Paal Berg (1873–1968)

Paal Berg var den første – og trolig den mest kjente – formannen i Arbeidsretten.

Han var politiker, høyesterettsjustitiarius og kjent som en av frontfigurene i motstandskampen under den andre verdenskrig.

Paal Berg bidro vesentlig til oppbyggingen av den statlige reguleringen av arbeids- og næringslivet. Som sosialminister (1919–1920) fikk han for eksempel avgjørende betydning for innføringen av 8-timersdagen.

Berg var Arbeidsrettens første formann, fra 1. januar 1916. Han satt som leder helt frem til august 1948. Berg hadde i perioden før Arbeidsretten ble opprettet, vært formann for frivillige voldgiftsretter i arbeidstvister. Han var også en sentral figur i det lovforberedende arbeidet.

Paal Bergs største fortrinn var trolig at han var kjent av partene og hadde tillit både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Han er senere beskrevet som “den sentrale handlingsideolog” for den rettslige regulering av forholdet mellom arbeid og kapital. Denne reguleringen ga han et rettsvitenskapelig grunnlag i sitt verk Arbeidsrett, som utkom i 1930. I perioden 1929–1946 var Paal Berg Høyesterettsjustitiarius.

Høyesterett valgte å bli i Oslo under den tyske okkupasjonen, men da den sivile forvaltningen ble direkte underlagt Reichskommisar Terboven i desember 1940, valgte høyesterettsdommerne å legge ned sine embeter. 6. januar 1941 nedla Paal Berg også sitt verv som formann i Arbeidsretten.

Mot slutten av krigen ble Paal Berg leder av Hjemmefronten. Etter krigen fungerte han som riksmeklingsmann, fra 1946 til 1948.

Kilde: Lødrup, Peter. (2009, 13. februar). Paal Berg. I Norsk biografisk leksikon

(Biografien om Paal Berg er skrevet av Anne Mette Ødegård og er publisert med tillatelse fra Pax forlag.)