Vedlegg 6

Referat fra seminar om overføring av de bedriftsinterne videreutdanningene til høgskolesystemet

Oslo, den 30. Mars 1998

Tilstede:

Inviterte deltagere.

Kontorsjef Arthur Haddal, Hedmark fylkeskommune Sjefssykepleier Anne Sissel Faugstad, Haukeland sykehus Avd. overlege Gunnar Roald, Sentralsykehuset i Møre og Romsdal Høgskolelektor Berit Hagen, Høgskolen i Ålesund Seksjonsleder Gunnlaug Brenne, Finnmark fylkeskommune Sjefssykepleier Karen Bjøro, Ullevål sykehus Undervisningsleder Ebba Parelius, Akershus fylkeskommune Sjefssykepleier Elin Hoel, Regionsykehuset i Trondheim

Arbeidsgruppen

Avdelingsdirektør Hans J. Gjertsen, Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (leder av utvalget) Assisterende fagsjef Berit Berg, Norsk sykepleierforbund Fagsjef Torunn Eik, Videreutdanningen på Rikshospitalet Konsulent Cathrine Meland, Finans- og tolldepartementet Høgskolelektor Marit Kvangarsnes, Høgskolen i Ålesund Rådgiver Marit Nygaard, Statens helsetilsyn Førstekonsulent Cis Brøvig Pedersen, Sosial- og helsedepartementet Sjefssykepleier Karin Sollid, Sentralsykehuset i Rogaland Rådgiver Odd Vegsund, Kommunal- og regionaldepartementet Rådgiver Ivar Walle, Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet Førstekonsulent Signe Barratt Nysæther, Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet Førstekonsulent Anne Espolin Johnson, Norgesnettrådets sekretariat (sekretær for utvalget)

Referent på seminaret

Høgskolelektor Jan Ove Vatne, Høgskolen i Oslo

Dokumenter som utgangspunkt for seminaret

1. Lov om universitet og høgskoler
2. Privathøyskoleloven
3. Arbeidsgruppens utkast til utredning av «Overføring av de bedriftsinterne videreutdanningene i sykepleie til høgskolesystemet». Datert 23.mars 1998.
4. Budsjettinnstilling S. Nr. 12 (1996-97) der Stortinget vedtok at de bedriftsinterne videreutdanningene skulle overføres til høgskolene.

Utdelt på møtet

Det ble utdelt en juridisk vurdering av «Sykepleieres arbeidsrettslige stilling ved bedriftsintern videreutdanning», skrevet av Professor Henning Jakhelln og cand. jur. Kari Andersen, foreløpig versjon datert 27. Mars 1998.

Bedriftsinterne utdanninger i forhold til Universitet- og høgskoleloven og Privathøgskoleloven.

Rådgiver Pernille Arneberg Børset ved KUF, UH-avdelingen orienterte om hvordan en kan oppfatte bedriftsinterne utdanninger i forhold til lov om universitet og høgskoler og privathøyskoleloven.

Det vil i det følgende ikke refereres detaljer av lovens innhold, men trekke frem de vesentligste momenter som har betydning for hvordan de bedriftsinterne utdanningene står i forhold til UH-loven og Privathøyskoleloven.

En privat høgskole kan søke om eksamensrett og statstilskudd for utdanninger. I utdanninger som styres av rammeplan, må de private høgskolene følge denne. UH-lovens § 48 setter krav om faglig nivå og krav til infrastruktur for å godkjennes som høgskole.

Utdanninger som faller utenfor disse lovene er:

• Private høgskoler uten eksamensrett eller statstilskudd. Dette er likevel ikke til hinder for at studentene får lån i Statens lånekasse.
• Politihøgskolen og Forsvarets høgskole
• Annen offentlig utdanning som ikke faller under institusjonene som er nevnt i loven. De bedriftsinterne utdanningene er denne type «annen offentlig utdanning».

En bedriftsintern utdanning kan f.eks. drives etter «Hel oppdragsmodell» og innlemme utdanningene i høgskolesystemet, men likevel være drevet av fylkeskommunen. Studentene oppnår både i denne modellen (som i Høgskolemodellen) å oppnå full studentstatus (lån, vekttall, rettigheter etter UH-loven og andre studiesosiale vilkår).

Rapportens fremdriftsplan

Arbeidsutvalgets rapport planlegges overlevert KUF i løpet av april 1998. Det er ikke planlagt å sende rapporten til høring av arbeidsutvalget. Hvordan KUF vil behandle rapporten og sende den til høring vites ikke. Men det er sannsynligvis flere departementer som er interessert: Helsedep., Kommunaldep. og Finansdep.

Funksjonsdyktighet

Det er viktig å få en beskrivelse av de funksjoner som er nødvendig at spesialsykepleieren skal fylle og hvilke mestringsnivåer en kan forvente av en sykepleier som er utdannet innen dette systemet. Arbeidsutvalget ønsker tilbakemeldinger fra de inviterte på dette.

NÅVÆRENDE MODELLER FOR BEDRIFTSINTERN UTDANNING

Det er presentert 5 ulike modeller. Ved tre av dem (Modell A) blir utdanningene drevet og lokalisert ved sykehus. Mens to (Modell B) skisserer utdanninger som blir drevet som oppdragsvirksomhet ved en høgskole. Alle modellene er i virksomhet: ved sykehus, høgskole eller som et utstrakt samarbeid mellom disse.

Arbeidsutvalget spurte om de ansvarlige for disse utdanningsmodellene kunne bekrefte beskrivelsene av de enkelte modellene.

Modellene under A.

I de modellene under bokstav A (lokalisert og drevet av sykehusene) er det etablert ulike og til dels uklare beslutningssystemer. Noen er integrert i sykehusdriften og har f.eks. et faglig råd som rådgivende organ for sykehusdirektøren (A1). Andre har utskilt utdanningene som en egen institusjon i fylkeskommunen med et faglig styre (A2). Modell A2 blir dermed ikke berørt av økonomiske svingninger innen sykehusdriften, særlig når det oppstår kriser i den økonomiske situasjonen. Modell A3 blir drevet som et samarbeid mellom mange sykehus innen helseregion 1. Ullevål sykehus selger teoriundervisning til de andre sykehusene, mens praksisundervisningen foregår i hjemfylkets sykehus.

Akershus fylkeskommune

Akershus fylke har etablert de bedriftsinterne utdanningene etter modell A2, med et eget fagstyre og som en egen institusjon. I fylket er det fem sykehus med et økende behov for kompetanse av spesialutdannede sykepleiere. Dels på grunn av at akuttklientellet har økt og at sykehusene ikke har beregnet nøyaktig nok behovet for spesialutdannet personell, er en i dag bekymret for tilgangen på spesialsykepleiere. I Akershus fylkeskommune har en i dag 44 sykepleiere under videreutdanning og det skal tas opp 50 sykepleiere i 1999.

Ved statlige overføringer er en redd for at disse utdanningene forsvinner ut av fylket og sentraliseres i Oslo.

Styringssystemet er bygd opp ved et rådgivende utvalg innstiller til driftsstyret for alle sykehusene i Akerhus. Driftsstyret har ansvar for driften av både somatiske og psykiatriske sykehus i tillegg til en del mindre institusjoner som drives av fylket.

Utdanningene i Akershus har også ansvar for etter- og videreutdanning av hjelpepleiere og opplæring av ambulansepersonell. Slike oppgaver blir utført i perioder med lav aktivitet i spesialutdanningene av sykepleierne samt at det er avsatt egne ressurser til disse formål.

Betenkninger og spørsmål ved modellen.

I forbindelse med utarbeidelsen av NOU : Pasienten først, beskrev alle sykehus at de hadde mangel på intensivsykepleiere. Uansett hvilken modell som var etablert for utdanning av spesialsykepleiere.

Spørsmål:

Kan utdanningens innhold og lengde bli utsatt for press på grunn av mangel på sykepleiere og dårligere økonomi i fylket?

Ullevål sykehus

Sykehuset er Regionsykehus for Helseregion 1 som omfatter fylkene Oppland, Hedmark og Oslo. Sjefssykepleier kjenner godt igjen beskrivelsen av modellen i dokumentet. Med samarbeidsmodell menes at den teoretiske undervisningen gjennomføres ved Ullevål sykehus og praksisstudiene ved et av samarbeidssykehusene i Oppland og Oslo. (Hedmark har egen bedriftsintern utdanning).

Utdanningene er administrativ underlagt sykehusdirektøren, men organiseres via sjefssykepleiers kontor. Det har vært et forsøk om å legge organiseringen av utdanningene utenfor den sykepleiefaglige ledelsen, det viste seg nødvendig at den faglig/administrative for utdanningene må være sykepleier selv. Innad i Helseregion 1 blir utdanningsspørsmål om etter- og videreutdanninger tatt opp i faglige møter, innad i sykehusene og mellom sykehusene.

Ved Ullevål har de fleste lærerne lektorkompetanse og flere praksisveiledere har praktisk-pedagogisk utdanning.

Bekymringer og uklarheter

Ullevål er bekymret over at den nære praksistilknytningen blir borte ved en overføring når høgskolen i Oslo flytter ut av sykehusområdet til f.eks. Pilestredet Park (Gamle Rikshospitalet). De ser på en ordning med bruk av bistillinger. Delingsbrøken kan være fleksibel, f. eks. ca. 80% stilling i høgskolen og 20% i sykehuset.

Uklarheter med ordningen:

Hvem skal skrive under på vitnemålet? Er det sykehusdirektør? Sjefssykepleier? Undervisningsleder? Det er ulike systemer på de enkelte sykehusene i samarbeidet.

Modellene under B.

Modellene under B er beskrevet ved B1 og B2: Henholdsvis delvis eller hel oppdragsvirksomhet fra sykehus (fylket) til en høgskole.

MODELL B1

Denne modellen drives ved fem steder. På seminaret var Stavanger (Sentralsykehuset i Rogaland representert). Det som karakteriserer denne modellen er at utdanningene drives av sykehusene, men de kjøper inn enkelttjenester fra en høgskole. Det er svært viktig å oppnå en samarbeidsavtale mellom sykehus og høgskole. I modellen er det rådgivende organet ansvarlig for opptak, fagplaner og gjennomføring av eksamen. Den øverste ansvarlige er sykehusdirektøren.

Problemer med modellen

Ved modellen, selv om det er definert ansvarlige, er det vanskelig å vite hvem som er den ansvarlige.

Det er uenighet om dette. Ansvaret blir fordelt ut fra hvilke kunnskaper som ligger til de enkelte aktører: Sentralsykehuset i Rogaland har ansvaret for det faglige opplegget, mens høgskolen har det pedagogiske ansvaret.

MODELL B2

Tre steder har prøvd ut modellen om hel oppdragsvirksomhet fra fylkeskommunen til en høgskole. Høgskolen i Ålesund og sentralsykehuset i Møre og Romsdal representerte denne modellen. Når forutsetningen samarbeid og avtale mellom sykehus (fylke) og høgskole er lagt. Kontrakter og avtaler må gjøres før høgskolen overtar alt det faglige ansvaret for innhold, organisering osv.

Problemer

I denne modellen er studentenes status det mest problematiske. I Ålesund får studentene et stipend som skattlegges. Studentene kommer særdeles dårlig ut ved denne ordningen: Lave stipend og små lån, noe som medfører at studentene «tvinges» til å arbeide ekstra for å oppnå inntjening til livets opphold. Noe som igjen går utover studieinnsatsen. Ikke får de vekttall for en tilsynelatende høgskoleutdanning, dette har skapt en del frustrasjoner blant dagens studenter (som har hatt forventning om vekttall etter stortingsvedtaket).

Studentstatus versus arbeidstager - En begrepsklargjøring

Det ble utdelt et juridisk vurdert dokument i begynnelsen av møtet. Dette dokumentet var ikke gjenstand for diskusjon under seminaret da deltagerne ikke hadde hatt mulighet til å sette seg inn i innholdet. Men det ble redegjort kort for definisjonen arbeidstager, sett i relasjon til de aktuelle utdanningene:

Alle tre modellene under A har fellesoppfatning om hvem som har arbeidsgiveransvaret for elevene i en bedriftsintern videreutdanning. Fylkeskommunens ansvar synes ubestridelig. Det samme gjelder Modell B1, der sykehuset delvis kjøper tjenester av høgskolen.

Mer uklart er ansvarsforholdet under modell B2: Hel Oppdragsvirksomhet. Men også her kan det se ut til at fylkeskommunen innehar den største delen av arbeidsgiveransvaret.

Økonomiske forhold ved nåværende modeller i relasjon til nye forslag

Det har vært sendt ut et spørreskjema til alle bedriftsinterne utdanninger/sykehus/ fylkeskommuner. Det viser seg at skjemaet var vanskelig å fylle ut, det tok lang tid å få inn all informasjonen en var ute etter. Tolkningen og bearbeidelsen av data blir i disse dager vurdert, men dette arbeidet regnes ikke ferdig før 15. April-98. Etter denne dato skal data innarbeides i rapporten.

Fra deltagerne som kjente skjema:

De posteringer og begreper som var brukt i skjemaet var ukjente, derfor vanskelig å vite om en svarte riktig.

Mange sykehus har ikke skilt ut regnskap for disse utdanningene, derfor vanskelig å beregne nøyaktig kostnadene.

Omfattende spørreskjema, mye tilleggsarbeid og korte frister. Men de ansvarlige var opptatt av å gi opp korrekte tall.

Det er viktig at informasjon om hvilke kostnader som ligger inne i dag i forhold til de forbedringspunktene en kan se i fremtiden. Med forbedring menes da hvilke kvalitetsforbedringer kan en finne ved eventuelt økte kostnader?

Et slikt skjema, på tross av at det medfører mye arbeid, er positivt for samarbeid og dialog på arbeidsplassen.

Det er mange detaljer som ikke er kostnadsberegnet, for eksempel utgifter til renhold o.l. Dette er noe finansekspertene er klar over og vil beregne ut fra fastsatte formler.

Faglige forhold ved utdanningene

Viktig med likhet og nasjonale rammeplaner. Hovedbegrunnelsen er kvalitetssikring av utdanningene.

Spørsmål om hvilke opptakskrav som besluttes til disse utdanningene. Utelukkende poengberegning? Opptak basert på intervju? Hvilke muligheter en har ved opptak bør avklares nærmere.

Tilbud til søkere til bedriftsinterne utdanninger

Hvilke betingelser tilbys de enkelte søkere? Lønn? Stipend? Evt. Hvor mye? Bindetid for noen og ikke for andre?

Fokus på kvinneperspektivet, søkermassen, svangerskap osv.

Planlegging og budsjetteringer av studieplasser

De utdanninger dokumentet omhandler er innenfor spesialområdene: anestesi, intensiv, operasjon, onkologi og pediatri. Dette utgjøre en studentmasse på 450.

Hedmark har hatt erfaring med at det ikke alltid er enkelt å forholde seg til statistikker. En kan tro på god dekning av spesialsykepleiere, men bildet kan snu seg raskt. Det tar kort tid å bygge ned et utdanningstilbud, men tar lang tid å bygge et tilsvarende opp igjen. En skal ha kompetanse blant lærerstaben og det tar i gjennomsnitt 18 måneder å utdanne. Alle sykehusene i Hedmark mangler som eksempel i dag 150 stillinger for sykepleiere med spesialkompetanse, de fleste på intensiv, men også noen på anestesi og operasjon.

Mangelen er størst på intensiv, noe som kan forklares med at det kan ansettes sykepleiere i vakante stillinger der, noe en ikke kan på anestesi eller operasjon. Et rundt overslag viser at 50% av sykepleierne på intensivavdelinger (medisinsk (hjerteovervåkning) og kirurgisk (postoperativ)) har videreutdanning innen feltet. Forskjeller mellom intensiv og operasjonsstuene er at det på intensiv er et arbeidsfellesskap og dermed et kontinuerlig læringsmiljø. Mens aktørene på operasjonsstuen har en mer individuell funksjon der opplæring må ha skjedd på forhånd.

Det ligger klart en risiko for pasienten hvis han ikke mottar kvalifisert hjelp.

Lærerkompetanse. Formidling av etablert kunnskap eller forskningsbasert kunnskap?

Erfaringsbasert eller forskningsbasert kunnskap?

Det ble diskutert hvilke former og nivå undervisningen i videreutdanningene bør ha. Det er viktig at den medisinsk-faglige kompetansen blant videreutdannede sykepleiere opprettholdes og styrkes.

I denne kompetanse ligger også et forskningselement. For eksempel baseres mye av sykepleieutøvelse på erfaringskunnskap. Men det er ikke alltid denne er forskningsmessig fundert: De beste metodene for f.eks. spesielt munnstell og forebygging av decubitus hos bevisstløse er ikke godt nok dokumentert.

I diskusjonen kommer ulike argumenter frem:

Bør kravet til lærerne være at de underviser om resultater av andres forskning? Eller er det nok å være lærebokorientert? Eller bør lærerne selv drive aktivt med FoU-arbeid i videreutdanningen? Flere deltagere sluttet seg til dette siste punktet.

Uansett er det viktig at studentene lærer å være oppdatert på ny kunnskap og inneha en kritisk vurdering av egne handlinger.

Av de som uttaler seg er det viktig at lærerne driver eget utviklingsarbeid og ikke bare anvender andres forsknings- og utviklingsarbeid.

Det er viktig med en god kvalitet og god utnyttelse av de pedagogiske personalet. Nærhet mellom utdanning - sykehus og lærer - elev er viktig.

Funksjonsdyktighet og delegert ansvar

Funksjonsdyktighet er et begrep som dukket opp med jevne mellomrom i løpet av dagsseminaret. Det ble satt i sammenheng med et lavere nivå av begrepet: funksjonsberedskap.

I denne forbindelse ble det diskutert hvilke forventninger og krav en kan ha til sykepleiere som har gjennomført videreutdanning. Spørsmål om kvalitet kan måles i forhold til hvilke spesialiteter de enkelte sykehusene har ble gjenstand for diskusjon. Ullevål har mange spesialiteter, for eksempel innen multitraumer og nevrokirurgi. Rikshospitalet og Haukeland har landsfunksjoner innen områder, mens Finnmark har få spesialiteter. Diskusjonen dreide seg om utdanningene i seg selv bidrar tilstrekkelig til at det er mulig å overføre kunnskaper og erfaringer fra et sykehus med få spesialiteter til et sykehus med mange slike. Gruppen var enig om at det er fullt mulig å utdanne spesialsykepleiere ved de fleste sykehus, og at det er et arbeidsgiveransvar å sørge for spesialopplæring ved nyansettelser.

Svært mange av oppgavene til spesialsykepleierne utfører oppgaver som etter lovverket (legelovens § 17) er definert under delegert arbeide, sitat: « Legens adgang til å nytte annet personale i sin virksomhet».

Behov og tilgang på spesialutdannede sykepleiere

Det var mange tall som ble tatt opp i løpet av seminaret. Det kan synes som at det er forskjeller mellom landsdeler og regioner. Det bør komme inn i dokumentet nøyaktige data om behovet for spesialutdannede sykepleiere. Flere rapporterer at det er en ustabil tilgang på denne kategori sykepleiere. Det blir stilt spørsmål om årsaker til denne mangel på stabilitet, kan det f.eks. ha noe med organisering å gjøre?

Sjefssykepleiere mener at mangel ikke har med organisering, men med følgende to forhold:

1. Muligheter for praksisveiledning.

Kort ”turnover”, ofte nyopplæring, mangel på kompetente veiledere er noen av årsakene til at det er vanskelig å finne egnede praksisplasser, i videreutdanningen som i grunnutdanningen.

2. Det andre forholdet som medvirker til ustabile forhold er de økonomiske betingelsene.

Det er et tydelig behov for spesialutdannede sykepleiere. Grunnutdanningen gir ikke alltid den kompetansen sykehusene har behov for. Det blir mer og mer utbredt å etablere og ansette spesialsykepleiere i sengeposter på sykehusene. Dette har ikke bare med lavere kompetanse hos nyutdannede sykepleiere, men utviklingen av helsetjenesten generelt og sykehusene spesielt.

Det blir sagt at det er en risiko å drive sykehus uten anestesi- og operasjonssykepleiere.

Spørsmål omkring normert studietid

Ved dagens ordninger er det normale en studietid på 18 mnd. Det er variasjoner fra 12 mnd til 24 mnd.

Gruppen er enig i at erfaringslæring tar tid, og mener at en reduksjon av studietiden er uheldig. Erfaringer med innføring av semesterordning i grunnutdanningen ga kortere utdanningstid totalt sett. Noe som har fått konsekvenser for praksisstudiene og erfaringslæringen. Flere er redd for at dette også vil skje med videreutdanningene hvis semesterordning innføres.

Norsk sykepleierforbund viser til en reduksjon på opptil 18 uker (et høstsemester er 18 uker) ved overgang til semesterordning i videreutdanningene.

Høgskolen i Ålesund kan vise til andre tall. De starter studiet i januar og studietiden er tre semester. Utdanningen varer da i to vårsemester (22 uker) og ett høstsemester (18 uker).

Utdanningslengde i Ålesund er således 62 uker, 5 uker mindre en tidligere ordning.

Offentlig godkjenning av de aktuelle videreutdanningene?

Flere stilte spørsmål om det er hensiktsmessig med å innføre godkjenningsordning for spesialutdanning av sykepleiere. Både for å sikre kvalitet og som et motivasjonsmiddel.

Det er ingen signaler som tyder på at dette er aktuelt.

Spesialsykepleiernes arbeidssituasjon

Det er stor turnover og frafall fra intensiv-, anestesi- og operasjonsavdelinger. Norsk sykepleierforbund har informasjon om at sykepleiere ikke orker belastningen med å arbeide på denne type døgnkontinuerlige poster. Men dette bildet er ikke entydig, det finnes sannsynligvis mange andre forhold som gjør at spesialsykepleiere slutter.

FREMTIDIGE MODELLER FOR VIDEREUTDANNING AV SYKEPLEIERE

På basis av de etablerte utdanningssystemene for videreutdanninger har arbeidsutvalget kommet frem til fem modeller som er aktuelle som alternativer for videreutdanning av sykepleiere.

Disse modellene har fått betegnelser 0-1-2-3-4, altså fem modeller. Modellene 0-3 er basert på de erfaringer og ordninger som eksisterer i dag, mens modell fire er om overføring til høgskolesystemet.

MODELLENE 0 OG 1

10. Modell 0: Mangfoldig fylkeskommunal modell.

Denne er lik dagens ordninger som det er kraftige signaler om ikke er holdbar og

som en ønsker å endre. Fordeler og ulemper vises til dokumentet.

11. Modell 1: Formalisert fylkeskommunal modell.

Hovedprinsippet for denne modellen er at det på nasjonalt nivå utvikles nasjonale

rammer som medvirker til at utdanningene har et minste felles multiplum.

FORDELER/FORVENTNINGER OM FREMTIDENS BEDRIFTSINTERNE UTDANNINGER:

• lik kvalitet over hele landet
• utdanningene styres av nasjonale rammeplaner
• studentenes studiesosiale vilkår sikres (som ved annen utdanning)
• kvalifisert lærerpersonell (lektorer)
• det oppnås dekning av kvalifisert personell i sykehusene
• kvalifisert betyr sykepleiere som er funksjonsdyktig på ulike arenaer i sykehusene
• fleksible opptak

Punktvis beskrivelse av Modell 0, mangfoldig fylkeskommunal modell.

• modell med dagens ulike ordninger
• ingen formelle krav til styringsstruktur og drift av utdanningene
• vanskelig å sikre et felles faglig kvalitetsnivå og studentenes studiesosiale vilkår

Beskrivelse av formalisert fylkeskommunale Modell 1:

• utvikling av formelle rammer
• nasjonale rammeplaner
• krav til lærerkompetanse
• sikre studentenes studiesosiale vilkår
• sikre studentenes økonomiske og rettslige vilkår
• administrative forhold tilsier at fylkeskommunen:
• står som eier
• kan velge om utdanningen skal være egen drift eller om den skal være på oppdrag
• kan etablere en privat høgskole
• kan styre rekruttering i.f.t. eget behov.
• kan benytte dagens lokaler og undervisningsutstyr
• økonomiske forhold
• fylkeskommunen selv har ansvar for det økonomiske
• utdanningene er avhengige av fylkets og sykehusenes økonomi
• utdanningene er en del av sykehusenes infrastruktur (f.eks. at kostnadene ved utdanningene ikke skilles ut i regnskapet, dermed kan en ikke vite hva utdanningene koster. Det opplyses fra Ullevål at da Riksrevisjonen skulle gjennomgå kostnader for medisinstudentenes praksisopplæring i sykehusene, var det i den sammenheng også vanskelig å skille ut de reelle kostnader ved undervisningen).
• faglige forhold
• rammeplaner kan ikke godkjennes av KUF
• kravene til formalisering av funksjonsdyktighet er uklare
• vekttallsuttelling er uklar, for å oppnå dette må studentene søke individuelt (men ved hel oppdragsvirksomhet er det mulig med automatisk vekttallsuttelling)
• ingen formelle krav til lærernes kompetanse
• studiesosiale vilkår
• studentrettslige forhold er uklare
• studentene/elevene vil være ansatt av sykehuset

Ved at fylkeskommunen etablerer utdanningene i denne modellen som en stiftelse eller aksjeselskap:

• ved stiftelse har en ikke eierrådighet
• ved aksjeselskap har en eierrådighet
• en privat høgskole kan være både som stiftelse og aksjeselskap
• ved disse formene kan fylkeskommunen miste kontrollen med utdanningene
• administrative forhold ved stiftelse eller aksjeselskap
• utdanningene blir å regne som oppdragsvirksomhet
• nært forhold til sykehuset som eier
• fylkeskommunen kan få begrenset myndighet
• økonomiske forhold ved stiftelse eller aksjeselskap
• økonomisk styring ut fra lover som regulerer stiftelse eller aksjeselskap
• faglige forhold ved stiftelse eller A/S
• uklarheter om mulighet for å ha godkjente rammeplaner
• ønsket funksjonsdyktighet kvalitetssikres gjennom avtale
• vekttallsuttelling i henhold til privathøyskoleloven
• krav til lærerkompetanse i henhold til privathøyskoleloven

Diskusjon etter innlegget om Modell 1

Spørsmål: Hvorfor så omfattende utredninger hvis Stortinget har bestemt at utdanningene skal overføres til høgskolene?

Det er ulike systemer for gjennomføring av Stortingsvedtak:

• Regjeringen kan gjennomføre vedtaket
• Regjeringen kan be om nærmere utredninger

Viktig er det at det legges frem mest mulig informasjon omkring saker som skal gjennomføres.

Utgangspunktet for vedtaket i Stortinget er at mange ikke er fornøyd med dagens system. Det er særlig utdanningenes eierforhold som er problematisk. Det er viktig å finne løsninger som ivaretar det beste fra dagens ordning og som har vesentlige forbedringer i et fremtidig system.

Departementet må vite hvilke forslag som er det beste.

Spørsmålstiller forholder seg til denne forklaring.

Det blir understreket at det er stor uenighet i utvalget om tolkningen av mandatet.

Hvor er visjonene for fremtiden?

En ting er å beskrive eksisterende ordninger, men hvor er visjonene i dokumentet? Hva er ønskelig at fremtiden skal være? Hvordan vil kunnskapssamfunnet og den teknologiske utviklingen påvirke fremtiden?

Bør vi frigjøre oss fra det gamle og tenke mer visjonært?

Bifall om betydningen av å tenke nytt. De som har erfaring med hel oppdragsmodell kan bidra med erfaringer omkring samarbeidsmodeller og avtaler.

Verden er ikke sort-hvit, det som har vært behøver nødvendigvis ikke være elendig. Spørsmålet er hvordan en kan adoptere det gamle og hvordan implementere nye tanker slik at en får i pose og sekk?

Det er et godt utgangspunkt å få disse modellene beskrevet. Viktig med utviklingsarbeid. Men det er et politisk vedtak at utdanningene skal overføres til høgskolene. I de offentlige utredningene og politiske signalene er utvikling og kompetanse viktig. Likeså er utdanning et av hovedmålene for sykehusene.

De helsepolitiske målsetningene må synliggjøres i utredningen.

MODELLENE 2 OG 3

Begge disse modellene omfatter oppdragsmodeller fra fylkeskommunen til en høgskole. Modell 2 er således en delvis oppdragsmodell der fylkeskommunen står som eier av utdanningene, men kjøper tjenester fra en høgskole.

I modell 3 er også utdanningene eid av fylkeskommunen, men hele utdanningen blir drevet som oppdragsundervisning og lagt til en høgskole. Høgskolen har i denne modellen det hele administrative og faglige ansvaret.

Karakteristika ved Modell 2 - delvis oppdragsmodell:

• fylkeskommunen står som eier
• fylkeskommunen har det overordnede ansvaret (økonomisk, administrativt og faglig)
• mulighet for kjøp av deltjenester i høgskolen (teori, eksamen, sensur, bibliotek, IT osv).
• utdanningene faller utenfor UH-loven mht:
• vekttallsuttelling
• rammeplaner
• lærerkompetanse
• elev-studentstatus

Sterke sider ved Modell 2:

• arbeidsgiver har stor innflytelse på utdanningene med tanke på dimensjonering, opptak og innhold
• tilgang på praksisplasser, utstyr og praksisveiledere

Svake sider ved Modell 2:

• faller utenom UH-loven
• svekket fleksibilitet ved at alle blir påtvunget en modell. I tillegg kan det være lang avstand fra sykehus til høgskole.
• liten integrering mellom teori og praksis. (Uenighet om dette, det kommer an på hvilke samarbeidsformer og avtaler som etableres mellom sykehus og høgskole)

Karakteristika ved Modell 3 - hel oppdragsmodell

• eid av fylkeskommunen
• høgskolen faglig og administrativt ansvarlig for hele utdanningen, mens fylkeskommunen har det økonomiske ansvar
• utdanningene kan godkjennes som et studietilbud under UH-loven:
• automatisk vekttallsuttelling (departementet avgjør hvor mange vektall de kan gis uttelling for)
• rammeplaner i henhold til UH-loven kan vedtas
• krav til lærerkompetanse
• studentstatus mht lån, klageadgang osv

Sterke sider ved modell 3:

• kan falle inn under UH-loven
• arbeidsgiver har god innflytelse på utdanningene mht dimensjonering, opptak og innhold
• god tilgang på praksisplasser, utstyr og praksisveiledere
• uklart om finansiering kommer inn under sterke sider. Ved denne modellen vil utdanningene finansieres via Sosial- og helsedepartementet. Ca. 20 million øremerkes til disse utdanningene fra SHD, det er ikke sikkert at det blir like enkel finansiering under rammene til KUF. En kan ikke regne med økte rammer til utdanningssektoren. Det presiseres at det bare dekkes 20-30 % av utdanningskostnadene fra SHD (35 000 pr. student). Resten finansieres over fylkeskommunens egen budsjetter.

Svake sider ved modell 3:

• liten fleksibilitet i forhold til modellene 0 og 1
• begrenset kontinuitet i forhold til modell 4, det betyr at opptaket varierer

Når det gjelder opptak kan fylket bestemme antall studenter, men høgskolen gjennomfører opptaket etter føringer fra fylkeskommunen. Ved økt behov for spesialsykepleiere må avtaler om økonomiske overføringer reforhandles.

I forbindelse med organiseringen av denne modellen dukket det opp en del praktiske spørsmål om hvilke muligheter en har for å regulere og prioritere egne ansatte ved opptak. Disse spørsmålene er neste steg i prosessen og hører ikke under arbeidsutvalgets mandat.

Finnmark har betenkeligheter ved denne modellen. Erfaringer der er at fylkeskommunen ikke bare må betale for selve undervisningstjenestene, men får presentert et «overhead» på 40% til dekning av lokaler, utstyr, drift osv.

MODELL 4 - HØGSKOLEMODELLEN

Økonomiske og administrative forhold

• utdanningene er administrativt under KUF
• UH-loven er styrende for utdanningen
• Økonomiske rammer over høgskolenes budsjett
• Studiesosiale vilkår for studentene
• Rettslige vilkår i forhold til opptak og eksamen

Faglige forhold

• Felles rammeplan for hele landet
• Lærerkompetanse
• Krav i loven om FoU-arbeid
• Utdanningene foregår i et utdannings- og forskningsmiljø

Sterke sider ved modell 4:

• UH-loven gjelder
• Studiesosiale vilkår
• Kunnskapsutvikling ved FoU-arbeid
• Høgskolesystemet bedre for lærernes kompetanseutvikling
• Samarbeide med andre utdanninger i høgskolesystemet
• Imøtekomme samfunnets behov for spesialsykepleiere
• Fleksibilitet i lærerstaben
• Er en ressurs innen medisinsk-faglig kompetanse i høgskolene
• Bedre kontinuerlig drift
• Vekttallsuttelling

Svake sider ved Modell 4:

• Fare for dårligere økonomi for utdanningene
• Sykehusets opplevelse av ansvar kan bli dårligere
• Fare for dårligere integrasjon mellom teori og praksis

Kommentarer til modellen:

Ofte vanskelig å definere sterke og svake sider: Sterke for hvem og svake for hvem? Blant annet blir studentenes økonomiske situasjon dårligere ved bortfall av lønn.

Vil en slik modell svekke tilgangen på kvalifisert personale?

Vil studentmassen endres hvis studentene må ta opp lån?

I dag er det ofte etablerte personer som tar utdanningene, hvis mer eller mindre bortfall av stipendier og lønn kan dette begrense antall søkere? Kan dette også medføre at søkernes tidligere resultater og erfaring blir dårligere?

Hvis fylkeskommunen ønsker å sikre tilgang på kvalifisert personell, må de økonomiske betingelser til studentene opprettholdes (ved hjelp av stipender).

Det er i dag store forskjeller fra utdanning til utdanning og fra fylke til fylke om hvor mye støtte som tilbys. Ved Ullevål er dette også forskjell ved at noen utdanninger gir støtte, mens andre, for eksempel til onkologisk videreutdanning gir ikke noe (dette er en utdanning med god søkning uansett).

Det er dyrere å drive utdanning i små enheter og fylker, for eksempel er Finnmarks utdanningstilbud i faresonen hvis utdanningstilbudet for eksempel blir lagt til Tromsø. Dette kan representere en fare for tilgangen på spesialutdannet personale.

Ved å kanalisere stimuleringstilskudd for enkelte utdanninger, oppnås det større søkning til disse (for eksempel psykiatri). Men når det i markedet er for få søkerpotensialer, blir mangelen forsterket ved utdanninger det ikke gis ekstra støtte til. Et eksempel er at til jordmorutdanningen er det blitt færre søkere, søkerne har en smalere og kortere praksis og søkerne er særpreget av at mange ikke har fast stilling når de søker (mulig at motivene for å søke er andre enn en spesiell interesse for f. eks. jordmoryrket).

I Ålesund har det ikke vært påfallende endringer i studentmassen etter overgang fra bedriftsintern til oppdragsvirksomhet, mulig noe yngre.

Kravene til lærerkompetanse

På landsbasis er i dag en dekning av lektorer på kun 30-40 %, men med store variasjoner. Det stilles spørsmål om det alltid er hensiktsmessig med full dekning av lektorer i sykepleierutdanningene? Flere deltagere reagerte på dette, men det ble ingen videre diskusjon.

Ønske om endringer i dokumentet

Side 36 står det at «å drive sykehus er noe annet enn sykehusdrift». I St. meld. 24 om spesialisthelsetjenesten står det at sykehusene skal ha tre primæroppgaver:

• pasientbehandling
• forskning
• undervisning

Dette synes bekreftes ved Lov om sykehus som sier at det skal drives opplæringsvirksomhet i sykehusene.

Sykehusene har lange tradisjoner med opplæring. Men det har ikke vært vanlig med egne pedagogiske enheter. I de senere årene har dette blitt innført ved de største sykehusene.

Konkluderende diskusjoner

Fylkeskommunen (sykehusene) føler ansvar for å utdanne kvalifisert personale. Institusjonene er positivt innstilt på å ta mot spesialelever i praksisveiledning. Dette er viktig for i det hele tatt å kunne skaffe spesialsykepleiere. Det er enighet om at det ser ut som om mangelen vil vedvare i mange år.

Det er viktig for fylket å kunne påvirke opptaket. Dette for å sikre kvalitet og skikkethet i forbindelse med opptaket. Vil en ren overføringsmodell være i overensstemmelse med f.eks. skikkethetsvurdering ved opptaket? Blir i så fall opptaket basert på poeng og karakterer?

Svaret på disse spørsmålene finnes i rammeplaner for videreutdanninger, der det står at høgskolen selv har ansvar for opptak av studenter til videreutdanninger. I tillegg vil det fortsatt være mulig for fylkeskommunen ved stipendtildeling å selektere søkerne.

Sykehusene opplever at lærerne i grunnutdanningen distanserer seg fra praksisfeltet. Noe som medfører en dårligere integrasjon av teori og praksis. En overføring kan bety en fare for at kvalitet flyttes fra sykehuset til høgskolen.

Sjefssykepleier ved Haukeland foretar en oppsummering:

Er det så at alle ønsker modell 3 (hel oppdragsvirksomhet)? Begrunnelser for spørsmålet og konklusjonene var:

• Opptaket. Selv med full overføring kan en regulere opptaket fra høgskolene.
• Teori-praksis-problemet: Må kunne etablere lokale modeller for samarbeid mellom sykehus og høgskole. Dette som en utfordring for alle impliserte parter.
• Store-små enheter, fylker og utdanninger. De økonomiske forholdene blir det samme om det er fylket eller høgskolen som betaler.
• Lærerkompetansen og tilknytningen til praksis: Viktig at lektorene er i en større faglig sammenheng. Denne kompetansen må komme praksis til gode.
• Særavtale: Viktig å utarbeide særavtaler om hvordan arbeidsgiveransvaret skal være for studenter som er i praksis. Spesielt rettet inn mot spørsmålet om hvem som har ansvar for handlinger.

Alle argumenter er om to modeller: Hel oppdragsvirksomhet (3) og Høgskolemodellen (4)

Modell 3 gir den beste sikkerhet med hensyn til dette med økonomisk sikring av utdanningene. En forutsetning for å anvende modell 3 er at det innføres rammeplan.

Ved modell 4 er den økonomiske styringen lagt inn under høgskolenes rammebudsjett.

Den økonomiske vurderingen vil skje i begge modellene.

Ja, men det er forskjell på å øremerke midler og ha rammebudsjett.

At sykehusene fungerer er et statlig ansvar, det inkluderer også tilgangen til kvalifisert personale.

Fylkeskommunen har et budsjett der helse velges i forhold til utdanning. Det er en fordel at helsedelen av fylkesbudsjettene betaler utdanning av helsepersonell. Det medfører en sikkerhet om sykehusdriften.

Det er ulike erfaringer i fylkene. Sykehusene utdanner til eget behov og ønsker å kunne påvirke det faglige innholdet. Det er også et ønske om å kunne utnytte lærerens faglige miljø. Derfor medfører det usikkerhet om å gå fra ulike kjente modeller til høgskolemodellen, en modell som er ukjent for alle. Rogaland foretrekker modell 3.

Noen grunnforutsetninger uansett modell:

• ønsker enhetlig utdanning
• sikre økonomien
• sikre det faglige miljøet
• sikre studentenes status
• lærernes miljø
• sykehusets behov

De største ulempene ved modell 4, høgskolemodellen, er at utdanningene blir lagt under høgskolenes rammebudsjett. Ved helt oppdrag kan sykehuset påvirke direkte utdanningene, en har dessuten sanksjonsmuligheter hvis en ikke får de kvalifikasjoner en forventer.

Akershus ønsker modell 3, hovedbegrunnelsene er sikring av de økonomiske forholdene, muligheten for å påvirke opptak og innhold og sikring av den medisinsk-faglige og den teknologiske kompetanse.

Hedmark har hittil vært tilhenger av modell 4 ut fra en forutsetning om at denne modellen vil sikre kontinuitet i utdanningen gjennom statlig finansiering og at fylkeskommunen får en viss styring på opptakene. Representanten fra Hedmark opplever at forutsetningene for dette valget rakner noe ut fra signaler i møtet om omfordeling av fylkeskommunens ressurser til utdanningen og er derfor blitt mindre sikker i modellvalget. Subsidiært går Hedmark inn for modell 3. I forhold til en slik modell er det viktig at man kan oppnå noen av de sammen vilkårene som ligger i modell 4 mht. rammeplan, vekttallsuttelling og at studentene får vanlige studiesosiale vilkår.

Ålesund er delt i synet på hvilken av modellene 3 og 4 som er sikrest.

Finnmark har lagt seg på modell 4.

Haukeland sykehus er åpen for både modell 3 og modell 4. De mener at begge modellene ivaretar stortingsvedtaket.

Ullevål er foreløpig usikker på hvilken modell som er mest hensiktsmessig. Både modell 3 og modell 4 kan være aktuelle, men de vil foreløpig ikke binde seg til en modell. Uansett må det tilpasninger til for å få en kabal til å gå opp. Det hadde vært ønskelig at det ble satt i gang en prøveordning med full overføring. Ullevål foreslår dette.

Hva er det med modell 3 som adskiller seg fra modell 4? En lager en utdanningsmodell som ikke eksisterer i utdanningssystemet. Slike former for etter- og videreutdanning blir etter Buer-utvalget en standard.

De viktigste argumenter for i det hele tatt å velge er:

• rammeplaner
• enhetlig utdanning
• en må vite hva en får
• må ha tilsynsmuligheter
• ha norske standarder
• felles struktur om yrkesutøvelse

Innenfor disse rammene er valg av modell 3 eller 4 likeverdig.

Viktig for alle fylkene at der er et utdanningstilbud innenfor disse spesialitetene. Særlig Finnmark og Akershus som uttrykker bekymring om at utdanningene kan forsvinne ut av fylket.

Oppsummering

• En oppsummering av dagens diskusjon er som følger:
• Det er gjennomgått beskrivelser av ulike modeller i rapporten, det ser ut som om disse er dekkende for realiteten.
• Det har vært reaksjoner på ulike løsninger for valg av modeller. Synspunkter blir innarbeidet.
• Enighet om at rammeplan er et godt virkemiddel.
• Gode pedagogiske læresituasjoner er en styrke.
• Vekttallsuttelling er viktig
• Studentenes rettigheter er viktig.
• Viktig å oppnå funksjonsdyktighet.
• Viktig å sikre sykehusene/fylkene en stor grad av styring.

Ingen har argumentert for modellene 0-1-2. Det er modellene 3 og 4 seminargruppen har samlet seg om.

Jan Ove Vatne

HiO, Avd. for sykepleierutdanning, 1. april 1998/ 21. april 1998

Lagt inn 22. juni 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen