Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.prp. nr. 39 (1996-97)

Billighetserstatninger av statskassen

Til innholdsfortegnelse

2 Klagesaker

I overensstemmelse med Stortingets forutsetninger er det adgang til å bringe Billighetserstatningsutvalgets avgjørelser inn for Stortinget. Nedenfor fremmes 52 klagesaker.

6 av klagene er fra tidligere lobotomerte. I St prp nr 44 (1994-95) er det gjort nærmere rede for de retningslinjene Statens helsetilsyn, Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget har fulgt ved vurderingen av om billighetserstatning bør tilkjennes. I retningslinjene heter det bl a: «Lobotomi bør ikke i seg selv gi grunnlag for billighetserstatning. Metoden ble ansett som forsvarlig da den var i bruk, i motsetning til den rådende oppfatning i dag». Dette ligger til grunn ved utformingen av kriteriene selv om en er klar over at det hele tiden har vært flere som har vært motstandere av metoden. Billighetserstatning blir således tilkjent der inngrepet kan anses å stride mot datidens medisinskfaglige norm.

De veiledende kriterier som har vært lagt til grunn ved vurderingen refererer seg til:

  1. A.

    uvanlige diagnoser eller indikasjoner for inngrepet eller

  2. B.

    kort observasjonstid eller manglende forsøk på annen behandling eller

  3. C.

    ung alder.

I tillegg er det foretatt spesielle rimelighetsvurderinger blant annet på bakgrunn av inngrepets faktiske konsekvenser for søker.

Kriteriene har fått noe ulik utforming for lobotomi utført i tre forskjellige tidsperioder, fase 1 (1941-47), fase 2 (1948-56) og fase 3 (etter 1956), slik det er gjort rede for i St prp nr 44 (1994-95).

Justisdepartementet viser ellers til vedtaket i Stortinget 17. juni 1996 om at det skal utbetales en generell erstatning på kr 100 000,- til hver av de lobotomerte. Denne erstatningen kommer i tillegg til tilkjent billighetserstatning.

I St prp nr 44 (1994-95) er det også gjort rede for generelle anførsler i klagene og også gitt en presisering av hvilken vekt spørsmålet om samtykke til operasjonen har hatt i vurderingen.

Sak nr 1

NN, født 1924, lobotomert i 1949 (fase 2).

  1. A.

    Søker ble innlagt på psykiatrisk sykehus i 1949. Helsetilsynet la til grunn at diagnosen schizofreni var godt underbygget.

  2. B.

    Før inngrepet var søker på sykehus til observasjon i 6 1/2 måned. Alternative behandlingsmetoder med insulincoma og elektrosjokk ble forsøkt uten ønsket effekt.

  3. C.

    25 år.

Helsetilsynet fant at vilkårene for å tilkjenne billighetserstatning var oppfylt. Det ble vist til den korte observasjonstiden på sykehus. Erstatningen ble foreslått satt til kr 100 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, men fant at erstatningen i henhold til de fastsatte retningslinjer burde settes til kr 75 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble tilkjent med kr 75 000,-.

I klagen anføres at beløpet er satt for lavt. Det bør legges større vekt på at observasjonstiden var kort og for øvrig på de konsekvenser inngrepet har fått for søker.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 2

NN, født 1927, lobotomert i 1950 (fase 2).

  1. A.

    Søker ble innlagt på sykehus i 1949 etter å ha angrepet sin stefar med kniv. Søker hadde tidligere fått psykiatrisk behandling og var behandlet med elektrosjokk. Helsetilsynet la til grunn at søker hadde vært sinnslidende i ca 6 år og at diagnosen schizofreni var godt underbygget.

  2. B.

    Før inngrepet var søker innlagt på sykehus til observasjon i til sammen noe under 1 år. Alternativ behandling ble forsøkt, men etter en kort forbedring forverret situasjonen seg.

  3. C.

    23 år.

Helsetilsynet fant at vilkårene for billighetserstatning forelå. Under henvisning til den korte observasjonstiden anbefalte Helsetilsynet en billighetserstatning på kr 75 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 75 000,-.

I klagen er det anført at det bevilgede beløp er for lavt. Det er vist til uklarhetene som forelå omkring samtykke til inngrepet og til de konsekvenser inngrepet har fått for søker.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 3

NN, født 1930, lobotomert i 1950 (fase 2).

  1. A.

    Søker ble innlagt på psykiatrisk sykehus første gang i 1947 med diagnosen scizofreni. Helsetilsynet la til grunn at diagnosen var godt underbygget. Han hadde vært syk i 4 år før inngrepet.

  2. B.

    Forut for inngrepet hadde søker vært innlagt på sykehus til observasjon i til sammen 11 1/2 måned. Alternative behandlingsmetoder var forsøkt uten vesentlig effekt.

  3. C.

    20 år.

Helsetilsynet fant at vilkårene for billighetserstatning forelå. Saken ble imidlertid ansett som et grensetilfelle. Under henvisning til at observasjonstiden var kort, samt søkers unge alder, anbefalte Helsetilsynet at billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, men anbefalte at erstatningen ble satt til kr 90 000,-. Billighetserstatningsutvalget tilkjente erstatning med kr 100 000,-.

Det er klaget over beløpets størrelse bl a under henvisning til at søker har bodd på institusjon i alle år etter inngrepet.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 4

NN, født 1918, lobotomert i 1956 (fase 2).

  1. A.

    Søker ble innlagt første gang på psykiatrisk sykehus i 1953. Hun ble senere innlagt 3 ganger samme sted i til sammen 3 måneder i tidsrommet 1954-56. Helsetilsynet la til grunn at søker ble operert for en invalidiserende neurotisk tilstand, men at diagnosen og indikasjonen syntes usikker. Sykdomstiden var usikker, men sannsynligvis meget langvarig før inngrepet.

  2. B.

    Før inngrepet var søker på sykehus til observasjon i vel 6 måneder. Det var forsøkt alternative behandlingsmetoder, men uten effekt.

  3. C.

    38 år

Helsetilsynet fant at søkers forhold falt innenfor rammen av de veiledende regler for billighetserstatning for lobotomi. Under henvisning til den korte observasjonstid samt den tvilsomme diagnose og indikasjon, anbefalte Helsetilsynet en billighetserstatning på kr 100 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

Det er klaget over beløpets størrelse blant annet under henvisning til at søker de siste år har vært nærmest totalt isolert med invalidiserende angst.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 5

NN, født 1928, lobotomert i 1952 (fase 2).

  1. A.

    søker var innlagt på psykiatrisk sykehus i 2 måneder i 1951. Diagnosen ved utskrivelse var schizofreni. Helsetilsynet la til grunn at diagnosen syntes godt underbygget. Søker ble frivillig innlagt til nytt opphold i 1952, og ble lobotomert samme år etter en sykdomstid på ca 1 år og 10 måneder.

  2. B.

    Før inngrepet var søker på sykehus til observasjon i totalt 14 måneder. Det var flere ganger forsøkt alternative behandlingsmetoder.

  3. C.

    24 år

Helsetilsynet fant at vilkårene for billighetserstatning forelå. Under henvisning til den korte sykdomstid forut for inngrepet, anbefalte Helsetilsynet en billighetserstatning på kr 75 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til uttalelsene fra departementet, men tilkjente billighetserstatning med kr 100 000,-.

Søker klager over beløpets størrelse.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 6

NN, født 1929, lobotomert i 1954 (fase 2).

  1. A.

    Søker ble innlagt på sykehus i 1952 med diagnosen schizofreni. Helsetilsynet la til grunn at diagnosen syntes godt underbygget. Søker hadde vært syk i ca 1 1/2 år før inngrepet fant sted.

  2. B.

    Før inngrepet var søker på sykehus til observasjon i noe under 1 1/2 år. Det ble forsøkt alternative behandlingsmetoder.

  3. C.

    24 år

Helsetilsynet fant at vilkårene for billighetserstatning forelå. Under henvisning til den korte observasjonstid forut for inngrepet, anbefalte Helsetilsynet billighetserstatning med kr 75 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets og Justisdepartementets vurderinger, men tilkjente billighetserstatning med kr 100 000,-.

Det er klaget over beløpets størrelse.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 7

NN, født 1945, har søkt staten om billighetserstatning for sin sønn MN, født 1984, fordi hun mener at han ble feilbehandlet i forbindelse med fødselen. Søker mener også at det ble begått feil ved nyfødtavdelingen og ved kontrollene frem til barnets 1 års dag. MN lider av hjerneskade.

Helsetilsynet la til grunn at søkeren og hennes sønn ikke hadde vært spesielt uheldig i sitt møte med norsk helsevesen. Det var ikke grunnlag for å hevde at hun eller sønnen ble feilbehandlet i forbindelse med sønnens fødsel i 1984. Sønnens hjerneskade måtte anses som en påregnelig komplikasjon ved for tidlig fødsel og ikke som et resultat av behandlingen. Helsetilsynet fant heller ikke å kritisere oppfølgningen av MN frem til han var 1 år og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til at det burde vært foretatt keisersnitt på et langt tidligere stadium. Søker er uenig i at det var forsvarlig å avvente forløsning i 2 døgn.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 8

NN, født 1979, har søkt staten om billighetserstatning fordi hennes utviklingsfeil i hjernen ble diagnostisert for seint. Søknaden er fremmet av moren som søkers verge. Søker utviklet kronisk nyresyke med urinveisinfeksjon som 2-åring. Da søker var 7 år, ble det påvist dobbeltsidig hørselsnedsettelse. Da søker var 10 år utviklet hun en hudsykdom med kroniske øyne- og nesekomplikasjoner. Først i 1994 ble det avdekket at det forelå utviklingsforstyrrelser i hjernen. Den forsinkede diagnose har påført søker og hennes familie store problemer både psykisk, sosialt og økonomisk.

Helsetilsynet viste til at søkers misdannelser i hjernen sannsynligvis var hovedansvarlig for hennes funksjonsforstyrrelser. Søkers sykdom var imidlertid spesielt sjelden hos barn, og de foreliggende misdannelser var ikke ledsaget av karakteristiske symptomer. Helsetilsynet fant derfor ikke grunn til å kritisere helsevesenet for at spesialundersøkelser av hjernen ikke var iverksatt på et tidligere tidspunkt. Helsetilsynet utelukket ikke at en tidligere erkjennelse av tilstanden kunne vært av betydning for den forståelse søker ble møtt med. Helsetilsynet fant det likevel ikke overveiende sannsynlig at tidligere diagnostisering ville ha redusert hennes adferdsforstyrrelser og ellers de psykiske, sosiale og økonomiske problemer for henne selv og familien, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at moren allerede ved oppdagelsen av hørselsnedsettelsen krevet spesialundersøkelse. Hun understreker videre at en tidligere avdekking av datterens utviklingsforstyrrelser ville medført en annen forståelse av datterens problem, og dermed en bedre oppfølgning av henne. Hun mener sykehuset burde hørt på dem da de innstendig ba om det.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 9

NN, født 1947, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av psykiske skadevirkninger som følge av helsevesenets opptreden da søkers ektefelle i 1970 fødte et dødfødt barn. Det fremgår at barnet raskt ble fjernet fra foreldrene. I følge søker fikk han i 1970 meddelt at barnet ville bli kremert sammen med en annen person. Han fikk heller ikke oppfølgning i forhold til sitt sorgarbeid. Søker mener seg også dårlig behandlet av helsevesenet i forbindelse med en psykisk krisesituasjon i 1992. Han oppsøkte sykehus, men fikk ikke øyeblikkelig hjelp.

Helsetilsynet viste til at den behandling søker fikk i forbindelse med dødfødselen var fullt forsvarlig ut fra de oppfatninger som rådet på det aktuelle tidspunkt. Helsetilsynet viste imidlertid til at man i dag har endret oppfatning. For så vidt gjelder søkers behandlingsbehov i 1992, viste Helsetilsynet til at legen foretok en korrekt avgjørelse vedrørende søkers behov for øyeblikkelig hjelp. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke forelå konkrete tilfelle der kritikkverdige forhold var avdekket og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søker til tidligere anførsler. Han viser også til ulike forhold innenfor sosialetaten og politiets etterforskning av anmeldelser av helse- og sosialvesenet.

Helsetilsynet finner ikke at det i forhold til påklagete forhold innen helsevesenet fremkommer nye momenter som gir grunnlag for en endret vurdering av saken. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet viser til at søkers senere anførsler i forhold til andre instanser, er under behandling som en egen søknad.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 10

NN, født 1929, har søkt staten om billighetserstatning for påstått feilbehandling i forbindelse med to operasjoner i høyre hånd i 1966. Søker er uføretrygdet.

Helsetilsynet fant på bakgrunn av foreliggende opplysninger ikke grunn til å anta at søkers langvarige plager fra høyre hånd kunne tilskrives feil ved behandlingen. Etter deres vurdering var inngrepet utført på forsvarlig grunnlag og på korrekt måte. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning i saken.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager og viser til at hennes plager ble verre etter inngrepene. Hun mener de økte plagene skyldes de operative inngrep, at den første operasjonen ikke ble utført på forsvarlig grunnlag og at den heller ikke ble forsvarlig utført.

Helsetilsynet viser til at saken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 11

NN, født 1960, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av følger etter operasjoner på bryst og bukvegg i 1987 og 1988. Operasjonene ble utført fordi søker etter to fødsler hadde utviklet byller under brystene, i området på begge sider av navlen og i lysken. Søker har etter operasjonene fortsatt vært plaget med hudinfeksjoner og dokumenterer betydelige utgifter.

Helsetilsynet uttalte at det var indikasjon for plastiske operasjoner selv om man måtte forvente infeksjonskomplikasjoner. Søker var på forhånd informert om risikoen. Operasjonsresultatene var ikke optimale. Søkers helseplager måtte likevel ses i relasjon til den opprinnelige helselidelse og ikke til den behandling søker hadde fått. Det forelå ikke kritikkverdige forhold ved behandlingen, og de oppståtte komplikasjoner måtte anses som påregnelige. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker klager over vedtaket og viser til at en halv kilo av hvert bryst ble fjernet uten hennes vitende. Dette oppleves ubehagelig, og brystene er blitt svært forskjellige. Arrene er også skjemmende. Hun viser videre til at det ble foretatt blodoverføring, noe hun mener kan ha vært medvirkende til at hun stadig er plaget med betennelser i bryst og hofte.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 12

NN, født 1938, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av feilbehandling av svulst i venstre knehase i 1949 og 1951. Han utviklet drop-foot (manglende evne til å bøye fotbladet oppover) som følge av behandlingen og ble i 1953 operert i foten. Under denne operasjonen skal det ha blitt gjenglemt en suturnål i venstre ankelledd. Nålen skal ha blitt oppdaget i 1975 uten at søker ble informert. Han viser også til operasjon i 1977 som skulle avhjelpe hans smerter i ankelen. Operasjonen ga ikke ønsket utfall og siste del av operasjonen ble videre utført uten bedøvelse. Dette har gitt ham psykiske problemer. Han ble ikke informert om nålen før i 1990.

Helsetilsynet viste til at en radikal fjerning av ondartet kreftsvulst i 1949 var nødvendig. Drop-foot var videre en påregnelig komplikasjon av inngrepet. Den videre behandling av drop-foot måtte også anses adekvat. Helsetilsynet viste også til at man ved operasjonen i 1977 vegret seg for å gi generell bedøvelse på grunn av søkers tidligere hjerneblødning. Det ble imidlertid gitt lokalbedøvende midler. Funnene i ankelen kunne like gjerne være rester av nagler som ofte blir stående permanent i knokkelvevet. Så lenge leddet forble stivt og det ikke kom reaksjon rundt metalldelene, ga disse neppe nevneverdige plager. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket og viser til at smertene i ankelen kan tilbakeføres til nålen som satt igjen i ankelen. Han viser videre til at han fikk psykiske problemer etter operasjonen uten bedøvelse.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 13

NN, født 1954, har søkt staten om billighetserstatning fordi hennes stoffskiftesykdom (Cushings syndrom) skal ha blitt diagnostisert for sent. Søker mener hun er blitt feilbehandlet for depresjon i tiden frem til diagnosen ble stilt. Hun ble undersøkt i 1989 på bakgrunn av at hun mente hun hadde somatiske lidelser, men det ble da ikke funnet tegn på organisk sykdom. I 1991 ble søker operert for Cushings syndrom, ca 1 år etter at hun fikk karakteristiske symptomer på sykdommen. Hun var i 1989 tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus i ca 1 mnd for behandling av depresjon og psykose.

Helsetilsynet uttalte at det dreide seg om en meget sjelden sykdom, og etter Helsetilsynets oppfatning gikk det ikke urimelig lang tid før diagnosen ble stillet og behandling igangsatt. Ved innleggelsen på psykiatrisk sykehus var det bortsett fra slapphet, ingen symptomer eller tegn som kunne tyde på Cushings symdrom. Det ble ikke anbefalt billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren fastholder sin påstand om at hennes sykdom ble for sent diagnostisert. Hun viser til en erklæring fra en overlege som har uttalt at dersom de rette prøver var blitt tatt allerede i 1989, kunne sykdommen blitt oppdaget tidligere.

Helsetilsynet viser til at anken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 14

NN, født 1940, har søkt staten om billighetserstatning for påstått feilbehandling i forbindelse med sterilisering i 1973. Hun ble samtidig operert for nedfall av urinblære og fikk skade på venstre urinleder.

Statens helsetilsyn uttalte at de komplikasjoner søker fikk må sies å være sjeldne, men påregnelige. Det ble lagt til grunn at skadene ikke skyldtes feil eller unnlatelser fra operatørens side. Helsetilsynet fant derfor ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren mener avgjørelsen er truffet på feil grunnlag. Hun hevder at hun ikke hadde problemer med urinveiene før operasjonen og mener det må ha vært feil å operere henne for nedfall av urinblære.

Helsetilsynet viser til at det ikke er fremkommet ny medisinsk dokumentasjon i saken. Ut fra opplysninger og funn forelå det grunn til å operere. Den metoden man valgte må også sies å ha vært korrekt. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 15

NN, født 1951, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun har fått mangelfull behandling av sin hjertelidelse. Søker lider av betydelige psykiske problemer som har blitt vesentlig forsterket fordi hjerteplagene ikke har blitt diagnostisert tidligere. Dersom diagnosen var stillet før, ville også hennes angstproblemer blitt behandlet bedre.

Statens helsetilsyn viste til at søker led av en tilstand som er vanskelig å behandle. Hennes hjertelidelse var imidlertid ikke farlig i den forstand at den kunne føre til sykdom og død, men likevel til sterkt ubehag. Det syntes videre rimelig å anta at søker tidlig hadde fått tilstrekkelig informasjon om sitt hjertes funksjon. Journalen viste også at søker led av sammensatte psykiatriske problemer som ikke uten videre bare kunne tilskrives hennes bekymring for hjertet. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke kunne anses å ha kommet spesielt uheldig ut i forhold til helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søker at hun har utviklet en angstlidelse fordi hennes symptomer først ble diagnostisert og forklart for henne etter nesten 20 år.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 16

NN, født 1931, har søkt staten om billighetserstatning fordi han ble påført psykisk skade etter en tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus i London i 1965 mens han tjenestegjorde på en norsk båt. Innleggelsen skjedde ved at 4-5 av mannskapet overmannet ham, spente ham til en båre og ga ham injeksjoner med nervemedisin. Deretter skal han ha blitt lagt på et lasteplan og kjørt til et mentalsykehus i London. Han ble sluppet ut dagen etter idet sykehuset ikke fant grunn til å holde ham der.

Helsetilsynet viste til at søker åpenbart led av en schizofreniform psykose på det aktuelle tidspunkt, noe som nødvendiggjorde innleggelse på sykehus. Det var i ettertid vanskelig å vurdere graden, arten og nødvendigheten av den måten transporten ble utført på. Det manglet opplysninger fra mentalsykehuset i London om oppholdet og grunnen til utskriving neste dag. Den norske psykiater hadde imidlertid beskrevet søker som psykotisk også etter utskrivelsen. Helsetilsynet fant det sannsynliggjort at transporten ikke hadde medvirket til søkers senere psykiske lidelse selv om transporten muligens var en overreaksjon. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning i saken.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager og viser til at hendelsen har plaget ham svært senere i livet.

Helsetilsynet viser til at saken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 17

NN, født 1955, har søkt staten om billighetserstatning fordi hans strabisme (skjeling) har blitt diagnostisert for seint. Dette har ført til langsommere opptrening etter en trafikkulykke i 1988. Søker ble ved den anledning påført en nakkeslengskade og trolig en hjernestammeskade av mindre omfang. Han gjennomførte en strabismeoperasjon i 1994. Både hodesmerter og øyeproblemer har bedret seg etter operasjonen.

Helsetilsynet viste til at det ikke syntes påfallende at en mulig strabisme og samsynsproblemer kunne ha blitt oversett hos en pasient som tidligere hadde hatt leseplager og nakkesmerter, og som også hadde gjennomgått et betydelig whiplashtraume. Det syntes således ikke å være grunn til å bebreide kommunelegen at man ikke tidligere fattet mistanke om latent strabisme. Ventetid for operasjon var også nødvendig for å få gjennomført forbehandling med prismer. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning i saken.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søker at han unødig er blitt utsatt for en fysisk lidelse over flere år. Denne kunne vært unngått dersom legen på et tidligere tidspunkt hadde stilt riktig diagnose. Søkers smertetilstand har også vært en stor belastning for hans familie.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 18

NN, født 1924, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun i 30 år har hatt en stoffskifteforstyrrelse som hun mener er en følge av et kortvarig bruk av medikamentet Thyroxin.

Helsetilsynet la til grunn at den behandling søker fikk med thyreoidahormon i 1963 neppe kunne sies å ha fulgt faglig anerkjente prinsipper. NN's plager i 1963 kunne derfor skyldes denne behandlingen. Helsetilsynet mente imidlertid at det ikke kunne sies å være årsakssammenheng mellom behandlingen og søkers senere helseproblemer og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til at Helsetilsynet innrømmer feilbehandling av NN i 1963, men at det likevel betviles at feilbehandlingen har ført til hennes senere plager. Søker fastholder at hennes plager er en følge av medikamentbruken i 1963.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 19

NN, født 1949, har søkt staten om billighetserstatning fordi han mener seg feilbehandlet etter en bilulykke. Søkeren anfører også manglende oppfølgning fra sykehusets side, noe som skal ha ført til vannlatingsproblemer.

Helsetilsynet fant at søker fikk adekvat behandling og oppfølging etter bilulykken, og at han ikke hadde vært uheldig i sitt møte med helsevesenet. Helsetilsynet anbefalte derfor ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søkeren til at han tidligere burde ha vært henvist til behandling av urinrørsforsnevring.

Helsetilsynet kan ikke se at anken inneholder opplysninger som kan tilsi at søkeren ikke ble adekvat behandlet og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 20

NN, født 1965, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av omfattende bivirkninger etter behandling med legemiddelet Roaccutan. Søker brukte legemiddelet i 1984 og i 1985 til behandling av hudproblemer. Etter behandlingen fikk søker diverse helseplager. Søker anla sak mot legemiddelprodusenten i 1993, og i en byrettsdom fra 1993 fant retten at det ikke var tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt mellom bruk av Roaccutan og søkers lidelser.

I Helsetilsynets første innstilling ble det anbefalt kr 50 000,- i billighetserstatning. Senere endret faginstansen sin innstilling, og anbefalte at søker ikke ble tilkjent erstatning med grunnlag i at billighetserstatningsordningen ikke kan overprøve domstolenes avgjørelse. Helsetilsynet fant det ikke dokumentert med sannsynlighetsovervekt at det var årsaksammenheng mellom behandlingen og bivirkningene.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at forberedende instanser har lagt byrettens dom til grunn for avslaget, og ikke hennes søknad og det grunnlaget hun fremsatte. Søkeren hevder at hun ikke forstår hvordan byrettsdommen kan begrunne avslaget på hennes søknad.

Helsetilsynet finner ikke at klagen inneholder medisinske opplysninger som kan endre tidligere anbefaling.

Justisdepartementet bemerker at en eventuell innvilgelse av billighetserstatning i denne saken vil stride mot tidligere praksis i liknende saker. Billighetserstatningsordningen er ikke ment som en alternativ mulighet for fremsettelse av rettslige krav. Videre vil det implisitt i en anbefaling ligge en påstand om at legemiddelet er skyld i søkerens plager. Dette spørsmål har retten tatt stilling til og man skal ikke ved billighetserstatningsordningen kunne overprøve rettens avgjørelse.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 21

NN, født 1923, fikk innvilget kr 50 000,- i billighetserstatning i 1991 på grunnlag av komplikasjoner som følge av hofteoperasjoner. Søkeren fremsatte i 1995 ny søknad om billighetserstatning, også da med grunnlag i komplikasjonene i hoften.

Helsetilsynet viste til behandlingen av søknaden i 1991 og fant ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning på nytt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at den billighetserstatningen søkeren har mottatt ikke veier opp for de store plagene hun må leve med resten av livet. Det vises også til en uttalelse fra en spesialist som konkluderer med at det er sannsynlighetsovervekt for at bevegeligheten i hoften ikke vil la seg gjenopprette.

Helsetilsynet uttaler at det ikke foreligger nye opplysninger i klagen som kan medføre endring av tidligere anbefaling.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 22

NN, født 1933, har søkt om staten om billighetserstatning fordi hun mener å ha fått manglende behandling av lege, noe som igjen medførte forsinket operasjon med blodpropp til følge. Søker har tidligere godtatt et forlikstilbud på kr 25 000,- inngått mellom søker og den aktuelle lege.

Helsetilsynet fant at søknaden falt utenfor billighetserstatningsordningen fordi søkeren allerede hadde mottatt erstatning og anbefalte ikke innvilgelse av billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at hun føler seg urettferdig behandlet, og at hun uforskyldt har kommet i en vanskelig livssituasjon. Søkeren hevder videre at det er kommer et nytt moment i saken fordi hun på nytt har måttet gjenomgå en operasjon.

Helsetilsynet viser til at anken ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 23

NN, født 1922, har søkt staten om billighetserstatning fordi han er påført skade etter en ryggmargsundersøkelse med kontrastvæske i 1973. Søker er 100 % ufør og har betydelige smerter. Han er også helt avhengig av rullestol.

Søker inngikk forlik med fylkeskommunen ved X herredsrett i 1987 slik at erstatning ble fastsatt med kr 300.000,-. Han opplyser imidlertid at hans helsetilstand er betydelig forverret etter dette tidspunkt.

Statens helsetilsyn fant under henvisning til den fastsatte erstatning ikke å ville anbefale billighetserstatning i saken.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søker til at hans helsetilstand stadig forverrer seg og til at det aktuelle kontrastmiddel har gitt store skader på mange pasienter.

Helsetilsynet viser til at vedlagte legeuttalelse ikke inneholder opplysninger som gir grunnlag for å endre tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 24

NN, født 1941, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener at hun selv og hennes far har vært «prøvekaniner for ødeleggende sove-nervemedisin.» Som grunnlag for erstatning anføres også manglende behandling av ørebetennelser, påførte infeksjoner ved sykehusopphold og ubehandlet nakkeslengskade fra 1970.

Søker fremmet i 1992 søknad om billighetserstatning på tildels samme grunnlag. Billighetserstatningsutvalget avslo søknaden i 1992. Søker anket saken inn for Stortinget, men anken ble ikke tatt til følge. ( Sak nr 24 i St prp nr 74 (1994-95)).

Helsetilsynet konkluderte med at det ikke var holdepunkter for at søkers helsetilstand var forårsaket av hennes møte med helsevesenet. Helsetilsynet fant at de forhold søker anfører tildels er ikke dokumenterte påstander som vanskelig lar seg etterprøve ved journalmaterialet, og dels forhold som ble vurdert ved forrige søknad og som ikke ga grunnlag for billighetserstatning. Helsetilsynet fant ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilrådning.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 25

NN, født 1946, har søkt staten om billighetserstatning begrunnet i feilbehandling og informasjonssvikt i forbindelse med innsettelse av kunstig hofteprotese etter et lårhalsbrudd i 1990. Erstatningskrav er tidligere avslått av Norsk Pasientskadeerstatning.

Helsetilsynet la til grunn at søkers plager var påregnlige komplikasjoner etter lårhalsbrudd og at disse skyldtes selve skaden og ikke den behandling søker fikk. Vedrørende påstanden om informasjonssvikt siterte Helsetilsynet vedtak fattet i Norsk Pasientskadeerstatning i samme sak: «Hvilken informasjon som har vært gitt er usikkert, men pasienten har tydeligvis ikke fått tilfredsstilt sitt informasjonsbehov i en slik grad at det for henne fremstår som tilfredsstillende. En eventuell informasjonssvikt har dog ikke medført behandlings- eller resultatmessige konsekvenser». Helsetilsynet fant således ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og bemerket i tillegg at man ikke kan få overprøvet Norsk Pasientskadeerstatnings vedtak gjennom billighetserstatningsordningen. Billighetserstatning ble på denne bakgrunn ikke anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søker at verken behandlingen eller informasjonen var tilfredsstillende.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding. Helsevesenet viser også til at saken har vært behandlet i NPE.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 26

NN, født 1932, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av helseplager etter en setefødsel i 1953.

Helsetilsynet viste til at det ikke var tilstrekkelig årsakssammenheng mellom søkers plager og fødselen. Behandlingen i helsevesenet hadde også vært nødvendig og riktig. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Klagen er fremsatt av søkers ektefelle som opplyser at søker avgikk ved døden kort tid før Billighetserstatningsutvalgets vedtak ble truffet. Han mener Helsetilsynets vurdering er uriktig.

Klagen har vært forelagt Billighetserstatningsutvalgets formann som uttaler at billighetserstatning er en personlig rett for søkeren. Etterlatte kan i særlige tilfelle gjøre kravet gjeldende. I denne sak er ikke slike forhold påberopt.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 27

NN, født 1923, har søkt staten om billighetserstatning fordi hans kone døde av en mulig defekt i implanterte kunstige hjerteventiler.

Helsetilsynet la til grunn at billighetserstatning som hovedregel kun gis til den som selv har kommet spesielt uheldig ut av sin behandlingssituasjon. Helsetilsynet fant ikke at det forelå omstendigheter som skulle tilsi at man burde fravike hovedregelen i dette tilfellet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Klagen er begrunnet med at søker ønsker å få vite hva som var årsaken til hans kones død samt at den ansvarlige må stå til rette for handlingen.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som kan med føre endring av deres tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 28

NN, født 1956, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener hun ble utsatt for seksuelle overgrep av en lege under en plastisk brystoperasjon i 1987. Søker har fått betydelige psykiske plager.

Søknaden ble fremmet samtidig med to andre søknader på tilsvarende grunnlag. Klagene fra disse søkerne er inntatt i St prp nr 29 (1996-97) som sak nr 27.

Legen ble frifunnet for forholdet både i byretten og i lagmannsretten. I henhold til tiltalebeslutningen var 8 kvinner oppgitt som fornærmet i saken.

Statens helsetilsyn viste til den frifinnende dom for så vidt gjaldt den strafferettslige side av saken. Det ble imidlertid lagt til grunn at søkers subjektive opplevelse av hendelsesforløpet var riktig. Seksuelle fantasier som følge av de medikament som ble brukt under operasjonen ville kunne forekomme, men ble karakterisert som sjeldent. Helsetilsynet viste også til at operasjoner i erogene soner ville kunne utløse seksuelle fantasier. Legen skulle også i noen grad ha klemt og kysset sine pasienter på kinnet og på halsen, noe som også kunne ha bidratt til å fremkalle amorøse forestillinger. Helsetilsynet fant på denne bakgrunn at søker opplevde situasjonen krenkende og at slike opplevelser i forbindelse med operasjon måtte betegnes som svært sjeldne. Søker ble på den bakgrunn ansett å ha kommet spesielt uheldig ut av behandlingssituasjonen, og billighetserstatning ble anbefalt med kr 50.000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget viste til at det ikke var grunnlag for å bygge på at søkeren hadde forklart seg subjektivt uriktig. Det ble samtidig vist til den frifinnende dom. Billighetserstatningsutvalget la således til grunn at søker hadde opplevd erotiske fantasier fremkalt av det aktuelle bedøvelsesmiddel og at medvirkende til dette var at operasjonen foregikk i erogene soner. Legens væremåte overfor pasientene som beskrevet i lagmannsrettens dom og erkjent fra hans side, ble også ansett av betydning. Utvalget viste videre til at det er meget sjelden slike fantasier fremkommer som en følge av operasjoner. Da det ikke ytes medisinsk stønad etter folketrygdloven kap 2 § 1 ved kosmetiske inngrep som ikke er overveiende medisinsk indisert, fant Billighetserstatningsutvalget likevel at søker ikke var kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søker til Helsetilsynets vurdering og til at hun fortsatt sliter med psykiske ettervirkninger av operasjonen. Det er også vist til at brystet kosmetisk ser meget skjemmende ut og til at søker har smerter. Klagen er fulgt av uttalelser fra sakkyndige.

Helsetilsynet viser til at det ikke kan tillegges avgjørende vekt at inngrepet ikke var medisinsk indisert og for øvrig privat finansiert. Også de private tilbud er en del av norsk helsevesen. Operasjonen ble videre utført av en offentlig godkjent lege og spesialist i plastisk kirurgi. Helsetilsynet finner imidlertid at komplikasjonene i brystprotesen må anses som påregnelige. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 29

NN, født 1922, har søkt staten om billighetserstatning for påstått feilbehandling i forbindelse med en forkortningsoperasjon av lårbenet i 1982. Operasjonen ble gjennomført på grunn av søkers rygg- og knesmerter. Den første operasjonen var ikke vellykket, og søker måtte reopereres.

Statens helsetilsyn uttalte at alle typer operative inngrep av en så betydelig størrelse som søker har gjennomgått, er forbundet med risiko for komplikasjoner. En fant imidlertid ikke at det var noen sannsynlig årsakssammenheng mellom inngrepet og søkers vedvarende plager. Helsetilsynet mente likevel at søker sannsynligvis hadde hatt mer smerter etter den første operasjonen enn han ville hatt om det tidligere hadde blitt diagnostisert at operasjonen ikke var vellykket. Det ble derfor anbefalt en billighetserstatning på kr 20 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon. Billighetserstatningsutvalget fant saken tvilsom, men kom til å kunne tiltre uttalelsene fra Helsetilsynet og Justisdepartementet. Det ble tilkjent billighetserstatning med kr 20 000,-.

Søkeren klager over beløpets størrelse. Situasjonen har forverret seg siden 1994, og han mener beløpet er for lite i forhold til sitt ødelagte liv.

Helsetilsynet viser til at saken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 30

NN, født 1916, har søkt staten om billighetserstatning for feilbehandling etter et håndleddsbrudd i 1985. Hun anfører at venstrehånden i dag er helt ubrukelig.

Helsetilsynet la til grunn at det dreide seg om betydelig knusing av bruddstykkene og at et fullgodt resultat var vanskelig å forvente. En fant imidlertid at bruddet ikke ble brakt i en akseptabel stilling og at det burde ha vært forsøkt med en ny reposisjon da man så det var dårlig tilheling på bruddstedet. Helsetilsynet anbefalte en billighetserstatning på kr 20 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon. Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Helsetilsynets og Justisdepartementets uttalelser, men satte beløpet til kr 30 000,-.

Søkeren klager over beløpets størrelse, i det hun mener det er for lavt i forhold til de utgifter og plager hun nå har. Hun kan ikke lenger ta seg av den daglige rengjøring og må leie rengjøringshjelp. I tillegg har hun smerter i nakke og skuldre som følge av overbelastning av høyre hånd.

Helsetilsynet viser til at saken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 31

NN, født 1963, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener seg påført kroniske smerter etter keisersnitt som ble utført i 1986.

Statens helsetilsyn viste til at to nerver i lysken og bukveggen kunne ha blitt skadet ved keisersnittet i 1986. Komplikasjonen måtte i så fall sies å være meget sjelden og upåregnelig. Det kunne videre ikke utelukkes at smertene i underlivet hadde sammenheng med nerveskaden. Helsetilsynet lot tvilen vedrørende årsaksammenhengen mellom smertene og keisersnittet komme søkeren til gode og anbefalte billighetserstatning med kr 20.000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til utalelsene fra Helsetilsynet og Justisdepartementet, men tilkjente billighetserstatning med kr 40 000,-.

I klagen pekes det på søkers tilstand har forverret seg, og at det på dette grunnlag ønskes et høyere erstatningsbeløp. Det er vist til at søker har utviklet muskelkramper som fører til hyperventilering og svimmelhet, og til at hun har tiltagende smerter i rygg, venstre ben og hofte.

Helsetilsynet viser til at sammenhengen mellom keisersnittet i 1986 og søkers opprinnelige smertetilstand ble vurdert som tvilsom, men at Helsetilsynet ved vurderingen av søknaden valgte å la tvilen komme søker til gode for så vidt gjaldt årsakssammenhengen mellom nerveskadene og smertetilstanden. Helsetilsynet finner det imidlertid lite sannsynlig at søkers forverring i form av smerter i venstre ben og hofte samt kramper i mellomgulvet, har sammenheng med keisersnittet i 1986. Helsetilsynet opprettholder på denne bakgrunn sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 32

NN, født 1948, har søkt staten om billighetserstatning fordi han mener seg feilbehandlet i forbindelse med bruddskade i høyre arm.

Helsetilsynet la til grunn at søker var kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet. Det ble vist til at en bedre primær oppfølging kunne ha gitt en raskere behandling av skaden. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 50 000,-.

Klageren hevder at det i begrunnelsen fra Billighetserstatningsutvalget ikke kommer klart nok frem at skaden har medført 100 % uførhet, mer enn hva som først ble antatt. Det vises også til at søker ikke har fått beregnet tilleggspensjon som ung ufør, dvs. at han ikke ble ansett som minst 50 % ervervsufør før fylte 24 år. Søker ønsker å understreke at hans uførhet var mer enn 50 % da han var 21 år. Dette vedtak er anket til fylkestrygdekontoret, men søker fikk ikke medhold.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger som ikke var kjent ved Helsetilsynets første behandling av saken og opprettholder sin tidligere anbefaling. Helsetilsynet presiserer at det ikke har kompetanse til å vurdere avgjørelser som er fattet av trygdevesenet.

Justisdepartementet viser til at en ikke kan få overprøvet trygdemyndighetenes avgjørelser ved billighetserstatningsordningen.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 33

NN, født 1971, har ved sin verge søkt staten om billighetserstatning på grunn av sen behandling og feildiagnostisering av hjernehinnebetennelse da søker var 10 måneder. Søkers tilstand ble først oppfattet som ørebetennelse og først etter en dag ble søker riktig diagnostisert. Søker har etter innleggelsen vært mentalt og motorisk retardert og har utviklet epilepsi.

Helsetilsynet viste til at søker var svært uheldig som fikk hjernehinnebetennelse som følge av ørebetennelsen. Dette er en sjelden følgetilstand. Helsetilsynet mente likevel ikke at søker hadde fått feil diagnose eller mangelfull behandling for sin sykdom og følgene etter den og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalgets flertall viste til Helsetilsynets uttalelse om at hjernehinnebetennelsen var en sjelden følgetilstand etter ørebetennelsen og fant etter en helhetsvurdering at billighetserstatning burde tilkjennes med kr 50 000,-. Billighetserstatningsutvalgets formann tiltrådte fagdepartementenes vurdering om å nekte billighetserstatning. Billighetserstatning ble tilkjent med kr 50 000,-.

I klagen vises til at erstatningen er for lav på bakgrunn av søkers omfattende hjerneskader. Tvilen omkring spørsmålet om å tilkjenne erstatning skal ikke få innvirkning på beløpet som må stå i forhold til skadefølgen. Dette tilsier et beløp i nærheten av billighetserstatningsordningens øvre grense.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 34

NN, født 1951, har søkt staten om billighetserstatning fordi han mener seg feilbehandlet i forbindelse med at han i 1966 ble sendt til Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Bakgrunnen for oppholdet var at det oppsto problemer for søker i klassesituasjonen. Han var plassert i hjelpeklasse på grunn av lese- og skrivevansker.

Søker viser til at han aldri burde vært sendt til SSBU med de gitte diagnoser og mener en vesentlig del av hans problemer kunne tilskrives hørselsvanskeligheter. Oppholdet har skremt ham fra all videre skolegang.

Helsetilsynet la til grunn at det formelle grunnlag for innleggelsen ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri ikke var tvangsinnleggelse, men samtykke fra foreldrene. Innleggelsen var et kortvarig observasjonsforhold på 4 uker som gav en nyttig avklaring som kom søker umiddelbart til gode. Statens senter konkluderte med at søker var feilplassert i hjelpeklasse og anbefalte i stedet hjelpetimer da søker sannsynligvis led av en form for dysleksi. Tiltakene som ble satt i verk etter hjemkomsten forebygde trolig varige psykiske problemer. Helsetilsynet fant således intet kritikkverdig ved innleggelsen og anbefalte ikke billighetserstatning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet la til grunn at ut fra en samlet vurdering av søkerens totale skoletilbud kunne en ikke se at han var kommet spesielt uheldig ut i forhold til det som var vanlig for elever med skoleproblemer i landsdelen på den tiden søker gikk på skole. Tvert i mot så det ut til at søker hadde fått god hjelp og oppfølgning fra skoleverket. KUF anbefalte ikke billighetserstatning i saken.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen er det anført at søkers foreldre ikke var informert om at han skulle sendes til Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Disse trodde han skulle undersøkes for ørebetennelse. Det henvises også til legeerklæring der det konkluderes med at det ikke er tvil om at søker ble feilplassert og at det traume oppholdet medførte, har skapt store vanskeligheter for ham med å fullføre videre utdannelse.

Statens helsetilsyn viser til at det ikke er fremkommet nye opplysninger i saken som ikke allerede var kjent under den første behandlingen og opprettholder sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ser ikke at klagen berører dette fagdepartementets kompetanseområde og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 35

NN, født 1958, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av manglende oppfølgning fra skolens side etter at han i 1971 ble skadet i skolegården. Skaden, som ble forårsaket av et sammenstøt med et håndballmål, har resultert i sterke hodesmerter.

Helsetilsynet fant ikke å kunne anbefale billighetserstatning i det hodesmertene er oppgitt å skulle skyldes selve ulykken og ikke den behandling han hadde fått av helsevesenet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartmentet fant ikke å avgi uttalelse i saken i det det ikke fantes dokumentasjon vedrørende ulykken.

Justisdepartementet viste til at søkers mulige erstatningskrav mot skolen var foreldet. Billighetserstatningsordningen kommer ikke til anvendelse som et supplement til alminnelige foreldelsesregler. Billighetserstatning blir videre, av hensyn til ordningens omfang, kun unntaksvis tilkjent i situasjoner som kan karakteriseres som hendelige uhell. Justisdepartementet fant ikke at unntak kunne gjøres i dette tilfellet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen blir det anført at klagen ikke var rettet mot søkers møte med helsevesenet, og at det synes som Helsetilsynets vurdering er blitt vektlagt i avslaget. Videre anføres det at skolen på ingen måte har fulgt opp søker etter ulykken som den var ansvarlig for. Dette burde vektlegges i vurderingen av om erstatning skal tilkjennes.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har uttalt at en ikke kan se at skolen hadde noen plikt til å følge opp søker utenom å melde ulykken til vedkommende trygdekontor, noe det synes som skolen ikke har gjort. Nødvendig dokumentasjon til trygdekontoret ble imidlertid sikret ved sykehusinnleggelsen etter uhellet. Fagdepartementet anbefaler at billighetserstatning ikke tilkjennes.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 36

NN, født 1934, har søkt om billighetserstatning fordi hun ble sterilisert i 1951 uten sitt vitende. Inngrepet skjedde i forbindelse med at hun ble operert for blindtarmbetennelse, og hun ble ikke klar over steriliseringen før hun hadde vært gift i flere år. Begjæringen om tvangssterilisering var fremsatt fra skolehjemmet der søker bodde. Det fremgår også at søkers mor gjorde flere forsøk på å få henne hjem fra institusjonen, men at skolehjemmet motsatte seg dette.

Helsetilsynet viste til at inngrepet for så vidt var i samsvar med datidens rådende oppfatning av behandlingsmetoder. Det fremgikk imidlertid at inngrepet ikke hadde vært nærmere vurdert av lege, men fant sted utelukkende etter begjæring fra skolehjemmet. Inngrepet ble også bevisst fortiet. Helsetilsynet anbefalte derfor at billighetserstatning ble tilkjent med kr 50 000,-.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker urettmessig ble holdt på skolehjemmet i 3 år. Hun fikk mangelfull skolegang og ble sterilisert etter anmodning fra skolehjemmet. Skolens vurdering av søker syntes ikke underbygd av tester, observasjoner eller atferdsrapporter. KUF anbefalte at billighetserstatning ble tilkjent med kr 75 000,-.

Justisdepartementet viste til at grunnlaget for søknaden var relatert til forhold som i stor grad grep inn i hverandre. Etter en samlet vurdering anbefalte departementet at billighetserstatning blir tilkjent med kr 100 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

I klagen vises til at erstatningen bør settes høyere. Det er særlig vist til den forringede livskvalitet inngrepet har medført for søker.

Helsetilsynet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har vist til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og fastholder sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 37

NN, født 1941, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun som 10 åring skal ha blitt feilplassert på x skole for evneveike, hvor hun var frem til fullført skolegang i 1958. Fra 1958 til 1960 anføres at hun ble feilplassert på yrkesskole for evneveike.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant etter en samlet vurdering at det var grunnlag for å hevde at søkeren ble feilplassert på x offentlige skole for evneveike, og at feilplasseringen fikk ytterligere konsekvenser ved at søkeren senere ble overført til en yrkesskole for evneveike. Departementet anbefalte billighetserstatning med kr 150 000,-.

Justisdepartementet tiltrådte Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering av de faktiske forhold. Under henvisning til erstatningsnivået i tidligere saker, anbefalte departementet at erstatningen ble satt til kr 100 000,-.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Justisdepartementets vurdering, og tilkjente søker billighetserstatning med kr 100 000,-.

Det klages over beløpets størrelse. I klagen vises spesielt til at det aldri har foreligget noe formelt vedtak om opptak på spesialskolen som søker ble gående på i 8 år.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilrådning.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 38

NN, født 1959, har søkt staten om billighetserstatning for forhold vedrørende barnevernets behandling av henne i den tiden hun var under barnevernets omsorg. Søker mener at mange flyttinger i denne tiden, seksuelle overgrep fra fosterfaren samt ellers manglende kvalitet på fosterhjemmene har medført at hun er blitt påført psykiske skader og manglende muligheter til å skaffe seg utdannelse.

Barne- og familiedepartementet konkluderte med at man på bakgrunn av den foreliggende dokumentasjon ikke kunne se at søker hadde vært utsatt for feil eller kritikkverdig behandling av barnevernet. Departementet fant heller ikke grunnlag for å slutte at søkeren hadde kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre i samme situasjon, og fant ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Barne- og familiedepartementet vurdering vedrørende barnevernets behandling av søkeren. Departementet fant videre at det ut fra den foreliggende dokumentasjon ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til departementenes vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker ikke kan sammenlignes med andre i tilsvarende situasjon, og at Billlighetserstatningsutvalget ikke har satt seg inn i hva søker virkelig har opplevd på grunn av myndighetenes unnfallenhet. Videre bestrides troverdigheten av fosterfarens uttalelse vedrørende de angitte seksuelle overgrep.

Verken Barne- og familiedepartementet eller Justisdepartementet finner at det i klageomgangen er fremkommet nye opplysninger eller dokumentasjon som gir grunnlag for å endre departementets opprinnelige standpunkt.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 39

En familie bestående av NN, født 1949, YY, født 1956 og XX, født 1980, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av barnevernets opptreden overfor familien. Av særlig betydning er det at datteren XX ble plassert i barnehjem etter en incestmistanke mot faren NN.

  1. A.

    Barnevernet fattet i 1988 vedtak om akuttiltak overfor familiens datter. Datteren skulle omgående bli plassert på sperret adresse og ble sendt til barnehjem. Bakgrunnen for dette var incestmistanke mot faren. Vedtaket ble delvis endret samme år og foreldrene ble gitt en viss mulighet til å besøke datteren.

  2. B.

    Incestmistanken mot barnets far ble samme år henlagt av politiet.

  3. C.

    Klient og pasientutvalget (KPU) vedtok samme år at barnet skulle tas under barnevernets omsorg. Vedtaket ble senere stadfestet av fylkesmannen.

  4. D.

    I 1989 vedtok KPU under dissens at datteren skulle tilbakeføres til sin familie. Vedtaket ble opphevet av fylkesmannen med begrunnelsen at det ikke var kommet nye opplysninger i saken og at KPU derfor ikke hadde kompetanse til å endre fylkesmannens opprinnelige vedtak.

  5. E.

    Fylkesmannens vedtak ble prøvd for domstolene som i 1990 opphevet fylkesmannens avgjørelse, begrunnet i at det ikke lenger var tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde omsorgsovertakelsen.

Barne- og familiedepartementet mente det første vedtaket, som beskrevet under a, var riktig. Når det gjaldt omsorgsovertakelsesvedtaket som beskrevet under c), fant departementet det vanskelig å konkludere med at det ikke var grunnlag for omsorgsovertagelse under henvisning til rapporten om seksuelle overgrep, på tross av politiets henleggelse. Barne- og familiedepartementet mente det imidlertid kunne reises spørsmål om vedtaket om omsorgsovertagelse ble opprettholdt for lenge. Departementet fant likevel at forvaltningen hadde behandlet denne saken ut fra hva som ble ansett som det beste for barnet. Byrettens senere opphevelse av omsorgsovertagelsen betydde ikke at fylkesmannens tidligere vedtak var uten rettslig grunnlag. Fylkesmannens vedtak ble fattet på grunnlag av de opplysninger som da forelå. Departementet uttrykte forståelse for søkernes problemer, men fant etter en helhetsvurdering ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

I søknaden er det også fremmet påstander om klanderverdige forhold ved det barnehjem familiens datter var plassert. Om dette uttalte Barne- og familiedepartementet at fylkesmannen i en rapport om forholdene på barnehjemmet beskrev hjemmet som en velfungerende institusjon som ga god omsorg for de barna som bor der. Departementet anbefalte derfor heller ikke billighetserstatning på dette grunnlag.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen pekes det på at det ikke kan fastslås at familiens datter er blitt utsatt for seksuelle overgrep. Videre vises det til at fylkesmannen i sitt vedtak i 1989 ikke omgjorde vedtaket til Klientutvalget, men opphevet vedtaket under henvisning til sitt tidligere vedtak i saken. Det hevdes videre at fylkesmannen manglet kompetanse til å oppheve et vedtak som var fattet av et folkevalgt organ. I klagen blir det videre hevdet at departementet ikke har lagt tilstrekkelig vekt på en sakkyndig rapport der forholdene på barnehjemmet kritiseres. Det var ikke tilsyn på barnehjemmet, og datteren ble påført skade under dette oppholdet. Departementet har heller ikke lagt til grunn at barnevernet skal ha trenert rettssaken unødvendig lenge.

Til klagen følger også datterens redegjørelse for sine opplevelser der det fremgår at hun opplevde det svært ubehagelig å være skilt fra sin familie i 2 år. Hun beskriver også negative opplevelser fra barnehjemmet.

Barne- og familidepartementet viser til at fylkesmannen etter barnevernloven av 1953 § 2 hadde kompetanse til å oppheve Klientutvalgets vedtak. Om fylkesmannen omgjorde eller opphevet vedtaket kan i relasjon til billighetserstatningsordningen ikke være avgjørende. For så vidt gjelder de anførte problemer på barnehjemmet, fastholder departementet at det ikke kan anses dokumentert at forholdene var klanderverdige. BFD kan ikke se at det er fremkommet nye opplysninger i saken som gir grunnlag for å endre dets standpunkt, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 40

NN, født 1942, har søkt staten om billighetserstatning på bakgrunn av det offentliges behandling av to saker om fastsettelse av barnebidrag. Grunnlaget for søknaden er den belastning sakene har medført for søker.

Barne- og familiedepartementet la til grunn at søker for en stor del hadde fått medhold i sine klager mot departementet vedrørende fastsetting av barnebidrag og at han delvis hadde fått medhold i sitt krav om dekning av saksomkostninger til seg selv. Etter departementets oppfatning hadde han således både fått rettet opp feilene i saken, samt fått en viss kompensasjon for eget arbeid. Barne- og familedepartementet fant ikke at det var begått slike feil, eller at søker har kommet så spesielt uheldig ut at det var rimelig å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til at søker hadde fått medhold i sine klager over forvaltningens vedtak og at han hadde fått tilbakebetalt beløp i samsvar med endringene. Han hadde også fått godskrevet sitt rentetap og var i tillegg tilkjent saksomkostninger. Billighetserstatningsordningen er ikke ment å være et supplement til forvaltningens regler om kompensasjon ved endringer av forvaltningsvedtak. Justisdepartementet fant således ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning til dekning av omkostninger ved egen arbeidsinnsats. Departementet fant heller ikke at den belastning saken som sådan hadde medført for søker kunne danne grunnlag for billighetserstatning. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker påklager vedtaket under henvisning til at Billighetserstatningsutvalget ikke har satt seg tilstrekkelig inn i de faktiske forhold.

Barne- og familiedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilrådning.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 41

NN, har søkt staten om billighetserstatning i det han i forbindelse med etterbetaling av lønn ble ilagt skatt for den delen av etterbetalingen som skulle kompensere tapt pengeverdi. Søker mener beskatningen skyldes at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet feilaktig har betegnet etterbetalingen som renter og ikke erstatning. Vedtaket om beskatning ble opprettholdt av ligningsnemda. Søker har søkt om nedsettelse av skatten på billighetsgrunnlag etter skatteloven § 41. Søknaden ble avslått av Skatteutvalget.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at søkers rettmessige krav ble ansett imøtekommet. Departementet henviste til at etterbetalingen måtte regnes som fordel vunnet ved arbeid, slik at skatteleggingen ikke representerte noe tap for søker. KUF anbefalte ikke billighetserstatning i saken.

Justisdepartementet viste til at søker hadde fått kompensasjon for sitt inntektstap i form av etterbetalinger og at skatteleggingen ikke medførte noe tap for ham. Justisdepartementet viste også til at Finansdepartementet hadde uttalt at det var enig i Skatteutvalgets avgjørelse. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning i saken.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker mener seg berettiget til billighetserstatning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 42

NN, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av anført bevisst rettsstridig saksbehandling fra fagdommere og skjønnsmenn i en grannegjerdesak.

Justisdepartementet uttalte at søkers påstander var av en slik karakter at de hørte inn under domstolenens dømmende virksomhet. Følgelig var de unntatt fra overprøving og eventuell kritikk fra forvaltningens side. Når det gjaldt søkers anmeldelser, var disse henlagt av Riksadvokaten. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søker at lensmannsskjønnet var ulovlig og ugyldig, at herredsrettens avgjørelse var rettsstridig og at førstelagmannens nekting av å fremme anken for lagmannsretten var uriktig.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 43

NN, født 1955, har søkt staten om billighetserstatning fordi han i 17 år feilaktig er blitt ansett som far til YY. Farskapet ble fastsatt ved dom i X herredsrett i 1977, men søker ble senere frifunnet for farsskapet ved ny dom i X herredsrett i 1994. NN søker således om å få dekket pådratte utgifter for så vidt gjelder beløp utenom lovpålagt bidrag. Søker har fått tilbakebetalt ca kr 150 000 av uriktig innbetalt barnebidrag, jf barneloven § 62.

Barne- og familiedepartementet viste til at tilbakebetaling av uriktig betalt barnebidrag er særlig hjemlet i barneloven § 62. Bestemmelsen er tolket slik at tilbakebetalingen ikke omfatter renter eller gebyrutgifter. Når lovgiver har valgt å ikke gi lovhjemmel for tilbakebetaling av disse utgifter, fant departementet det heller ikke rimelig at utgiftene ble dekket gjennom billighetserstatningsordningen. Tilsvarende hensyn ble ansett gjeldene for andre faktiske utgifter utover pålagt eller avtalt bidragsplikt. Barne- og familiedepartementet anbefalte derfor ikke billighetserstatning i saken.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker klager over vedtaket.

Barne- og familiedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger eller dokumenter som gir grunnlag for å endre fagdepartementets standpunkt, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 44

NN, født 1953, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun i 1987 ble skadet på sin arbeidsplass. Arbeidsgiveren hadde ingen skadeforsikringsordninger for skader på ansatte. Selskapet hadde heller ikke ordinær ansvarsforsikring. Firmaet gikk konkurs rett etter ulykken.

Sosial- og helsedepartementet bemerket at det på ulykkestidspunktet ikke forelå objektivt erstatningsansvar for arbeidsgiver. Slikt ansvar ble først innført ved lov om yrkesskadeforsikring av 16. juni 1989. Det forelå således ikke krav på erstatning verken fra arbeidsgiver eller etter den nye yrkesskadeforsikringen i dette tilfellet. Departementet viste også til at søker hadde fått behandlet sine trygdesaker i forbindelse med ulykken på vanlig måte, og fått utbetalt en yrkesskadeerstatning fra trygden ut fra en invaliditetsgrad på 15 %. Ut fra trygdemessige forhold skulle det således ikke foreligge noe grunnlag for billighetserstatning.

Justisdepartementet bemerket at man ikke kan overprøve trygdeetatens avgjørelse gjennom billighetserstatningsordningen. Billighetserstatning er heller ikke ment som et supplement til mer eller mindre utilstrekkelige trygdeytelser.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg forøvrig til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen pekes det på at det i premissene i vedtaket er vist til uttalelser fra Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet som er ufullstendige og synes basert på misforståelser av søknaden. Bakgrunnen for søknaden er ikke begrunnet i mer eller mindre tilstrekkelige trygdeytelser. Bakgrunnen for søknaden er at søker ville ha fått personskadeerstatning dersom arbeidsgiveren hadde vært i stand til å dekke det økonomiske krav.

Sosial- og helsedepartementet bemerker til klagen at det ligger utenfor dette departementet å vurdere hvorvidt søker kunne ha vunnet frem med et erstatningskrav mot arbeidsgiver i 1987. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet kan ikke se at Billighetserstatningsutvalgets vedtak er basert på misforståelser av søknaden. Spørsmålet er hvorvidt det synes rimelig at staten skal overta et mulig erstatningsansvar fra en insolvent arbeidsgiver til fordel for en erstatningsberettiget arbeidstager. Søker synes å være innvilget de trygdeytelser hun har krav på, og staten kan ikke anses å ha noe ansvar for den situasjon søker er kommet opp i.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 45

NN, født 1932, har søkt staten om billighetserstatning fordi han under sin yrkesaktive periode i militæret skal ha blitt påført et hørselstap.

Forsvarsdepartementet la til grunn at det ikke var tilstrekkelig årsakssammenheng mellom søkers hørselsskade og den støyeksponering han hadde vært utsatt for i Forsvaret. Det ble vist til legeerklæringer fra 1983 og 1991 der det fremgikk at kun deler av hørselstapet som ble påvist i 1983 kunne anses som yrkesbetinget. Denne del ble i 1991 vurdert til en invaliditetsgrad på 5 %. Hans totale hørselssvekkelse ble i 1991 vurdert til en invaliditetsgrad på 55 %. Forsvarsdepartementet fant at søker ikke hadde kommet mer uheldig ut i forhold til andre skadelidte i tilsvarende situasjon og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at saksbehandlingen er mangelfull. Han mener videre det er lagt til grunn uriktige opplysninger om hans inntekt. I tillegg bestrider han den medisinske vurderingen av årsakssammenhengen mellom støyeksponeringen i Forsvaret og hørselsstapet.

Forvarsdepartementet viser til at søker selv må kunne sannsynliggjøre at den foreliggende legeerklæring er feilaktig. Departementet kan ikke se at det er fremkommet nye opplysninger som skulle tilsi en annen vurdering av saksforholdet og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 46

NN, født 1963, har søkt staten om billighetserstatning fordi han har fått en skade i høyre ankel etter et fall under HV-øvelse i 1986.

Helsetilsynet la til grunn at søker ikke var kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med norsk helsevesen. Problemene skyldtes selve skaden og ikke den behandling han fikk. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Forsvarsdepartementet viste til at skaden skjedde ved et uhell. Han var heller ikke påført varig mén. Departementet fant ikke at det forelå momenter med grunnlag i forsvarstjenesten som tilsa at søker burde tilkjennes billighetserstatning fra staten.

Justisdepartementet sluttet seg til vurderingene fra Helsetilsynet og Forsvarsdepartementet. Det ble videre vist til at billighetserstatning ikke er ment som et supplement til mer eller mindre utilstrekkelige trygdeytelser eller sosiale stønader m.v.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Avslaget er påklaget av søker.

Helsetilsynet og Forsvarsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 47

NN, født 1923, har søkt om billighetserstatning av statskassen fordi han som polakk ble utsatt for overgrep under annen verdenskrig, og fordi han ble plassert i Grefsrud leir ved Holmestrand i 1946.

Sosial- og helsedepartementet fant at søker var behandlet overenstemmende med gjeldende regelverk når det gjelder spørsmål om krigspensjon. Departementet fant heller ikke grunnlag for å innvilge erstatning på bakgrunn av plassering i Grefsrud leir. Fagdepartementet anbefalte således ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til at trygderettslige forhold i denne saken ikke åpnet for anbefaling av billighetserstatning. Videre fant departementet at søker ikke var kommet særlig uheldig ut sammenlignet med andre under sitt opphold i Grefsrud leir. Justisdepartementet fant derfor ikke grunnlag for å anbefale innvilgelse av billighetserstatning fra statskassen.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering, og erstatning ble ikke tilkjent.

I klagen settes det spørsmålstegn ved hva Sosial- og helsedepartementet bygget på da det tok standpunkt til om oppholdet på Grefsrud leir kunne danne grunnlag for billighetserstatning. Videre anføres at søkeren faller utenfor etablerte trygde- og erstatningsordninger, og at likhetshensyn tilsier at det vil være rimelig at søkeren innvilges billighetserstatning. Klageren viser til at Stortingets vedtak fra 1996 om å innvilge økonomisk kompensasjon til jøder som kom til Norge etter krigen, faller urimelig ut overfor grupper med annen etnisk bakgrunn.

Sosial- og helsedepartementet hevder at den informasjon departementet bygget på i tidligere innstilling kun relaterte seg til opplysninger som fremkom i saksdokumentene. Fagdepartementet gjentar sitt syn om at trygderettslige forhold ikke kan danne grunnlag for billighetserstatning til søkeren, og det holder fast ved sin tidligere anbefaling. Videre vises det til Innst. S. nr. 242 (1995-96 ), og til Stortingets vedtak fra 1996 om å innvilge et månedlig beløp til jøder som kom til Norge etter krigen. I innstillingen ble likhetshensyn til andre grupper vurdert, og Stortinget ba Regjeringen vurdere om andre aktuelle grupper også skal få en tilsvarende godtgjøring. Fagdepartementet uttaler at forslaget vil bli fulgt opp.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 48

NN, har søkt om billighetserstatning av statskassen da musikk- og fotoutstyr samt originalnegativer skal være frarøvet ham ved tyveri. Saken ble henlagt av politiet. Søker hevder selv å vite hvem som var gjerningsmannen. Tyveriet har derfor satt ham i en svært vanskelig økonomisk situasjon.

Justisdepartementet fant det ikke rimelig å tilkjenne fornærmede i en tyverisak billighetserstatning selvom saken ikke var oppklart, men henlagt etter bevisets stilling. Justisdepartementet bemerket videre at politiets henleggelse på bakgrunn av opplysningene i saken måtte antas å være adekvat. Søker kunne ikke anses å ha kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre i samme situasjon. Justisdepartementet anbefalte på denne bakgrunn at billighetserstatning ikke ble tilkjent.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren har påklaget vedtaket og gjentar at politiet ikke har lagt tilstrekkelig arbeid i saken.

Justisdepartementet kan ikke se at saken står anderledes i dag enn den gjorde da søknaden ble avslått av Billighetserstatningsutvalget.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 49

NN, født 1933, har søkt staten om billighetserstatning fordi han i 1989 ble frastjålet sin bil som gjerningsmannen kjørte til totalvrak. Gjerningsmannen ble dømt til å betale erstatning til NN, men Statens innkrevingssentral har ikke lykkes med å inndrive kravet da gjerningsmannen ikke er søkegod.

Justisdepartementet la til grunn at søker ikke var kommet spesielt uheldig ut i forhold til den store gruppe som lider rettstap i erstatningssaker fordi skadevolder ikke er søkegod. Søkers krav er forsøkt inndrevet etter gjeldende regler. Justisdepartementet kunne forøvrig ikke se at det offentlige var å bebreide for det tap søker er påført, og fant derfor ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Klagen er begrunnet i at søker mener seg berettighet til billighetserstatning.

Justisdepartementet bemerker at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 50

NN, født 1921, har søkt staten om billighetserstatning fordi det i 1991 ble gjort innbrudd i kiosken hun drev. Søkeren skal ha fått sjokk med påfølgende helseproblemer. I henhold til legeerklæringer er det en sannsynlig sammenheng mellom søkers plager og den skadegjørende handling. Søkeren har tidligere søkt om voldsoffererstatning for samme forhold, men fikk avslag fordi hendelsen ikke dekkes av ordlyden i voldsofferforskriftens § 1.

Justisdepartementet fant ikke grunnlag for å kritisere det offentlige i denne saken. Departementet viste videre til at søkeren ikke var kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre som var blitt offer for en straffbar handling der skadevolder ikke er søkegod. Justisdepartementet fant således ikke å kunne anbefale at det ble innvilget billighetserstatning til søkeren.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at søker uforskyldt har lidt et ikke-økonomisk og et økonomisk tap som ikke er dekket fullt ut gjennom forsikring eller på annen måte. Det anføres også at søkeren er kommet spesielt uheldig ut som følge av den straffbare handlingen. Hun ble påført sjokk som ga seg utslag i fysisk og mental helsetilstand.

Justisdepartementet kan ikke se at det i klagen fremsettes nye opplysninger, og holder fast ved tidligere anbefaling i saken.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 51

NN, født 1976, har søkt om staten om billighetserstatning på grunn av psykiske problemer etter at hennes bror ble skutt ved forsettlig drap i 1994. Søker er sterkt preget av hendelsen og har blant annet blitt et år forsinket i sin skolegang i det hun måtte ta siste år på videregående skole om igjen.

Justisdepartementet viste til at søkers rett til erstatning fra staten i dette tilfellet var regulert etter voldsoffererstatningsforskriftene. Selv om søkers eventuelle søknad om voldsoffererstatning neppe ville føre frem, var billighetserstatningsordningen ikke ment å være et supplement til en allerede eksisterende erstatningsordning. Departementet viste også til at sorgreaksjoner som sådan heller ikke ville berettige til billighetserstatning. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning i saken.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen understreker søker at hun har fått store psykiske problemer og at hun er rammet særlig hardt etter brorens dødsfall. Hun viser videre til at hennes situasjon ikke er vurdert i foreliggende lovgivning.

Justisdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 52

NN, født 1933, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang under krigen. Søker begynte i første klasse høsten 1940, men skoleåret ble ikke fullført fordi tyskerne okkuperte skolen. I perioden 1941-45 fikk hun kun sporadisk undervisning i privathus, og hun fikk først ordentlig skolegang fra 1945-47.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at skoletilbudet i lange tider var mangelfullt for alle barn som vokste opp i denne delen av landet under krigen. Søker tilhørte derfor en stor gruppe mennesker som fikk mangelfull undervisning i denne periode. Departementet viste til at denne gruppen har fått og fremdeles kan få tilbud om voksenopplæring og til at departementet ikke tidligere har anbefalt billighetserstatning på dette grunnlag.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker anfører i klagen at hun aldri har fått noe tilbud om skolegang via voksenoppplæring, og at en økonomisk kompensasjon fra staten i dag er det eneste som kan øke hennes livskvalitet og oppveie noen av de vanskelighetene mangelfull skolegang har medført.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke at de forhold som er fremholdt i klagen gir grunnlag for å anbefale billighetserstatning, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Til toppen
Til dokumentets forside