St.prp. nr. 86 (2006-2007)

Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets ­sivilrettslige konvensjon om korrupsjon av 4. november 1999

Til innholdsfortegnelse

2 Nærmere om innholdet i konvensjonen

Konvensjonen har 23 artikler. Artiklene 1 til 12 inneholder de materielle bestemmelsene om korrupsjon og angir hvilke tiltak konvensjonsstatene skal iverksette nasjonalt. Artiklene 13 og 14 har bestemmelser om samarbeid mellom konvensjonsstatene og om overvåkning av gjennomføringen av konvensjonen. Artiklene 15 til 23 inneholder standardbestemmelser om undertegning og ratifikasjon av konvensjonen samt territoriell anvendelse m.m. Det er utarbeidet en forklarende rapport til konvensjonen.

I konvensjonens fortale vises det til betydningen av å styrke internasjonalt samarbeid i kampen mot korrupsjon. Korrupsjon utgjør ifølge fortalen en stor trussel mot rettsstaten, demokrati og menneskerettigheter, og hindrer økonomisk utvikling. Det pekes videre på at korrupsjon har negative økonomiske konsekvenser for enkeltmennesker, bedrifter og stater, samt internasjonale organisasjoner. Man er derfor overbevist om at sivilretten er et viktig bidrag i kampen mot korrupsjon, særlig ved å gjøre det mulig for personer som har lidd skade, å få rimelig erstatning.

Artikkel 1 angir konvensjonens formål. Det slås fast at konvensjonsstatene skal sørge for at det finnes effektive rettsmidler i nasjonal rett for dem som har lidd skade som følge av korrupsjon, slik at de kan forsvare sine rettigheter og interesser og ha mulighet til å få erstatning.

Artikkel 2 definerer hva som menes med korrupsjon etter konvensjonen.

Artiklene 3 til 7 regulerer spørsmål om rett til erstatning ved korrupsjon. Etter artikkel 3 skal konvensjonsstatene sørge for at skadelidte som følge av korrupsjon kan gå til søksmål for å få full erstatning. Erstatningen kan omfatte materiell skade, tap av fortjeneste og ikke-økonomisk skade. Artikkel 4 angir vilkårene for erstatning. For det første må den saksøkte ha begått eller ha gitt tillatelse til korrupsjonen eller unnlatt å treffe rimelige tiltak for å hindre korrupsjonen. I tillegg må saksøkeren ha lidd skade, og det må være årsakssammenheng mellom skaden og korrupsjonen. Artikkel 4 bestemmer videre at det i nasjonal lovgivning skal finnes regler om solidaransvar hvis flere er ansvarlig for skade som skyldes den samme korrupsjonsvirksomheten.

Artikkel 5 foreskriver at konvensjonsstatene skal sørge for at det finnes hensiktsmessige fremgangsmåter for å saksøke staten for erstatning når skade er oppstått som følge av korrupsjon begått av dens offentlige tjenestemenn i tjenesten. Artikkel 6 fastsetter at medvirkning skal kunne føre til reduksjon eller bortfall av erstatningskravet. Artikkel 7 har regler om foreldelse av erstatningskrav.

Artikkel 8 regulerer avtalers gyldighet. Konvensjonsstatene skal sørge for at avtaler eller avtalevilkår om korrupsjon skal være døde og maktesløse. Videre skal den avtalepart som er villedet på grunn av korrupsjon, kunne reise søksmål for å få kjent avtalen ugyldig.

Artikkel 9 bestemmer at nasjonal rett må gi hensiktsmessig vern mot uberettigede sanksjoner for arbeidstakere som på grunnlag av rimelig mistanke og i god tro melder fra om korrupsjon til ansvarlige personer eller myndigheter.

Etter artikkel 10 skal nasjonal rett sikre at bedrifters årsregnskap gir et tydelig og pålitelig bilde av bedriftens økonomiske stilling. Videre understreker artikkel 10 betydningen av revisors arbeid for å hindre korrupsjon, ved at det i nasjonal rett skal fastsettes at revisor skal bekrefte at årsregnskapet gir et pålitelig bilde av bedriftens økonomiske stilling.

Artiklene 11, 12 og 13 omhandler innhenting av bevis, midlertidige tiltak og internasjonalt samarbeid. Bestemmelsene konkretiserer ikke hvilket innhold de nasjonale reglene skal ha, men partene forplikter seg til å utvikle effektive systemer som tilgodeser de hensyn som konvensjonen tar sikte på å ivareta.

Partenes gjennomføring av konvensjonen skal overvåkes av Europarådets eget overvåkingsorgan, Gruppen av stater mot korrupsjon (GRECO), jf. artikkel 14.

I artiklene 15 til 23 finnes alminnelige bestemmelser. Konvensjonen er gjenstand for undertegning og etterfølgende ratifikasjon eller godkjennelse. For Norge vil konvensjonen tre i kraft tre måneder etter deponering av ratifikasjonsinstrumentet. Det er ikke mulig å ta forbehold mot noen av bestemmelsene i konvensjonen, jf. artikkel 17 . Artikkel 18 åpner for at en tilsluttende stat kan spesifisere hvilket territorium konvesjonen skal gjelde for, noe som ikke synes aktuelt for Norge. Ifølge artikkel 19 berører ikke konvensjonen de rettigheter og forpliktelser som følger av internasjonale multilaterale instrumenter om særlige forhold. Artikkel 21 har bestemmelser om tvisteløsning. Artikkel 22 sier at konvensjonen kan sies opp av partene med tre måneders varsel.