Strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken

Til innholdsfortegnelse

3 Med rett til å vite

Illustrasjon av Firuz Kutal av et demonstrasjonstog for fritt Internett som stoppes av politimenn med skjold og batonger.

Illustrasjon: Firuz Kutal

3.1 FNs bærekraftsmål

FNs mål for bærekraftig utvikling legger til grunn at ingen skal utelates. Dette forutsetter at enkeltindividets menneskerettigheter respekteres og ivaretas. Ytringsfrihet og fri tilgang til informasjon er avgjørende for at verdenssamfunnet kan nå bærekraftsmålene innen 2030.

3.2 Det digitale gapet

I dag er tilgang til internett, digitale plattformer og sosiale medier nødvendig for likeverdig deltakelse. Men bare litt over halvparten av verdens befolkning bruker internett, selv om de fleste har trådløst bredbånd innen rekkevidde. I utviklede land er nesten ni av ti innbyggere internettbrukere, mens det i utviklingsland gjelder under én av fem. Forskjellen mellom kvinners og menns deltakelse i det digitale rom har økt i global målestokk. Både høyt prisnivå, sosiale normer og mangel på utdanning og digitale ferdigheter er til hinder for at flere skal kunne ta i bruk digitale tjenester.

Manglende tilgang til internett og digitale tjenester forsterker sosiale og økonomiske forskjeller. Norge legger stor vekt på innovasjon og digital teknologi i utviklingspolitikken og i det humanitære arbeidet.16 Viktige hensyn er likestilling, inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne og andre marginaliserte grupper samt utvikling av digitale ferdigheter. Digitale ferdigheter handler blant annet om å være i stand til å bruke digitale ressurser til å skaffe seg informasjon og kommunisere med andre på en trygg måte. God evne til kildekritikk er nødvendig for å navigere i den store mengden informasjon på nett og vurdere hvilken informasjon som er troverdig. Norge legger samtidig vekt på digitalisering i sin internasjonale støtte til utdanning, der jenters utdanning og deltakelse i samfunnet har særlig prioritet.

3.3 Retten til informasjon

Nasjonalstatene har ansvaret for å sikre ytringsfrihet og tilgang til offentlig informasjon. Men en tredel av verdens land har ikke lovfestet retten til informasjon. Dette kan hindre uavhengige medier, menneskerettighetsforsvarere, akademia og andre i å få tilgang til informasjon av offentlig interesse, og gjør det samtidig vanskelig å avdekke og motvirke feilinformasjon og bevisst villedende informasjon.

I mange tilfeller søker myndigheter aktivt å begrense tilgangen til informasjon eller selv å spre villedende informasjon, særlig i valgsituasjoner og under protestbevegelser.17 FNs menneskerettighetsråd har i en uttalelse understreket at å stenge tilgangen til internett eller blokkere tilgangen til digitale tjenester er en urettmessig begrensning, og at tilgang til internett ikke minst er nødvendig i kritiske situasjoner der det er vanskelig å samles.18 En annen utfordring er at myndighetene i en rekke land bruker påstander om falske nyheter til å svekke tilliten til kritiske medier, eller innfører lovgiving mot angivelig falske nyheter som begrenser ytrings- og pressefriheten.

3.4 Sosiale medier og desinformasjon

Ved hjelp av digitale verktøy og kunstig intelligens spres feilinformasjon og desinformasjon i stadig økende grad av både statlige og ikke-statlige aktører, inkludert voldelige ekstremister og terrorgrupper, med politiske, ideologiske, kommersielle eller andre motiver. Desinformasjon og påvirkningskampanjer undergraver befolkningens tillit til demokratiske prosesser og institusjoner, virker polariserende og nører opp under intoleranse og hat.

Samtidig bruker søkemotorer og sosiale medier ukjente algoritmer og kunstig intelligens til å styre hva som er søkbart, synlig og tilgjengelig av nyheter og annet innhold. Hva som gjøres tilgjengelig, er knyttet til brukernes personlige preferanser og hva som skaper engasjement og inntekter for selskapene som eier plattformene. Dette skaper selvforsterkende ekkokamre fremfor en åpen utveksling av informasjon og meninger, noe som er nødvendig i et demokrati.

Selskapene som eier de digitale og sosiale medieplattformene er blant verdens aller største selskaper og har stor innflytelse over det offentlige ytringsrommet. Med denne innflytelsen følger et betydelig samfunnsansvar. Det trengs større åpenhet om hvordan algoritmer og selskapenes innholdsmoderering styrer hva som spres og begrenses av innhold, og hvordan dette påvirker menneskerettighetene og demokratiet.19 Dette er et nødvendig utgangspunkt for et mer effektivt internasjonalt samarbeid mellom selskaper, myndigheter og sivilt samfunn om å bekjempe desinformasjon.

Økt samarbeid mellom sosiale medier og uavhengige nyhetsmedier og faktasjekk-tjenester er også avgjørende for å sikre publikum tilgang til troverdige nyheter og informasjon fra pålitelige kilder.

3.5 Strategiske mål

Illustrasjon av Firuz Kutal av en forseglet flaske med snakkebobler inni.

Illustrasjon: Firuz Kutal

Universell tilgang til digitale verktøy og kommunikasjonsplattformer

Tiltak:

  1. Bidra til økt tilgang til og bruk av kommunikasjonsteknologi og digitale fellesgoder.
  2. Styrke digitale ferdigheter gjennom programmer for utdanning, likestilling og digitalisering i utviklingssamarbeidet.

Økt tilgang til pålitelig informasjon

Tiltak:

  1. Bidra til utforming og håndheving av nasjonal lovgivning som sikrer medienes og innbyggernes rett til å søke innsyn i og dele offentlig informasjon.
  2. Støtte prosjekter som bidrar til kritisk medieforståelse i befolkningen, særlig i forbindelse med valg og i konfliktsituasjoner.
  3. Være en pådriver i internasjonalt samarbeid mellom myndigheter, teknologiselskaper, sivilt samfunn og uavhengige medier for å kartlegge og motvirke desinformasjon.
  4. Støtte internasjonalt samarbeid for å sikre større åpenhet om og bedre kontroll med de store sosiale medieplattformenes innholdsmoderering.