Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.prp. nr. 82 (1999-2000)

Om jordbruksoppgjøret 2000 - endringer i statsbudsjettet for 2000 m.m.

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram en proposisjon om jordbruksoppgjøret i 2000 med forslag om endrede bevilgninger på statsbudsjettet for 2000, endrede målpriser og andre vedtak etter at det ikke lyktes å nå en forhandlingsløsning med jordbruksorganisasjonene. Forslagene legger Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon til grunn, jf Innst.S. nr. 167 (1999-2000).

Proposisjonen gir også en omtale av opprettingen av Statens landbruksforvaltning fra 1.7 2000 og nødvendige budsjettvedtak i den forbindelse. Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 48 (1997-98) Om Omsetningsrådets virksomhet (jf Innst. S. nr. 15 (1998-1999)) ble det besluttet at en omtale av Omsetningsrådets virksomhet i stedet for i egne meldinger skulle gis i proposisjonene om jordbruksoppgjørene. Slik omtale av virksomheten i 1997 og 1998 er gitt i kapittel 10.

1.1 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 2000

1.1.1 St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon og innstillingen fra Næringskomiteen

St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon ble behandlet i Stortinget 9. mai 2000. I Innst.S. nr. 167 slutter flertallet i Næringskomiteen seg til hovedpunktene i meldingen. Det legges til grunn at jordbruksoppgjøret skal baseres på de mål og retningslinjer som er trukket opp for landbrukspolitikken gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 19. Viktige deler av Stortingets behandling er gjengitt i tilknytning til relevante kapitler i denne proposisjonen.

St.meld. nr. 19 (1999-2000) tar utgangspunkt i hovedmålsettingene for landbruket i St.prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling, St.meld. nr. 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet, St.meld. nr. 17 (1998-99) Verdiskaping og miljømuligheter i skogsektoren og Stortingets behandling av disse. St.meld. nr. 19 (1999-2000) legger vekt på landbrukets samlede bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Det er lagt vekt på en helhetlig politikk som omfatter hele verdikjeden og betydningen av økt forbrukerorientering av mat- og landbrukspolitikken. I komiteens merknader heter det:

«Komiteen mener landbruket i tråd med samfunnets behov skal:

  • produsere helsemessig trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes preferanser

  • produsere andre varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser

  • produsere fellesgoder som livskraftige bygder, et bredt spekter av miljø- og kulturgoder, og sikre en langsiktig matforsyning.

Komiteen vil understreke at sumvirkningen av landbrukets ulike funksjoner representerer næringens totale samfunnsnytte, og legger til grunn at en attraktiv landbruksnæring og aktiv matproduksjon over hele landet er et viktig grunnlag for å få løst sentrale samfunnsoppgaver på en god måte.»

Overproduksjon av kjøtt og melk har de siste årene økt dramatisk og bedre markedsbalanse er en hovedutfordring for landbruket og landbrukspolitikken.

Det er, med grunnlag i flertallsmerknaden fra Næringskomiteen, også en hovedutfordring å gjennomføre målprisreduksjoner og tilpasning/omfordeling av jordbruksavtalens tilskuddsordninger, basert på at Regjeringen vil foreslå innføring av skattemessig fradrag i positiv næringsinntekt fra jord- og hagebruk med virkning fra skatteåret 2000. Når det gjelder endringer i strukturprofilen heter det i Innst.S. nr. 167:

«Flertallet er enig i at det er nødvendig å omfordele jordbruksavtalens økonomiske virkemidler i retning av bruk som har ressursgrunnlag til å gi et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt.»

Departementet vil også peke på behovet for å forenkle virkemiddelsystemet i jordbruket. Næringskomiteens flertall forutsatte at dette følges opp av forhandlingspartene. Flertallet er videre enig i at en slik forenkling ikke kan gjennomføres uten det vil slå ulikt ut for enkeltbruk. Slike utslag må likevel aksepteres for at en nødvendig forenkling skal kunne gjennomføres.

1.1.2 Den økonomiske politikken

Hovedmålene for Regjeringens politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling. Regjeringen bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet, som er en oppfølging av arbeidet til Sysselsettingsutvalget i 1992 (NOU 1992:26).

Solidaritetsalternativet er en helhetlig strategi for den økonomiske politikken. Regjering og Storting skal gjennom budsjettpolitikken bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør bidra til å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. Penge- og valutapolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi overfor europeiske valutaer. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet bidro til en god utvikling i norsk økonomi på 1990-tallet. Den sterke økonomiske oppgangen fra 1993 førte til en markert økning i sysselsettingen, og arbeidsledigheten ble halvert. Gjennom en forsvarlig budsjettpolitikk og et vellykket inntektspolitisk samarbeid ble pris- og kostnadsveksten holdt lav. Dette styrket konkurranseevnen og la grunnlag for vekst i konkurranseutsatt virksomhet.

Lenge var oppgangen i norsk økonomi balansert, med moderat pris- og kostnadsvekst, stabile valutaforhold og vekst i konkurranseutsatt virksomhet. Mot slutten av den lange vekstperioden utviklet det seg imidlertid ubalanser. Finanspolitikken var ikke stram nok, og lønnsveksten i 1998 var dobbelt så høy som hos våre handelspartnere. Samtidig falt oljeprisen, og det var uro i internasjonale finansmarkeder. Kronekursen svekket seg, og Norges Bank satte opp renten betydelig. Veksttakten i økonomien ble klart dempet i andre halvår av 1998.

I 1999 ble finanspolitikken strammet til, oljeprisen steg kraftig og forholdene i valutamarkedet ble gradvis normalisert. Rentene ble satt ned med i alt 2,5 prosentpoeng gjennom året. Lønnsveksten ble redusert om lag i tråd med forutsetningene i Arntsen-utvalget (NOU 1999:14). Hovedutfordringen i den økonomiske politikken er nå å bringe pris- og kostnadsveksten i Norge videre ned, på linje med pris- og kostnadsveksten hos våre handelspartnere. Skjer ikke dette, vil resultatet lett bli en særnorsk høy rente over lang tid, som sammen med svekket konkurranseevne vil kunne føre til en betydelig og langvarig økning i arbeidsledigheten. Både norske erfaringer fra 1980-tallet og internasjonale erfaringer viser dette.

Seks år med sammenhengende sterk konjunkturoppgang ble avløst av en klart svakere vekst i fastlandsøkonomien i fjor. På årsbasis økte bruttonasjonalproduktet (BNP) for Fastlands-Norge med 0,8 % fra 1998 til 1999 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. Den gjennomsnittlige, årlige veksten i perioden 1993-1998 var til sammenlikning om lag 3,5 %. I den samme perioden økte sysselsettingen med om lag 45 000 personer i gjennomsnitt pr år. Sysselsettingsveksten flatet ut i fjor. På årsbasis var det likevel en oppgang i antall sysselsatte på 15 000 personer i 1999. Til tross for avdempingen av veksttakten i forhold til årene 1993-1998, er norsk økonomi fortsatt preget av svært høy aktivitet og mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Utviklingen gjennom 1999 og i begynnelsen av 2000 tyder også på at vekstpausen i fastlandsøkonomien blir mer kortvarig enn anslått i fjor høst. Veksten tok seg opp i andre halvår i fjor, og denne utviklingen synes å ha fortsatt inn i 2000. Veksten i vareforbruket har tiltatt de siste månedene, og boliginvesteringene synes å være på vei opp. Sterkere vekst i internasjonal økonomi trekker i retning av høyere eksport framover.

I Revidert nasjonalbudsjett for 2000 anslås BNP for Fastlands-Norge å øke med 13/4 % fra 1999 til 2000. Det er først og fremst en sterk vekst i husholdningenes etterspørsel og i eksporten av tradisjonelle varer som forventes å bidra til at veksttakten tar seg opp fra fjoråret. Et kraftig fall i petroleumsinvesteringene bidrar på den annen side til å holde aktivitetsveksten nede. Totalt BNP, inklusive verdiskapingen i petroleumsvirksomheten, anslås å øke med vel 3% i år. Sysselsettingen antas å øke moderat framover, mens arbeidsledigheten, målt ved Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU-ledigheten), anslås å øke fra 3,2% i 1999 til om lag 3,5% i 2000. Det er usikkerhet knyttet til den økonomiske utviklingen framover. Risikoen for en markert nedgang i økonomien er imidlertid på kort sikt liten. Det er betydelig mangel på arbeidskraft i deler av økonomien, samtidig som arbeidskraftreservene utenfor arbeidsstyrken er klart mindre enn for noen år siden. Husholdningene har de senere årene bygd opp betydelige finansielle reserver. Høye boligpriser og optimisme knyttet til den økonomiske utviklingen kan utløse et fall i spareraten og dermed økt forbruk i husholdningssektoren. I dagens situasjon, med svært høy kapasitetsutnytting i norsk økonomi, kan nye, sterke etterspørselsimpulser raskt føre til ytterligere tilstramming i store deler av arbeidsmarkedet og gi tiltakende kostnadsvekst.

Det knytter seg stor usikkerhet til utviklingen i oljeprisen. I Nasjonalbudsjettet 2000 ble det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris i år på 125 kr pr fat, mens oljeprisen hittil i år har ligget på 217 kr pr fat i gjennomsnitt. I revidert nasjonalbudsjett for 2000 er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 190 kr pr fat i 2000. Regjeringen legger avgjørende vekt på at kortsiktige svingninger i oljeprisen ikke skal påvirke den økonomiske politikken. De økte petroleumsinntektene som følger av høyere anslått oljepris, vil følgelig bli avsatt i Statens petroleumsfond.

Det stilles store krav til den økonomiske politikken i årene framover. Selv om en ikke kan regne med så høy vekst de nærmeste årene som i perioden 1993-1998, vil norsk økonomi trolig i lang tid framover likevel ligge nær kapasitetsgrensen. De moderate vekstutsiktene reflekterer lav vekst i arbeidsstyrken, først og fremst på grunn av befolkningsutviklingen, men også som følge av tendenser til økt tidligpensjonering. I en situasjon med lite ledig kapasitet i økonomien må det unngås at en for sterk samlet etterspørsel igjen bidrar til å presse priser og lønninger opp. Samtidig hviler det et ansvar på partene i arbeidslivet for å gjennomføre moderate inntektsoppgjør. Kravet om moderasjon må også gjelde ledere i næringslivet,som de siste årene har hatt en klart høyere inntektsvekst enn gjennomsnittet for arbeidstakere. Finanspolitikken har et hovedansvar for at den samlede etterspørselen etter varer og tjenester utvikler seg på en måte som er forenlig med en balansert utvikling i norsk økonomi. På kort sikt er samtidig lønnsdannelsen og inntektspolitikken avgjørende for lønns- og prisutviklingen. Dersom lønnsveksten kommer ut av kurs i forhold til våre handelspartnere, vil dette ha konsekvenser for sysselsettingen og ledigheten. En pengepolitikk rettet inn mot stabilitet i kronekursen synliggjør den nære sammenhengen mellom lønnsvekst og konkurranseevne.

En balansert økonomisk utvikling, med lav pris- og kostnadsvekst, er en forutsetning for å oppnå stabilitet i valutakursen over tid. De pengepolitiske virkemidlene må derfor innrettes slik at de, sammen med de øvrige virkemidlene i den økonomiske politikken, bidrar til å oppfylle denne forutsetningen. De ulike delene av den økonomiske politikken henger nært sammen. Dersom det er svikt i gjennomføringen av den økonomiske politikken på ett felt, vil også de andre delene av politikken komme under press. Dersom for eksempel finanspolitikken ikke er tilstrekkelig stram, vil presset i arbeidsmarkedet kunne bli for stort til at det er mulig å oppnå moderat lønnsvekst. Da blir det også vanskelig å holde valutakursen stabil. Det er en nær sammenheng mellom innrettingen av stabiliseringspolitikken og de økonomiske mekanismene som gjør seg gjeldende på lengre sikt:

  • I et langsiktig perspektiv spiller finanspolitikken en avgjørende rolle for forholdet mellom skjermet og konkurranseutsatt sektor. Økt bruk av oljepenger innenlands vil kunne føre til at priser og kostnader vokser sterkere i Norge enn i de landene vi konkurrerer med. Over tid vil dette svekke grunnlaget for konkurranseutsatt virksomhet. I tillegg må det gjennom finanspolitikken sørges for tilstrekkelige overskudd i offentlige finanser til å møte framtidige lavere oljeinntekter og økte utgifter som følge av en større andel eldre i befolkningen.

  • Over tid vil reallønnsveksten måtte følge produktivitetsutviklingen, for at konkurranseevnen overfor utlandet skal kunne opprettholdes. På lang sikt vil derfor lønnsdannelsen og inntektspolitikken i hovedsak påvirke nivået på sysselsettingen og arbeidsledigheten.

  • Moderat pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid. Erfaringer fra Norge og andre land viser også at høy inflasjon svekker grunnlaget for økonomisk vekst og høy sysselsetting.

Det vises til en nærmere gjennomgang av den økonomiske politikken i Revidert nasjonalbudsjett for 2000.

Til toppen
Til dokumentets forside