2 Frihandelsforhandlingene mellom EFTA og Kroatia Bakgrunn og gjennomføring

2.1 Forbindelsene mellom EFTA og Kroatia

EFTA har tradisjonelt hatt en spesiell tilknytning til det tidligere Jugoslavia. Dette skyldtes den særskilte situasjonen i Jugoslavia sammenliknet med andre land i Sentral- og Øst-Europa, og de nære bilaterale forbindelser mellom det tidligere Jugoslavia og flere EFTA-stater, blant dem Norge.

Allerede i 1967 ble det opprettet en arbeidsgruppe mellom EFTA og Jugoslavia. I 1983 vedtok EFTAs ministermøte den såkalte «Bergenserklæringen» om et nærmere samarbeid med Jugoslavia innen blant annet handel, industriutvikling, turisme og transport. Intensjonen var at et multilateralt samarbeid skulle utfylle allerede eksisterende bilaterale kontakter mellom Jugoslavia og de enkelte EFTA-stater. Et industriutviklingsfond for Jugoslavia, besluttet opprettet i 1989, ble på grunn av den senere utvikling i landet aldri operativt. På EFTAs ministermøte i 1991 ble alle samarbeidsavtaler og sonderinger om inngåelse av en frihandelsavtale besluttet suspendert.

Mens EFTA-statene tidlig på 1990-tallet inngikk frihandelsavtaler med de aller fleste tidligere kommuniststater i Sentral- og Øst-Europa, ble en tilsvarende tilnærming til de nye statene i det tidligere Jugoslavia forhindret av omfattende krigshandlinger og politisk og økonomisk ustabilitet. Først i 1995 var det mulig å undertegne en frihandelsavtale mellom EFTA-statene og Slovenia, som var den økonomisk sett mest utviklede og konfliktmessig minst berørte etterfølgerstat til det tidligere Jugoslavia.

En rekke nye stater, deriblant Kroatia, oppstod i kjølvannet av det tidligere Jugoslavia. Mange bi- og multilaterale forhold måtte derfor avklares før det var mulig å opprette nye kontraktsmessige forbindelser med de nye statene.

Frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og Kroatia anses å være et bidrag til iverksettelsen og gjennomføringen av EUs stabilitetspakt for Sørøst-Europa. Stabilitetspakten ble undertegnet i juli 1999, og har som formål å fremme utviklingen av blant annet demokratiske og politiske prosesser, bidra til politisk og økonomisk samarbeid i regionen, og styrke grunnlaget for en sunn markedsøkonomi. En overordnet målsetting er at statene i Sørøst-Europa kan integreres fullt ut i de europeiske og atlantiske samarbeidsstrukturer.

2.2 Forhandlingsprosessen

Den positive, demokratiske utviklingen i Kroatia etter parlaments- og presidentvalgene i januar og februar 2000, åpnet for tilnærming mellom Kroatia og EFTA-statene. Dette resulterte i at det ble undertegnet en samarbeidserklæring i forbindelse med EFTAs ministermøte i juni 2000.

Forhandlingene har foregått på embetsnivå i Zagreb og Genève i perioden 26. oktober 2000 til 23. februar 2001, da frihandelsavtalen ble parafert av alle parter. EFTA-statene har opptrådt som en samlet gruppe i forhandlingene på basis av felles forhandlingsposisjoner som er blitt oppnådd etter forutgående interne EFTA-møter.

Norge ved Nærings- og handelsdepartementet har ledet forhandlingene fra EFTAs side. Landbruksdepartementet har ledet forhandlingene om den bilaterale landbruksprotokollen mellom Norge og Kroatia, og Finansdepartementet ved Toll- og avgiftsdirektoratet har ledet forhandlingene om toll- og opprinnelsesspørsmål. For øvrig deltok Utenriksdepartementet på det siste forhandlingsmøtet, og har bistått generelt med juridisk ekspertise.

EFTAs faste råd i Genève og EFTA-ministrene har vært holdt løpende orientert om utviklingen i forhandlingene. På norsk side har hovedspørsmålene under forhandlingene vært løpende avklart i en egen interdepartemental referansegruppe for EFTA og tredjelandsspørsmål.

2.3 Samhandelen mellom Norge og Kroatia

Mesteparten av Norges samhandel med det tidligere Jugoslavia var med Kroatia. Norsk eksport til Kroatia er likevel begrenset, men har hatt en positiv utvikling de siste årene. I 2000 utgjorde vår eksport til Kroatia om lag 527 millioner kroner, en økning fra 203 millioner kroner i 1999. Norges eksport består hovedsakelig av olje, maskiner, elektroniske apparater, jern- og stålprodukter, og noe fersk oppdrettslaks. Den kraftige eksportøkningen i 2000 skyldes spesielt økning i eksporten av olje, som i 2000 utgjorde 42 prosent av Norges totale eksport til Kroatia.

Importen fra Kroatia til Norge var kun 44 millioner kroner i 2000, mens den var på hele 320 millioner kroner i 1999. Dette skyldes store leveranser av skip.

Næringslivets interesse for Kroatia er for tiden beskjeden. Et viktig element i samhandelen har vært leveranser av skip fra kroatiske verft og skipsutstyr fra norske bedrifter. Skipsverftene i Kroatia har i mindre grad vært berørt av konflikten på Balkan. Norsk skipsbygging i Kroatia er gjenopprettet etter krigen i landet, og et 20-talls norske bedrifter innen skipsutstyr handler med Kroatia. Eksportrådet åpnet kontor i Zagreb 1. juli 2000.

I 2000 ble det bevilget ca. 50 millioner kroner i bistand til Kroatia. Midlene gikk til rettshjelp for minoriteter, minerydding, støtte til den sivile politistyrken (OSSE), næringsutvikling og boligrehabilitering. Bistanden ble gitt på gavebasis. Et infrastrukturprogram som fokuserte på elektrifisering av Øst-Slavonia ble kanalisert gjennom Den europeiske utviklingsbanken (EBRD). I tillegg kommer den norsk-finansierte bistanden som ble kanalisert gjennom FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) og FNs barnefond (UNICEF), som er øremerket tiltak for retur av flyktninger. Samlet norsk bistand for 2001 ventes å utgjøre omlag 100 millioner kroner.

2.4 Samhandelen mellom EFTA-statene og Kroatia

EFTA-statenes eksport til Kroatia er relativt beskjeden, men har økt de siste årene. Spesielt gjelder dette eksporten fra Sveits og Norge. Sveits eksporterte for 884 millioner norske kroner til Kroatia i 2000. Til sammenligning eksporterte Island kun for 1 million kroner, mens Norge eksporterte for 527 millioner kroner. De viktigste eksportproduktene fra Sveits til Kroatia i 2000 var farmasøytiske produkter, maskiner og papir. Islands viktigste eksportprodukter var fisk og sjømat, optiske instrumenter og trykksaker. Det eksisterer et stort eksportoverskudd i favør av EFTA-statene i samhandelen med Kroatia.

2.5 Forbindelsene mellom EU og Kroatia

År 2000 ble et vendepunkt for forholdet mellom EU og Kroatia. Årsaken var demokratiseringen av landet som følge av parlaments- og presidentvalget i januar og februar. EU er den viktigste handelspartneren for alle landene i regionen.

Forhandlinger med EU om en stabiliserings- og assosieringsavtale (SAA) ble innledet i november 2000, og avtalen ble parafert 14. mai 2001. Avtalen er den første formelle kontrakten av denne type mellom Kroatia og EU. Tidligere har Kroatia vært innvilget en ikke-avtalefestet, men preferensiell tollbehandling av EU med lignende fordeler som den norske ordningen for Kroatia under Det generelle tollpreferansesystemet for import fra utviklingsland (GSP).

Stabiliserings- og assosieringsavtalen med Kroatia er den andre ferdigforhandlede avtalen av sitt slag (etter Makedonia) under stabiliserings- og assosieringsprosessen (SAP) som ble lansert av EU i mai 1999. Stabiliserings- og assosieringsprosessen tar sikte på å styrke den politiske og økonomiske stabiliteten i regionen og legge til rette for en gradvis integrering av landene i regionen i europeiske samarbeidsstrukturer.

SAA-avtalen inneholder blant annet tollnedtrappingslister som er forskjellige fra EFTA-Kroatia-avtalen, og i EFTAs disfavør på flere punkter. I tråd med frihandelsavtalens bestemmelse om at Kroatia skal gi like god behandling til partene til denne avtalen som det de gir til EU, har Kroatia tilbudt EFTA-statene å justere sine lister i tråd med EU-listene. EFTA har godtatt dette tilbudet.

2.6 Den økonomiske utviklingen i Kroatia

Kroatia opplevde i 1999 og 2000 en alvorlig konjunkturnedgang, men den økonomiske utviklingen viser nå positive tendenser. Sentralbanken kalkulerer med en vekst i BNP på 4 prosent, i tillegg til redusert underskudd på statsbudsjettet og handelsbalansen. BNP per innbygger var i 1999 ca 4.500 USD. Dette er halvparten av BNP per innbygger i nabolandet Slovenia, men omtrent på samme nivå som Ungarn.

I 2000 eksporterte Kroatia varer til en verdi av 4,4 milliarder USD. Eksportverdien utgjør imidlertid bare 55 prosent av den samlede importverdien, og handelsunderskuddet var i 2000 på over 3,5 milliarder USD. På grunn av oljeprisen økte verdien av eksporten av oljeprodukter med nesten 40 prosent i 2000.

En langsom industriell utvikling setter spørsmålstegn ved hvorvidt den negative økonomiske trenden i Kroatia faktisk er snudd. Restruktureringen er fortsatt ikke kommet langt, og den teknologiske infrastrukturen er lite moderne. Kroatisk produksjon er videre hemmet av liten evne til markedsøkonomisk tenkning. Et stort problem for den kroatiske økonomien er at det tradisjonelle eksportmarkedet, Øst-Europa, falt bort på 90-tallet. Det kroatiske markedet vil åpnes sakte for europeiske produkter gjennom SAA-avtalen med EU.

Kroatias oljeproduksjon falt fra 1,7 millioner tonn i 1993 til 1,3 millioner tonn i 1999, og forventes å falle ytterligere, da landets oljereserver er tømt eller for dyre å drive. Bortfallet av det jugoslaviske markedet og mangelen på konkurransefortrinn har sammen med konflikt og krig forårsaket strukturelle problemer som Kroatia deler med de fleste andre land i Øst-Europa som har gått over fra plan- til markedsøkonomi.

Skipsverftene har de siste 5 årene vært gjennom et rehabiliteringsprogram, og skipsbyggingsindustrien har opplevd en vekst de siste par årene. Landbrukssektoren er viktig i Kroatia sammenlignet med andre land i Sentral-Europa, og utgjorde 8,6 prosent av BNP i 1999. På grunn av krigsødeleggelser, umoderne produksjonsutstyr og svært små enheter, er ikke Kroatia selvforsynt med landbruksprodukter. Turistindustrien er svært viktig for Kroatia, og den opplevde et kraftig oppsving med en vekst på 40 prosent i 2000. Næringen står for 5,5 prosent av sysselsettingen, og over 30 prosent av landets totale eksport av varer og tjenester.

Kursen på den lokale valutaen Kuna har vært forholdsvis stabil siden 1993. Inflasjonen var i 1999 4,2 prosent. En omfattende restrukturering av bankvesenet skjedde i 2000 etter utenlandske investeringer. Strukturendringene har samlet sett medført en gryende tillit til landets finansielle institusjoner, som etter krisen i 1998 var minimal.

Kroatia står overfor en rekke strukturelle og økonomiske problemer. Det er en ubalanse mellom størrelsen på den nasjonale arbeidsstyrken og den store delen av befolkningen som er berettiget til pensjoner. Offentlig forbruk er høyt. Direkte statlige overføringer økte fra 782 millioner USD i 1997 til 2,4 milliarder USD i 1999. Statsbudsjettet for 2000 innebar for første gang en reduksjon i de offentlige utgifter i Kroatia. Også budsjettet for 2001 er meget stramt.

2.7 Den politiske situasjonen i Kroatia

Regjerings- og presidentvalgene i januar og februar 2000 innledet en ny epoke i Kroatias forhold til omverdenen. Det nye politiske lederskapet i Zagreb har iverksatt et omfattende innenriks- og utenrikspolitisk reformprogram. Sentrale elementer er grunnleggende økonomiske reformer, og en handels- og utenrikspolitisk tilnærming overfor euro-atlantiske samarbeidsstrukturer.

Kroatias viktigste utenrikspolitiske mål er snarlig medlemskap i EU og NATO. Denne politikken har bred oppslutning. Det var derfor stor tilfredshet med at NATO 25. mai 2000 aksepterte Kroatia som fullverdig medlem av Partnerskap for fred (PfP) og Det euroatlantiske partnerskapsrådet (EAPC).

Den nye regjeringen har intensivert arbeidet med retur av flyktninger, herunder retur av serbiske kroater som flyktet fra landet. Det gjør seg imidlertid fortsatt gjeldende motstand i mange returkommuner, noe som bidrar til å bremse returprosessen.

Forholdet mellom FNs internasjonale straffedomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Kroatia bedret seg radikalt etter regjeringsskiftet i Kroatia i 2000. I en samarbeidsavtale mellom Kroatia og ICTY, vedtatt av parlamentet, anerkjenner Kroatia ICTYs myndighet, og forplikter seg til å intensivere sitt eget rettsapparats forfølgelse av krigsforbrytersaker.

Forholdet til nabolandene er generelt godt. Den nye regjeringen støtter gjennomføringen av den såkalte Dayton-avtalen og legger stor vekt på å ha et korrekt forhold til Bosnia-Hercegovina (BiH). Dette gjelder ikke minst forholdet til den kroatiske befolkningsgruppe i BiH. De økonomiske overføringer fra Zagreb til bosnia-kroatene begrenses, og skal heretter overføres på en måte som gir innsyn. Dette skal skje i overensstemmelse med sentrale bosniske myndigheter i Sarajevo.