Forord

Dette kompendiet består av foredragene og referatene fra gruppediskusjonene under Utenriksdepartementets Russlands-idédugnad som ble arrangert i Ingeniørenes Hus onsdag 6 september 2000.

Hensikten med idédugnaden var å få frem konstruktive innspill, kommentarer og kritikk til Regjeringens Russlands-strategi, som ble brukt som utgangspunkt for gruppediskusjonene. Representanter for bl.a. norsk forvaltning, forskning og næringsliv ble fordelt på fem grupper med ulik tematisk innretting:

• Energi og miljø
• Helse
• Kultur
• Næring i praksis
• Næring – virkemidler

Inndelingen i temagrupper innebar at fokus i stor grad ble satt på konkrete problemstillinger knyttet til hvert enkelt saksfelt. Samtidig reflekterte de fleste av gruppediskusjonene en del overordnede utfordringer for russlandspolitikken.

Statssekretær Barth Eide pekte i sitt innlegg på at vi i dag har innsett at Russland er og vil fortsette å være "annerledes", og at dette ikke nødvendigvis bør betraktes som et problem. Gruppe-diskusjonene avspeiler likevel et dilemma i forhold til ønsket om å gjøre ting "på russisk" i Russland, og ønsket om å endre både rammevilkår og "tenkemåte" i vestlig retning.

Flere deltakere i gruppediskusjonene pekte på at Russland i dag har karakter av å være både i-land og u-land: i utgangspunktet industrialisert og med en høyt utdannet befolkning, men samtidig preget av økonomisk tilbakegang og fattigdoms- og helseproblemer vi vanligvis forbinder med den tredje verden. Dette innebærer også en del dilemmaer, særlig der rene bistandsperspektiver på russlandspolitikken peker mot andre prioriteringer enn dem som fremkommer om man tar utgangspunkt i snevrere norske interesser.

Anne-Kristin Jørgensen

Rapportredaktør

Fridtjof Nansens Institutt

Program for idédugnaden 6. september 2000

Arrangert i Ingeniørenes Hus, Kronprinsensgate 17, Oslo

Opening Address

Thorbjørn Jagland, Minister of Foreign Affairs

Ladies and gentlemen,

It is a great pleasure for me to welcome all of you to this brainstorming session.

I am optimistic about what we will be able to achieve today: we have a long tradition of rolling up our sleeves and getting down to business here in Norway. We must take advantage of this. Where there is a big job to do, everyone has to do their share. And expanding our ties with the new Russia is a big job.

Such situations often require a crash effort. We have a long tradition of crash efforts in Norway, too. But that is not what is called for in this case. All of you here today know that Russia is not a place where lasting results can be achieved by quick and easy methods. Our efforts in Russia must have a perspective that goes beyond today and tomorrow. They must be long-term and clearly targeted.

Efforts to promote broad cooperation with Russia that is beneficial to both our countries have been and will continue to be a central element in Norwegian foreign policy.

As a neighbouring country, Norway can make an important contribution to integrating Russia into European and global cooperation. At the same time, we wish to further develop our bilateral ties for the mutual benefit of both our countries.

The Government’s Russia strategy demonstrates that we intend to place a focus on Russia.

I am very pleased with the document we put on the table in May. It is visible proof of the breadth of our cooperation. The response we have received so far has been positive, including the response from the Russian authorities.

The strategy outlines some of the recommendations the Government will emphasize in its future efforts:

• The Central and Eastern European Cooperation Programme should be strengthened.
• Government measures, including the guarantee scheme, should be evaluated on a regular basis.
• National and international coordination should be enhanced.

Our challenge is to translate the visions outlined in the strategy into action and concrete results. This means that we want ideas and input. I call on you today to propose ways in which we can ensure the effective implementation of our Russia strategy.

I must admit that I am often critical of the way in which the media present our relations with Russia. It gives the impression that there are nothing but problems. Fortunately this is not the case. A very broad cooperation has been established across the Russian-Norwegian border in the last decade, thanks to the commitment shown by many people on both sides of the border. A good illustration of this is the almost explosive growth we have witnessed in the number of people crossing our common border in the north. In addition a comprehensive network of contacts has been forged in this short time between institutions, companies and organizations in the two countries.

Of course we must learn from things that do not go as well as we hope – from the challenges and problems we encounter. Some good can even come out of tragedies. It is only a couple of weeks since we followed, from hour to hour, the terrible drama of the Kursk in the Barents Sea with the deepest concern and sympathy. From this tragic event has emerged the desire for new and broader cooperation between our two countries, in the military and the civil spheres. Never has contact between Russia and Norway been so broad and so open as it was in connection with the Kursk accident. We in Norway have experienced the entire time a genuine desire on the part of the Russians to draw on our expertise and competence.

There are several other concrete initiatives that we will follow up in the wake of the Kursk accident.

I have already raised with the Russians the need for a better notification system for accidents in the Barents Sea and the need to facilitate rescue operations and other forms of assistance.

We have long cooperated closely with the Russians on the registration of any releases of radioactivity in the Barents Sea, whether from accidents or the dumping of radioactive waste or spent nuclear fuel. The Kursk accident has shown that there is a need for even closer contact, especially in the event of accidents. This is a goal we intend to pursue.

In two days’ time Prime Minister Stoltenberg will be meeting President Putin in New York, and at the end of the month Prime Minister Kasianov will be visiting Norway. We hope these meetings will help us overcome some of the problems facing us in our relations with Russia. I am thinking particularly of the environment, fisheries research and nuclear safety.

Ladies and gentlemen,

It gives me great pleasure to see that so many of you here today are from Norwegian companies and institutions related to the business sector.

The expansion of Russian-Norwegian relations is not primarily the job of the authorities. But the authorities do have an important role to play. Our role is often to open doors to the Russian authorities at all levels. However, we must make sure that we do not end up in a situation where little or nothing happens in our relations with Russia unless the authorities take an active part.

I would venture to say that this applies to most areas of cooperation, from culture and the business sector to people-to-people contacts at the grass-roots level.

At the same time it is important to continually assess how assistance from the authorities, both financial and otherwise, can be used in the best possible way. I hope this session will result in new ideas and suggestions in this area as well.

Our approach to Russia cannot only be seen in a bilateral perspective.

It has been said that "Norway is a little country in a big world". This is true. Norway is even a little country in a big Europe, although many people think this is a rather dangerous idea. But despite the fact that we are a little country we have a lot to contribute, both to Europe and to our neighbour in the East.

President Putin has repeatedly maintained that Russia is also part of Europe. This is also something we should not forget. Russia must not be ignored or end up on the sidelines during the historic upheavals and readjustments that are taking place in Europe. This is not just the responsibility of the EU. We, too, can help here. We can do this in cooperation with others and also bilaterally. I would like to emphasize that the Government’s resolute efforts to develop an active Europe policy not only include the EU and our important involvement in the Balkans, but also our desire to expand our cooperation with Russia and to intensify our efforts in our neighbouring areas.

Ladies and gentlemen,

The political dialogue between Russia and Norway is an important part of this picture. And here the trend has been positive during the last few years. Contact and exchanges of visits between the Russian and Norwegian authorities are more extensive than ever, and span a wide range, from visits at political level to contact between experts. Furthermore, close and useful bilateral cooperation has been developed at both regional and local level. In contrast to the situation a decade ago, it is now just as natural to telephone our Russian colleagues as it is to telephone London, Berlin or Paris. In connection with the Kursk accident Jens Stoltenberg was in contact with his Russian colleague and I with Foreign Minister Ivanov. There was also regular contact between military leaders on both sides.

This shows that our bilateral relations with Russia are now quite different from what they were previously. This situation reflects a transformation process of historic dimensions. A process that must go forward and that must proceed at many levels. It is very much in Norway’s interest that Russia is successful in consolidating democracy and developing a sustainable economy. But it is up to Russia itself to set the pace for this process.

We will do our share, but let us together seek the best and most suitable tools.

This is the challenge confronting you today. I am confident that a gathering of such prominent experts and resource persons will be successful in meeting it.

Thank you for giving up valuable time to such an important long-term project. I am sure it will be time well spent.

Again, welcome to this session and good luck!

What is Actually Happening in Russia?

Konstantin Eggert, BBC Moscow

Good Morning, Ladies and Gentlemen,

First I would like to thank the Royal Norwegian Ministry of Foreign Affairs and the Norwegian embassy in Moscow for inviting me to speak at this distinguished forum. Thank you very much.

One of the best things about working for the BBC is that you don’t have to think about how to start your public presentations. It’s a very standard phrase that I will have to start with, and it is that everything I will say today should be interpreted as my personal opinion and never as the opinion of the British Broadcasting Corporation. With this I will start my remarks which I hope will be more compact than the 30 minutes allocated to me, so that we will have time for questions, if there are any.

After the Kursk disaster, the question people are asking, is; what is actually happening in Russia? I think that the two main themes that are on top of the agenda of the Russia observers everywhere, are the quality of Russian leadership and the maturity of the civic society in Russia. When you speak to people in the Russian government today, they say that they want to make Russia strong. But when you ask what exactly does the word strong mean in real terms, unfortunately they are lost for words. It seems that strength is still interpreted by most Russian politicians in purely foreign policy terms, probably subconsciously, but still; it is a rather respectful great power which Russian politicians have in mind when they speak about resurrecting Russia’s strength. Well, after the month of August, in which Russia has seen quite a few disasters fall on its head, all this greatness-talk is becoming more and more problematic. The questions that the media and the public are throwing at the political leadership are very sharp. Did the president know about the Kursk disaster? If he did, why did he not act in an appropriate manner? If he did not, was he misinformed, or not informed at all? If he was not informed, then does he control the army and the bureaucracy that is supposed to be subordinate to him?

These are the hard questions few people in Russia are able to answer and I won’t pretend that I will be able to answer them today. But I think despite all the big coverage that events in the Barents sea have received in the West and in Russia, this shouldn’t be interpreted as a kind of fall out disaster with the new political regime in Russia. The Russian public, even if it was very bitter about the behaviour of the Russian army officials and the president during these days, it is not yet ready to admit that it is dissatisfied with the political regime. Too many hopes were pinned on Mr. Putin, and he still has a long way to go to either fulfil these hopes or squander them. But what this crisis, especially the Kursk crisis, has revealed, is that instead of a strong leadership projecting a very coherent line, Russia has a leadership that still has a very long way to go to learn to be a leadership. It revealed that president Putin has a very limited political power base, despite that he had received 54 per cent in a vote in March. Moreover, as opposed to his predecessor president Yeltsin, he lacks the ability to transform this formidable political support into a political tool. So, what are the features of Russia’s new political regime? What is obvious is that there is a very heavy reliance on the army, the security services and the military industrial complex for political support. This has its plusses and minuses; it has its drawbacks and advantages. The plusses and advantages are that you have people who are disciplined, who are ready to take orders and execute them, who have a certain mental discipline. But the disadvantage is that the tasks that face Russia today – this is a structural reform of the economy, amazing, I would say huge social change, integration into the global economy, environment, health care, all these things are not exactly the domains which these people can deal with. I think that also for a government that has announced that its main aim is to overhaul the economy it is quite strange to rely on the chunk of the society which is used to not living of it’s brains and hands, but on people who live on government money – those who are called ’byudzhetniki’ in Russia – the army, the bureaucracy, the security services, these are the people who serve the state. They don't produce anything, they are not ready to think in modern terms about changing the country. I think that this is a big psychological problem, which is not well assessed. If you have a lot of people with good mental discipline and the ability to do things, but who were not trained to live in the modern world, then you have a problem. And I think that the discrepancy between the team of liberal economists that work in the Russian government today and the people who make policy in the Kremlin is growing more and more.

Another characteristic feature of Russia’s new political situation is that the new Russian leadership believes in a strong economy which is achieved in a kind of social vacuum. As opposed to, say, the early 90s Russian politicians understand that to be a great country in the world, in the modern sense of the word, it’s not sufficient to have nuclear weapons and a permanent place in the Security Council. It is important to have a functioning, efficient economy, which they understand. I think what we see until now, is that they don’t understand that it cannot happen in a vacuum, with a weak judiciary, a weak police force, a weak civic society, disrespect of law and lack of any kind of assurance that tomorrow won’t bring any new disasters on the hands of tax-payers. The strict separation of the purely economic reform from democracy building, institution building, civic society building is another characteristic feature of Russia’s new politics. And this reveals probably the essence of the new regime; it’s yet another attempt, of which Russia has seen quite a few in its turbulent history, to run a revolution or a reform from top down, with no reliance on any movement from the bottom up. This is probably the biggest psychological problem that president Putin will face in the coming years. The reforms that were offered, suggested or drafted by Mr. Putin’s team in May, mainly reorganisation of the federation council appointing seven new supergovernors to supervise Russia’s seven new regions, it all was aimed at a non-centralised approach to a very slack federation that formed itself under Mr. Yeltsin. That may have been a very positive process and still may well happen to be a very positive process, but in my personal view it could only be successful if it is supported by a drive to promote local self-government, local assemblies, NGOs – all those cells of the civil society that help the central authority to maintain law and order in a country as diverse as Russia is.

Until now we have only seen the first movement, a movement from top down. There is no visible support, and quite a lot of visible irritation at any movement from the bottom up. At human rights activists, at environmentalists, at the local parliaments, which are gradually becoming forces in Russian politics. All this irritates the central authority and as of now, it looks like this tendency is going to last at least for some time.

President Putin has a different attitude to politics than Mr. Yeltsin. They are playing different political roles in Russia’s political theatre. Mr. Yeltsin was always saying that he is ultimately responsible for everything and finally at his political undoing he was largely held responsible for everything. Mr. Putin says the same; he says that he is responsible for everything. But the problem is that the role models that Mr. Yeltsin and Mr. Putin use are different; Mr. Yeltsin was playing the tsar of all Russia, and one doesn’t really reproach the tsar frequently on petty matters. Mr. Putin is different, he says: "I’m just the country’s top bureaucrat", which calls actually for a lot more responsibility. Potentially it creates a danger for Russia’s political regime and for Russia’s newly elected president, because with no diffusion of power, from the executive to the parliament, to the cabinet, to the local authorities it will be the presidency that actually will be held responsible for every single failure which may happen on Russia’s way to reform. This is a danger that probably the president himself does not realise yet. But the instinct to keep the power in one hand is still very strong and that places a lot of demands on someone who has been elected Russia’s president and who professed to reform the country quickly and efficiently.

Another feature of the current political situation in Russia is definitively the new government’s irritation with mass media. What we have seen over the last few months are not very encouraging signals. The media is viewed as a troublemaker and rebel rouser, while in fact, if there was any achievement in Russia over the last decade, it is that the media remains the only real instrument of public control over the government in absence of an independent judiciary, an efficient police force or the necessary mass of well-off tax payers and civic society institutions. The media is the only controlling tool that could provide a mirror for the government to look at itself. But it seems that Russian leadership prefers to look away from this mirror or smash it, as we have seen recently with attempts to muzzle NTV television station and take over the control of ORT, the main television channel in Russia. This is a difficult task, because on the other hand the government professed to willingness to Western investment, it professed a desire to integrate with the rest of the world – it is a leadership that said Russia is a part of Europe. For this leadership it is quite important to have the necessary appearance when president Putin or his ministers speak to leaders in the West. If you muzzle the media, it creates a lot of awkward problems, so I think that the relationship between the government and the media can be characterised as an ongoing struggle. My personal prediction once again is that the government will take more or less control over the television but leave the newspapers aside because they are much less influential than television in Russia. This would help the political leadership on the one hand to control the situation, to control the information, and on the other hand have a picture of a diverse media. A general image of media freedom and of diverse opinions being aired in society, even if these opinions would be much less listened to than they were two or three years ago during Yeltsin days.

I am not going to touch upon the topic of Russian foreign policy, but I would like to speak about the implications, which the picture I have described will have on it. Today, Russian politicians, in dealing with Europe and with the US, tend to on the one hand feel the need to maintain contact, because Russia needs western help in fixing its economy, but on the other hand Russian political leaders are disinclined to listen to talk about values, about human rights and things like that. After Kosovo, and especially after Chechnya, this is viewed by Russia’s political establishment as just empty and hollow veneer – the veil that camouflages good old "Realpolitik" on behalf of the West. The Chechnya campaign, which has seen western leaders lining up on the doors of the Kremlin to shake the hand of Mr. Putin, convinced Russian politicians that the West is not really interested in Human Rights as far as Russia is concerned. The conviction is that the West is only interested in stability in Russia, at any cost. And this is something that the current political leadership thinks it will be able to deliver. That is why there is a slightly arrogant attitude to western preachings about Human Rights and common European values. But the Russian political leadership also underestimates that the continent of Europe is transforming from a purely economic entity into an entity that is becoming more and more a political project, which is about values, about common bonds and a common outlook on the world. So when Russian leaders say: "We want to deal with Europe" I don’t think they really realise what they want to deal with. It boils down once again to the question of Russian identity, which is a long and historical subject that would probably take several conferences to deal with. But I think this underestimation to the core essences of what goes on on Russia’s western frontier characterises Russian European thinking today.

What the West could do: It cannot do much, as it actually always has been – there is nobody in Russia to fix Russia’s house except for the Russians themselves. But what the West could do, is first to be firm about its own professed principles. And not be shy about pointing out to Russia’s politicians that it is by adhering to certain core principles that Russian leadership would secure better co-operation with the West than otherwise. Thirdly, I think that western support should go to people creating civic society institutions, people working in NGOs, people who want to start up small businesses. To people who really change Russia. There are not many people like that, some say 20 per cent, some say 30 per cent of the population, but these are people who are ready to stand on their own feet, who are ready to take their lives into their own hands. People who would be ready to move Russia forward. I think if the West professes its support to these forces in the Russian society, it would be better both for the West and for Russia.

Expanding the Small and Medium Enterprise Sector in Russia

Thomas McAndrews, US AID Moscow

I would first like to thank the Royal Ministry of Foreign Affairs, and in particular Ambassador Romundset, for inviting me to address this workshop today. In May Ambassador Romundset and I had a very interesting and thought provoking discussion of what are the best ways to help expand the "small and medium enterprise" or "SME" sector in Russia. That is primarily what I will talk about today.

I work for the United States Agency for International Development, US AID, on our bilateral program in Russia, based in Moscow. Our programs in Business Development and Investment represent one of the three priority areas of the US AID program, the other two the Democratic Transition, which includes citizen participation in the political process and the rule of law, and Social Transition, which focusses on health and housing. All of our programs contribute to the development of a society, and a country, that will accept and respect investments, both foreign and domestic, and that will provide a healthy, educated, and motivated workforce. The point I would like to emphasize here is that in development programs, everything is related.

I am very proud of the US AID program in Russia today, and enjoy the challenges of working in this fascinating country. However, my remarks today represent my personal views and opinions. I came to development work from the private sector, working for several years as a commercial loan officer for a large bank in California. When I see how business credit and loans are made here, I almost always compare the system to the one I worked with when I was making loans. In a word, how much simpler it was.

Russia is the third country I have served in for US AID. The first two were Jamaica and Nicaragua. On the surface, they appear quite different from Russia, starting with the climate. The total population of both of these countries is much less than that of the Moscow Oblast. But having seen how the productive sector functions in all three countries, the most fascinating thing to me is the similarities. In particular, the difficulty in dealing with the Government, including local and regional authorities, in obtaining permits and approvals for a business, and the lack of a transparent legal system. These systems allow too much discretion to officials, which in turn gives them tremendous power over entrepreneurs, large and small. So let us turn to Russia, ten years after the end of communism and the rise of democracy. According to information supplied by Goskomstat, the Russian statistics agency, the first three years of the decade of the 90s saw remarkable growth in the SME sector, from an initial level of 200,000 in 1991 to 900,000 in 1993. Since then, however, the number has remained about the same. Why has this happened? I would argue that the number of SMEs has continued to grow and expand, but that most of them are now choosing to operate either in the informal sector, or as sole proprietors. The best estimate of these individual entrepreneurs is about 3 million, or three times as large as the number of registered small enterprises. Despite these large numbers, it is clear that the hoped for boom in small business has not happened. Economic conditions are, of course, difficult, and all of the obvious market niches have now been filled.

Most importantly, the administrative barriers appear to have remained unchanged over the last ten years. Taxes are high, the tax system is complex, and in spite of some well meaning efforts by the central government, things appear to be getting worse rather than better. Today, administrative barriers, and the transaction costs caused by these barriers, remain the most difficult constraint to growth in the SME sector. We must also remember that these barriers also constrain all business investment, from the one person microenterprise to the largest multinational investment in Russia.

At the policy level, all of the donor organizations are working to encourage the Government of Russia to improve the investment climate. The Foreign Investment Advisory Service, a World Bank organization, is now completing an administrative barriers analysis of several specific regions, documenting the complexities of the process in four areas, Novgorod, St Petersburg, Leningrad Oblast, and Sverdlovsk Oblast. US AID plans to have them do a similar analysis in Tomsk, in central Russia. Other organizations, including Tacis, are also examining this issue at the regional level.

Still, the hardest tasks remain, the reforms and changes necessary to the systems in place. Changes need to take place at all levels of Government, to reduce the barriers, and most importantly, the great discretion and therefore power that now is in the hands of local, regional, and national officials be reduced to appropriate levels. This will take time, but should be a central policy goal of all of our productive sector development programs in Russia.

So where does that leave us, if we want to work to help create employment and opportunity for the average Russian right now? What can be done now, and what can be successful, even under the present, far from perfect economic conditions? I believe that the most effective business and investment promotion activity that the donors can support under these circumstances are microcredit programs. I will also argue that the most effective microcredit programs are those by nontraditional lending organizations, primarily nongovernmental and not for profit organizations.

Microlending is a third world technology that has been shown to be effective in providing loans, hope, and opportunity to the poorest communities in the poorest countries. Another point to consider is that these programs also work in more developed economies, such as in the United States. If it can work in countries as different as Bangladesh and Nicaragua and the US, shouldn’t it work in Russia?

The answer is that it is working in Russia, and is the primary credit program being implemented by US AID. We currently support microcredit programs in seven Russian communities, working through four American nongovernmental organizations. They have provided over $11 million in loans to 9,000 clients since our program of microenterprise lending began in 1994. Over 70% of the loans have been to women, consistant with the worldwide trend in these programs.

Most important to me is that two of the four programs administered by Opportunity International, our oldest grantee, are now sustainable and able to operate using their interest and fee income to pay their operating costs. We expect that all of our programs will become fully self supporting as they grow and mature.

Demand for microcredit appears to be almost unlimited. We estimate the total potential clients of microenterprise institutions to be over three million Russian enterpreneurs. US AID recently supported a microfinance survey of the Russian Federation to see who has access to credits below $5,000. The results show that, although there is now a lot of interest in these programs, only about 15,000 entrepreneurs have actually received microloans. That means that, at least to the present, the US AID programs have provided the majority of the microcredit loans in Russia.

There are other programs underway that focus on small business lending, such as the European Bank for reconstruction and Development’s Small Business Lending Program, which includes some microlending through the formal banking system. Our programs complement the SME lending programs underway under the EBRD project.

The business environment for both microcredit implementing organizations and their clients, is difficult. Initially, the idea of microfinance in Russia was not well received by many people in Russia, and was viewed as an activity not appropriate for Russia. Perceptions are changing, particularly after the success of the programs here, and in other countries in the region. We have formed a policy group, with representatives of several micro credit organizations working together on legal and regulatory issues. Regional governments, and also representatives of the Federal Fund for Small Business Support are beginning to show interest in this activity.

Finally, I would like to very briefly mention our other programs that support business development and investment in Russia. US AID supports several programs to help in the expansion of the SME sector throughout the country. We are strengthening and training personnel at what we call business support institutions throughout the country. These are public or private sector organizations that provide training and consulting services to the SME sector. We use some of these organizations to provide firm specific consulting services, utilizing volunteer businesspeople from the US. We also provide a wide variety of management training activities. We are working on accounting reform, to encourage the adaption of international accounting standards in Russia.

US AID works with the Ministry of Antimonopoly Policy and Support for Entrepreneurship closely on the policy issues related to the SME sector, and also has policy and reform oriented programs in the financial sector, concentrating on taxation and tax policy, fiscal policy, and banking reform. All of our policy efforts are carried out in close collaboration with other donors, both multinational and bilateral.

Thank you for allowing me to address this seminar today. I have given you a very brief overview of our efforts to support business and investment. I hope that my thoughts will help you in your process of designing new cooperation activities in Russia. It is both a tremendous challenge and a great opportunity to help in this historic transformation.

Keynote Address

Espen Barth Eide, State Secretary, Ministry of Foreign Affairs

Ladies and gentlemen,

As Foreign Minister Jagland said in his opening address: The further development of relations with Russia is one of the primary foreign policy objectives of this Government.

There are good reasons for this.

Firstly, we have important national interests to safeguard in cooperation with Russia. Interests connected with the management and exploitation of resources, private sector cooperation and stability in the northern areas. Russia and Norway are tied together in a common destiny with respect to many of these areas. We have a shared sea, we have a common border, and the environmental challenges in the region know no national borders. Simply, there is no alternative to cooperation.

Secondly, it is in our own interests to assist Russia with its democratic reforms, institution-building, environmental protection and sustainable development.

We must admit that we have not come as far as we had hoped ten years ago in developing our ties with Russia. Conflicts of interest have emerged in several areas. This is a situation that is more or less constant. However, the greatest challenges facing us in our cooperation with Russia are related to the protracted economic, social and administrative crises in the country. In most areas Russian policy reflects a lack of consistency and predictability. This marks Russia’s inability to define its own interests and to carry out processes in accordance with these interests. We must assume that this situation will continue for a long time to come. Russia is a country full of highly competent people, with world-class experts in many fields: What is lacking today is rather the economic, legal and political frameworks that transform this wealth of experience and competence into social and economic progress for society at large.

This month, we will have a historic record of Russian-Norwegian political contacts; our prime minister Mr. Stoltenberg met president Putin in New York this month, Russia’s prime minister Mr. Kasianov will be in Oslo at the end of the month, and we have several other high level meetings scheduled this autumn. Among these are visits to Norway by the Russian minister of nature resources and the minister of trade.

Last night I returned from Murmansk, where I had talks with the political and military leadership of the region in order to try to use the momentum created by the Kursk accident to bring some new progress into on-going discussions with the Russians about issues relating to nuclear safety, early warning, and other areas of resources, energy and environmental cooperation. It was a very interesting, and in my understanding, successful visit. I will come back to some of the specific points in a moment, but allow me first to share a general reflection with you.

Broadly speaking we have some ten years of experience in working with post-communist Russia. I think we have learnt many lessons during these ten years. Indeed, the image of Russia has changed radically, not once, but several times during this period.

1) During the Cold War, Russia was a very "foreign" place: a possible enemy, perceived as radically different in its political and economic systems but still functioning in its own way.

2) Shortly after the end of the CW, the image switched to the extreme opposite: Russia – and particularly northwestern Russia – was "almost like Norway in the 1950’s", just poorer and suffering from the "setback" of communism. With a little help from its friends, it would soon modernize both its economy, its culture and its political system and become like us in a few years time.

3) Today, I think that we are beginning to realize that Russia is a "different place" as Peter Norman Waage so aptly entitled one of his books. It is close, it is a friendly state, its population is increasingly exposed to contacts with us, as is our population with them. But it is, and will remain, different. And what is more, there is no need for particular concern over this fact in itself.

I think that we are just beginning to understand Russia, just as the Russians are beginning to understand us.

Change was not as rapid and did not always take the paths that some people on our side might have believed that they would take ten years ago.

It is important, however, that our cooperation is adapted likewise and tailored to suit these new insights. Indeed, I think we are on the right track in that respect.

Short-term to long-term. Reason for optimism – but in a long perspective.

From industrially-oriented investment programmes to an increased focus on people-to-people cooperation in a confidence-building framework. This has to take place at the regional level, the national level, and the international level.

I agree with a point raised in Thomas McAndrews’ presentation: We who are involved in assisting Russia’s economic transformation may want to look closer at experiences with such assistance in other transitory societies. Russia is not a developing country in a traditional sense. However, positive experiences in focusing on small and medium-sized businesses and an emphasis on microcredits, not the least focusing on women-based enterprises – may also be of relevance when tailoring our economic cooperation with Russia.

In Norway: a broad range of organizations are involved in work with Russia. For instance, all the ministries except one have some kind of Russia-related policy.

The county of Finnmark and the municipal authorities have done an impressive job, as have other parts of Northern Norway.

But one thing is paramount: It must be remembered throughout that it is the Russians who are the only ones who can actually do the job of transforming Russia. It would be arrogant and counter-productive if we behaved as if we can solve Russia’s many challenges without them. We provide assistance, cooperation and facilitation, but we do so with the Russians, not for the Russians. It could hardly be otherwise.

- - -

Today’s brainstorming session has been arranged so that we can find ways of transforming our visions into reality. Seventy of you will be taking part in the session this afternoon. The Foreign Ministry has high hopes of a gathering of so many distinguished participants.

We are of course expecting criticism. Indeed, I would encourage you to be critical: Let us do our best to pinpoint where we may have failed in the past.

But we also expect input, proposals, new ideas and, not least, an exchange of views that brings us one step further in our efforts to utilize these resources to the benefit of our cooperation with Russia. Several of our guests have expressed how much they are looking forward to this event. I can promise you that every comment and proposal made in the group discussions later today will be read by everyone in the Ministry who deals with Russia, including myself.

The background for today’s seminar is the Government’s Russia strategy, which was finalized in May. The strategy outlines the basis for our policy towards Russia and its overriding objectives. It reflects the breadth of our cooperation with Russia at both bilateral and multilateral levels. An increasing number of actors both from Russia and Norway are taking part, as well as an increasing number of government agencies, institutions and individuals.

At today’s brainstorming session, we have chosen to focus on our cooperation in four important areas: industry, health, energy and the environment, and culture. We could easily have included a great many other topics and invited many more to participate, but our time is limited.

In my talk today I will discuss some of the problems in these areas and outline the conclusions of our Russia strategy.

But first of all, the Russians must themselves develop legislation that provides a clear framework for foreign private sector investment, and ensure that this legislation is enforced. Predictability is a keyword here.

Financial resources are not the key element of the cooperation, but they are important. I would like to see a steady increase in this field.

Russia is currently not a country to which the rules set out by the Development Assistance Committee (DAC) of the OECD apply. Hence, we cannot use the traditional source of development support – the ODA budget – for our cooperation with Russia. This poses certain question marks. The social and economic problems we find in parts of Russia are in many cases comparable to those in ODA-eligible countries as defined by the OECD. In my opinion, we need to question this issue in the long run. A division of the world into a North-South axis dealing with development, and an East-West axis dealing with security, is no longer a meaningful way to organize our international thinking. This is reflected in the proposed Labour Party programme, which will be discussed at our Congress in a few months’ time. Changes here would however require adaptations in the OECD/DAC rules, and this requires a long-term effort that will be a process loaded with political challenges. In the meantime, we do intend to increase the financial support available for projects in Russia over the Central and Eastern European Cooperation programme, outside the ODA framework.

The grant scheme is one of the most important tools in our Russian policy. For the period 1992-2000, more than NOK 1.2 billion has been earmarked for cooperation projects in Russia. It covers a total of 1 250 large and small-scale projects in all fields.

Private sector cooperation is difficult. But I am sure we will be hearing today how challenging and rewarding it can be. Private sector cooperation and trade cannot be implemented by government measures. It is you, the actors, who must recognise the opportunities, who must choose – and dare – to seize them. And we can see that this works, that it yields results. Trade with Russia showed a favourable trend during this period, with an increase from NOK 2.8 billion in 1992, to NOK 7.3 billion in 1997. Norwegian exports increased by 318 per cent during the same period. In 1998 trade between our two countries declined to NOK 6.4 billion, due to the rouble crisis in Russia in August that year. In the course of 1999, however, trade once more increased to NOK 6.6 billion. In 1997 Norway accounted for 0.7 per cent of total investments in Russia. This shows that we are moving slowly but surely in the right direction.

In the past years, the Murmansk and Archangel counties have been the main focus of our private sector cooperation. We will continue to encourage engagements in this region. At the same time, we may want to consider what we should do to increase our involvement in more dynamic areas further south. This question is being considered, and I assume that it will also be a topic of discussion later today. At the same time, I wish to stress that this does not mean that we will ignore northwestern Russia. The strategy confirms that priority should continue to be given to the development of economic cooperation and infrastructure in the north.

As already said, in my view it is unrealistic to believe that a commercial project in today’s Russia will succeed overnight. Patience is required, and a willingness to proceed one step at a time and to tolerate setbacks. As I see it, we cannot afford not to make the effort, because Russia is a neighbouring country and one that is so rich in resources that it will always be a central actor in the international economic arena – and thus an actor of great significance to Norway.

Having said this, the success rate is actually not that bad. Experience has shown that it is projects in fields such as the environment, health, social and humanitarian assistance and education that have yielded the best results. The project "cleaner production" is a good example. Some 300 firms and more than 1 000 Russian engineers have now been trained and certified through this programme, which was developed by the Norwegian Society of Chartered Engineers. Thirty qualified Russian advisers are being used in the follow-up to the project. Every dollar invested by Norway has yielded between two and two and a half dollars annually in the firms, in addition to the environmental benefits. This is in keeping with the project’s intention: to help the Russians to help themselves.

Russia has considerable energy resources, including around a third of the world’s known gas reserves. Thus, the energy sector is very important for the Russian economy. We must therefore help to strengthen the energy sector in Russia by sharing our experience, particularly as regards the petroleum industry, but also in other fields.

If conditions are right, Russia can be a key area for the Norwegian petroleum industry’s international involvement. We must seek to ensure better conditions for Norwegian companies that wish to invest in Russia. It is also very much in Norway’s interests that the energy sector in northwestern Russia develops in a more sustainable direction. In this connection it is important to promote cooperation on energy conservation, renewable energy sources, nuclear safety and environmental standards for the petroleum industry.

At the same time we must see to it that our cooperation on petroleum resources also includes environmental impact assessments in order to ensure that these resources are developed in an environmentally acceptable manner.

The nature and magnitude of the environmental problems in northwestern Russia are such that it is vital for Norway and the other countries in the region that something be done about them. The environmental situation there affects us in a number of areas. Environmental problems cannot be contained by geographical borders.

As I said before, I am just back from a visit to Murmansk. It reminded me very strongly about the important historical fact that most of northwestern Russia was indeed build by the Soviet Union on what until then was almost uninhabited land. Thus, the legacy of Soviet thinking is particularly strong in this part of the country. This is a legacy of extreme technological optimism, where the country possessed very good engineers and there were very few ecological restrictions on doing whatever was needed to make massive economic leaps. Environmental impact assessment was not, to put it mildly, the key concern of the masters of planned economy of the 1950s and 1960s. Let me point out three illustrations, all from the environmentally related work we are currently doing with Russia.

First, we have the military nuclear submarines. These were key elements in the USSR’s strategic arsenal – and those remaining are still important military assets in the Russian Federation. Obviously, the concern was to produce enough for today’s estimated needs, not to speculate on how to deal with the effects of such a massive build-up in the future. Now – well into the future as seen from the perspective of the people who constructed the first submarines – no one really knows what do with them. A huge stock of decommissioned submarines – and with them, enormous quantities of spent nuclear fuel – is a problem in search of an answer. We are engaged in this sector, and have to be, because the problems created in this area are far too large to be solved by one country alone. Their presence does indeed illustrate how perceptions of security are changing. We used to fear Russian submarines that worked. Today, we are much more afraid of those that do not work any more.

In this context, we received positive signals on an old, outstanding issue – the access to the Andreeva Bay in the Litsa Fjord, not far from our borders. This is one of the world’s largest agglomerations of decommissioned submarines and spent nuclear fuel. We have allocated some 20 million Norwegian kroner for projects relating to the clean-up of this area, but so far we have not been granted access to the installation. It now appears that we will – however after the completion of a fence or barrier that will prevent us from looking over to the military installations on the other side of the Bay. We have still to see if this actually materializes, but I choose to see this as a positive signal anyhow.

Secondly, still in the nuclear area, we have the civilian surface vessels – not least the nuclear ice-breakers, a type of vessel currently only possessed by Russia. Again, we see an example of excessive technological optimism: had it not been for the nuclear hazard, this would have been the ideal form of ship – years of autonomy and enormous power. Many countries experimented with nuclear ships after the Second World War – including Norway: This was one of the reasons behind the one experimental reactor we have in this country. But most states chose not to proceed, as the environmental risks became clearer. Today, the ice breakers take American millionaires to the North Pole. And the nuclear container ship Sevmorput – built as late as 1988 – has nowhere to go, as no coastal state is willing to allow the ship to enter its harbours.

In Murmansk, I participated in a ceremony to celebrate the finalization of a project aimed at increasing the physical and electronic protection of the ice-breaker Sovjetski Sojus. This project is part of a Russian-American-Norwegian strategy to reduce the threat posed by possible unauthorised access to vessels and installations that contain material that may be used for terrorist activities. We have also financed a system that improves control over the nuclear fuel in order to prevent theft.

Thirdly, we have the industrial town of Nikel. The Nikel plant is a tragic monument to a centralised economy. It was based on producing nickel from ore imported from Norilsk in Eastern Siberia. The ore was transported by train to the North Siberian coast, from there across half the globe with the help of nuclear ice-breakers to Murmansk, and then by train to Nikel, just to be processed in the melting facility there. The consequences to the environment in the surroundings of Nikel are disastrous. Vast territories are completely and permanently damaged. Then, when a centralised system like that of the USSR collapses, the complex networks that keep such megalomaniac ideas alive die. So far, it has been able to adapt through a system where it more or less consumes its already existing infrastructure.

Since 1990, there has been a desire to assist in the transformation of the Norilsk-Nikel plant into something more economically and environmentally sustainable. Lack of good projects have rendered this inoperative so far, but recent signs of interest from the Nordic Investment Bank and Norwegian interested parties may prove to be a move in the right direction.

Norwegian efforts in northwestern Russia must be coordinated with what is being done by other countries and institutions. We must improve coordination of the Nordic and European environmental efforts in northwestern Russia and take advantage of the opportunities offered by the EU Northern Dimension in this connection. We are also working closely with the United States on a number of projects relating to this part of the country.

The tragic submarine accident in the Barents Sea clearly demonstrated the enormous coordination difficulties facing Russian society. Unfortunately, it took a long time before the Russians asked for help. All the same, the fact that foreign assistance was requested is a new development, and the contact between Russia and Norway since the accident signals a new attitude on the part of Russia towards cooperating with Western countries in connection with serious accidents.

On Monday, I met Admiral Papov, the commander of the Northern Fleet. Admiral Papov is a good illustration of the new openness that we experience in working with the Russians. I was quite impressed when I heard his experiences of the recent crisis.

One of the working groups today will be dealing with health issues. Health is an important part of the Cooperation Programme. The health situation in northwestern Russia gives cause for great concern. I need only mention the decline in life expectancy, the increase in lifestyle-related health problems, the high and rising abortion rate and the sharp increase in the incidence of communicable diseases.

At the meeting of the Barents Council in 1999, Norway’s proposal for a cooperation programme in the health sector was adopted. Five target areas were identified: communicable diseases, maternal and child health, lifestyle-related diseases, indigenous peoples and general improvement in the quality of health services. The programme is well under way and the feedback from both Russian and Norwegian sources indicates that good, concrete results are being achieved.

Like environmental problems, communicable diseases know no borders, and we will have to cooperate on health services if we are to stop the spread of such diseases. This is why the Norwegian prime minister has assigned top priority to health. During the meeting of prime ministers in the Council of the Baltic Sea States in April, he proposed the establishment of a Task Force on Communicable Disease Control in the Baltic Sea Region. The intention is to develop a strategy for combating communicable diseases that is as concrete and action-oriented as possible.

The Foreign Ministry also wishes to follow up this initiative. Therefore we appointed a working group to deal with the problem of AIDS. AIDS is not just a problem in southern Africa. It is a growing problem in the parts of Russia close to our borders, especially in St. Petersburg and Kaliningrad.

If we are to succeed in further developing the cooperation between Russia and Norway, a knowledge of each other’s language, society and culture is essential. Official cooperation between our two countries in the cultural field is governed by a bilateral agreement. But people-to-people cooperation in the northernmost part of our countries is equally important. Exchange programmes for pupils, students, researchers and people working in the field of culture will be maintained and expanded. All good projects deserve our support, but it is the young people of today who will be taking over the Russia of tomorrow. The expertise we can offer them today will pay off tomorrow. Gro Harlem Brundtland introduced the concept of "sustainable development" in connection with the environment. I would like to borrow it for our purposes today. Without "sustainable youth", there will be no development.

Exchange programmes are very valuable and contribute substantially to breaking down prejudices and building confidence – on both sides of the border. After decades of mutual suspicion and fear, confidence-building is a keyword in our still very fresh cooperation. Young people today are growing up with a perception of their neighbours across the border that is quite different from that of previous generations. We must seize the opportunity that this represents.

When the Barents Cooperation was launched in 1993, the newspaper Aftenposten wrote: "Norway has made a bold political move."

It was a bold move. And it was a wise one.

The Barents Cooperation was a unique opportunity. If we had failed to seize this historic opportunity, it would have been a major error.

The Barents Cooperation has:

• contributed to peace and stability in the region

• consolidated and further developed the cultural ties between the peoples of the region

• encouraged the establishment of new bilateral and multilateral relations in the region and the expansion of existing relations

• contributed to a development that takes account of the interests of the indigenous peoples and paves the way for their active participation.

The Barents Cooperation plays an important role in Norwegian policy towards Russia. Norway has invested considerable resources in this cooperation. Of all the regional cooperation arrangements in the north, this is the one that is most directly focused on northwestern Russia. This means that it has the greatest potential for encouraging the desired development in our neighbouring areas and promoting our cooperation with this part of Russia.

The Barents Secretariat plays an important part in the Barents Cooperation. It has provided a framework for a very broad level of contacts with our important neighbour to the East. The Barents Cooperation is here to stay.

A recent evaluation of 19 of the Secretariat’s projects shows that 17 of them have been successful.

As a former researcher myself, I believe that such evaluations are useful. We should always analyse our past efforts, learn from successes and failures, and adapt our policies accordingly.

Therefore, I will advocate more systematic evaluation of projects in the Barents Cooperation. What happened to the results? Where have we succeeded? Our goal must be to utilize the resources more efficiently.

There is no denying that the main responsibility for Russia’s fate lies with Russia itself. The Russians must solve their own problems. This means that Russia must take action. Today Russia is in the midst of a comprehensive reform process. It is clearly in our interests that Russia manages to consolidate its democracy and develop a sustainable economy. Whether or not it succeeds is up to Russia itself. But as a close neighbour, and together with our partners in the rest of Europe and North America, we can help Russia get under way.

Thank you for your attention.

Næringsliv og virkemidler

Knut R. Sørlie, Internasjonal avdeling, NHO

• NHO har ønsket en Russlandsstrategi velkommen men kritisert den foreliggende strategien for å være unnvikende mht konkretisering og forpliktelser. Bra med idedugnad – dette muliggjør konkrete forslag og oppfølging.

• Typisk trekk ved den norske Russlands-satsingen er den stadige nedprioriteringen av næringslivet. Utlagt som om næringslivet ikke er interessert – det er feil – det har vært for stor risiko. 1999: 3,1 mill. I år ingen ting. Dette må snus.

• NHO har lenge tatt til orde for å skille ut Russland og evt tidligere SUS-land fra Samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa, altså å opprette et eget program for Russland og SUS. Det er etter hvert blitt stor forskjell på søkerlandene til EU og Russland. Russland krever en egen og spesiell behandling til forskjell fra de baltiske land og Polen som om få år vil være EØS-medlemmer.

• En av verdens største fattigdomsgrenser – om ikke den største – går mellom Norge og Russland. NHO foreslår at vi bør bruke midler fra bistandsbudsjettet i forhold til de mange utfordringene Russland står overfor mht helse, miljø, infrastruktur og næringsutvikling. Det russiske BNP har falt med 50% i løpet av 90-tallet. Det er større enn fallet under den 2. verdenskrig. Det bør være mulig allerede til årets budsjett å frigjøre midler til Russland, i og med at de høye oljeprisene medfører en kraftig økning av bistandsbudsjettet, forutsatt at Norge opprettholder den prosentvise andelen på 0,89 av BNP til bistandsformål.

• Både Sverige og Danmark har på 90-tallet satset ca. 10 milliarder kroner hver på Russland og nærområdene i Østersjøen. Finland har satset drøye 7 milliarder kroner. Den norske satsingen har vært bedrøvelig og synkende på 90-tallet og har i sum blitt 2,4 milliarder siden handlingsprogrammet så dagens lys i 1992.

• Sverige har sine Østersjømilliarder. Norge bør nå lansere sin treårige Russlandsmilliard. Dette bør være støtte til prosjekter, infrastruktur, næringsformål. Man kan tenke seg ulike typer virkemidler innenfor rammen av en slik "pott". Innenfor rammen av det bør Norge arbeide for å etablere et russisk miljøfond – på samme måte som det polske miljøfondet – slik at man kan koble gjeldslette med miljøforbedringer og økt norsk næringsvirksomhet i Russland. Russland har enorme miljøproblemer også på klimasiden. Her kan man oppnå store resultater.

• Den geografiske innsnevringen av virkemidlene i SNDs Fond for Nordvest-Russland bør opphøre og fondet bør gjøres generelt for Russland. Vi må se i øynene at den mer dynamiske næringslivsutviklingen skjer og vil skje rundt Moskva og i St. Petersburgområdet. Dette betyr ikke at vi skal glemme NVR. Erfaringen tilsier at man får mer ut av satsinger innen helse, kultur, miljø og institusjonssamarbeid, men vi bør også selvfølgelig ha noe midler rettet mot næringslivssamarbeid i NVR.

Referat: Helse

Gruppeleder: Guri Tyldum, FAFO

• Dagens helseproblemer i Russland må sees i sammenheng med økningen i fattigdom. For å bedre helsesituasjonen er det viktig å arbeide på tvers av sektorer, og ikke med en utelukkende medisinsk orientering. Det hevdes at kun 10-15% av helseproblemene kan løses gjennom kurativ medisin.

• Russland sliter med " the double burden" i helsesektoren. De har helseproblemer typiske for utviklingsland – generert av bl.a. feil ernæring, mangel på rent drikkevann og manglende smittevern. Samtidig sliter de med helseproblemer mer typiske for industrialiserte land: livsstils-sykdommer knyttet til stress, røyking og høyt alkoholkonsum.

• Det var stor enighet om at pågående prosjekter er for dårlig koordinert, og at det er for lite kommunikasjon mellom institusjoner involvert i prosjekter i samme region eller tematiske område. Det er også et behov for å bringe erfaringer fra tidligere prosjekter videre slik at en ikke trenger "å finne opp hjulet på nytt" hver gang. Flere argumenterte for større og mer langvarige prosjekter, for å unngå at alle prosjektmidlene går med til å orientere seg i terrenget. Små budsjettrammer gir kortsiktig planleggig, og når prosjektet er over risikerer en at den oppbygde kompetansen forsvinner, samtidig som samarbeidspartnere på russisk side står igjen uten oppfølging og kontinuitet. Resultatet blir på sikt manglende interesse fra russisk side: det ble hevdet at det er en økende skepsis fra russisk hold til norske samarbeidsprosjekter, pga. erfaringer med uprofesjonelle enmannsprosjekter uten oppfølging .

• Tre satsningområder ble trukket fram:

- stedsutvikling; en rekke parallelle prosjekter i mindre lokalsamfunn.

- grasrotsamarbeid og bevisstgjøring

- kompetansehevning (spesielt innenfor smittsomme sykdommer)

• Argumentene for stedsutvikling knyttes til behovene for å jobbe desentralisert (se under), og for å anlegge et bredere samfunnsmedisinsk perspektiv på prosjektene. Helseproblemene i en region må som nevnt sees i sammenheng med sosiale faktorer som arbeidsløshet, fattigdom og utdannelse. Det blir derfor lite fruktbart å skille satsningsområder som næringsutvikling, utdanning, forskning og medisin.

• Prosjekter i samarbeid med "grasrota" ble av mange trukket fram som de mest fruktbare. Begrepet "grasrot" ble da brukt med referanse både til NGO’er, sivilsamfunn og helsearbeidere på mellomledernivå og under. Flere eksempler ble gitt på sentrale NGO’er og mennesker som organiserer seg for å bedre sin situasjon. Et eksempel er den nystartede organisasjonen av mødre til sprøytenarkomane i Arkhangelsk. Slike organisasjoner trenger ressurser, kompetanse-overføring og støtte.

• Flere argumenterte for en styrking av primærhelsetjenestene, men hvorvidt det er Norges oppgave å arbeide for institusjonelle endringer i Russland var det noe uenighet om. Flere fremhevet "problemeiernes rett til å definere egne problemer", og at en forutsetning for vellykket gjennomføring av et prosjekt er at det kommer som respons på problemeruttrykt lokalt. Institusjonelle reformer bør derfor fremmes gjennom konkrete prosjekter eller som løsning på konkrete problemer. Det er lettere å få aksept for at forebygging av tuberkulose bør gjøres desentralisert enn for en omfattende desentralisering av alle helsetjenester .

• For å endre lokale og føderale systemer bør en hovedsakelig ha kontakt med "grasrota", med nærhet til og forståelse for problemene. Disse aktørene kan igjen oppmuntres til å legge press på sine myndigheter. Vi bør ikke bare drive "nødhjelp" eller "brannslukking", men lære russerne å løse egne problemer gjennom kompetanseoverføring og forsknings-samarbeid. Flere påpekte at den beste form for læring er å la personer (fra alle nivåer) i russisk helsevesen komme til Norge for å se hvordan ting gjøres.

• Unge medisinerstudenter ble trukket fram som en lærevillig ressurs, i stand til å se med kritiske øyne både på det norske og det russiske systemet. Studentene er også de som har minst å tape på å gå inn for endringer i systemet.

• Behovet for å satse på kvinnene ble fremhevet av flere: mor- og barn-helse må fortsatt vektlegges sterkt, men institusjonelle endringer på dette planet kan være vanskelig. Det har vært tilfeller der sykehus som etter prosjektdeltakernes oppfatning har lagt om til bedre rutiner, har blitt truet med lukking. Enkle budskap, som gratis bedring av spedbarns ernæringssituasjon gjennom informasjon om brysternæring, blir ikke sett på som ordentlig vitenskap.

• Erfaringene fra samarbeid med offentlige myndigheter er svært blandede, det ble fremhevet at resultatene ofte er mer avhengig av hvilke individer en treffer enn av hvilke posisjoner personene innehar. Man må imidlertid ha myndighetene med på en eller annen måte. Det er vanskelig å gjennomføre prosjekter i Russland hvis man får myndighetene mot seg. Men midler kan godt kanaliseres direkte til prosjekter ("grasrota") hvis myndighetene føler at de også "er med", gjerne i form av en invitasjon til Norge, eller annen ærbødig oppmerksomhet.
• Generelt ble det imidlertid hevdet at måten russiske myndigheter håndterer helseproblemene på i stor grad er preget av vanntette skott mellom etater og dårlig koordinering. Mens offentlige myndigheter og russiske høyerestående byråkrater ofte motarbeider tiltrengte endringer, kan samarbeidspartnere på lavere nivå ofte være mer fleksible, progressive og samarbeidsvillige. Det er imidlertid viktig å forholde seg til alle de forskjellige byråkratiske nivåene, for ofte kan man ikke unngå samarbeid med offentlige myndigheter, og en må derfor i størst mulig grad forsøke å få dem til å spille på lag. Norsk helsepersonell som arbeider i regionen fungerer derfor ofte som en katalysator som indirekte bringer forskjellige russiske etater og myndighetspersoner i nødvendig kontakt med hverandre.

• Flere positive erfaringer ble imidlertid trukket frem. Mange prosjekter hadde i en årrekke hatt kontakt med alle nivåer fra Guvernøren og nedover, og arbeidet hadde gått utmerket. Det ble også referert til eksempler på at ulike etater har begynt å samarbeide i den senere tid. I Arkhangelsk har for eksempel fylkeshelsesjefen og rektor ved universitetet i samarbeid fått innvilget et samfunnsmedisinsk prosjekt gjennom helseministeriet i Moskva.

Referent: Ingrid Turkerud Haug, UD.

Referat: Kultur

Gruppeleder: Øyvind Nordsletten, Norges ambassadør i Moskva

Forskningsrapporten "Oppbrudd og fornyelse. Norsk utenrikskulturell politikk 2001-2005" (Rudeng-rapporten). En orientering ved Jan Gerhard Lassen – adv.dir. i UD, leder av seksjon for Kultur og Norgespresentasjon.

Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra UD av en gruppe ledet av daværende direktør ved Norsk Folkemuseum, Erik Rudeng, samt billedkunstner Kari Dyrdal og professor Trond Berg Eriksen. Rapporten ble ført i pennen av Mette Lending og overlevert departementet i januar 1999. Oppdraget var å utrede kulturens rolle i norsk utenrikspolitikk. Det er gjort lite forskningsarbeid på dette feltet tidligere i Norge. Rapporten gir en oversikt over norske erfaringer og internasjonale tradisjoner på dette området. Rapporten tematiserer bl.a. hvilke Norgesbilder vi presenterer overfor utlandet, og ansporer til en debatt om behovet for å revurdere de tradisjonelle Norgesbildene. Rapporten konkluderer med at ambisjonene på det utenrikskulturelle felt bør oppgraderes, og at det bør utarbeides en helhetlig handlingsplan på det utenrikskulturelle felt frem mot 2005. En interdepartemental gruppe er nedsatt for dette formål.

Russlandssatsingen . En orientering ved direktør ved Liv Hilde Boe og Dina Roll-Hansen, Norsk Folkemuseum

Utstillingen bygger på og er et resultat av erfaringene fra Tyskland-Skandinavia utstillingen. Idéen om en norsk-russisk kulturhistorisk utstilling ble lansert av tidligere president Jeltsin i 1998, og er senere fulgt opp i samarbeid med den russisk ambassade i Norge.

Hovedsamarbeidspartnere for prosjektet er Norsk Folkemuseum og Etnografisk Museum i St. Petersburg. Utstillingen skal ta utgangspunkt i museet som arena for kulturutveksling. I tillegg til Folkemuseet vil museer i andre landsdeler bli koplet inn, særlig i Nord-Norge.

Utstillingen skal belyse de politiske og kulturelle relasjonene mellom de to land med spesiell vekt på det 20. århundre.

Utstillingen skal være lett tilgjengelig, nå et stort publikum, og gjøre bruk av flere medier, bl.a. moderne informasjonsteknologi. Utvikling av hjemmesider er en sentral oppgave frem mot og i forbindelse med utstillingen.

Konseptet vil ikke bli ferdig utarbeidet før til neste år.

Det er dannet hovedkomitéer både på russisk og norsk side, og det har vært gjensidige besøk Norge-Russland vedrørende utstillingen. Hovedutstillingen skal vises på Folkemuseet i 2004 og ved Etnografisk museum i St. Petersburg i 2005. Frem til hovedvisningene skal det gjennomføres mange arrangementer og aktiviteter, bl.a. flere konferanser og seminarer. Viktige umiddelbare oppgaver er å kartlegge eksisterende kompetanse og å utvikle nettverk mellom de norske og russiske fagmiljøene. Der er også viktig å fremme kunnskapstilfanget gjennom bl.a. forskningsprogrammer. Stipendier vil bli utlyst, innrettet bl.a. på hovedfagsoppgaver.

Foreløpig budsjettanslag: 23 mill. NOK. UDs og Folkemuseets bidrag vil utgjøre omlag 13 mill. Kostnadsdekning på russisk side er foreløpig uavklart.

I kommentarrunden ble det bl.a. påpekt:

• Etnografisk museum i St. Petersburg er forbundet med høykultur og det ble reist spørsmål om dette ville motvirke en folkelig profil på utstillingen.

• Fra forskningshold ble det kommentert at det er for knapp tid frem til utstillingen til å kunne håpe på å få frem særlig mange nye forskningsresultater.

• Det ble reist spørsmål om aktiv bruk av moderne informasjonsteknologi vil bringe en slagside inn i prosjektsamarbeidet, da mange russiske miljøer, bl.a. skoler og universiteter, mangler slikt utstyr.

• Det ble understreket at Russland har høy kompetanse på museumssektoren

• Ambisjonene må være høye og de ypperste utøverne og de fremste institusjonene innen norsk kunstliv må engasjeres, f.eks. Oslo Symfoniorkester, Nationaltheatret, Munch-museet. Institusjonene må kontaktes umiddelbart, ble det foreslått, da de er booket opp lang tid i forveien. Det bør også opprettes samarbeid med festivaler og institusjoner i Nord-Norge, bl.a. de Nordnorske festspillene.

• Det bør lages arrangementer rundt store norske navn, spesielt ble Ole Bull, Grieg, Ibsen og Hamsun, Astrup, Thaulow og Harriet Backer nevnt. Av nåtidige forfattere ble Dag Solstad, Erlend Loe og Jan Kjærstad nevnt.

• Programmer for utdannelse av tolker og oversettere er viktig. Norsk universitetssenter i St. Petersburg er her en viktig institusjon .

• Det ble minnet om (Nikolai Zwetnow) at folkemusikken sto svært sterkt i Russland, og at det finnes store muligheter for samarbeid på dette området. Norge har også gode komponister som Oddvar Kvam, Terje Winther og Finn Mortensen som vi kan by på i dette samarbeidet.

• Fra mediehold (Middelthon) ble det foreslått å lage fjernsynsproduksjoner på russiske premisser for å motvirke det krisebildet av Russland som dominerer dagens sendinger og reportasjer. Det ble også minnet om at det er rimelig og forholdsvis enkelt å få sendetid i russisk fjernsyn, noe som burde utnyttes.

Norsk-russisk kunstsenter i Kirkenes . En orientering av Hugo Overgaard.

Med utgangspunkt i et ledig bedehus lot ideen om et norsk-russisk kunstsenter i Kirkenes seg realisere. Med midler fra oljeselskapet Total ble det mulig å invitere årlig 12 nyutdannede kunstnere fra akademiene i Norge og Russland til opphold ved kunstsenteret på 3 måneders stipendier. I starten var offentlige instanser som fylket, kommunen, UD og KD positive og støttet senteret. Etter fire års vellykket drift ble midlene fra Total stoppet, og senteret gikk i dvale. Overgaard etterlyste en ansvarlig instans som kunne få driften i gang igjen.

Det ble kommentert at senteret hadde vært en stimulans til flere kunstsamarbeidsprosjekter mellom Norge og Russland i Finnmark.

Historieforskning Norge-Russland . En orientering av Svein Holstmark, Institutt for forsvarsstudier.

Det foregår et aktivt forskingsarbeid på norsk-russisk felleshistorie ved universitetet i Tromsø med gode kontakter til Pomoruniversitetet i Arkhangelsk. Tromsømiljøet, der Jens Petter Nilsen er en sentral aktør, er opptatt av det regionale aspektet, og det forskes mye på felles historie i perioden frem mot revolusjonen. Det arbeides også med et prosjekt om russiske krigsfanger i Norge, som ble betegnet som relevant for "Utstillingen".

Det foregår også mye forskning ved universtitetet i Oslo med bl.a. Åsmund Egge som en frontfigur, særlig om norsk-sovjetiske relasjoner på 20-tallet og arbeiderbevegelsens og NKPs forhold til sovjetmakten.

Institutt for forsvarstudier har også et aktivt forskerengasjement på norsk-russiske problemstillinger.

Kontakten med de russiske fagmiljøene må bygge på faglig gjensidighet og russerne må inn på like fot fra første dag i fellesprosjekter. De norske miljøene må imidlertid bære de største økonomiske byrdene i fellesprosjektene.

Det kan føres en fri dialog mellom norske og russiske forskere. Forholdet mellom Norge og Russland er ikke så sensitivt som Russlands forhold til f. eks. Polen og Tyskland.

Politisk backing er viktig for å sikre norske historikere tilgang til russiske arkiver.

Det ble understreket at forskning er en tidkrevende prosess. I dette perspektivet er det kort tid frem til utstillingen, og det kan ikke forventes at mye ny realhistorisk kunnskap kan frembringes på denne tiden.

Utdanning og forskning. Orienteringer av professor Ingvild Broch, Universitetet i Tromsø, lektor Marit Bjerkeng, Høyskolen i Alta og avd. dir. Karen Nossum-Bie, KUF .

Samarbeid innen forskning og høyere utdanning har basert seg på midler fra Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa. Det er inngått en rammeavtale mellom Forskningsrådet/Universitetsrådet og UD om årlige midler fra nevnte program. Det er opprettet en egen styringsgruppe for fordeling av midlene under rammeavtalen. Senter for internasjonalt universitetssamarbeid (SiU) i Bergen er sekretariat for styringsgruppen.

Forskning og høyere utdanning er områder hvor samarbeidet allerede har gitt resultater og der det eksisterer nettverk og kompetanse på begge sider som kan brukes også utenfor fagene. Dette er felter som opererer med et langsiktig perspektiv, og der resultatene er varige. Studenter som har studert i et annet land får kunnskaper om landet som vil komme hjemlandet til nytte i fremtiden. Vi har mye å lære i Russland, og vi har også mye å tilføre fordi vi er sterke på ulike felter. Når vi underviser i f.eks. statsvitenskap og økonomi, hvor russerne har helt andre tradisjoner enn oss, lærer vi samtidig om utviklingen i Russland. Det bør satses sterkere på samarbeid innen fiskeriforskning og ressursovervåking. Det ble foreslått å bidra til oppbyggingen av Severodvinsk-avdelingen ved Pomor-universitetet i Arkhangelsk, hvor det er spesielt viktig med utdanning til mer enn skipsbygging.

Det ble understreket at språkkompetanse er en forutsetning for kontakt med Russland. Det ble foreslått en ordning med studiestipend/studiehjemler for spesielle yrkesgrupper, f.eks. politi, skole, helsevesen, rettsvesen, fiskeri og miljøvern.

Det er stor interesse for norsk språk og kultur i (Nordvest) Russland, og søkningen til norskkursene i Murmansk, Arkhangelsk og Petrozavodsk er stor.

Det bør satses mer på læremiddelutvikling.

Det inngås mange norsk-russiske ekteskap i Finnmark, som oftes mellom norsk mann og russisk kvinne. De russiske kvinnene er ofte høyt utdannet og representerer en ressurs som kan utnyttes bedre.

Musikksamarbeid . Orientering av musikksjef Harald Devold, Finnmark fylkeskommune .

Musikk i Finnmark arbeider etter tre linjer i det bilaterale samarbeidet med Russland/Murmansk: 1) Lokalt samarbeid med direkte forbindelser mellom musikere fra de ulike land. 2) Regionalt samarbeid og 3) Nasjonalt samarbeid.

Det er en stor kompetanseflukt fra Nordvest-Russland. Gjennom samarbeid med Finnmark vil de russiske musikere få en portal til kontakt med vesten. Av konkrete samarbeidsprosjekter ble det nevnt skolekonserter, prosjektet Partisan Requiem som skal utgis på CD og Sirkus Barents, et sammensatt musikkprosjekt som skal besøke 4-5 utvalgte steder i Russland, Finland, Sverige og Norge.

I anledning markeringen i 2004 ble det foreslått at de festivalene, som har et allerede utviklet program mot Russland bør delta i oppkjøringen med presentasjon av russiske kunstnere og artister og norsk-russiske samarbeidsprosjekter i 2002 og 2003. Videre ble det foreslått at en bør presentere norske kunstnere og samarbeidsprosjekter på festivaler som avvikles i St. Petersburg i denne perioden. Det kan være: Festspillene i Nord-Norge. Nordlysfestivalen i Tromsø. Varangerfestivalen. Musikkfestuka i Bodø. Nattjazz i Bergen. Kirkenesdagene. Pomordagene i Vardø.

Prosjektet "Kulturflyt Norge-Russland". Orientering ved Jon Skjerdal, Nattjazz.

Kulturflyt Norge-Russland er et prosjekt hvor formålet er å drive kulturutveksling mellom Norge og Russland, med hovedvekt på billedkunst, musikk og lyrikk. Det planlegges konserter, utstillinger og lyrikk/litteraturarrangementer, og utvekslingsordninger mellom norske og russiske kunstnere, bl.a. med opphold i gjesteatelier i Bergen. I første omgang er prosjektet 3-årig, men med mål om å utvikle et fast nettverk for kontinuerlig utveksling mellom Norge og Russland. Prosjektet har som mål å være et bidrag til forberedelsene frem mot den store "kulturutstillingen".

Samarbeidet har avdekket noen preferanseforskjeller mellom de norske og de russiske miljøene. Hva som tilbys fra norsk side og hva som etterspørres fra russisk side matcher ikke alltid.

Prosjektet skal finansieres dels gjennom offentlige tilskudd, dels gjennom sponsormidler. Prosjektet har søkt om en rammebevilgning fra UD. UDs støtte er imidlertid vanligvis knyttet til helt konkrete prosjekter med spesifiserte budsjetter for de enkelte tiltak. Dette omtalte Skjerdal som et problem. Skjerdal mente videre at UD ønsker å presentere det som er (kommersielt) vellykket i Norge, f.eks. innen jazz-genren. Det er ikke alltid dette samsvarer med det som det norske eller det russiske musikkmiljøet ønsker å presentere.

Regionalt samarbeid. Orientering ved Alf Modvar, avd. dir. i Kulturdepartementet.

Avslutningsvis orienterte Alf Modvar kort om det regionale samarbeidet innen rammen av Østersjøsamarbeidet og Barentssamarbeidet. Han avsluttet med å stille spørsmålet om hvorfor vi (norske institusjoner og miljøer) engasjerer oss i dette arbeidet. Han antydet at ett mulig svar var at samarbeidstiltakene skal medføre en utvikling av demokratisk styre- og tenkesett i Russland.

Referent: Arild M. Sande, UD

Referat: Energi/miljø

Gruppeleder: Arild Moe, Fridtjof Nansens Institutt

UDs utgangspunkt

I gruppen deltok 20 representanter for næringsliv, forvaltning, frivillige organisasjoner og forskning. UD hadde skissert hovedproblemstillingen for diskusjonen i gruppen som:

Norge og Russland kan ikke komme utenom et samarbeid om energi (olje og gass). Samarbeidet vil få store økonomiske dimensjoner. Usikkerhetmomentet er hvor raskt dette utvikler seg. Når miljøspørsmål er ført opp sammen med energi som tema, er det energirelaterte miljøspørsmål man er opptatt av, altså ikke en generell diskusjon om sårbart arktisk miljø, men en mer pågående holdning til og analyse av utfordringene.

Har Russland og Norge felles mål og verdier i energipolitikken?

Det norsk-russiske samarbeidet må nødvendigvis ta utgangspunkt i et sett av felles mål. Men har Russland og Norge felles mål i energipolitikken? Dette varierer i forhold til hvilken sektor det er snakk om. Det vil være ulik grad av sammenfallende mål avhengig av hvorvidt det fokuseres på gass, olje eller kjernekraft.

Gass

På gassiden er Russland og Norge konkurrenter i det samme markedet. På den ene siden kan det være ønskelig fra norsk side å øke effektiviteten og leveringssikkerheten for russisk gass for på denne måten å styrke gassens posisjon i det europeiske energimarkedet generelt. Dette vil kunne bidra til å øke det totale markedet for gass, og dermed også være gunstig sett i lys av norske gassinteresser. På den annen side vil et gassamarbeid lett kunne oppfattes som kartellvirksomhet noe som vil kunne slå negativt ut i markedet. Et samarbeid må nødvendigvis balansere disse hensynene mot hverandre.

Kjernekraft

Også i kjernekraftsektoren står man overfor vanskelige avveininger når det gjelder norsk-russisk samarbeid. På den ene siden er det fra norsk side ønskelig at gamle og usikre kjernereaktorer stenges. Samtidig ønsker man å bidra til at sikkerheten bedres så lenge reaktorene er i drift. Sikkerhetstiltak vil imidlertid ofte også bidra til å øke levetiden. Det gjelder derfor å finne en balanse mellom målene om stenging og økt sikkerhet. Samtidig representerer kjernekraftsektoren et satsningsområde for russiske myndigheter, og det er klart at slik sett har man her et sprik mellom målsettingene på norsk og russisk side. I de norske kontaktene inn mot sektoren, spesielt atomkraftverket på Kola, har muligheten for overgang til alternative energikilder ikke blitt berørt; i all hovedsak har den norske oppmerksomheten vært rettet mot å forebygge atomforurensning gjennom tiltak i selve sektoren.

Olje

I oljesektoren synes det å være mindre grad av målkonflikt. I motsetning til hva som er tilfelle for gass oppfattes Norge på dette området ikke som en konkurrent, og det synes også å bli antatt fra russisk side at Norge i mindre grad enn andre land har en skjult agenda ifht samarbeidet. Fra russisk side har det vært vist stor interesse for norsk forvaltning av oljesektoren og dialogen mellom oljeselskapene og forvaltning i Norge. Russland er også interessert i å delta i det internasjonale standardiseringsarbeidet både når det gjelder IT og miljøstandarder, ettersom dette betraktes som viktig for å modernisere sektoren.

I utgangspunktet har man fra norsk side sett samarbeide med og bistand til den russiske energisektoren som et middel for å få til mer markedsbaserte styringssystemer i Russland og dermed fremme en positiv økonomisk utvikling. En underliggende motivasjon har også vært internasjonaliseringen av norsk oljesektor. Overgangen til et markedsbasert system har imidlertid tatt lengre tid enn man så for seg for ti år siden. Tidligere var det ofte vanskelig å skille mellom russiske oljeselskaper og russisk forvaltning, mens dette er enklere i dag. Det synes derfor enklere i dag å bidra til et klart og langsiktig forvaltningssystem på russisk side gjennom samarbeid på myndighetsnivå. Tidligere var man i større grad avhengig av at også de russiske oljeselskapene ble omfattet av samarbeidet. I dag er disse i større grad kommersielle aktører.

Forholdet mellom forvaltningssamarbeidet og norsk næringsliv

For norsk næringsliv vil aktivitet og deltagelse i russisk oljesektor måtte skje på kommersielle vilkår. Både når det gjelder ressursgrunnlag og muligheter for transport ligger forholdene til rette for prosjekter med forretningsmessig avkastning. Risikoen knyttet til endringer i rammevilkårene - både fiskale og legale elementer - bidrar imidlertid til å gjøre investeringer lite attraktivt i dag. Ved å bidra til et klarere russisk regelverk og mer forutsigbar forvaltningspraksis vil norske myndigheter kunne gjøre det mer kommersielt interessant for norske (og andre utenlandske) selskaper å investere i Russland.

Samtidig møter norske oljeselskaper en betydelig konkurranse både fra utenlandske og russiske selskaper dersom de ønsker å investere. Det er mao. ikke slik at norske selskaper i utgangspunktet er spesielt begunstiget, f.eks. i Nordvest-Russland, noe enkelte på norsk side synes å ha trodd, ihvertfall tidligere. De norske aktørene oppfattes som profesjonelle og interessante samarbeidspartnere, men det er flere utenlandske selskaper som i dag er langt bedre posisjonert enn de norske. Dessuten vil ofte de russiske selskapene ha et konkurransefortrinn, både fordi nasjonale løsninger generelt foretrekkes der det er mulig og fordi russiske selskaper lettere kan operere innen det kompliserte institusjonelle landskapet i Russland. Imidlertid kan man også se en fare i at russiske selskaper fremstår som mer konkurransedyktige ved å operere med lavere miljøstandarder enn de norske.

Enkelte i gruppen argumenterte på bakgrunn av konkurransesituasjonen for at norsk forvaltning i større grad måtte promotere næringslivet i forhold til Russland for at dette skulle bli mer konkurransedyktig. Det virker imildertid ikke som de norske oljeselskapene etterspør mer direkte drahjelp i form av myndighetspromotering av norske selskaper. Slikt vil kunne slå uheldig ut for selskapene ved å forsterke et inntrykk av sammenblanding mellom forvaltning og næringsliv på norsk side, dessuten vil det kunne redusere den fleksibiliteten selskapene må ha for å kunne operere i et land med så mange risikofaktorer.

Energi- vs. miljøsamarbeide

Det er i dag en økende frykt for uforsvarlige oljeprosjekter i nord, både når det gjelder utvinning og under transport. Samtidig er det et betydelig trykk fra lokale myndigheter for at de russiske selskapene skal iverksette prosjekter raskt selv om de ikke er miljømessig forsvarlige, for dermed å generere inntekter som kan benyttes til å finansiere lokale behov. Norge vil ha direkte interesser i å hindre ulykker og forurensning, og det vil være viktig at man fortsetter å gjennomføre konkrete prosjekter, rettet mot myndighetene i de aktuelle regioner, men det er også viktig at man holder situasjonen under kontinuerlig overvåkning og bygger opp beredskap i tilfelle situasjonen skulle utvikle seg mot løsninger som er miljømessige uforsvarlige.

Frem til nå har energi- og miljøsamarbeidet mellom Norge og Russalnd vært organisert og administrert separat. Det er ønskelig å integrere dette arbeidet bedre. Det er spesielt naturlig å knytte samarbeid om forebygging av forurensning ved produksjon og transport av hydrokarboner til forvaltningssamarbeidet innenfor petroleumssektorene.

Kan den norske innsatsen organiseres bedre?

Føderalt eller regionalt fokus

Innenfor petroleumsforvaltningen er det idag en rekke kontaktpunkter og samarbeidsfora, dels med OD eller Petrad som hovedaktør på norsk side, eller med OED selv i denne rollen. Et viktig spørsmål i forhold til organiseringen av norsk innsats er i hvilken grad denne skal gå via de føderale russiske myndighetene eller hvorvidt det bør fokuseres på regionalt nivå. Generelt vil det med hensyn til vellykket implementering ofte være enklere med prosjekter hvor kontakten går direkte til lokale myndigheter. Vellykket samarbeid avhenger imidlertid av både den overordnede politiske dialogen og regionale samarbeidsforhold. Erfaringene så langt tyder på at det generelt medfører få problemer at samarbeidet skjer med regionale partnere, men det er en forutsetning at det føderale nivået er informert.

På petroleumssiden har man i flere år hatt samarbeidsprosjekter i form av større seminarer for ledelsen både på forvaltningssiden og selskapene i Russland. Det ble av enkelte uttrykt en viss skepsis til effekten av slike arrangementer i en del tilfeller. Den motsatte ytterlighet, utplassering av norske tjenestemenn eller eksperter i en litt lengre periode hos russiske forvaltningsorganer på lokalt eller regionalt nivå har blitt benyttet med hell i forhold til regional miljøvernadministrasjon i en del tilfeller. Det ble foreslått at man også burde vurdere en slik modell på petroleumsforvaltningssiden der regionale myndigheter er interessert og man har interesserte og motiverte norske deltagere.

Bredden i kontaktflaten

Den overordnede politiske dialogen har av og til vært en flaskehals i forhold til prosjektgjennomføring, dvs. at beslutninger må utsettes til spørsmål har blitt drøftet i det norsk-russiske forum for energi og miljø. Erfaring viser at kontaktene på dette nivået er svært utsatt for kriser og omprioriteringer på russisk side. For å oppnå en raskere prosjektgjennomføring kan det synes hensiktsmessig at de ulike fagmyndighetene på norsk side i større grad kommuniserer direkte med sine motparter på russisk side på et lavere nivå, selv om kontakten må være forankret i mer overordnede avtaler.

Mer fokusering

Et annet sentralt spørsmål i forhold til organiseringen av den norske innsatsen er hvorvidt det kunne være ønskelig at den var mer fokusert. I dag preges situasjonen av mange og små prosjekter og av betydelige transaksjonskostnader knyttet til utforming av søknader osv. Samarbeidsaktivitetene er i stor grad finansiert som prosjekter over UDs Øst-Europaprogram. En sterkere tematisk fokusering og også større langsiktighet blir av mange sett som ønskelig. Mange hevdet at en programmessig orientering som ville gi de norske deltagerne større mulighet til å tilpasse aktivitetene etterhvert ville være en stor fordel. Men blant en del mindre aktører er det frykt for at en økt fokusering vil ramme nettopp deres saksområde.

NGO’enes rolle

Flere av deltagerne hevder at det er vanskelig å finne tilstrekkelig motiverte folk i Russland til å delta i samarbeidsprosjekter på forvaltningssiden. Det blir dermed viktig å benytte dem som er genuint interesserte og motiverte, og ofte vil disse finnes i NGO’ene. Det er også viktig å ta hensyn til at de russiske NGO’ene ofte spiller en helt annen rolle enn de norske. Etter sammenbruddet av statsstrukturen har russiske NGO’er vært viktige som miljøer for kompetanse som lokale myndigheter ikke har. NGO’ene kan dermed representere interessante samarbeidspartnere men også en mulighet for å styrke det sivile russiske samfunnet generelt.

En styrking av det sivile samfunnet, hvor NGO’er bare er ett element, ble også framhevet som en mulig strategi fra norsk side som vil kunne benyttes i sterkere grad enn det som gjøres i dag. En slik strategi vil også bidra til kompetansebygging som vil ha virkninger også i lang tid etter at hjelpen opphører. Her vil det for eksempel være aktuelt å styrke uavhengige tilsynsmyndigheter, utdannelsesinstitusjoner etc.

Internasjonalt samarbeid

Stabile rammevilkår i Russland er mål som deles av mange andre nasjoner og internasjonale organisasjoner. Her vil det være viktig i større grad å søke internasjonale alliansepartnere for å kunne arbeide mer effektivt enn det man kan gjøre i rene bilaterale prosjekter. Forutsetningen er selvfølgelig at man finner partnere som har samme problemoppfatning og løsningsforslag. Canada er et eksempel som har blitt nevnt som en interessant samarbeidspartner, men også samarbeid med internasjonale finansinstitusjoner (f.eks. Verdensbanken, EBRD) vil kunne være hensiktsmessig og kostnadseffektivt.

Referent: Kristian Tangen, FNI

Referat: Næring – virkemidler

Gruppeleder: Erik Holtedahl, SND

• Viktig konstatering fra flere av deltagerne: Er det mulig å drive lønnsomt i Russland i dag? Ja, men det er krevende og risikofylt.

• Det var enighet om at deler av nåværende virkemiddelapparat søker å fremme for mange målsetninger på en gang, som kan være vanskelig å kombinere: bidra til økonomisk utvikling og sysselsetting i Nord-Norge, yte bistand til Nordvest-Russland, fremme av norsk eksport, bidra til fremvekst av russiske små og mellomstore bedrifter, m.m. Man kan ikke forsøke å nå alle målsetninger på en gang. M.a.o.: det er behov for bedre samsvar mellom mål og middel.

• Er det russiske eller norske behov vi søker å tilfredsstille? "Når russere sulter, er det ikke miljøvern som er deres høyeste prioritering." Dette har betydning for valg av virkemidler: På steder og i perioder hvor det er sult og fattigdom som er problemet, må det gis bistand. Først senere kan man legge kommersielle kriterier og avkastningskrav til grunn. Infrastrukturutvikling og -investeringer er av avgjørende betydning for å skape grunnlag for langsiktig økonomisk vekst i Russland.

• Mange mente også at nåværende virkemiddelapparat innebærer et for stivbent regelverk og etterlyste større fleksibilitet i regelverk og kriterier: "Virkemidlene må tilpasses de faktiske behov - ikke omvendt." "Er det Russland som skal tilpasses til vårt virkemiddelapparat, eller motsatt?" Det ble samtidig påpekt at en viss tilpasning og oppmykning allerede har funnet sted eller er i ferd med å skje for flere ordningers vedkommende. Signaler om at forsiktig nytenkning kan være på gang i deler av det politiske miljø mht. muligheter for større bruk av bistandsmidler i Øst-Europa ble notert som interessante. Hvis en slik utvikling skulle komme, ville det kunne åpne for større "mykhet" i virkemiddelapparatet. Det ble påpekt at Russland neppe noen gang vil kvalifisere for ODA-midler, noe som fordrer at et land anerkjenner seg selv som et utviklingsland. Pr. i dag faller Russland mellom to stoler i forhold til viktige deler av det internasjonale samfunnets virkemiddelapparat – de facto u-land, men uten den formelle u-landsstatus som kvalifiserer til ODA-midler. Det ble ytret ønske om at næringslivet ble tatt med på råd - f.eks. i form av et nytt samråd à la dagens idédugnad - før eventuelle nye rammebetingelser for det norske virkemiddelapparatet ble endelig fastlagt.

• Foruten etterlysningen av samsvar mellom mål og midler ble spørsmålet stilt om det norske virkemiddelapparatet er godt tilpasset i forhold til de land hvis bedrifter norske foretak konkurrerer med - f.eks. Sverige, Finland, Tyskland, EU-apparatet - mht. innretning, omfang, subsidiegrad m.m. Tilbys norske bedrifter like gode ordninger? Bildet syntes noe blandet – i enkelte henseender ble det norske apparatet karakterisert som dårligere enn de andre landenes; samtidig ble det hevdet å være bedre enn andre lands på noen punkter (bl.a. i Nordvest-Russland, om enn begrensede midler til støtte for næringsvirksomhet der).

• Unison enighet om at man bør utvide det geografiske fokus for det norske virkemiddelapparatet. Det er bedre muligheter for å lykkes i andre deler av Russland enn i landets nordvestligste deler. Fremfor alt i områdene rundt landets største byer er mulighetene bedre. Definisjonen av Nordvest-Russland bør utvides til å omfatte (i hvert fall) St. Petersburg. "Nordvest-Russland tjener mer på at det går bra i Russland generelt enn omvendt." Én deltager presiserte at enkelte virkemidler fremdeles burde forbeholdes Nordvest-Russland - "Norge har et særlig ansvar for våre nærmeste naboområder".

• Mer direkte former for støtte også til norske bedrifters russiske samarbeidspartnere kunne være verdifullt, mente flere. F.eks. er mangelen på et fungerende kredittsystem i Russland er prekært problem, ikke minst for russiske bedrifter i oppstartfasen. Flere av gruppens deltagere stilte spørsmålet om ikke Norge kunne stille midler til veie for ordninger som bidro til å avhjelpe russiske samarbeidspartneres finansieringsbehov, f.eks. gjennom en mikrokreditt-ordning; enkelte andre var skeptiske til effekten av slike ordninger. Det ble også antydet at norsk næringsliv kanskje burde bli flinkere til å undersøke finansieringsmuligheter innen Verdensbanken, EBRD og andre internasjonale finansinstitusjoner, som også kan komme russiske samarbeidspartnere til gode. Norske myndigheter har valgt å satse på EBRD som vestlig kredittinstitusjon for russiske bedrifter (om enn ikke for mikrokreditt). Én deltager mente at bedre nettverksbygging mellom bedrifter kunne gjøre det lettere å få til byttehandel-opplegg (barter); andre mente at dette var å gå tilbake til fortidens system – nå måtte man heller bidra til fremveksten av en pengebasert økonomi og et fungerende banksystem og kredittvesen også i Russland.

• Enkelte stilte spørsmål ved organiseringen av det norske virkemiddelapparatet, som er spredt mellom en rekke ulike instanser (NHD, UD, GIEK, SND osv.) og kan være vanskelig å få overblikk over. Bedre koordinering og informasjon fra myndighetenes side ble etterlyst. Narvik-telefonen - for lite kjent, tydeligvis behov for bedre "markedsføring", også tilgjengelig på internett - ble fremholdt som kilde til samlet informasjon om det norske virkemiddelapparatet. Muligheten for bedre kontakt med de aktuelle instanser dersom disse opprettet lokal representasjon i aktuelle distrikter og/eller avla hyppigere/regelmessige lokale besøk ble også nevnt.

• Flere spurte om ikke norske myndigheter kunne gjøre mer for å tilrettelegge for nettverksbygging, erfaringsutveksling og kompetanseoverføring mellom norske bedrifter som opererer i/med Russland. Kan store og små norske bedrifter i større utstrekning utnytte hverandres ulike fortrinn gjennom samarbeid vis à vis russiske partnere/myndigheter? I denne sammenheng ble konseptet med næringsparker (jfr. SIVA, Murmansk) fremhevet som nyttig. Også utenriksstasjonene og Eksportrådet ble ansett å kunne spille en rolle i denne sammenheng. En idé ble lansert om å supplere "fysiske" møteplasser (som næringsparker, Eksportrådet m.m.) med en virtuell møteplass - et internettsted for norske og russiske bedrifter og miljøer, som instrument for nettverksbygging, erfaringsutveksling m.m.

• En deltager ønsket at utenrikstjenesten og Eksportrådet intensiverte sitt arbeid for generell norgesprofilering i Russland, gjerne i samarbeid med næringslivet, samt at norske myndigheter satset sterkere på russiskopplæring og oppbygging av generell russiskkompetanse i Norge, f.eks. på studiesteder for økonomi. Flere understreket at det man gjør i Russland, må "gjøres på russisk" - nytter ikke å gå frem som om man var i Norge. En annen understreket viktigheten av å bygge opp forretningsmessig kompetanse i Russland – alt annet like er det mye lettere for en russer å gjennomføre et prosjekt i Russland enn for en nordmann, men mange russere mangler den forretningsmessige kompetanse.

• Delte meninger om hvorvidt rammene bør økes for hvor stor eierandel Staten kan gå inn med i prosjekter/samarbeidsbedrifter som støttes.

• En deltager påpekte at rettssikkerhet er en grunnleggende forutsetning for at bedrifter og personer skal tore å engasjere seg i Russland - pr. i dag er denne angivelig ikke tilstrekkelig ivaretatt for norske bedrifter. Han hadde selv opplevd at man kan bli tiltalt i Norge for forhold i Russland knyttet til lokal næringsdrift som ikke er ulovlig i Russland.

• En deltager understreket behovet for kontroll og oppfølging av investerte midler og advarte mot "norsk naivitet" - nytter ikke å tro at det er "bare å betale og så går resten av seg selv".

Referent: Henrik Foyn Skjerve, UD

Referat: Næring i praksis

Gruppeleder: Astrid Nærum, Eksportrådet

I gruppen "Næring i praksis" søkte deltagerne å komme frem til konkrete forslag til tiltak som kan fremme og øke samhandelen mellom Norge og Russland.

Gruppen kom frem til 14 konkrete forslag som er presentert nedenfor. Diskusjonsdeltagerne var engasjert, og forslagene er derfor gruppert i henholdsvis forslag til bedring av virkemidlene og praktiske problemer som må løses.

• Virkemidlene bør knyttes til bransje/næring i stedet for geografiske områder, og myndighetene bør gjøre bransjene fisk, olje og turisme til prioriterte satsings-områder.

Olje og fisk er næringer hvor Norge er og bør forbli ledende i markedet. Ved en prioritering av disse næringene vil virkemidlene samtidig kunne komme de nordligste fylkene til gode. Turisme har et stort og til dels uutnyttet potensiale i de nordligste fylkene.

• Norges definisjon av Nordvest-Russland bør fortsatt være Barentsregionen.

Det var fra de nordligste fylkenes side ikke ønskelig at det geografiske området for Investeringsfondet for Nordvest-Russland blir utvidet fra å omfatte Barentsregionen til å omfatte det området som Russland selv definerer som Nordvest-Russland, dvs. et område som strekker seg så langt sør som Leningrad Oblast. Det geografiske området for virkemiddelordningene bør ikke utvides: Olje, gass og fiskeri vil bli hovednæringer i det fremtidige Nordvest-Russland; det er derfor viktig at man fra norsk side fortsetter å fokusere på nordområdene.

• Fond og tilskuddsordninger for regionen må økes betydelig.

Et tilskudd til premiesubsidiering for SUS/Baltikum-ordningen på 35 millioner er lite i forhold til tidligere. Fondet bør dessuten gjøres revolverende, slik at ubenyttede midler automatisk overføres til neste år, og ikke tilbakeføres til statskassen, som i dag. Bevilgningen på 35 mill. kroner holder ikke til annet enn delprosjekter under større prosjekter.

• Kravene til dokumentasjon må gjøres smidigere, og det bør kunne utstedes "Concept Clearance" for fond og tilskuddsordningene.

Gode prosjekter strander på norsk side i påvente av finansiering. Den tiden norske myndigheter benytter til saksbehandling, benytter konkurrerende nasjoner til å ta prosjektene. Det innvilges ikke midler til prosjekter med risiko. Det er derfor behov for å definere hva som er akseptabel risiko. Når en bedrift søker om prosjektmidler, bør søker kunne få beskjed om at prosjektet er innenfor definerte rammer og gis en midlertidig godkjenning, såkalt Concept Clearance, og derved unngå at den russiske kunden finner andre partnere i påvente av svaret fra norske myndighetsorganer.

• Det bør etableres særodninger: SMK : Små og Mellomstore Kontrakter og/eller SMP: Små og Mellomstore Prosjekter.

Dagens regler stiller for kompliserte krav til dokumentasjon for utløsning av statlige midler. Konkret kunne det gjøres gjeldende enklere regelverk for kontrakter til en verdi lik eller mindre enn 10 millioner NOK. Dagens korte frister for tilbakebetaling (6 mnd.) er ikke egnet til å operere i det russiske marked. Langsiktighet og tålmodighet er nøkkelord for handelen med Russland, mens nytten av myndighetenes arbeid begrenses av kortsiktigheten i statsbudsjettet. En kraftig økning av fond og tilskuddsordningene og en revisjon av utløsningskravene samt kravene til tilbakebetaling er påkrevet.

• Norge bør utvide bruken av bistandsmidler til egne nærområder.

OECD skal modernisere sitt regelverk for bistand. Norge bør gå foran og definere Russland som sitt nærområde. Russland ligger under USD-grensen for DAC-aid, men er ikke godkjent for blandede kreditter. Bistand til Russland vil komme norsk næringsliv til gode, samtidig som økonomisk stabilitet i denne regionen også vil ivareta sikkerhetspolitiske hensyn.

• Det bør etableres et strategisk utviklingsselskap for fiskerinæringen.

Selskapet bør ha en egenkapital på 150 millioner NOK, hvor SND bør bidra med 50%, og privat kapital bør stå for det resterende. Dette selskapet bør kunne gi mulighet for norske aktører til å gå tidlig inn i prosjekter som omfatter både fiskeflåten, fiskeindustrien og markedsaktiviteter. Bl.a har Kola et stort potensiale for oppdrett av laks. Utviklingsselskapet vil kunne forhindre at kontraktene går til utenlandske konkurrenter mens norske bedrifter benytter tiden til å fremskaffe dokumentasjon til egne myndigheter.

• Tollvesen, Politi, og UDI må samordne sin politikk overfor Russland med øvrige norske myndigheter.

Stoltenbergs visjoner for Barentsregionen er ikke realisert, og det er et stort behov for holdningsskapende arbeid. Regelverkene praktiseres i dag på et slikt vis at de representerer reelle handelshindre for norske næringsdrivende, idet disse blir mindre attraktive i det russiske markedet. Ett tiltak kan være å gjennomføre elektronisk overførsel av tolldokumenter, slik dette allerede praktiseres mellom Russland og Finland. Multivisum for russere må kunne gjøres gyldig for mer enn 6 dager, skal norske bedrifter ha nytte av og kunne lære opp sine russiske tilsatte.

• UDI må legge om sine rutiner for behandling av søknader for opphold i Nord-Norge.

Dagens regler hindrer norske bedrifter i å skaffe kvalifisert arbeidskraft og derved være konkurransedyktige i markedet. Særlig rammes fiskerinæringen. Det er ikke akseptabelt at saker kun kan løses via personlige relasjoner, slik situasjonen er i dag. Dagens lange saksbehandlingstid rammer norske bedrifter unødig. Søknader som gjelder arbeids- /oppholdstillatelse i nord bør derfor behandles av politiet i landsdelen. Femårs-karantenen for å kunne ta arbeid i Norge etter fullførte norske studier bør oppheves, f. eks. ved at studenten refunderer mottatt støtte for tidligere studier når vedkommende tar jobb i Norge.

• Norske myndigheter må arbeide for at europeiske regler for standardisering og sertifisering godkjennes av russiske myndigheter.

I dag må hver enkelt bedrift bruke uforholdsmessig mye tid og ressurser på å få sine varer godkjent for import til Russland. Ofte kreves saksbehandling både på regionalt, føderalt og sentralt nivå, uten at disse prosessene nødvendigvis er koordinerte eller munner ut i identiske beslutninger. Forutsigbarhet og kontinuitet er nøkkelen til økt samhandel. Dette kan eventuelt være en oppgave for Den norsk-russiske blandede kommisjonen for økonomisk, vitenskapelig og teknologisk samarbeid.

• Norske myndigheter må inngå en garantiavtale med russiske myndigheter som sikrer norske bedrifter rett til å re-eksportere eget produksjonsutstyr.

Dagens prohibitive avgifter gjør det så kostbart å ta slikt utstyr ut av Russland at det i praksis må regnes som tapt kapital.

• Nettverk er grunnleggende. Det bør derfor opprettes en virtuell møteplass for næringslivet.

Næringslivet ønsker en egen nettportal med relevant info fra myndighetene om tiltak, arrangementer, regelendringer osv. Som eksempel ble bl.a. svenskenes "Marknadsplass Østersjøen", og den norske "17-gruppen" (utstyrsleverandører til Kina) nevnt. I tilknytning til nettportalen bør det også være en diskusjonsside hvor bedriftene kan møtes og utveksle erfaringer. Teknisk kan en tenke seg at NHD og Eksportrådet i fellesskap oppretter en slik. Siden bør også ha lenker til nyttige sider for næringslivet.

• Nærings- og handelsdepartementet bør revitalisere Nordhandelsgruppen.

Gruppens møter er lite kjent, men forumet bør gjøres tyngre. Etter næringslivets mening skyldes manglende oppslutning rundt forumet mangelfull informasjon fra norske myndigheter om tid, sted, tema, samt næringslivets begrensede mulighet for deltagelse. Det er ønskelig at møtene bekjentgjøres i pressen.

• Næringslivet etterlyste økt norsk nærvær i Murmansk.

Nedleggelsen av Norges Eksportråds kontor i Murmansk ble kritisert. I Russland er det behov for en statlig informasjonstjeneste/Eksportråd som ikke opererer kommersielt. Informasjon til næringslivet blir nå ivaretatt av hhv. Generalkonsulatet og SIVAs næringspark.

• Næringslivet ønsker en bedre utnyttelse av offisielle delegasjoner

I forbindelse med statsbesøk o.l. er det ønskelig med tettere oppfølging etter reisen fra myndighetene generelt og Norges Eksportråd spesielt. Under selve delegasjonsreisen er det ønskelig med en større integrering av forretnings-delegasjonen i de ulike delene av programmet.

Referent: Lise Nilsen, UD.

Vedlegg 1: Rammebetingelser for finansiering av norsk-russiske prosjekter

Magnus Stangeland, DOFF Industrier

Bakgrunn

Under møte mellom finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Den regionale norsk-russiske fiskerigruppen i Trondheim den 10. august i år ble det fra min side, på vegne av gruppen, understreket viktigheten av at rammebetingelsene for samhandel mellom våre to land måtte forbedres. Jeg ble derfor bedt av finansministeren om å skrive et notat med forslag på forbedringer som kunne gjennomføres.

Finansministeren ba om at notatet ble sendt til Næringsdepartementet med kopi til Finansdepartementet.

Dette notatet har sirkulert i norsk del av gruppen og uttrykker således også gruppens syn på de aktuelle problemstillingene.

Innledning

Systemskiftet i Russland på begynnelsen av 1990-tallet ble møtt med store forventninger i Norge som i resten av verden, og disse gjorde seg ikke minst gjeldende innenfor sektorene samhandel og næringsutvikling.

Stortinget bevilget milliardbeløp til Øst-Europafondet, og GIEK fikk en garantiramme på 3 milliarder kroner for garantier med risiko i tidligere SUS-land. SND fikk opprettet et eget fond, som skulle være med norsk næringsliv inn i Russland, og EBRD fikk en nordisk avlegger i NORUM, som også kunne bidra med investeringer i russisk næringsliv.

I det hele tatt var begynnelsen av 1990-tallet preget av stor optimisme innenfor norsk næringsliv som følge av den tilsynelatende store velvilje norske myndigheter viste for å øke handelen mellom Norge og Russland.

Entusiasmen har imidlertid avtatt etter hvert som man har erfart at forandringene i Russland i hvert fall vil ta betydelig lengre tid enn optimistene hadde håpet på.

En konsekvens av dette er at Stortingets bevilgninger til GIEKs garantiordninger har blitt stadig redusert utover i 1990-tallet.

Nåværende situasjon

Fra en topp på NOK 100 mill i 1997 er risikofondet redusert til NOK 35 mill for inneværende år.

At muligheten for å oppnå GIEK-garanti er drastisk redusert i løpet av de siste årene kan best illustreres med dette eksempelet:

1997:

1. Mot russisk statsgaranti inntil NOK 3 milliarder.
2. Rullerende risikofond for andre typer garantier NOK 100 mill.

Dette risikofondet ville i henhold til GIEKs regelverk føre til ca NOK 500 mill i tilsagn, noe som betydde at man kunne inngå kontrakter på NOK 3,5 milliarder.

2000:

1. Mot russisk statsgaranti inntil NOK 350 mill.
2. Rullerende risikofond for alle typer garantier NOK 35 mill.

Dette vil i praksis si at dette risikofondet vil utløse ca NOK 140 mill i tilsagn. En blanding av statsgarantier og andre former for garantier vil i praksis gi maksimalt NOK 200 mill i tilsagn. Frigitte rammebeløp grunnet bortfall av tilsagn kan ikke benyttes på nye garantitilsagn.

Som en ser av dette eksempelet er det en dramatisk reduksjon i GIEKs garantirammer. GIEK er nå i større grad enn tidligere fristilt i sin risikovurdering. Dette må sees i sammenheng med kravet om at GIEK skal gå i balanse på sikt. GIEKs krav til sikkerhetsstillelse har også blitt vanskeligere å imøtekomme. Når det gjelder Russland er det begrunnet med at "Fylkesmannsgarantien" anses å ha liten verdi.

Gruppen har gjennom sitt arbeid i Murmansk og Arkhangelsk fylker registrert et stort behov for fornyelse av fiskeflåten. En har fra russisk side understreket at et samarbeid med Norge på dette feltet har vært fremhevet som høyt prioritert. Mellom 1990 og 2000 er det levert 10 nybygg fra vestlig side til Nordvest-Russland. Kun 1,5 av disse er levert fra Norge. Den påkrevde fornyelsen av fiskeflåten i Nordvest-Russland vil kunne gi norsk verfts- og leverandørindustri betydelige oppdrag og sysselsetting i mange år framover. Mye av dette kan gjennomføres som samarbeidsprosjekt mellom norsk og russisk industri. Heri ligger også en sikkerhet for kontinuitet i leveranser av russisk råstoff til norsk fiskeindustri.

Konkrete forslag

• GIEK bør få en særordning uten balansekrav å forvalte for å bli et instrument for Regjering og Storting i deres satsning mot norsk næringsutvikling i Russland. Norske myndigheter bør se på dette som en investering i økt stabilitet i Barentsregionen og i egen sikkerhet.

• Norske myndigheter bør bevilge midler på samme vis som Sverige og Danmark. Disse landene har avsatt store midler til egen næringsutvikling i de Baltiske landene og nærområdene ellers ("Østersjømilliarden"). Dette kunne for eksempel gjøres ved at man ikke ser på Russland som et land, men som regioner. I de nordvestlige regionene vil fylkene sannsynligvis kvalifisere til utviklingsstøtte i henhold til OECD-reglene. Dette vil også innebære at man diskuterer bistandsarbeide.

• Myndighetene bør gjennom GIEK og andre virkemidler prioritere prosjekter som styrker næringssamarbeidet på tvers av grensene og som Norge har stor kompetanse på (for eksempel fiskeri, skipsbygging, miljøteknologi og olje/gass).

• Innføre muligheter for å gi enkeltbedrifter (rederier) en rullerende garantiramme ved for eksempel reparasjon og mindre ombyggingsoppdrag ved norske verft. Samme typer garantier GIEK har gitt til eksportører av fisk til Øst-Europa.

• Særordning på SUS Baltikum bør utvides slik at GIEK får anledning til å gi flere tilsagn. Dette kan gjøres ved at man:

- Øker garantirammen.

- Tillater en høyere gearing på porteføljen.

- Innfører en såkalt revolverende ramme, hvor ubrukte midler ett år overføres til de neste, samt at bortfalt tilsagn kan overføres til nye saker.

• GIEKs garantipremie kan i noen tilfelle være prohibitivt høy. Til en særordning bør det være et tak på garantipremien eller staten bør i enkelte tilfelle dekke denne kostnaden.

• Forutsigbarhet: det er vanskelig for norsk industri å arbeide når norske myndigheter har noe kortsiktig horisont i sin satsing og sine bevilgninger. Politiske myndigheter bør ha en 4-5 års horisont på rammebetingelsene og garantirammer for eksport til SUS-Baltikum.

• Det bør bli en bedre samordning av norske støtteordninger til SUS-Baltikum.

Oppsummering

Jeg håper dette notatet kan være til nytte for regjeringen i dens videre arbeid med å få økt samhandelen mellom Norge og SUS-området.

Med de store felles ressurser Norge og Russland har i Barentshavet er det av stor betydning at Norge ikke har dårligere redskap i konkurransen om å drive samhandel i dette området enn det våre konkurrenter har.

Vedlegg 2: Norsk næringsrettet satsing i Nordvest-Russland

Torbjørn Bjorvatn

Innledning

Dette notatet er et sammendrag av mitt innspill i debatten om norsk russlandspolitikk høsten 2000. Tankene som presenteres, bygger på ti års praktisk erfaring med næringsutvikling og humanitær bistand i Nordvest-Russland.

Nordvest-Russland som satsingsområde for norsk næringsliv

" Det er et misforhold mellom vårt politiske fokus på Nordvest-Russland og norsk næringslivs interesser...Vi må derfor vurdere om det fremdeles er riktig med den sterke prioriteringen av Nordvest-Russland". Sitatet er hentet fra UDs "strateginotat" høsten 2000, fra kapitlet om Næringsliv og handel. Men er det en riktig konklusjon?

Utgangspunktet for statlig norsk satsing i Nordvest-Russland bør ikke være norsk næringslivs interesser og behov i området. Utgangspunktet må være Norges sikkerhetspolitiske interesser, som nærmeste nabo til Russland. Deretter følger et ønske om å utdype vennskapet og naboskapet etter 70 års isolasjon. Vi kan også peke på en moralsk og humanitær forpliktelse til å rekke ut en hjelpende hand til et nabofolk i store vansker.

Det er derfor feil å la næringslivets kommersielle interesser bestemme prioriteringene for den politisk motiverte næringssatsingen overfor Nordvest-Russland.

Utgangspunktet for norsk russlandspolitikk må være den felles grensa i nord. Nordvest-Russland er ett av Norges nærområder. Skjebnen til dette området - og til folket som bor der - berører Norge direkte.

I et slikt perspektiv er næringssamarbeid bare er middel, og ikke et mål i seg selv: Hvis det er slik at norsk-russisk næringssamarbeid i nordområdene vurderes som et effektivt virkemiddel - ja, så satser man på det. Men, som det også kommer fram i UD-notatet "Norge og Russland", samarbeidet mellom norske og russiske forretningsmiljøer på 1990-tallet har vist seg å ikke gi særlig store resultater

I stedet for å nedprioritere den norske næringsrettede satsingen i Nordvest-Russland, må den gis en ny innretning: Fokus på støtte til bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekt tones ned, og i stedet vektlegges bistandselementet. Næringssatsingen settes med andre ord inn i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Siktemålet for den næringsretta Russland-politikken blir da det vi ellers kaller for næringsutvikling, distriktsutvikling eller utviklingshjelp.

Under de rådende sosiale og økonomiske forhold vil effekten av systematisk og faglig fundert næringsutvikling være langt større enn effekten av tilfeldige private, kommersielle initiativ.

Næringsutvikling som bistandsstrategi

Utenriksdepartementet trenger ikke gå over bekken etter vann. I februar 1999 utga UD ved utvikings- og menneskerettighetsministeren strategidokumentet "Strategi for støtte til næringsutvikling i Sør". Her drøftes en rekke problem som Russland har til felles med mange utviklingsland: høy inflasjon, stor arbeidsledighet, ustabil valutakurs, svakt utviklet kredittmarked, usikkert og ufullstendig lovregime m.m.

Vi kan lære to ting av dette UD-dokumentet: For det første - det må være en nasjonal målsetting å etablere et like solid faglig grunnlag for utformingen av Russland-politikken som for politikken overfor landene i Sør. Dit er det ennå et godt stykke igjen. Men på sikt er "Strategi for støtte til næringsutvikling i Sør" en god mal for et framtidig - om enn ikke fullt så omfattende - dokument om "Strategi for støtte til næringsutvikling i Nordvest-Russland".

For det andre: i arbeidet med å definere mål og utforme virkemidler for norsk politikk overfor Russland kan vi hente lærdom direkte ut fra norske og internasjonale erfaringer med utviklingshjelp til landene i Sør.

Enkelte reagerer følelsesmessig på antydningen om at Russland er et u-land. Naturligvis er det forskjell på Russland og f eks Angola. I hht en rekke sosiale og økonomiske indikatorer preges likevel Russland av mange av de samme problemer som man finner igjen i Norges samarbeidsland i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Politikerne og diplomatene kan finne de korrekte formuleringene. Faktum er at betydelige deler av det russiske samfunn nå trenger hjelp utenfra for ikke å bli fanget inn i en permanent situasjon med fattigdom og håpløshet. I Norge er for øvrig "distriktspolitikk" og "næringsutvikling" honnørord som dekker de samme realitetene. Hvorvidt næringsrettet bistand til Kola skal betegnes som "u-hjelp" eller "næringsutvikling" er i så måte lite relevant.

Landbruk som økonomisk motor

Den sosiale situasjonen flere steder på Kola-halvøya er slik at mennesker sulter. Det er et stort antall husholdninger hvor de samlede inntektene ikke strekker til for å brødfø hele familien ordentlig.

Hovedgrunnene er omfattende arbeidsledighet samt til dels lange etterslep i utbetaling av lønninger og offentlige trygdeytelser (pensjoner, arbeidsledighetstrygd, barnetrygd m.m).

Erfaringer fra andre land viser at vekst i landbrukssektoren er en av de mest effektive måtene å øke sysselsettingen og redusere fattigdom på. Vekst i sekundær-sektoren (industri) gir ikke på langt nær den samme effekten. Når produktiviteten øker i landbruket, blir også andre næringer i lokalsamfunnet stimulert - f eks tjenesteproduksjon. På den måten fungerer landbruket som en motor i den lokale økonomien.

Mange familier i Russland har for lav inntekt i kontanter til å kjøpe all den maten de trenger. Slik sett er "sjølberging" et aktuelt alternativ, fortrinnsvis som et supplement til lønnet arbeid utenfor hjemmet. Ved at husholdninger og lokalsamfunn blir mer selvforsynte med matvarer og dyrefôr, er norsk støtte til næringsutvikling innen landbruket et godt eksempel på "hjelp til selvhjelp".

Pr i dag finansierer Utenriksdepartementet flere matutdelingsprogram blant fattige på Kola-halvøya. Behovet for slik direkte hjelp vil trolig fortsette å vokse. Samtidig må man legge til rette for at befolkningen kan brødfø seg selv - bokstavelig talt. Ved å utnytte den forrentningen som ligger i naturens eget kretsløp, henter jordbrukeren ut en betydelig verdiskapning. På Kola-halvøya er dette potensialet langt fra fullt utnyttet. Men til det trengs det bistand utenfra. Det er neppe store investeringer i kroner og øre det er snakk om. Det viktigste er å finne fram til de mest kostnadseffektive produktene, teknologien og organiseringen av bistanden. Så vil naturen selv sørge for avkastningen.

Generelle virkemidler

Norges næringsrettede støtte til Nordvest-Russland har vært dominert av selektive tiltak, dvs støtte til enkeltprosjekter. Denne strategien har hatt åpenbare mangler. Man undervurderte vanskelighetene ved å operere på det russiske markedet og hvilken kompetanse som kreves av den bedriften som går inn. Kunnskapen har vært for dårlig, både blant bevilgende myndigheter og i næringslivet. Og det viser seg å være langt mellom de gode forretningsidéene. Den norske næringsrettede innsatsen mot Nordvest-Russland bør i fortsettelsen i større grad preges av generelle virkemidler. Eksempler på slike tiltak er: språkopplæring i både Norge og Russland, næringsrettet russlandsforskning i Norge, videreutvikling av felles kommunikasjoner, offentlig tilrettelagt informasjon om aktuelle regler og lover m.m.

Geografisk fokus som strategi

Som et alternativ til å blinke ut prioriterte bransjer eller næringer, kan Norge sette fokus på avgrensede geografiske områder dit man ønsker å konsentrere norsk innsats. Denne geografiske tilnærmingen kan etter ønske gjennomføres strengt eller fleksibelt. Uansett vil den kunne anvendes på en rekke områder, f eks kulturutveksling, lokale miljøtiltak, humanitær bistand osv. Aktuelle områder på Kola-halvøya kunne være: Murmansk by, grenseområdet Petsjenga/Zapoljarny/Nikel og samekommunen Lujávri/Lovozero.

Forskning

Norsk russlandspolitikk lider under mangel på praktisk og teoretisk kunnskap om lokale forhold i Nordvest-Russland og om næringssamarbeidet mellom våre to land. De analysene som har vært foretatt av norske forskere på 1990-tallet, har ikke vært dyptloddende nok. Rapportene som er lagt fram, har stor sett vært sammendrag av spørrreundersøkelser blant forretningsfolk. Forskerne har dessuten ofte hatt for dårlig innsikt i empirien, og dessuten manglet de teoretiske verktøyene som skulle til for å belyse emnet.

Norge har allerede i dag kompetanse på næringsutvikling og samfunnsbygging i uferdige markeder og i områder preget av (truet av) økonomisk og sosial stagnasjon - lik forholdene i Nordvest-Russland. Slike fagfolk finner vi både innen bistandsmiljøene og blant økonomer, geografer og andre faggrupper som arbeider med strategier og virkemidler rettet mot distriktsutvikling i Norge - ved våre vitenskapelige institusjoner, i konsulentfirma og innen den offentlige forvaltning.

Denne kompetansen er ytterst relevant idet Norge skal utforme mål, strategier og retningslinjer for statlig norsk støtte til næringsprosjekter i Russland. Koblet opp til denne kompetansen trenger vi videre eksperter på russisk økonomi og samfunn samt næringslivsfolk som gjennom praktiske erfaringer har fått innsikt i hvilke muligheter og begrensninger det russiske markedet gir.

Kombinasjonen av, og samspillet mellom, disse tre faggruppene – dvs næringsutviklere, russlandseksperter og folk fra næringslivet selv – vil gi Norge et grunnlag for å utforme en effektiv politikk for næringsuvikling i Russland. Pr i dag har ikke Norge noe permanent fagmiljø - knapt nok noe uformelt forum - hvor disse gruppene møtes. Å opprette et slikt forum – og på sikt kanskje bygge opp et permanent og slagkraftig fagmiljø knyttet til én av våre vitenskapelige institusjoner - er en nasjonal oppgave, som må løses av Regjering og Storting i fellesskap. Dersom UDs ambisjon om å utforme en effektiv og målrettet russlands-politikk skal fylles med et reelt innhold, kommer Regjeringen neppe utenom et slikt løft.

Deltakerliste