Medlemmene i policy-gruppen vil være eksperter for medlemsstatene og Kommisjonen. Gruppen kan invitere permanente observatører fra Europaparlamentet, CEPT 1European Conference of Postal and Telecommunications administrations, bestående av 44 land, ETSI 2European Telecommunications Standardisation Institute, EØS-landene, kandidatlandene og andre eksperter og interesserte parter. Gruppen skal vedta posisjoner ("opinions") som skal rettes mot Kommisjonen. Disse skal vedtas ved konsensus, eller hvis dette ikke er mulig, gjennom simpelt flertall. Gruppen vil samarbeide tett med frekvens-komiteen.

Merknader

Det svært viktig at Norge får delta i reguleringsgruppen, slik at norske interesser og synspunkter på frekvensområdet så langt som mulig blir ivaretatt. Som nevnt ovenfor kan EØS-landene få delta i gruppen som permanente observatører. Vedtaket presiserer imidlertid at permanente observatører ikke har stemmerett. Norge vil dermed ikke delta på lik linje som medlemsstatene. Det viktig å understreke at Norge ønsker å være observatør med talerett. Det er svært lite trolig at Norge vil kunne oppnå større innflytelse i policy-gruppen. Imidlertid skal gruppen ikke fatte beslutninger som er bindende for medlemsstatene. Gruppen fremstår mer som en premissleverandør som gir råd til Kommisjonen. Dette kan medføre at CEPTs rolle blir svekket. I CEPT er Norge fullverdig medlem. Det er ennå ikke avklart hvilke økonomiske og administrative konsekvenser vedtaket vil få.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 D 0627 Kommisjonsvedtak 2002/627/EF av 29. juli 2002 om opprettelse av en europeisk reguleringsgruppe (ERG) for elektroniske kommunikasjonsnettverk og -tjenester

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtaket må sees i sammenheng med EUs reguleringspakke på området for elektronisk kommunikasjon. Bakgrunnen for vedtaket om å opprette en reguleringsgruppe er behovet for at regelverket på området for elektronisk kommunikasjon blir anvendt på samme måte i alle medlemsstatene. Reguleringsgruppen er ment å skulle forenkle konsultasjoner, koordinering og samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter og mellom nasjonale reguleringsmyndigheter og Kommisjonen. Formålet med gruppen er å bidra til en konsistent og effektiv implementering av reguleringspakken gjennom å tilrettelegge for samarbeid mellom reguleringsmyndighetene, utarbeide oversikter og fremme "best practice".

Medlemmene i reguleringsgruppen vil være representanter fra nasjonale reguleringsmyndigheter samt fra Kommisjonen. Representantene fra de nasjonale reguleringsmyndighetene skal komme fra uavhengige nasjonale organ som skal følge opp og implementere reguleringspakken. Det nevnes spesielt i teksten at eksperter fra EØS-land og kandidatlandene kan delta som observatører. Gruppen stilles fritt til hvordan den vil organisere sin møtevirksomhet, og kan etablere undergrupper og ekspertgrupper hvis ønskelig.

Gruppen skal videre være en uavhengig møteplass for refleksjon, debatt og gi råd til Kommisjonen på området for elektronisk kommunikasjon. Den vil samarbeide nært med Kommisjonen, Kommunikasjons-komiteen (etablert under rammedirektivet), Radio spektrum-komiteen og Radio spektrum policy-gruppen (etablert under spektrum-vedtaket).

Merknader

Det svært viktig at Norge får delta i reguleringsgruppen, slik at norske interesser og synspunkter på implementeringen og anvendelsen av EUs reguleringspakke så langt som mulig blir ivaretatt. EØS-landenes oberservatørstatus vil ha størst verdi dersom observatørrollen medfører talerett. Det er svært lite trolig at Norge vil kunne oppnå større innflytelse i reguleringsgruppen. Imidlertid vil gruppen ikke fatte beslutninger som er juridisk bindende, selv om det forutsettes at disse etterleves av medlemsstatene. Observatørstatusen antas dermed å være tilfredsstillende for å ivareta norske interesser. Det imidlertid viktig å understreke at Norge ønsker å være observatør med talerett.

Det er ennå ikke avklart hvilke økonomiske og administrative konsekvenser vedtaket vil få.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjons-departementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar . Spesialutvalget fant vedtaket relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 L 0019 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/19/EF av 7. mars 2002 om tilgang til, og samtrafikk av, elektronisk kommunikasjonsnettverk og tilhørende elementer

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 97/33/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 7/99 av 29. januar 1999 (endret ved 98/10/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 35/99 av 26. mars 1999) om samtrafikk, direktiv 95/47/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 79/96 av 13. desember 1996 om TV standarder, direktiv 92/44/EF – jf. Særskilt vedlegg til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 135 (endret ved 97/51/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 31/98 av 30. april 1998) om leide linjer og forordning 2887/2000 om tilgang til det faste aksessnettet – jf EØS-komiteens beslutning nr 47/2001 av 30.mars 2001. Direktivet er en tilpasning av regelverket for tilgang og samtrafikk til en markedssituasjon med økende grad av konkurranse og et marked hvor skillet mellom tradisjonelt ulike infrastrukturer som opprinnelig ble etablert for ulike formål viskes ut. Direktivet omfatter derfor all elektronisk kommunikasjonsinfrastruktur og tilhørende elementer. Direktivet tar utgangspunkt i at det skal være en plikt for alle tilbydere til å forhandle om samtrafikk, videre legges det opp til særskilt regulering av tilbyder med sterk markedsstilling, jf merknader til nytt rammedirektiv. Direktivet nedfeller en rekke aktuelle virkemidler (verktøykasse) som tilsynsmyndigheten kan velge mellom når de pålegger forpliktelser på tilbyder med sterk markedsstilling for å skape/opprettholde virksom konkurranse i markedet. På denne måten kan tilsynet skreddersy påleggene på tilbyder med sterk markedsstilling avhengig av hva som er best egnet i den enkelte situasjon. Direktivet går dermed bort fra gjeldende regime der en tilbyder med sterk markedsstilling automatisk pålegges en rekke forhåndsdefinerte forpliktelser.

Forpliktelsene som følger av forordning om tilgang til det faste aksessnettet videreføres i direktivet.

Merknader

Hovedprinsippene for det nye regelverket for tilgang og samtrafikk som trekkes opp i dette direktivet, synes gjennomgående å være i tråd med norske interesser på området. Det er imidlertid viktig at det legges til rette for at det kan gjøres nasjonale tilpasninger i den grad det er nødvendig. Gjennomføring av direktivet vil kreve endringer i gjeldende lovgivning. Samferdselsdepartementet har igangsatt et lov- og regelverksarbeidet for å følge opp den europeiske utviklingen. Det er ennå ikke avklart hvilke økonomiske og administrative konsekvenser direktivet vil få.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 L 0020 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/20/EF av 7. mars 2002 om tillatelser til etablering og drift av elektroniske kommunikasjonsnettverk og tjenester

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 97/13/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning 37/99 av 30. mars 1999), om et alminnelig rammeverk for generelle og individuelle lisenser på området for telekommunikasjon. Virkeområdet for det nye lisensdirektivet omfatter alle lisenser vedrørende elektroniske kommunikasjonsnettverk og elektroniske tjenester. Direktivet har til formål å bidra til et lettere og mer harmonisert system for lisensiering innen EU, stimulere til utviklingen av nett og tjenestetilbud på tvers av landegrensene i Europa, samt å medvirke til markedskonvergens. For å oppnå formålet begrenses det enkelte lands adgang til bruk av individuelle lisenser og til fritt å kunne stille vilkår i denne sammenheng. I direktivet legges det derfor opp til at landene som hovedregel skal benytte generelle tillatelser og at individuelle tillatelser bare kan benyttes i forhold til forvaltningen av begrensede ressurser som frekvenser og nummer.

Merknader

Direktivet anses i hovedsak å være i tråd med norske interesser på området. Direktivet antas imidlertid å medføre en delvis omlegging av norsk konsesjonspraksis på teleområdet. Begrensningene på adgangen til å gi individuelle konsesjoner vil føre til at Telenors tjenestekonsesjon faller bort, og at eventuelt reguleringsbehov må ivaretas på annet vis (lovgivning og enkeltvedtak). Direktivet vil føre til behov for endringer i tele- og kringkastingslovgivningen. Samferdselsdepartementet har igangsatt et lov- og regelverksarbeid for å følge opp den europeiske utviklingen. Det er ennå ikke avklart hvilke økonomiske og administrative konsekvenser direktivet vil få.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 L 0021 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/21/EF av 7. mars 2002 om et alminnelig regulatorisk rammeverk for elektroniske kommunikasjonsnettverk og tjenester

Sammendrag av innholdet

Direktivet tar sikte på å erstatte direktiv 90/387/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 263), om etableringen av et indre marked for telekommunikasjonstjenester. Direktivets virkeområde er utvidet i forhold til dagens rammedirektiv til å omfatte alle elektroniske kommunikasjonsnettverk og tjenester. Direktivet legger rammen rundt Kommisjonens arbeid med å forenkle telekommunikasjonslovgivningen, og oppdatere den i forhold til den gradvise integrasjonen mellom medie-, tele- og IT-sektorene. Rammedirektivet skal bidra til et harmonisert regulatorisk rammeverk for elektroniske kommunikasjonsnettverk og tjenester i EU.

Direktivet inneholder prosedyrer og prinsipper som reguleringsmyndighetene i det enkelte land må forholde seg til ved utformingen av nasjonalt regelverk. Direktivet skisserer også ulike arbeidsoppgaver for den nasjonale tilsynsmyndigheten, blant annet legges det opp til større transparens i tilsynsmyndighetenes arbeid, utstrakt bruk av konsultasjon i enkeltsaker mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene og mellom de nasjonale tilsynsmyndigheter og Kommisjonen. Konsultasjonsprosedyren medfører en begrenset adgang for Kommisjonen til å nedlegge veto mot utkast til vedtak, samt foreslå tekst til nytt vedtak. Bakgrunnen for konsultasjonsprosedyren er ønske om å sikre en ensartet praktisering av det nye regelverket, jf merknad til tilgangs- og samtrafikkdirektivet der de enkelte lands tilsyn gis utvidet kompetanse til selv å bestemme hvilket virkemiddel som skal nyttes i det enkelte tilfellet.

I tillegg gir rammedirektivet Kommisjonen adgang til å gi rekommandasjoner for å oppnå harmonisering. Etter hvert som det oppnås tilstrekkelig konkurranse på de ulike områdene av markedet, legger direktivet opp til å redusere sektorspesifikk regulering og erstatte den med generell konkurranseregulering. Gjeldende prinsipp om å regulere tilbydere med sterk markedsstilling strengere enn andre tilbydere, videreføres. Det nye innholdet i begrepet "Sterk markedsstilling" medfører en ex- ante tilnærming til konkurranserettslig metode (dominerende markedsstilling).

Merknader

Direktivet anses i stor grad å være i tråd med norske interesser. Den omfattende reguleringen som er foreslått for å oppnå harmonisering, kan imidlertid gå på bekostning av en fleksibel regulering tilpasset den raske markedsmessige og teknologiske utviklingen på området. Deler av reguleringen som er foreslått, antas å kunne redusere adgangen til nasjonal regulering, og utfordrer prinsippet om subsidiaritet. Direktivet vil medføre behov for lov- og forskriftsendringer. Samferdselsdepartementet har igangsatt et lov- og regelverksarbeid for å følge opp den europeiske utviklingen. Det er ennå ikke avklart hvilke økonomiske og administrative konsekvenser direktivet vil få.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjons-departementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt. Direktivet har i utkasts form vært på offentlig høring hos aktørene i markedet. Det er enighet om behovet for en gjennomgang og oppdatering av lovgivningen på dette området.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 L 0022 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/22/EF av 7. mars 2002 om universelle tjenester og forbrukerrettigheter relatert til elektronisk kommunikasjonsnettverk og tjenester

Sammendrag av innholdet

Direktivet vil erstatte gjeldende taletelefonidirektiv 98/10/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 7/99 av 29. januar 1999) og deler av samtrafikkdirektivet 97/33/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 35/99 av 26. mars 1999). Hovedformålet med direktivet er å sikre EU-borgerne tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester av høy kvalitet og til rimelige priser, også i områder der brukerens behov ikke sikres ved markedets tilbud. Direktivet slår fast at bl.a. taletelefoni, katalogtjenester, telefonautomater, nødtjenester, og tjenester for funksjonshemmede og brukere med særskilte behov skal være såkalte universelle tjenester (USO-tjenester) som alle brukere skal ha tilgang til. Det er nevnt eksplisitt at brukerne skal være i stand til å opprette tilgang til Internett, men det er ikke spesifisert en bestemt overføringshastighet.

Omfanget av hva som regnes for universelle tjenester og som kan omfattes av en leveringsplikt, er ikke utvidet i forhold til gjeldende regulering. Definisjonen skal revideres jevnlig, og første gang senest to år etter at direktivet er implementert. Medlemslandene gis adgang til å peke ut tilbyder(e) som skal pålegges plikt til å tilby universelle tjenester via objektive og transparente prosedyrer (anbud eller auksjon antydes). Dersom en leveringsplikt av de universelle tjenestene innebærer en ulempe for tilbyderen, åpnes det opp for å innføre en mekanisme via offentlige budsjetter for å kompensere tilbyderen for denne kostnaden, eller det kan opprettes et fond der andre tilbydere kan bidra til medfinansiering av kostnadene. En slik kostnadsfordelingsordning kan kun omfatte de tjenestene som ligger i definisjonen av universelle tjenester. Når det gjelder priser på de universelle tjenestene, åpner direktivet for at USO-tilbydere i enkelte grunngitte tilfeller kan pålegges å tilby gunstigere priser og tilbud til kunder med lave inntekter og spesielle sosiale behov.

Direktivet har også bestemmelser om spesielle pålegg for tilbydere med sterk markedsstilling. Dette dreier seg om tjenester knyttet til overføringskapasitet, prisregulering og forvalg. Omfanget og innholdet av disse tjenestene skal revideres innen 1 år etter implementeringen av direktivet og deretter hvert annet år.

Direktivet inneholder videre bestemmelser om forbrukerrettigheter. Dette dreier seg bl.a. om forbrukerkontrakter, tjenestekvalitet, nummerportabilitet og videreformidlingsplikt av allmennkringkastere for tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og konsulteringsordninger for forbrukerne. Dessuten blir medlemsstatene pålagt å opprette forbrukerklageordninger for universelle tjenester.

Merknader

Bestemmelsene i direktivet er i hovedsak i tråd med norske interesser på området for elektroniske kommunikasjoner. Formålet og innholdet i direktivet er hovedsakelig en videreføring og systematisering av eksisterende regulering på området. Gjennomføring av direktivet vil kreve endringer i gjeldende lovgivning. Samferdselsdepartementet har igangsatt et lov- og regelverksarbeid for å følge opp den europeiske utviklingen. Det er ennå ikke avklart hvilke økonomiske og administrative konsekvenser direktivet vil få, men bestemmelsene om finansiering av universelle tjenester kan få budsjettmessige konsekvenser i den utstrekning pålegg om universelle tjenester vil bli finansiert ved at staten kjøper tjenestene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget har funnet direktivet relevant og akseptabelt. Direktivet har i utkasts form vært på offentlig høring hos aktørene i markedet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 L 0058 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF av 12. juli 2002 om behandling av personopplysninger og beskyttelse av privatlivets fred innen området for elektronisk kommunikasjon (Kommunikasjonsverndirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet er en av seks rettsakter som sammen danner et nytt harmonisert regulatorisk rammeverk for elektroniske kommunikasjonstjenester og -nett i EU.

Direktivet erstatter direktiv 97/66/EF om behandling av personopplysninger og beskyttelse av privatlivets fred innenfor telesektoren, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komitebeslutning nr. 84/99 av 25. juni 1999). Endringene er for en stor del ment å være en ajourføring og tilpassing av de eksisterende bestemmelser slik at de er bedre tilpasset den utviklingen som allerede har skjedd, og den utviklingen som vil komme innen området for elektroniske kommunikasjonstjenester og -nett.

Direktivets hovedformål er å beskytte personvernrettigheter innenfor området for elektronisk kommunikasjon. Direktivet kommer til anvendelse på oppbevaring og behandling av personopplysninger i forbindelse med tilbud av offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester og -nett. Direktivet skal sikre samme beskyttelse av personvernet og privatlivets fred, uansett hvilken teknologi som er benyttet.

Nytt i forhold til dagens direktiv er at lokaliseringsdata, dvs. data som behandles i et elektronisk kommunikasjonsnett og som angir den geografiske posisjonen for terminalutstyret til brukeren av en offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste, kun kan behandles hvis de er anonymisert eller hvis abonnenten eller brukeren samtykker. Bakgrunnen for dette er at dagens mobilnett medfører en utvidet mulighet til å lokalisere brukeren i forhold til tidligere ved at eksakt posisjon av brukerutstyret kan angis. Unntak oppstilles ved nødhjelpstjenester, i straffesaker og ved ivaretakelse av offentlig sikkerhet.

Nytt i forhold til tidligere er også nærmere krav til bl.a. behandling av informasjonskapsler (såkalte "cookies") og lignende anordninger. Bruker skal gis eksakt og helhetlig informasjon om formålet med anordningen og skal gis mulighet til å avslå den.

Direktivet fastsetter videre at uanmodet kommersiell kommunikasjon ved hjelp av automatiske oppringningssystemer uten menneskelig inngrep (f.eks. telefaks, SMS-meldinger eller e-post) kun tillates hvis avsender har fått mottagers forutgående samtykke (opt-in). Dette er allerede gjennomført i norsk rett, men bestemmelsene vil få betydning for norske borgere ved at uanmodet kommunikasjon fra alle EU-land nå vil være omfattet av opt-in regelen. Unntak fra bestemmelsen gjøres, på nærmere vilkår, for det tilfellet at det finnes et eksisterende kundeforhold.

Bestemmelser om fakturering, nummervisning, abonnementsregistre og sikringstiltak videreføres uten store endringer.

Merknader

Direktivet vil supplere det generelle personverndirektivet 95/46/EØF, som er en del av EØS-avtalen, (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 83/99 av 25. juni 1999). Direktivet anses i hovedsak å være i tråd med norske interesser. Gjennomføring av direktivet vil kreve endringer i gjeldende lovgivning. Samferdselsdepartementet har igangsatt et lov- og regelverksarbeid for å følge opp den europeiske utviklingen. Det er ennå ikke avklart hvilke økonomiske og administrative konsekvenser direktivet vil få.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 L 0077 Kommisjonsdirektiv 2002/77/EF av 16. september 2002 om konkurranse i markedet for elektroniske kommunikasjonstjenester

Sammendrag av innholdet

Det nye liberaliseringsdirektivet er ment å erstatte direktiv 90/388/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 7 s. 137) om konkurranse i markedet for teletjenester. Direktivet regulerer adgangen til å etablere og tilby tjenester på området for elektronisk kommunikasjon. Direktivet legger opp til at medlemslandene ikke skal gi særretter/eneretter for etablering av og tilbud om elektroniske kommunikasjonsnett og tjenester (med unntak for begrensede ressurser). Direktivet fastslår videre at medlemslandene skal sikre at vertikalt integrerte selskaper med sterk markedsstilling ikke diskriminerer andre tilbydere. Direktivet legger videre opp til at selskap som tilbyr offentlig kommunikasjonsnett ikke samtidig kan tilby kabel-TV-nett i ett og samme selskapet – mao. at drift av kabel-TV-nett må skilles ut som en egen juridisk enhet dersom: selskapet er kontrollert av et medlemsland og har særretter; og selskapet er dominerende i en vesentlig del av markedet for tilbud om elektroniske kommunikasjonsnett og/eller offentlig taletelefoni; og selskapet driver et kabel-TV-nett i samme geografiske område som ble etablert i en situasjon med særretter/eneretter.

Direktivet inneholder ellers bestemmelser om opprettelse av en evt. ordning for fordeling av nettokostnadene ved å tilby universelle tjenester, krav om at det ikke skal diskrimineres mellom tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett når det gjelder rett til ekspropriering for å etablere slike nett (framføringsrett), oppheving av eventuelle forbud og restriksjoner forbundet med romsegment til autoriserte satellitt-tilbydere og krav om en uavhengig nasjonal regulatorisk myndighet.

Merknader

Direktivet konsoliderer gjeldende lovgivning og forutsettes i hovedsak å være i samsvar med norske interesser på området. Direktivet kan likevel komme til å medføre behov for enkelte mindre tilpasninger i lovverket.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten vil bli behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 R 0733 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 733/2002 av 22. april 2002 om innføring av toppdomenet ".EU"

Sammendrag av innholdet

Forordningen etablerer toppdomenet ".EU" og gir det juridiske og politiske grunnlaget for å etablere et rammeverk for forvaltningen av domenet. Forordningen er en oppfølging av Kommisjonens meddelelse om et domenenavnsystem på Internett. Opprettelsen av ".EU" er et ledd i Kommisjonens eEurope-initiativ. Implementeringen av ".EU" som toppdomene gir medlemsstatenes innbyggere, organisasjoner og selskaper rett til å ha ".EU" -Internett-sider og e-post adresser. Dette er ment å bidra til å skape en europeisk identitet blant nettbrukerne. Det er første gang det er skapt et felleseuropeisk domenenavn, og ".EU" vil komplimentere både de øvrige eksisterende landskodetoppdomenene (f.eks .no, .uk, .fr) og de generiske toppdomenen (f.eks .com, .org, .int).

Forordningen regulerer utnevnelse av en registerenhet og fastsettelse av dennes forpliktelser og rettigheter. Med registerenhet menes det organ som får i oppdrag å organisere og styre toppdomenet. Registerenheten skal drives på ikke-kommersielt grunnlag og har som viktigste oppgave å registrere domenenavn under .EU etter anmodning fra søkere. Forordningen legger opp til at Kommisjonen skal utarbeide prosedyrer blant annet mot misbruk av domenenavnsystemet og for bileggelse av tvister mellom domeneregistrering og intellektuell eiendomsrett. Kommisjonen skal bistås av en kommunikasjonskomitJ som opprettes med rettsgrunnlag i rammedirektivet (direktiv 2002/21/EF om et felles regulatorisk rammeverk for elektroniske komunikasjonsnett og tjenester – ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen). Medlemslandene gis rett til å melde inn en liste over navn som av særlige grunner ikke kan registreres under ".EU". Adgangen til registrering skal være geografisk avgrenset til personer med fast bopel og juridiske personer som har forretningssted i et EU-land.

Merknader

Hovedprinsippene i forordningen er i tråd med norske interesser på området, forutsatt at EFTA/EØS-landene får delta i ".EU" fra dag én. Det vil være hensiktsmessig for norsk næringsliv å kunne få konkurrere om ".EU"-domener fra samme tidspunkt som medlemslandenes aktører, dvs før de beste domenene er opptatt. EFTA/EØS-landene har sendt en anmodning til EU der det bes om at alle deltakere i EØS-området gis like muligheter til å registrere domener under ".EU" fra opprettelsestidspunktet. EU har gjort det klart at EFTA/EØS-landene ikke kan forvente seg noen særbehandling i dette spørsmålet. Imidlertid er det grunn til å tro at det vil gå en viss tid før registerenheten er operativ. Dette muliggjør at forordningen kan tas inn i EØS-avtalen i løpet av denne tidsperioden, slik at forholdene kan legges til rette for at EFTA/EØS-landene i praksis får delta i ".EU" fra første dag.

".EU"-toppdomenet vil være et parallelt system til ".no"-toppdomenet, og vil ikke i seg selv kreve endringer i dagens norske system. Det vurderes om gjennomføring av forordningen vil føre til behov for forskriftsendring/fastsettelse av ny forskrift, eller om forordningens forpliktelser faller inn under EØS-statenes generelle rettigheter og forpliktelser overfor hverandre.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.