Høringssvar fra Framtiden i våre hender

Dato: 25.06.2021

HØRINGSINNSPILL NOU 2021: 4 Norge mot 2025 - Om grunnlaget for verdiskaping, produksjon, sysselsetting og velferd etter pandemien

Framtiden i våre hender takker for muligheten til å komme med innspill til Finansdepartementets NOU 2021: 4 "Norge mot 2025 - Om grunnlaget for verdiskaping, produksjon, sysselsetting og velferd etter pandemien".

Inkluder klimarisikovurderinger i slike utredninger

Vi mener utvalgets arbeid er grundig og godt, og opplever at en rekke av vurderingene og forslagene til utvalget er fornuftige. Vi opplever likevel at utredningen mangler en vurdering av Norges samlede klimarisikoeksponering, i tråd med Klimarisikoutvalgets anbefalinger (NOU 2018:17, kap 8.2.1). Vår forståelse er at norsk økonomi er langt mer utsatt for overgangsrisiko enn utredningen bærer preg av. Vi mener dette har implikasjoner for behovet for å bruke ekspansiv finanspolitikk og målrettet sektorpolitikk til å vri aktivitet bort fra denne risikoen. Vi mener EUs grønne giv tjener som modell for dette.

Sett pris på utslipp, men sørg for oppslutning om klimapolitikken gjennom øremerking

Utvalget støtter regjeringens plan om å trappe opp prisen på klimagassutslipp vesentlig og forutsigbart, og vi støtter også dette helhjertet. Utvalget peker på at dette har fordelingseffekter som kan slå negativt ut, og foreslår å kompensere for dette gjennom reduksjon i eksempelvis skatt på arbeid. Det er ikke åpenbart at et slikt grep har en positiv fordelingseffekt som veier opp for de negative elementene ved prising av utslipp. I tillegg har en ny rapport fra Menon Economics vist at den folkelige oppslutningen rundt økninger i prisen på utslipp påvirkes langt mer positivt om provenyet fra avgiftsøkningene øremerkes spesifikke klimatiltak eller kompensasjon til utsatte næringer, gjerne i distriktene. Debatten i lys av klimaplanen til regjeringen viser at heving av pris på utslipp slik utvalget skisserer sliter stort med både folkelig og politisk oppslutning. Alternativet blir dermed enten å redusere/unnta avgiftsøkninger eller å øremerke provenyet, hvorav øremerking er langt mer effektivt enn unntak for å skape ønsket atferdsendring. Vi mener det planlagte skatteutvalget bør gjøre seg kjent med og bygge videre på innsikten og anbefalingene i Menon-rapporten.

Vår påstand er at overgangsrisikoen for norsk økonomi ikke er tilstrekkelig prissatt i markedet. Effektene på sysselsetting, verdiskapning og produksjon ved en vellykket internasjonal klimapolitikk er langt større for enkelte sektorer (som petroleumsnæringen) enn for andre (som landbruket, transportsektoren eller prosessindustrien). Utvalget mener det ikke er effektivt at enkeltutslipp er unntatt CO2-avgift mens petroleumssektoren møter både avgift og kvotepris. Vi mener det gir mening at petroleumsnæringen betaler mer enn andre blant annet i lys av sektorens klimarisiko.

Nye former for prising er nødvendig, flere støtteordninger må avvikles

Framtiden i våre hender støtter utvalgets vurderinger knyttet til behovet for å innføre en naturavgift, reformere veibruksavgiften, avvikle taxfree-ordningen og nedsette et utvalg for å en helhetlig gjennomgang av skattesystemet. Vi er glade for at regjeringen allerede har nedsatt dette utvalget, og ber om at en representant for miljøbevegelsen blir invitert til å være en del av den faglige referansegruppen til utvalget. Vi viser til brev av 25. juni til finansministeren fra en rekke organisasjoner.

Utvalget peker i retning av et mer nøytralt skattesystem. Vi forstår dette blant annet som en implisitt kritikk av de fordelaktige avskrivingsreglene petroleumsnæringen har og fikk utbedret i oljekrisepakken. Vi mener det haster å avvikle ordninger som flytter risiko fra private til offentlige skuldre knyttet til petroleumsinvesteringer. Likevel mener vi et nøytralt skattesystem ikke er tilstrekkelig for å bevege norsk økonomi ut av den vesentlige klimarisikoen vi i dag er eksponert for.

Som utvalget er inne på, er det nødvendig med en svært høy pris på utslipp før det er samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk lønnsomt å investere i flytende havvind. Vår påstand er imidlertid at kostnadsbildet for denne teknologien vil kunne endre seg drastisk over tid, og at staten derfor bør være villig til å ta på seg vesentlig kostnadsrisiko for å realisere prosjekter. Vi mener utvalgets tankegang om nye, grønne næringer bærer preg av et klassisk syn på staten som entreprenør. En advarer mot picking winners-tilnærming og vektlegger sektornøytralitet. Vi mener Norge i større grad bør se til EUs «mission»-tilnærming til grønn giv og omstilling. Staten kan og bør være en driver for grønn omstilling utover å fikse de tradisjonelle markedssviktene, og bør være risikovillig i sektorer som bringer norsk sysselsetting over fra å være eksponert for klimarisiko til å være robuste i en verdensøkonomi som når klimamålene.

Kostnadseffektivitet i klimapolitikken er viktig, men viktigst er faktisk måloppnåelse

Norge har til gode noensinne å nå sine klimamål. Derfor er det på den ene siden prisverdig at utvalget peker på at det er behov for samfunnsøkonomisk effektivitet i klimapolitikken. På den andre siden er kostnaden ved å ikke nå globale klimamål langt større enn effektivitetstapene ved å gjennomføre andre klimatiltak enn de aller mest optimale. Det største hinderet for å nå klimamålene er ikke tilgjengelig offentlig kapital for grønn omstilling, men klimakuttenes politiske og folkelige popularitet. Elbilpolitikken er et eksempel på et kostnadskrevende klimatiltak (selv om Elbilforeningen har faglige innvendinger til Finansdepartementets kostnadsberegning for tiltaket), men hvor ringvirkningene av tiltaket strekker seg langt utover Norges grenser og hvor effektene er små i oppstarten men likevel vil få avgjørende betydning for utslippene i transportsektoren. I tillegg skaper tiltaket merverdi utover seg selv gjennom å inspirere folk og næringer til å fatte andre klimavennlige valg. Et klimavirkemiddels effektivitet kan ikke avgrenses utelukkende til samfunnsøkonomiske konsekvenser, og derfor må vi være klar til å akseptere suboptimal ressursutnyttelse så lenge det er nødvendig for den overordnede måloppnåelsen. Framtiden i våre hender støtter en langsiktig utfasing av elbilfordelene for å oppnå riktig prising av samfunnskostnadene av transport. Premisset for det er en utfasing av fossil personbiltrafikk, men det krever overgangsordninger som kan få folkelig oppslutning og som fungerer sosialt inkluderende, kanskje på bekostning av hva som er mest kostnadseffektivt.

Positivt å prise natur, men dette fratar ikke reguleringsansvar

Utvalgets forslag om en naturavgift er veldig positivt. Samtidig er utvalget selv inne på at det finnes vesentlige metodiske utfordringer i prissettingen av naturverdier på tvers av tid og sted. En naturavgift opphever ikke myndighetenes ansvar for å opptre som ansvarlige regulatorer der naturverdier er for komplekse for å fanges i tall. Vi viser til Sabimas prinsipper for arealnøytralitet som rammeverk for dette.

Vri ressursbruk til ny teknologi – luftfart og transport som eksempel

Utvalget peker på at det er naturlig å gjeninnføre klimarelaterte avgifter og prising i luftfarten etter krisen er over, og konstaterer at bærekraftig klimapolitikk før krisen er bærekraftig klimapolitikk også etter krisen. Vi ønsker å peke på at klimapolitikken i luftfarten ikke var tilstrekkelig før korona, og er enda mindre etter. Utviklingen av luftfartens infrastruktur baserer seg på langdistanseluftfart og putter ressurser i å møte behov som fra et klimaperspektiv er skadelige og i lys av koronakrisens internasjonalt langvarige karakter neppe er lønnsomme investeringer. Offentlige investeringsressurser og infrastrukturplanlegging burde heller støtte seg til Avinor og Luftfartstilsynets forslag til program for elektrifisering av kommersiell luftfart, med mål om å elektrifisere all innenriks luftfart innen 2040. I fravær av vilje til å avgiftsbelegge luftfarten nok til at bransjen selv realiserer dette, trengs støtteordninger og reguleringer på toppen av gjeninnføring av koronatiltakenes avgiftsfritak. Det er avgjørende å få på plass en differensiert flypassasjeravgift igjen som styringsvirkemiddel i klimapolitikken.

På samme måte som at grunnlaget for luftfartspolitikken har endret seg gjennom koronakrisen, gjelder det samme i transportsektoren for øvrig. Utvalget peker på behovet for å bygge videre på digitaliseringen som eksisterte før og utviklet seg under krisen. Vi støtter forslag om både digitale infrastrukturløft og kompetanseløft, men vi savner at utvalget belyser hvordan digitaliseringen påvirker behovet for offentlige investeringer i transport. Tjenestereiser, reiseliv og turisme, hjemmekontorløsninger og lokale kontorfellesskap danner grunnlag for å realisere varige reduksjoner i transportbehov. Offentlige infrastrukturinvesteringer som legger opp til trafikkvekst bør revurderes i lys av disse mulighetene, for derved å oppnå store klima-, miljø- og effektivitetsgevinster.

Fokuser mer på sirkulær økonomi og energieffektivisering som motkonjunkturtiltak

Utvalget omtaler EU og IMFs tilnærming til grønn politikk som motkonjunkturtiltak i skeptiske ordelag, og innvender at det er få av disse tiltakene som har en kortsiktig sysselsettingseffekt. Unntakene utvalget peker på er sirkulærøkonomi og energieffektivisering, men energieffektivisering avfeies langt på veg på bakgrunn av at Norge har en relativt ren energimiks. Dette bare noen avsnitt etter at utvalget har konstatert at det er behov for vesentlig utviding av strømproduksjonen og nettkapasiteten om en skal realisere planer om elektrifisering av sokkelen. Vi etterlyser større koherens i utvalgets argumentasjon og framholder at energieffektivisering er et viktig og virkningsfullt klimagrep like fullt som det er et godt motkonjunkturtiltak. Regjeringen har til gode å realisere målsetningen om 10 TWh energieffektivisering i bygg, og fortgang i realisering av dette målet vil være et godt sysselsettingsgrep for norsk økonomi.

Vennlig hilsen

Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender, anja@framtiden.no

Tonje Orsten Kristiansen, seniorrådgiver klima og miljø, tonje@framtiden.no

Johan Hermstad Reinertsen, politisk rådgiver, johan@framtiden.no