Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

300 L 0034 Rådsdirektiv 2000/34/EF av 22. juni 2000 om endring av direktiv 93/104/EØF om visse aspekter ved organisering av arbeidstiden til å omfatte sektorer og aktiviteter nå unntatt fra direktivet

Sammendrag av innholdet

Forslaget ble vedtatt fremmet av Kommisjonen i november 1998 som en del av en "pakke" som inneholder en kommisjonsmeddelelse om organiseringen av arbeidstiden i sektorer og aktiviteter unntatt fra "arbeidstidsdirektivet" 93/104/EF som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 42/96 av 28. juni 1996), ett forslag til et rådsdirektiv om organisering av arbeidstiden for mobile arbeidstakere som utfører veitransport samt selvstendige sjåfører, og to forslag til direktiver om organiseringen av arbeidstiden for sjøfolk. Pakken inneholder også en rekommandasjon fra Kommisjonen om ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 180 om sjøfolks arbeidstid og bemanning, og av protokoll (1996) til ILO-konvensjon nr. 147 om minimumsstandarder for handelsskip. Fremleggelsen av disse forslagene er en oppfølgning av Hvitboken fra 1997 om sektorer og aktiviteter unntatt fra arbeidstidsdirektivet, og kommer etter en lang prosess med konsultasjoner og forhandlinger med partene i arbeidslivet.

Direktiv 2000/34/EF har som mål å sikre at arbeidstakere som i dag ikke er omfattet av arbeidstidsdirektivet blir beskyttet mot skadelige virkninger på deres helse og sikkerhet forårsaket av lange arbeidsøkter, for lite hvile eller uregelmessige arbeidstider. Arbeidstidsdirektivet er endret til å omfatte alle ikke-mobile arbeidstakere, inkludert leger under utdanning. Det omfatter nå også arbeidstakere offshore og jernbanearbeidere med nødvendige justeringer. I tillegg får mobile arbeidstakere innen veitransport, luftfart og havfiske en garanti for tilstrekkelig hvile og en begrensning på antall arbeidstimer i året. Disse omfattes også av direktivets bestemmelser om 4 ukers betalt ferie og visse bestemmelser for nattarbeid og skiftarbeid, herunder helsekontroller. Direktivet unntar sjøfarten. Det er vedtatt et eget direktiv for denne sektoren. Arbeidstid for fiskere er regulert ved en særbestemmelse i artikkel 17 B. Bestemmelsen legger opp til at medlemsstatene kan velge å regulere ukentlig arbeids- eller hviletid. I tillegg fastsetter direktivet et ufravikelig krav om ukentlig arbeidstid på 48 timer beregnet i gjennomsnitt over ett år. Direktivet åpner for å regulere arbeids-/hviletid gjennom tariffavtaler.

Merknader

Arbeidstidsdirektivet ble implementert gjennom visse endringer i arbeidsmiljøloven i april 1998. De sektoransvarlige departementer har vurdert om det er behov for endringer i særlover eller forskrifter som gjelder de aktuelle sektorer.

Gjennomføring av direktivet for fiskere vil medføre endringer i lov om arbeidstid på skip og lov om Norsk internasjonalt skipsregister.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er til behandling i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Rettsakten synes relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

300 L 0043 Rådsdirektiv 2000/43/EF av 29. juni 2000 om gjennomføring av prinsippet om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å gjennomføre prinsippet om likebehandling i medlemsstatene gjennom et forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunnlag av rase eller etnisk opprinnelse. Kravet om likebehandling gjelder i forhold til arbeidslivet, sosiale fordeler, utdanning og tilgang til varer og tjenester som er tilgjengelig for allmennheten.

Direktivet inngår som en del av en større ikke-diskrimineringspakke som er en gjennomføring av artikkel 13 i Traktaten om det europeiske fellesskapet. De to andre delene av denne pakken er et direktiv om rammebestemmelser om likebehandling med hensyn til sysselsetting og arbeid, og et seks-årig handlingsprogram for å bekjempe diskriminering.

Direktivet fastsetter en minimumsstandard for det rettslige vernet mot etnisk diskriminering innen EU. Direktivet er ikke til hinder for at de land som ønsker det, kan beholde eller innføre et høyere beskyttelsesnivå enn det som fastsettes i direktivet. Direktivet omfatter også tredjelands borgere, men tillater diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Ved gjennomføringen av direktivet i nasjonal rett, åpnes det opp for en viss fleksibilitet med hensyn til tilpasning til særskilte forhold i medlemsstatene.

Del I omhandler generelle bestemmelser om forbud mot diskriminering, unntak fra dette forbudet og adgangen til ta i bruk positiv særbehandling.

Del II fastsetter regler om rettsmidler og håndheving, herunder regler om klageadgangen, bevisføring, vern mot represalier og myndighetenes plikt til å fremme dialog med arbeidslivets parter og frivillige organisasjoner på feltet.

Del III inneholder regler om organer som på nasjonalt nivå skal fremme likebehandling. Slike organer bør være uavhengige og organisert på en måte som sikrer en effektiv håndheving av reglene.

Sluttbestemmelsene i del IV fastsetter regler om konsekvenser ved brudd på prinsippet om likebehandling (ugyldighet og sanksjoner), og om plikt til gjennomføre direktivet i nasjonale rett, samt plikt til å rapportere om gjennomføringen.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i Amsterdamtraktaten artikkel 13. Denne bestemmelsen gir Rådet kompetanse til, ved enstemmighet, å gi regler om å bekjempe forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handikap, alder eller seksuell orientering. Ved en eventuell gjennomføring av direktivet i norsk rett vil det være nødvendig å endre lovgivningen på enkelte områder for styrke det rettslige vernet mot etnisk diskriminering. Selv om det i norsk rett må anses å foreligge et visst vern, blant annet gjennom arbeidsmiljølovens § 55A, antas det å være nødvendig med lovendringer for uttrykkelig å fastslå hvilke situasjoner og rettigheter vernet mot diskriminering skal omfatte, for å oppfylle kravene i direktivet. Det vil også være nødvendig å endre bevisføringsreglene og å vurdere prosess- og sanksjonsregler i tilknytning til håndheving av reglene. Det må vurderes opprettet et (eller flere) uavhengig(e) organ(er) som skal fremme likebehandling på dette området. I tilknytning til dette må også rollen til Senter mot etnisk diskriminering vurderes. Videre må det tas stilling til om en styrking av det rettslig vernet bør skje gjennom sivilrettslige eller strafferettslige regler, eller begge deler.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under behandling i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

300 L 0078 Rådsdirektiv 2000/78/EØF av 27. november 2000 om generelle rammebestemmelser om likebehandling med hensyn til sysselsetting og arbeid

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å gjennomføre prinsippet om likebehandling i medlemsstatene når det gjelder adgang til sysselsetting og erverv, herunder forfremmelse, ervervsutdannelse, ansettelsesvilkår samt medlemskap i visse organisasjoner, for alle uansett religion eller tro, handikap, alder eller seksuell legning. Direktivet omfatter både direkte og indirekte forskjellsbehandling. Direktivet inngår i en antidiskriminerings-"pakke" som også omfatter et direktiv om forbud mot diskriminering på grunnlag av rase eller etnisk bakgrunn generelt, herunder i arbeidslivet, samt et handlingsprogram mot alle former for diskriminering.

For å sikre at prinsippet overholdes overfor handikappede skal det foretas tilpasninger der det er nødvendig for å gi disse personene mulighet til å få adgang til å delta i arbeidslivet eller nå videre i en jobb, med mindre dette kravet medfører uforholdsmessig store ulemper. Når det gjelder alder, inneholder direktivet en ikke-uttømmende liste over former for forskjellsbehandling under henvisning til alder som ikke er å betrakte som direkte forskjellsbehandling, forutsatt at forskjellsbehandlingen er objektivt begrunnet. Eksempelvis gjelder dette forbud mot adgang til ansettelse eller fastsettelse av særlige arbeidsvilkår, dersom formålet er å beskytte unge og eldre arbeidstakere.

Direktivet er et minimumsdirektiv, og er heller ikke til hinder for positiv særbehandling.

Del II av direktivet omhandler rettsmidler og håndhevelse. Blant annet har direktivet en regel om delt bevisbyrde i artikkel 9. Det vil si at det ifølge bestemmelsen påhviler arbeidsgiver å bevise at prinsippet om likebehandling ikke er tilsidesatt. For at bevisbyrden skal tillegges arbeidsgiver må imidlertid arbeidssøker/-taker som mener seg utsatt for direkte eller indirekte forskjellsbehandling vise til noen faktiske omstendigheter som gir grunn til å anta at forskjellsbehandling kan foreligge.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i Amsterdamtraktaten artikkel 13. Denne bestemmelsen gir Rådet kompetanse til, ved enstemmighet, å gi regler om å bekjempe forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handikap, alder eller seksuell orientering. Artikkel 13 er ikke en del av EØS-avtalen, og det finnes ikke noen bestemmelse tilsvarende artikkel 13 i EØS-avtalen. EØS-relevans og eventuell nasjonal gjennomføring vil derfor måtte avklares nærmere.

Arbeidsmiljøloven § 55 A inneholder et forbud mot diskriminering ved ansettelse på grunnlag av rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro og seksuell legning og samlivsform. Ved eventuell gjennomføring i Norge vil det være nødvendig å endre nasjonal lovgivning bl.a. ved at det innføres forbud mot diskriminering i arbeidslivet på bakgrunn av alder og funksjonshemming. Diskrimineringsvernet vil i tillegg til ansettelse måtte omfatte forfremmelse, ansettelsesvilkår, ervervsutdannelse og medlemskap i visse organisasjoner. Selv om det i norsk rett må anses å foreligge et visst vern i noen av disse sammenhengene allerede, f.eks. når det gjelder forfremmelse, antas det å ville være nødvendig med lovendring for uttrykkelig å fastslå hvilke situasjoner og rettigheter diskrimineringsvernet skal omfatte. Det vil også måtte innføres en regel om delt bevisbyrde ved påstått diskriminering.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er under behandling i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

2000 C 218/02 Resolusjon av 29. juni 2000 fra Rådet og ministrene for arbeid og sosiale saker om balansert deltakelse av kvinner og menn i familie og arbeidsliv

Sammendrag av innholdet

Resolusjonen ble fremmet av Portugal i egenskap av EU-formannskap våren 2000. Resolusjonen har som utgangspunkt at en balansert deltakelse av kvinner og menn i familie og yrkesliv er en forutsetning for likestilling, og at det er et ansvar for samfunnet, statene og det europeiske nivået å legge til rette for dette.

Medlemsstatene oppfordres til å styrke og utvikle en helhetlig innsats for å fremme en lik fordeling mellom kvinner og menn i familie og arbeidsliv, bl.a. ved å:

- vurdere å gi yrkesaktive menn individuell og ikke overførbar rett til foreldrepermisjon i forbindelse med fødsel og adopsjon;

- styrke tilbudet av avlastningstjenester for familiene og fastsette klare kriterier for evaluering av barnetilsynsordninger;

- gi spesielle beskyttelsesordninger for aleneforeldrefamilier;

- vurdere å samordne skoledagens og arbeidsdagens lengde;

- vurdere om skolen kan spille en mer aktiv rolle i denne sammenheng;

- samle inn og regelmessig publisere data om menns og kvinners deltakelse i familie og yrkesliv, om menns og kvinners bruk av ulike foreldrepermisjonsordninger og om hvordan bruken av slike rettigheter påvirker kvinners og menns muligheter på arbeidsmarkedet;

- oppmuntre privat sektor, særlig små og mellomstore bedrifter til å innføre/utvide familievennlig praksis.

Merknader

Resolusjonen anses som uproblematisk i forhold til norsk politikk og regelverk på området.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er til behandling i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet er representert. Rettsakten synes relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.