3 Faglig innhold i femte rammeprogram og økonomiske rammer

Femte rammeprogram er inndelt i sju sær­program­mer, fire tematiske og tre såkalte tverrgående programmer. Disse inneholder i hovedsak støtteaktiviteter til de tematiske programmene. I tilknytning til aktivitetene i særprogrammene har EU åtte felles forskningssentra (Joint Research Centre) som har et særskilt budsjett innenfor den samlede budsjett­rammen. En oversikt over alle særprogrammene og budsjett­fordelingen er gitt nedenfor.

Inndelingen i syv brede særprogrammer innebærer en strukturell endring i forhold til fjerde rammeprogram som hadde seksten særprogrammer utenom Euratom. Et av målene med forskningssamarbeidet er at det skal støtte opp under Fellesskapets ulike politikkområder. Helt fra tredje rammeprogram har det vært en gradvis utvikling i den faglige bredde i rammeprogrammet. EU legger vekt på at femte ramme­program skal innlede en ny fase der forskningen i større grad skal ses i sammenheng med samfunns­utfordringer i Europa inn i det 21. århundret. Programmet er, i hovedsak næringsrettet med stor vekt på informasjons­teknologi. Videre er forskning for økt livskvalitet, bedre helse, mat­kvalitet og miljø sterkere fremhevet enn tidligere. Ved siden av en sterkere samfunns­orientering legges det vekt på at programmet generelt skal ivareta etiske prinsipper, likestillings- og miljøaspekter. Målet med omstruktur­eringen i færre program­områder er å legge til rette for økt tverrfag­lighet og fleksi­bilitet. Den faglige bredden er ivaretatt ved at de enkelte særprogrammene inneholder et vidt spekter av fagområder.

Innenfor de forskjellige program­områder er det lagt opp til en kombina­sjon av ulike forsk­nings­aktiviteter, fra grunn­leggende til bruker­orientert forskning. EU satser i økende grad på å få med flere små og mellomstore bedrifter i samarbeidet.

Særprogrammet om livskvalitet, herunder helseforskning og forskning knyttet til matkvalitet, er det området som har fått størst økning i ressurser i forhold til fjerde rammeprogram. Også sær­programmet knyttet til menneskelige ressurser og sosio-økonomi er tilført betydelige økte ressurser. Sistnevnte program omfatter blant annet ulike stipendprogrammer for å fremme forskermobilitet. Det gir støtte til større installasjoner og forsknings­strukturer slik at disse kan motta forskere fra medlems­land og EFTA/EØS-land. Dette er de såkalte Large Scale Facilities (LSF), dvs. store installa­sjoner med spisskompetanse på et forsknings­område. Seks norske installasjoner hadde høsten 1998 status som LSF. I sterkere grad enn før er det lagt til rette for at samfunns­viten­skapelige og sosioøkonomiske problemstillinger ikke bare skal knyttes til ett særprogram, men integreres i de ulike andre fagområdene.

Særprogrammet om internasjonalt samarbeid gjelder i hovedsak samarbeid med land i Sentral- og Øst-Europa og utviklingsland. I tillegg åpner det for samarbeid med andre land som EU inngår samarbeids­avtaler med. Dette omfatter blant annet Israel, USA, Canada, Sveits, Sør-Afrika og Australia. Det ligger an til at antall samarbeidsland kan øke i løpet av programperioden. Land som EU planlegger avtaler med er blant annet Kina, India, Brasil og Argentina. Forsknings­samar­beidet innenfor EØS utvikler seg dermed til å bli en sentral arena for et bredt internasjonalt samarbeid.

Som i tidligere rammeprogram foregår samarbeidet i hovedsak gjennom prosjekter som utvelges på grunnlag av søknader fra europeiske forsk­nings­miljøer og bedrifter. Søknadene må oppfylle krav om høy faglig kvalitet, og det er et vilkår at forskere fra flere europeiske land samarbeider i samme prosjekt. Det legges også vekt på at deltakerne representerer en geografisk bredde og blant annet ivaretar nord-sør perspektiver. Et viktig kriterium for støtte er i tillegg at fellesprosjektene skal ha en merverdi ut over et nasjonalt forskningsprosjekt. De skal være av europeisk interesse og ikke kunne gjennomføres nasjonalt. Det vil imidlertid bli vurdert som en fordel om det er en kopling til nasjonal forsknings­virksomhet.

Det fins to typer prosjekter. Det vanligste bygger på prinsippet om delt kostnad. Europakommisjonen dekker da inntil 100 prosent av tilleggs­kostnadene for universiteter og høgskoler, og 50 prosent av samlede kostnader for bedrifter og institutter. Prosjektene kan løpe over flere år. Den andre prosjekttypen er nettverks­prosjekter. Kommisjonen støtter i dette tilfellet utelukkende ekstrautgifter til europeiske nettverks­aktiviteter knyttet til forskning som allerede er i gang i ulike miljøer uavhengig av EU.

I tillegg til prosjektsamarbeidet omfatter rammeprogrammet såkalt direkte forskningsaktiviteter knyttet til åtte felles forskningssentra, Joint Research Centre (JRC) som EU har etablert i forskjellige europeiske land. Sentrene driver forskning på rammeprogrammets områder. Norske forskere har tilgang til disse.