Vedlegg XII Fri bevegelighet for kapital

300 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/35/EF av 29. juni 2000 om bekjempelse av forsinket betaling i handelstransaksjoner

Sammendrag av innholdet

Direktivet har som formål å innføre ensartede regler innenfor EU-området om forsinket betaling i handelstransaksjoner. Handelstransaksjoner er definert som forretningsmessige transaksjoner mellom virksomheter eller mellom virksomheter og det offentlige, som innebærer levering av varer eller tjenester mot vederlag.

Direktivet inneholder regler om konsekvensen av forsinket betaling. Skyldneren må betale forsinkelsesrenter til fordringshaveren fra dagen etter siste rettidige betalingsdag eller etter utløpet av den avtalte betalingsfrist. Betalingsfristen kan avtales mellom partene. Dersom det ikke er avtalt betalingsfrist, starter forsinkelsesrenter å løpe fra et bestemt tidspunkt, som varierer noe ut ifra de faktiske omstendigheter. Dersom fordringshaveren selv er skyld i at skyldneren ikke betaler i tide, kan fordringshaveren ikke kreve forsinkelsesrenter.

Forsinkelsesrentens størrelse skal etter direktivet, i medlemsstater som ikke deltar i det tredje stadiet av Den økonomiske og monetære union, beregnes på grunnlag av summen av den nasjonale sentralbankrentens foliorente (referanserenten) tillagt minst sju prosentpoeng, dersom ikke annet fremgår av avtalen mellom partene. Den referanserenten som gjelder på sentralbankens første kontordag i det aktuelle halvår, skal gjelde i de etterfølgende seks månedene.

Fordringhaveren skal også ha rett til å kreve erstatning for inkassokostnader innen rimelighetens grenser. Medlemsstatene kan fastsette maksimalbeløp som kan kreves for forskjellige gjeldsnivå.

Direktivet stiller krav om at medlemsstatene skal ha bestemmelser om at betalingsfrister eller følger av forsinket betaling, som ikke er i samsvar med reglene direktivet oppstiller, enten ikke er bindende eller gir rett til erstatning dersom man etter en totalvurdering kommer til at avtalen er klart urimelig overfor fordringshaveren. Det må videre finnes effektive virkemidler som kan bringe anvendelsen av klart urimelige avtalevilkår til opphør. Disse virkemidlene må inneholde bestemmelser om at offisielt anerkjente organisasjoner, eller organisasjoner som skal ivareta interessene til små og mellomstore bedrifter, skal ha rett til å innbringe saken for domstolene eller kompetente administrative myndigheter.

Dersom det er inngått avtale om salgspant mellom kjøper og selger, stiller direktivet krav om at selgeren skal kunne benytte seg av denne dersom avtalen er gyldig i henhold til medlemsstatens egne lovvalgsregler på området.

Direktivet stiller krav om at fordringshaveren normalt sett skal kunne få tvangsfullbyrdelsesgrunnlag innen 90 dager etter inngivelse av stevning eller anmodning til retten eller annen kompetent myndighet. Dette skal gjelde uavhengig av gjeldens størrelse, så lenge gjelden eller aspekter vedrørende prosedyren ikke er bestridt. Direktivet gir nærmere regler om hvordan man skal beregne fristen på 90 dager.

Direktivet er et minimumsdirektiv i den forstand at medlemsstatene kan opprettholde eller fastsette regler som er gunstigere for fordringshaveren enn det direktivet fastsetter.

Medlemsstatene kan utelukke tilfeller hvor det er innledet insolvensbehandling mot skyldneren avtaler som er inngått før 8. august 2000 fordringer på under 5 EUR.

Merknader

Rett til forsinkelsesrente reguleres av lov 17. desember 1976 nr. 100 om lov om renter ved forsinket betaling m.v. (forsinkelsesrenteloven). Denne loven har bl.a. regler om vilkår for forsinkelsesrente, rentens størrelse og krav utover den lovfastsatte forsinkelsesrente. Loven gjelder alle krav på formuerettens område.

Denne loven synes å måtte endres.

Etter forsinkelsesrenteloven § 2 fastsetter Kongen størrelsen på forsinkelsesrenten til en fast årlig prosent under hensyn til det alminnelige rentenivå. Denne bestemmelsen må vurderes endret, da direktivet krever at forsinkelsesrenten fastsettes på en annen måte, jf. ovenfor.

Videre må man endre reglene som gjelder for tilfeller der partene ikke har avtalt noe om betalingsfrist.

Når det gjelder erstatning for inkassokostnader, finnes det regler om dette i inkassoloven. For de tilfeller den kommer til anvendelse, vil den trolig oppfylle kravene i direktivet, men dette må vurderes nærmere. For de tilfeller saken blir brakt inn for retten, vil reglene om tilkjennelse av saksomkostninger oppfylle direktivets krav. I de tilfeller fordringshaveren hevder å ha hatt kostnader uten at verken inkassolovgivningen eller rettergangslovgivningen kommer til anvendelse, må forsinkelsesrentelovens bestemmelse i § 3 annet ledd om erstatning for rentetap eller lignende som ikke dekkes av forsinkelsesrenten, vurderes nærmere. Dette er imidlertid noe usikkert og vil bli vurdert nærmere.

Direktivets krav om at avtaler som ikke samsvarer med direktivets regler, og som er klart urimelige overfor fordringshaver, skal kunne gi grunnlag for erstatning eller erklæres ikke bindende, art. 3 nr. 3 og 4, vil trolig reguleres av avtaleloven § 36. Det utelukkes imidlertid ikke at det her må skje visse justeringer i norsk rett.

Etter direktivet art. 3 nr. 5 skal organisasjoner som er offisielt godkjent som representanter for små og mellomstore bedrifter eller har "lovlig interesse" i å representere små og mellomstore bedrifter, enten kunne gå til søksmål for domstolen eller få prøvd administrativt hvorvidt standardvilkår angående betalingsfrister og konsekvenser av forsinket betaling er klart urimelige overfor kreditor etter kriteriene i art. 3 nr. 3.

Etter norsk rett kan enhver som har "rettslig interesse" gå til søksmål såframt de øvrige prosessforutsetninger er oppfylt. Etter Justisdepartementets mening er det tvilsomt om organisasjoner som representerer små og mellomstore bedrifter, vil ha rettslig interesse i å få prøvet de nevnte saker, slik kravet om rettslig interesse er forstått i rettspraksis og teori. I privatrettslige forhold er det klare utgangspunkt at søksmålet må gjelde saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte. De unntak man i rettspraksis har godtatt fra dette utgangspunktet, forutsetter at rettighetshaverne ikke selv kan gå til søksmål, jf. blant annet kjennelse i Rettstiende 1999 s. 319. Dette vil ikke være tilfelle her i og med at de enkelte bedrifter som mener de aktuelle standardavtaler er klart urimelige, selv vil kunne prøve dette spørsmålet for domstolen. Dersom organisasjoner skal kunne gå til søksmål, må det derfor trolig en lovendring til.

Selv om organisasjoner tillates å være saksøker i slike saker, kan det oppstå et problem i forhold til rettskraften av en dom. Etter de regler som gjelder i dag, vil en dom i organisasjonens favør ikke være rettskraftig til fordel for de enkelte kreditorer. Direktivet er ikke helt klart med tanke på om det krever at en dom skal ha slik rettskraft, men Justisdepartementets foreløpige vurdering er at slik rettskraft kreves. Dersom kravet i direktivet skal oppfylles, må derfor rettskraftreglene trolig endres på dette feltet, til en form for utvidet rettskraft.

Etter direktivet er det tilstrekkelig at en organisasjon kan bringe spørsmålet inn til administrativ prøving. Vi har i dag ikke noe offentlig organ som kan foreta slik prøving i næringsforhold. Forbrukerombudet og Markedsrådets kompetanse er avgrenset til forbrukerforhold, jf. markedsføringsloven kap. III. Antakelig vil det være lite heldig å legge næringssaker til Forbrukerombudet og Markedsrådet, da dette kan uthule deres status som forbrukerorgan. Et alternativ kan være at det opprettes et særskilt organ for prøving av standardvilkår om betalingsfrister m.v. i næringsforhold. Justisdepartementet er i utgangspunktet skeptisk til dette, da organet trolig vil få et begrenset antall saker til behandling.

Regler om salgspant finnes i norsk rett i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant §§ 3-14 til 3-22. De norske regler om salgspant tilfredsstiller kravene direktivet setter på dette punkt.

Når det gjelder inndrivelse av ubestridte krav som skyldneren ikke vil gjøre opp frivillig, kan fordringshaver få uteblivelsesdom dersom skyldneren ikke vil møte i forliksrådet eller til hovedforhandling for herreds- eller byretten. Dette går vanligvis såpass raskt at vår prosessordning trolig tilfredsstiller kravet i direktivet på dette punktet.

Det utelukkes ikke at en mer utførlig og tidkrevende gjennomgang av gjennomføring av direktivet i norsk rett kan reise flere lovendringsspørsmål.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet, som finner rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Spørsmålet om direktivet er relevant for innlemmelse i EØS-avtalen er fortsatt til vurdering på EFTA-siden.