1 Innledning og sammendrag

1.1 Avtaleverk for fastlegeordningen

I Ot.prp. nr. 99 (1998-99) Om lov om endringer i lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og i visse andre lover (fastlegereformen), som ble lagt fram 24. september 1999, foreslo Regjeringen å innføre en fastlegeordning på landsbasis fra 1. januar 2001. Stortinget behandlet proposisjonen 28. mars 2000 på grunnlag av Innst. O. nr. 49 (1999-2000). På dette tidspunktet var det fremdeles Regjeringens intensjon å iverksette ordningen 1. januar 2001. Dette hadde som forutsetning at forhandlingene mellom staten, Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune og Den norske lægeforening om de økonomiske vilkårene i fastlegeordningen var gjennomført innen sommeren 2000. Forhandlingene startet i april 2000, men det var ikke mulig å komme til enighet innen den fastsatte fristen. Partene var derfor enige om at reformtidspunktet måtte utsettes til 1. juni 2001, og Stortinget ble informert om dette gjennom St.prp. nr. 61 (1999-2000).

Det ble forhandlet parallelt om hele avtaleverket som regulerer fastlegeordningen. Det er ulike partsforhold i de ulike avtalene, men det var nær kontakt mellom alle avtalepartene om hele avtaleverket. Avtalene ble inngått i slutten av september 2000 og gjelder fra 1. juni 2001.

«Rammeavtale (sentral kommuneavtale) mellom Kommunenes Sentralforbund og Den norske lægeforening om allmennlegepraksis i fastlegeordningen i kommunene» regulerer legenes og kommunenes plikter og rettigheter i fastlegeordningen. Som vedlegg til avtalen følger en «mal» for de individuelle avtalene som inngås mellom den enkelte fastlege og kommunen. Oslo kommune og Legeforeningen har inngått tilsvarende avtale.

«Sentral forbundsvis særavtale mellom Kommunenes Sentralforbund og Den norske lægeforening om vilkår for leger og turnusleger i kommunehelsetjenesten med arbeidsavtale, herunder leger i fastlegeordningen» regulerer lønnsvilkårene for fastlønte fastleger, for legevaktarbeid og for offentlig legearbeid, samt godtgjøringen for leger som mottar turnusleger i sin praksis. Tilsvarende avtale er inngått mellom Oslo Kommune og Legeforeningen.

«Avtale mellom staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Kommunenes Sentralforbund på den ene side og Den norske lægeforening på den andre side om økonomiske vilkår for leger med kommunal fastlegeavtale og leger med fylkeskommunal avtalepraksis»(«statsavtalen») regulerer de økonomiske vilkårene for leger med fastlegeavtale eller driftstilskuddsavtale, herunder basistilskuddet fra kommunen per innbygger på legens liste, utjamningsordningen som innebærer at det gis ekstra kommunalt tilskudd til leger med fastlegeavtale i små kommuner med korte lister, driftstilskuddet fra kommunen til leger i kommuner der fastlegeordningen er suspendert, og legenes honorarer (normaltariffen). I tillegg fastsetter avtalen prinsippene for regulering av legenes lister. De økonomiske konsekvensene av fastlegereformen som omtales i denne proposisjonen, har sin bakgrunn i denne avtalen.

1.2 Sammendrag

I kapittel 2 gis en statusoversikt per mars 2001 over befolkningens oppslutning om fastlegeordningen, inngåtte fastlegeavtaler, kapasiteten i legetjenesten, kommuner med mangelfull legedekning osv. Om lag 78 prosent av befolkningen har gitt tilbakemelding på tilsendt legevalgskjema, og 0,5 prosent har valgt å stå utenfor ordningen. Kommunene har opprettet 3 858 fastlegehjemler, hvorav 297 ikke var besatt per 22. mars 2001. I kommuner med mindre enn 2 000 innbyggere manglet det lege til ¼ av listene, og 16 kommuner var helt uten navngitte fastleger. Endelig oversikt over situasjonen ved innføringen av fastlegeordningen vil først foreligge i mai 2001.

I kapittel 3 omtales de økonomiske konsekvensene på årsbasis som følge av at fastlegeordningen innføres. Det regnes med netto offentlige merutgifter på 255 mill. kroner som direkte følge av reformen, hvorav kommunenes andel er anslått til 80 mill. kroner og folketrygdens andel til 175 mill. kroner.

I forbindelse med forhandlingene om økonomien i fastlegeordningen ble det også ført forhandlinger om inntektsoppgjøret per 1. juni 2001 vedrørende basistilskudd og takster. Forhandlingene resulterte i at basistilskuddet per innbygger på legenes lister ble fastsatt til 278 kroner fra 1. juni 2001. For allmennlegetjenesten representerer takstoppgjøret årlige merutgifter for kommunene på ca. 40 mill. kroner og for folketrygden på ca. 100 mill. kroner.

Som forutsatt ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 99 (1998-99), foreslås det innført et tilskudd til kommuner som mottar turnusleger. Turnustilskuddet foreslås fastsatt til 100 000 kroner per lege (for et halvt års turnustjeneste) fra andre halvår 2001. Tilskuddet er ikke et element i de inngåtte avtalene, men må ses som en nødvendig konsekvens av finansieringsordningen i fastlegereformen. Uten det foreslåtte tilskuddet ville det bli vanskelig å sikre et tilstrekkelig antall turnusplasser i kommunehelsetjenesten.

I kapittel 4 foreslås endringer i statsbudsjettet for 2001. Merutgiftene i 2001 som følge av fastlegereformen er anslått til 193 mill. kroner. Grunnen til at utgiftene blir så pass store allerede i 2001, da fastlegeordningen bare vil være i drift i 7 måneder, er etterslep i utbetalinger etter tidligere finansieringsordning. Det gjelder i første rekke ordningen med fastlønnstilskudd til kommuner med fastlønte allmennleger og turnusleger, som i fastlegeordningen vil bli erstattet av trygderefusjoner etter det vanlige takstsystemet. Fastlønnstilskuddet utbetales etterskuddsvis for et halvt år om gangen, mens trygderefusjonene utbetales månedsvis med bare en måneds etterslep.

Inkludert konsekvensene av takstoppgjøret, herunder for legespesialister og legevakt, foreslås følgende endringer i statsbudsjettet for 2001:

Regjeringen vil komme tilbake til kompensasjonen for kommunenes merutgifter i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2001.