Farger i arkitekturen, byen, stedet, gaten

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver:

v/ Siv ark. Mette L’orange

Opplevelsen av farger i arkitekturen vil alltid være relatert til sammenhenger i omgivelsene og til vår posisjon som betrakter. Kjører vi bil eller sykler, får vi med oss et annet bilde enn når vi går gatelangs eller sitter på en benk. Ved bevegelse ser vi husfargen foran oss, men samtidig erindrer vi bygningene vi nettopp passerte. Til tider kan vi også visualisere det vi ennå ikke har sett, fordi vi lager oss en forventning og trekker logiske og intuitive slutninger. Øyet ser det øyet har lært å se.

Gatelangs i byen flimrer fargene fra skilt, belysning og reklame over husveggene, og det dannes et konglomerat av fargeimpulser som vi oppfatter mer eller mindre bevisst. I byens sentrumsstrøk kan det fargemessige støynivået til tider minne om forurensning, fordi fargen blir et middel i kampen om oppmerksomhet.

Værforandringene i Norge kan være dramatiske og årstidene kontrastfylte. Når høst blir vinter og vår blir sommer, har fargen vært gjennom en rekke transformasjoner. Den grønne vegetasjonen og blomstene og det gule løvet gir en helt annen ramme til fargene enn den hvite snøen, eller de svarte trestammene og de lange blå skyggene, men ikke alle farger trives like godt i det kjølige klimaet. Kanskje fargesetter vi med en evig lengsel etter sommer, hav og himmel når vi velger blått?  Men når hus har vært uten malingsvedlikehold på en tid, blir grensen mellom natur og menneskeverk fort visket ut. Den verdige aldringen er imidlertid avhengig av gode materialer. Malingen flasser lett av med moderne plastmaling, og de levende mellomstadiene bortfaller til fordel for to tilstander: nyoppusset eller sørgelig forfall.

Strålende farger som skarlagenrødt, klar blåfiolett, eller purpur, ble tidligere tilført arkitekturen, men bare i sparsomme mengder fordi de var opp til hundre ganger så dyre som de vanlige jordpigmentene. Samfunnshierarkiet kom derfor klart til uttrykk i fargevalgene. I dag kan alle farger fremstilles kjemisk til omtrent samme pris, og vi kan velge og vrake på fargekartet. Resultatet er at en stadig heftigere palett av syntetiske farger dukker opp i våre bygningsmiljøer. Det kan virke som om mange huseiere stadig tøyer grensene for hva som er mulig å ikle en fasade. De moderne pigmentene kommer også til syne på gårdstun utover i landet. De tradisjonelle jordfargene forsvinner og kombinasjonen av hvitt og rødt er ikke lenger en selvfølge.

Vi ønsker helst å beholde den karakteristiske, nordiske fargegleden, fordi den representerer en markering av menneskets bosetning i den barske naturen. Nei, vi vil ikke strigles for mye, og til tider er dette anarkiet svært sjarmerende. Det finnes spennende sammentreff der enkelte husgrupper står opp mot naturen i de særeste fargeklanger. Det er når disse fargene skal stables sammen i byene, at katastrofene oppstår. Det er ikke nok at den enkelte huseier uttrykker seg etter beste vilje, i urbane sammenhenger kreves mer kompetanse for å få helheten til å bli virkelig bra.

En vandring i en norsk småby eller tettsted demonstrerer at motet hos huseierne kan være omvendt proporsjonalt med kunnskapen, når dramatiske fargeskiftninger stykker opp gatebildet.

Så lenge håndverket hadde en sterk posisjon her i landet, lå forholdene bedre til rette for en kvalifisert fargesetting. I dag er det «gjør det selv-metoden» som gjelder, og malerlaugets autoritet er skjøvet til side. Med det er også yrkeskunnskapen vannet ut, og respekten for arkitekturens språk, for dimensjoner, stil og uttrykk, funksjon og innhold er blitt borte.

I Norge kan vi ikke vise til miljøer med så sterkt symbolinnhold knyttet til farge, bortsett fra lokale områder der jordpigmenter som oker og jernoksid har vært tilgjengelig i jorda. Det har satt tydelig preg på mange steder som Tynset og Røros. Også andre steder har fått en helhet som i de hvite sørlandsbyene eller i den mørke bebyggelsen i Gudbrandsdalen, der alt er brunt. Her har man styrt helheten ut fra et kulturelt grunnlag, og etter hvert rendyrket den spesielle identiteten som vokste fram. I disse byene har folk slått seg til ro med den ene fargen som miljøskaper. Mer dramatisk er det når identiteten skifter fra mangefarget til ensfarget over natten, som i Sortland i Vesterålen, der kommunen besluttet å bli en blå by ved tusenårsskiftet. Denne raske endringen mot en bestemt fargeidentitet, som står i sterk kontrast til den langsomme prosessen i Jodphur i India, har sine konsekvenser, og har vakt stor debatt blant byens befolkning.

Hvordan vil vi at byene skal se ut her i landet? Foregår det i det hele tatt en debatt om fargesetting av arkitektur, eller er den forstummet? Kanskje er vi for mye offer for markedskreftenes årlige lanseringer av trendfarger, og glemmer å relatere disse til de faktiske omgivelser der vi bor? Enkelte kommuner har utviklet en sterkere forståelse for helhetstenkning de siste årene, men anerkjennelsen av fargens betydning i identitetsbyggingen er fremdeles underkjent.

Bergen er delt i sitt uttrykk, mellom den hvite villabebyggelsen i områdene oppover fjellsiden og en sterkt utbredt kolorisme i sentrum. Kristiansand har sin «storbykvadratur», og sin hvite sørlandsidyll. Like ved ligger koloristiske murhus i rad og rekke som utgjør en særegen og fin kontrast til den hvite Posebyen. Kanskje må vi akseptere at de større byene deles i flere områdeidentiteter?

Røros har også holdt på tradisjonene, og er et av de få steder i landet der fargene reguleres. På Røros styrer Riksantikvaren fargeutviklingen i samarbeid med lokal kulturminneforvaltning. Folkelige tradisjoner blir på denne måten holdt i hevd. De tradisjonelle fargene i norsk bondekultur er en skatt og en del av vår identitet. På de større gårdene rundt i landet finner vi en svært bevisst fargeholdning med vakker dekor også i eksteriøret, gjerne i portaler, og som dør og vindusomramning. Det er bare å la seg inspirere av den kunnskap som lå i dette håndverket.

I Europa og ikke minst i Sverige har en del byer fått en sterk fargeregulering i løpet av de siste tiårene, med blikk på historiske farger så vel som samtidens koloritt.

Kan farger i norske tettsteder planlegges. Kanskje ikke i en hel by, men i en gate eller et område, som eksempler på noe annet enn det bestående.

Prosjektet i regi av Norsk Form «Farger for arkitektur» hadde et tydelig mål om å utarbeide retningslinjer for helhetlig fargesetting i byer, tettsteder og bygningsmiljøer i landskapet. Voss, Haugesund og Notodden, samt to borettslag i Oslo. Byene og stedene har hver for seg helt ulik identitet, men de har det til felles at det aldri har vært utført kontrollert fargebruk i byen, og ei heller sterk styring av estetikken generelt. De representerer i så måte den typisk norske stedsidentiteten, der den sosialøkonomiske utviklingen har fått frie tøyler og til de grader er lesbar i arkitekturen.

Prosessen og erfaringene fra disse prosjektene danner hovedgrunnlaget for boka ”Farger i arkitekturen, byen, stedet, gata” og for de vedlagte rapportene som du kan åpne å studere her.

Med ny teknologi og egnet programvare kan fargesetting etter hvert gjøres mer rasjonelt elektronisk, men dette må kun betraktes som modellarbeid. Det er den opplevde fargen, i full målestokk, vi til slutt alltid må forholde oss til. Målsettingen med prosjektet var å dyrke både kvalitet og originalitet i fargebruken her i landet. Prosjektet og boka kan bidra et stykke på vei. Målet må være å beskytte det sære og originale, samt å våge det sublime.