St.prp. nr. 75 (1998-99)

Om jordbruksoppgjøret 1999 - endringer i statsbudsjettet for 1999 m.m.

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram en proposisjon om jordbruksoppgjøret i 1999 med forslag om endrede bevilgninger over statsbudsjettet for 1999, og andre vedtak for oppfølging av den inngåtte avtalen.

Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag la 27. april 1999 fram et felles krav med ramme og fordeling. Statens tilbud ble lagt fram 4. mai 1999. Sluttforhandlinger mellom partene ble tatt opp 6. mai. Det viktigste spørsmålene ble deretter gjennomgått i formelle forhandlingsmøter. Den 11. mai la Statens forhandlingsutvalg fram en sonderingsskisse om etterutdanningsreform for jordbruket og den 12. mai en sonderingsskisse om endringer i tidligpensjonsordningen for jordbrukere. Partene var enige om å gjennomføre sonderinger i tråd med Hovedavtalens §2-5 med sikte på å komme fram til en forhandlingsløsning. Under den videre forhandlingsprosessen drøftet partene ramme, distrikts- og strukturprofil, miljøvirkemidler og andre hovedspørsmål i oppgjøret.

Partene kom fram til enighet om jordbruksavtale for avtaleperioden 1998-2000, 2. avtaleår, i forhandlingsmøte 15. mai. Referat fra forhandlingsmøte 13.-15. mai og sluttprotokollen fra forhandlingene er lagt ved proposisjonen, jfr vedlegg 1 og 2. Den inngåtte avtalen innebærer at avtaleprisene økes med 330 mill kroner. Bevilgninger over kap 1150 økes med 540 mill kroner. Kraftfôrkostnadene reduseres med 80 mill kroner, herav utgjør 67 mill kroner reduksjon i avgifter på jordbruksavtalens kap 4150. Avtalepartene har videre lagt til grunn at Regjeringen vil fremme forslag om å øke miljøavgiftene på plantevernmidler med 15 mill kroner i 2000. Sammen med Regjeringens forslag i Revidert nasjonalbudsjett om å fjerne miljøavgiftene på kunstgjødsel, vil dette gi en netto reduksjon i kostnadene på 150 mill kroner. Samlet utgjør dette en økning i jordbrukets inntektsmuligheter på 1.100 mill kroner. I tillegg er partene enige om å utbetale 40 mill kroner av frie midler på avtalen i 1999. Avtalen har en god distriktsprofil. Saue- og geiteproduksjonene er prioritert og distriktsvirkemidlene er styrket også for melk og kjøtt. Videre styrkes miljøarbeidet og det er lagt til rette for kostnadsreduksjon i jordbruket framover.

For forbrukerne vil prisutslaget av avtalen bli liten. Økningen i målprisene tilsvarer en økning i konsumprisindeksen på knapt 0,1 prosent, og en økning i matvareprisindeksen på om lag 1 prosent.

Forhandlingsresultatet vil bli anbefalt vedtatt overfor styret i Norges Bondelags 21. mai 1999. Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil anbefale forslaget vedtatt ved uravstemning blant medlemmene, med svarfrist 2. juni 1999.

1.1 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 1999

1.1.1 Felleserklæringen og uttalelser fra Næringskomiteen

Det legges til grunn for årets jordbruksforhandlinger at felleserklæringens målsettinger om jordbrukspolitikken følges opp med utgangspunkt i de hovedprinsipper som er lagt til grunn for virkemiddelutformingen i landbrukspolitikken og i St prp nr 8 (1992-93) Landbruk i utvikling.

I felleserklæringen fra Regjeringen heter det bl.a.:

«En sentrumsregjering mener norsk landbruk skal bidra til å oppfylle viktige samfunnsmål som trygg matproduksjon og matforsyning, stabil bosetting i distriktene, en bærekraftig ressursforvaltning, et levende kulturlandskap og en verdiskapning som kan bidra til å opprettholde sysselsettingen på bygdene. Landbruket har dessuten et medansvar for å sikre det biologiske mangfoldet for kommende generasjoner. En sentrumsregjering vil føre en landbrukspolitikk som ivaretar disse viktige samfunnshensyn.

Inntektsutviklingen og sosiale forhold vil avgjøre om en kan få rekruttering til næringen som kan sikre et livskraftig landbruk. En sentrumsregjering legger til grunn at yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn og at det inntektsgapet som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år blir redusert.»

Det arbeides med en stortingsmelding om landbrukspolitikken slik Stortinget har gitt sin tilslutning til ved behandling av Dok nr 8:37 (1997-98) og ved flere anledninger senere.

Under Stortingets behandling av St.prp.nr.1 (1998-99) uttaler Næringskomiteen blant annet følgende:

«Komiteen mener at det er viktig med en samlet ny gjennomgang av den norske landbrukspolitikken. Det samlede behovet for innstramminger i norsk økonomi, internasjonale krav om reduksjoner i budsjettstøtten til landbruket blant annet gjennom WTO og behovet for en fornuftig prisutvikling på norske landbruksvarer, er forhold som tilsier en grundig gjennomgang av norsk landbrukspolitikk. Komiteen har merket seg at Regjeringen gjennom St.prp.nr. 1 (1998-99) signaliserer at den vil legge fram en egen stortingsmelding om landbrukspolitikken høsten 1999. Komiteen forutsetter at denne fremdriftsplanen holdes.»

Også ved stortingets behandling av fjorårets jordbruksoppgjør, jfr Innst.S.nr. 235 (1997-98) viser komiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, til den varslede Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Regjeringen flere steder i St.prp.nr. 67 (1997-98) henviser til den bebudede Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken som skal komme i 1999. Flertallet har derfor på flere områder også valgt å avvente sine merknader til denne meldingen kommer».

Årets jordbruksforhandlinger må ses i lys av det pågående arbeid med stortingsmelding om landbrukspolitikken.

Jordbruksoppgjøret i 1998 tok utgangspunkt i felleserklæringen fra Regjeringen og de retningslinjene og målsetningene som er trukket opp i St prp nr 8 (1992-93). Forhold som ble prioritert var blant annet å bedre inntekstsmulighetene og de sosiale ordningene for næringsutøverne, sikre en miljøvennlig produksjon og medvirke til forbrukerorientering, lavere kostnadsnivå og bedre konkurranseevne. Det ble videre lagt vekt på å styrke rekruttering og likestilling og sikre bidraget til bosetting og sysselsetting i distriktene.

I forbindelse med stortingets behandling av St prp nr 1 (1998-99), jfr Budsjett-innst.S.nr.8 (1998-99) og Budsjett-innst.S.nr.1. Tillegg nr. 1, inngikk regjeringspartiene avtale med Fremskrittspartiet og Høyre om fjerning av investeringsavgiften for driftsmidler som hovedsakelig brukes i landbruket og om en reduksjon av kapittel 1150 med 100 mill kroner i forhold til den framforhandlede jordbruksavtalen for 1998-99.

1.1.2 St. prp. nr 8 (1992-93) Landbruk i utvikling og oppfølgingen av denne

De overordnede retningslinjene for landbrukspolitikken, slik de er fastsatt i St. prp. nr 8 og senere dokumenter og vedtatt av Stortinget, kan oppsummeres slik:

  • Støtte opp om en omfattende og effektiv landbruksproduksjon i Norge, som kan gi grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri.

  • Sikre en landbruksproduksjon tilpasset naturens tåleevne, der hensynet til kulturlandskapet, biologisk mangfold og lokale miljø- og produksjonsforutsetninger må stå sentralt.

  • Bidra til kostnadsreduksjoner i alle deler av det jordbruksbaserte næringslivet og reell konkurranse på alle nivåer i verdikjeden for å øke markedsorienteringen av norsk jordbruk.

  • Bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser, lavere matvarepriser og lavere næringsoverføringer.

  • Redusere overkapasitet for å redusere kostnadene på kort og lang sikt.

  • Bidra til å sikre trygghet for sunn mat, og styrking av miljøtiltak, kvalitetsarbeidet og arbeidet med dyrehelse.

  • Legge til rette for en næring med selvstendige næringsdrivende.

  • Bidra til å opprettholde bosettingsgrunnlaget i distriktene ved å utvikle et levedyktig landbruk ved prioritering av arbeidsintensive produksjoner og familiebrukene, og legge til rette for utviklingen av alternative arbeidsplasser i tilknytning til landbruket, særlig for kvinner.

  • Gjennomføre omstillinger i landbrukspolitikken slik at landbruksbefolkningen sikres muligheter for utvikling av inntekt og levekår på linje med andre.

Det er i proposisjonen og ved senere oppfølging understreket at landbruksbefolkningen må sikres muligheter for inntekt og levekår på linje med den øvrige befolkningen. Et kostnadseffektivt investeringsnivå, en effektiv bruk av arbeidskraften, reduserte kostnader og en tilpassing av produksjonen til markedet ligger som forutsetninger for å få til en rimelig inntektsutvikling i jordbruket. Det understrekes at inntektsmulighetene også må sikres gjennom landbrukspolitiske tiltak.

Det pekes videre på at norsk primærproduksjon har behov for en konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri. Næringsmiddelindustrien har betydning for realiseringen av ulike landbrukspolitiske mål og for den samlede verdiskapingen og sysselsettingen i distriktene. Næringsmiddelindustrien må derfor møte endrede konkurranseforhold offensivt.

I proposisjonen understrekes det at landbruket fortsatt skal ha stor betydning i en helhetlig bygdepolitikk for å sikre bosetting og sysselsetting i hele landet. En må derfor ha en sterk distriktsprofil på jordbruksstøtten. En styrking av næringsgrunnlaget og verdiskapingen på bygdene er en forutsetning for utviklingen av levedyktige distrikter og bygdesamfunn. Videreutvikling av arbeidsplasser i og i tilknytning til landbruket er et viktig ledd i dette arbeidet.

Det er bred politisk enighet om at landbrukspolitikken må gi grunnlag for et aktivt jordbruk i alle deler av landet og derved bidra til å oppfylle overordnede målsettinger knyttet til bosetting, miljø og beredskap. Sammen med Norges topografiske og klimatiske forhold gjør dette et høyt støttenivå nødvendig.

1.1.3 Begrensninger og utfordringer i landbrukspolitikken

Landbruket og landbrukspolitikken påvirkes av indre og ytre beskrankninger. Den generelle økonomiske utviklingen som forutsetter økt produktivitet påvirker både primærjordbruket og næringsmiddelindustrien. De fleste husdyrproduksjonene preges av produksjonspress og overkapasitet. De krav forbrukerne setter til landbruket og landbruksproduksjonen vil være viktige rammevilkår i årene fremover.

WTO-avtalen på landbruksområdet setter betingelser for den interne landbrukspolitikken både på kort og lang sikt. Jordbruksoppgjøret 1999 må gjennomføres slik at Norge holder seg innenfor våre WTO-forpliktelser og at jordbruket og næringsmiddelindustriens evne til å tilpasse seg langsiktige rammebetingelser opprettholdes, jfr kap. 7.1.3.

1.1.4 Den økonomiske politikken

Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for arbeid til alle, en rettferdig fordeling og en forvaltning av naturressurser og miljø som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Oljeformuen må forvaltes slik at også framtidige generasjoner får nyte godt av den, og slik at det ikke skapes for sterkt press i norsk økonomi. Regjeringen legger vekt på å opprettholde en spredt bosetting og vil gjennom den økonomiske politikken søke å bremse den sentraliseringen som har funnet sted de siste årene, og gradvis snu flyttestrømmen.

Velferdssamfunnet skal utvikles videre og bidra til trygghet for familier og enkeltmennesker. Det skal blant annet sikre gode utdanningstilbud, behandling og pleie ved sykdom og økonomisk trygghet ved alderdom, uførhet og arbeidsledighet.

En sunn økonomi er en forutsetning for velferdssamfunnet. Den økonomiske politikken må derfor bidra til en stabil økonomisk utvikling med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. En slik utvikling krever at pris- og kostnadsveksten i Norge ikke er høyere enn hos våre handelspartnere.

Regjeringens økonomiske politikk er basert på følgende hovedelementer:

  • Finanspolitikken brukes til å stabilisere utviklingen i innenlandsk etterspørsel.

  • Pengepolitikken rettes inn mot å stabilisere kronen overfor europeiske valutaer.

  • Det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til moderat pris- og kostnadsvekst.

  • Strukturpolitikken skal bidra til at arbeidskraft, kapital og naturressurser forvaltes best mulig.

Konjunkturoppgangen gjennom de siste seks årene har vært bredt basert og meget sterk. Fra 1993 til 1998 vokste BNP for Fastlands-Norge med gjennomsnittlig 33/4 pst. pr. år. Sysselsettingen har økt sterkt gjennom hele oppgangskonjunkturen. Fra 1993 til 1998 var økningen hele 226 300 personer, eller vel 11 pst. Det norske arbeidsmarkedet har samtidig vist seg å være svært fleksibelt, med en sterk oppgang også i arbeidsstyrken. Tilstrømmingen av arbeidskraft har i betydelig grad bidratt til å dempe presset i arbeidsmarkedet. Dette har vært en medvirkende årsak til at norsk økonomi lenge klarte å kombinere høy økonomisk vekst med moderat lønns- og prisvekst. Gjennom 1997 og inn i 1998 ble det imidlertid etter hvert klart at arbeidskraftreserven i deler av arbeidsmarkedet var i ferd med å bli uttømt, noe som bl.a. kom til uttrykk gjennom en markert nedgang i langtidsledigheten. Fallet i ledigheten i 1998 var vesentlig sterkere enn tidligere år i oppgangen.

Økende ubalanse i arbeidsmarkedet bidro til at lønnsveksten gradvis tiltok. Samtidig falt oljeprisen kraftig. Omfanget av Asia-krisen viste seg å bli mer omfattende enn tidligere antatt, og det oppsto finanskriser i Russland og i Latin-Amerika. Den internasjonale uroen spredte seg til valutamarkedene i mange andre land, også Norge.

Den sterke lønnsveksten, den lave oljeprisen og den internasjonale finansuroen førte til en kraftig svekkelse av kronekursen og en dobling av det norske rentenivået i fjor sommer.

Utviklingen så langt i år tyder på at balansen i økonomien er i ferd med å bedres. De viktigste faktorene bak denne utviklingen er følgende:

  • Et stramt finanspolitisk opplegg for 1999 bidrar til å dempe pressproblemene i norsk økonomi. Dette gir samtidig et klart signal til finansmarkedene og partene i arbeidslivet om at finanspolitikken rettes inn mot å stabilisere økonomien.

  • Det inntektspolitiske samarbeidet er styrket. I forkant av tariffoppgjøret var partene i arbeidslivet og myndighetene i utvalget for forberedelse av inntektsoppgjøret 1999 (Arntsen-utvalget) enige om behovet for moderate inntektsoppgjør i år og i årene framover.

  • Oljeprisen har økt betydelig i det siste som følge av bl.a. OPECs vedtak om nye produksjonsbegrensninger.

  • Den pengepolitiske virkemiddelbruken har vært rettet inn mot at kronekursen etter hvert skulle bringes tilbake til utgangsleiet. Det norske rentenivået er holdt betydelig høyere enn i euro-området.

Hovedutfordringen i den økonomiske politikken er å sikre en balansert utvikling i norsk økonomi, der pris- og kostnadsveksten kommer raskt ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. De positive utviklingstrekkene hittil i år må føres videre. For å få til dette, er det viktig å gjennomføre et stramt finanspolitisk opplegg i år. Hvis ikke, reduseres muligheten for å opprettholde et høyt nivå på sysselsettingen og unngå en vesentlig økning i arbeidsledigheten.

Det vises til en nærmere gjennomgang av den økonomiske politikken i Revidert nasjonalbudsjett for 1999.

Til forsiden