Frederik Stang

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

Førstestatsråd 1861-1873. Statsminister 1873-1880.

Fredrik Stang. Foto: Scanpix

Frederik Stang var jurist og politiker.

Statsråd 6. desember 1845-21. april 1856, sjef for Indredepartementet. Medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm juli 1848-juli 1849, sjef for Indredepartementet juli 1849-mars 1854, medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm juni 1854.

Tilforordnet statsråd i interimsregjeringen i Stockholm 14.-24. september 1857.

Førstestatsråd 17.  desember 1861-21. juli 1873, sjef for Revisjonsdepartementet. Sjef for Indredepartementet juni 1868, sjef for Revisjonsdepartementet oktober 1869.

Statsminister 21. juli 1873-11. oktober 1880, også sjef for Revisjonsdepartementet til 6. august 1873.

Født på Nordre Rostad i Stokke 4. mars 1808, sønn av underrettsprokurator Lauritz Leganger Stang (1775-1836) og Johanne (Hanna) Margrethe Conradi (1780-1820).
Skrev seg fram til begynnelsen av 1830-årene som Friedrich Stang.
Gift  i Christiania (Oslo) 30. mars 1833 med Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne (1812-1885), datter av sorenskriver Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne (1774-1835) og Cathrine Elisabeth Fries (1781-1840).
Far til senere statsminister Emil Stang og farfar til senere statsråd Fredrik Stang.
Død på Helgerud i Vestre Bærum 8. juni 1884. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania.

Frederik Stang tilhørte en gammel handelsslekt i Frederikshald (Halden), men vokste opp i Stokke, Tønsberg, Stavanger og Bergen. 16 år gammel tok han som yngste kandidat examen artium i Bergen, med beste resultat. Deretter tok han fatt på jusstudiet i Christiania. Han tok juridisk embetseksamen i 1828, med svært godt resultat.

Stang fikk tilbud om lærerstilling ved fakultetet, og var konstituert dosent fra 1830 og utnevnt lektor fra 1831 til 1835. Han foreleste i blant annet naturrett og grunnlovsrett. Gjennom uketidsskriftet Vidar, som Stang redigerte sammen med dikteren Johan Sebastian Welhaven, juristen Anton Martin Schweigaard og historikeren Peder Andreas Munch, argumenterte han for at de opplyste burde ha den politiske makten for å legge til rette for økonomisk og kulturell fremgang for folket. Stang gikk også mot kongens ønske om absolutt veto, fordi dette ville være i strid med grunnlovens prinsipper.

Da Stang forlot Universitetet vinteren 1835, ble han høyesterettsadvokat i vel ti år. I årene 1837-1839 var han også regjeringsadvokat, og fra 1839 advokat for Norges Bank. Som advokat ble Stang snart regnet som en av de fremste.

I 1835 publiserte Stang en avhandling om "Statsraadernes Deeltagelse i Storthingets Forhandlinger", der han konkluderte som Christian Magnus Falsen i 1818: at statsrådene bør møte i Stortinget fordi dette er den beste måten å sikre at folkeviljen kommer til uttrykk på.

Stang hørte i sin tid til flokken av moderat-konservative studenter som brøt ut av Studentersamfunnet og startet Studenterforbundet. Etter årene med tidsskriftet Vidar som talerør, samlet denne gruppen seg fra 1836 om bladet Den Constitutionelle. Deres fremste opponent var Henrik Wergeland.

I årene som høyesterettsadvokat var Stang noe med i kommunepolitikken i Christiania. Ved det første valget etter formannskapsloven, i 1837, ble han valgt inn i bystyret 29 år gammel. Han beholdt denne plassen til han gikk inn i regjeringen i 1845.

I 1845 ble Stang utnevnt til forsvarer for statsråd Jørgen Vogt, i en riksrettssak som dreide seg om tollspørsmål. Vogt ble ikke dømt etter tiltalen, og Stangs dyktige forsvar medvirket nok til at han ble utnevnt til statsråd og sjef for det nye Indredepartementet, som ble opprettet fra 1. januar 1846. Departementet hadde ansvar for næringslivs-, medisinal-, samferdsels- og kommunalsaker, samt for statistisk kontor. I de neste ti årene fikk Stang dermed en svært bred innenrikspolitisk erfaring.

I 1848, i kjølvannet av februarrevolusjonen i Paris, krevde opposisjonen i Stortinget at Løvenskiold/Vogt-regjeringen måtte omdannes i liberal retning. Stang var enig i dette, men først og fremst fordi han så et behov for flere dyktige statsråder. Stattholder Severin Løvenskiold motsatte seg større endringer i regjeringen, og han og Stang kom på grunn av dette på kant med hverandre. Motsetningenen mellom disse to ble ikke mindre da Stang motsatte seg norsk innblanding i den dansk-tyske krigen. I denne saken fikk ikke regjeringsflertallet Stortinget med seg, og Stangs mindretallslinje ble dermed den som vant fram.

Blant de større sakene som Stang arbeidet med i sin tid i Indredepartementet, var byggingen av den første norske jernbanen – fra Christiania til Eidsvold. En annen sak var reisingen av en høyere landbruksskole på Ås, den senere Norges landbrukshøyskole. For sin drivende ledelse av Indredepartementet fikk Stang etter hvert tilnavnet "Løfte-Stangen".

Vinteren 1854 ble Stang syk, og måtte søke permisjon i noen måneder. Han ble noe  bedre utover sommeren, og reiste som planlagt til Stockholm for sin periode ved den norske statsrådsavdelingen der fra juli 1854. Men sykdommen, en nervelidelse med hodepine, gikk på igjen, og i juni 1855 måtte han forlate regjeringen med permisjon og avskjed i april 1856. Han tilbragte nå et år på kuropphold i Sveits. Høsten 1857 var han så bra at han kunne arbeide igjen, og han ble midlertidig statsråd i interimsregjeringen i Stockholm under kong Oscar Is sykdom i september det året. Regenten, kronprins Carl, ønsket ham imidlertid ikke med i regjeringen da statsminister Frederik Due og førstestatsråd Jørgen Vogt gikk ut i 1858.

Stang ble i stedet valgt inn i bystyret for Christiania i 1859 og ble valgt til stortingsmann for byen samme år. I 1860 rykket han opp til ordfører i Christiania.

Hovedsaken på Stortinget i 1859-1860 var arbeidet for å fjerne stattholderembetet i Christiania og erstatte det med et statsministerembete, slik at den norske regjeringen ikke lenger skulle ledes i sitt daglige arbeid av unionskongens representant i byen. Selv om han prinsippielt mente at Norge kunne avgjøre dette uten å spørre svensk side, fordi dette gjaldt Norges grunnlov, argumenterte Stang for at fremgangsmåten måtte være minst mulig provoserende. I dette fikk han stortingsflertallet med seg.

Halvtannet år senere, i desember 1861, kom Stang igjen med i regjeringen, ved at han ble utnevnt til førstestatsråd og sjef for Revisjonsdepartementet. Hans hovedoppgave nå var å finne en løsning på stattholdersaken. I 1863 lyktes han å få Stortinget med på en mykere linje, der man gikk med på at stattholdersaken kunne drøftes som ledd i en ny runde om unionstraktaten. På grunn av den dansk-tyske krigen tok det imidlertid etpar år før saken kunne tas opp til forhandling.

Som den første utnevnte førstestatsråd (de foregående hadde vært det bare i gavnet) var det Stangs ansvar å lede regjeringsmøtene i Christiania, og å representere ved offisielle anledninger. Han holdt kongen og statsministeren (i Stockholm) orientert om regjeringsarbeidet, og ble selv av statsministeren holdt løpende orientert om arbeidet ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm. Stang var den første førstestatsråden i Christiania som i gavnet spilte en ledende rolle i forhold til den norske statsministeren i Stockholm, som fortsatt hadde høyest rang av de to.

Da spørsmålet om statsrådenes møteplikt i Stortinget kom opp igjen i 1866, og igjen falt, hadde Stang skiftet syn. Han begrunnet sitt nei med at en slik reform ville føre til parlamentarisme og føre menn som Johan Sverdrup og Johannes Steen til makten, menn som Stang mente representerte "det lavere Folke-Instinct".

Etter hvert som alliansen mellom bønder og venstrefolk ble styrket på Stortinget sent i 1860-årene, gikk Stang så vidt langt i sin samarbeidsholdning at han ble kritisert fra konservativt hold. Sterkt medvirkende til Stangs linje var at han så det som sin viktigste oppgave å få gjennom revisjonen av unionstraktaten. Da forlsaget ble nedstemt med stort flertall i 1871, kom det et skifte i Stangs holdning. Fra nå av brydde han seg lite om å komme til forståelse med Stortinget.

Etter at Stortinget i mars 1872 hadde vedtatt at regjeringsmedlemmene skulle møte i Stortinget, fikk Stang de fleste i regjeringen med seg i å gå imot dette. Etter at vedtaket var blitt nektet sanksjon av regjeringen, vedtok stortingsflertallet en uttalelse til kongen – et klart mistillitsvotum. Kong Carl konkluderte med at han ikke så behov for å skifte ut regjeringen på grunn av dette.

Samme høst, i september 1872, døde Carl XV. Da kong Oscar II åpnet Stortinget i Christiania i februar 1873, fikk regjeringen på ny et mistilitsvotum mot seg i statsrådssaken. Dette uroet kongen, men uten at han valgte å gjøre noe med det. Stangs linje var dermed styrket, men følgen var stadige konflikter med Stortinget.

Stang regnet nå med at stattholdersaken ville finne sin løsning i 1873, da signaler fra Stockholm tydet på at kongen ville ha den ut av verden. Stortinget gjorde sitt vedtak – om å avskaffe stattholderembetet i Christiania og erstatte det med et statsministerembete, og vedtaket ble sanksjonert av kongen. 21. juli 1873 ble Stang utnevnt til det nye statsministerembetet, og 6. august ble han løst fra stillingen som sjef for Revisjonsdepartementet. Den norske statsministeren i Stockholm ble nå også formelt nummer to i den norske regjeringen.

Spørsmålet om regjeringsmedlemmenes møteplikt i Stortinget – statsrådssaken – fortsatte imidlertid å skape strid mellom regjering og storting. I mai 1874 nektet kongen igjen, etter regjeringens tilrådning, å sanksjonere et stortingsvedtak om saken. Valget i 1876 ga ny fremgang for venstre-opposisjonen, og motsetningene mellom storting og regjering økte. Det var klart at Stortinget ville ha en regjering som samarbeidet med nasjonalforsamlingen, mens regjeringen fastholdt at den utøvende makt – Kongen og Statsrådet – etter grunnloven var en særskilt statsmakt som Stortinget ikke kunne rå over. Det var denne forståelsen av maktbalansen som gjorde at regjeringen ikke kunne se at den kunne bøye seg for Stortingets vedtak i denne saken.

Etter valget i 1879, der opposisjonen holdt stillingen, var det klart at det ville bli en ny omgang i statsrådssaken. I mars 1880 ble stortingsvedtakene fra 1874 og 1877 gjentatt med stort flertall, men regjeringen rådet nok en gang kongen til ikke å sanksjonere – et råd han fulgte 29. mai. Selv etter at Stortinget våren 1880 hadde gjort det klart at man der så sitt vedtak i saken som grunnlov, sto regjeringen på sitt. Nå var riksrett siste utvei for Stortinget, men man valgte å vente til over neste valg.

Den siste runden i striden med Stortinget hadde tatt på Stangs helse. Samtidig hørte han forlydender fra Stockholm om at kongen skulle ha kommet i tvil om han lenger var rett mann på rett plass i Kristiania. Etter en tur til Finnmark i juli 1880, uten at helsetilstanden ble bedre, søkte Stang avskjed midt i september. 11. oktober 1880 ble  Christian A. Selmers regjering utnevnt.

Stang døde 8. juni 1884, i sin sommerbolig på Helgerud i Bærum. 12. juni ble han gravlagt fra Trefoldighetskirken i Kristiania, med kong Oscar II og kronprins Gustaf til stede.

Kilde:
Norsk Biografisk Leksikon