Historisk arkiv

Vedlegg XX Miljø

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Støre

Vedlegg XX
Miljø

Kapittel I
Allment

301 D 0681/301 H 0680 Kommisjonsvedtak 2001/681/EF og kommisjonsrekommandasjon 2001/680/EF av 7. september 2001 om retningslinjer for gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 761/2001 om frivillig deltakelse for organisasjoner i en fellesskapsordning for miljøstyring og miljørevisjon (EMAS)

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtaket og rekommandasjonen omhandler til sammen sju retningslinjer for implementeringen av EMAS-forordningen (EF) nr. 761/2001 (jf. omtale nedenfor, s. 8). Formålet med retningslinjene er å sikre lik gjennomføring av forordningen i alle land, og omhandler bl.a. praktisering av logo, utarbeidelse av miljøredegjørelsen og medarbeideres innflytelse.

Merknader

Hittil har det vært svært varierende praksis med hensyn til implementering av EMAS i de ulike landene. Det anses som positivt at man nå søker å oppnå en mer ensartet praktisering av EMAS-forordningen i alle EØS-land.

Retningslinjene for implementering av EMAS innebærer ingen nye plikter, kun kommentarer og veiledninger i forhold til de kravene som allerede eksisterer. Det kreves ikke endring av det norske regelverket ut over de endringene som vil bli gjennomført som følge av revidert forordning om EMAS, jf. omtalen nedenfor.

Sakkyndige instansers merknader

I løpet at prosessen for utarbeidelse av retningslinjene har Statens forurensningstilsyn sendt dokumentene til Justervesenet og Brønnøysundregistrene for kommentarer. Justervesenet har deltatt på enkelte av møtene i Kommisjonen, og Næringslivets Hovedorganisasjon har deltatt som observatør. Det er ikke kommet vesentlige kommentarer til rettsaktene.

Rettsaktene har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø hvor Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsaktene relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

301 R 0761 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 761/2001 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1836/93 om frivillig deltakelse for organisasjoner i en fellesskapsordning for miljøstyring og miljørevisjon (EMAS)

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EØF) nr. 1836/93, den såkalte EMAS-forordningen (EMAS = Eco Management and Audit Scheme), er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 12A s. 168). Den nå vedtatte endringsforordningen skal erstatte nevnte forordning.

Målsettingen med EMAS-forordningen er en vedvarende forbedring av miljøinnsatsen i de industriforetakene som deltar. Endringsforordningen utvider ordningen, slik at alle private og offentlige foretak kan delta. Det legges videre opp til at de ansatte skal involveres i hele EMAS-prosessen for derved å oppnå en effektiv gjennomføring. Man ønsker å fremme EMAS som den mest troverdige miljøstyringsstandarden og har derfor satt fokus på de områdene hvor EMAS går lenger enn Det internasjonale standardiseringsforbunds miljøstyringsstandard (ISO 14001), bl.a. overholdelse av miljølovgivningen og åpen dialog med berørte parter. Det er også opprettet et internasjonalt forum for akkrediteringsorganene og de ansvarlige registreringsorganene.

Merknader

EMAS-forordningen gjelder i dag som norsk lov, nedfelt i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), jf. § 52c. Stortinget fattet den 14. februar 2002 vedtak om endring i denne bestemmelsen, for å legge til rette for gjennomføring av den nye forordningen (endringsforordningen) i norsk rett. Gjennom endringen gis departementet myndighet til å fastsette forskrift om EMAS. Endringen vil gjelde fra innlemming av endringsforordningen i EØS-avtalen. Fra dette tidspunktet vil i tillegg ny forskrift om EMAS bli vedtatt.

De økonomiske og administrative konsekvenser av endringen antas å bli beskjedne i omfang.

Sakkyndige instansers merknader

I løpet av prosessen i Kommisjonen har Statens forurensningstilsyn (SFT) hatt jevnlige kontaktmøter med Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Brønnøysundregistrene og Justervesenet. Disse har til dels også deltatt/vært observatør på møter i Kommisjonen.

Da forslag til gjennomføring av EMAS-forordningen i norsk rett var til høring hos berørte parter, fulgte forslaget til endret forordning som vedlegg. Det fremkom ingen vesentlige merknader til forslaget gjennom høringen.

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø hvor Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

Kapittel II
Vann

300 L 0060 Rådsdirektiv 2000/60/EF av 20. oktober 2000 om fastleggelse av en ramme for Fellesskapets vannpolitikk (rammedirektivet for vann)

Sammendrag av innholdet

Direktivet skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannforekomstene og vannmiljøet og sikre en bærekraftig vannbruk. Direktivet skal sikre en felles tilnærming, felles mål og felles prinsipper for beskyttelse av ferskvann, brakkvann, grunnvann og kystvann ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen. Direktivet er ment å danne en overbygning for en rekke direktiver og internasjonale konvensjoner som er fastsatt med formål å beskytte vann og vannmiljø og fastlegge et rammeverk for hvordan forvaltningen av vann skal skje innenfor det europeiske fellesskapet.

Hovedformålet i direktivet er å beskytte, og om nødvendig forbedre, vannkvaliteten innen 2015. Hvert land skal inndele sine vannforekomster i distrikter som ivaretar hele nedbørfelt med tilhørende kystsone, såkalte nedbørfeltdistrikter. Direktivet krever at vannforekomstene kartlegges. Det skal fastsettes konkrete miljømål for vannforekomster, og innen 2009 skal det for hvert nedbørfeltdistrikt utarbeides en forvaltningsplan med handlingsprogram for de tiltak som må gjennomføres for å oppfylle målene. Forvaltningen skal baseres på miljømål som er definert i forhold til både kjemiske og biologiske faktorer i vassdragene og i sjøområdene. Direktivet forutsetter at planer utformes gjennom en bred prosess med berørte myndigheter og interesseorganisasjoner.

Direktivet sikter også mot å øke beskyttelsen av vannmiljøet mot forurensning fra miljøgifter. For prioriterte stoffer på en liste vedtatt av Europaparlamentet og Rådet skal det på fellesskapsnivå gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og nødvendige utslippsbegrensninger og produkttiltak. Utslippene av de høyest prioriterte stoffene skal stanses i løpet av 20 år fra stoffene kommer på listen. Utslippene av de øvrige stoffene skal reduseres progressivt slik at konsentrasjonene i miljøet kommer under kvalitetsstandarder som er under utarbeidelse.

Merknader

For gjennomføringen av direktivet vil det være aktuelt å benytte en rekke lover. Blant annet vil plan- og bygningsloven, vannressursloven, forurensningsloven, saltvannsfiskeloven, oppdrettsloven, havbeiteloven og næringsmiddelloven være aktuelle lover for å gjennomføre administrative systemer og for å pålegge konkrete tiltak i henhold til direktivets krav. Behovet for utarbeidelse av konkrete forskrifter er under vurdering. Det foretas også en vurdering av om plan- og bygningsloven på enkelte områder skal endres som følge av direktivet.

Det er i dag vanskelig å vurdere omfanget av merkostnadene ved gjennomføring av tiltak som utløses av direktivet. Dette vil framkomme klarere når målene i direktivet konkretiseres og tilstanden i norske vannforekomster er nærmere kartlagt. Regjeringen vil komme tilbake til dette i Miljøverndepartementets budsjettproposisjoner i årene fremover. Norge deltar aktivt i de arbeidsgruppene som Kommisjonen har opprettet i forbindelse med landenes gjennomføring av direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø som vurderte rettsakten som relevant og akseptabel. Forslag til tilpasningstekst er oversendt EFTA-sekretariatet. Anmodningen om tilpasning er av teknisk karakter og omfatter unntak fra de delene av direktivet som refererer til direktiver som ikke er del av EØS-avtalen.

Det tas sikte på i inneværende år å sende ut en presentasjon av hvilke konsekvenser gjennomføringen av direktivet vil ha for Norge på offentlig høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

301 D 2455 Europaparlaments- og rådsbeslutning 2001/2455/EF av 20. november 2001 om liste over prioriterte stoffer under rammedirektivet for vann

Sammendrag av innholdet

I rammedirektivet for vann (2000/60/EF) er det fastsatt at Kommisjonen skal foreslå en liste med prioriterte stoffer. For disse helse- og miljøfarlige kjemikaliene skal det på fellesskapsplan gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og nødvendige utslippsbegrensninger og produkttiltak. For de prioriterte stoffene som blir identifisert som prioriterte farlige stoffer skal det gjelde et mål om stans i utslippene i løpet av 20 år. Prioriterte farlige stoffer er de som er identifisert som tungt nedbrytbare, giftige og som kan bioakkumulere i miljøet.

Kommisjonen foreslo i februar 2000 en liste med 32 prioriterte stoffer. Etter at det ble enighet om å innføre et utfasingsmål for de farligste stoffene måtte Kommisjonen komme tilbake med et revidert forslag. 11 stoffer var der identifisert som prioriterte farlige stoffer og ytterligere 11 som prioriterte stoffer under vurdering – stoffer som skulle vurderes nærmere med tanke på å bli tatt opp i gruppen.

Ved behandlingen i Europaparlamentet ble listen utvidet til 33 stoffer ved at et stoff ble skilt ut fra en eksisterende stoffgruppe (PAH) og satt i en annen gruppe enn de øvrige. I tillegg ble ytterligere to av stoffene lagt i gruppen prioriterte stoffer under vurdering. Vurderingene av stoffene i denne kategorien skal være gjennomført i løpet av 12 måneder fra listen er vedtatt. Prioritetslisten skal revideres senest fire år etter at direktivet har trådt i kraft og deretter hvert fjerde år.

Merknader

Direktiv 76/464/EØF, det gamle vanndirektivet, regulerer gjennom ulike datterdirektiver 18 ulike stoffer. 9 av disse omfattes også av det nye direktivet. Kravene i direktivet oppfylles gjennom SFTs arbeid med utslippstillatelser.

De fleste av kjemikaliene på listen er allerede stoffer som i Norge er prioritert for stans eller reduksjon i utslippene, enten i nasjonal sammenheng eller gjennom internasjonalt samarbeid.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i spesialutvalget for miljø hvor Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

Kapittel III
Luft

301 L 0081 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/81/EF av 21. september 2001 om nasjonale utslippstak for stoffene SO 2, NO X, NH 3 og VOC ("takdirektivet")

Sammendrag av innholdet

Direkivet ble vedtatt av i EU i september 2001. Det trådte i kraft 27. november 2001. Direktivet, som omfatter nasjonale utslippstak for stoffene svoveldioksid (SO 2), nitrogenoksider (NO X), ammoniakk (NH 3) og flyktige organiske forbindelser (VOC), fastsetter tak for hver enkelt medlemsstats samlede utslipp i 2010 av disse stoffene. Utslippsgrensene er satt ulikt for de enkelte land og for de ulike stoffene. Direktivet har til formål å redusere utslipp som bidrar til forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling (eutrofiering). Det inngår som en del av EUs forsuringsstrategi og strategi for å motvirke bakkenært ozon. Det er i utgangspunktet opp til medlemsstatene å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige og ønskelige for å overholde de nasjonale grensene for utslipp. Direktivet er hjemlet i EF-traktatens art. 175.

Utslippsforpliktelsen for det enkelte land er fremkommet på bakgrunn av modellberegninger som viser hvordan utslippsreduksjoner kan fordeles mellom land og mellom de fire stoffene, slik at man på en kostnadseffektiv måte kan oppnå et gitt miljømessig ambisjonsnivå.

Bestemmelsene i takdirektivet har klare paralleller til protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen) som ble vedtatt 30.11.1999 under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning. Kommisjonen har basert seg på det samme modellgrunnlaget og lagt seg på det samme miljømessige ambisjonsnivået som ble lagt til grunn for forhandlingene om Gøteborgprotokollen. Det er imidlertid i EUs modellberegninger ikke eksplisitt tatt hensyn til miljøsituasjonen i ikke-EU-land, som f.eks. forsuringssituasjonen i Norge. Direktivet inneholder ikke forpliktelser for andre enn EUs medlemsstater.

Flere av EUs medlemsstater har, for noen av stoffene som omfattes av direktivet, påtatt seg strengere forpliktelser i direktivet enn det de har gjort i Gøteborgprotokollen. Samlet sett har EU-landene påtatt seg noe strengere forpliktelser i direktivet enn i protokollen.

Merknader

Norge ratifiserte Gøteborgprotokollen 30.01.02. Regjeringen vurderer nå nærmere hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser i henhold til protokollen, herunder i hvilken grad det vil være behov for endringer i bruken av eksisterende virkemidler, om dagens virkemiddelbruk bør styrkes og om det bør innføres nye virkemidler.

Dersom direktivet tas inn i EØS-avtalen og Norge får forpliktelser i hht. direktivet på linje med de vi har påtatt oss i Gøteborgprotokollen, vil direktivet i hovedsak medføre de samme konsekvenser som protokollen på kort sikt. Direktivet inneholder imidlertid en revisjonsklausul og arbeidet med å forberede revisjon er allerede startet. En innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vi dermed kunne få større konsekvenser på lengre sikt, bl.a. i form av nye utslippsforpliktelser.

Direktivet inneholder krav om at de lover, reguleringer og administrative ordninger som er nødvendige for å overholde utslippsforpliktelsene skal være iverksatt innen 27.11.2002. Norge har i dag lovverk som dekker samtlige av de utslippskilder det er aktuelt å regulere. Nødvendige forskrifter vil i hovedsak kunne utarbeides innen fristen. Hovedutfordringer er å få vedtatt nødvendige forskrifter og eventuelle andre virkemidler for reduksjon av utslipp til luft fra skip.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har nettopp vært på offentlig høring. Miljøverndepartementet arbeider nå med å sammenfatte høringsuttalelsene. Direktivet vil deretter bli lagt fram for vurdering i EØS- spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

Kapittel IV
Kjemikalier, industrifare og bioteknologi

397 L 0035 Kommisjonsdirektiv 97/35/EF av 18. juni 1997 om tekniske endringer i vedlegg III til rådsdirektiv 90/220/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer (GMO)

Sammendrag av innholdet

Direktivet endrer vedlegg III til direktiv 90/220/EF, som er en del av EØS-avtalen, (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 425). Direktivet gir regler om innføring av merkeplikt for alle nye produkter som består av, eller inneholder GMO, og som godkjennes under direktiv 90/220/EF. Ved forsendelser hvor analyse eller medfølgende dokumenter ikke gjør det mulig å fastslå med sikkerhet om GMO er tilstede, åpnes det for merking med "kan inneholde GMO". Frivillig merking av varer som ikke inneholder GMO (negativ merking) forutsettes tillatt. I tillegg må produktsøknadene heretter inneholde informasjon om spesielle molekylære data, som senere skal kunne inngå i et register.

Merknader

Det er viktig å understreke at merkereglene under direktiv 90/220/EF er under revidering. Direktiv 90/220/EF er blitt revidert, se egen omtale av det reviderte direktivet om GMO (2001/18/EF) under. Det vises derfor til merknader til revisjon av direktiv 90/220/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer. Som det går frem av disse merknadene har Kommisjonen lagt frem forslag om nytt regelverk om merking 25. juli 2001 (se omtalen av forslag til forordning om sporbarhet og merking av genmodifiserte produkter i heftet Antatt EØS-relevante forslag til rettsakter).

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har vært til behandling i spesialutvalget for miljø.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen for lang tid tilbake. Saken er imidlertid lagt på is i Kommisjonen i påvente av nye merkeregler.

301 L 0018 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/EF om utsetting av GMOer, revisjon av direktiv 90/220/EØF om utsetting av genmodifiserte organismer

Sammendrag av innholdet

Direktiv 90/220/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92), bind 12, s. 425) med særskilt EØS-tilpasning, (jf. Særskilt vedlegg 1 til St. prp. nr. 100 (1991-92), s. 389) regulerer forsøksutsettinger av genmodifiserte organismer (GMO) og omsetning av produkter som består av eller inneholder GMO. Utsetting kan bare skje etter godkjenning av søknad med konkret vurdering av helse- og miljørisiko. Formålet med Kommisjonens forslag til revidert direktiv var å klargjøre direktivets virkeområde, gjøre direktivet mer fleksibelt, få fortgang i den administrative søknadsbehandlingen, styrke harmoniseringen av landenes risikovurderinger, øke offentlighetens tilgang til informasjon og bedre landenes innflytelse i beslutningsprosessen.

Direktiv 90/220/EØF om utsetting av genetisk modifiserte organismer har vært under revisjon i flere år, og i desember 2000 kom det til enighet mellom Rådet og Europaparlamentet om en revidert tekst. Direktivet ble godkjent av Europaparlamentet 14. februar 2001. Skriftlig godkjennelse av medlemslandene fant sted 15. februar 2001, med unntak av Frankrike og Italia som avstod fra å stemme. Flere land (Tyskland, Østerrike, Belgia, Danmark, Spania, Frankrike, Hellas, Italia, Irland, Luxemburg og Storbritannia) kom med uttalelser hvor de understreket at selv om endringene i direktivet er klart positive er det fortsatt et forbedringspotensiale - særlig mht regler om sporbarhet og merking samt erstatningsregler som man forventer kommer snarlig på plass. Forslag til forordning om sporbarhet og merking (Kom (2001) 182 final) ble fremmet av Kommisjonen 25. juli 2001, se egen omtale i forslagsheftet. Flere land (Østerrike, Danmark, Frankrike, Hellas, Italia, Luxemburg) gikk enda lenger og etterlyste bedre regler når det gjelder åpenhet, publikumstilgang til informasjon, regional overvåkning, gradvis eliminering av antibiotikaresistensgener og ratifisering av Cartagenaprotokollen. Disse landene understreker også at regler for erstatning, merking og sporbarhet på plass før regelverket er tilfredsstillende. Det er derfor stor sannsynlighet for at de facto moratoriet på godkjenning av nye GMO-produkter som ble inngått i juni 1999 vil bli opprettholdt inntil det er oppnådd enighet også om slike regler.

Direktivet trådte i kraft 17. oktober 2002.

Merknader

Direktiv 2001/18/EF kan gjennomføres uten store endringer i norsk lovverk, men det må utarbeides regler i genteknologiloven for blant annet merking og sporbarhet når disse er på plass. Det må også utarbeides regler for overvåkning etter at godkjenning av GMO er gitt. Norge har i løpet av den tiden revisjonen har pågått – blant annet gjennom EFTA - kommentert direktivet på en rekke områder. Det reviderte direktivet er i så måte tilfredsstillende ettersom flere av de endringene Norge har jobbet for er ivaretatt i den reviderte teksten, blant annet en eliminering av forslaget om kortere tidsfrister for gjennomføring av offentlig høringer og risikovurdering. Det er også viktig at man i forslaget til direktiv om merking, sporbarhet og erstatning (se egen omtale i forslagsheftet) er gått bort fra merking med "kan inneholde GMO".

Sakkyndige instansers merknader

Det er foretatt en offentlig høring i Norge av direktivet. Høringen ga i stor grad støtte til innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Direktivet er til behandling i spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

302 D 0605 Kommisjonsvedtak 2002/605/EF vedrørende spørreskjema i forbindelse med rådsdirektiv 96/82/EF om kontroll med farene for storulykker med farlige kjemikalier (Seveso II-direktivet)

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 96/82/EF av 9. desember 1996 (Seveso II-direktivet) ), som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komitébeslutning 97/1997 av 28. november 1997), trådte i kraft 3. februar 1999. Direktivet tar sikte på å forebygge større ulykker ved håndtering av farlige stoffer i virksomheter samt å begrense konsekvensene av slike ulykker dersom de allikevel skulle skje.

Viktige krav etter direktivet er at virksomhetene skal utarbeide en plan for forebygging av storulykker og gjennomføre en sikkerhetsanalyse. For de virksomheter som har det høyeste skadepotensialet, skal det også gis uoppfordret informasjon til allmennheten om risikofaktorene ved virksomheten og om riktig opptreden i tilfelle ulykker.

I henhold til direktivets art. 19 nr. 4 skal medlemslandene hvert tredje år rapportere til Kommisjonen hvordan direktivet er fulgt opp i praksis i de enkelte land. Rapporteringen har frem til nå vært basert på et eldre skjema utarbeidet i forhold til Seveso I-direktivet. Kommisjonsvedtak 2002/605/EF omhandler det skjema som heretter skal benyttes i forbindelse med rapporteringen, og som er skreddersydd i forhold til Seveso II-direktivet.

Merknader

Seveso II-direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 8. oktober 1999 om tiltak for å avverge og begrense skadevirkningene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer. Forskriften håndheves av Direktoratet for brann- og elsikkerhet, Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, med førstnevnte som koordinerende myndighet.

Rapporteringskravet etter direktivet er ikke en del av forskriften, ettersom kravet retter seg direkte til myndighetene.

Fra norsk side er det tidligere foretatt rapporteringer både i forhold til Seveso I og II i samsvar med de ordninger som til nå har vært gjeldende. Det anses ikke problematisk å ta i bruk det nye skjemaet for fremtidige rapporteringer. Kommisjonsvedtaket foranlediger ikke ny lovgivning eller endringer i eksisterende lovgivning. Selve rapporteringen vil bli mer omfattende og omstendelig enn tidligere, men i og med at den begrenser seg til tre års intervaller, er dette ikke problematisk.

Vedtaket knytter seg direkte til praktiseringen av et direktiv som allerede er en del av EØS-avtalen. Norge må derfor benytte skjemaet i sin fremtidige rapportering på linje med medlemslandene.

Sakkyndige instansers merknader

Vedtaket er vurdert som relevant og akseptabelt av spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

Kapittel V
Avfall

300 L 0076 Rådsdirektiv 2000/76/EF av 4. desember 2000 om forbrenning av avfall

Sammendrag av innholdet

Direktivet endrer rådsdirektiv 89/369/EØF om forebygging av luftforurensning fra nye kommunale avfallsforbrenningsanlegg, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 374), rådsdirektiv 89/429/EØF om reduksjon av luftforurensning fra eksisterende kommunale avfallsforbrenningsanlegg, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 379), rådsdirektiv 94/67/EØF om forbrenning av farlig avfall, (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 61/95 av 18. juli 1995), samt KOM(97) 604 - forslag til rådsdirektiv om utslipp i vann fra forbrenning av farlig avfall av 21. november 1997 og KOM(98) 558 - forslag til rådsdirektiv om forbrenning av avfall av 7. oktober 1998.

Direktivet har som formål å begrense de negative miljømessige konsekvensene av forbrenning av avfall gjennom å stille krav til utslipp og drift av nye og eksisterende avfallsforbrenningsanlegg. Direktivet gjelder både kommunale og private anlegg og omfatter, med mindre unntak, alle typer avfall i den europeiske avfallskatalogen (fastsatt i kommisjonsvedtak 94/3/EF om utarbeiding av en fortegnelse over avfall, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 12 A s. 255). Det er gjort unntak for bl.a. treavfall samt avfall fra jord- og skogbruk under forutsetning av at avfallet ikke inneholder skadelige stoffer.

Kommisjonens utgangspunkt er at forbrenning av avfall skal reguleres gjennom konsesjoner. Det foreslås å stille strenge utslippskrav til luft og vann samt krav til utslippsmålinger og til operativ drift av anleggene. Direktivet er bygd opp rundt en rekke detaljerte bestemmelser på disse områdene, og som hovedregel åpnes det ikke for differensiering av kravene mht. størrelsen på anlegget, hvilke avfallsfraksjoner som mottas til forbrenning eller andre lokale forhold.

Det er imidlertid lagt opp til at enkelte krav til operativ drift og utslippsmålinger kan fastsettes av nasjonale myndigheter. I tillegg er det fastsatt separate krav til avfall som forbrennes sammen med andre brensler i anlegg for produksjon av energi eller produkter, for eksempel sement.

Merknader

Direktivet er i hovedsak i samsvar med gjeldende norsk politikk på avfallsfeltet i.h.t. Stortingsmelding nr. 44 (1991-92). Som et ledd i arbeidet med å sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfall har Statens forurensningstilsyn stilt strenge krav til forbrenning av avfall. I perioden 1994-95 ble konsesjonene til de kommunale forbrenningsanleggene revidert, og kravene til utslipp, målinger og operativ drift ble skjerpet. Industrielle forbrenningsanlegg er også underlagt strenge krav, men for noen av disse anleggene er imidlertid konsesjonskravene i dag noe mindre strenge enn i direktivet.

Kravene i direktivet oppfylles ikke fullt ut gjennom eksisterende norske konsesjoner, og det vil bli nødvendig å endre disse.

Ved innlemmelse i EØS-avtalen vil direktivet måtte gjennomføres ved en ny forskrift som dels vil inneholde nye regler og dels vil erstatte forskrift om forbrenning av kommunalt avfall av 24. mai 1995, forskrift om forbrenning av spesialavfall av 20. juni 1997 og forskrift om forbrenning av spillolje av 20. mai 1995 nr. 498.

Direktivets krav vil medføre økte kostnader for enkelte forbrenningsanlegg og det kan medføre at etablering av enkelte anlegg for energiutnyttelse av avfall blir mindre attraktivt. Noen mindre anlegg kan bli nedlagt som følge av kravene.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget ble sendt på høring til berørte parter i 1999. Flere høringsinstanser tok opp mangelen på egne krav for utsorterte avfallsfraksjoner samt bestemmelsene om samforbrenning, men meningene om dette var delte. Behovet for gode overgangsordninger for eksisterende anlegg ble påpekt fra flere hold. Utover dette var de fleste uttalelsene rettet mot tekniske detaljkrav i forslaget.

Rettsakten har videre blitt behandlet i spesialutvalget for miljø som fant rettsakten relevant og akseptabel

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse av rettsakten i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

399 R 1420 Rådsforordning (EF) nr. 1420/1999 av 29. april 1999 om etablering av felles regler og prosedyrer for transport av særskilte avfallstyper til særskilte ikke-OECD-land

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EF) nr. 1420/1999 er gitt i henhold til rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåkning og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap, som er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94), bind 12A, s. 285). Den nye forordningen fastsetter et forbud mot eksport av ikke-farlig avfall på vedlegg II til rådsforordning (EØF) nr. 259/93 til ikke-OECD land som særskilt har anmodet om dette. Videre delegerer forordningen til Kommisjonen å fastsette kontrollprosedyrer for øvrig transport av denne typen avfall til ikke-OECD-land.

Merknader

Rådsforordning (EØF) nr. 259/93 er gjennomført i Norge gjennom forskrift om grensekryssende transport av avfall av 30. desember 1994. Forordning 1420/1999 vil kreve endring i forskriften uten at dette har særlige administrative eller økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært sendt på høring, men det har ikke kommet inn noen merknader. Forordningen sorterer under spesialutvalget for miljø, men er ikke pr. dato behandlet i utvalget.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.