4 Sentrale utfordringer og strategier
4.1 Innledning
Reindriften representerer i utgangspunktet en god og fornuftig ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til et næringsmessig mangfold, og den er en sentral bærer av samisk kultur. Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i en nasjonal og internasjonal sammenheng. Den fortjener derfor positiv oppmerksomhet og fokus på tiltak som gjør at næringen kan sikres, utvikles og styrkes. Flere steder er det også reindriften som er den sentrale bidragsyteren til de levende bygder.
De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991-1992), En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, jfr. Innst. S. nr. 167 (1991-1992). I etterkant av meldingen har Stortinget to ganger i året behandlet reindriftspolitikken; ved den årlige reindriftsavtaleproposisjonen og ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Hovedlinjene i meldingen er videreført, men det er underveis gjennomført justeringer samt at nye momenter er blitt vektlagt.
Regjeringens føringer for reindriftspolitikken finnes i Soria Moria erklæringen av 13. oktober 2005, samt i St.prp. nr 1 (2006-2007) Landbruks- og matdepartementet.
De to sentrale virkemidlene for å nå de reindriftspolitiske målene er reindriftsloven og reindriftsavtalen. Våren 2007 fremmet Regjeringen et forslag til ny reindriftslov. Loven ble vedtatt av Stortinget og satt i kraft fra 1. juli 2007. Ny lov må sees i sammenheng med Regjeringens og Stortingets mål om en bærekraftig reindrift. Den nye loven er et viktig bidrag i arbeidet med en helhetlig reindriftspolitikk der alle spørsmål blir vurdert i en sammenheng. Loven er basert på at reindriften er avhengig av de biologiske ressursene, og at bruken av disse må være bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Reindriften er en næring, samtidig som den er av sentral betydning for samisk kultur.
Den nye reindriftsloven legger på en helt annen måte enn tidligere til rette for større grad av internt selvstyre i næringen. Samtidig er det utformet sanksjonsregler som gir styringsmaktene hjemmel til å følge opp i de tilfeller det interne selvstyre ikke fungerer, eller det er nødvendig med hensyn til ressursgrunnlaget eller andre samfunnsinteresser.
Landbruks- og matdepartementet mener reindriftspolitikken bør føres videre basert på Stortingets forutsetninger og ut fra situasjonen man står overfor i næringen. Departementet ser det som viktig å videreføre og videreutvikle de omleggingene som ble gjennomført i reindriftsavtalen for 2003/2004. I dette arbeidet er det sentralt å fortsette arbeidet med å forenkle og effektivisere reindriftsavtalens virkemiddelsystem. For å skape en nødvendig forutsigbarhet innenfor næringen, samt en effektiv oppfølging av juridiske virkemidler, er det nødvendig med stabile rammebetingelser. Rammebetingelser i denne sammenheng er distrikts- og siidagrenser i tillegg til beitetider, samt øvre reintall for den enkelte siida. Reindriften er en særlig arealavhengig næring. Inngrep og uro innenfor reinbeiteområdene har økt de siste årene. Departementet vil forsterke innsatsen for å få redusert dette problemet. For at reindriften fortsatt skal være det bærende element i samisk kultur, er det viktig at den blir oppfattet og forvaltet som en næring med økonomisk verdiskaping og effektiv produksjon. Departementet vil prioritere en slik utvikling av reindriften.
4.2 Markedsforhold
Reindriftsnæringen produserer årlig mellom 1.500 og 2.500 tonn reinkjøtt for det norske markedet. Dette er et relativt lite volum som tilsvarer et forbruk på kun 0,5 kg per person i året. Reineiernes slakteuttak påvirkes av bla. produksjons- og markedsforhold. Slakteuttaket kan derfor være noe varierende. I tillegg kan bl.a. vær- og føreforhold, samt muligheter for tilgang på slakteanlegg medføre variasjoner i slaktetidspunkt.
Siden vinteren 2003 er det ikke omsatt importkvoter for reinkjøtt med redusert tollsats. Med unntak av 2000, har tilbudet av reinkjøtt i det norske markedet vært om lag 2000 tonn siden 1996. Manglende norsk produksjon ble frem til 2003 kompensert med import til redusert toll. Importordningen medførte at man allerede ved inngangen til den enkelte slaktesesong hadde etablert et importskapt lager som direkte virket inn på slakting av norsk rein, samt produsentprisen for reinkjøtt. Indirekte fikk de importskapte lagrene bl.a. den effekt at man fikk en forskyvning av slaktetidspunktet som igjen medførte økt beitetrykk på vinterbeitene. Økt beitetrykk førte ofte til rein med dårligere kvalitet.
Reineiere og siidaene i reindriftsnæringen utgjør det første leddet i verdikjeden frem til forbruker. Reineierne har på markedssiden liten tradisjon for å organisere seg, og står i markedet frem som en fragmentert gruppe. Dette har delvis endret seg de siste årene ved at enkelte reineiere bl.a. har gått sammen og dannet et eget salgslag. Industrileddet er mer konsentrert. I kalenderåret 2007 var det 25 registrerte slakterier som innrapporterte slakting av norsk rein. Seks slakterier, fire i Finnmark og to i Trøndelag, sto for vel 80% av slaktingen. Enkelte av slakteriene videreforedler og distribuerer kjøttet ut til forbrukermarkedet selv, mens andre leverer kjøtt til ulike videreforedlere og grossister. Reinkjøttet blir videre distribuert til de ulike forbrukermarkedene. Tidligere gikk den største andelen av reinkjøtt til storhusholdningsmarkedet, men det har de senere årene blitt en vridning der større andeler selges til dagligvaremarkedet. En økende andel av reinkjøttet selges også som lokalproduserte produkter gjennom nærmarkedet.
Den vanskelige markedssituasjonen for reinkjøtt i 2003 gjorde det nødvendig å sette inn flere tiltak, bla på markedsføringssiden. Flere av de store produsentene fikk problemer med å omsette reinkjøtt, noe som igjen medførte at mange reindriftsutøvere ikke fikk levert rein til slakting. I tillegg til økt markedsføringsaktivitet ble blant annet Kontaktforumet for reinkjøttomsetning etablert. Formålet med Kontaktforumet er å tilrettelegge for en arena hvor samtlige aktører i verdikjeden kan møtes for å drøfte og informere om den til enhver tid gjeldende slakte- og markedssituasjonen for reinkjøtt, samt å utarbeide markedsstrategier. Videre skal forumet foreslå prioriteringer av tiltak i forhold til markedsføring av reinkjøtt. NRL leder forumets arbeid. Det er avgjørende at NRL er en pådriver i forbindelse med Kontaktforumets arbeid, og derigjennom bidrar til en optimalisering av slakting og omsetning av reinkjøtt.
De tiltak som ble iverksatt har hatt en positiv effekt ved at man nå ikke har omsetningsproblemer for reinkjøtt. Dette har også gitt en mer gunstig prisutvikling. Produsentprisen for reinkjøtt var i gjennomsnitt under 50 kr per kg i 2003, mens den i 2007 var over 60 kr per kg.
Reinkjøttbransjen har spesielle og differensierte omstillingsbehov. For å sikre en framtidsrettet reindrift, er reindriftens og reinkjøttmarkedets generelle rammevilkår og næringens egen omstillings- og samarbeidsevne viktige forutsetninger. I tillegg vil det være sentralt at øvrige aktører i verdikjeden har vilje, mulighet og evne til å gjøre de nødvendige omstillingene.
4.3 Fastsetting av rammebetingelser i reindriften
For å nå målet om en bærekraftig reindrift, er det helt avgjørende at det foreligger rammebetingelser som utøverne av reindriften kan forholde seg til. Dette underbygges av Riksrevisjonen sitt dokument nr 3:12 (2003-2004) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig bruk av reinbeiteressursene i Finnmark. Disse forholdene er også påpekt av næringskomiteen flere ganger i behandlingen av den årlige Reindriftsavtalen, sist ved behandlingen av Reindriftsavtalen 2007/2008, jfr. Innst. S. nr. 284 (2006-2007).
Reindriftsforvaltningen og Reindriftsstyret har arbeidet i flere år med rammebetingelsene, og i den forbindelse vedtatt retningslinjer for dette arbeidet. Retningslinjene omfatter fastsetting av grenser mellom reinbeiteområdene, distrikt og siidaer, fastsetting av beitetider for de ulike årstidsbeitene, samt høyeste reintall basert på det samlede arealet av de ulike årstidsbeitene. Med bakgrunn i de vedtatte retningslinjene har forvaltningen utarbeidet en treårig plan for fastsetting av de resterende rammebetingelsene. Arbeidet med fastsetting av disse rammebetingelsene ble intensivert i 2005, som ledd i oppfølgingen av Riksrevisjonens undersøkelse.
I det treårige prosjektet ble det lagt til rette for at reindriften i Vest-Finnmark på avtalerettslig grunnlag kunne foreta fordeling av reinbeitene mellom siidaene innenfor vår-, høst- og vinterbeitene.
Av ulike årsaker har dette arbeidet i mindre grad ført frem når det gjelder konkrete avtaler om fordeling av reinbeitene. Her kan særlig nevnes rettighetsmessige problemstillinger og en bekymring blant reineierne for at formelle avtaler skal være til hinder for nødvendig fleksibilitet når forholdene krever det.
Selv om prosjektet i liten grad har ført frem mht konkrete avtaler, er det likevel utprøvd en arbeidsmetode hvor næringen selv i stor grad har hatt regien for fremdriften og løsningene. Dette vil komme til nytte i oppfølgingen av ny lov ved utarbeidelse av bruksregler. Gjennom prosessen med utarbeidelse av bruksregler skal bl.a. beitebruk, reintall og beitetider avklares som rammebetingelser for det enkelte distrikt.
Fastsatte grenser som respekteres og ikke krenker rettigheter etablert på særskilt rettsgrunnlag, er en grunnleggende forutsetning for å få til en bærekraftig reindrift. Det er i den forbindelse viktig å ta lærdom av de erfaringene som prosjektet har gitt så langt. Den videre oppfølging innebærer nødvendige avklaringer om beitebruk gjennom distriktenes utarbeidelse av bruksreglene. Det er en forutsetning at avklaring om beitebruken skal skje i dette arbeidet, noe som er et vilkår for å få på plass andre forhold i bruksreglene.
Lederen av en siidaandel kan bringe reglene om beitebruk inn for jordskifteretten innen seks måneder etter at de er godkjent av områdestyret. Jordskifteretten kan sette til side reglene om beitebruken dersom de slår urimelig ut overfor enkelte eller er i strid med rettigheter ervervet ved særskilt rettsgrunnlag.
Distriktene starter i løpet av sommeren 2008 arbeidet med å utarbeide bruksregler etter den nye loven. Mot slutten av året eller i løpet av første halvår 2009, vil man ha høstet erfaringer med dette arbeidet og avdekket eventuelle behov for annen oppfølging som måtte foreligge, for eksempel når det gjelder rettighetsmessige avklaringer. Departementet vil komme tilbake til dette når arbeidet med implementeringen av den nye loven er kommet noe lenger.
4.4 Sikring av reindriftens arealer
Regjeringen har besluttet å opprette et interdepartementalt prosjekt med formål å få økt oppmerksomhet og kunnskap omkring arealforvaltning og reindrift, samt å legge til rette for en bedre sikring av reindriftens arealer.
Bakgrunnen for etablering av prosjektet er at norske myndigheter etter Grunnloven § 110a og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter, er forpliktet til å legge til rette for at reindriften fortsatt kan bevares og utvikles som en sentral del av det materielle grunnlaget for samisk kultur.
Reindriften foregår i et arktisk produksjonssystem der man utnytter reinens tilpasning til naturgrunnlaget. Reinen er fysiologisk og atferdsmessig tilpasset sitt naturmiljø, både ved rask vekst gjennom en kort og intens sommersesong, og ved redusert aktivitetsnivå og energitap gjennom vinteren. Utøverne nytter også reinens tilpasninger gjennom sesongvise flyttinger av reinflokkene mellom ulike beiteområder. Denne driftsformen er svært arealavhengig. Imidlertid er reinens naturlige forflytting og den nomadiske driftsformen selve bærebjelken for en optimal produksjon i disse områdene, og selve grunnlaget for reindriftskulturen slik vi kjenner den i dag.
Inngrep og forstyrrelser innen reindriftens bruksområder har økt betydelig de siste årene. Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av beiteland, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrelser kan ofte være større enn summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, noe som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og flytt- og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig en av de alvorligste truslene mot dagens reindrift.
Arealenes bærekraft, dvs hvor mange rein det kan være på et nærmere geografisk avgrenset areal, er sentralt i vurderingen av ulike inngreps virkning på reindriften. Aktiviteter som medfører en reduksjon i bruksarealer kan få betydelige negative konsekvenser. Dette er særlig aktuelt i de sørlige samiske områdene hvor reindriften er av helt avgjørende betydning for opprettholdelse og videreutvikling av den sørsamiske kulturen. I tillegg kan et større press på gjenværende bruksarealer medføre økte interne konflikter i reindriften, samt økte konflikter i forhold til andre brukerinteresser i utmark.
For å sikre en fremtidig livskraftig reindrift, er det behov for en bedre sikring av reindriftens arealer, og da særlig de arealene som er nødvendige for en bærekraftig reindrift. For å få dette til, har Landbruks- og matdepartementet som ansvarlig fagdepartementet for reindriften, sett det som nødvendig å styrke det interdepartementale samarbeidet, og derigjennom legge til rette for en større grad av helhetstenkning i forhold til arealforvaltning innenfor de samiske reinbeiteområdene.
Arbeidet er organisert som et prosjekt. Prosjektet styres av en styringsgruppe bestående av berørte departement, herunder LMD, MD, KRD, AID, OED, FD, NHD og JD. Styringsgruppen ledes av LMD. Styringsgruppen har ansvaret for å synliggjøre og konkretisere behov og muligheter, samt foreta en ansvarsfordeling i forhold til oppfølging av de tiltaksområder styringsgruppen ønsker nærmere utredet og vurdert. Det konkrete oppfølgingsansvaret vil tilligge det enkelte departement.
4.5 Verdiskapingsprogrammet for reindrift
Ved forhandlingene om Reindriftsavtalen 2007/2008 ble avtalepartene enige om at VSP-rein skulle evalueres. Innovasjon Norge fikk i oppdrag å gjennomføre evalueringen.
Med bakgrunn i evalueringsrapporten og erfaringene med programmet, ble avtalepartene enige om enkelte justeringer i forhold til programmets satsingsområder og administrasjon.
Hovedmålet med å øke verdiskapingen i reindriften slik at det kommer reineier til gode, videreføres. I tillegg videreføres programmets delmål:
Å bidra til at reineier gis muligheter til å øke sin inntjening gjennom å ta ansvaret for en større del av verdiskapingen selv.
Å sikre at tradisjonell kunnskap som gir produktene en høyere verdi i markedet kommer til anvendelse.
Å revitalisere tradisjonelle bearbeidingsformer av bl.a. matprodukter og å presentere disse for markedet.
Å legge til rette for at større volum av reinprodukter av høy kvalitet når markeder med høy betalingsvillighet.
Med bakgrunn i målet om å øke inntjeningen av den enkelte rein, innføres et nytt delmål:
Å bidra til å øke inntjeningen av den enkelte rein ved bruk av reinens biprodukter.
Ved at det er kvinnene som i hovedsak står for bruk av reinens biprodukter til bl.a. duodjiproduksjon, vil et slikt delmål bidra til økt oppmerksomhet omkring reindriftskvinnene og deres deltagelse for økt verdiskaping i reindriften.
Selv om markedssituasjonen for reinkjøtt har bedret seg de siste årene, påvirkes reinkjøttbransjen av mange ulike forhold som gir ulike utfordringer og muligheter for økt verdiskaping. Fortsatt er det sentralt å videreutvikle samarbeidet mellom sentrale aktører innenfor produksjon, slakting og omsetning av reinkjøtt. En koordinering av slaktingen er sentralt for å utnytte slaktekapasiteten og sikre markedet en forutsigbarhet på levering av reinprodukter. I tillegg er det viktig med fortsatt markedsbasert produktutvikling, og at det blir etablert en standardisering i forhold til nedskjæring og pakking av reinkjøtt som tilfredsstiller markedets krav og behov. Dette betinger både videreutvikling av kompetanse, samt satsinger for å få bygd opp og tilpasset nedskjærings- og videreforedlingsanlegg slik at de tilfredsstiller dagens krav til rasjonelle løsninger og trygg mat. Videre kan det være hensiktsmessig at reinkjøttbransjen utvikler en konkurransestrategi.
Hensikten med en konkurransestrategi er å få avklart hvordan produsentene best kan lykkes med å nå frem med sine produkter. Det er en utfordring å skape en helhet og et samspill i verdikjeden som en samlet bransje. Reinkjøttbransjen er uansett avhengig av en viss volumproduksjon, samtidig som det ikke skaper hindringer for småskalaproduksjonen. Gjennom en felles strategi og økt samarbeid i verdikjeden for reinkjøtt, vil man kunne få et mer effektivt arbeid i forhold til å styrke bl.a. markedskanaler, produktutvikling og salg. I den forbindelse vil det være sentralt å utarbeide en strategi som er i samsvar med den samiske reindriften og kulturen. Dette vil også kunne påvirke prisnivået for reinkjøtt positivt.
I forhold til evalueringsrapporten trekkes særlig frem behovet for en videreutvikling av de videreforedlingsanleggene som er etablert. I dag fungerer flere av disse som nedskjæringsanlegg, uten at anleggene benyttes i vesentlig grad til bearbeiding av produktene for økt verdiskaping. Videre understrekes behovet for økt vektlegging av markedskompetanse og markedsarbeid for å lykkes med å nå målene for programmet. Nyetablerte bedrifter og bedrifter under videreutvikling bør gjennomføre grundige markedsanalyser i forhold til de markedene de ønsker å etablere seg i, og hvilke produkter som etterspørres. Dette er avgjørende kunnskap for å lykkes.
Når det gjelder administrasjonen av ordninger, viser evalueringsrapporten til at det er behov for en bedre oppfølging fra Innovasjon Norge overfor styringsgruppen. I den forbindelse er det sentralt at styringsgruppen benyttes i forbindelse med utarbeidelse av programmets strategier og handlingsplaner.
Med bakgrunn i de nevnte forhold, har Landbruks- og matdepartementet bedt i eget oppdrag til Innovasjon Norge om å utarbeide en revidert strategi for programmet samt en handlingsplan for 2008. Utarbeidelsen skal skje i samarbeid med styringsgruppen.
4.6 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige
Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite opphørte å gjelde 1. mai 2005. Stortinget vedtok 17. juni 2005 endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige som innebærer at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen videreføres på norsk side. Svenske samebyer er dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. På svensk side har man inntatt det standpunkt at Lappekodisillen alene skal regulere den grenseoverskridende reindriften og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke er nødvendig. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften, inntil en ny konvensjon måtte foreligge, er forskjellig i de to land. Det vises for øvrig til Ot. prp. nr. 75 (2004-2005).
Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon ble tatt opp igjen i desember 2005 etter at de to land var blitt enige om et nytt felles mandat for videre forhandlinger. Fastsettelse av mandat og oppnevning av ny norsk forhandlingsdelegasjon fant sted ved kongelig resolusjon 4. november 2005. Forhandlingsprosessen har vært tidkrevende, men kan forventes sluttført i løpet av sommeren 2008. En ny konvensjon vil likevel tidligst kunne tre i kraft høsten 2009.
4.7 Tap av rein grunnet rovvilt
Det er mange årsaker til at rein tapes. De viktigste er ugunstige vær- og beiteforhold, rovvilt, sykdom, ulykke og tyveri. Rovvilt står imidlertid for en betydelig andel av de totale tapene. Hovedårsaken til at reindriftsnæringen er spesielt utsatt for rovvilttap, er at rein er det eneste beitedyret som finner sin næring i utmark hele året. Dette innebærer at driftsformen i seg selv gir en økt tapsrisiko, og det gjør reindriftsnæringen spesielt sårbar ved en økning i rovviltstammene. Tapet i reindriften skjer hovedsakelig i forbindelse med kalving og på vinteren. Det finnes få tapsforebyggende tiltak som er effektive for reindriften. Tiltak som benyttes er for eksempel kalving i gjerde, fôring, ekstraordinært tilsyn og flytting til rovviltfrie områder. Tiltakene er både arbeids- og kostnadskrevende, og de kommer ofte i konflikt med reindriftens tradisjonelle driftsmåter. Det er derfor viktig at fremtidens rovviltforvaltning også legger til rette for å opprettholde en bærekraftig reindrift basert på næringens tradisjonelle driftsmåter.
Våren 2004 behandlet Stortinget St.meld. nr. 15 (2003-2004) Rovvilt i norsk natur. Det ble da innført et nytt forvaltningsregime som innebar etablering av forvaltningsregioner og regionale rovviltnemnder. Det ble videre fastsatt nasjonale bestandsmål for hver enkelt art, som ble fordelt mellom de ulike forvaltningsregionene. Det er også et mål å minimalisere konflikten mellom rovvilt og bufehold og reindrift. For hver av de åtte rovviltregionene er det utarbeidet egne forvaltningsplaner. Målene for regionen skal nås gjennom arealdifferensiering innenfor regionen, det vil si at arealene deles inn i henholdsvis prioriterte rovviltområder og prioriterte beiteområder. Gjennom arealdifferensieringen er det mulig å ta hensyn til både kalvingsområder for rein og de mest verdifulle beiteområdene for bufe. Forvaltningsplanene har så langt som mulig søkt å oppnå Stortingets mål om en differensiert forvaltning ved å skille rovvilt og beitedyr. I reindriftsområdene har man prioritert rein fremfor rovvilt hovedsakelig i kalvingsområdene. I disse områdene er det generelt en lavere terskel for uttak av rovvilt enn i de prioriterte rovviltområdene. I de senere årene har jervebestanden i flere regioner ligget over det fastsatte bestandsmålet. Likeledes har det vært en økning i tap av beitedyr til jerv, men fra 2006 til 2007 gikk tapet av sau til jerv ned. Ordinær lisensfelling av jerv er krevende, og lisensfellingen har i flere regioner foreløpig hatt lavere effektivitet enn ønskelig. Ekstraordinær felling/hiuttak av jerv ble derfor gjennomført våren 2006 og 2007. Innenfor rammene av gjeldende norsk rovviltpolitikk vil regjeringen legge til rette for uttak av jerv i de områder hvor den ordinære lisensfellingen ikke bidrar til å redusere jervebestanden mot bestandsmålene. Videre skal rovvilt som utgjør en potensiell skade for beitedyr i områder hvor beitedyr er prioritert, raskt kunne tas ut gjennom kvotejakt, lisensfelling eller ved ekstraordinære uttak. En forutsetning for slik felling er at det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger, og at slik felling ikke er skadelig for bestandens overlevelse. Videre har satsing på forebyggende og konfliktdempende tiltak har økt vesentlig de siste årene, og regjeringen ønsker å styrke dette arbeidet.
Tap grunnet fredet rovvilt har vært økende i hele reindriften, og situasjonen er i enkelte regioner bekymringsfull. Store tap til rovvilt går utover produksjonen i næringen. Konsekvensene er blant annet at slaktekvantumet blir redusert fordi det ikke er mulig å foreta et systematisk utvalg og optimalisere kjønns- og alderssammensetning på samme måte som tidligere. Den store differansen mellom omsøkt og erstattet rovvilttap har økt konfliktnivået. Derfor er det et stort behov for å øke innsatsen på å dokumentere tap. Samtidig er det et behov for å klarlegge nærmere de regionale/områdevise forskjeller i tapsårsak. I motsetning til deler av Finnmark er det i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms ikke et problem med overbeite. Til tross for dette er det store tap som går utover produksjonen i næringen. Det vil i løpet av 2008 bli igangsatt omfattende studier for å dokumentere produksjonen og tapene i disse områdene.