Skriftlig spørsmål fra representant Ketil Solvik-Olsen

Statsministeren har i sine taler snakket om en offensiv nordområdepolitikk fra Regjeringen. Nå har miljøvernministeren midlertidig stengt Goliat-feltet for leteboring på bakgrunn av en klage fra noen miljøorganisasjoner. Dette skjer samtidig som leteriggen er på vei til feltet for å gjøre jobben den inntil nå har hatt rett til. Med tanke på at SFT har godkjent leteboringen, hvorfor mente statsråden det er nødvendig å gi klagen oppsettende virkning, og hvilket erstatningsansvar kan utløses dersom godkjenningen omgjøres?

Statsrådens svar:

Jeg viser til spørsmål fra stortingsrepresentant Ketil Solvik-Olsen.

Jeg har nå truffet endelig vedtak i den aktuelle klagesaken og opprettholdt SFTs utslippstillatelse for Eni Norge AS’ boring på Goliat feltet i Barentshavet. SFTs tillatelse er gitt med svært strenge vilkår for aktiviteten innenfor boretidsvinduet frem til 15.01.2006 og jeg har presisert at avgjørelsen kun gjelder den konkrete boringen.

Det var viktig for meg å foreta en forsvarlig behandling av realitetene i klagesaken selv om det hastet for operatøren. Klageadgangen i henhold til forvaltningsloven er en viktig rettssikkerhetsgaranti som ikke må svekkes. Oppsettende virkning av klagen ga meg den tiden som var nødvendig i saken og sikret samtidig at klageadgangen ble reell. Jeg viser til at den forrige regjeringen hadde saken på sitt bord i over en måned uten å treffe en avgjørelse. Min saksbehandling har vært effektiv og forsvarlig.

Jeg viser ellers til at det i St.meld. nr. 38 (2003 – 2004) Om petroleumsvirksomheten fremgår at ”rettighetshaverne på Goliat kan foreta de nødvendige avgrensingsboringene for å avklare om feltet kan bygges ut. Det understrekes at denne beslutningen ikke innebærer et endelig ja til utbyggingen av Goliat hvis dette skulle bli aktuelt. Dette må det tas stilling til når rettighetshaverne fremmer sin utbyggingsplan. Det blir da opp til selskapene å demonstrere at en eventuell utbygging tar tilstrekkelig hensyn til miljøet og det særlig verdifulle området.”

Med hilsen

Helen Bjørnøy