Planlegging

God planlegging etter plan- og bygningsloven er viktig for å avklare mål og strategier, og for å sikre forankring, langsiktighet og forutsigbarhet i stedsutviklingsarbeidet. Gjennom planleggingen legges det til rette for lokal medvirkning og det kan stilles kvalitetskrav til utformingen av stedene og omgivelsene gjennom å utforme egne bestemmelser.

 
terrengmodell
Bruk av fysiske modeller i planleggingen gir en bedre forståelse for hvordan resultatene vil bli. Foto: Gildeskål kommune.

Ulike plantyper

Arbeidet med by- og tettstedsutvikling bør forankres i kommunale planer, enten i kommuneplanen eller gjennom en kommunedelplan for stedet eller sentrumsområdet. Dersom kommunen ikke har slike planer, bør de utarbeides tidlig i stedsutviklingsprosessen. Arbeidet bør skje i nært samarbeid med lokalsamfunnet, som del av utviklingsarbeidet. Aktiv medvirkning i planprosessen vil gi deltakerne et sterkere eierforhold til planen og gjøre det lettere å gjennomføre den.

Det kan også utarbeides andre typer planer og retningslinjer som har betydning for gjennomføring og kvalitet på løsningene. Dette gjelder for eksempel fargeplaner, veiledere for visuell utforming av gater, skilt, gatemøbler og uterom, og for bevaring av eldre bebyggelse. Slike planer og veiledere er nyttige redskaper og bidrar til kvalitet i gjennomføringen. Stedsanalyser gir kommunen et viktig grunnlag for arbeidet ved at de systematiserer kunnskap om stedets historie, situasjon og fremtidsmuligheter.

Uansett valg av plantype(r) må arbeidet være realistisk. Og kommunen må ha kraft og evne til å skaffe seg de ressurser som trengs for å sette planen ut i livet - enten alene eller i samarbeid med andre offentlige eller private parter. Planer som ender i en skuff er ikke bare bortkastet tid og ressurser. Det bidrar også til å skape frustrasjon og misnøye hos alle dem som har tatt del i arbeidet og har forventninger til resultatet, og setter samtidig planarbeid i dårlig lys.

Helhetlig grep

Arbeidet med stedsutvikling i kommunene ser ut til å følge to hovedstrategier. Den første kan kalles helhetlig planlegging der ”alt” legges inn under prosjektet og der tiltakene planlegges og ses i sammenheng med overordnede planer. Tiltakene er rettet mot ulike sektorer og fagområder som kultur, samferdsel, sosialt miljø, bolig, næringsutvikling og helse. Den andre strategien kan kalles tiltaksplanlegging, der en er opptatt av å mobilisere og å engasjere til å utvikle og gjennomføre konkrete prosjekttiltak som bare løselig er sett i sammenheng. Erfaringer fra utviklingsarbeid viser at de beste resultatene kommer der kommunene makter å sette de enkelte tiltakene inn i en større sammenheng. En slik samordning kan gi synergieffekter og synliggjør den samlede innsatsen bedre.

Samfunnsplanlegging

Plan- og bygningsloven er en lov for samfunnsplanlegging. Gjennom den kommunale planstrategien skal kommunen drøfte strategiske valg knyttet til samfunnsutvikling, herunder langsiktig arealbruk, miljøutfordringer, sektorenes virksomhet med mer. Plandelen av plan- og bygningsloven av 2009 styrker samfunnsdelen som premissetter for andre deler av den kommunale planleggingen og for statens og regionale myndigheters virksomhet i kommunen. Kommuneplanens handlingsdel inngår i samfunnsdelen og gir grunnlag for kommunens prioritering av ressurser og konkretisering av tiltakene innenfor kommunens økonomiske rammer. Det er en fordel om handlingsdelen er integrert med økonomiplanen. Stedsutvikling hører hjemme både i arbeidet med planstrategien, økonomiplanen og kommuneplanens samfunnsdel, handlingsdel og arealdel.

Nyttig å kjenne til