Vedlegg IX Finansielle tjenester

300 L 0064 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/64/EF om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF, 92/49/EØF, 92/96/EØF og 93/22/EØF angående utveksling av informasjon med tredjeland

Sammendrag av innholdet

Direktivet om kollektive investeringer (85/611/EØF; UCITS), tredje skadeforsikringsdirektiv (92/49/EF), tredje livsforsikringsdirektiv (92/96/EØF) og investeringstjenestedirektivet (93/22/EØF) er alle en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg til St. prp. nr 100 (1991-92) bind 10 s. 231, Særskilt vedlegg til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 4, s. 27 og s. 109). Direktiv 2000/64/EF endrer regler i de ovennevnte direktiver med hensyn til slutning av samarbeidsavtaler mellom medlemslandene og kompetent myndighet i tredjeland vedrørende utveksling av informasjon som brukes i tilsynssammenheng. Direktivet fastsetter at slike avtaler kan inngås bare dersom de meddelte opplysninger er undergitt yrkesmessig taushetsplikt minst svarende til den som følger av direktivet selv. Det er videre et vilkår at slik informasjonsutveksling må ha tilsynsmessig formål for den kompetente myndighet som mottar opplysningene. Det angis videre i direktivet at der informasjonen som utveksles stammer fra en annen medlemsstat, så kan den ikke meddeles uten uttrykkelig samtykke fra den kompetente myndighet som informasjonen er gitt fra, og at informasjonen, der dette er hensiktsmessig, kun skal brukes til det formål som gjaldt for meddelelsen fra myndigheten i staten informasjonen opprinnelig kom fra.

Merknader

Kredittilsynsloven av 7. desember 1956 nr. 1 § 7 gir regler om taushetsplikt og habilitet for Kredittilsynets styremedlemmer og tjenestemenn. Forskrift 30. november 1998 nr. 1102 om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter fra land i og utenfor EØS-området gir regler om utveksling av informasjon med tilsynsmyndigheter i tredjeland. Forskriften § 1 fastsetter at Kredittilsynets taushetsplikt etter kredittilsynsloven § 7 og forvaltningsloven ikke gjelder overfor tilsynsmyndigheter i land utenfor EØS-området som fører tilsyn som nevnt i kredittilsynsloven § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr. 13, eller med forvaltningsselskap for verdipapirfond. Etter forskriften § 2 skal Kredittilsynet ved utlevering av opplysninger til tilsynsmyndigheter i tredjeland stille vilkår om at opplysningene bare kan brukes til å utføre tilsynsoppgaver, at opplysningene skal være undergitt taushetsplikt hos mottager, og at opplysningene bare skal kunne formidles videre med samtykke fra Kredittilsynet og bare for de formål samtykket omfatter. Forskriften § 3 fastsetter at opplysninger som Kredittilsynet har mottatt fra utenlandske tilsynsmyndigheter bare kan formidles videre med samtykke fra vedkommende myndighet og bare for de formål samtykket omfatter.

De norske bestemmelsene i kredittilsynsloven § 7 og forskrift 30. november 1998 nr. 1102 om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter fra land i og utenfor EØS-området oppfyller de krav som direktiv 2000/64/EF stiller til avtaler om utveksling av opplysninger med tredjeland. En innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil derfor ikke kreve lovendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har vært til vurdering i Kredittilsynet og Finansdepartementet, som finner det relevant og akseptabelt.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

Kapittel I Forsikring

301 L XXXX Europaparlaments- og rådsdirektiv om restrukturering og avvikling av forsikringsselskaper (foreløpig upublisert og uten nummer)

Sammendrag av innholdet

Direktivet må ses i sammenheng med rammedirektivene for hhv. livsforsikring og skadeforsikring (rådsdirektiv 92/96/EØF og rådsdirektiv 92/49/EØF, som begge er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 27 og 4). Rammedirektivene gir i prinsippet forsikringsselskaper med hovedsete i EU adgang til å drive virksomhet og å etablere filialer, inkludert generalagenturer, i alle EU-land, på grunnlag av konsesjon gitt av tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland. Formålet med direktivet er koordinering og gjensidig anerkjennelse av regler om restrukturering og avvikling der det anses nødvendig av spesielle hensyn til forsikringsselskaper, særlig vurdert ut fra hensynet til forsikringskreditorene og tilsynsmyndighetene.

Direktivet fastsetter visse prinsipper som skal gjelde for avviklingsprosedyrer:

• Det skal kun være én avviklingsprosedyre som gjelder i det enkelte tilfelle, og kun én ansvarlig myndighet, basert på hjemlandsprinsippet.
• Alle eiendeler og forpliktelser bør være inkludert i avviklingsprosedyren.
• Alle krav av lik status skal behandles likt.
• Direktivet gir de enkelte land valgfrihet med hensyn til å gi særlige prioritetsregler for visse krav (f.eks. skattekrav eller krav som springer ut av forsikringskontrakt).

Merknader

Norsk lovgivning er i hovedsak i samsvar med direktivet. En innlemmelse i EØS-avtalen vil kunne kreve endringer i forsikringsvirksomhetsloven kap. 10 og lov om sikringsfondsordninger for banker og offentlig administrasjon mv av finansinstitusjoner kap. 4. En innlemmelse i EØS-avtalen vil videre kunne kreve visse tilpasninger i forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m. Det må bl.a. vurderes om det er behov for å presisere at norske regler ikke skal være til hinder for at en restrukturering eller avvikling av et forsikringsselskaps filial i Norge kan skje etter hjemlandets regler. Videre må det vurderes nærmere i hvilken grad beslutninger fattet av andre lands myndigheter skal kunne gjennomføres av norske myndigheter og domstoler, og i hvilken grad beslutninger fattet av andre lands myndigheter vil kunne få betydning for rettigheter eller plikter til juridiske eller fysiske personer i Norge, eksempelvis norske kreditorer som har handlet med filial av en utenlandsk kredittinstitusjon i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

Vedlegg XII Fri bevegelighet for kapital

300 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/35/EF av 29. juni 2000 om bekjempelse av forsinket betaling i handelstransaksjoner

Sammendrag av innholdet

Direktivet har som formål å innføre ensartede regler innenfor EU-området om forsinket betaling i handelstransaksjoner. Handelstransaksjoner er definert som forretningsmessige transaksjoner mellom virksomheter eller mellom virksomheter og det offentlige, som innebærer levering av varer eller tjenester mot vederlag.

Direktivet inneholder regler om konsekvensen av forsinket betaling. Skyldneren må betale forsinkelsesrenter til fordringshaveren fra dagen etter siste rettidige betalingsdag eller etter utløpet av den avtalte betalingsfrist. Betalingsfristen kan avtales mellom partene. Dersom det ikke er avtalt betalingsfrist, starter forsinkelsesrenter å løpe fra et bestemt tidspunkt, som varierer noe ut ifra de faktiske omstendigheter. Dersom fordringshaveren selv er skyld i at skyldneren ikke betaler i tide, kan fordringshaveren ikke kreve forsinkelsesrenter.

Forsinkelsesrentens størrelse skal etter direktivet, i medlemsstater som ikke deltar i det tredje stadiet av Den økonomiske og monetære union, beregnes på grunnlag av summen av den nasjonale sentralbankrentens foliorente (referanserenten) tillagt minst sju prosentpoeng , dersom ikke annet fremgår av avtalen mellom partene. Den referanserenten som gjelder på sentralbankens første kontordag i det aktuelle halvår, skal gjelde i de etterfølgende seks månedene.

Fordringhaveren skal også ha rett til å kreve erstatning for inkassokostnader innen rimelighetens grenser. Medlemsstatene kan fastsette maksimalbeløp som kan kreves for forskjellige gjeldsnivå.

Direktivet stiller krav om at medlemsstatene skal ha bestemmelser om at betalingsfrister eller følger av forsinket betaling, som ikke er i samsvar med reglene direktivet oppstiller, enten ikke er bindende eller gir rett til erstatning dersom man etter en totalvurdering kommer til at avtalen er klart urimelig overfor fordringshaveren. Det må videre finnes effektive virkemidler som kan bringe anvendelsen av klart urimelige avtalevilkår til opphør. Disse virkemidlene må inneholde bestemmelser om at offisielt anerkjente organisasjoner, eller organisasjoner som skal ivareta interessene til små og mellomstore bedrifter, skal ha rett til å innbringe saken for domstolene eller kompetente administrative myndigheter.

Dersom det er inngått avtale om salgspant mellom kjøper og selger, stiller direktivet krav om at selgeren skal kunne benytte seg av denne dersom avtalen er gyldig i henhold til medlemsstatens egne lovvalgsregler på området.

Direktivet stiller krav om at fordringshaveren normalt sett skal kunne få tvangsfullbyrdelsesgrunnlag innen 90 dager etter inngivelse av stevning eller anmodning til retten eller annen kompetent myndighet. Dette skal gjelde uavhengig av gjeldens størrelse, så lenge gjelden eller aspekter vedrørende prosedyren ikke er bestridt. Direktivet gir nærmere regler om hvordan man skal beregne fristen på 90 dager.

Direktivet er et minimumsdirektiv i den forstand at medlemsstatene kan opprettholde eller fastsette regler som er gunstigere for fordringshaveren enn det direktivet fastsetter.

Medlemsstatene kan utelukke tilfeller hvor det er innledet insolvensbehandling mot skyldneren avtaler som er inngått før 8. august 2000 fordringer på under 5 EUR.

Merknader

Rett til forsinkelsesrente reguleres av lov 17. desember 1976 nr. 100 om lov om renter ved forsinket betaling m.v. (forsinkelsesrenteloven). Denne loven har bl.a. regler om vilkår for forsinkelsesrente, rentens størrelse og krav utover den lovfastsatte forsinkelsesrente. Loven gjelder alle krav på formuerettens område.

Denne loven synes å måtte endres.

Etter forsinkelsesrenteloven § 2 fastsetter Kongen størrelsen på forsinkelsesrenten til en fast årlig prosent under hensyn til det alminnelige rentenivå. Denne bestemmelsen må vurderes endret, da direktivet krever at forsinkelsesrenten fastsettes på en annen måte, jf. ovenfor.

Videre må man endre reglene som gjelder for tilfeller der partene ikke har avtalt noe om betalingsfrist.

Når det gjelder erstatning for inkassokostnader, finnes det regler om dette i inkassoloven. For de tilfeller den kommer til anvendelse, vil den trolig oppfylle kravene i direktivet, men dette må vurderes nærmere. For de tilfeller saken blir brakt inn for retten, vil reglene om tilkjennelse av saksomkostninger oppfylle direktivets krav. I de tilfeller fordringshaveren hevder å ha hatt kostnader uten at verken inkassolovgivningen eller rettergangslovgivningen kommer til anvendelse, må forsinkelsesrentelovens bestemmelse i § 3 annet ledd om erstatning for rentetap eller lignende som ikke dekkes av forsinkelsesrenten, vurderes nærmere. Dette er imidlertid noe usikkert og vil bli vurdert nærmere.

Direktivets krav om at avtaler som ikke samsvarer med direktivets regler, og som er klart urimelige overfor fordringshaver, skal kunne gi grunnlag for erstatning eller erklæres ikke bindende, art. 3 nr. 3 og 4, vil trolig reguleres av avtaleloven § 36. Det utelukkes imidlertid ikke at det her må skje visse justeringer i norsk rett.

Etter direktivet art. 3 nr. 5 skal organisasjoner som er offisielt godkjent som representanter for små og mellomstore bedrifter eller har "lovlig interesse" i å representere små og mellomstore bedrifter, enten kunne gå til søksmål for domstolen eller få prøvd administrativt hvorvidt standardvilkår angående betalingsfrister og konsekvenser av forsinket betaling er klart urimelige overfor kreditor etter kriteriene i art. 3 nr. 3.

Etter norsk rett kan enhver som har "rettslig interesse" gå til søksmål såframt de øvrige prosessforutsetninger er oppfylt. Etter Justisdepartementets mening er det tvilsomt om organisasjoner som representerer små og mellomstore bedrifter, vil ha rettslig interesse i å få prøvet de nevnte saker, slik kravet om rettslig interesse er forstått i rettspraksis og teori. I privatrettslige forhold er det klare utgangspunkt at søksmålet må gjelde saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte. De unntak man i rettspraksis har godtatt fra dette utgangspunktet, forutsetter at rettighetshaverne ikke selv kan gå til søksmål, jf. blant annet kjennelse i Rettstiende 1999 s. 319. Dette vil ikke være tilfelle her i og med at de enkelte bedrifter som mener de aktuelle standardavtaler er klart urimelige, selv vil kunne prøve dette spørsmålet for domstolen. Dersom organisasjoner skal kunne gå til søksmål, må det derfor trolig en lovendring til.

Selv om organisasjoner tillates å være saksøker i slike saker, kan det oppstå et problem i forhold til rettskraften av en dom. Etter de regler som gjelder i dag, vil en dom i organisasjonens favør ikke være rettskraftig til fordel for de enkelte kreditorer. Direktivet er ikke helt klart med tanke på om det krever at en dom skal ha slik rettskraft, men Justisdepartementets foreløpige vurdering er at slik rettskraft kreves. Dersom kravet i direktivet skal oppfylles, må derfor rettskraftreglene trolig endres på dette feltet, til en form for utvidet rettskraft.

Etter direktivet er det tilstrekkelig at en organisasjon kan bringe spørsmålet inn til administrativ prøving. Vi har i dag ikke noe offentlig organ som kan foreta slik prøving i næringsforhold. Forbrukerombudet og Markedsrådets kompetanse er avgrenset til forbrukerforhold, jf. markedsføringsloven kap. III. Antakelig vil det være lite heldig å legge næringssaker til Forbrukerombudet og Markedsrådet, da dette kan uthule deres status som forbrukerorgan. Et alternativ kan være at det opprettes et særskilt organ for prøving av standardvilkår om betalingsfrister m.v. i næringsforhold. Justisdepartementet er i utgangspunktet skeptisk til dette, da organet trolig vil få et begrenset antall saker til behandling.

Regler om salgspant finnes i norsk rett i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant §§ 3-14 til 3-22. De norske regler om salgspant tilfredsstiller kravene direktivet setter på dette punkt.

Når det gjelder inndrivelse av ubestridte krav som skyldneren ikke vil gjøre opp frivillig, kan fordringshaver få uteblivelsesdom dersom skyldneren ikke vil møte i forliksrådet eller til hovedforhandling for herreds- eller byretten. Dette går vanligvis såpass raskt at vår prosessordning trolig tilfredsstiller kravet i direktivet på dette punktet.

Det utelukkes ikke at en mer utførlig og tidkrevende gjennomgang av gjennomføring av direktivet i norsk rett kan reise flere lovendringsspørsmål.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Spørsmålet om direktivet er relevant for innlemmelse i EØS-avtalen er fortsatt til vurdering på EFTA-siden.