Ole Richter

Norsk statsminister i Stockholm 1884 - 1888

Ole Jørgensen Richter 

Ole Jørgensen Richter var jurist, embetsmann og politiker.
(Foto: Kunnskapsforlaget).

Norsk statsminister i Stockholm 26. juni 1884-6. juni 1888.

 

Født på Rostad i Inderøy i Nordre Trondhjems amt 23. mai 1829, sønn av gårdbruker Jørgen Richter (1790-1880) og Massi Rostad (1798-1877).
Gift  i London 1866 med Charlotte Wakeford Attree (1830-1885).  
Død i Stockholm 15. juni 1888. Gravlagt på Rostad gård i Inderøy.

Ole Richter ble født på morsslektens gård Rostad, som faren hadde overtatt. Han valgte tidlig å utdanne seg i boklig retning, og etter et opphold hos sin onkel på Sjælland 1847-1849, kom han hjem til Norge, tok examen artium og begynte på sine universitetsstudier. Han tok juridisk embetseksamen på to år, og var deretter konstituert sorenskriver i Stjør- og Verdal 1853-1855.

Richters hovedinteresse var likevel politikk. Inspirert av de liberale og nasjonale bevegelsene som han hadde møtt under oppholdet i Danmark 1847-1849, hadde han som mål å danne en norsk liberal opposisjon. Den eksisterende opposisjonen mot den konservative regjeringen, vurderte han som reaksjonær. Utenrikspolitisk arbeidet han for allianse med vestmaktene mot Russland. Han la også vekt på norsk selvstendighet mot svenske planer om økt overhøyhet i unionen.

Richter hadde studieopphold i England og Frankrike i årene 1855-1856. Da han kom hjem tok han sikte på det politiske liv. Avgjørende for ham ble at han kom med som medredaktør i Aftenbladet i Christiania. I Richters tid fikk bladet både et nasjonalt og et europeisk preg, ble hovedorgan for liberal politikk og rykket opp på siden av Morgenbladet i betydning. En viktig enkeltsak for Richter var jurysaken, og i 1857 ble juryloven første gang kjempet gjennom i Stortinget.

Ved siden av redaktørvirksomheten arbeidet Richter også i noen grad som sakfører i Christiania. Etter et studieopphold i Sveits i 1860, fikk han autorisasjon som høyesterettsadvokat. Sent i 1861 flyttet han hjem til Rostad, åpnet advokatforretning og gikk inn i lokalpolitikken blant annet som ordfører. Målet var nå å bli innvalgt på Stortinget, og i 1862 kom han inn som representant for Nordre Trondhjems amt. Han ble senere gjenvalgt i 1865, 1868, 1870 og 1873.

På Stortinget sluttet Richter seg til gruppen som ble kalt "sakførerpartiet", der hovedmennene ellers var blant andre Johan Sverdrup og Johannes Steen. I mange saker viste Richter til England som forbilde for en liberal politikk. Han arbeidet mye med grunnlovsspørsmål, blant annet det som gjaldt statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene. Her la han seg på en mindre radikal linje enn Sverdrup, og mente dette først og fremst handlet om en formålstjenlig arbeidsordning – ikke om parlamentarisme i utenlandsk forstand.

I unionspolitikken sto Richter imidlertid på samme nasjonale linje som Sverdrup. Det samme gjaldt i understrekningen av Stortingets grunnlovsmessige stilling. De to kom likevel etter hvert til å fjerne seg fra hverandre politisk. I 1876 ble det forsøkt å få ham utnevnt som svensk-norsk minister (ambasadør) i Washington DC. Da det ikke lyktes, ble Richter samme år utnevnt til byfogd i Trondheim og flyttet dit. Han ble igjen valgt til Stortinget, der han i 1877 ble lagtingspresident. Imidlertid opplevde han nå å være mer isolert enn før i den politiske debatten, og meldte seg i 1878 som søker til det ledige embetet som svensk-norsk generalkonsul i London. Den norske regjeringen innstilte ham på førsteplass og han ble utnevnt, til tross for pressepåstander om at utnevnelsen var en politisk belønning.

Richter ble allerede nå omtalt i svensk presse som en mulig norsk statsminister i Stockholm, fordi han ble regnet som en som kunne forsone partimotsetninger. I den egenskap dukket han så opp igjen i norsk politikk i 1884. Han var ønsket med av Ole Jacob Broch da denne forsøkte å danne regjering i mai 1884, og da dette mislyktes ønsket kong Oscar II Richter som statsminister. Det satte Sverdrup seg imot. Richter ønsket det heller ikke, og overbeviste kongen om at Sverdrup måtte bli statsminister. Dermed ble Richter norsk statsminister i Stockholm 26. juni 1884.

Richter gledet seg til å ta fatt som statsminister i Stockholm, og mente selv at han hadde gode forutsetninger for embetet. Andre oppfattet ham som å fremstå som påtatt fornem. Også samarbeidet med Sverdrup gledet han seg til, men ble snart skuffet over det han oppfattet som mangel på hjertevarme hos regjeringssjefen i Kristiania. Etter et halvt år i embetet opplevde han i februar 1885 også det smertelige tapet å miste sin ektefelle. Etter dette kunne man merke at Richters følsomhet og nervøsitet, kjent siden yngre år, økte.

Richter kom raskt på kant med Sverdrup i flere saker. Allerede 2. juli 1884, første dag den nye regjeringen møtte i Stortinget, uttrykte han uenighet med Sverdrups forsvar for utvidelse av stemmeretten. I saken om et forslag til ny hærordning stemte Richter med den som tapte og måtte trekke seg, arméminister Ludvig Daae.

Etter mindre enn et år var Richter så vidt nedtrykt over situasjonen at han begynte å snakke om å trekke seg fra embetet, og 17. juli 1885 søkte han formelt avskjed. Tanken var å vende tilbake til embetet som generalkonsul i London, som fortsatt ble holdt åpent for ham. For ikke å svekke regjeringen i den kommende valgkampen, gikk han med på å bli stående til etter stortingsvalget høsten 1885. Etter så utover høsten å ha blitt presset til å bestemme seg, også fordi man nå ønsket å besette embetet i London, og etter å ha kjent seg friskere igjen, valgte han 19. november 1885 å trekke avskjedssøknaden.

Høsten og vinteren 1885-1886 var preget av problemer med å finne fram til norsk-svensk enighet om formuleringer i Riksakten. I den forbindelse ble Richter og hele statsrådsavdelingen i Stockholm kritisert av Stortinget for å ha godtatt et svensk forslag til ny behandlingsmåte når det gjaldt diplomatiske saker. Særlig såret det Richter at Sverdrup markerte at han ikke på forhånd hadde kjent til ordlyden i protokollen der Richter godtok det svenske forslaget.

I 1887 kom regjeringens nederlag i Stortinget i saken om lov om menighetsråd, der Richters og tre statsråders dissens truet med å felle regjeringen. Richter bidro sitt til å unngå regjeringskrise, men ble samtidig svært skuffet over at Sverdrup erstattet de  avgående statsrådene med personer han fant lite skikket til dette. Richter ble nå stadig mer bekymret over venstrepressens stadige angrep på regjeringen, og kom dessuten stadig oftere i motsetning til Sverdrup i ulike saker. Han snakket igjen om å søke avskjed, også overfor kronprins Gustaf.

I en tale 17. mai 1888 kom dikteren Bjørnstjerne Bjørnson med et kraftig angrep på Sverdrup, der han også sa at regjeringen nå ikke engang nøt aktelse blant sine egne medlemmer. Alle gikk nå ut fra at dette var vurderinger Bjørnson hadde fått fra sin gamle venn Richter under et besøk i Stockholm like før. Da Bjørnson så kort etter fulgte opp med å vise til et brev han hadde fått fra Richter i 1886, angående vedtaket i riksaktsaken, meldte Sverdrup at de ikke lenger kunne fortsette sammen i regjeringen. 27. mai fikk Richter beskjed av kronprinsen om å søke avskjed.

Richter kjente seg nå uhjelpelig kompromittert, kalte behandlingen et "snikmord" og forsøkte å ta sitt eget liv 29. mai. Selv om han nå fant konseptet til brevet til Bjørnson, og så at Bjørnsons gjengivelse var uriktig, ventet han med å sende dette til Sverdrup – for å unngå at det skulle se ut som om han søkte å bli værende i regjeringen. 5. juni kom innstillingen om hans avskjed fra Christiania, og 6. juni ble den vedtatt i ekstraordinært statsrådsmøte i Stockholm.

Richter, som ble boende i det norske regjeringsbygningen (Ministerhotellet) i Stockholm, brukte nå tiden til å skrive en redegjørelse og i noen grad å planlegge sin fremtid. Men pressekommentarene bidro til å holde ham nede, både når det gjaldt hans ettermæle i regjeringen og muligheten for å kunne overta som svensk-norsk ambassadør i London. Trolig først om morgenen 15. juni fikk han se avisen Nya Dagligt Allehandas påstand om at Bjørnson hadde diskvalifisert ham og at han manglet selvstendig karakter, diskresjon og disiplin. Samme morgen tok Richter sitt liv med et revolverskudd, på statsministerkontoret i Ministerhotellet.

Etter Richters selvmord fulgte en debatt om hvem som måtte bære skylden for det. Konklusjonen var at skylden nok var fordelt på alle sider. I skuespillet "Paul Lange og Tora Parsberg" reiste Bjørnson ti år senere et vakkert minnesmerke over statsminister Ole Richter.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon