Vedlegg IX
Finansielle tjenester

Kapittel I
Forsikring

301 L 0017
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/17/EF av 19. mars 2001 om restrukturering og avvikling av forsikringsselskaper

Sammendrag av innholdet

Direktivet må ses i sammenheng med rammedirektivene for hhv. livsforsikring og skadeforsikring (rådsdirektiv 92/96/EØF og rådsdirektiv 92/49/EØF, som begge er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 27 og 4). Rammedirektivene gir i prinsippet forsikringsselskaper med hovedsete i EU adgang til å drive virksomhet og å etablere filialer, inkludert generalagenturer, i alle EU-land, på grunnlag av konsesjon gitt av tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland. Formålet med direktivet er koordinering og gjensidig anerkjennelse av regler om restrukturering og avvikling der det anses nødvendig av spesielle hensyn til forsikringsselskaper, særlig vurdert ut fra hensynet til forsikringskreditorene og tilsynsmyndighetene.

Direktivet fastsetter visse prinsipper som skal gjelde for avviklingsprosedyrer:

Det skal kun være én avviklingsprosedyre som gjelder i det enkelte tilfelle, og kun én ansvarlig myndighet, basert på hjemlandsprinsippet.

Alle eiendeler og forpliktelser bør være inkludert i avviklingsprosedyren.

Alle krav av lik status skal behandles likt.

Direktivet gir de enkelte land valgfrihet med hensyn til å gi særlige prioritetsregler for visse krav (f.eks. skattekrav eller krav som springer ut av forsikringskontrakt).

Merknader

Norsk lovgivning er i hovedsak i samsvar med direktivet. En innlemmelse i EØS-avtalen vil kunne kreve endringer i forsikringsvirksomhetsloven kap. 10 og lov om sikringsfondsordninger for banker og offentlig administrasjon mv av finansinstitusjoner kap. 4. En innlemmelse i EØS-avtalen vil videre kunne kreve visse tilpasninger i forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m. Det må bl.a. vurderes om det er behov for å presisere at norske regler ikke skal være til hinder for at en restrukturering eller avvikling av et forsikringsselskaps filial i Norge kan skje etter hjemlandets regler. Videre må det vurderes nærmere i hvilken grad beslutninger fattet av andre lands myndigheter skal kunne gjennomføres av norske myndigheter og domstoler, og i hvilken grad beslutninger fattet av andre lands myndigheter vil kunne få betydning for rettigheter eller plikter til juridiske eller fysiske personer i Norge, eksempelvis norske kreditorer som har handlet med filial av en utenlandsk kredittinstitusjon i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overelvert Kommisjonen.

302 L 0012
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/12/EF av 5. mars 2002 om krav til solvensmargin for livsforsikringsforetak

Sammendrag av innholdet

Direktivet har som formål å styrke beskyttelsen av poliseholderen, og fastsetter at kravene til solvensmargin er minimumsstandarder, dvs. at medlemsstatene kan sette krav om høyere solvensmargin for foretak under sitt tilsyn. Det er i tillegg fastsatt strengere regler om krav til absolutt minstekapital i forsikringsforetak, angitt som en andel av den påkrevde solvensmargin, samt skjerping av krav til hvilke terskelverdier som skal legges til grunn for krav om høyere solvensmargin ut fra forholdet mellom premier og utestående krav. Direktivet gir økt adgang til tidlig intervensjon for tilsynsmyndighetene. Direktivet innebærer også en endring av vurderingsmetoden for fradrag i solvensmarginkravet på bakgrunn av gjenforsikring. Det også gitt regler om beregning av solvensmargin der spesielle virksomhetens volatilitet tas med i vurderingen.

Merknader

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 femte ledd skal et forsikringsselskap til enhver tid ha en kapital som er tilstrekkelig til å dekke solvensmarginen for selskapets samlede virksomhet. Videre gir bestemmelsen hjemmel for Kongen til ved forskrift å fastsette regler om beregningsmåten for solvensmarginen, den kapital som kan dekke kravet og andre forhold vedrørende gjennomføringen av solvensmarginkravet. Slike regler er gitt i forskrift 19. mai 1995 nr. 481 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske livsforsikringsselskaper. Det legges til grunn at nevnte hjemmelsbestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 femte ledd ikke trenger å endres som følge av innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Det antas at en innlemmelse av direktivet vil nødvendiggjøre endringer i nevnte forskrift om beregning av solvensmarginkapital mv

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

302 L 0013
Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2002/13/EF av 5. mars 2002 om krav til solvensmargin for forsikringsselskaper andre enn livsforsikringsselskaper

Sammendrag av innholdet

Direktivet har som formål å styrke beskyttelsen av poliseholderen, og fastsetter at kravene til solvensmargin er minimumsstandarder, dvs. at medlemsstatene kan sette krav om høyere solvensmargin for foretak under sitt tilsyn. Direktivet inneholder i tillegg strengere regler om krav til absolutt minstekapital i forsikringsforetak, angitt som en andel av den påkrevde solvensmargin, samt skjerping av krav til hvilke terskelverdier som skal legges til grunn for krav om høyere solvensmargin ut fra forholdet mellom premier og utestående krav. Direktivet gir økt adgang til tidlig intervensjon for tilsynsmyndighetene. Direktivet innebærer også en endring av vurderingsmetoden for fradrag i solvensmarginkravet på bakgrunn av gjenforsikring. Det er også gitt regler om beregning av solvensmargin der spesielle virksomhetens volatilitet tas med i vurderingen.

Merknader

Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 femte ledd skal et forsikringsselskap til enhver tid ha en kapital som er tilstrekkelig til å dekke solvensmarginen for selskapets samlede virksomhet. Videre gir bestemmelsen hjemmel for Kongen til ved forskrift å fastsette regler om beregningsmåten for solvensmarginen, den kapital som kan dekke kravet og andre forhold vedrørende gjennomføringen av solvensmarginkravet. Slike regler er gitt i forskrift 19. mai 1995 nr. 482 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske skadeforsikringsselskaper. Det legges til grunn at nevnte hjemmelsbestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 7-3 femte ledd ikke trenger å endres som følge av innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Det antas at en innlemmelse av direktivet vil nødvendiggjøre endringer i nevnte forskrift om beregning av solvensmarginkapital mv.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

Kapittel II
Banker og andre kredittinstitusjoner

301 L 0024
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/24/EF av 4. april 2001 restrukturering og avvikling av kredittinstitusjoner

Sammendrag av innholdet

Direktivet innebærer at hjemlandets regler skal gjelde ved restrukturering og avvikling av kredittinstitusjoner, inkl. filialer kredittinstitusjonen har etablert i andre land innenfor EU (hjemlandsprinsippet). Vertslandene skal påse at nasjonale regler ikke er til hinder for at restrukturering eller avvikling av filialer kan skje etter hjemlandets regler. Unntak er imidlertid gjort for arbeidskontrakter og avtaler om avregning, som skal følge vertslandets regler.

Direktivet legger opp til varsling av tiltak som iverksettes overfor kredittinstitusjonen og dens filialer, og samarbeid mellom tilsynsmyndighetene i hjemlandet og i vertslandene.

I vedlegg I til direktivet har medlemslandene gitt en oversikt over nasjonale regler som gjelder for restrukturering av kredittinstitusjoner. I vedlegg II gis tilsvarende informasjon om reglene for avvikling av kredittinstitusjoner, frivillig og etter beslutning fra andre enn institusjonen selv.

Direktivet inneholder også en bestemmelse om innskuddsgarantiordninger. Medlemslandene skal påse at innskuddsgarantiordninger som gjelder på deres territorium, også dekker filialer av kredittinstitusjoner som har hovedsete i et annet medlemsland. Ordningen skal gi samme sikkerhet i vertslandet som i hjemlandet.

Prinsippet om at hjemlandets regler gjelder får i utgangspunktet ikke anvendelse for filialer av kredittinstitusjoner med hovedsete utenfor EU.

Merknader

Norsk lovgivning er i hovedsak i samsvar med direktivet. Dersom det blir tatt inn i EØS-avtalen og skal gjennomføres i norsk rett må det muligens foretas visse tilpasninger i forskrift av 7. juli 1994 om grenseoverskridende tjenesteyting av utenlandske banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat innenfor EØS (filialforskriften). Det bør bl.a. vurderes å presisere at norske regler ikke skal være til hinder for at en restrukturering eller avvikling av en kredittinstitusjons filial i Norge kan skje etter hjemlandets regler. Videre må det vurderes nærmere i hvilken grad beslutninger fattet av andre lands myndigheter skal kunne gjennomføres av norske myndigheter og domstoler, og i hvilken grad beslutninger fattet av andre lands myndigheter vil kunne få betydning for rettigheter eller plikter til juridiske eller fysiske personer i Norge, eksempelvis norske kreditorer som har handlet med filial av en utenlandsk kredittinstitusjon i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

301 L 0097
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/97/EF av 4. desember 2001 om endring av direktiv 91/308/EØF om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 91/308/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 174). Direktivet forplikter medlemsstatene til å bekjempe hvitvasking av utbyttet fra all organisert kriminell virksomhet og bedrageri, korrupsjon eller annen kriminell aktivitet skadelig for EUs økonomiske interesser. Det tidligere direktivet rettet seg kun mot utbytte fra narkotikakriminalitet. Det nye direktivet retter seg mot et bredere spekter av aktører enn det tidligere direktivet, som kun retter seg mot den finansielle sektor. Etter direktivet er en rekke ikke-finansielle aktiviteter og yrkesgrupper som er sårbare for å bli misbrukt til hvitvaskingsformål omfattet.

Personkretsen som omfattes av krav til klientidentifikasjon, oppbevaring av opplysninger og rapportering av mistenkelige transaksjoner er etter direktivet utvidet til å omfatte bl.a. eksterne regnskapsførere og revisorer, eiendomsmeglere, notarer og advokater som forestår finansielle transaksjoner, forhandlere av edelstener og -metaller og kasinoer.

Merknader

Rapporteringsplikt m.m. er i Norge knyttet til utbytte fra straffbare handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Det antas derfor at det ikke er behov for lovendring i Norge med hensyn til direktivets utvidelse av type kriminalitet som omfattes. Når det gjelder forslagets utvidelse av hvilke aktører som etter direktivet vil ha rapporteringsplikt m.m., vil dette kreve lovendring i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

301 R 2560
Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2560/2001 av 19. desember 2001 om grensekryssende betalinger i euro

Sammendrag av innholdet

Europaparlamentet og Rådet vedtok 19. desember 2001 forordning om grensekryssende betalinger i euro. Hovedinnholdet i forordningen er at grensekryssende betalinger i euro ikke skal kunne prises høyere enn tilsvarende betalinger innenlands. I den forbindelse pålegger forordningen banken informasjonsplikt med hensyn til de gebyrer som oppkreves for grensekryssende betalinger og en plikt til å opplyse kunden om kundens internasjonale bankkontonummer og bankens internasjonale identifikasjonsnummer. Videre pålegges medlemsstatene å fjerne eksisterende innrapporteringsplikter for grensekryssende betalinger opp til 12 500 euro og å innføre effektive og avskrekkende sanksjoneringstiltak for overtredelse av forordningens bestemmelser.

Forordningen gir adgang til å la bestemmelsene få anvendelse på nasjonal valuta.

Merknader

Forordningen søkes gjennomført i norsk rett som forskrift med hjemmel i finansavtalelovens § 9(3). Det er følgelig ikke nødvendig med lovendring.

For Norges vedkommende har det vært ansett som problematisk for gjennomføringen av forordningen, at norske banker ikke har tilgang til TARGET-systemet. TARGET er et betalingssystem for eurobetalinger etablert av Den europeiske sentralbanken. Norske banker har på grunn av manglende direkte tilknytning til dette systemet vært nødt til å basere seg på andre oppgjørsmåter. Ved gjennomføringen av forordningens bestemmelser i norsk rett, vil dermed den manglende tilknytningen til TARGET kunne innebære at norske banker kan få et dårligere utgangspunkt enn banker innen EU.

Sakkyndige instansers merknader

Spørsmål om forordningens EØS-relevans har vært forelagt Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Kredittilsynet og Norges Bank. Finansdepartementet har lagt til grunn at det bør vurderes å sette vilkår om TARGET-tilknytning for at forordningen skal tas inn i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

Kapittel III
Børs og verdipapirer

301 L 0107
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/107/EF av 21. januar 2002 om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF om samordning av lover og forskrifter om visse foretak for kollektiv investering i verdipapirer (UCITS) med sikte på regulering av forvaltningsselskaper og forenklede prospekter

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 85/611/EØF om samordning av lover og forskrifter om visse foretak for kollektiv investering i verdipapirer (UCITS -direktivet) er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 231).

Direktivet supplerer direktiv 2001/108/EF (se omtale under). Det er etablert et prinsipp om gjensidig godkjennelse ("single passport") for forvaltningsselskaper for verdipapirfond, på lik linje med det som gjelder for andre tilbydere av finansielle tjenester (banker, forsikringsselskap og verdipapirforetak) innen EØS-området. Prinsippet innebærer at et forvaltningsselskap som er godkjent i en medlemsstat, vil kunne etablere seg ved filial og yte tjenester innen hele EØS-området. I 1985-direktivet gis forvaltningsselskapene kun en rett til å markedsføre fondsandeler i andre medlemsstater.

Forvaltningsselskaper vil etter direktivet kunne tilby individuell forvaltning av midler overfor små og institusjonelle investorer (som f .eks. pensjonskasser). Det er videre gitt nye regler for hvilken informasjon som skal gis til investorer i verdipapirfond.

Merknader

EØS-reglene som svarer til 1985-direktivet er gjennomført i norsk rett gjennom lov om verdipapirfond av 12. juni 1981 nr. 52 med forskrifter. Vesentlige deler av direktiv 2001/107/EF ble gjennomført i norsk rett ved endringer i verdipapirfondloven som trådte i kraft 1. juli 2001. Ved innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil det måtte vurderes om gjennomføring i Norge krever ytterligere endringer i verdipapirfondloven.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

301 L 0108
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/108/EF om endring av rådsdirektiv 85/611/EØF om samordning av lover og forskrifter om visse foretak for kollektiv investering i verdipapirer (UCITS)

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 85/611/EØF om samordning av lover og forskrifter om visse foretak for kollektiv investering i verdipapirer (UCITS -direktivet) er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 231). 1985-direktivet setter visse betingelser for markedsføring av verdipapirfond på grunnlag av EU-lisens.

Direktiv 2001/108/EF innebærer en utvidelse av hvilke instrumenter forvaltningsselskap for verdipapirfond kan investere i, til også å omfatte andeler i andre verdipapirfond, pengemarkedsinstrumenter, bankinnskudd og standardiserte derivatkontrakter. I dag omfattes i hovedsak kun investeringer i børsnoterte aksjer og obligasjoner. Videre er visse uklarheter i 1985-direktivet presisert, og det opprettet en rådgivende komité for verdipapirfondsvirksomhet (UCITS Contact Committee). Direktivet må sees i sammenheng med direktiv 2001/107/EF som er omtalt ovenfor.

Merknader

EØS-reglene som svarer til det 1985-direktivet er gjennomført i norsk rett gjennom lov om verdipapirfond av 12. juni 1981 nr. 52 med forskrifter. Vesentlige deler av direktiv 2001/108/EF ble gjennomført i norsk rett ved endringer i verdipapirfondloven som trådte i kraft 1. juli 2001. Det må vurderes om gjennomføring i Norge krever ytterligere endringer i verdipapirfondloven.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

Vedlegg XII
Fri bevegelighet for kapital

300 L 0035
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/35/EF av 29. juni 2000 om bekjempelse av forsinket betaling i handelstransaksjoner

Sammendrag av innholdet

Direktivet har som formål å innføre ensartede regler innenfor EU-området om forsinket betaling i handelstransaksjoner. Handelstransaksjoner er definert som forretningsmessige transaksjoner mellom virksomheter eller mellom virksomheter og det offentlige, som innebærer levering av varer eller tjenester mot vederlag.

Direktivet inneholder regler om konsekvensen av forsinket betaling. Skyldneren må betale forsinkelsesrenter til fordringshaveren fra dagen etter siste rettidige betalingsdag eller etter utløpet av den avtalte betalingsfrist. Betalingsfristen kan avtales mellom partene. Dersom det ikke er avtalt betalingsfrist, starter forsinkelsesrenter å løpe fra et bestemt tidspunkt, som varierer noe ut ifra de faktiske omstendigheter. Dersom fordringshaveren selv er skyld i at skyldneren ikke betaler i tide, kan fordringshaveren ikke kreve forsinkelsesrenter.

Forsinkelsesrentens størrelse skal etter direktivet, i medlemsstater som ikke deltar i det tredje stadiet av Den økonomiske og monetære union, beregnes på grunnlag av summen av den nasjonale sentralbankrentens foliorente (referanserenten) tillagt minst sju prosentpoeng, dersom ikke annet fremgår av avtalen mellom partene. Den referanserenten som gjelder på sentralbankens første kontordag i det aktuelle halvår, skal gjelde i de etterfølgende seks månedene.

Fordringhaveren skal også ha rett til å kreve erstatning for inkassokostnader innen rimelighetens grenser. Medlemsstatene kan fastsette maksimalbeløp som kan kreves for forskjellige gjeldsnivå.

Direktivet stiller krav om at medlemsstatene skal ha bestemmelser om at betalingsfrister eller følger av forsinket betaling, som ikke er i samsvar med reglene direktivet oppstiller, enten ikke er bindende eller gir rett til erstatning dersom man etter en totalvurdering kommer til at avtalen er klart urimelig overfor fordringshaveren. Det må videre finnes effektive virkemidler som kan bringe anvendelsen av klart urimelige avtalevilkår til opphør. Disse virkemidlene må inneholde bestemmelser om at offisielt anerkjente organisasjoner, eller organisasjoner som skal ivareta interessene til små og mellomstore bedrifter, skal ha rett til å innbringe saken for domstolene eller kompetente administrative myndigheter.

Dersom det er inngått avtale om salgspant mellom kjøper og selger, stiller direktivet krav om at selgeren skal kunne benytte seg av denne dersom avtalen er gyldig i henhold til medlemsstatens egne lovvalgsregler på området.

Direktivet stiller krav om at fordringshaveren normalt sett skal kunne få tvangsfullbyrdelsesgrunnlag innen 90 dager etter inngivelse av stevning eller anmodning til retten eller annen kompetent myndighet. Dette skal gjelde uavhengig av gjeldens størrelse, så lenge gjelden eller aspekter vedrørende prosedyren ikke er bestridt. Direktivet gir nærmere regler om hvordan man skal beregne fristen på 90 dager.

Direktivet er et minimumsdirektiv i den forstand at medlemsstatene kan opprettholde eller fastsette regler som er gunstigere for fordringshaveren enn det direktivet fastsetter.

Medlemsstatene kan utelukke tilfeller hvor det er innledet insolvensbehandling mot skyldneren avtaler som er inngått før 8. august 2000 fordringer på under 5 EUR.

Merknader

Rett til forsinkelsesrente reguleres av lov 17. desember 1976 nr. 100 om lov om renter ved forsinket betaling m.v. (forsinkelsesrenteloven). Denne loven har bl.a. regler om vilkår for forsinkelsesrente, rentens størrelse og krav utover den lovfastsatte forsinkelsesrente. Loven gjelder alle krav på formuerettens område.

Denne loven synes å måtte endres.

Etter forsinkelsesrenteloven § 2 fastsetter Kongen størrelsen på forsinkelsesrenten til en fast årlig prosent under hensyn til det alminnelige rentenivå. Denne bestemmelsen må vurderes endret, da direktivet krever at forsinkelsesrenten fastsettes på en annen måte, jf. ovenfor.

Videre må man endre reglene som gjelder for tilfeller der partene ikke har avtalt noe om betalingsfrist.

Når det gjelder erstatning for inkassokostnader, finnes det regler om dette i inkassoloven. For de tilfeller den kommer til anvendelse, vil den trolig oppfylle kravene i direktivet, men dette må vurderes nærmere. For de tilfeller saken blir brakt inn for retten, vil reglene om tilkjennelse av saksomkostninger oppfylle direktivets krav. I de tilfeller fordringshaveren hevder å ha hatt kostnader uten at verken inkassolovgivningen eller rettergangslovgivningen kommer til anvendelse, må forsinkelsesrentelovens bestemmelse i § 3 annet ledd om erstatning for rentetap eller lignende som ikke dekkes av forsinkelsesrenten, vurderes nærmere. Dette er imidlertid noe usikkert og vil bli vurdert nærmere.

Direktivets krav om at avtaler som ikke samsvarer med direktivets regler, og som er klart urimelige overfor fordringshaver, skal kunne gi grunnlag for erstatning eller erklæres ikke bindende, art. 3 nr. 3 og 4, vil trolig reguleres av avtaleloven § 36. Det utelukkes imidlertid ikke at det her må skje visse justeringer i norsk rett.

Etter direktivet art. 3 nr. 5 skal organisasjoner som er offisielt godkjent som representanter for små og mellomstore bedrifter eller har "lovlig interesse" i å representere små og mellomstore bedrifter, enten kunne gå til søksmål for domstolen eller få prøvd administrativt hvorvidt standardvilkår angående betalingsfrister og konsekvenser av forsinket betaling er klart urimelige overfor kreditor etter kriteriene i art. 3 nr. 3.

Etter norsk rett kan enhver som har "rettslig interesse" gå til søksmål såframt de øvrige prosessforutsetninger er oppfylt. Etter Justisdepartementets mening er det tvilsomt om organisasjoner som representerer små og mellomstore bedrifter, vil ha rettslig interesse i å få prøvet de nevnte saker, slik kravet om rettslig interesse er forstått i rettspraksis og teori. I privatrettslige forhold er det klare utgangspunkt at søksmålet må gjelde saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte. De unntak man i rettspraksis har godtatt fra dette utgangspunktet, forutsetter at rettighetshaverne ikke selv kan gå til søksmål, jf. blant annet kjennelse i Rettstiende 1999 s. 319. Dette vil ikke være tilfelle her i og med at de enkelte bedrifter som mener de aktuelle standardavtaler er klart urimelige, selv vil kunne prøve dette spørsmålet for domstolen. Dersom organisasjoner skal kunne gå til søksmål, må det derfor trolig en lovendring til.

Selv om organisasjoner tillates å være saksøker i slike saker, kan det oppstå et problem i forhold til rettskraften av en dom. Etter de regler som gjelder i dag, vil en dom i organisasjonens favør ikke være rettskraftig til fordel for de enkelte kreditorer. Direktivet er ikke helt klart med tanke på om det krever at en dom skal ha slik rettskraft, men Justisdepartementets foreløpige vurdering er at slik rettskraft kreves. Dersom kravet i direktivet skal oppfylles, må derfor rettskraftreglene trolig endres på dette feltet, til en form for utvidet rettskraft.

Etter direktivet er det tilstrekkelig at en organisasjon kan bringe spørsmålet inn til administrativ prøving. Vi har i dag ikke noe offentlig organ som kan foreta slik prøving i næringsforhold. Forbrukerombudet og Markedsrådets kompetanse er avgrenset til forbrukerforhold, jf. markedsføringsloven kap. III. Antakelig vil det være lite heldig å legge næringssaker til Forbrukerombudet og Markedsrådet, da dette kan uthule deres status som forbrukerorgan. Et alternativ kan være at det opprettes et særskilt organ for prøving av standardvilkår om betalingsfrister m.v. i næringsforhold. Justisdepartementet er i utgangspunktet skeptisk til dette, da organet trolig vil få et begrenset antall saker til behandling.

Regler om salgspant finnes i norsk rett i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant §§ 3-14 til 3-22. De norske regler om salgspant tilfredsstiller kravene direktivet setter på dette punkt.

Når det gjelder inndrivelse av ubestridte krav som skyldneren ikke vil gjøre opp frivillig, kan fordringshaver få uteblivelsesdom dersom skyldneren ikke vil møte i forliksrådet eller til hovedforhandling for herreds- eller byretten. Dette går vanligvis såpass raskt at vår prosessordning trolig tilfredsstiller kravet i direktivet på dette punktet.

Det utelukkes ikke at en mer utførlig og tidkrevende gjennomgang av gjennomføring av direktivet i norsk rett kan reise flere lovendringsspørsmål.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert til å falle utenfor EØS-avtalens rammer. Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er positive til en frivillig innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Justisdepartementet vil som fagansvarlig departement vurdere dette nærmere i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2001:32 (Tvistemålsutvalgets utredning)..

Status

Spørsmålet om direktivet er relevant for innlemmelse i EØS-avtalen er fortsatt til vurdering på EFTA-siden.