Emil Stang d.y. (1882–1964)

Emil Stang d.y. (1882–1964) var Arbeidsrettens formann fra 1946–1955.

Før karrieren som dommer, hadde Emil Stang d.y. (1882–1964) vært aktiv både som advokat og politiker. Han var en sentral skikkelse på arbeiderbevegelsens venstrefløy i årene rundt den første verdenskrig.  Dette til tross for at var født inn i et svært konservativt miljø, som sønn av tidligere statsminister Emil Stang fra Høyre.  

Han ble begeistret av den russiske revolusjonen i 1917, og hadde forhåpninger til sovjetstyret. Stang var også med på stiftelsen av Norges Kommunistiske Parti. Men den politiske karrieren ble kort, og han konsentrerte seg siden om jussen. 

Stang ble  kjent som en dyktig forsvarsadvokat, og fikk blant annet frikjent Arnulf Øverland for blasfemitiltalen etter foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage». 

I 1920 var Stang med på en aksjon fra Venstre og Arbeiderpartiet for å redusere Høyesteretts innflytelse – ut fra en klassepolitisk begrunnelse. 17 år etter ble han selv utnevnt til høyesterettsdommer. Emil Stang etterfulgte Paal Berg som justitiarius etter krigen. Da overtok han også rollen som formann i Arbeidsretten – en posisjon han hadde fram til 1955.

Som advokat skrev Emil Stang en rekke juridiske og politiske artikler, som «Folkeretslig politik», «Arbeiderklassens kommunalpolitikk» og «Rettergangsmåten i straffesaker». I sine yngre år skrev han politiske skrifter, som «Overgangen til socialismen og Sovjetforfatningen». 

Kilder: Bjørgum, Jorunn. (2009, 13. februar). Emil Stang 1. I Norsk biografisk leksikon.

(Biografien om Emil Stang er skrevet av Anne Mette Ødegård og er publisert med tillatelse fra Pax forlag.)