Kutt av klimagassutslipp og klimatilpasning

Klimaendringene er en av vår tids største utfordringer. Store deler av Norges klimagassutslipp kommer fra aktiviteter der kommunene sitter med viktige virkemidler. Flere utredninger, som Klimakur 2030, har pekt på hvordan kommunene kan bidra til å kutte utslipp lokalt – innenfor transport, avfall, bygg og andre sektorer. Kommunene har et stort ansvar for å redusere egne klimagassutslipp. De er gjennom statlige planretningslinjer (SPR) for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning bedt om å bidra til å redusere klimagassutslippene, og sette seg ambisiøse mål. Klimaendringenes lokale karakter plasserer kommunene i førstelinja i møte med konsekvensene av klimaendringene. Kommunene har derfor en sentral rolle i arbeidet med tilpasning til et klima i endring.

beplantningBildetekst: Regnbed forsinker vannet en kort periode og bidrar til å unngå flomtopper (Foto: Jan Hausken).

Statlige planretningslinjer for klima og energiplanlegging og klimatilpasning

Statlige planretningslinjer for klima og energi og klimatilpasning (2018) gir føringer for kommunenes arbeid med utslippsreduksjoner og klimatilpasning. Formålet med planretningslinjene er å:

  1. sikre at kommunene og fylkeskommunene prioriterer arbeidet med å redusere klimagassutslipp, og bidra til at klimatilpasning ivaretas som hensyn i planlegging etter plan- og bygningsloven.
  2. sikre mer effektiv energibruk og miljøvennlig energiomlegging i kommunene.
  3. sikre at kommunene bruker et bredt spekter av sine roller og virkemidler i arbeidet med reduksjon av klimagassutslipp og klimatilpasning, og bidra til avveiing og samordning når utslippsreduksjon og klimatilpasning berører eller kommer i konflikt med andre hensyn eller interesser.

Klimatilpasning og utslippsreduksjoner må sees i sammenheng der det er relevant. Det er viktig å planlegge for løsninger som både reduserer utslippene og reduserer risiko og sårbarhet som følge av klimaendringer.

Klimavennlig by- og tettstedsutvikling

En bærekraftig by- og tettstedsstruktur er viktig for å redusere klimagassutslippene. Prinsippene er gjenspeilet i de statlige planretningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging (2014). De peker på behovet for å utvikle kompakte by- og tettstedssentra og knutepunkter for kollektivtransport, utnytte arealene på stedene bedre og legge til rette for mer gange, sykling og kollektivtransport. Boliger, arbeidsplasser, handel og servicefunksjoner bør lokaliseres sentralt i byen eller tettstedet, og i tilknytning til kollektivtransportsystemet. Samtidig vil kompakt by- og tettstedsutvikling kunne bidra til å redusere nedbygging av verdifulle naturarealer, for eksempel skog og myr som er viktige karbonlagre. I nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019 – 2023 er det pekt på at omdisponering av jordbruksarealer kan øke presset på nydyrking av karbonrike arealer som skog og myr. Det er også nevnt i SPR for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning at kommuner og fylkeskommuner bør inkludere tiltak mot avskoging, og eventuelt økt opptak av CO₂ i skog og andre landarealer, i sin planlegging.

Kommunen kan bidra til reduserte klimagassutslipp i alle sine roller

Utslipp fra egen virksomhet kan kommunene i stor grad påvirke selv, for eksempel utslipp fra egne kjøretøy, energiforsyning i egne bygg og gjennom klimakrav i egne innkjøp. Det største potensialet for å bidra til utslippsreduksjoner har kommunen imidlertid gjennom å påvirke gjennomføringen av klimatiltak hos andre aktører. Kommunen har ulike roller som er relevante i klimaarbeidet:

  • samfunnsutvikler – pådriver, tilrettelegger og samarbeid med befolkning, næringsliv
  • myndighetsutøver – planmyndighet, herunder for areal- og transport, tilskuddsforvalter
  • tjenesteleverandør – utøver av tjenester som utdanning, helse, omsorg, kollektivtrafikk
  • eier og drifter – bygg, infrastruktur, skog, egen transport, kommunale selskaper, fondsplasseringer
  • innkjøper – varer og tjenester

Kommunene kan ha en særlig viktig rolle i å bidra til utslippsreduksjoner innen vei- og sjøtransport, anleggsmaskiner og avfallshåndtering med karbonfangst og -lagring. Kommunene kan også bidra til utslippskutt innenfor avfall og deponi, jordbruk og matproduksjon, samt oppvarming. I tillegg til å kutte i direkte utslipp innenfor kommunens grenser, kan de også ha en viktig rolle i å bidra til å redusere utslipp ut over egne grenser, for eksempel gjennom klimakrav i innkjøp.

Utfordringer i det lokale klimaarbeidet må løses i fellesskap mellom kommune, næringsliv og innbyggere, der alle bidrar.  Medvirkning i stedsutviklingsarbeidet gir kommunen et godt utgangspunkt for å diskutere hvordan få til en bred klimaomstilling i lokalsamfunnet.

Klimaendringer i Norge

Klimaendringene merkes allerede i Norge. Vi opplever mer nedbør og kortere snøsesong, isbreer som krymper, at flommønstre endres og at havet stiger. Veier, hus og strømnett i Norge er bygget for det klimaet vi har vært vant til. Nå må vi forberede og tilpasse oss klimaendringene i måten vi innretter og bygger samfunnet på.

Kommunene har et helhetlig ansvar for samfunnsutvikling, planlegging og tjenesteproduksjon innenfor sitt geografiske område. Kommunen har også sentrale roller som eier, myndighetsutøver og tilrettelegger og pådriver.  Mange av disse oppgavene vil berøres av klimaendringene. Planer og beslutninger som tas i kommunene i dag vil dessuten ha konsekvenser mange tiår fram i tid. For kommunene vil klimaendringene forsterke eksisterende utfordringer og skape nye. Samtidig vil klimaendringene også kunne gi muligheter for positiv næringsutvikling og klimatilpasningstiltakene kan bidra til bedre lokalmiljø. Hvis vi ikke forbereder oss, vil klimaendringene kunne få store konsekvenser for samfunnet. Vi må derfor utvikle robuste byer og tettsteder.

Klimatilpasning må integreres i alle deler av planleggingen

Klimaendringene krever større oppmerksomhet og mer effektiv og målrettet samfunns- og arealplanlegging enn tidligere.

Ved planlegging av arealbruk er det viktig å se på hvilke effekter klimaendringene vil gi, hvilke områder som vil være utsatt innenfor og rundt tiltaket, og vurdere konsekvensene det vil ha for de aktuelle områdene. Det omfatter både å definere områder som ikke bør bygges ut, og å dimensjonere anlegg og legge inn buffersoner (overgangsområder/ sikkerhetsmargin) for eksempel i tilknytning til boligområder, grønnstruktur og turveier.

Klimatilpasning må innlemmes som viktig tema i styrende dokumenter og saksbehandlingsrutiner.

Nyttig å kjenne til

Kontaktperson:

Roar Skuterud, Miljødirektoratet, roar.skuterud@miljodir.no