5 Tollvernet og internasjonale forhold

5.1 Tollvernet og jordbruksoppgjøret

5.1.1 Innledning

Importvernet er ikke gjenstand for forhandlinger i henhold til jordbruksavtalen og Hovedavtalen. Utformingen av importsystemet har imidlertid stor betydning for jordbruket. Utformingen av pris- og markedssystemene i jordbruket må skje innenfor de rammer importvernet setter. Dette gjelder både de rammer som følger av internasjonale forpliktelser og av nasjonale tilpasninger innenfor disse. WTO-avtalens maksimaltollsatser er et eksempel på slike rammer.

Regjeringen mener at norsk landbruk skal bidra til å oppfylle viktige samfunnsmål som trygg matproduksjon og matforsyning, stabil bosetting i distriktene, en bærekraftig ressursforvaltning, et levende kulturlandskap og en verdiskapning som kan bidra til å opprettholde sysselsetting på bygdene. Landbruket har dessuten et medansvar for å sikre det biologiske mangfoldet for kommende generasjoner. Regjeringen vil føre en landbrukspolitikk som ivaretar disse viktige samfunnshensyn.

Importvernet blir en viktig del av en politikk som skal sette landbruksnæringen i stand til å ivareta en slik multifunksjonell rolle. I internasjonal sammenheng er det i dag et økende fokus på miljøspørsmål i bred forstand og på sysselsetting i utkantområder. Det er en bred aksept for å ta hensyn til landbrukets ikke-økonomiske oppgaver. Mange land legger vekt på at det må tas hensyn til ulike lands egenart når det gjelder utforming av virkemiddelbruken. Landbrukets multifunksjonelle karakter og rolle vil derfor stå sentralt i de kommende WTO-forhandlingene på landbruksområdet. Flertallet i Stortingets Næringskomité, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, var enig i at dette vil være et viktig utgangspunkt for det videre arbeid med de kommende WTO-forhandlingene i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1998.

Ved behandlingen av St prp nr. 8 (1992-93) Landbruk i utviklingutformet Stortinget hovedretningslinjer for norsk landbrukspolitikk. Regjeringen har varslet at den vil komme med en Stortingsmelding om landbrukspolitikken i løpet av 1999. Tollvernet og internasjonale forhold vil bli behandlet nærmere i den kommende meldingen. De spørsmål som er behandlet nedenfor vil derfor bli utdypet og videre drøftet i denne meldingen.

5.2 Internasjonale forhold

5.2.1 WTO-avtalen

Den såkalte Uruguay-runden med multilaterale forhandlinger om regelverk knyttet til handel resulterte i opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon (World Trade Organisation - WTO) 1. januar 1995. Samtidig ble det etablert egne avtaler om landbruk ( Landbruksavtalen) og om veterinære og plantesanitære regler ( SPS-avtalen).

Landbruksavtalen - resultatet fra Uruguay-runden

Forhandlingene i Uruguay-runden krevde avveining mellom ulike interesser. Det er redegjort for avveiningene på landbruksområdet i St prp nr 65 (1993-94) Om resultatet av Uruguay-rundenosv. der det blant annet heter at det var

«...et mål å sikre den nasjonale landbruksproduksjon ut fra betraktningen om at landbruksproduksjonene har stor betydning i en helhetlig politikk for å sikre bosetting og sysselsetting i Norge. Videre var det også klart at det ville være viktig for Norge å etablere et importvern som var uomtvistet i GATT...»

Det heter også i denne proposisjonen at det

«...er Regjeringens vurdering at Norge innenfor de rammer som settes av resultatet i Uruguay-runden, i det alt vesentlige vil kunne gjennomføre norsk landbrukspolitikk etter retningslinjene i St prp nr 8 Landbruk i utvikling. Målet er å kunne opprettholde og videreutvikle et levedyktig landbruk som også ivaretar viktige ikke-økonomiske faktorer som miljø, distrikt, sosiale hensyn og matvaresikkerhet er oppnådd. Gjennom tilpasning av interne støtteordninger kombinert med et GATT-legalt importvern vil Norge ha den sikkerhet som er nødvendig for å planlegge og utvikle et levedyktig norsk landbruk. Strategien i St prp nr 8 om å skape et mer robust og konkurransedyktig landbruk i fremtiden vil være sentral i denne sammenheng.»

Utgangspunktet i forhandlingene var at Norge ønsket en avtale som ga frihet til å videreføre den eksisterende landbrukspolitikken. Resultatet ble visse forpliktelser knyttet til nivået for nasjonal jordbruksstøtte(internstøtte) og til bruk av eksportstøtte. Norge påtok seg også forpliktelser knyttet til markedsadgang ved at vi skulle innføre et tollbasert importvern og etablere visse tollkvoter.Det er imidlertid viktig at avtalen også ga Norge visse rettigheter. Vi har blant annet rett til å ha tollsatser i samsvar med våre bindinger og vi har rett til å gi nasjonal støtte til jordbruket. Begrensningene medfører at Norge ikke kan utforme alle deler av politikken like fritt som tidligere. Det er likevel fortsatt mulig å videreføre en nasjonal politikk som ivaretar de målsetninger som gjelder for norsk landbruk.

Internstøtte

WTO Landbruksavtalen definerer i utgangspunktet to typer støtte - gul støtte som er direktestøtte og skjermingsstøtte fratrukket miljøavgifter og merpris for kraftfôr, og grønn støtte som i hovedsak er miljørelatert støtte og sosiale ordninger. Det ble knyttet reduksjonsforpliktelser til den gule støtten. Gjennom Blair House avtalen mellom USA og EU ble i tillegg støtte knyttet til fast areal, dyretall eller produksjon omdefinert fra gul støtte til blå støtte og unntatt fra reduksjonsforpliktelsene.

Gul støtte eller AMS

WTO Landbruksavtalen har konkrete bindinger knyttet til bruken av gul støtte eller AMS ( Aggregate Measurement of Support). Gul støtte skal reduseres med 20 % i gjennomføringsperioden (1995-2000). For Norge innebærer reduksjonskravet en reduksjon fra 14,3 milliarder kroner til 11,4 milliarder kroner. Både i 1996 og 1997 var det notifiserte nivået i gul boks 10,5 milliarder kroner, en økning på omkring 700 millioner fra 1995. Foreløpige beregning for 1998 og 1999 gir AMS-tall på 10,5 milliarder for 1998 og 10,3 milliarder i anslagene for 1999 før avtale. Forskjellen fra 1998 til 1999 skyldes redusert produksjon av korn og melk, samt økte omsetningsavgifter. AMS-nivået beregnes ut i fra prisene i jordbruksavtalen. På grunn av at de aktuelle markedsprisene er lavere enn avtaleprisene, medfører dette at AMS-nivået er høyere enn det hadde vært om oppnådde priser lå til grunn. Virkningen av den inngåtte avtalen er omtalt i kapittel 6.

Blå støtte

WTO Landbruksavtalen legger også visse begrensninger på bruken av blå støtte. Blå støtte er støtteordninger under produksjonsbegrensende programmer som er basert på faste arealer eller avlinger, eller på et fast antall dyr. Notifisert støtte i 1997 var 7,4 milliarder kroner, 200 millioner kroner mer enn i 1996. Den foreløpige beregningen for 1998 viser at blå støtte er på 7,9 milliarder. Økningen skyldes først og fremst utbetaling engangsmidler i jordbruksoppgjøret for 1998. Anslag for 1999 ligger på 7,6 milliarder før avtale. Areal- og dyrestøtte er blå ordninger i Norge.

Avtalen sier at hvis det innrømmes blå støtte for en bestemt vare utover det nivå som ble benyttet i 1992, kan avtalepartene iverksette ulike mottiltak, for eksempel straffetoll. Slike mottiltak må begrunnes i at det påvises at økningen i støtten har skadet eller truet andre parters interesser. Innholdet i denne bestemmelsen er ikke fullt ut drøftet i Landbrukskomiteen i WTO, og det har blant annet ikke vært drøftet hvordan en skal sammenligne «støtte for en bestemt vare» i 1992 og senere år. Når det gjelder Norges blå boks, viser omtrentlige beregning av støtten i 1992 at den var omkring 7,8 milliarder kroner. Det er usikkert hvilke konsekvenser en eventuell overskridelse av 1992-nivået vil få, jfr. forutsetningen om at det skal påvises skade. Virkningen av den inngåtte avtalen er omtalt i kapittel 6.

Grønn støtte

Den tredje kategorien støtte i Landbruksavtalen er grønn støtte. Dette omfatter blant annet ulike velferdsordninger og miljøstøtte som har liten eller ingen virkning på produksjon og handel. WTO Landbruksavtalen unntar grønn støtte fra reduksjonsforpliktelsene. I 1997 var notifisert nivå på grønn støtte 3,6 milliarder kroner. Et foreløpig tall for grønn støtte i 1998 er omtrent 3,9 milliarder kroner. I Norge er blant annet tilskudd til avløserordningen, tilskudd til Landbrukets Utviklingsfond (LUF) og ulike tilskudd til økologisk landbruk grønne ordninger.

Eksportstøtte

WTO Landbruksavtalen forutsetter også en årlig reduksjon i bruken av eksportsubsidier fra 1995 til år 2000. Samlet sett skal subsidierte beløp reduseres med 36 % og subsidierte volum med 21 % i forhold til gjennomsnittlige subsidier og eksportvolum i 1986-1990. Norge har forpliktelser om å redusere bruken av eksportstøtte for kjøtt, egg og eggprodukter, ost, mysepulver, smør, frukt og grønnsaker, honning og bearbeidede produkter. Dette er produktområder der en historisk har brukt eksportstøtte. For produktgrupper der en ikke har brukt eksportstøtte kan slik støtte overhodet ikke brukes. Reduksjonsforpliktelsene er knyttet til hvert enkelt produktområde, for eksempel storfekjøtt, og samlet for alle produkter.

Avtalen inneholder visse regler om fleksibilitet med hensyn til bruk av uutnyttede tak for subsidier eller subsidierte volum, men det har vært uenighet i WTO om forståelsen av disse reglene (Landbruksavtalens artikkel 9.2b). I WTO har EU, USA, Norge og Polen vært alene om en liberal tolkning, mens andre land har ment det ikke finnes mulighet for fleksibilitet med hensyn til de årlige bindingene. Norges fortolkning tar utgangspunkt i at dersom det eksporterte volum eller subsidier i ett år er mindre enn bindingen, kan eksporten i de påfølgende år økes tilsvarende. Det er en forutsetning at samlet eksport eller samlede volum i gjennomføringsperioden ikke overstiger summen av bindingene. Det er også et absolutt krav at eksportvolum og eksportstøtte i siste år (2000) ikke skal overstige den faktiske bindingen for dette året. Ved behandling i WTO har medlemslandene i praksis godtatt at avtalen kan fortolkes på den måten som er omtalt ovenfor.

Tabell 5.1 viser at det er store forskjeller mellom de ulike produktene når det gjelder hvor stor den faktiske subsidierte eksporten er i forhold til bindingene. Det er spesielt for ost at bindingen er reelt begrensende for hvor stor eksporten kan være. Dette vil bli spesielt merkbart på slutten av gjennomføringsperioden. I 1998 ble fleksibiliteten i avtalen benyttet for storfekjøtt og ost.

Som det går fram av tabellen vil WTO-bindingene, selv uten ytterligere reduksjoner i eksportstøtten som resultat av neste forhandlingsrunde, begrense handlingsrommet for landbrukspolitikken. Kvantumsbegrensningen for ost på 16.208 tonn medfører at antall liter melk i osteproduksjonen for eksport blir redusert fra om lag 200 millioner liter til 160 millioner liter melk. For kjøtt har temporære overskudd medført en presset markedssituasjon og behov for markedsregulering. Med begrensninger i bruken av eksportstøtte må overskudd i større grad omsettes i Norge. Dette vil igjen virke begrensende på produksjonsmulighetene og hvilken pris man kan ta ut i det norske markedet.

WTO-taket for ekportsubsidier for RÅK-varer har så langt ikke vært begrensende for eksporten av bearbeidede landbruksvarer. Det ble eksportert RÅK-varer fra Norge i 1998 til en verdi av 945 millioner kroner mot 930 millioner i 1997. Verdien på importen av RÅK-varer til Norge var i 1998 3,2 milliarder kroner mot 2,8 milliarder i 1997.

Markedsadgang

Gjennom WTO-avtalen ble Norge forpliktet til å legge om sitt tidligere kvantumsbaserte importregime til ett tollbasert regime. I forhandlingene ble alle tidligere importregulerte varer tariffiert. Det ble beregnet en tollsats som skulle avspeile den beskyttelse som lå i det tidligere regimet. Dette ble gjort med utgangspunkt i prisforskjellen mellom Norge og verdensmarkedet. De tollsatsene som ble beregnet skulle i gjennomsnitt (uveid snitt) reduseres med 36 % fram til år 2000, og alle tollsatser skulle minst reduseres med 15 %. Norge gjennomførte hele denne tollreduksjonen fra 1. juli 1995 slik at de ordinære tollsatsene i dag i hovedsak er år 2000-tollsatsene. I tillegg praktiseres et system med administrativ nedsetting av tollsatsene.

I tillegg til å etablere et tollbasert importregime ble Norge også forpliktet til å etablere tollkvoterfor såkalt eksisterende og ny markedsadgang. Kvotene ble etablert med bakgrunn i historisk import i forhold til konsum i basisperioden (1986-1988). For de produkter der importen var større enn 5 % skulle det etableres kvoter som tilsvarte denne eksisterende importen, og med en tollsats som skulle gjøre det mulig å videreføre denne importen. Historiske kvoter (for eksempel EUs ostekvote og Islands kvote for sauekjøtt) skulle videreføres. I Norge ble tollsatsen innenfor alle de nye kvotene for eksisterende markedsadgang satt lik år 2000-tollsatsen. Ved innføringen av år 2000-tollsatsene ble derfor alle disse kvotene uten interesse. For produkter der historisk import var mindre enn 5 % ble det etablert kvoter for såkalt ny markedsadgang. Disse kvotene skulle i utgangspunktet utgjøre 3 % av konsumet i basisperioden, og økes gradvis til å utgjøre 5 % av dette konsumet i år 2000. Tollsatsen innenfor disse kvotene ble satt til 32 % av basistollsatsen (tollsatsen før første tollreduksjon i 1995). I Norge er det etablert slike kvoter for kjøtt, egg, smør og kål. Kvotene fordeles ved auksjon.

Innføringen av det tollbaserte importvernet medførte ikke noen dramatisk endring i importen til Norge. Ordningen med administrative tollnedsettelser har resultert i periodevis import av en del produkter, spesielt grøntprodukter. Med hensyn til WTO-kvotene for markedsadgang har utnyttelsesgraden vært varierende. Når noen av importkvotene ikke har vært utnyttet kan dette skyldes at importørene ikke har vært fortrolige med denne typen importmuligheter og at de aktuelle produkttypene som omfattes av kvotene ikke har vært attraktive for import.

Overgangen til et tollbasert importvern medførte behov for å endre ordningen med tollpreferanser til u-land (GSP). Tollpreferanser eller nulltoll sammen med det generelle tollbaserte vernet har medført en viss importøkning for noen produkter. For norsk produksjon sett under ett, har ikke overgangen til et nytt importvern medført noen dramatiske endringer. Dette skyldes at både de generelle tollsatsene og tollsatsene innenfor kvotene er relativt høye i forhold til prisnivået i Norge. Det er likevel enkelte produkter som har fått reelt større konkurranse på grunn av de endringer som har skjedd. Ved en eventuell økning av prisene i Norge vil beskyttelsesnivået reduseres og for enkelte produkter er tollsatsene så lave at det gir små rom for prisøkninger.

WTO-avtalen setter klare rammer for norsk landbrukspolitikk framover. Avtalen innebærer et importsystem som gir Norge klare rettigheter, men også begrensinger. Regjeringen vil vise til at WTO-avtalen setter rammer for norsk landbrukspolitikk på kort og lang sikt. Norge nærmer seg grensen for det samlede omfang av internstøtte (gul støtte). På dette området setter også de nasjonale markedsforhold tilsvarende begrensninger. Avtalens bestemmelser setter videre klare rammer for omfanget av eksporten og eksportstøtten.

Norge har videre adgang til å nytte grønn støtte uten begrensninger og blå støtte innenfor de rammer som er omtalt ovenfor. Ved jordbruksforhandlingene i 1998 ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å utrede ordninger i grønn boks som alternativ til eksisterende ordninger som er notifisert i blå og gul boks. Arbeidsgruppens arbeid vil bli fulgt opp i Stortingsmeldingen om landbrukspolitikk. I Innst. S.nr.235. (1997-98) fra næringskomiteen heter det:

«Samtidig har flertallet merket seg at Regjeringen arbeider med å utvikle produksjonsuavhengige virkemidler som kan supplere tilskuddsordningene som betales ut pr dyr og areal. Flertallet mener at dette er et viktig arbeid fordi en etter hvert ser negative sideeffekter av høye mengdenøytrale tilskudd til areal og dyr, selv om en slik omlegging har vært forståelig og rett.»(jfr. kap 7.1.1)

Neste forhandlingsrunde

I henhold til WTOs avtaleverk som trådte i kraft 1.1.95 (jfr. St prp nr 65 (1993-94)), er medlemmene forpliktet til å gjenoppta forhandlinger før år 2000 på to spesifikke områder: tjenester og landbruk. Dessuten har man forpliktet seg til å forhandle om visse deler av Avtalen om handelsrelaterte sider ved immatrielle rettigheter. Disse forhandlingene omtales som WTOs «innebygde dagsorden».

På basis av mandatet fra ministerkonferansene i Marrakesh og Singapore pågår det likeledes et utredende arbeid på områdene handel og miljø, handel og investeringer, handel og konkurransepolitikk og åpenhet omkring offentlige innkjøpsprosedyrer. Dette arbeidet vil ventelig pågå fram til sommeren 1999. Det er sannsynlig at man deretter vil ta stilling til om det eventuelt skal innledes forhandlinger på ett eller flere av disse områdene.

I mai 1998 ble det holdt en ministerkonferanse i Genève. Konferansen ga WTOs hovedråd mandat til å starte en prosess for å forberede vedtak på neste ministerkonferanse om igangsetting av forhandlinger. I ministererklæringen ble det gitt støtte til det regelbaserte handelssystemet og til fortsatt gradvis liberalisering av handelen med varer og tjenester. Det ble videre lagt vekt på å få til større åpenhet i WTO-systemet og å arbeide mot målet om en bærekraftig utvikling.

En rekke land går inn for en mer omfattende forhandlingsrunde som skal dekke flere andre områder enn WTOs innebygde dagsorden. Ingen GATT/WTO-relevante forhandlingstemaer er i utgangspunktet utelukket. En formell beslutning om omfang og struktur for de fremtidige forhandlingene vil bli fattet på en Ministerkonferanse i USA 30.11-3.12.99.

På denne bakgrunn besluttet Regjeringen i april 1998 å «foreta en nærmere kartlegging og gjennomgang av de ulike norske interesser knyttet til de forestående forhandlinger». Arbeidet har vært ledet av en statssekretærgruppe. Kartleggingen har funnet sted i 10 interdepartementale arbeidsgrupper. Arbeidet i disse gruppene har vist at Norge har både offensive og defensive interesser knyttet til neste forhandlingsrunde. På landbruksområdet har Norge klart defensive interesser. Omfanget av norske interesser (defensive og offensive) knyttet til fremtidige WTO-forhandlinger tilsier at man fra norsk side i utgangspunktet går inn for en bred forhandlingsrunde.

I tråd med artikkel 20 i Landbruksavtalen skal det innledes nye forhandlinger på jordbruksområdet innen utgangen av 1999. Artikkel 20 viser på den ene siden til den langsiktige målsettingen om å oppnå betydelige gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak. På den andre siden sier artikkelen at det i forhandlingene også skal tas hensyn til bl.a. de erfaringer som er gjort med gjennomføringen av den eksisterende avtale og såkalte ikke-handelsmessige eller ikke-økonomiske forhold, som for eksempel matvaresikkerhet, behovet for å verne om miljøet og distriktshensyn.

Den langsiktige målsettingen kreves ikke nådd allerede ved den kommende forhandlingsrunden. Partene pålegges heller ingen andre konkrete forpliktelser med hensyn til resultatet av forhandlingene eller når forhandlingene er avsluttet. Selve forpliktelsen til å forhandle for å fortsette reformprosessen innebærer imidlertid at partene må forventes å måtte gå lenger enn eksisterende forpliktelser.

USA og Cairns-landene, ledet av Australia, Argentina og New Zealand vil presse sterkt på for å få en videre liberalisering av jordbrukssektoren. På den andre siden forventes Norge i betydelig grad å ha sammenfallende interesser helt eller delvis med EU, Japan og flere andre land. Viss kravene fra Cairns-landene får gjennomslag i forhandlingene, vil dette kunne få sterke negative konsekvenser for norsk jordbruk og de ikke-handelsmessige interesser som norsk jordbruk skal ivareta.

Regjeringens vurdering av de kommende forhandlingene på jordbruk er trukket opp i St prp nr 67 (1997-98) Jordbruksoppgjøret 1998.Her heter det:

«På bakgrunn av de viktige nasjonale interesser som knytter seg til norsk landbruks, vil denne sektoren etter Regjeringens vurderinger representere et svært viktig forhandlingsområde i de kommende WTO-forhandlingene. Dette forutsetter en aktiv rolle fra norsk side både i forberedelsesprosessen fram mot forhandlingsstart og under selve forhandlingene».

Ved behandlingen av proposisjonen i Stortinget hadde ikke Næringskomiteens flertall merknader til dette.

Denne aktive linjen fra Regjeringens side viderefører de prioriteringer og aktiviteter på dette området som Brundtlandregjeringen førte i forrige forhandlingsrunde. Ved Midtvegsevalueringen av Uruguay-runden i 1989 uttalte Norge i et forklarende innlegg:

«Når det gjelder den langsiktige delen, må vi fra norsk side igjen understreke den betydningen vi tillegger de ikke-handelsmessige eller ikke-økonomiske faktorene. Dette er viktige elementer i vår jordbrukspolitikk og omfatter ikke bare matvaresikkerhet, men også elementer som miljø, distriktspolitikk og sosiale hensyn. I en videre sammenheng er de av vital betydning for oss».

Om dette forklarende innlegget heter det i St prp nr 65 (1993-94):

«Det forklarende innlegget fikk bred politisk støtte i Norge og dannet utgangspunktet for den videre norske deltakelse i forhandlingene».

Norge har i den forberedende fasen arbeidet for å påvirke dagsorden og rette fokus på det multifunksjonelle landbruket både i WTO og OECD. Fra norsk side har man bl.a. lagt fram et notat om ikke-handelsmessige faktorer i landbruket i Landbrukskomiteen, og et notat om miljømessige effekter av handelsliberalisering i landbrukssektoren i WTO-komiteen for Handel og Miljø. Videre er det planlagt å legge fram et notat om matvareberedskap i Landbrukskomiteen i juni 1999.

Landbruksdepartementet har initiert et utredningsprogram om multifunksjonalitet for å kartlegge og analysere i hvilken grad landbruket er multifunksjonelt, og hvilke typer virkemidler som er nødvendige for å ivareta de ikke økonomiske funksjonene i landbruket. Landbruksdepartementet arrangerte videre et internasjonal arbeidsseminar om multifunksjonalitet i mars 1999, der det var en bred deltakelse fra land som har sammenfallende prioriteringer på dette området og fra OECD og EU-kommisjonen.

I tillegg til den primære funksjonen som matprodusent, har jordbruket i Norge en spesielt viktig funksjon når det gjelder matvareberedskap, levende bygder og miljøkvaliteter som biologisk mangfold, levende kulturlandskap og en god helse for både folk, dyr og planter. Disse ulike funksjonene kan sies å ha karakter av det som i økonomisk teori kalles for kollektive goder. Kollektive goder kan pr. definisjon ikke omsettes i et marked. For å sikre tilgangen på slike goder kreves som oftest statlig medvirkning gjennom styring og finansiering.

Norge har i WTO pekt på at når jordbruket leverer kollektive goder som samfunnet etterspør, må det være rom for at samfunnet om nødvendig betaler for produksjonen av disse godene. Dette er i tråd med økonomisk teori og er reflektert i dagens norske landbrukspolitikk. Under norske forhold vil de kollektive goder som jordbruket leverer, kreve store overføringer.

Mengden og kvaliteten på de kollektive godene levert av det norske jordbruket er i varierende grad koblet til og avhengig av produksjonsnivået og produksjonsmåten. Det er derfor viktig at det multilaterale avtaleverket fortsatt gir rom for et bredt sett med virkemidler som inkluderer produksjonsrettet støtte, slik at Norge kan opprettholde produksjonen i den utstrekning det er nødvendig for å ta vare på og videreutvikle kvaliteten på de kollektive godene.

I de kommende forhandlingene vil det trolig bli størst press mot prisstøtte som omfatter både skjermingsstøtte og prisstøtte over budsjettet. Med den sentrale plassen som pris- og skjermingsstøtte har i norsk landbrukspolitikk, er det derfor avgjørende at Norge prioriterer å få forståelse for bruk av slike virkemidler. Dersom en eventuell reduksjon i skjermingsstøtten skal erstattes av produksjonsavhengige tilskudd over statsbudsjettet, vil dette medføre økning i budsjettutbetalingene.

Eksportsubsidier har enkelte negative effekter på verdens matvaremarkeder og kan vanskelig forsvares ut fra hensynet til de ulike kollektive godene som jordbruket produserer. Det må imidlertid understrekes at 10 % av den norske melkeproduksjonen går til osteproduksjon som omsettes ved hjelp av eksportsubsidier. En eventuell reduksjon i eksportsubsidiene kan derfor få negative konsekvenser, særlig for distriktene. Overgangsordninger med gradvis reduksjon i eksportsubsidiene kan derfor være nødvendig. På dette området vil Norge imidlertid være avhengige av hva EU oppnår i den kommende forhandlingsrunden.

SPS-avtalen og oppfølgingen av denne

SPS-avtalen ( i Agreement on the Application of Sanitary and Phytosanitary Measures - Avtalen om sanitære og fytosanitære spørsmål) trådde i kraft 1. januar 1995 samtidig med Landbruksavtalen. SPS-avtalen har til formål å regulere handelsvilkår som settes med grunnlag i hensynet til folke-, dyre- og plantehelse. Bakgrunnen for avtalen var at helsemessige krav tradisjonelt har vært benyttet til å utelukke eller begrense handelen med dyr/dyreprodukter og planter/planteprodukter. For å hindre vilkårlighet på dette området er det i SPS-avtalen nedfelt bestemmelser om at de krav som stilles innenfor det sanitære og fytosanitære området, og som kan innvirke på handelen mellom landene, skal kunne begrunnes vitenskapelig.

Avtalen slår fast at hvert medlemsland skal ha rett til å iverksette de tiltak som landet anser nødvendig for å ivareta folke-, dyre- og plantehelse, så fremt dette ikke innebærer en urettmessig diskriminering i forhold til andre land. Videre står hvert medlem fritt til å fastsette sitt beskyttelsesnivå. Med sikte på å harmonisere SPS-standarder skal partene ta utgangspunkt i internasjonale standarder og anbefalinger der slike finnes. Ytterligere tiltak kan fastsettes dersom det foreligger en vitenskapelig begrunnelse for dette, eller dersom det er nødvendig for å ivareta det valgte sikkerhetsnivået. Medlemslandene forplikter seg til å delta aktivt i de relevante internasjonale organisasjoner, bl.a. Codex Alimentarius (matkvalitet), Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) og Den internasjonale Plantevernkonvensjonen (IPPC, plantehelse). Disse organisasjonene fastsetter standarder, retningslinjer og anbefalinger med hensyn til tilsettingsstoffer i mat, reststoffer fra veterinærpreparater og plantevernmidler, beskyttelsestiltak mot dyre- og plantesjukdommer m.v.

Bruk av hormoner som vekstfremmende midler i husdyrproduksjonen er forbudt både i Norge og EU i henhold til felles regelverk under EØS-avtalen. Det er også forbudt å innføre og omsette kjøtt fra dyr som har fått tilført slike midler. En rekke land, deriblant USA, Australia, Canada og New Zealand tillater bruk av visse vekstfremmende hormoner i sin kjøttproduksjon. USA og Canada reiste panelsak mot EU i WTO i forbindelse med dette forbudet, som de mente var et ulovlig handelshinder. Norge deltok i saken på EUs side som såkalt interessert tredjepart. Panelets kjennelse var klar sommeren 1997. EUs importforbud ble av panelet ansett å være i strid med SPS-avtalen. Hovedbegrunnelsen var at EU ikke har gjennomført en vitenskapelig basert risikovurdering og at panelet mener EU ikke var konsistent i forhold til å beskytte seg mot andre liknende reststoffer i kjøtt. EU anket panelets avgjørelse.

Ankeorganets avgjørelse fra januar 1998 endret og modifiserte panelets rapport på flere viktige punkter. Det ble slått fast at EU kan fastsette sitt eget beskyttelsesnivå, og at dette kan være høyere enn det som følger av internasjonale standarder. Videre anses det beskyttelsesnivået som importforbudet representerer i forhold til hormoner, ikke å være i strid med SPS-avtalens art. 5.5 (konsistenskravet) selv om EU har valgt et annet beskyttelsesnivå for andre substanser. Ankeorganet konkluderer imidlertid med at importforbudet ikke er basert på et vitenskapelig grunnlag, gjennom en risikovurdering. Dersom EU ønsker å opprettholde tiltaket må EU gjennomføre en risikovurdering som kan danne tilstrekkelig grunnlag for å videreføre importforbudet. Ankeorganet har ikke vurdert om andre tiltak enn importforbud kan gi samme beskyttelse.

EU har iverksatt en rekke analyser og hadde frist på seg fram til 13. mai 1999 til å legge fram dokumentasjon på dette. Hva som vil skje dersom WTO finner at EUs dokumentasjon ikke er tilfredsstillende er det for tidlig å si noe om. Partene drøfter ulike løsninger. Regjeringen vil vurdere hele sakskomplekset når tvisten mellom EU og USA er avklart. Ved fastsettelsen av eventuelle tiltak i Norge vil hensynet til forbrukeren bli vektlagt.

Uavhengig av denne saken arbeides det med et felles EØS-regelverk om opprinnelsesmerking av storfekjøtt som planlegges gjort obligatorisk med virkning fra 1.1.2000. Denne merkingen vil gjøre forbrukeren i stand til å identifisere hvor kjøttet stammer fra. .

Ankeorganets rapport representerer en prinsipielt viktig anerkjennelse av det enkelte lands adgang til å fastsette sitt eget beskyttelsesnivå. Regjeringen vil styrke den vitenskapelige innsatsen på matområdet med sikte på å kunne underbygge et regelverk basert på et høyt beskyttelsesnivå. Dette arbeidet forutsettes gjennomført i samarbeid med de øvrige nordiske land, og gjennom et aktivt arbeide i WTO, Codex, OIE og IPPC.

I henhold til artikkel 12.7 i avtalen startet SPS-komitéen i 1998 en gjennomgang av avtalen blant annet for å vurdere de erfaringer som er høstet i forbindelse med avtalens gjennomføring. Gjennomgangen ble avsluttet i mars 1999. Det har i forbindelse med denne gjennomgangen ikke blitt satt fram forslag til endringer av selve avtaleteksten. Arbeidet har vært konsentrert om å gi utfyllende retningslinjer til en del sentrale punkter i avtalen.

Med bakgrunn i målet om trygg mat, er det viktig for Norge at SPS-avtalen gir støtte for at det kan iverksettes tiltak for å beskytte folk, dyr og planter mot risikofaktorer som kan innføres gjennom handel med for eksempel biologisk materiale. Samtidig er det viktig for Norge at tiltak som mulige importland iverksetter for å beskytte seg mot helserisikoer knyttet til norsk eksport av næringsmidler ikke er strengere enn nødvendig i forhold til den helserisikoen som eventuelt kan påvises.

SPS-avtalen kan generelt sies å balansere forholdet mellom offensive og defensive hensyn. Det synes derfor ikke å være noen klare og konkrete behov for endringer i den gjeldende avtale. Til grunn for denne vurderingen ligger også de fortolkninger av avtalen som ble gitt i appellorganets dom i «hormonsaken» mellom USA og EU og nåværende omfang av import av landbruksvarer til Norge.

Det er viktig at man fra norsk side deltar aktivt i SPS-komitéens arbeid med å følge opp iverksettelsen av SPS-avtalen bl.a. ved utarbeidelse av retningslinjer knyttet til de enkelte bestemmelser.

5.2.2 Forholdet til EU/EUs landbrukspolitikk

Utviklingen i EUs landbrukspolitikk

EUs landbrukspolitikk vil indirekte også ha betydning for Norge framover. EU startet i 1992 en landbruksreform som innebar at prisene for korn, melk, meieriprodukter og storfekjøtt ble foreslått senket. Inntektstapet ble i stor grad foreslått kompensert gjennom direkte støtte. EU vedtok i mars 1999 nye endringer i landbrukspolitikken som et sentralt element i budsjettreformen Agenda 2000. Bakgrunnen for disse endringene er blant annet den planlagte utvidelsen østover. Samtidig har WTO-avtalens begrensninger i bruk av eksportstøtte kombinert med en målsetning om i større grad å kunne konkurrere på verdensmarkedet resultert i at mange ønsket prisreduksjoner som ville gjøre EU-landbruket mer konkurransedyktig. EU Kommisjonen har tidligere gitt uttrykk for at de endringer i landbrukspolitikken som ble konsekvensen av Agenda 2000, ville være retningsgivende for hva EU vil kunne akseptere i de kommende WTO-forhandlinger. Inntektstapet som følge av prisreduksjonene i Agenda 2000 skal delvis kompenseres gjennom økt direkte støtte. Med de endringer som er vedtatt vil landbruksbudsjettet for 2000-2006 stabiliseres på 1999-nivå, dvs. 40,5 mrd euro årlig (korrigeres for prisstigning). Selv om enkelte endringer ble forskjøvet i tid, bl.a. på melkesektoren, vil Agenda 2000 i løpet av gjennomføringsperioden fram til år 2006 gi to effekter. For det første vil prisene i EU bli redusert og EUs behov for tollvern og eksportstøtte vil dermed bli mindre. Samtidig gir forslaget klare signaler om en fortsatt sterk prioritering av kompensasjonsordninger basert på areal og dyretall, altså blå ordninger i WTO-avtalens terminologi. Ved overgang til nytt regime vil omfanget av ordningene øke.

I kornsektoren er det vedtatt å redusere intervensjonsprisen (minsteprisen) med 15 % i to like steg i markedsårene 2000/2001 og 2001/2002. Deler av prisreduksjonen skal kompenseres gjennom økt direkte støtte. Brakkleggingskravet er satt til 10 % for hele perioden fram til 2006. Det er usikkert om den reelle prisreduksjonen vil bli så stor som 15 % på grunn av markedsforholdene.

Det er vedtatt et nytt markedssystem for storfekjøtt der tollvern, eksportstøtte og privat lagring skal sørge for en minimum markedspris på 2224 euro/tonn (ca 19 kr/kg), som innebærer en prisreduksjon på 20 %. Reduksjonen skal skje i tre steg, fra år 2000 til 2002. Det vesentligste av inntektstapet skal kompenseres gjennom økt dyretallstøtte. I tillegg beholdes intervensjon som et sikkerhetsnett dersom markedsprisen faller under 1560 euro/tonn (ca 13 kr/kg).

Innenfor meierisektoren skal intervensjonsprisene for smør og skummetmelkpulver reduseres med 15 %. Dette vil imidlertid ikke iverksettes før i markedsåret 2005/2006. Alle land vil få en økning i den nasjonale melkekvoten på totalt 1,5 %, i tre like steg med start fra markedsåret 2003/2004. Hellas, Spania, Irland, Italia og Nord Irland gis en ekstra kvote som tildeles fra år 2000. Kompensasjon for prisnedgangen skal utbetales på grunnlag av faktisk melkeproduksjon og ikke antall melkekyr. Både for storfekjøtt og melk skal medlemslandene selv kunne fordele deler av kompensasjonsstøtten ut i fra nasjonale behov. Det vil blant annet gjøre det mulig for medlemmene å gjøre spesielle prioriteringer på miljøområdet.

Landbruket i EU vil også etter Agenda 2000 få en betydelig støtte. Prisstøtten blir redusert og den direkte støtten økes utover dagens nivå. EU legger i Agenda 2000 betydelig vekt på den såkalte europeiske jordbruksmodell. EU har hatt som ønske gjennom reformen å øke konkurransekraften til EU-landbruket og å forenkle landbrukspolitikken. Samtidig vil en prioritere miljøvennlige produksjonsmetoder. Landbruket som en sentral faktor for å sikre bosetning og sysselsetting i distriktene og for å ta vare på kulturlandskapet blir også understreket. Den samlede støtten til landbruket ses derfor sammen med hele den produksjon av fellesgoder landbruket står for.

Forhandlinger med EU

EØS-avtalens artikkel 19 sier at Norge og EU skal søke å fremme handelen med landbruksvarer. Med dette som formål skal partene med to års mellomrom gjennomgå vilkårene for handel med landbruksvarer.

Siden høsten 1995 har det pågått forhandlinger mellom Norge og EU i henhold til denne artikkelen. Forhandlingene omfatter handel med såkalte basis landbruksvarer. Det har blitt utvekslet lister over varer der begge parter ønsker bedre handelsbetingelser. Fra norsk side er det lagt vekt på å oppnå bedre markedsadgang for produkter hvor vi har spesielle eksportinteresser. Målsetningen med forhandlingene er å nå fram til en gjensidig balansert løsning. EUs utgangspunkt har vært mer omfattende enn Norges, og det er fremmet ønsker om et utvidet vareomfang i forhold til norsk tilbud. Det siste forhandlingsmøte fant sted i november 1997, hvor en kom fram til en skisse til løsning. Skissen har blitt lagt fram for EUs medlemsland, men er ikke ferdigbehandlet av EU. En hovedgrunn til at prosessen ennå ikke er avsluttet, er misnøye med det norske vareomfanget blant flere EU-land.

Protokoll 3 til EØS-avtalen skal videreføre handel med bearbeidede landbruksvarer (sjokolade, pizza, kjeks, kaker osv)mellom EU og de EFTA-land som er en del av EØS; Norge, Island og Liechtenstein. Det ble imidlertid ikke enighet om alle deler av denne protokollen da EØS-avtalen ble forhandlet, og handelen med landbruksvarer reguleres derfor av bilaterale avtaler. Mellom Norge og EU gjelder protokoll 2 til frihandelsavtalen fra 1973, som senest ble revidert høsten 1996.

Forhandlingene om protokoll 3 ble gjenopptatt i januar i år. Det er til nå avholdt 4 møter mellom Norge, Island og EU. Protokollen fastslår hvilke landbruksvarer som skal omfattes av avtalen og regulerer beregning av toll på innsatsråvarene for å sikre mest mulig like konkurransevilkår for næringsmiddelindustrien. EU-siden har foreslått å inkludere varer som inngår i det interne EU-regime for bearbeidede landbruksvarer Målsettingen er å finne omforente løsninger uten å gi vesentlige konsesjoner med hensyn til tollreduksjoner. Siktemålet er å komme fram til en omforenet løsning i løpet av 1999.

Revidert EØS-avtale på det veterinære området

Revidert EØS-avtale på det veterinære området trådte i kraft 1.1.99. Avtalen inneholder regelverk som er vedtatt i EU frem til 31.7.96. Som en følge av at behandlingstiden trakk ut, har det oppstått et etterslep av vedtatte rettsakter. Det dreier seg om rettsakter vedtatt i tidsrommet 1.8.96 til 3.9.98. Regjeringen vil, i tråd med vanlig prosedyre i EØS-saker, legge opp til et vedtak i EØS-komitéen for dette regelverket så raskt som mulig.

Landbruksdepartementet ved Statens dyrehelsetilsyn og Landbruksdepartementet og Sosial- og helsedepartementet ved Statens næringsmiddeltilsyn og Fiskeridepartementet ved Fiskeridirektoratet har gjennomgått alt regelverk vedtatt i perioden 1.8.96 og helt fram til 1.4.99 med den konklusjon at dette er uproblematisk for Norge. Regelverket fra denne perioden inneholder mindre endringer av regelverk som inngår i revidert avtale, spesielt regler som regulerer forholdet til tredjeland. Dette regelverket er på nasjonalt grunnlag gjennomført fra og med 1.1.99.

Ved Stortingets behandling av saken ble det vedtatt at Regjeringen legger fram for Stortinget en totalvurdering av det nye regelverket og smittesituasjonen sammen med forslag til endringer som måtte være nødvendig innen utgangen av år 2001. Landbruksdepartementet vil legge fram et opplegg for gjennomføring av evalueringen i St.prp. nr.1 for 1999-2000.

5.2.3 Forhandlinger om frihandelsavtaler i regi av EFTA

Det er orientert om EFTAs forhandlinger med land i Sentral- og Øst-Europa og med land i Middelhavsregionen i tidligere proposisjoner, jfr. St prp nr 1 (1998-99) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. En frihandelsavtale mellom EFTA og Marokko med tilhørende landbruksprotokoll ble undertegnet 19. juni 1997. En frihandelsavtale med PLO, på vegne av de palestinske selvstyremyndigheter (PA) med tilhørende landbruksprotokoll ble undertegnet 30. november 1998. Som i allerede inngåtte frihandelsavtaler, omfatter frihandelsavtalene med Marokko og PA handel med bearbeidede landbruksvarer (protokoll A). På landbruksområdet er det videre forhandlet frem en bilateral landbruksprotokoll mellom Norge og henholdsvis Marokko og PA, som omfatter handel med enkelte basis landbruksvarer. Planen er at disse avtalene skal tre i kraft i løpet av inneværende år.

Tilsvarende frihandelsforhandlinger i EFTA-regi er startet opp med Canada, Tunisia, Jordan, Egypt og Kypros. Det antas at resultatet av disse forhandlingene ikke vil bli iverksatt i løpet av 1999. Resultatet av disse forhandlingene vil trolig først kunne iverksettes i år 2000.

Det pågår også en gjennomgang av eksisterende frihandelsavtaler mellom EFTA og land i Sentral- og Øst Europa og land i Middelhavsregionen, når det gjelder handel med bearbeidede landbruksvarer innenfor protokoll A. I gjennomgangen er det lagt vekt på at partene har likeverdige vilkår som de en gir til EU.

5.3 Importvernet

5.3.1 Importvernet for landbruksvarer

I forbindelse med omleggingen til et tollbasert importvern i henhold til WTO-avtalen ble det i St.prp. nr. 61 (1994-95) Jordbruksoppgjøret 1995,redegjort for den detaljerte utformingen av importvernet. Dette omfattet en redegjørelse om virkninger av det nye importvernet for landbruksvarer og den endrede funksjonen til jordbruksavtalens priser som følge av innføringen av et tollbasert importregime. Det ble etablert et system med målpriser for melk og melkeprodukter, kjøtt av storfe, sau, svin og fjørfe, frukt, grønnsaker og poteter. Det ble lagt til grunn at målprisene er de priser jordbruket skal kunne oppnå som gjennomsnitt for året ved balanserte markedsforhold og det fastsatte importvernet.

Parallelt med St prp nr 61 fulgte St prp nr 59 (1994-95) Om endring i tollavgifter for landbruksvarerder en gikk nærmere inn på praktiseringen av importvernet. Ved stortingsbehandlingen av denne proposisjonen fikk også den daværende regjeringen fullmakt til å iverksette et revidert GSP-system. Siktemålet med den nye ordningen var blant annet å gi utviklingslandene eksportmuligheter til Norge. Ut fra en målsetting om en gradvis økt konkurranse sluttet flertallet i Stortinget seg også til at man skulle innføre de WTO-bundne tollsatsene for år 2000 fra 1. juli 1995 i stedet for å foreta en gradvis nedtrapping over en seksårsperiode slik WTO-avtalen la opp til. Man viste til at stigende internasjonale og synkende nasjonale priser for de fleste landbruksvarer førte til at de bundne WTO-tollsatsene ga en uønsket overbeskyttelse av innenlandske markeder.

Det har hele tiden vært en forutsetning at tilpasningene i importvernet skulle skje etter en samlet vurdering av norske interesser. Dette er blant annet knyttet til pågående forhandlinger med EU i henhold til EØS-avtalens artikkel 19 om utvidet handel med jordbruksvarer. Regjeringen viste i St prp nr 67 (1997-98) om jordbruksoppgjøret imidlertid også til at de kommende forhandlingene om landbruk i WTO skal starte i 1999, og at dette også må tas med i vurderingene som gjøres. Ut fra en samlet vurdering der norske forhandlingsinteresser i forhold til EU og WTO vektlegges, anser ikke Regjeringen det aktuelt å iverksette tollreduksjoner uten at det inngår som ledd i en forhandlingsløsning. Stortinget hadde ikke merknader til dette.

I tillegg til innføringen av år 2000-tollsatsene, har Norge også praktisert et lavere tollnivå enn det bundne for visse andre varer. GSP-systemet og WTO-avtalens forpliktelser om visse importkvoter (jfr. avsnitt 7.2.1 ovenfor) har også skapt ny importmuligheter. Samtidig har endringen av importvernet gjort det mulig å importere varer til ordinær tollsats uten kvantitative begrensninger. Kompensasjonsforhandlingene med EU medførte økt import og forhandlingene om RÅK-ordningen har videre ført til økt konkurranse, særlig for bearbeidede landbruksvarer.

Et godt fungerende tollvern er avhengig av tilfredsstillende kontrollrutiner som sikrer at de varene som importeres deklareres i samsvar med opprinnelse og vareslag. Disse forholdene vil spesielt være aktuelle i forbindelse med import av varer der tollnivået mellom ulike varer eller opprinnelser varierer mye, og der insentivet til uregelmessigheter antas å være størst.

Det er tollmyndighetene som håndhever kontrollen av vareførselen til og fra landet. I forbindelse med innførsel av varer benytter næringslivet elektronisk fortolling av varer. Fortollingssystemet er bygget opp med interne kontrollrutiner (maskekontroller) som fanger opp deklarasjoner som inneholder feil, eller deklarasjoner som tollvesenet ønsker å kontrollere nærmere. Etaten har som målsetting å øke fastsettelseskontrollen på blomster, der det skal være oppgitt feil opplysninger for å kunne påberope seg lavere tollsatser. Saken er under etterforskning i samarbeid med utenlandske tollmyndigheter.

Tollmyndighetene foretar også jevnlig virksomhetskontroller i bedrifter som innfører/utfører landbruksvarer. I tillegg til særavgiftsbelagte varer som sukker og drikkevarer, er oppmerksomheten også rettet mot landbruksvarer med høy toll, som kjøttvarer, produkter av korn og planter/blomster. Tollmyndighetene har et nært samarbeid med berørte parter, i første rekke Statens Kornforretning, i forbindelse med håndhevingen av innførselsregimene for landbruksvarer.

Ved innførsel av kjøtt, korn-, mel- og forvarer fra MUL samt innførsel av kjøtt, avskårne roser, poteter, løk og kål fra ordinære utviklingsland er det også lagt inn spesielle kontrollparametere i fortollingssystemet TVINN. Ved innførsel av disse varene kreves det en særskilt innførselstillatelse fra Toll- og avgiftsdirektoratet før varene tillates utlevert (med unntak for storfekjøtt fra MUL, som er underlagt særskilt ordning).

Importvernet er en sentral rammebetingelse for utformingen av den nasjonale landbrukspolitikken. I arbeidet med utformingen av og tilpasninger i tollvernet har det derfor hele tiden vært lagt stor vekt på den rolle importvernet har for jordbruket fra primærleddet til forbruker. Landbrukspolitikken skal ivareta de samfunnsmål for norsk landbruk en samlet Næringskomité på Stortinget viste til ved behandlingen av budsjettet for 1998. I Budsjett-innst S nr 8 (1997-98) heter det blant annet om landbruksnæringen:

«Landbruksnæringen skal bidra til å oppfylle viktige samfunnsmål som trygg matproduksjon og matforsyning, stabil bosetting i distriktene, en bærekraftig ressursforvaltning, et levende kulturlandskap og en verdiskaping som kan bidra til å opprettholde sysselsettingen på bygdene. Komiteen viser videre til at landbruket har et medansvar for å sikre det biologiske mangfoldet for kommende generasjoner. Komiteen vil understreke viktigheten av å ha en nasjonal matproduksjon».

Det er en gjensidige avhengighet mellom primærproduksjon, foredling og omsetning av landbruksvarer. Som en del av et samlet virkemiddelsystem ser Regjeringen det som avgjørende at importsystemet sammen med øvrige virkemidler er utformet slik at produksjon, foredling og omsetning av norske jordbruksvarer kan opprettholdes og videreutvikles.

Norge har i likhet med andre industriland et toll-preferansesystem overfor utviklingslandene (GSP). Systemet åpner for at det gis tollfrihet eller legges lavere tollavgifter ved import av varer fra GSP-landene til Norge. For import fra de minst utviklede landene (MUL) er det etablert særskilte importbetingelser innenfor GSP-systemet. For import fra MUL gis det tollfrihet for alle varer, med unntak av korn, mel og fôrstoffer.

GSP-ordningen har imidlertid en sikkerhetsmekanisme, som innebærer at det kan treffes tiltak dersom varene «importeres i slike mengder og under slike omstendigheter at de forårsaker eller truer med å forårsake markedsforstyrrelser».

I forbindelse med jordbruksoppgjøret i 1998 ble det foretatt en vurdering av markedssituasjonen for storfekjøtt. Regjeringen foreslo at den generelle sikkerhetsmekanismen i GSP-ordningen skulle utløses dersom importen av storfekjøtt fra MUL i 1998 eller 1999 oversteg 2.700 tonn utbeinet kjøtt (tilsvarende 3.375 tonn storfekjøtt med bein). Ved en import utover 2.700 tonn ville en tollsats tilsvarende den som gis til øvrige GSP-land bli benyttet. Norge har også i henhold til WTO-avtalen etablert en minsteadgangskvote for storfekjøtt (903 tonn i 1999). Denne importen kan også skje tollfritt fra MUL-land. Importen under WTO-kvoten skal ikke regnes med i begrensningen på 2.700 tonn.

I 1998 ble det importert 2.100 tonn utbeinet storfekjøtt fra Botswana og Namibia, slik at det ikke var aktuelt å benytte GSP-ordningens sikkerhetsmekanisme. Regjeringen foreslår i Revidert nasjonalbudsjett 1999 at den generelle sikkerhetsmekanismen for GSP-ordningen også i 2000 skal utløses dersom storfekjøttimporten fra MUL overstiger 2.700 tonn utbeinet kjøtt.

I innstillingen fra Næringskomiteen om jordbruksoppgjøret 1998 (Innst S nr 235 (1997-98)) viser næringskomiteens flertall til at den

«har registrert at landbruksnæringen er opptatt av å beskrive det næringen oppfatter som uheldige sider ved MUL-importen av kjøtt. Flertallet understreker at ordningen med MUL-import har hatt bred støtte i Stortinget. Likevel finner flertallet det naturlig at det arbeides videre med fornuftige systemer i tilknytning til denne importen slik at en kan bidra til å nå ulike målsettinger. Dette gjelder både i forhold til å sikre at MUL-importen skaper varige verdier som kommer de ulike MUL-land til gode, men også at importen kan skje på slik måte at eventuelle skadevirkninger for norsk landbruk begrenses i størst mulig grad. Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere hvorvidt det kan innføres et auksjonssystem for denne importen.»

I Revidert nasjonalbudsjett 1999 legges det opp til å gjennomføre en ekstern utredning for å belyse ulike sider ved importen av kjøtt fra MUL-landene. Utredningen skal blant annet kartlegge importprisene inn til Norge og inn til EU, og avdekke og forklare eventuelle forskjeller i prisnivået. Det vil bli lagt vekt på å analysere hvorvidt prispåslag i det norske markedet skyldes kvoteprofitt og/eller er uttrykk for høyere kostnader og risiko enn ved omsetning av norsk kjøtt.

Et viktig siktemål med et auksjonssystem er å begrense eventuelle urimelige fortjenestemuligheter blant norske importører av MUL-kjøtt. Samtidig skal auksjonssystemet ikke legge særskilte begrensninger på importen fra MUL-landene. Tvertimot er det et mål at auksjonen skal bidra til at importen kan øke innenfor det volumet som regjeringen anser som forsvarlig (2.700 tonn i 2000, jf ovenfor). Utredningen skal ta for seg hvordan en auksjonsordning best kan utformes for å imøtekomme disse målene. Utredningen skal i den sammenheng bl.a. vurdere de ulike elementene som inngår i eksisterende auksjonsordninger for GSP- og WTO-kvoter, og bl.a. undersøke hvorfor flere av GSP-kvotene ikke er fullt utnyttet. Dette betyr at spørsmål om tidspunkt for auksjon, kvotenes omsettelighet og begrensninger med hensyn til hvor stor andel av kvantumet hver enkelt budgiver kan få tildelt vil bli nærmere belyst.

Utredningen vil bli fulgt opp av berørte departementer, dvs. Utenriksdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Det forutsettes at utredningen ferdigstilles innen 15. september 1999 og gir grunnlag for å utforme en auksjonsordning med virkning fra og med 2000. Det foretas en evaluering av auksjonsordningen høsten 2000 for å vurdere om de forutsetningene som er lagt til grunn for ordningen er blitt fulgt opp. Dette omfatter også hensynet til å opprettholde nivået på MUL-importen.