St.prp. nr. 76 (2005-2006)

Om samtykke til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk

Til innholdsfortegnelse

2 Nærmere om konvensjonens enkelte bestemmelser

I fortalen til konvensjonen minnes det om at et kulturelt mangfold som får utfolde seg i et klima med demokrati, toleranse, sosial rettferdighet og gjensidig respekt mellom folk og kulturer, er en absolutt nødvendighet for fred og sikkerhet på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan. Det understrekes hvor viktig kultur er for sosial samhørighet generelt og særlig for dens muligheter til å forbedre kvinners status og rolle i samfunnet. Videre understrekes betydningen av opphavsretten som støtte for skapende personer innenfor kulturfeltet.

Fortalen fastslår videre at kulturaktiviteter, -varer og -tjenester, som er bærere av både identiteter, verdier og betydning, har to sider, en økonomisk og en kulturell, og derfor ikke må behandles som om de utelukkende har kommersiell verdi. Det konstanteres at globaliseringsprosessene, som fremskyndes av informasjons- og kommunikasjonsteknologiens raske utvikling, skaper helt nye betingelser for mer samspill mellom kulturer, men samtidig utgjør en utfordring for kulturelt mangfold, med fare for ubalanse mellom rike og fattige land.

I artikkel 1 angis at konvensjonens målsettinger blant annet er å fremheve respekten for det kulturelle mangfold og bevisstheten om dette på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan.

Artikkel 2 inneholder veiledende prinsipper for konvensjonen. Følgende prinsipper er angitt:

  • prinsippet om respekt for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter

  • suverenitetsprinsippet

  • prinsippet om alle kulturers likeverd og rett til respekt

  • prinsippet om solidaritet og samarbeid på internasjonalt plan

  • prinsippet om komplementaritet mellom økonomiske og kulturelle aspekter ved utviklingen

  • prinsippet om bærekraftig utvikling

  • prinsippet om lik tilgang

  • prinsippet om åpenhet og likevekt

Artikkel 3 angir konvensjonens virkeområde, politikk og tiltak som partene vedtar til vern av et mangfold av kulturuttrykk.

I artikkel 4 defineres de enkelte begrepene som benyttes i konvensjonsteksten.

Artikkel 5 inneholder hovedregel for partenes rettigheter og forpliktelser i forhold til å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk i henhold til konvensjonens formål og forordninger.

Artikkel 6 beskriver partenes rettigheter og plikter på nasjonalt nivå, herunder å sikre at det kan åpnes for reguleringstiltak med formål å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk, og å sikre tiltak som skal skaffe offentlig økonomisk støtte. Det skal videre kunne vedtas tiltak som har til hensikt å oppmuntre ideelle organisasjoner så vel som offentlige og private institusjoner, kunstnere og andre kulturarbeidere til å utvikle og fremme fri utveksling og distribusjon av ideer, kulturuttrykk og kulturaktiviteter, -varer og -tjenester, og å stimulere både skaperkraft og tiltakslyst.

I artikkel 7 understrekes behovet for tiltak som tar tilbørlig hensyn til kvinners spesielle vilkår og behov når det gjelder å skape, produsere, spre, distribuere og ha tilgang til egne kulturuttrykk, samt behovet for å ha tilgang til et mangfold av kulturuttrykk både fra eget og fra andre staters territorium.

Artikkel 8 angir tiltak for å verne kulturuttrykk.

Artikkel 9 angir at partenes plikt til informasjonsdeling og åpenhet om de tiltak som gjennomføres gjennom en rapport til UNESCO hvert fjerde år.

Artikkel 10 angir at partene skal oppfordre til og fremme forståelsen for viktigheten av å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk, blant annet gjennom utdanningsprogrammer for å bevisstgjøre allmennheten.

Artikkel 11 stadfester rollen det sivile samfunnet spiller når det gjelder vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk.

Artikkel 12 angir at partene skal søke å styrke bilateralt, regionalt og internasjonalt samarbeid for å legge rette for dialog og kulturutveksling mellom partene.

Artikkel 13 angir at partene skal søke å integrere kultur i utviklingspolitikken på alle nivåer for å skape arbeidsforhold som kan bidra til bærekraftig utvikling.

Artikkel 14 angir at partene skal søke å støtte samarbeid for bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon, særlig knyttet til de spesielle behovene utviklingsland har, for å drive frem en dynamisk kultursektor ved å styrke kulturindustrien og bygge opp kapasitet gjennom utveksling av informasjon, erfaring og ekspertise.

Artikkel 15 angir at partene skal oppfordre til utviklingen av partnerskap, mellom og innen offentlig og privat sektor og ideelle organisasjoner, i den hensikt å samarbeide med utviklingsland i styrkingen av deres kapasitet for å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk.

Artikkel 16 angir at industriland skal legge til rette for kulturutveksling med utviklingsland ved gjennom adekvate institusjonelle og juridiske ramme­verk å tilstå fortrinnsbehandling av kunstnere og andre kulturarbeidere og utøvere, så vel som av kulturvarer og -tjenester fra utviklingsland.

Artikkel 17 angir at partene skal samarbeide om å sørge for hjelp til hverandre, og særlig til utviklingsland, i situasjoner som beskrevet i artikkel 8.

Artikkel 18 etablerer et internasjonalt fond for kulturelt mangfold, som skal bestå av frivillige bidrag fra konvensjonspartene, bevilgninger fra UNESCOs generalkonferanse, gaver m.v. Bruken av fondet skal bestemmes av den mellomstatlige komiteen på bakgrunn av retningslinjer som beskrevet i artikkel 22.

Artikkel 19 angir partenes plikt til å utveksle informasjon og å dele ekspertise om innsamling av data og statistikk om mangfoldet av kulturuttrykk og om beste praksis for vern og fremme av kulturuttrykk. UNESCO skal opprette en databank over ulike sektorer og statlige, private og ideelle organisasjoner på kulturfeltet.

Artikkel 20 angir at partene aksepterer at de på en god måte skal oppfylle de forpliktelsene som gis av konvensjonen og alle andre avtaler de er part i. Det fastsettes at, og uten å underordne denne konvensjonen noen annen avtale, skal partene fremme gjensidig støtte mellom denne konvensjonen og andre avtaler som de er parter i og ta hensyn til relevante bestemmelser i denne konvensjonen når de fortolker og anvender andre avtaler de er parter i, eller når de inngår andre internasjonale forpliktelser. Det fastsettes også at ingen ting i denne konvensjonen skal tolkes slik at det endrer partenes rettigheter og plikter i henhold til andre avtaler de er parter i.

Artikkel 21 angir partenes plikt til å fremme denne konvensjonens formål og prinsipper i andre internasjonale fora.

Artikkel 22 stadfester at det etableres en partskonferanse, som normalt møter annethvert år, og som skal være konvensjonens plenarsamling og øverste organ.

Artikkel 23 stadfester at en mellomstatlig komité for vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk, skal opprettes. Den skal bestå av representanter fra 18 stater som er parter i konvensjonen, valgt for en periode på fire år av partskonferansen ved ikrafttredelsen av denne konvensjonen i henhold til artikkel 29. Artikkelen inneholder videre angivelse av komiteens arbeidsform og arbeidsoppgaver.

Artikkel 24 angir at UNESCOs sekretariat skal bistå konvensjonens organer.

Artikkel 25 inneholder regler for forliksprosedyre i tilfeller hvor det oppstår uenighet mellom partene i denne konvensjonen vedrørende tolkning og anvendelse av konvensjonen. Enhver stat kan ta forbehold mot forliksprosedyren ved tilslutning til konvensjonen.

Artikkel 26 angir at konvensjonen er gjenstand for ratifikasjon, godtakelse, godkjenning eller tiltredelse.

Artikkel 27 angir at konvensjonen også kan tiltres av stater som ikke er medlem av UNESCO, men som er medlem av De forente nasjoner eller av en av FNs særorganisasjoner, og som organisasjonens generalkonferanse inviterer til å tiltre. Artikkelen angir også konvensjonens forhold til territorier med fullt indre selvstyre men uten full uavhengighet, samt til organisasjoner for økonomisk integrasjon.

Artikkel 28 angir at enhver part som blir part i konvensjonen skal peke ut et kontaktpunkt for informasjonsutveksling.

Artikkel 29 angir at konvensjonen trer i kraft tre måneder fra den dato den er ratifisert av tretti stater.

Artikkel 30 angir forskjellige bestemmelser som anvendes på de parter hvis forfatningssystem er føderalt eller ikke-unitært.

Artikkel 31 angir at enhver part kan si opp konvensjonen.

Artikkel 32 angir oppgavene til UNESCOs generaldirektør, i egenskap som depositar for konvensjonen.

Artikkel 33 angir prosedyrer for endringer i konvensjonen.

Artikkel 34 angir konvensjonens autentiske tekster.

Artikkel 35 omhandler registrering av konvensjonen.

I vedlegg til konvensjonen angis forliksprosedyrer ved konflikt om konvensjonen, hvoretter det når en av partene i en konflikt krever det skal oppnevnes en forlikskommisjon som kan avgjøre konflikten.

Til forsiden