Historisk arkiv

Vedlegg 2b

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Vedlegg 2b

Sykepleieres arbeidsrettslige stilling ved bedriftsintern videreutdanning - en presisering.

av HENNING JAKHELLN
professor

8. mai 1998

I. Jeg viser til henvendelse 5. ds., hvor det blir bedt om en presisering av hva som vil være den arbeidsrettslige stilling for sykepleiere som blir tatt opp til videreutdanning ved en høyskole, i en situasjon hvor sykepleieren ikke har noe ansettelsesforhold til noe sykehus (vanligvis en fylkeskommune) på det tidspunkt hvor videreutdanningen påbegynnes. Siden et ansettelsesforhold ikke foreligger, vil sykepleieren forutsetningsvis ikke motta lønn eller stipend i anledning videreutdanningen fra sykehuset. Videre vil sykepleieren heller ikke ha noen bindingstid til noe sykehus etter avsluttet videreutdanning.

Det er opplyst at denne situasjon eksempelvis vil kunne oppstå hvor det er ledig studieplass ved høyskolen, og sykepleieren blir tatt opp til dette studium, men slik at sykepleieren selv betaler for sine utgifter i denne anledning, eventuelt med lån og/eller stipend fra Statens Lånekasse for utdanning.

Videre er opplyst at videreutdanningen ved høyskoler kan bli lagt opp over halvannet år, og slik at omtrent halvparten av denne tid anvendes til teoretisk opplæring, og den annen halvpart til praktisk arbeid med opplæringsformål. Den teoretiske opplæring vil bli gitt ved høyskolen, og den praktiske opplæring finne sted på sykehusavdelinger, men teoretisk opplæring og praktisk opplæring vil foregå mest mulig integrert. Høyskolene vil også gjennom avtaler med sykehusene måtte sikre seg avtaler om praksisplasser ved sykehusene.

I en slik situasjon vil utgangspunktet være at sykepleieren må ha den samme rettslige stilling overfor høyskolen og de enkelte sykehus som enhver annen student har overfor en utdanningsinstitusjon. Det arbeidsrettslige utgangspunkt vil her være, at så lenge det er tale om aktiviteter som utføres i rent opplæringsøyemed, vil dette ikke innebære at et arbeidsforhold foreligger, forutsatt at formålet er den rene opplæring, og ikke også å få utført arbeid eller noe arbeid av betydning. Det vises forsåvidt til utredningens punkt 5.2. Forutsetningen må altså være at sykepleieren ikke utfører arbeid ut over det som følger av og er begrenset til selve opplæringen, jfr. også utredningens punkt 5.3.6.(1)

II. På denne bakgrunn er det reist spørsmål om det er mulig å presisere nærmere grensedragningen mellom arbeid som en sykepleier under videreutdanning utfører i opplæringsøyemed, og arbeid som blir utført i annet øyemed; vanligvis for å få utført arbeidsoppgaver som utgjør en del av driften av virksomheten.

Det bemerkes innledningsvis at dette spørsmål er lite omtalt i lovgivning, lovforarbeider, rettspraksis og litteratur, slik at rettskildebildet er temmelig magert; det følgende er derfor basert på en vurdering av de reelle hensyn som her gjør seg gjeldende, og de konklusjoner som kan trekkes kan derfor ikke uten videre karakteriseres som sikre.

Den praktiske opplæring av de enkelte aktiviteter - hvor teori og opplæring er integrert i hverandre - vil nødvendigvis måtte bestå av flere nivåer; fra (1) de første vaklende og usikre grep på den aktivitet som skal utføres, over til (2) et sikrere grep på denne aktivitet, (3) en ytterligere drilling i utføringen av aktiviteten som gjør sykepleieren rutinert, og endelig (4) en videre perfeksjonering i dette.

Det kan neppe være tvil om at det første nivå i denne skjematiske og grove oppdeling av læringsnivåene (de første vaklende og usikre grep) må karakteriseres som ren opplæring. Likedan kan det neppe være tvil om at det siste nivå (perfeksjoneringen) ligger på et slikt nivå at det må bli tale om at det utføres arbeid, slik at det vanligvis vil være tale om at det utføres arbeidsoppgaver som utgjør en del av driften av avdelingen. Antagelig må også det annet nivå (et sikrere grep på aktiviteten) ansees for i hovedsak å ha karakter av opplæring. Grensen synes derfor særlig å måtte trekkes i relasjon til det tredje nivå (utføring som gjør sykepleieren rutinert); her vil innslaget av opplæring være mindre, mens arbeidsutførelse vil være mer dominerende. I relasjon til dette nivå fremkommer det således temmelig klart at det er tale om to forskjellige formål som krysser hverandre; det formål å gi opplæring og det formål å få utført arbeidsoppgaver.

Den praktiske opplæring vil imidlertid bestå av en rekke forskjellige aktiviteter - som dels etter hverandre og dels om hverandre - blir innlært, samtidig som teoretisk opplæring pågår. Opplæringen i de forskjellige aktiviteter vil derfor, iallfall i betydelig grad, ha nådd forskjellige nivåer, inntil opplæringen er avsluttet. Det må derfor være utvilsomt at avgrensningen ikke kan trekkes i forhold til enkeltstående aktiviteter, men må skje i forhold til spesialsykepleieropplæringen i sin helhet. Det er altså forsåvidt at avgrensningen synes å måtte trekkes i relasjon til det tredje nivå.

Noen skarp grense mellom sykepleieres arbeidsoppgaver og arbeidsoppgavene for en spesialsykepleier er det neppe. Opplæringen som spesialsykepleier tar imidlertid sikte på de aktiviteter som en spesialsykepleier skal utføre. Vurderingen av om det er tale om arbeid knyttet til opplæring eller arbeid som går ut over dette, synes derfor å måtte skje i relasjon til spesialsykepleieres arbeidsoppgaver.(2)

Når sykepleieren er kommet så langt i spesialsykepleieropplæringen at hun eller han har fått et såvidt sikkert grep på de aktiviteter som er knyttet til spesialsykepleierarbeidet, slik at det særlig er tale om å drille inn utføringen av disse aktiviteter, og sykepleieren derfor settes til å utføre arbeidsoppgaver som gir slik inndrilling, synes det avgjørende spørsmål derfor å måtte være om det for så vidt må karakteriseres som fortsatt og videregående opplæring, eller som utføring av arbeid ut over opplæringsformålet. I en slik situasjon vil, som allerede nevnt, innslaget av opplæring være mindre fremtredende, samtidig som utførelsen av arbeidsoppgaver i større grad vil dominere forholdet. For vedkommende sykehus eller sykehusavdeling vil slik utførelse av arbeidsoppgaver utvilsomt kunne være meget nyttig; det kan avlaste de øvrige sykepleiere og spesialsykepleiere, og - dersom spesialsykepleier-opplæringen foregår på mer varig basis - vil vedkommende sykehus eller sykehusavdeling kunne ta hensyn til denne avlastning ved sin bemanningsplanlegning m.v. Samtidig med at denne inndrilling pågår vil imidlertid sykepleieren fortsatt delta i andre deler av videreutdanningen, såsom teoretisk opplæring og praktisk opplæring i andre aktiviteter; noe som forsterker opplæringsmomentet, selv om dette moment formentlig svekkes når det går mot avslutningen av denne videreutdanning.

Selve den omstendighet at slik utførelse av arbeidsoppgaver kan være nyttig, vil i seg selv ikke være ubetinget avgjørende, men vil være et moment som må tillegges betydelig vekt ved vurderingen. Ved vurderingen må det imidlertid også tillegges vekt, at det er viktig at sykepleierne får en fullverdig praktisk opplæring slik at de kan utføre praktisk arbeid tilfredsstillende og med det faglige ansvar som er lagt til en spesialsykepleierstilling, og at det derfor er viktig at sykepleierne under videreutdannelsen har fått en tilstrekkelig grad av drilling i de aktiviteter som denne utdannelsen skal gi. Det må derfor legges betydelig vekt på om drillingen i den praktiske utførelse av disse arbeidsoppgaver er begrunnet, forankret og begrenset i en faglig opplæringsplan eller -sammenheng.

Den relative tyngde av de kryssende formål vil også måtte tillegges vekt; som påpekt i utredningen punkt 5.1 er arbeidstakerbegrepet forsåvidt i noen grad relativt. Vernehensyn tilsier at det må trekkes temmelig snevre grenser; som påpekt i utredningen punkt 5.2 må det antas at det ikke kan utføres særlig meget arbeid i en opplæringssituasjon før et arbeidsforhold vil foreligge. Dette hensyn gjør seg særlig sterkt gjeldende fordi formålet er å sikre arbeidstakernes helse, arbeidsmiljø og sikkerhet, og er for øvrig kommet til uttrykk i de bestemmelser som er fastsatt i medhold av arbeidsmiljølovens § 3 nr. 2, jfr. også ovenfor note 1. Overfor bestemmelser som har til formål å sikre arbeidstakernes velferdsmessige og/eller økonomiske stilling må det antas at grensen for arbeidstakerbegrepet kan trekkes noe romsligere; f.eks. i forhold til bestemmelser om rett til lønn under sykdom og annet fravær.

Endelig er det grunn til også å presisere at ikke hvilken som helst utførelse av noen enkelte arbeidsoppgaver ut over opplæringsformålet vil medføre at de vanlige arbeidsrettslige regler får anvendelse; formentlig må omfanget være ikke uvesentlig, og formentlig må det ved vesentlighetsvurderingen også tas i betraktning om arbeidsoppgavene bare har vært utført i en kort tid eller over en lengre periode.

III. Sammenfatningsvis kan det ut fra ovenstående konkluderes med at sykepleier under praktisk opplæring antagelig vil være omfattet av arbeidsmiljølovens regler til vern om helse, arbeidsmiljø og sikkerhet når hun eller han utfører arbeidsoppgaver for å oppnå tilstrekkelig drilling i utførelsen av disse aktiviteter. Disse arbeidsoppgaver er ovenfor omtalt som nivå 3. Det er mulig at også nivå 2 vil være omfattet av disse regler.

Derimot synes det å kunne antas, at sykepleier som under praktisk opplæring utfører arbeidsoppgaver for å oppnå tilstrekkelig drilling i utførelsen av disse aktiviteter synes ikke vil være omfattet av de arbeidsrettslige regler som har til formål å sikre arbeidstakernes velferdsmessige og/eller økonomiske stilling, som f.eks. ved sykdom, svangerskap og fødsel, forutsatt at drillingen i den praktiske utførelse av disse arbeidsoppgaver er begrunnet, forankret og begrenset i en faglig opplæringsplan eller -sammenheng.

IV. Dersom det skulle bli utført arbeid ut over de begrensninger som er angitt ovenfor, slik at de arbeidsrettslige regler får anvendelse, kan det reises spørsmål om arbeidsgiveransvaret vil påhvile vedkommende sykehus (vanligvis en fylkeskommune), vedkommende høyskole, eventuelt såvel høyskole som fylkeskommune. Som avtalt tas imidlertid dette spørsmål ikke opp til nærmere drøftelse i denne sammenheng.


(1) For ordens skyld nevnes at bestemmelser fastsatt i medhold av arbeidsmiljølovens § 3 nr. 2, jfr. forskrift av 17. juni 1977 nr. 9383 avsnitt C punkt V, kan medføre at regler til vern om liv og helse gitt i arbeidsmiljøloven eller med hjemmel i arbeidsmiljøloven får anvendelse også for arbeid som utføres som praktisk opplæring av elever og studenter i institusjoner med undervisning eller forskning til formål. Det vises forsåvidt til utredningens punkt 5.3.2. I det følgende sees det i hovedsak bort fra slike bestemmelser.

(2) Skulle utføring av ordinære sykepleieroppgaver bli tilknyttet spesialsykepleieropplæringen, uten at slik tilknytning har faglig begrunnet sammenheng med denne opplæringen, vil utføringen av ordinære sykepleieroppgaver ikke kunne karakteriseres som arbeid knyttet til opplæring, men må ansees som arbeid som går ut over dette. I den utstrekning dette måtte skje i et omfang som kan karakteriseres som ikke uvesentlig, vil de vanlige arbeidsrettslige regler forsåvidt få anvendelse; forholdet vil dessuten ha betydning for helhetsbedømmelsen av de arbeidsoppgaver som skal utføres for å oppnå nødvendig inndrilling under spesialsykepleieropplæringen.

Lagt inn 22. juni 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen