Vedlegg XVII Opphavsrett

398 L 0044 Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/44/EF av 6. juli 1998 om rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser

Sammendrag av innholdet

Direktivet inneholder bestemmelser om patentering av oppfinnelser knyttet til biologisk materiale (gener eller materiale som inneholder gener, herunder planter og dyr). Formålet med direktivet er å stimulere til bioteknologisk forskning og produktutvikling og å harmonisere medlemslandenes patentlovgivning av hensyn til det indre markeds funksjon. Utgangspunktet er at bioteknologiske oppfinnelser skal kunne beskyttes på samme måte som andre oppfinnelser.

Direktivet utelukker uttrykkelig patentering av metoder for kloning av mennesker og for endring av menneskelige kjønnscellers genetiske identitet, samt metoder som benytter menneskefostre og fremgangsmåter for modifisering av dyrs genetiske identitet når endringen vil kunne volde lidelse hos dyrene uten vesentlig medisinsk fordel for mennesker eller dyr. Direktivet utelukker også fremstilling av dyr basert på slike fremgangsmåter.

Direktivet inneholder et unntak fra patentbeskyttelsen som gjør at gårdbrukere i et visst omfang kan bruke såkorn og avkom fra egen drift til formering på egen gård uten å måtte betale ny lisensavgift til patenthaveren ("farmers’ privilege").

Merknader

Patentloven oppstiller et forbud mot patentering av "plantesorter eller dyreraser". Stortinget har ved flere anledninger lagt til grunn at bestemmelsen innebærer et generelt forbud mot å gi patent på planter og dyr. Enkelte høringsinstanser (bl.a. Patentstyret) har stilt spørsmål ved om denne tolkningen er korrekt. Ut fra den tradisjonelle tolkningen vil den viktigste konsekvensen av å eventuelt godta direktivet, være at Norge må åpne for patentering av planter og dyr - bortsett fra plantesorter og dyreraser - og fremgangsmåter til fremstilling av planter og dyr, og at patentering av gener og celler vil gi patentvern også for planter og dyr som materialet er satt inn i.

Direktivet gir ingen rett til utvikling og bruk av bioteknologiske oppfinnelser som er forbudt etter andre regler. Heller ikke den norske patentloven innebærer noen slik rett. Generelt kan man si at patentretten er et dårlig egnet virkemiddel til å hindre uønsket aktivitet på bioteknologi-området. Dette må reguleres gjennom annet regelverk, f.eks. lov om medisinsk bruk av bioteknologi og lov om genteknologi.

Patentdirektivet skiller mellom oppdagelser og oppfinnelser. Det er bare oppfinnelser som kan patenteres. Dette innebærer bl.a. et skille mellom biologisk materiale slik det forekommer i naturen, og materiale som er atskilt fra naturen. Bare sistnevnte kategori kan patenteres. Slik er det også etter den norske patentloven. Hvor grensen går mellom "oppdagelse" og "oppfinnelse" er imidlertid noe uklart, både i forhold til norsk patentlovgivning og i forhold til EUs patentdirektiv.

Patentdirektivet forbyr patentering av mennesker og metoder for fremstilling av mennesker. Også kjønnsceller og fostre er omfattet av forbudet. Derimot kan deler av mennesker patenteres, dvs. gener og celler og antakelig også hele organer, forutsatt at det dreier seg om en oppfinnelse og ikke bare en oppdagelse: En del av det menneskelige legemet som er isolert fra det menneskelige legemet eller på annen måte frembrakt teknisk, herunder en sekvens eller delsekvens at et gen, kan utgjøre en patenterbar oppfinnelse, selv om delen i sin oppbygging er identisk med en naturlig forekommende del. Den norske patentloven åpner til en viss grad for patentering av biologisk materiale hentet fra dyr. Ut fra tilsvarende betraktninger vil det nok i visse tilfeller kunne gis patent på biologisk materiale også fra mennesker, f.eks. genmateriale og enkeltceller som ikke kan utvikles til et nytt individ. I Norge har det vært gitt patent på gener fra mennesker i tilfeller der Patentstyret har ment at kravet om oppfinnelseshøyde var oppfylt. Spørsmålet om hvor langt patenteringsadgangen strekker seg kan neppe anses som helt avklart etter patentloven. Heller ikke patentdirektivet er klart på dette punkt.

Patentdirektivet åpner for patentering av isolerte eller bearbeidede mikroorganismer. Patentet gir ingen enerett til å utnytte naturlig forekommende eksemplarer av den samme mikroorganismen. Det samme gjelder etter den norske patentloven. Mikroorganismer kan kort og upresist beskrives som levende organismer av mikroskopisk størrelse. I denne forstand er det korrekt å hevde at den norske patentloven allerede i dag åpner for "patent på liv".

Et gen har en styrende funksjon i utviklingen av en levende organisme, men kan aldri i seg selv utvikles til en organisme. Etter direktivet kan bearbeidet eller isolert genmateriale patenteres dersom grunnvilkårene for patent er oppfylt, og søkeren redegjør konkret for hvordan genet kan utnyttes industrielt. Patentvernet omfatter ikke naturlige forekomster av det samme genet, og det er opp til den nasjonale lovgivning å regulere om forskeren skal kunne bruke det patenterte genet. Også i Norge gis det i dag patent på oppfinnelser som består i eller gjør bruk av gener. Det første produktpatentet ble gitt i 1988. Patentet gjaldt en syntetisk fremstilt kopi av et naturlig forekommende menneskelig gen.

Sakkyndige instansers merknader:

Direktivet ble sendt på høring 23. mars 1999. Høringsfristen gikk ut 23. juni 1999. Høringsrunden viser at viktige deler av direktivet er omstridt. I juni 2000 besluttet regjeringen at det skulle opprettes en

hurtigarbeidende embetsverksgruppe for å vurdere om det finnes muligheter for tiltak som - i forbindelse med en eventuell innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen - kan imøtekomme de hovedinnvendingene som har vært reist mot direktivet i nasjonal og internasjonal sammenheng. Rapporten ble overlevert justisministeren 2. november 2000.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

301 L 0029 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse aspekter vedrørende opphavsrett og nærstående rettigheter i informasjonssamfunnet

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å foreta en ytterligere harmonisering av medlemsstatenes lovgivning på området opphavsrett og nærstående rettigheter (artister, produsenter, kringkastere).

Fokus i direktivet er styrking av vernet for digital utnyttelse. Direktivet harmoniserer følgende enerettigheter: reproduksjon av verk og arbeider, overføring av disse til allmennheten og retten til spredning av eksemplar av slike verk/arbeider. Direktivet harmoniserer også regler om vern mot omgåelse av eller misbruk av tekniske foranstaltninger til beskyttelse mot uautorisert tilgang eller bruk(f.eks. ved kryptering) eller for å sikre rettighetsforvaltningen (gjennom f.eks. såkalt vannmerking).

Reproduksjonsretten inkluderer etter direktivet også midlertidige kopier , som f.eks. skjer ved overføring av data via nettverk. Overføringsretten innebærer at opphavsmenn har enerett til all overføring til allmennheten av deres verk (f.eks. i form av en på forespørsel-tjeneste, i form av direkte overføring o.a.). For nærstående rettighetshavere betyr retten at all tilgjengeliggjøring på forespørsel er betinget av deres samtykke.

Direktivet foreskriver såkalt EØS-regional konsumpsjon av eneretten til spredning, dvs. at parallellimport av opphavsrettslig vernet materiale fra tredjeland må ha rettighetshavers samtykke.

Direktivet harmoniserer også i utstrakt grad hvilke unntak fra enerettighetene medlemslandene kan ha. For digital bruk er adgangen til unntak snevrere enn for analog bruk, og bestemmelsene om "digitale unntak" er uttømmende. De viktigste unntak er adgangen til kopiering til privat bruk, reportasjerett, undervisningsbruk og bruk i biblioteker. For enkelte bruksområder stilles det krav om en kompensasjonsordning til rettighetshaverne, bl.a. for privatbrukskopiering.

Direktivet har bestemmelser om tekniske innretninger som rettighetshaver bruker for å kontrollere tilgang til sine verk/arbeider. Det skal gis vern mot omgåelse av slike for å skaffe seg uautorisert tilgang. Samtidig er det fastsatt bestemmelser som tar sikte på at medlemslandene skal sørge for at bruk av nasjonale unntakshjemler ikke umuliggjøres ved rettighetshavernes bruk av slike kopisperrer

Merknader

Direktivet bygger på en grønnbok fra 1995, høringen av denne og to internasjonale traktater om opphavsrett som ble vedtatt i 1996 i WIPO (FNs organisasjon for immaterielle rettigheter). Direktivet er dels en gjennomføring av disse traktater. Etter norsk lov er det et høyt beskyttelsesnivå for åndsverk. Retten til reproduksjon går imidlertid ikke så langt som direktivet når det gjelder å inkludere midlertidige reproduksjoner. Heller ikke WIPO-traktatene går så langt. Dette har vært kontroversielt. Direktivet har et obligatorisk unntak her som avhjelper noe, se nedenfor.

Enerett til overføring til allmennheten av opptak av verk og arbeider har vi allerede etter gjeldende norsk rett for opphavsmenn. Forsåvidt gjelder nærstående rettigheter, må det innføres en rett til tilgjengeliggjøring på forespørsel. Dette antas ikke problematisk.

Norge har ikke ønsket en EØS-regional konsumpsjon av spredningsretten. I dag er det etter norsk og nordisk rett såkalt internasjonal konsumpsjon, dvs. adgang til å parallellimportere f.eks. bøker for salg i Norge uavhengig av hvor i verden disse er brakt i handelen. Blir direktivet innlemmet i EØS-avtalen med nåværende ordlyd, vil norsk rett måtte endres på dette punkt.

Adgangen til unntak fra enerettighetene er viktig for Norge, som sammen med de nordiske land har betonet viktigheten av å kunne bevare fornuftig begrunnede unntak fra eneretten. Unntakshjemlene er uttømmende formulert når det gjelder digital utnyttelse, og dette har fra norsk side ikke vært sett på som en god og smidig løsning. Unntakshjemlene er imidlertid videre og bedre formulert på flere områder som er viktige for norske interesser i forhold til hva som var kommisjonens forslag - det gjelder bl.a. forholdet til offentlighetsloven, bruk i biblioteker, reportasjerett etc. Unntakshjemlene vil innebære enkelte endringer i norsk åndsverklov ved en eventuelle gjennomføring i norsk rett, men ikke vesentlige.

Unntaket når det gjelder visse midlertidige reproduksjonshandlinger vil ved en norsk tilpasning til direktivet måtte innebære en endring i åndsverkloven.

Bestemmelsene om beskyttelse av de såkalte tilgangssperrer, eller kopieringssperrer, har fått en svært kompleks ordlyd, som kan gi rom for uklarheter. Den vedtatte ordlyden er likevel mere akseptabel enn tidligere forslag, ettersom den nå forplikter medlemsstatene til en viss grad å sørge for at slike tilgangssperrer ikke i realiteten hindrer brukere i å få tilgang i kraft av en unntaksregel i nasjonal lovgivning. En tilpasning til direktivets bestemmelser om tilgangssperrer vil kreve lovendringer. Dette følger imidlertid allerede dels av de to nevnte WIPO-traktater, som Norge har undertegnet og arbeider med tiltredelse til. Det må også gjennomføres endringer for evnt. tilpasning til direktivets bestemmelser om vern mot omgåelse av såkalt digital rettighetsinformasjon som måtte være lagt på materiale som omsettes digitalt. Dette følger også allerede av WIPO-traktatene.

Sakkyndige instansers synspunkter

Kulturdepartementet har avholdt to informasjonsmøter med berørte instansers om direktivet. Direktivet er behandlet i spesialutvalget for immaterialrett, der Kulturdepartementet, Justisdepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsedepartementet og Patentstyret deltar. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Upublisert og uten nr. Europaparlaments- og rådsdirektiv av 19. juni 2001 om følgerett til fordel for opphavsmannen til et originalkunstverk

Sammendrag av innholdet

Direktivet gir kunstneren rett til individuelt vederlag når verket, etter den første overdragelsen fra kunstneren, overdras videre ved profesjonelt salg. Under forutsetning av gjensidighet, åpnes det for at tilsvarende rettigheter kan gis kunstnere fra land utenfor EU.

Minimumssalgsprisen for når opphavsmannen kan kreve vederlag er EURO 3000, men medlemsstatene kan fastsette en lavere grense nasjonalt.

Det skal betales vederlag etter en fallende prosentsats. Satsene er regulert i direktivet. For salgspriser opp til EURO 50 000 skal det for eksempel betales 4 % av salgsprisen i vederlag til opphavsmannen. Det maksimale vederlag som kan innkreves for ett salg, må ikke overstige EURO 12 500. Kommisjonen kan fremme forslag om forhøyelse eller opphevelse av det nevnte taket.

Retten varer, i samsvar med EUs vernetidsdirektiv, i kunstnerens levetid og 70 år etter hans død. Retten kan ikke overdras, men er gjenstand for arv. Det åpnes for kollektiv forvaltning av rettighet. Fristen for gjennomføring av direktivet er fire år. De medlemsstatene som ikke anvender følgerett ved direktivets ikrafttreden, gis frist til 1. januar 2010 for gjennomføring i forhold til opphavsmannens rettsetterfølgere.

Merknader

En individuell vederlagsrett betinger vurderinger av forholdet til gjeldende lov av 4. november 1948 nr. 1 om avgift på omsetning av billedkunst (3-prosentloven), hvor midlene fordeles kollektivt via et fond.

Den del av omsetningen som blir berørt, og hvor avgift må erstattes med en individuell rett, utgjør, basert på foreløpige beregninger, om lag 20 % av fondets nåværende inntekt.

Direktivet vil neppe få økonomiske konsekvenser for myndigheter eller borgere. Det er i norsk interesse å beholde den kollektive ordningen mest mulig ubeskåret.

Sakkyndige instansers merknader

Kulturdepartementet har avholdt to informasjonsmøter med berørte instansers om direktivet. Direktivet er behandlet i spesialutvalget for immaterialrett, der Kulturdepartementet, Justisdepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsedepartementet og Patentstyret deltar. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.