Historisk arkiv

Vedlegg XVIII Helse...

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Støre

Vedlegg XVIII
Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

Kapittel I
Helse og sikkerhet på arbeidsplassen

302 L 0044 Rådsdirektiv 2002/44/EF av 25. juni 2002 om minimumskrav for sikkerhet og helse for arbeidstakere som utsettes for risiko pga. fysiske agenser (vibrasjoner)

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 2002/44/EF er et særdirektiv til rådsdirektiv 89/391/EØF om iverksetting av tiltak til forbedring av arbeidstakernes sikkerhet og helse under arbeidet (rammedirektivet), som er en del av EØS-avtalen, (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr 100 (1991-92) bind 12 s. 60). Forslaget til direktiv var tidligere en del av et omfattende direktivforslag som også omfattet støy, optisk stråling, elektriske felter og magnetiske felter, men ble skilt ut som eget direktivforslag i 1999. Formålet med direktivet er å beskytte arbeidstakerne mot risiko under arbeid som medfører vibrasjoner. Direktivet inneholder krav om at arbeidsgiver skal utføre risikovurdering, måling av vibrasjonsnivå, iverksette tiltak for å redusere vibrasjoner, opplæring av arbeidstakere, helseundersøkelse, samt grenseverdier for eksponering av vibrasjoner.

Merknader

Direktivet vil kreve at det utarbeides nye regler i forskrift til arbeidsmiljøloven. Det må utarbeides regelverk med grenseverdier for vibrasjoner, krav om risikovurderinger for å avdekke om arbeidstakerne utsettes for skadelige vibrasjoner, opplæring av arbeidstakerne, samt regler om tiltak for å motvirke skadelige vibrasjoner. I tillegg må det innarbeides regler om helseundersøkelser, herunder utarbeidelse av journaler, for arbeidstakere som eksponeres for vibrasjoner samt regler om tiltak dersom helseundersøkelsene avdekker at en arbeidstaker har fått en skade eller sykdom som skyldes at arbeidstakeren har blitt eksponert for vibrasjoner under sitt arbeide.

Direktivet får begrenset anvendelse for skipsfart/skipsfartøyer fordi direktivet inneholder en fraviksbestemmelse.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert. Spesialutvalget har funnet rettsakten relevant og akseptabel for innlemmelse i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

Kapittel II
Arbeidsrett

300 L 0043 Rådsdirektiv 2000/43/EF av 29. juni 2000 om gjennomføring av prinsippet om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å gjennomføre prinsippet om likebehandling i medlemsstatene gjennom et forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunnlag av rase eller etnisk opprinnelse. Kravet om likebehandling gjelder i forhold til arbeidslivet, sosiale fordeler, utdanning og tilgang til varer og tjenester som er tilgjengelig for allmennheten.

Direktivet inngår som en del av en større ikke-diskrimineringspakke som er hjemlet i artikkel 13 i Traktaten om det europeiske fellesskapet (bekjempe forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handikap, alder eller seksuell orientering). De to andre delene av denne pakken er et direktiv om rammebestemmelser om likebehandling med hensyn til sysselsetting og arbeid (se omtalen under), og et seks-årig handlingsprogram for å bekjempe diskriminering (se omtale under protokoll 31).

Direktivet fastsetter en minimumsstandard for det rettslige vernet mot etnisk diskriminering innen EU. Direktivet er ikke til hinder for at de land som ønsker det kan beholde eller innføre et høyere beskyttelsesnivå enn det som fastsettes i direktivet. Ved gjennomføringen av direktivet i nasjonal rett åpnes det opp for en viss fleksibilitet med hensyn til tilpasning til særskilte forhold i medlemsstatene.

Del I i direktivet omhandler generelle bestemmelser om forbud mot diskriminering, unntak fra dette forbudet, og adgang til ta i bruk positiv særbehandling.

Del II fastsetter regler om rettsmidler og håndheving, herunder regler om klageadgangen, bevisføring, vern mot represalier og myndighetenes plikt til å fremme dialog med arbeidslivets parter og frivillige organisasjoner på feltet.

Del III inneholder regler om organer som på nasjonalt nivå skal fremme likebehandling. Slike organer bør være uavhengige og organisert på en måte som sikrer en effektiv håndheving av reglene.

Sluttbestemmelsene i del IV fastsetter regler om konsekvenser ved brudd på prinsippet om likebehandling (ugyldighet og sanksjoner), og om plikt til å gjennomføre direktivet i nasjonale rett, samt plikt til å rapportere om gjennomføringen.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i Amsterdamtraktaten artikkel 13. Denne bestemmelsen gir Rådet kompetanse til, ved enstemmighet, å gi regler om å bekjempe forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handikap, alder eller seksuell orientering. Det finnes ingen parallell/tilsvarende bestemmelse til artikkel 13 i EØS-avtalen. EØS-relevans har derfor vært gjenstand for nøye vurdering.

Ved en eventuell gjennomføring av direktivet i norsk rett vil det være nødvendig å endre lovgivningen på enkelte områder for å styrke det rettslige vernet mot etnisk diskriminering. Selv om det i norsk rett må anses å foreligge et visst vern, blant annet gjennom arbeidsmiljølovens § 55A, antas det å være nødvendig med lovendringer for uttrykkelig å fastslå hvilke situasjoner og rettigheter vernet mot diskriminering skal omfatte for å oppfylle kravene i direktivet. Det vil også være nødvendig å endre bevisføringsreglene og å vurdere prosess- og sanksjonsregler i tilknytning til håndheving av reglene. Det må vurderes opprettet et (eller flere) uavhengig(e) organ(er) som skal fremme likebehandling på dette området. I tilknytning til dette må også rollen til Senter mot etnisk diskriminering vurderes. Videre må det tas stilling til om en styrking av det rettslig vernet bør skje gjennom sivilrettslige eller strafferettslige regler, eller begge deler.

De ovennevnte behovene for endringer er utredet nærmere i NOU 2002:12, og vil bli vurdert av Kommunal- og regionaldepartementet i anledning utarbeidelsen av forslag til ny lov mot etnisk diskriminering.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert.

Spørsmålet om innlemmelse av artikkel 13-pakken i EØS-avtalen har vært politisk behandlet. I behandlingen har det vært lagt spesiell vekt på spørsmål knyttet til EØS-avtalens virkeområde og til fokus for menneskerettighetsarbeidet. Etter en helthetsvurdering av rettsaktene som inngår i pakken har Regjeringen funnet rettsaktene relevante og akseptable for innlemmelse i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

300 L 0078 Rådsdirektiv 2000/78/EF av 27. november 2000 om generelle rammebestemmelser om likebehandling med hensyn til sysselsetting og arbeid

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å gjennomføre prinsippet om likebehandling i medlemsstatene når det gjelder adgang til sysselsetting og erverv, herunder forfremmelse, ervervsutdannelse, ansettelsesvilkår samt medlemskap i visse organisasjoner, for alle uansett religion eller tro, handikap, alder eller seksuell legning. Direktivet omfatter både direkte og indirekte forskjellsbehandling. Direktivet inngår i en "antidiskriminerings-pakke" som også omfatter et direktiv om forbud mot diskriminering på grunnlag av rase eller etnisk bakgrunn generelt, herunder i arbeidslivet (se omtalen over), samt et handlingsprogram mot alle former for diskriminering (se omtale under protokoll 31).

Direktivet er et minimumsdirektiv og er ikke til hinder for at de land som ønsker det kan beholde eller innføre et høyere beskyttelsesnivå enn det som fastsettes i direktivet.

Del I i direktivet omhandler generelle bestemmelser om forbud mot diskriminering, unntak fra dette forbudet og adgangen til å ta i bruk positiv særbehandling.

For å sikre at prinsippet om likebehandling overholdes overfor handikappede skal det foretas tilpasninger der det er nødvendig for å gi disse personene mulighet til å få adgang til å delta i arbeidslivet eller nå videre i en jobb, med mindre dette kravet medfører uforholdsmessig store ulemper. Når det gjelder alder inneholder direktivet en ikke-uttømmende liste over former for forskjellsbehandling under henvisning til alder som ikke er å betrakte som direkte forskjellsbehandling, forutsatt at forskjellsbehandlingen er objektivt begrunnet. Eksempelvis gjelder dette forbud mot adgang til ansettelse eller fastsettelse av særlige arbeidsvilkår dersom formålet er å beskytte unge og eldre arbeidstakere.

Del II omhandler rettsmidler og håndhevelse. Blant annet har direktivet en regel om delt bevisbyrde i artikkel 9. Det vil si at det ifølge bestemmelsen påhviler arbeidsgiver å bevise at prinsippet om likebehandling ikke er tilsidesatt. For at bevisbyrden skal tillegges arbeidsgiver må imidlertid arbeidssøker/-taker som mener seg utsatt for direkte eller indirekte forskjellsbehandling vise til noen faktiske omstendigheter som gir grunn til å anta at forskjellsbehandling kan foreligge.

Del III omhandler særlige bestemmelser for Nord-Irland vedrørende likebehandling på grunnlag av religion og tro.

Del IV fastsetter regler om konsekvenser ved brudd på prinsippet om likebehandling (ugyldighet og sanksjoner), og om plikt til å gjennomføre direktivet i nasjonal rett, samt plikt til å rapportere om gjennomføringen. Implementeringsfristen for direktivet er 2. desember 2003.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i Amsterdamtraktaten artikkel 13. Denne bestemmelsen gir Rådet kompetanse til, ved enstemmighet, å gi regler om å bekjempe forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handikap, alder eller seksuell orientering. Det finnes ingen parallell/tilsvarende bestemmelse til artikkel 13 i EØS-avtalen. EØS-relevans har derfor vært gjenstand for nøye vurdering.

Arbeidsmiljøloven § 55 A inneholder et forbud mot diskriminering ved ansettelse på grunnlag av rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, seksuell legning og samlivsform og funksjonshemming. I likhet med direktivet har § 55 A en regel om delt bevisbyrde ved påstått diskriminering. Ved eventuell gjennomføring av direktivet i Norge vil det være nødvendig å endre nasjonal lovgivning ved at det innføres forbud mot diskriminering i arbeidslivet på bakgrunn av alder. Diskrimineringsvernet vil i tillegg til ansettelse måtte omfatte forfremmelse, ansettelsesvilkår, ervervsutdannelse og medlemskap i visse organisasjoner. Selv om det i norsk rett må anses å foreligge et visst vern i noen av disse sammenhengene allerede, f.eks. når det gjelder forfremmelse, antas det å ville være nødvendig med lovendring for uttrykkelig å fastslå hvilke situasjoner og rettigheter diskrimineringsvernet skal omfatte. Videre må det tas stilling til om en styrking av det rettslige vernet bør skje gjennom sivilrettslige eller strafferettslige regler, eller begge deler.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert.

Spørsmålet om innlemmelse av artikkel 13-pakken i EØS-avtalen har vært politisk behandlet. I behandlingen har det vært lagt spesiell vekt på spørsmål knyttet til EØS-avtalens virkeområde og til fokus for menneskerettighetsarbeidet. Etter en helthetsvurdering av rettsaktene som inngår i pakken har Regjeringen funnet rettsaktene relevante og akseptable for innlemming i EØS-avtalen.

Uavhengig av formell innlemmelse i EØS-avtalen er det Regjeringens målsetting at Norge skal ha et vern mot diskriminering i arbeidslivet som er på høyde med EU og innen de frister som EU har satt. Arbeids- og administrasjonsministeren har derfor anmodet Arbeidslivslovutvalget om å legge fram en delinnstilling med forslag til gjennomføring av regler tilsvarende direktivet innen 17. desember 2002. Regjeringen tar sikte på å legge fram en lovproposisjon for Stortinget i løpet av vårsesjonen 2003.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

302 L 0074 Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2002/74/EF av 27. juni 2002 om endring av rådsdirektiv 80/987/EØF om vern av arbeidstakere ved arbeidsgiverens insolvens (insolvensdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/74/EF endrer direktiv 80/987/EØF om vern av arbeidstakere ved arbeidsgivers insolvens (insolvensdirektivet).

Endringsdirektivet 2002/74/EF tar sikte på en ytterligere styrking av arbeidstakernes vern ved arbeidsgivers insolvens. Bakgrunnen for endringene er å tilpasse direktivet til de endringene som har skjedd innenfor EU når det gjelder nye strukturer i arbeidsmarkedet, økt internasjonalisering der selskaper er etablert i flere medlemsstater, samt tilpasning til endringer i andre EU-direktiver og rettspraksis på området.

Direktivet går i hovedsak ut på følgende:

  • En mer presis angivelse av unntakene for direktivets anvendelsesområde. Unntakene i vedlegget fjernes.
  • Ny definisjon av insolvens, basert på den som gjelder ved insolvensprosedyrer i henhold til forordning (EF) nr. 1346/2000 av 29. mai 2000, art.1(1). Den nye definisjonen innebærer en utvidelse av insolvensbegrepet.
  • Forenkling av bestemmelsene om garantiinstitusjonenes myndighet.
  • Begrensning i adgangen til å sette tak på garantiinstitusjonens forpliktelser, som trolig ikke vil ha effekt for den norske ordningen.
  • Nye bestemmelser om kompetent garantiinstitusjon i flernasjonale saker samt om administrativt samarbeid mellom medlemsstatene for å lette arbeidet i flernasjonale saker.
  • Ny bestemmelse om medlemslandenes plikt til å informere om nasjonale insolvensprosedyrer, og endringer av disse.

Implementeringsfrist er 8. oktober 2005.

Merknader

Gjennomføringen av direktivet i norsk rett vil kreve endringer i lønnsgarantiloven.

Direktivet gjelder også for skipsfarten og regelverket på området må trolig justeres i forbindelse med gjennomføringen av direktivet i norsk rett. Direktivet er i samsvar med to nylig vedtatte IMO/ILO resolusjoner for skipsfarten innenfor dette området.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har vært forelagt arbeidslivets parter til orientering og for eventuelle

merknader i juni 2002. Det har ikke fremkommet særlige merknader til direktivet.

Rettsakten er til vurdering i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-landene.

302 L 0073 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/73/EF av 23. september 2002 om endring av rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av kvinner og menn når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/73/EF gjelder en rekke endringer i direktiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av kvinner og menn når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår, som er en del av EØS-avtalen (jfr. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 12, s. 128).

I direktivets forord vises det blant annet til at likebehandling av kvinner og menn utgjør et grunnleggende prinsipp etter Amsterdamtraktaten art. 2 og 3(2) og EF-domstolens rettspraksis. I henhold til traktatbestemmelsene er likebehandling av kvinner og menn et mål for Fellesskapet, og bestemmelsene inneholder en positiv plikt til å fremme likebehandlingsprinsippet i alle Fellesskapets aktiviteter. Det vises videre til art. 141, og særskilt til paragraf 3, som gjelder krav om likestilling på arbeidslivets område. I arbeidet med det nye direktivet er det også tatt i betraktning EF-rettspraksis bestående av rundt 40 dommer i løpet av de siste 25 årene.

Direktivet pålegger medlemsstatene å integrere likestillingshensynet i alt regelverk, politikkutforming og tiltak på de områder som omfattes av direktivet. Direkte og indirekte diskriminering defineres i tråd med EF-domstolens praksis, og definisjonen i rådsdirektiv 2000/43/EF og 2000/78/EF, som vurderes for innlemmelse i EØS-avtalen, jf. omtaler over. Trakassering på grunn av kjønn og seksuell trakassering forbys. Seksuell trakassering defineres for første gang klart som kjønnsdiskriminering. Arbeidstakere som klager over forskjellsbehandling skal ha klagerett selv etter at ansettelsesforholdet er opphørt. Medlemsstatene vil likevel ha adgang til å sette opp visse tidsfrister for å fremme saksanlegg. Kvinners rett til å vende tilbake til samme stilling etter avsluttet fødselspermisjon klargjøres. Stillingsvern gis også menn i de statene som har regler om særskilt farspermisjon. Medlemsstatene forpliktes til å opprette et eller flere uavhengige organ, gjerne på nasjonalt nivå, som skal arbeide for gjennomføringen av likebehandlingsprinsippet og støtte individer som mener seg diskriminert. Statene forpliktes også til å sikre effektiv rettslig håndheving av reglene i direktivet, og å vedta effektive sanksjoner ved overtredelse, noe som innebærer kodifisering av praksis (EF-domstolen har lagt til grunn at effektivitetskravet nødvendiggjør et objektivt erstatningsansvar). Direktivets bestemmelse om positiv særbehandling endres. Det fastsettes at medlemslandene har rett til å iverksette tiltak i tråd med hjemmelen for positiv særbehandling i Amsterdamtraktaten art. 141 (4). Direktivet inneholder også en presisering av grensene for adgangen til å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet der kjønn utgjør en avgjørende faktor for utøvelsen av bestemte typer stillinger og er begrunnet i rettspraksis.

Merknader

Endringslov til den norske likestillingsloven ble vedtatt 14. juni 2002. I ot.prp. nr. 77 (2000-2001) om lov om endringer i likestillingsloven mv. er Kommisjonens første direktivforslag, COM(00) 334 final, tatt i betraktning. Norsk rett tilfredsstiller i all hovedsak bestemmelsene i direktivet. Det kan anføres at det EF-rettslige kravet til klarhet og forutberegnelighet kan tale for å lovfeste den praksis som er knyttet til arbeidsmiljølovens stillingsvernsregler. Videre knytter det seg en viss usikkerhet til om direktivets definisjon av trakassering dekkes fullt ut av norsk rett. Barne- og familiedepartementet vil følge utviklingen i praksis knyttet til den nye bestemmelsen i likestillingsloven om seksuell trakassering, og vurdere etter hvert om det er behov for å endre selve definisjonen i lovteksten.

Direktivet får ikke store økonomiske og administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjones direktivforslag (KOM(00) 334 final) ble forelagt Likestillingsombudet for uttalelse. Hun mente at Norge burde støtte forslaget, og uttalte at de foreslåtte endringene stort sett samsvarte med norsk rett. Hun var imidlertid av den oppfatning at retten til saksanlegg etter endt arbeidsforhold burde begrenses av et krav om rettslig interesse (en slik adgang er nå gitt medlemsstatene i det vedtatte direktivet). Ombudet kommenterte videre en del andre forslag som ville påkrevd at ot.prp. nr. 77 (2000-2001) om lov om endringer i likestillingsloven mv. ble vedtatt. Stortinget vedtok denne lovendringen 14. juni 2002. For øvrig mente hun at norsk rett samsvarer med forslaget til stillingsvern og bestemmelsen som gjelder medlemsskap i fagforbund. Krav om et uavhengig håndhevingsorgan er oppfylt gjennom Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling, samt Likestillingssenteret.

Rettsakten er til behanding i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Sosialdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.