Lover og regler om radikalisering og voldelig ekstremisme

Oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger er straffbart.

 

Forebygging av terrorisme  

Gjeldende norsk strafferett

Straffeloven § 131 tredje ledd gjør det straffbart å planlegge og å forberede terror – også alene. Forbudet rammer den som har bestemt seg for å begå en terrorhandling og så foretar handlinger som peker mot gjennomføringen. Forbudet rammer alle typer forberedelseshandlinger. Det avgjørende for straff vil være hvor langt gjerningspersonen har kommet i forberedelsen av terrorhandlingen, ikke hvilke gjenstander han har brukt.

Straffeloven § 136 om oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger, gjennomfører forpliktelsene etter Europarådets konvensjon av 2005 om forebygging av terrorisme. Etter bestemmelsen straffes for det første den som offentlig oppfordrer til å iverksette en straffbar terrorhandling eller terrorrelatert handling. Terskelen for når en ytring er offentlig er ikke høy. Blant annet anses en ytring som offentlig når fremsettelsen er skjedd på en måte som gjør ytringen egnet til å nå ut til et større antall personer, eksempelvis ved tilgjengeliggjøring over internett. For ikke å trå ytringsfriheten for nær, rammes som utgangspunkt bare direkte oppfordringer til å påbegynne en straffbar handling. For det annet straffes den som rekrutterer noen til å begå en terror- eller terrorrelatert handling. For det tredje straffes den som lærer bort metoder eller teknikker som er særlig egnet til å utføre eller bidra til utførelsen av terrorhandlinger eller terrorrelaterte handlinger, eksempelvis instruksjon i fremstilling eller bruk av sprengstoff eller skytevåpen. For det fjerde straffes den som mottar slik opplæring. Strafferammen for alle de fire handlingsalternativene er fengsel inntil 6 år. Både medvirkning og forsøk er straffbart.

Ulovlig befatning med skytevåpen, eksplosiver og utgangsstoffer for eksplosiver er straffbart. Etter straffeloven § 190 er straffen bot eller fengsel inntil 2 år for den som gjentatt eller på graverende måte blant annet overtrer bestemmelsene i våpenloven om ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse av våpen.

Straffeloven § 136 a kriminaliserer aktiv deltakelse i terrororganisasjoner. En terrororganisasjon er en organisasjon som har som hovedmål å begå terrorhandlinger eller hvor en vesentlig del av gruppens virksomhet består i å begå slike handlinger. Deltakelsen må være aktiv, det vil si å danne, delta i, rekruttere medlemmer til eller å yte økonomisk eller annen materiell støtte til en organisasjon. Medlemskap i en terrororganisasjon foreslås ikke kriminalisert.

Europarådets konvensjon av 2005 om forebygging av terrorisme

Europarådskonvensjonen om forebygging av terrorisme, fremforhandlet i etterkant av terrorangrepene mot USA 11. september 2001 og vedtatt i 2005, ble ratifisert av Norge 1. februar 2010. Konvensjonen krever strafflegging av radikaliserende handlinger som oppfordring, rekruttering og opplæring til terror. Dette er såkalte terrorrelaterte handlinger som i neste omgang kan føre til at terrorhandlinger blir begått. Konvensjonen er dermed et viktig supplement til andre folkerettslige instrumenter som også har som formål å forebygge og bekjempe terrorhandlinger. Konvensjonen inneholder også bestemmelser om andre forebyggende tiltak, om utlevering og gjensidig bistand i straffesaker mv.

Kriminaliseringsforpliktelsene i konvensjonen balanserer ulike menneskerettigheter: På den ene siden retten til liv, som medfører en viss plikt for statene til å beskytte borgerne mot terrorhandlinger. På den annen side retten til ytringsfrihet, som begrenser statens adgang til å strafflegge oppfordring til og opplæring til terror. Kravet om kriminalisering av visse forberedelseshandlinger skyldes blant annet erkjennelsen av at offentlige oppfordringer om å iverksette terrorhandlinger har et stort skadepotensial. Utviklingen i Norge og andre land har gått i retning av økende radikalisering, dvs. at personer i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske mål. Radikalisering finner blant annet sted gjennom offentlige kommunikasjonskanaler som for eksempel internett.

Europarådskonvensjonen finner du på Europarådets nettsider. En norsk oversettelse er tilgjengelig i Stortingsproposisjon nr. 50 (2008-2009) Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets ­konvensjon av 16. mai 2005 om forebygging av ­terrorisme.

Lovforslag

Regjeringen har i Prop. 44 L (2015-2016) foreslått å kriminalisere visse handlinger knyttet til væpnet konflikt (fremmedkrigere). Et viktig formål med forslagene er å hindre radikalisering gjennom deltakelse i væpnet konflikt og den påfølgende terrorfaren disse fremmedkrigerne kan utgjøre når de kommer tilbake til Norge. Lovforslaget skal behandles av Stortinget våren 2016.

Les proposisjonen her:

Utlendingslovgivningen

Fra 1. januar 2014 ble særbestemmelser om saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn (såkalte sikkerhetssaker), samlet i et eget kapittel i utlendingsloven (kap. 14). De nye reglene regulerer hvordan forvaltningen og domstolene skal behandle slike saker. Formålet var å etablere regler som gir muligheter for kontradiksjon i saker der opplysninger som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen må hemmeligholdes, og samtidig legge til rette for en effektiv saksbehandling, tilpasset sakenes særegne karakter og viktighet.

Begrepet "grunnleggende nasjonale interesser" ble i utlendingslovgivningen innført med utlendingsloven 2008 (i kraft 1. januar 2010). Begrepet erstattet begrepene "rikets sikkerhet" og "tvingende samfunnsmessige hensyn" i tidligere lov. Ved fortolkningen av grunnleggende nasjonale interesser vil også tidligere rettskilder vedrørende de eldre begrepene være relevante. Begrepet er dynamisk, og det nærmere innholdet vil kunne endre seg i tråd med samfunnsutviklingen og bli videre utviklet gjennom forvaltningspraksis og rettspraksis.

Etter det nye lovverket kan departementet, i stedet for å instruere utlendingsmyndighetene om innholdet i vedtaket, selv treffe avgjørelse i førsteinstans i saker som gjelder inngrep i retten til opphold for utlendinger med oppholdstillatelse. Dette vil blant annet gjelde avgjørelser om utvisning av utlendinger med oppholdstillatelse i Norge, vedtak om tilbakekall og vedtak om å avslå fornying av allerede innvilgede oppholdstillatelser. I disse tilfellene vil det ikke lenger gjelde noen rett til toinstansbehandling i forvaltningen. I stedet gis utlendingen rett til uten kostnader å bringe saken inn for domstolen. Dette må anses å styrke utlendingens rettssikkerhet. I saker hvor det inngår gradert materiale, åpnes det for at Kongen kan sette som vilkår for samtykke til å fremlegge de graderte opplysningene for retten, at det oppnevnes en særskilt sikkerhetsklarert advokat for utlendingen. Den særskilte advokaten skal opptre i tillegg til utlendingens eventuelle øvrige prosessfullmektig i utlendingssaken. Den særskilte advokaten skal ivareta utlendingens interesser ved rettens behandling av opplysninger som utlendingen selv ikke kan få innsyn i.

Når det gjelder vedtak eller beslutninger som er rettet mot utlendinger uten oppholdstillatelse, skal vedtak i utgangspunktet fortsatt treffes av Utlendingsdirektoratet (UDI). UDI skal som hovedregel legge til grunn den vurdering som er foretatt av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i sak om grunnleggende nasjonale interesser, eller av Utenriksdepartementet i sak om utenrikspolitiske hensyn. En eventuell klage over UDIs vedtak skal behandles av Justis- og beredskapsdepartementet.

I utlendingsloven § 130 gis det hjemmel til å benytte tvangsmidler overfor utlendinger som er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. I henhold til denne bestemmelsen kan det foretas beslag av reisedokumenter eller pålegges meldeplikt og bestemt oppholdssted. Bestemmelsen gir også adgang til fengsling av utlendinger som utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser og som er i en utsendelsesprosess. I vurderingen av hva som er en utsendelsesprosess, er det avgjørende at det foregår en aktiv prosess med realistiske utsikter til en utsendelse. Ordlyden i bestemmelsen er hentet direkte fra EMK art. 5 nr. 1 bokstav f, og praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) vil således være bestemmende også for forståelsen av den norske bestemmelsen.

Forslag om utvisning på grunn av utelukkelse fra flyktningstatus

Utlendingsloven har bestemmelser om at utlendinger som søker om beskyttelse (asyl), skal utelukkes fra flyktningstatus i Norge hvis det er alvorlig grunn til å anta at vedkommende har gjort seg skyldig i blant annet en krigsforbrytelse, en forbrytelse mot menneskeheten eller en alvorlig ikke-politisk forbrytelse.

Justis- og beredskapsdepartementet vil foreslå å innføre et nytt utvisningsgrunnlag som innebærer at utlendinger som har utført slike handlinger, skal kunne utvises og nektes oppholdstillatelse på andre oppholdsgrunnlag enn asyl (visum, familieinnvandring, arbeidsinnvandring, studieopphold mv.). Dette vil gjelde uavhengig av om de allerede er utelukket fra flyktningstatus på bakgrunn av handlinger som nevnt over. Det vil også gjelde utlendinger som har en midlertidig eller permanent oppholdstillatelse i Norge og som utfører eksempelvis krigsforbrytelser i utlandet.

Det må antas at risikoen for å miste oppholdstillatelsen og bli utvist fra Norge vil kunne virke preventivt tidlig i en radikaliseringsprosess. Videre vil forslaget hindre at utlendinger som er radikalisert og som har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser mv., får mulighet til å etablere seg i Norge og skape nye miljøer og plattformer for radikalisering.

Utlendingsloven

Utlendingsloven hos Lovdata. Departementets instruks i UDIs regelverk finnes på UDIs nettsider.