Grønnstruktur

Grønnstruktur er summen av store og små grønne og naturpregede områder i byer og tettsteder. Grønnstrukturen bør utvikles til å bli en grønn vev med ferdselsårer og oppholdsområder innenfor byggesonen, som knyttes sammen med omkringliggende naturområder som bymarkene, kulturlandskap, elvekorridorer og områder langs sjøen.

IlaparkenIlaparken – et attraktivt friområde i Trondheim. Foto: Arild Sørensen

De fleste norske byer og tettsteder ligger i tilknytning til vann, enten ved innsjø, elv, sjø eller fjord. Stedene er mer eller mindre vendt mot vannet og har naturområder som ramme rundt bebyggelsen. Kombinasjonen av urbane tilbud og nærhet til rekreasjon og naturopplevelser bidrar til trivsel og livskvalitet for mange.

Grønnstruktur under press

Byer og tettsteder vokser. Det er et nasjonalt mål at mer av utbyggingen bør foregå innenfor bysentra og tettstedsområder. En forutsetning for et godt bymiljø, er at de blågrønne kvalitetene sikres. Mange steder er viktige grøntområder nedbygd, bekker lagt i rør, og de resterende grøntområdene spredt, fragmenterte og ofte vanskelig tilgjengelige. I flere byer er kontakten med sjø og vassdrag redusert på grunn av utbygging, havne- og industrivirksomhet og nedbygging langs bekker og elver. Mange grøntområder har også dårlig skjøtsel og utnytter ikke sine potensielle kvaliteter. Dette gjør at store verdier ikke kommer godt nok til nytte.

Mange fordeler

For å sikre de blågrønne kvalitetene, begrense videre nedbygging og utvikle eksisterende og nye grøntområder er det nødvendig med langsiktig planlegging, god forvaltning og tilrettelegging. Å ta vare på grøntområder og utvikle nye, gir mange fordeler. Grøntområder tilbyr viktige nærrekreasjonsområder, opplevelseskvaliteter og møteplasser i folks hverdagsliv. Mulighet for å gå og sykle i attraktive omgivelser er bærekraftig og bidrar til bedre folkehelse. Grønnstrukturen gir også grunnlag for et rikt biologisk mangfold. Skal grønnstrukturen være attraktiv må den gjøres tilgjengelig og tilrettelegges for rekreasjon og opplevelser, med ferdselsårer og ulike soner for aktivitet og stillhet.  

Grønnstrukturen viktig virkemiddel i klimaarbeidet

Grønnstrukturen består av viktige områder som kan fordrøye overflatevann. I urbane miljøer medfører kraftige nedbørsmengder og tette overflater problemer med økte overvannsmengder. Bevisst utforming av grøntområder og åpne vannflater kan bidra til infiltrasjon og fordrøyning som gjør byene og tettstedene bedre rustet til å møte dagens og fremtidens klimaendringer, samtidig som det beriker miljøet. En grønnstruktur med attraktive gang- og sykkeltraseer kan også bidra til økt andel hverdagsreiser til fots og på sykkel og dermed bidra til reduserte klimagassutslipp, mindre støy og mindre annen forurensning. De siste årene har urbant jordbruk blitt et innslag i mange byer, med dyrking av nyttevekster og bikuber som bidrar til større variasjon og større biologisk mangfold i parker i tette byområder. Dette bidrar til nye opplevelseskvaliteter, engasjement i og for fellesområdene i lokalmiljøet og større naturmangfold.

Knytte grønnstrukturen og den urbane strukturen sammen

Kommunene bør utvikle planer for velfungerende og sammenhengende grønnstrukturer som binder sammen boligområder, skoler, barnehager, strandsone og markaområdene. Planene bør også omfatte de «blå strukturene», som bekker, elver, vann og sjøen. I arbeidet bør det legges vekt på tilgjengelighet for alle brukergrupper. Grønnstrukturplanene må følges opp gjennom konkrete tiltak, politiske prioriteringer og økonomiske midler.

Det er viktig at grønnstrukturen, som blant annet består av parker, grøntarealer, kirkegårder, 100-meterskoger og ulike typer naturområder, kobles sammen med den urbane strukturen som består av byrom, fortau og alle forbindelser for gående og syklende. Nettverket av grå og grønne rom og forbindelser fremmer aktivitet og inviterer til rekreasjon med både naturkvaliteter og urbane kvaliteter.

God tilgjengelighet til bymarkene

Markaområdene brukes som fellesbenevnelse på naturområder som grenser inn mot byer og tettsteder. De fleste steder har slike naturområder av en viss størrelse. Marka er en av hovedarenaene for det tradisjonelle turfriluftslivet og er samtidig viktig for barns lek og opplevelser, læring og fysiske utvikling. Markaområdene bør i størst mulig grad være tilgjengelig til fots, på sykkel og ski gjennom grønne forbindelseslinjer fra boligområdene. Slike forbindelser er særlig viktige for å motvirke sosial ulikhet i tilgangen til marka. Hvis marka er oppdelt i flere områder, bør det etableres natursammenhenger med løyper, stier eller turveier som forbinder dem. Markaområdene er under press fra for eksempel veg- og boligbygging, industri, massetak og idrettsanlegg. Aktivitet fra landbruket kan også bidra til å redusere disse områdene, gjennom for eksempel flatehogst og bygging av skogsbilveger. I dag skal alle kommuner ha utarbeidet en egen plan for forvaltning av sine markaområder.

Strandsonen en attraktiv del av grønnstrukturen

Tilgjengelighet til vann er en stor kvalitet og en av de viktigste attraksjonene i landskapet i byer og tettsteder. Strandsonen, som både kan være urban eller naturlig, er ofte attraktiv som turområde, møteplass, badeplass og for annet friluftsliv. Strandsonen bør derfor tilrettelegges som en del av grønnstrukturen i byer og tettsteder, gjøres tilgjengelig og utvikles som en kvalitet for stedet.

Den økte konkurransen om arealene langs kysten, gir økt press på strandsonen. Befolkningsvekst og velstandsøkning bidrar til mer bebyggelse, transport og fritid. Økt aktivitet innen reiseliv og annen næringsvirksomhet, har ført til at det er et større behov for arealer til for eksempel bygninger, transport og havneanlegg. God arealplanlegging kan hindre uønsket bygging i strandsonen. Det krever kunnskap om hvilke verdier som finnes her. De statlige planretningslinjer for forvaltning av strandsonen beskriver hvordan kommunene skal ta hensyn til strandsonen i behandling av plan- og dispensasjonssaker. Et viktig mål er å ivareta allmenne interesser og unngå uheldig bygging langs sjøen. Det strengeste vernet skal gjennomføres i sentrale områder, hvor presset på arealene er stort. 

Nyttig å kjenne til

Kontaktperson:

Elisabeth Sæthre/Miljødirektoratet, elisabeth.sathre@miljodir.no