St.prp. nr. 62 (1999-2000)

Om kommuneøkonomien 2001 m.v.

Til innholdsfortegnelse

1 Fornyelse av offentlig sektor lokalt - hovedpunkter i proposisjonen

1.1 Utfordringer for kommunesektoren

Publikum møter kommunen og fylkeskommunen som produsent av en rekke tjenester som vi ofte benytter: fra vannforsyning, vei og kollektivtrafikk til barnehagetjenester, skoler, eldreomsorg og sykehus. Kommunesektoren står i dag for størstedelen av produksjonen av offentlige velferdstjenester, og denne proposisjonen viser at produksjonen av tjenester innenfor f.eks. helse, pleie- og omsorg og barnehager har vært økende gjennom hele nittitallet.

Samtidig som vi møter kommunen som produsent av offentlige tjenester, er kommunen også den arenaen der den enkelte har størst mulighet for å øve innflytelse gjennom direkte deltagelse i det politiske liv, eller gjennom å påvirke på annen måte i lokalsamfunnet.

Velferdsutfordringene framover er store. Befolkningens alderssammensetning vil i seg selv føre til økt etterspørsel av kommunale tjenester utover på 2000-tallet. Ved siden av at behovet for tjenester øker, står også kommunene ovenfor et arbeidsmarked der tilgangen på arbeidskraft etter hvert vil bli knappere. Samtidig har publikums forventninger både til omfang og kvalitet på tjenestene endret seg. Valgfrihet, behov for individuelle løsninger og økt tilgjengelighet er krav som settes sterkere i fokus. Behov for mer moderne, mer effektive og mer brukervennlige tilbud vil gi store utfordringer til både stat og kommune i årene framover.

En forutsetning for modernisering og effektivisering av kommunal sektor, er at den statlige detaljstyringen reduseres og at kommunene blir gitt større mulighet for selvstendige prioriteringer og valg tilpasset lokale forhold. Større kommunal frihet til å forta egne valg vil også bidra til å levendegjøre lokaldemokratiet. Kommunene må ha et spillerom som gjør det interessant for folk å delta i lokalpolitikken. At innbyggerne deltar og ulike synspunkter kommer fram, er også et nødvendig fundament for å skape en effektiv kommunal forvaltning.

Styrking av lokaldemokratiet og mer effektiv ressursbruk i kommunesektoren er viktige mål for regjeringens arbeid med å fornye offentlig sektor lokalt. Departementet vil peke på følgende tre viktige elementer i dette arbeidet:

1) Oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene samt kommune- og fylkesinndeling

Oppgavefordelingsutvalget vil legge fram sin utredning 3. juli. Departementet vil på grunnlag av denne utredningen og en etterfølgende høringsrunde legge fram en sak for Stortinget våren 2001.

Kommuneinndeling og interkommunalt samarbeid drøftes i proposisjonens kap. 18. Her foreslås etablert et nytt inndelingstilskudd i inntektssystemet, som sikrer videreføring av rammeoverføringene i 10 år til kommuner som slutter seg sammen.

2) Prinsipper for statlig styring av kommunesektoren

Proposisjonen markerer en klar omlegging av prinsippene for statlig styring: fra detaljstyring gjennom øremerking og regelverk til mål- og resultatstyring basert på konsultasjoner og KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering). I etterfølgende punkt 1.2 gis det en nærmere omtale av denne omleggingen.

3) Tilrettelegging for lokalt utviklingsarbeid

Oppgavefordeling, inndeling og styringssystem er sentrale rammebetingelser for kommunesektorens muligheter til omstilling og fornyelse. Innenfor disse overordnede rammebetingelsene vil utviklingen i lokaldemokratiet og effektiviteten i ressursbruken avhenge av lokalt utviklingsarbeid og lokale tilpasninger i den enkelte kommune og fylkeskommune. Statens rolle vil her primært være av tilretteleggende karakter gjennom for eksempel å bidra med veiledning, prosjektstøtte og erfaringsformidling.

I punkt 1.2 presenteres noen utvalgte eksempler på lokalt utviklingsarbeid.

1.2 Virkemidler for omstilling og fornyelse

1.2.1 Prinsipper for statlig styring av kommunesektoren

Proposisjonen markerer en omlegging av prinsippene for statlig styring både når det gjelder de finansielle virkemidlene, forenkling av regelverk rettet mot kommunesektoren og større satsing på nye styringsformer basert på dialog og veiledning mellom stat og kommune.

1. Finansielle virkemidler - Innlemming av øremerkede tilskudd og økt skatteandel

Tjenestetilbudet i kommunene må utformes slik at innbyggerens velferd blir størst mulig. Nettopp på grunn av at de er mindre geografiske områder, kan kommuner og fylkeskommuner på en bedre måte enn staten tilpasse tjenestetilbudet til lokalbefolkningens ønsker og behov og lokale kostnadsforhold. Slik oppnås en desentraliseringsgevinst. Foruten en likeverdig fordeling av midlene, er det en forutsetning at kommunene har en viss handlefrihet til å foreta prioriteringer. Rammefinansiering gir en slik handlefrihet forutsatt at kommunene ikke bindes opp for mye på andre måter. Samtidig er det viktig ut fra hensyn til kostnadseffektiviteten at kommunene har et insitament til å produsere billigst mulig. Rammefinansiering sikrer at det er den som iverksetter effektivisering som også får gevinsten.

På statsbudsjettet for 2000 er det 92 øremerkede tilskuddsposter i det økonomiske opplegget for kommuner og fylkeskommuner. I løpet av det siste tiåret har andelen øremerkede tilskudd av de statlige overføringene fra staten til kommunesektoren økt fra om lag 20 til om lag 40 pst. Regjeringen ønsker å redusere antallet og omfanget av øremerkede tilskudd, og legger derfor i denne proposisjonen fram en plan for avvikling eller innlemming i inntektssystemet av øremerkede tilskudd i perioden 2001-2007. Formålet er å redusere den statlige detaljstyringen av kommunesektoren, og gi kommunene og fylkeskommunene større muligheter for selvstendige prioriteringer og tilpasning til lokale forhold.

I tillegg til å fremme kostnadseffektivitet og prioriteringseffektivitet, vil planen frigi ressurser som kan overføres fra administrasjon og kontroll til tjenesteproduksjonen. Fordi øremerkede tilskudd forsterker inntektsforskjeller, vil planen også gi en jevnere inntektsfordeling mellom kommuner.

I planen foreslås at 14 tilskudd innlemmes/delvis innlemmes/avvikles i 2001. I årene 2002-2007 tas det sikte på å innlemme/delvis innlemme/avvikle 39 tilskudd. I vurderingen er det lagt vekt på administrative kostnader, hvor lenge tilskuddet har eksistert, om staten nytter lovstyring på samme område, om målene med tilskuddet er nådd, og om tilskuddet er knyttet til en tidsavgrenset statlig plan eller satsning.

For en nærmere omtale av innlemming av øremerkede tilskudd vises det til kapittel 2.3.

Det vises også til forslaget i kapittel 10 i denne proposisjonen om å øke den lokale forankringen av kommunesektorens inntekter ved å øke andelen som kommer fra skatt til om lag 50 prosent.

2. Forenkling av regelverk mot kommunesektoren

Statlig regelverk vil i hovedsak måtte utformes som en ensartet norm for hele landet. Det vil være vanskelig å imøtekomme lokale ønsker og behov gjennom slike standardiserte løsninger, enten det gjelder selve tjenestetilbudets innhold, organisering eller omfang. Frihet til lokal tilpasning vil i større grad kunne sørge for at lokale preferanser oppfylles.

Konkrete tungtveiende nasjonale hensyn må ligge til grunn for at statlig regelverk og ordninger overfor kommunesektoren skal innføres eller opprettholdes. Rammelovgivning stimulerer det lokale demokratiet ved at kommunens og fylkeskommunens folkevalgte gis mulighet til å finne egne løsninger på oppgaver. Slike virkemidler markerer og tydeliggjør lokalt ansvar. Mer detaljerte reguleringer markerer statlig nasjonalt ansvar og toner ned det lokale ansvaret.

Regjeringen vil som et ledd i programmet for fornyelse av offentlig sektor gjennomgå statlig regelverk rettet mot kommunesektoren med sikte på å gi kommunesektoren større handlefrihet. Regelverk som innebærer unødige bindinger på tjenesteproduksjon, organisering og forvaltning i kommuner og fylkeskommuner bør avskaffes eller endres. Regjeringen la nylig fram forslag om endringer i kommunelovens regler om økonomisk planlegging og forvaltning. De foreslåtte endringene vil innebære mindre statlig kontroll med kommunesektoren. For en nærmere redegjørelse av forenkling av regelverket vises det til kapittel 16.

3. Nye styringsformer basert på dialog og veiledning mellom stat og kommune

Konsultasjoner mellom staten og kommunesektoren

Regjeringen har iverksatt en prøveordning for konsultasjoner med kommunesektoren v/Kommunenes Sentralforbund i forbindelse med statsbudsjettet. En tar sikte på å holde fire årlige møter der spørsmål av betydning for de kommunaløkonomiske rammene er tema. Regjeringen mener at konsultasjonsordningen bl.a. kan bidra til å skape en felles forståelse mellom staten og kommunesektoren om de oppgaver som kan realiseres innenfor en gitt inntektsramme. Konsultasjonsordningen vil også kunne redusere behovet for statlig styring gjennom regelverk og øremerking av midler, gi mer effektiv ressursbruk og styrke lokaldemokratiet og gi kommunesektoren mer stabile og forutsigbare rammebetingelser. For en nærmere orientering om konsultasjonsordningen vises det til kapittel 3.

KOSTRA-prosjektet

Det har i lengre tid vært arbeidet systematisk for å fremskaffe bedre styringsdata for kommunal sektor. KOSTRA-prosjektet (KOmmune-STat-RApportering), er planlagt innført i alle kommuner fra 2001. For 1999 rapporterer om lag 100 kommuner og fem fylkeskommuner etter KOSTRA-modellen. Rapporteringssystemet kan gi bedre informasjon om alle områder av kommunal tjenesteproduksjon. Et av hovedformålene med prosjektet er å knytte aktivitets- og kostnadsdata bedre sammen. Dette betyr at mulighetene for å gi gode anslag på produktivitetsutviklingen i sektoren blir sterkt forbedret. Samtidig med KOSTRA har SSB utviklet en ny kommunegruppering for å forbedre kommunenes muligheter til å utføre relevante sammenligninger. KOSTRA-dataene for 1999 er lagt ut på internett der kommunene er gruppert etter respektive kommunegruppering. Status i KOSTRA-prosjektet blir omtalt i kapittel 25, der det også vises rapportering med KOSTRA-data på oppvekstsektoren for et utvalg av kommuner.

Regional stats veiledningsrolle

Regional statsforvaltning har en sentral rolle som veiledningsorgan i forhold til kommunene. Kommunal- og regionaldepartementet har nylig publisert en veileder for bruk av et såkalt forventningsbrev til bruk i fylkesmannens arbeid med samordning av den kommunerettede statlige styringen på regionalt nivå. Brevet kan bl.a. bidra til å dokumentere hva kommunene plikter å gjøre og hva de står fritt til å gjøre. Dette som et utgangspunkt for dialog med kommunene for å skape en gjensidig forståelse for hvordan den enkelte kommune best kan gjennomføre statlige oppgaver den er pålagt å løse. Uavhengig av om fylkesmennene benytter seg av forventningsbrev eller ikke, er det viktig at regional statsforvaltning vektlegger veiledning og dialog med kommunene. Forventningsbrevet er nærmere omtalt i kapittel 27.3.

1.2.2 Lokalt utviklingsarbeid

Gjennom endringer i virkemiddelbruken i den statlige styringen av kommunesektoren, og gjennom endringer i inndeling og oppgavefordeling, vil rammebetingelsene for omstilling og fornying forbedres. Kommunene må imidlertid også legge vekt på utvikling og fornying i egen organisasjon. Som det framgår i kapittel 19 indikerer ulike studier innen flere kommunale tjenesteområder vesentlige forskjeller i kostnadseffektivitet mellom kommunene. Selv om det er vanskelig å trekke entydige konklusjoner, tyder analyser på et visst effektiviseringspotensiale i kommunal sektor.

I kapittel 15 redegjøres det for situasjonen for lokaldemokratiet. Regjeringen legger vekt på at det for kommunene selv må være en overordnet målsetning å fremme lokaldemokratiet gjennom å legge til rette for økt deltagelse og brukermedvirkning.

Organisasjons- og kompetanseutvikling

Arbeid med sikte på mer effektiv ressursbruk innen offentlig forvaltning er viktig. Flere kommuner og fylkeskommuner arbeider med store omstillingsoppgaver knyttet til egen organisasjon. Dette dreier seg både om arbeid med bedre rapporteringsrutiner, planprosesser m.v., og arbeid med å forbedre og utvikle organisasjonen og de ansattes kompetanse.

Gjennom nittitallet var det en tendens til at kommunene i større grad prøvde å tilpasse egen organisasjonsmodell til egne behov. Storbyene har i stor grad valgt en områdemodell som innebærer delegering av avgjørelsesmyndighet til bydel, mens andre kommuner i større grad organiserer oppgaver som innebærer samme administrative prosess sammen (f.eks. drift og utvikling), i stedet for fortsatt å organisere etter sektor.

Innen kommunal tjenesteproduksjon er arbeidskraften den klart viktigste innsatsfaktoren. Mer effektiv ressursbruk innebærer derfor en bedre bruk av arbeidskraftens kompetanse. Effektiviseringstiltak vil derfor som oftest være mest vellykket dersom de gjennomføres i nært samarbeid med de ansatte i virksomheten. Å øke endringskompetansen i kommunen, dvs. gjennom å styrke medarbeiderens vilje til å medvirke aktivt i effektivitets- og omstillingsarbeidet, er utgangspunktet f.eks. i Modellkommuneforsøket i Sørum og Steinkjer, der både Kommunal- og regionaldepartementet og Kommuneforbundet er inne med finansiering.

Et annet viktig stikkord i denne sammenheng er interkommunalt samarbeid. Det er ikke noe nytt fenomen at kommunene samarbeider om å frambringe kommunale tjenester. I det siste er det imidlertid en tendens til at interkommunalt samarbeid prøves ut på nye områder. Eksempler på dette er et forsøksprosjekt i to Sørlandskommuner, Audnedal og Marnardal, som samarbeider om å etablere en felles økonomifunksjon. Et annet eksempel på områder der det er mulig å innhente stordriftsfordeler er innen informasjonsteknologien. Et eksempel på samarbeid er her felles innkjøp og utnyttelse av IT-utstyr blant kommuner i Sogn og Fjordane.

Bruk av styringsdata (KOSTRA) - målestokkonkurranse

Brukt som informasjonssystem kan KOSTRA-prosjektet bidra til en form for målestokk-konkurranse.Bruk av målestokk-konkurranse er en form for konkurranseeksponering som kan gi en offentlig etat kunnskap om produksjonskostnader, kvalitetsforhold og andre viktige forhold i andre tilsvarende virksomheter. Konkurranseelementet er knyttet til at egen virksomhet blir testet mot tilsvarende virksomheter. Slike sammenligninger kan også, i stedet for mellom kommunegrupper, gjennomføres mellom avdelinger eller institusjoner internt i en virksomhet. Anvendelsesområdet er derfor bredt. Graden av konkurranse er avhengig av hvilke insitamenter som knyttes opp mot sammenligningene, for eksempel gjennom belønning/sanksjoner, offentliggjøring av resultater/bruk av media etc. Internasjonale erfaringer viser at slike metoder er benyttet innenfor hele spekteret av offentlig tjenesteproduksjon.

Brukermedvirkning, brukerstyring og brukerundersøkelser

For å sikre et bedre sammenfall mellom behovene den enkelte innbygger har og utforming av tjenestene gjennomføres det i de fleste kommuner tiltak for brukermedvirkning. Mange oppfatter sitt forhold til kommunen i stor grad i et brukerperspektiv. Kommunen vil derfor måtte bygge mye av sin legitimitet på å gjøre innbyggerne tilfreds med tjenestene. Brukerundersøkelser er da også blitt mer og mer utbredt. Et skritt videre er å gi brukerne styringsrett gjennom såkalt brukerstyrer innenfor tjenesteområder og institusjoner.

I forbindelse med prosjektet «Demokrati, deltakelse og styring» som er gjennomført i regi av Kommunenes Sentralforbund har vi sett eksempler på eksperimentering med utvidede folkehøringer. Kort sagt går det på å velge ut et tilfeldig og representativt utvalg av innbyggerne i kommunen eller fylkeskommunen og samle disse for å diskutere en sak eller et saksfelt over flere dager. Dette gjør det mulig for deltakerne å ha en meningsutveksling hvor også personlige og dagliglivets erfaringer dras inn. Erfaringene fra disse høringene er også at mange skifter oppfatning underveis i prosessen med å diskutere et saksfelt.

For en nærmere omtale av dette temaet vises det til kapittel 15.

Innen det lokale utviklingsarbeidet må statens rolle være primært av tilretteleggende karakter gjennom for eksempel veiledning, prosjektstøtte og erfaringsformidling. Det vises til en nærmere omtale i kapittel 2.5 av tiltak og prosjekter av omstillings- og utviklingskarakter som blir gitt støtte av departementet gjennom skjønnsmidlene. Samtidig vises det til kapittel 20 der det rapporteres sentrale forsøk som drives med hjemmel i forsøksloven.

1.3 Andre hovedpunkter i proposisjonen

1.3.1 Det økonomiske opplegget for kommunesektoren i 2001 (Del I)

Regjeringen legger foreløpig opp til en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på 3,5 til 4 milliarder kroner fra 2000 til 2001, eller 13/4 til 2 prosent. Veksten er regnet fra nivået på kommunesektorens inntekter i 2000 som er lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 2000. Hovedelementene i det økonomiske opplegget er:

  • Av den samlede inntektsveksten kommer mellom 11/2 og 2 milliarder som frie inntekter.

  • Det legges opp til en noe høyere prosentvis vekst i de frie inntektene til fylkeskommunene enn til kommunene. Bakgrunnen er den vanskelige økonomiske situasjonen i fylkeskommunene, særlig knyttet til situasjonen ved sykehusene.

  • Veksten i frie inntekter til henholdsvis kommunene og fylkeskommunene fordeles prosentvis likt på skatteinntekter og rammetilskudd

  • Regjeringen legger opp til at de kommunale og fylkeskommunale skattørene fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet til høsten

  • Regjeringen foreslår å innlemme øremerkede tilskudd i størrelsesorden 1 100 millioner kroner i inntektssystemet i 2001

  • Handlingsplanen innen eldreomsorgen gjennomføres i tråd med planforutsetningene. Dette innebærer at det øremerkede driftstilskuddet øker med 800 millioner kroner, og at det settes av midler til oppstartingstilskudd til i alt 5 800 sykehjemsplasser/omsorgsboliger.

  • Planperioden for investeringer i medisinsk teknisk utstyr i sykehus forlenges med 2 år innenfor den samme totale statlige bevilgningsrammen. Dette innebærer at de årlige bevilgningene blir mindre, men strekker seg over en lengre periode.

  • Regjeringen vil komme tilbake til de budsjettmessige konsekvensene for handlingsplanene innen psykiatrien og kreftomsorgen i statsbudsjettet til høsten.

Regjeringen er oppmerksom på ubalansen i kommunesektorens finanser som har oppstått etter 1997. Kommunesektoren må selv yte et betydelig bidrag til å bedre den økonomiske balansen gjennom omstilling og effektivisering. For å bedre den kommunale handlefriheten, legger Regjeringen i denne proposisjonen fram en plan for innlemming av øremerkede tilskudd i rammetilskuddet fra 2001 og årene deretter.

Gjennom konsultasjonsordningen med kommunesektoren vil Regjeringen før statsbudsjettet legges fram, drøfte prioriteringer av kommunesektorens oppgaver innenfor den foreslåtte inntektsrammen, herunder effektiviseringsmuligheter i sektoren. Regjeringen tar forbehold om at det økonomiske opplegget for kommunesektoren kan bli strammere dersom den økonomiske situasjonen tilsier det når forslaget til statsbudsjett legges fram til høsten.

1.3.2 Om inntekts- og finansieringssystemet (Del II)

Inntekts- og finansieringssystemet

Stortinget gjorde i 1999 fem vedtak som berørte inntekts- og finansieringssystemet. I denne proposisjonen legger departementet derfor opp til en gjennomgang av inntektssystemet og kommunesektorens finansieringssystem. Gjennomgangen er basert på de erfaringer som er høstet etter omleggingen i 1997 og avviklingen av selskapsskatten i 1999.

Inntektssystemets overordnede målsetting er å sikre utjevning av de økonomiske forutsetningene for å kunne gi et likeverdig kommunalt tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Dette betyr ikke at alle kommuner skal ha like inntekter, men at alle kommuner skal gis forutsetninger til å gi innbyggerne et likeverdig tjenestetilbud. I hovedsak er det tre områder der det er behov for utjevning. For det første er det en betydelig variasjon i skatteinntekter mellom kommuner. For det andre varierer de faktiske behov for kommunale tjenester mellom kommuner og fylkeskommuner. For det tredje tilsier regionalpolitiske hensyn at det er behov for utjevning. I en del utkantkommuner og de nordnorske fylkene vil det være behov for en sterk offentlig sektor for å motvirke svingninger i sysselsettingen og et dårlig utbygd privat tilbud.

Som del IV i denne proposisjonen viser, er det til dels betydelige forskjeller i tjenestetilbudet kommuner og fylkeskommuner i mellom. Departementet vil peke på at den viktigste årsaken til forskjeller i tjenestetilbudet mellom kommunene er forskjeller i inntektsnivå. For å oppnå en jevnere inntektsfordeling og et mer rettferdig inntektssystem som i større grad gir kommuner og fylkeskommuner muligheter til å gi et mer likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne, legges det i denne proposisjonen fram forslag til endringer.

Det foreslås gradvise endringer i perioden 2002-2007 både innenfor inntektsutjevningen, utgiftsutjevningen, tapskompensasjonsordningen og fordelingen mellom skatte- og overføringsinntekter:

  • Tapskompensasjonsordningen består av et regionaltilskudd til kommunene og en ordning med ekstraordinært skjønn til kommuner og fylkeskommuner. Det foreslås her å avvikle ordningen med ekstraordinært skjønn for kommuner og fylkeskommuner.

  • Ved siden av et eksisterende bosettingskriterium (beregnet reisetid) i kostnadsnøkkelen for kommunene, foreslås det å innføre to nye bosettingskriterier i kostnadsnøkkelen for kommunene.

  • Andelen av kommunesektorens inntekter som kommer fra skatter foreslås å øke til om lag 50 prosent, gjennom en gradvis opptrapping av skatteandelen ved at den kommunale og fylkeskommunale skattøren økes. Tilsvarende reduseres kommunesektorens rammeoverføringer.

  • Det foreslås å legge økt vekt på inntektsutjevning, gjennom å omfordele en større andel av sektorens skatteinntekter. Det foreslås at trekkgrensen for kommunene settes til 130 prosent av gjennomsnittlig skatteinntekt pr innbygger, med en trekkprosent på 50 prosent.

Det vises til de etterfølgende kapitler for en nærmere gjennomgang av disse endringene, og for redegjørelse av de foreslåtte kompensasjonsordningene gjennom skjønn, hovedstadstilskudd og Nord-Norgetilskuddet.

1.3.3 Lokaldemokrati og statlige rammebetingelser (Del III)

Andre saker angående lokaldemokrati og statlig styring som ikke omtales i proposisjonens to første deler er samlet i del III. Foruten at det gis en omtale av situasjonen for lokaldemokrati og lokalvalg i kapittel 15 omtales forenkling av regelverk i kapittel 16. I kapittel 17 omtales status for forsøk med å tildele øremerkede tilskudd som rammetilskudd i 20 kommuner. I kapittel 18 omtales kommuneinndeling og interkommunalt samarbeid.

I kapittel 19 gis det en omtale av kommunal og fylkeskommunal ressursbruk. Her redegjøres det for resultater fra et prosjekt der Frisch-senteret og SSB på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Finansdepartementet har gjennomført en studie for å kartlegge effektivitetsforskjeller mellom kommuner og mellom bydeler i pleie- og omsorgssektoren.

I kapittel 20 rapporteres det om bruk av forsøksloven.

1.3.4 Resultatrapportering - Utvikling i tjenesteproduksjon og kommunal økonomi (Del IV)

All resultatinformasjon er samlet i del IV. I kapittel 22 drøftes prinsipper for resultatrapportering. I kapittel 23 vises økonomiske nøkkeltall. Gjennom ulike indikatorer vises kommunesektorens plass i norsk økonomi og aktivitetsutviklingen fram til og med 1999. Inntekts- og utgiftsveksten i sektoren vises med særlig fokus på 1999.

I kapittel 24 vises utviklingen i kommunal tjenesteproduksjon. Det vises indikatorer for disse sektorene: barnehager, grunnskole, barnevernstjenester, helsetjenester, pleie- og omsorgstjenester, sosialhjelp, videregående skoler og fylkeskommunale helsetjenester. For skolesektoren vises tall for inneværende skoleår. Framstillingen ellers er i hovedsak basert på tall fra 1998 som er de sist tilgjengelige, med unntak av KOSTRA-statistikken. Det er fokusert på enkle indikatorer som utvikling i antall plasser, dekningsgrader og ressursinnsats pr. plass. Det vises også tall for grupper av sammenlignbare kommuner, utvalgte tall for enkeltkommuner, samt utviklingen på 90-tallet på landsbasis.

I kapittel 25 omtales status i KOSTRA- prosjektet nærmere. Det gis også eksempler på rapportering innen oppvekstsektoren med KOSTRA-data for utvalgte kommuner.

I kapittel 26 gis en kort oversikt over kirkelig virksomhet i 1998. I kapittel 27 rapporteres det fra virksomheten i lokal statsforvaltning.

Til forsiden