal inndeles i runder med en varighet som fastsettes av GRETA. Ved starten på hver runde skal GRETA fastsette særskilte bestemmelser som evalueringsprosedyren skal baseres på.

  2. GRETA skal bestemme hvordan evalueringen mest hensiktsmessig kan gjennomføres. GRETA kan særlig benytte et eget spørreskjema for hver evalueringsrunde, som kan tjene som grunnlag for evalueringen av partenes gjennomføring av denne konvensjon. Spørreskjemaet skal sendes samtlige parter. Partene skal svare på skjemaet og på alle GRETAs øvrige forespørsler om informasjon.

  3. GRETA kan be om opplysninger fra det sivile samfunn.

  4. GRETA kan alternativt, i samarbeid med de nasjonale myndigheter og «kontaktpersonen» disse myndighetene har utpekt, om nødvendig også med bistand fra uavhengige eksperter, arrangere besøk i landene. Under disse besøkene kan GRETA la seg bistå av spesialister på bestemte områder.

  5. GRETA skal utarbeide et utkast til rapport som skal inneholde dens analyse av gjennomføringen av de bestemmelser evalueringen er basert på, samt forslag til hvordan den berørte part kan håndtere de problemer som er påvist. Rapportutkastet skal sendes parten som evalueres for kommentarer. GRETA skal ta hensyn til partens kommentarer når den ferdigstiller sin rapport.

  6. På dette grunnlag skal GRETA vedta sin rapport og sine konklusjoner vedrørende de tiltak den berørte part har truffet for å gjennomføre bestemmelsene i denne konvensjon. Rapporten og konklusjonene skal sendes vedkommende part og partskomiteen. GRETAs rapport og konklusjoner skal offentliggjøres straks de er vedtatt, sammen med eventuelle kommentarer fra den berørte part.

  7. Uavhengig av prosedyren beskrevet i nr. 1–6 i denne artikkel, kan partskomiteen på grunnlag av GRETAs rapport og konklusjoner vedta anbefalinger til denne parten (a) om tiltak som må iverksettes for å gjennomføre GRETAs konklusjoner, om nødvendig med frist for fremlegging av informasjon om gjennomføringen, og (b) i den hensikt å fremme samarbeid med vedkommende part for korrekt gjennomføring av denne konvensjonen.

Kapittel VIII

Forholdet til andre internasjonale avtaler

Artikkel 39

Forholdet til Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer De forente nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet

Denne konvensjon berører ikke de rettigheter og forpliktelser som følger av bestemmelsene i Protokollen for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer De forente nasjoners konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, og har som mål å bedre den beskyttelse protokollen gir og videreutvikle de standarder den inneholder.

Artikkel 40

Forholdet til andre internasjonale avtaler

  1. Denne konvensjon berører ikke de rettigheter og forpliktelser som følger av andre internasjonale avtaler som konvensjonspartene er eller skal bli part i, og som inneholder bestemmelser om forhold som reguleres av denne konvensjon og som sikrer bedre beskyttelse for og bistand til ofre for menneskehandel.

  2. Konvensjonspartene kan inngå bilaterale eller multilaterale avtaler seg imellom om forhold som er omhandlet i denne konvensjon for det formål å utfylle eller styrke konvensjonens bestemmelser eller lette gjennomføringen av dens prinsipper.

  3. Parter som er medlemmer av Den europeiske union skal i sine gjensidige forbindelser anvende Det europeiske fellesskaps og Den europeiske unions regler, i den grad det finnes regler i Fellesskapet eller Den europeiske union som kommer til anvendelse i det konkrete tilfellet, uten at dette berører denne konvensjons gjenstand og formål, og med forbehold om at den får full anvendelse for andre parter.

  4. Ingenting i denne konvensjon skal berøre staters og enkeltpersoners rettigheter, forpliktelser og ansvar etter folkeretten, herunder internasjonal humanitærrett og internasjonal menneskerettslovgivning, og særlig, hvis anvendelig, konvensjonen av 1951 og protokollen av 1967 om flyktningers stilling og prinsippet om ikke-utsendelse («non-refoulement») omhandlet der.

Kapittel IX

Endring av konvensjonen

Artikkel 41

Endringer

  1. Ethvert forslag fra en part om endring av denne konvensjon, skal meddeles Europarådets generalsekretær og videreformidles til Europarådets medlemsstater, enhver signatar, enhver stat som er part, Det europeiske fellesskap, enhver stat som er invitert til å undertegne denne konvensjon i samsvar med bestemmelsene i artikkel 42, og enhver stat som er invitert til å tiltre denne konvensjon i samsvar med bestemmelsene i artikkel 43.

  2. Ethvert endringsforslag fra en part skal meddeles GRETA, som skal legge sin uttalelse om endringsforslaget fram for Ministerkomiteen.

  3. Ministerkomiteen skal vurdere endringsforslaget og uttalelsen fra GRETA og kan vedta endringen etter å ha rådspurt partene til denne konvensjon og innhentet deres enstemmige samtykke.

  4. Teksten til alle endringer som er vedtatt av Ministerkomiteen i samsvar med nr. 3 i denne artikkel, oversendes partene til godkjenning.

  5. Enhver endring som er vedtatt i samsvar med nr. 3 i denne artikkel, trer i kraft den første dagen i måneden som følger etter et tidsrom på én måned etter den dag alle parter har underrettet Generalsekretæren om at de har godkjent endringen.

Kapittel X

Sluttbestemmelser

Artikkel 42

Undertegning og ikrafttredelse

  1. Denne konvensjon skal være åpen for undertegning for Europarådets medlemsstater, for ikke-medlemsstater som har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen, og for Det europeiske fellesskap.

  2. Denne konvensjon skal ratifiseres, godtas eller godkjennes. Ratifikasjons-, godkjennings- eller godtakelsesdokumentene skal deponeres hos Europarådets generalsekretær.

  3. Denne konvensjon skal tre i kraft den første dag i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter den dag ti signatarer, hvorav minst åtte er medlemsstater i Europarådet, har gitt sitt samtykke til å være bundet av konvensjonen i samsvar med bestemmelsene i nr. 2.

  4. For enhver stat nevnt i nr. 1, eller Det europeiske fellesskap, som på et senere tidspunkt gir sitt samtykke til å være bundet av konvensjonen, skal konvensjonen tre i kraft den første dag i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter den dag dens ratifikasjons-, godkjennings- eller godtakelsesdokument deponeres.

Artikkel 43

Tiltredelse til konvensjonen

  1. Etter at denne konvensjon er trådt i kraft, kan Europarådets ministerkomité, etter å ha rådført seg med konvensjonsstatene og med deres enstemmige samtykke, invitere en stat som ikke er medlem av Europarådet og som ikke har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen til å tiltre denne konvensjon, ved en beslutning som treffes med det flertall som er fastsatt i artikkel 20 bokstav d i Europarådets vedtekter, og ved enstemmighet blant representantene for de konvensjonsstater som har rett til å sitte i Ministerkomiteen.

  2. For en stat som tiltrer konvensjonen, skal den tre i kraft den første dag i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter den dag tiltredelsesdokumentet deponeres hos Europarådets generalsekretær.

Artikkel 44

Territoriell anvendelse

  1. Enhver stat, eller Det europeiske fellesskap, kan på tidspunktet for undertegning eller når den deponerer sitt ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument, angi for hvilket territorium eller hvilke territorier denne konvensjon skal gjelde.

  2. Enhver part kan på ethvert senere tidspunkt ved en erklæring rettet til Europarådets generalsekretær, utvide anvendelsen av denne konvensjon til å omfatte andre territorier som er angitt i erklæringen og for hvis internasjonale forbindelser den er ansvarlig eller på hvis vegne den er bemyndiget til å påta seg forpliktelser. For et slikt territorium skal konvensjonen tre i kraft den første dagen i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter den dag generalsekretæren har mottatt erklæringen.

  3. En erklæring som avgis i samsvar med de to foregående ledd, kan med hensyn til et territorium angitt i erklæringen trekkes tilbake ved underretning til Europarådets generalsekretær. Tilbaketrekkingen får virkning den første dagen i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter den dag generalsekretæren mottar erklæringen.

Artikkel 45

Forbehold

Det kan ikke tas forbehold mot noen bestemmelse i denne konvensjon, med unntak av forbeholdet i artikkel 31 nr. 2.

Artikkel 46

Oppsigelse

  1. Enhver part kan når som helst si opp denne konvensjon ved underretning til Europarådets generalsekretær.

  2. Oppsigelsen skal få virkning den første dagen i måneden som følger etter et tidsrom på tre måneder etter den dag Generalsekretæren mottar underretningen.

Artikkel 47

Underretning

Europarådets generalsekretær skal underrette Europarådets medlemsstater, enhver signatar, enhver stat som er part, Det europeiske fellesskap, enhver stat som er invitert til å undertegne denne konvensjon i samsvar med bestemmelsene i artikkel 42, og enhver stat som er invitert til å tiltre denne konvensjon i samsvar med bestemmelsene i artikkel 43, om

  1. enhver undertegning,

  2. deponering av ethvert ratifikasjons-, godtakelses-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument,

  3. enhver ikrafttredelsesdato for denne konvensjon i samsvar med artikkel 42 og 43,

  4. enhver endring vedtatt i samsvar med artikkel 41 og dato for endringens ikrafttredelse,

  5. enhver oppsigelse i henhold til bestemmelsene i artikkel 46,

  6. enhver annen handling, underretning eller meddelelse som gjelder denne konvensjon,

  7. ethvert forbehold etter artikkel 45.

Som bekreftelse på dette har de undertegnende, som er behørig bemyndiget til det, undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Warsawa den 16. mai 2005 på engelsk og fransk, med samme gyldighet for begge tekster, i ett eksemplar som skal deponeres i Europarådets arkiver. Europarådets generalsekretær skal oversende bekreftede kopier til hver medlemsstat i Europarådet, til de ikke-medlemsstater som har deltatt i utarbeidelsen av denne konvensjon, til Det europeiske fellesskap, og til enhver stat som er invitert til å tiltre denne konvensjon.

Council of Europe Convention on Action against Trafficking in Human Beings

Warsaw, 16.V.2005

Preamble

The member States of the Council of Europe and the other Signatories hereto,

Considering that the aim of the Council of Europe is to achieve a greater unity between its members;

Considering that trafficking in human beings constitutes a violation of human rights and an offence to the dignity and the integrity of the human being;

Considering that trafficking in human beings may result in slavery for victims;

Considering that respect for victims’ rights, protection of victims and action to combat trafficking in human beings must be the paramount objectives;

Considering that all actions or initiatives against trafficking in human beings must be non-discriminatory, take gender equality into account as well as a child-rights approach;

Recalling the declarations by the Ministers for Foreign Affairs of the Member States at the 112th (14-15 May 2003) and the 114th (12-13 May 2004) Sessions of the Committee of Ministers calling for reinforced action by the Council of Europe on trafficking in human beings;

Bearing in mind the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms (1950) and its protocols;

Bearing in mind the following recommendations of the Committee of Ministers to member states of the Council of Europe: Recommendation No. R (91) 11 on sexual exploitation, pornography and prostitution of, and trafficking in, children and young adults; Recommendation No. R (97) 13 concerning intimidation of witnesses and the rights of the defence; Recommendation No. R (2000) 11 on action against trafficking in human beings for the purpose of sexual exploitation and Recommendation Rec (2001) 16 on the protection of children against sexual exploitation; Recommendation Rec (2002) 5 on the protection of women against violence;

Bearing in mind the following recommendations of the Parliamentary Assembly of the Council of Europe: Recommendation 1325 (1997) on traffic in women and forced prostitution in Council of Europe member states; Recommendation 1450 (2000) on violence against women in Europe; Recommendation 1545 (2002) on a campaign against trafficking in women; Recommendation 1610 (2003) on migration connected with trafficking in women and prostitution; Recommendation 1611 (2003) on trafficking in organs in Europe; Recommendation 1663 (2004) Domestic slavery: servitude, au pairs and mail-order brides;

Bearing in mind the European Union Council Framework Decision of 19 July 2002 on combating trafficking in human beings, the European Union Council Framework Decision of 15 March 2001 on the standing of victims in criminal proceedings and the European Union Council Directive of 29 April 2004 on the residence permit issued to third-country nationals who are victims of trafficking in human beings or who have been the subject of an action to facilitate illegal immigration, who cooperate with the competent authorities;

Taking due account of the United Nations Convention against Transnational Organized Crime and the Protocol thereto to Prevent, Suppress and Punish Trafficking in Persons, Especially Women and Children with a view to improving the protection which they afford and developing the standards established by them;

Taking due account of the other international legal instruments relevant in the field of action against trafficking in human beings;

Taking into account the need to prepare a comprehensive international legal instrument focusing on the human rights of victims of trafficking and setting up a specific monitoring mechanism,

Have agreed as follows:

Chapter I

Purposes, scope, non-discrimination principle and definitions

Article 1

Purposes of the Convention

  1. The purposes of this Convention are:

    1. to prevent and combat trafficking in human beings, while guaranteeing gender equality;

    2. to protect the human rights of the victims of trafficking, design a comprehensive framework for the protection and assistance of victims and witnesses, while guaranteeing gender equality, as well as to ensure effective investigation and prosecution;

    3. to promote international cooperation on action against trafficking in human beings.

  2. In order to ensure effective implementation of its provisions by the Parties, this Convention sets up a specific monitoring mechanism.

Article 2

Scope

This Convention shall apply to all forms of trafficking in human beings, whether national or transnational, whether or not connected with organised crime.

Article 3

Non-discrimination principle

The implementation of the provisions of this Convention by Parties, in particular the enjoyment of measures to protect and promote the rights of victims, shall be secured without discrimination on any ground such as sex, race, colour, language, religion, political or other opinion, national or social origin, association with a national minority, property, birth or other status.

Article 4

Definitions

For the purposes of this Convention:

  1. «Trafficking in human beings» shall mean the recruitment, transportation, transfer, harbouring or receipt of persons, by means of the threat or use of force or other forms of coercion, of abduction, of fraud, of deception, of the abuse of power or of a position of vulnerability or of the giving or receiving of payments or benefits to achieve the consent of a person having control over another person, for the purpose of exploitation. Exploitation shall include, at a minimum, the exploitation of the prostitution of others or other forms of sexual exploitation, forced labour or services, slavery or practices similar to slavery, servitude or the removal of organs;

  2. The consent of a victim of «trafficking in human beings» to the intended exploitation set forth in subparagraph (a) of this article shall be irrelevant where any of the means set forth in subparagraph (a) have been used;

  3. The recruitment, transportation, transfer, harbouring or receipt of a child for the purpose of exploitation shall be considered «trafficking in human beings» even if this does not involve any of the means set forth in subparagraph (a) of this article;

  4. «Child» shall mean any person under eighteen years of age;

  5. «Victim» shall mean any natural person who is subject to trafficking in human beings as defined in this article.

Chapter II

Prevention, co-operation and other measures

Article 5

Prevention of trafficking in human beings

  1. Each Party shall take measures to establish or strengthen national co-ordination between the various bodies responsible for preventing and combating trafficking in human beings.

  2. Each Party shall establish and/or strengthen effective policies and programmes to prevent trafficking in human beings, by such means as: research, information, awareness raising and education campaigns, social and economic initiatives and training programmes, in particular for persons vulnerable to trafficking and for professionals concerned with trafficking in human beings.

  3. Each Party shall promote a Human Rights-based approach and shall use gender mainstreaming and a child-sensitive approach in the development, implementation and assessment of all the policies and programmes referred to in paragraph 2.

  4. Each Party shall take appropriate measures, as may be necessary, to enable migration to take place legally, in particular through dissemination of accurate information by relevant offices, on the conditions enabling the legal entry in and stay on its territory.

  5. Each Party shall take specific measures to reduce children’s vulnerability to trafficking, notably by creating a protective environment for them.

  6. Measures established in accordance with this article shall involve, where appropriate, non-governmental organisations, other relevant organisations and other elements of civil society committed to the prevention of trafficking in human beings and victim protection or assistance.

Article 6

Measures to discourage the demand

To discourage the demand that fosters all forms of exploitation of persons, especially women and children, that leads to trafficking, each Party shall adopt or strengthen legislative, administrative, educational, social, cultural or other measures including:

  1. research on best practices, methods and strategies;

  2. raising awareness of the responsibility and important role of media and civil society in identifying the demand as one of the root causes of trafficking in human beings;

  3. target information campaigns involving, as appropriate, inter alia, public authorities and policy makers;

  4. preventive measures, including educational programmes for boys and girls during their schooling, which stress the unacceptable nature of discrimination based on sex, and its disastrous consequences, the importance of gender equality and the dignity and integrity of every human being.

Article 7

Border measures

  1. Without prejudice to international commitments in relation to the free movement of persons, Parties shall strengthen, to the extent possible, such border controls as may be necessary to prevent and detect trafficking in human beings.

  2. Each Party shall adopt legislative or other appropriate measures to prevent, to the extent possible, means of transport operated by commercial carriers from being used in the commission of offences established in accordance with this Convention.

  3. Where appropriate, and without prejudice to applicable international conventions, such measures shall include establishing the obligation of commercial carriers, including any transportation company or the owner or operator of any means of transport, to ascertain that all passengers are in possession of the travel documents required for entry into the receiving State.

  4. Each Party shall take the necessary measures, in accordance with its internal law, to provide for sanctions in cases of violation of the obligation set forth in paragraph 3 of this article.

  5. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to permit, in accordance with its internal law, the denial of entry or revocation of visas of persons implicated in the commission of offences established in accordance with this Convention.

  6. Parties shall strengthen co-operation among border control agencies by, inter alia , establishing and maintaining direct channels of communication.

Article 8

Security and control of documents

Each Party shall adopt such measures as may be necessary:

  1. To ensure that travel or identity documents issued by it are of such quality that they cannot easily be misused and cannot readily be falsified or unlawfully altered, replicated or issued; and

  2. To ensure the integrity and security of travel or identity documents issued by or on behalf of the Party and to prevent their unlawful creation and issuance.

Article 9

Legitimacy and validity of documents

At the request of another Party, a Party shall, in accordance with its internal law, verify within a reasonable time the legitimacy and validity of travel or identity documents issued or purported to have been issued in its name and suspected of being used for trafficking in human beings.

Chapter III

Measures to protect and promote the rights of victims, guaranteeing gender equality

Article 10

Identification of the victims

  1. Each Party shall provide its competent authorities with persons who are trained and qualified in preventing and combating trafficking in human beings, in identifying and helping victims, including children, and shall ensure that the different authorities collaborate with each other as well as with relevant support organisations, so that victims can be identified in a procedure duly taking into account the special situation of women and child victims and, in appropriate cases, issued with residence permits under the conditions provided for in Article 14 of the present Convention.

  2. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to identify victims as appropriate in collaboration with other Parties and relevant support organisations. Each Party shall ensure that, if the competent authorities have reasonable grounds to believe that a person has been victim of trafficking in human beings, that person shall not be removed from its territory until the identification process as victim of an offence provided for in Article 18 of this Convention has been completed by the competent authorities and shall likewise ensure that that person receives the assistance provided for in Article 12, paragraphs 1 and 2.

  3. When the age of the victim is uncertain and there are reasons to believe that the victim is a child, he or she shall be presumed to be a child and shall be accorded special protection measures pending verification of his/her age.

  4. As soon as an unaccompanied child is identified as a victim, each Party shall:

    1. provide for representation of the child by a legal guardian, organisation or authority which shall act in the best interests of that child;

    2. take the necessary steps to establish his/her identity and nationality;

    3. make every effort to locate his/her family when this is in the best interests of the child.

Article 11

Protection of private life

  1. Each Party shall protect the private life and identity of victims. Personal data regarding them shall be stored and used in conformity with the conditions provided for by the Convention for the Protection of Individuals with regard to Automatic Processing of Personal Data (ETS No. 108).

  2. Each Party shall adopt measures to ensure, in particular, that the identity, or details allowing the identification, of a child victim of trafficking are not made publicly known, through the media or by any other means, except, in exceptional circumstances, in order to facilitate the tracing of family members or otherwise secure the well-being and protection of the child.

  3. Each Party shall consider adopting, in accordance with Article 10 of the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms as interpreted by the European Court of Human Rights, measures aimed at encouraging the media to protect the private life and identity of victims through self-regulation or through regulatory or co-regulatory measures.

Article 12

Assistance to victims

  1. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to assist victims in their physical, psychological and social recovery. Such assistance shall include at least:

    1. standards of living capable of ensuring their subsistence, through such measures as: appropriate and secure accommodation, psychological and material assistance;

    2. access to emergency medical treatment;

    3. translation and interpretation services, when appropriate;

    4. counselling and information, in particular as regards their legal rights and the services available to them, in a language that they can understand;

    5. assistance to enable their rights and interests to be presented and considered at appropriate stages of criminal proceedings against offenders;

    6. access to education for children.

  2. Each Party shall take due account of the victim’s safety and protection needs.

  3. In addition, each Party shall provide necessary medical or other assistance to victims lawfully resident within its territory who do not have adequate resources and need such help.

  4. Each Party shall adopt the rules under which victims lawfully resident within its territory shall be authorised to have access to the labour market, to vocational training and education.

  5. Each Party shall take measures, where appropriate and under the conditions provided for by its internal law, to co-operate with non-governmental organisations, other relevant organisations or other elements of civil society engaged in assistance to victims.

  6. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to ensure that assistance to a victim is not made conditional on his or her willingness to act as a witness.

  7. For the implementation of the provisions set out in this article, each Party shall ensure that services are provided on a consensual and informed basis, taking due account of the special needs of persons in a vulnerable position and the rights of children in terms of accommodation, education and appropriate health care.

Article 13

Recovery and reflection period

  1. Each Party shall provide in its internal law a recovery and reflection period of at least 30 days, when there are reasonable grounds to believe that the person concerned is a victim. Such a period shall be sufficient for the person concerned to recover and escape the influence of traffickers and/or to take an informed decision on cooperating with the competent authorities. During this period it shall not be possible to enforce any expulsion order against him or her. This provision is without prejudice to the activities carried out by the competent authorities in all phases of the relevant national proceedings, and in particular when investigating and prosecuting the offences concerned. During this period, the Parties shall authorise the persons concerned to stay in their territory.

  2. During this period, the persons referred to in paragraph 1 of this Article shall be entitled to the measures contained in Article 12, paragraphs 1 and 2.

  3. The Parties are not bound to observe this period if grounds of public order prevent it or if it is found that victim status is being claimed improperly.

Article 14

Residence permit

  1. Each Party shall issue a renewable residence permit to victims, in one or other of the two following situations or in both:

    1. the competent authority considers that their stay is necessary owing to their personal situation;

    2. the competent authority considers that their stay is necessary for the purpose of their co-operation with the competent authorities in investigation or criminal proceedings.

  2. The residence permit for child victims, when legally necessary, shall be issued in accordance with the best interests of the child and, where appropriate, renewed under the same conditions.

  3. The non-renewal or withdrawal of a residence permit is subject to the conditions provided for by the internal law of the Party.

  4. If a victim submits an application for another kind of residence permit, the Party concerned shall take into account that he or she holds, or has held, a residence permit in conformity with paragraph 1.

  5. Having regard to the obligations of Parties to which Article 40 of this Convention refers, each Party shall ensure that granting of a permit according to this provision shall be without prejudice to the right to seek and enjoy asylum.

Article 15

Compensation and legal redress

  1. Each Party shall ensure that victims have access, as from their first contact with the competent authorities, to information on relevant judicial and administrative proceedings in a language which they can understand.

  2. Each Party shall provide, in its internal law, for the right to legal assistance and to free legal aid for victims under the conditions provided by its internal law.

  3. Each Party shall provide, in its internal law, for the right of victims to compensation from the perpetrators.

  4. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to guarantee compensation for victims in accordance with the conditions under its internal law, for instance through the establishment of a fund for victim compensation or measures or programmes aimed at social assistance and social integration of victims, which could be funded by the assets resulting from the application of measures provided in Article 23.

Article 16

Repatriation and return of victims

  1. The Party of which a victim is a national or in which that person had the right of permanent residence at the time of entry into the territory of the receiving Party shall, with due regard for his or her rights, safety and dignity, facilitate and accept, his or her return without undue or unreasonable delay.

  2. When a Party returns a victim to another State, such return shall be with due regard for the rights, safety and dignity of that person and for the status of any legal proceedings related to the fact that the person is a victim, and shall preferably be voluntary.

  3. At the request of a receiving Party, a requested Party shall verify whether a person is its national or had the right of permanent residence in its territory at the time of entry into the territory of the receiving Party.

  4. In order to facilitate the return of a victim who is without proper documentation, the Party of which that person is a national or in which he or she had the right of permanent residence at the time of entry into the territory of the receiving Party shall agree to issue, at the request of the receiving Party, such travel documents or other authorisation as may be necessary to enable the person to travel to and re-enter its territory.

  5. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to establish repatriation programmes, involving relevant national or international institutions and non governmental organisations. These programmes aim at avoiding re-victimisation. Each Party should make its best effort to favour the reintegration of victims into the society of the State of return, including reintegration into the education system and the labour market, in particular through the acquisition and improvement of their professional skills. With regard to children, these programmes should include enjoyment of the right to education and measures to secure adequate care or receipt by the family or appropriate care structures.

  6. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to make available to victims, where appropriate in co-operation with any other Party concerned, contact information of structures that can assist them in the country where they are returned or repatriated, such as law enforcement offices, non-governmental organisations, legal professions able to provide counselling and social welfare agencies.

  7. Child victims shall not be returned to a State, if there is indication, following a risk and security assessment, that such return would not be in the best interests of the child.

Article 17

Gender equality

Each Party shall, in applying measures referred to in this chapter, aim to promote gender equality and use gender mainstreaming in the development, implementation and assessment of the measures.

Chapter IV

Substantive criminal law

Article 18

Criminalisation of trafficking in human beings

Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences the conduct contained in article 4 of this Convention, when committed intentionally.

Article 19

Criminalisation of the use of services of a victim

Each Party shall consider adopting such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences under its internal law, the use of services which are the object of exploitation as referred to in Article 4 paragraph a of this Convention, with the knowledge that the person is a victim of trafficking in human beings.

Article 20

Criminalisation of acts relating to travel or identity documents

Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences the following conducts, when committed intentionally and for the purpose of enabling the trafficking in human beings:

  1. forging a travel or identity document;

  2. procuring or providing such a document;

  3. retaining, removing, concealing, damaging or destroying a travel or identity document of another person.

Article 21

Attempt and aiding or abetting

  1. Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences when committed intentionally, aiding or abetting the commission of any of the offences established in accordance with Articles 18 and 20 of the present Convention.

  2. Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish as criminal offences when committed intentionally, an attempt to commit the offences established in accordance with Articles 18 and 20, paragraph a, of this Convention.

Article 22

Corporate liability

  1. Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to ensure that a legal person can be held liable for a criminal offence established in accordance with this Convention, committed for its benefit by any natural person, acting either individually or as part of an organ of the legal person, who has a leading position within the legal person, based on:

    1. a power of representation of the legal person;

    2. an authority to take decisions on behalf of the legal person;

    3. an authority to exercise control within the legal person.

  2. Apart from the cases already provided for in paragraph 1, each Party shall take the measures necessary to ensure that a legal person can be held liable where the lack of supervision or control by a natural person referred to in paragraph 1 has made possible the commission of a criminal offence established in accordance with this Convention for the benefit of that legal person by a natural person acting under its authority.

  3. Subject to the legal principles of the Party, the liability of a legal person may be criminal, civil or administrative.

  4. Such liability shall be without prejudice to the criminal liability of the natural persons who have committed the offence.

Article 23

Sanctions and measures

  1. Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to ensure that the criminal offences established in accordance with Articles 18 to 21 are punishable by effective, proportionate and dissuasive sanctions. These sanctions shall include, for criminal offences established in accordance with Article 18 when committed by natural persons, penalties involving deprivation of liberty which can give rise to extradition.

  2. Each Party shall ensure that legal persons held liable in accordance with Article 22 shall be subject to effective, proportionate and dissuasive criminal or non-criminal sanctions or measures, including monetary sanctions.

  3. Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to enable it to confiscate or otherwise deprive the instrumentalities and proceeds of criminal offences established in accordance with Articles 18 and 20, paragraph a, of this Convention, or property the value of which corresponds to such proceeds.

  4. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to enable the temporary or permanent closure of any establishment which was used to carry out trafficking in human beings, without prejudice to the rights of bona fide third parties or to deny the perpetrator, temporary or permanently, the exercise of the activity in the course of which this offence was committed.

Article 24

Aggravating circumstances

Each Party shall ensure that the following circumstances are regarded as aggravating circumstances in the determination of the penalty for offences established in accordance with Article 18 of this Convention:

  1. the offence deliberately or by gross negligence endangered the life of the victim;

  2. the offence was committed against a child;

  3. the offence was committed by a public official in the performance of her/his duties;

  4. the offence was committed within the framework of a criminal organisation.

Article 25

Previous convictions

Each Party shall adopt such legislative and other measures providing for the possibility to take into account final sentences passed by another Party in relation to offences established in accordance with this Convention when determining the penalty.

Article 26

Non-punishment provision

Each Party shall, in accordance with the basic principles of its legal system, provide for the possibility of not imposing penalties on victims for their involvement in unlawful activities, to the extent that they have been compelled to do so.

Chapter V

Investigation, prosecution and procedural law

Article 27

Ex parte and ex officio applications

  1. Each Party shall ensure that investigations into or prosecution of offences established in accordance with this Convention shall not be dependent upon the report or accusation made by a victim, at least when the offence was committed in whole or in part on its territory.

  2. Each Party shall ensure that victims of an offence in the territory of a Party other than the one where they reside may make a complaint before the competent authorities of their State of residence. The competent authority to which the complaint is made, insofar as it does not itself have competence in this respect, shall transmit it without delay to the competent authority of the Party in the territory in which the offence was committed. The complaint shall be dealt with in accordance with the internal law of the Party in which the offence was committed.

  3. Each Party shall ensure, by means of legislative or other measures, in accordance with the conditions provided for by its internal law, to any group, foundation, association or non-governmental organisations which aims at fighting trafficking in human beings or protection of human rights, the possibility to assist and/or support the victim with his or her consent during criminal proceedings concerning the offence established in accordance with Article 18 of this Convention.

Article 28

Protection of victims, witnesses and collaborators with the judicial authorities

  1. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to provide effective and appropriate protection from potential retaliation or intimidation in particular during and after investigation and prosecution of perpetrators, for:

    1. Victims;

    2. As appropriate, those who report the criminal offences established in accordance with Article 18 of this Convention or otherwise co-operate with the investigating or prosecuting authorities;

    3. witnesses who give testimony concerning criminal offences established in accordance with Article 18 of this Convention;

    4. when necessary, members of the family of persons referred to in subparagraphs a and c.

  2. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to ensure and to offer various kinds of protection. This may include physical protection, relocation, identity change and assistance in obtaining jobs.

  3. A child victim shall be afforded special protection measures taking into account the best interests of the child.

  4. Each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to provide, when necessary, appropriate protection from potential retaliation or intimidation in particular during and after investigation and prosecution of perpetrators, for members of groups, foundations, associations or non-governmental organisations which carry out the activities set out in Article 27, paragraph 3.

  5. Each Party shall consider entering into agreements or arrangements with other States for the implementation of this article.

Article 29

Specialised authorities and co-ordinating bodies

  1. Each Party shall adopt such measures as may be necessary to ensure that persons or entities are specialised in the fight against trafficking and the protection of victims. Such persons or entities shall have the necessary independence in accordance with the fundamental principles of the legal system of the Party, in order for them to be able to carry out their functions effectively and free from any undue pressure. Such persons or the staffs of such entities shall have adequate training and financial resources for their tasks.

  2. Each Party shall adopt such measures as may be necessary to ensure co-ordination of the policies and actions of their governments’ departments and other public agencies against trafficking in human beings, where appropriate, through setting up co-ordinating bodies.

  3. Each Party shall provide or strengthen training for relevant officials in the prevention of and fight against trafficking in human beings, including Human Rights training. The training may be agency-specific and shall, as appropriate, focus on: methods used in preventing such trafficking, prosecuting the traffickers and protecting the rights of the victims, including protecting the victims from the traffickers.

  4. Each Party shall consider appointing National Rapporteurs or other mechanisms for monitoring the anti-trafficking activities of State institutions and the implementation of national legislation requirements.

Article 30

Court proceedings

In accordance with the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms, in particular Article 6, each Party shall adopt such legislative or other measures as may be necessary to ensure in the course of judicial proceedings:

  1. the protection of victims’ private life and, where appropriate, identity;

  2. victims’ safety and protection from intimidation,

in accordance with the conditions under its internal law and, in the case of child victims, by taking special care of children’s needs and ensuring their right to special protection measures.

Article 31

Jurisdiction

  1. Each Party shall adopt such legislative and other measures as may be necessary to establish jurisdiction over any offence established in accordance with this Convention, when the offence is committed:

    1. in its territory; or

    2. on board a ship flying the flag of that Party; or

    3. on board an aircraft registered under the laws of that Party; or

    4. by one of its nationals or by a stateless person who has his or her habitual residence in its territory, if the offence is punishable under criminal law where it was committed or if the offence is committed outside the territorial jurisdiction of any State;

    5. against one of its nationals.

  2. Each Party may, at the time of signature or when depositing its instrument of ratification, acceptance, approval or accession, by a declaration addressed to the Secretary General of the Council of Europe, declare that it reserves the right not to apply or to apply only in specific cases or conditions the jurisdiction rules laid down in paragraphs 1 (d) and (e) of this article or any part thereof.

  3. Each Party shall adopt such measures as may be necessary to establish jurisdiction over the offences referred to in this Convention, in cases where an alleged offender is present in its territory and it does not extradite him/her to another Party, solely on the basis of his/her nationality, after a request for extradition.

  4. When more than one Party claims jurisdiction over an alleged offence established in accordance with this Convention, the Parties involved shall, where appropriate, consult with a view to determining the most appropriate jurisdiction for prosecution.

  5. Without prejudice to the general norms of international law, this Convention does not exclude any criminal jurisdiction exercised by a Party in accordance with internal law.

Chapter VI

International co-operation and co-operation with civil society

Article 32

General principles and measures for international co-operation

The Parties shall co-operate with each other, in accordance with the provisions of this Convention, and through application of relevant applicable international and regional instruments, arrangements agreed on the basis of uniform or reciprocal legislation and internal laws, to the widest extent possible, for the purpose of:

  • preventing and combating trafficking in human beings;

  • protecting and providing assistance to victims;

  • investigations or proceedings concerning criminal offences established in accordance with this Convention.

Article 33

Measures relating to endangered or missing persons

  1. When a Party, on the basis of the information at its disposal has reasonable grounds to believe that the life, the freedom or the physical integrity of a person referred to in Article 28, paragraph 1, is in immediate danger on the territory of another Party, the Party that has the information shall, in such a case of emergency, transmit it without delay to the latter so as to take the appropriate protection measures.

  2. The Parties to this Convention may consider reinforcing their co-operation in the search for missing people, in particular for missing children, if the information available leads them to believe that she/he is a victim of trafficking in human beings. To this end, the Parties may conclude bilateral or multilateral treaties with each other.

Article 34

Information

  1. The requested Party shall promptly inform the requesting Party of the final result of the action taken under this chapter. The requested Party shall also promptly inform the requesting Party of any circumstances which render impossible the carrying out of the action sought or are likely to delay it significantly.

  2. A Party may, within the limits of its internal law, without prior request, forward to another Party information obtained within the framework of its own investigations when it considers that the disclosure of such information might assist the receiving Party in initiating or carrying out investigations or proceedings concerning criminal offences established in accordance with this Convention or might lead to a request for co-operation by that Party under this chapter.

  3. Prior to providing such information, the providing Party may request that it be kept confidential or used subject to conditions. If the receiving Party cannot comply with such request, it shall notify the providing Party, which shall then determine whether the information should nevertheless be provided. If the receiving Party accepts the information subject to the conditions, it shall be bound by them.

  4. All information requested concerning Articles 13, 14 and 16, necessary to provide the rights conferred by these Articles, shall be transmitted at the request of the Party concerned without delay with due respect to Article 11 of the present Convention.

Article 35

Co-operation with civil society

Each Party shall encourage state authorities and public officials, to co-operate with non-governmental organisations, other relevant organisations and members of civil society, in establishing strategic partnerships with the aim of achieving the purpose of this Convention.

Chapter VII

Monitoring mechanism

Article 36

Group of experts on action against trafficking in human beings

  1. The Group of experts on action against trafficking in human beings (hereinafter referred to as «GRETA»), shall monitor the implementation of this Convention by the Parties.

  2. GRETA shall be composed of a minimum of 10 members and a maximum of 15 members, taking into account a gender and geographical balance, as well as a multidisciplinary expertise. They shall be elected by the Committee of the Parties for a term of office of 4 years, renewable once, chosen from amongst nationals of the States Parties to this Convention.

  3. The election of the members of GRETA shall be based on the following principles:

    1. they shall be chosen from among persons of high moral character, known for their recognised competence in the fields of Human Rights, assistance and protection of victims and of action against trafficking in human beings or having professional experience in the areas covered by this Convention;

    2. they shall sit in their individual capacity and shall be independent and impartial in the exercise of their functions and shall be available to carry out their duties in an effective manner;

    3. no two members of GRETA may be nationals of the same State;

    4. they should represent the main legal systems.

  4. The election procedure of the members of GRETA shall be determined by the Committee of Ministers, after consulting with and obtaining the unanimous consent of the Parties to the Convention, within a period of one year following the entry into force of this Convention. GRETA shall adopt its own rules of procedure.

Article 37

Committee of the Parties

  1. The Committee of the Parties shall be composed of the representatives on the Committee of Ministers of the Council of Europe of the member States Parties to the Convention and representatives of the Parties to the Convention, which are not members of the Council of Europe.

  2. The Committee of the Parties shall be convened by the Secretary General of the Council of Europe. Its first meeting shall be held within a period of one year following the entry into force of this Convention in order to elect the members of GRETA. It shall subsequently meet whenever one-third of the Parties, the President of GRETA or the Secretary General so requests.

  3. The Committee of the Parties shall adopt its own rules of procedure.

Article 38

Procedure

  1. The evaluation procedure shall concern the Parties to the Convention and be divided in rounds, the length of which is determined by GRETA. At the beginning of each round GRETA shall select the specific provisions on which the evaluation procedure shall be based.

  2. GRETA shall define the most appropriate means to carry out this evaluation. GRETA may in particular adopt a questionnaire for each evaluation round, which may serve as a basis for the evaluation of the implementation by the Parties of the present Convention. Such a questionnaire shall be addressed to all Parties. Parties shall respond to this questionnaire, as well as to any other request of information from GRETA.

  3. GRETA may request information from civil society.

  4. GRETA may subsidiarily organise, in co-operation with the national authorities and the «contact person» appointed by the latter, and, if necessary, with the assistance of independent national experts, country visits. During these visits, GRETA may be assisted by specialists in specific fields.

  5. GRETA shall prepare a draft report containing its analysis concerning the implementation of the provisions on which the evaluation is based, as well as its suggestions and proposals concerning the way in which the Party concerned may deal with the problems which have been identified. The draft report shall be transmitted for comments to the Party which undergoes the evaluation. Its comments are taken into account by GRETA when establishing its report.

  6. On this basis, GRETA shall adopt its report and conclusions concerning the measures taken by the Party concerned to implement the provisions of the present Convention. This report and conclusions shall be sent to the Party concerned and to the Committee of the Parties. The report and conclusions of GRETA shall be made public as from their adoption, together with eventual comments by the Party concerned.

  7. Without prejudice to the procedure of paragraphs 1 to 6 of this article, the Committee of the Parties may adopt, on the basis of the report and conclusions of GRETA, recommendations addressed to this Party (a) concerning the measures to be taken to implement the conclusions of GRETA, if necessary setting a date for submitting information on their implementation, and (b) aiming at promoting co-operation with that Party for the proper implementation of the present Convention.

Chapter VIII

Relationship with other international instruments

Article 39

Relationship with the Protocol to prevent, suppress and punish trafficking in persons, especially women and children, supplementing the United Nations Convention against transnational organised crime

This Convention shall not affect the rights and obligations derived from the provisions of the Protocol to prevent, suppress and punish trafficking in persons, especially women and children, supplementing the United Nations Convention against transnational organised crime, and is intended to enhance the protection afforded by it and develop the standards contained therein.

Article 40

Relationship with other international instruments

  1. This Convention shall not affect the rights and obligations derived from other international instruments to which Parties to the present Convention are Parties or shall become Parties and which contain provisions on matters governed by this Convention and which ensure greater protection and assistance for victims of trafficking.

  2. The Parties to the Convention may conclude bilateral or multilateral agreements with one another on the matters dealt with in this Convention, for purposes of supplementing or strengthening its provisions or facilitating the application of the principles embodied in it.

  3. Parties which are members of the European Union shall, in their mutual relations, apply Community and European Union rules in so far as there are Community or European Union rules governing the particular subject concerned and applicable to the specific case, without prejudice to the object and purpose of the present Convention and without prejudice to its full application with other Parties.

  4. Nothing in this Convention shall affect the rights, obligations and responsibilities of States and individuals under international law, including international humanitarian law and international human rights law and, in particular, where applicable, the 1951 Convention and the 1967 Protocol relating to the Status of Refugees and the principle of non-refoulement as contained therein.

Chapter IX

Amendments to the Convention

Article 41

Amendments

  1. Any proposal for an amendment to this Convention presented by a Party shall be communicated to the Secretary General of the Council of Europe and forwarded by him or her to the member States of the Council of Europe, any signatory, any State Party, the European Community, to any State invited to sign this Convention in accordance with the provisions of Article 42 and to any State invited to accede to this Convention in accordance with the provisions of Article 43.

  2. Any amendment proposed by a Party shall be communicated to GRETA, which shall submit to the Committee of Ministers its opinion on that proposed amendment.

  3. The Committee of Ministers shall consider the proposed amendment and the opinion submitted by GRETA and, following consultation of the Parties to this Convention and after obtaining their unanimous consent, may adopt the amendment.

  4. The text of any amendment adopted by the Committee of Ministers in accordance with paragraph 3 of this article shall be forwarded to the Parties for acceptance.

  5. Any amendment adopted in accordance with paragraph 3 of this article shall enter into force on the first day of the month following the expiration of a period of one month after the date on which all Parties have informed the Secretary General that they have accepted it.

Chapter X

Final clauses

Article 42

Signature and entry into force

  1. This Convention shall be open for signature by the member States of the Council of Europe, the non member States which have participated in its elaboration and the European Community.

  2. This Convention is subject to ratification, acceptance or approval. Instruments of ratification, acceptance or approval shall be deposited with the Secretary General of the Council of Europe.

  3. This Convention shall enter into force on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date on which 10 Signatories, including at least 8 member States of the Council of Europe, have expressed their consent to be bound by the Convention in accordance with the provisions of the preceding paragraph.

  4. In respect of any State mentioned in paragraph 1 or the European Community, which subsequently expresses its consent to be bound by it, the Convention shall enter into force on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date of the deposit of its instrument of ratification, acceptance or approval.

Article 43

Accession to the Convention

  1. After the entry into force of this Convention, the Committee of Ministers of the Council of Europe may, after consultation of the Parties to this Convention and obtaining their unanimous consent, invite any non-member State of the Council of Europe, which has not participated in the elaboration of the Convention, to accede to this Convention by a decision taken by the majority provided for in Article 20 d . of the Statute of the Council of Europe, and by unanimous vote of the representatives of the Contracting States entitled to sit on the Committee of Ministers.

  2. In respect of any acceding State, the Convention shall enter into force on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date of deposit of the instrument of accession with the Secretary General of the Council of Europe.

Article 44

Territorial application

  1. Any State or the European Community may, at the time of signature or when depositing its instrument of ratification, acceptance, approval or accession, specify the territory or territories to which this Convention shall apply.

  2. Any Party may, at any later date, by a declaration addressed to the Secretary General of the Council of Europe, extend the application of this Convention to any other territory specified in the declaration and for whose international relations it is responsible or on whose behalf it is authorised to give undertakings. In respect of such territory, the Convention shall enter into force on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date of receipt of such declaration by the Secretary General.

  3. Any declaration made under the two preceding paragraphs may, in respect of any territory specified in such declaration, be withdrawn by a notification addressed to the Secretary General of the Council of Europe. The withdrawal shall become effective on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date of receipt of such notification by the Secretary General.

Article 45

Reservations

No reservation may be made in respect of any provision of this Convention, with the exception of the reservation of Article 31, paragraph 2.

Article 46

Denunciation

  1. Any Party may, at any time, denounce this Convention by means of a notification addressed to the Secretary General of the Council of Europe.

  2. Such denunciation shall become effective on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date of receipt of the notification by the Secretary General.

Article 47

Notification

The Secretary General of the Council of Europe shall notify the member States of the Council of Europe, any State signatory, any State Party, the European Community, to any State invited to sign this Convention in accordance with the provisions of Article 42 and to any State invited to accede to this Convention in accordance with the provisions of Article 43 of:

  1. any signature;

  2. the deposit of any instrument of ratification, acceptance, approval or accession;

  3. any date of entry into force of this Convention in accordance with Articles 42 and 43;

  4. any amendment adopted in accordance with Article 41 and the date on which such an amendment enters into force;

  5. any denunciation made in pursuance of the provisions of Article 46;

  6. any other act, notification or communication relating to this Convention

  7. any reservation made under Article 45.

In witness whereof the undersigned, being duly authorised thereto, have signed this Convention.

Done at Warsaw, this 16th day of May 2005, in English and in French, both texts being equally authentic, in a single copy which shall be deposited in the archives of the Council of Europe. The Secretary General of the Council of Europe shall transmit certified copies to each member State of the Council of Europe, to the non-member States which have participated in the elaboration of this Convention, to the European Community and to any State invited to accede to this Convention.

Til toppen
Til dokumentets forside