St.prp. nr. 88 (1998-99)

Om humanitær bistand i forbindelse med krisen i Kosovo

Til innholdsfortegnelse

1 Bakgrunn

Jugoslaviske styrker innledet systematiske overgrep mot den kosovo-albanske sivilbefolkningen allerede forut for uttrekkingen av OSSE-observatørene den 20. mars d.å., men overgrepene ble betydelig opptrappet etter at NATO innledet luftoperasjoner mot Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ). I motsetning til jugoslaviske militære operasjoner sommeren 1998, ble sivilbefolkningen fra mars i år planmessig og systematisk drevet fra sine hjem og ut av landet. Gjennom sin etniske rensningskampanje i Kosovo har myndighetene i Beograd bevisst skapt en flyktningesituasjon som de blant annet benytter som et virkemiddel for å undergrave den politiske og økonomiske stabiliteten i nabolandene, så vel som i regionen som helhet. Situasjonen for de mange hundretusen flyktninger og internt fordrevne er meget vanskelig, og antallet er stadig økende. Vilkårlige drap, internering av menn, mishandling av kvinner, samt plyndring og systematisk ødeleggelse av boliger kjennetegner situasjonen i Kosovo i dag. Det foreligger troverdige rapporter om at særlig serbiske paramilitære styrker og spesialpolititropper terroriserer sivilbefolkningen.

Den kosovo-albanske frigjøringshæren, UÇK, yter fortsatt militær motstand i Kosovo og har etablert en forsyningskorridor fra Albania. Den jugoslaviske hæren, VJ, søker primært å nedkjempe UÇK, samtidig som den også etablerer defensive stillinger. Til tross for at Beograd tidligere kunngjorde reduksjon i sitt militære nærvær, har det tvert i mot funnet sted en forsterkning av jugoslaviske styrker i Kosovo den senere tid.

President Milosevic og hans regime har hittil motsatt seg det internasjonale samfunnets krav til en løsning på Kosovo-konflikten. FRJs tilnærming til konflikten har snarere vært preget av maktbruk i Kosovo og bevisst konfrontasjon med det internasjonale samfunnet. Det er gjort gjentatte forsøk på å engasjere Beograd i drøftelser og forhandlinger om en akseptabel politisk løsning, men uten å lykkes. Både NATO, FNs generalsekretær og G8-gruppen av industriland har stilt klare krav til Milosevic om hva som forventes av han for å komme fram til en akseptabel politisk løsning. For tiden pågår et aktivt internasjonalt diplomatisk arbeid for å finne frem til en politisk løsning på konflikten. Arbeidet baseres på G8-gruppens krav, herunder umiddelbar opphør av voldsbruk i Kosovo, uttrekking av jugoslaviske hær-, politi- og paramilitære styrker, innsetting av en sikkerhetsstyrke sanksjonert av FN, samt retur av alle flyktninger under trygge forhold og uhindret tilgang for humanitære organisasjoner.

I den siste tiden er det spesielt den russiske spesialutsendingen Viktor Tsjernomyrdin som har vært aktiv overfor Beograd. Det er for tidlig å si om de signalene som er kommet fra jugoslaviske myndigheter, innebærer en reell vilje til å akseptere G-8 landenes krav.

Ved en fredsslutning vil det være viktig at regionen ses samlet. EU tok initiativet til et møte 27. mai d.å i Petersberg om en stabilitetspakt for Sør-Øst Europa. Det tas sikte på at pakten undertegnes i løpet av juni 1999. Formålet med pakten er å styrke landene i regionen, og å fremme fred, demokrati, respekt for menneskerettigheter og økonomisk vekst. Alle landene i regionen vil delta i pakten. FRJ skal også inkluderes når de krav det internasjonale samfunnet har stilt til landet, er innfridd.