Historisk arkiv

Vedlegg XX Miljø

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Støre

Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Allment

KOM(2002) 17Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøansvar

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la i januar 2002 frem et forslag til direktiv om miljøansvar. Forslaget er en oppfølging av kommisjonens hvitbok om erstatningsansvar for miljøskade fremlagt i februar 2000. Direktivforslaget bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale, og tar sikte på å etablere et regelverk innenfor EU- (og EØS-) området som skal forebygge og reparere miljøskade.

Direktivforslaget avviker sterkt fra skissen i hvitboken – som en følge av høringsrunden. Mens hvitboken i hovedsak var opptatt av rene erstatningsspørsmål etter at en større miljøulykke hadde funnet sted, inneholder direktivforslaget mer offentligrettslige regler om oppryddingsplikt og økonomisk ansvar for miljøskade. Forslaget omfatter ansvar for skade på vann, jordsmonnet og det biologiske mangfoldet, men tålegrensen er satt rimelig høyt da det hovedsakelig er snakk om betydelig/alvorlig skade. Etter direktivforslaget har den ansvarlige plikt til å sette i verk tiltak for å forebygge og reparere miljøskade. Miljøvernmyndighetene skal pålegge den ansvarlige å treffe slike tiltak dersom virksomheten ikke gjør det av eget tiltak. Dersom den ansvarlige ikke overholder plikten til å iverksette tiltak, det ikke lar seg gjøre å finne den ansvarlige, den ansvarlige ikke har økonomiske midler til å gjennomføre tiltakene eller den ansvarlige ikke er forpliktet til å dekke utgiftene, har staten en plikt til å rydde opp.

Merknader

Det foreslåtte objektive ansvaret for forurensning fra farlig virksomhet er i tråd med reglene i forurensningsloven. De norske reglene har imidlertid et videre anvendelsesområde sett hen til hvem som er ansvarlige. Videre er terskelen for å kreve opprydding lavere etter forurensningsloven som ikke stiller krav om betydelig skade. Forurensningsloven omfatter i motsetning til direktivforslaget også personskade og tingskade. De foreslåtte reglene om erstatningsansvar for skade på det biologiske mangfoldet går lenger enn det som følger av norsk lovgivning hvor det i dag ikke finnes regler om erstatning for skade som ikke skyldes forurensning eller GMO. Innføring av subsidiært opprydningsansvar for staten, der ingen privat part kan stilles til ansvar, kan gjøre det nødvendig å etablere ordninger som sikrer at det finnes tilgjengelige midler (eksempelvis tvungen ansvarsforsikring for aktørene eller en fondsløsning). Direktivforslaget pålegger ikke virksomheter som omfattes av regelverket, å ha forsikring eller annen finansiell sikkerhet for mulig ansvar. Det er imidlertid en rekke medlemsstater som har tatt til orde for at direktivet bør inneholde regler om obligatorisk finansiell sikkerhet, som for eksempel ansvarsforsikring.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget har vært på høring hos departementer, domstoler og berørte instanser. Foruten enkelte departementer var det særlig næringslivet som benyttet anledningen til å kommentere forslaget. Kort oppsummert ønsker næringslivet mer presise regler, samt en mulighet for å forsikre seg mot det ansvar direktivet innfører. Forslaget er også behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø ved flere anledninger.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM (2001) 139 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøbeskyttelse gjennom strafferetten

Sammendrag av innholdet

Kommisjonens forslag til direktiv ble fremmet 15. mars 2001. EUs miljølovgivning skriver seg 25 år tilbake, og i dag finnes om lag 200 direktiver/forordninger på området. Fremdeles forekommer en rekke tilfeller av manglende overholdelse av rettsaktene. Kommisjonen mener i lys av dette at sanksjonene som er etablert av medlemslandene, ikke er tilstrekkelige for å oppnå full etterlevelse av regelverket, og har derfor foreslått et direktiv som pålegger medlemslandene å ha tilstrekkelige strafferettslige sanksjoner ved brudd på reglene.

Forslaget inneholder strafferettslige minimumsregler til beskyttelse av miljøet. Det inneholder en oppregning av handlinger som skal være straffbare, så fremt de er i strid med forordninger/direktiver og etterfølgende nasjonale gjennomføringer av disse. Relevante forordninger/direktiver er uttømmende listet opp i vedlegg til forslaget. Forslaget inneholder m.a.o. ikke en liste over nye ulovlige handlinger, men omfatter kun handlinger som er i strid med allerede vedtatt fellesskapslovgivning. Direktivet krever som et minimum at de forsettlige og grovt uaktsomme overtredelsene på de nevnte områdene skal være straffbare. Direktivet krever at fysiske personer skal kunne straffes (i alvorlige tilfeller med frihetsberøvelse), og at det skal innføres sanksjoner rettet mot virksomhetene. Disse sanksjonene skal kunne omfatte bøter/administrative avgifter, tap av rett til offentlig støtte, midlertidig eller permanent næringsforbud og rettslig overvåkning. Medlemslandene står i stor grad fritt mht å velge egnede sanksjoner så lenge de er effektive, forholdsmessige og avskrekkende. Medlemslandene står videre fritt til å ha/innføre strengere sanksjoner.

Merknader

Et stort flertall av miljødirektivene som omfattes av forslaget, er gjennom EØS-avtalen en del av norsk rett. De aller fleste av direktivene er gjennomført med hjemmel i forurensningsloven og produktkontrolloven, mens enkelte andre er gitt i medhold av annen miljølovgivning. Lovene har omfattende sanksjonsbestemmelser og en foreløpig vurdering av disse tilsier at direktivets krav til kriminalisering er ivaretatt på disse områdene. Det vil imidlertid bli foretatt en mer grundig vurdering av dette, samt direktivets forhold til EØS-avtalens virkeområde, når en endelig avklaring av direktivets fremtid i EU foreligger, se nedenfor.

Status

Direktivets fremtid er nå høyst usikker grunnet institusjonell uenighet om hvilken søyle i samarbeidet regulering av miljøkriminalitet skal finne sted. Medlemslandene har ikke ønsket å regulere miljøkriminalitet under første søyle (De europeiske fellesskap). Rådet vedtok i stedet i januar 2003 en rammebeslutning om strafferettslig beskyttelse av miljøet under tredje søyle (justis- og politisamarbeid). Beslutninger under denne søyle har mer karakter av mellomstatlig samarbeid og er ikke regler som er rettslig bindende for medlemslandene. Kommisjonen, med sterk støtte fra Europaparlamentet, mener den strafferettslige beskyttelsen av miljøet skal behandles under første søyle, og at det ikke er rettslig grunnlag for slike regler innenfor rammen av tredje søyle. Kommisjonen har nylig gått til EF-domstolen med påstand om at rammebeslutningen må settes til side.

KOM(00) 0402 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om allmenhetens tilgang til miljøinformasjon

Sammendrag av innholdet

Kommisjonens forslag av 29. juni 2000 har som formål å erstatte rådsdirektiv 90/313/EØF om miljøinformasjon, og derved styrke regelverket om miljøinformasjon i EU. Forslaget gir også grunnlag for at EU kan ratifisere Århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø, så langt gjelder reguleringen av tilgang til miljøinformasjon. Det gjeldende direktivet er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92), bind 12 s. 198).

Hovedinnholdet i forslaget gjelder en klargjøring av allmennhetens rett til å kreve miljøinformasjon fra offentlige myndigheter. Forslaget innebærer en utvidelse av hvilke organer som skal anses som offentlig myndighet, en vid definisjon av hva som skal anses som miljøinformasjon, presisering av tidsfrister og innsnevring av de unntak som kan gjøres gjeldende for rettighetene som etableres. Forslaget har også bestemmelser som tar sikte på at medlemslandene skal ha en aktiv plikt til å formidle miljøinformasjon.

Merknader

En gjennomføring av forslaget i norsk rett vil på samme måte som en ratifikasjon av Århuskonvensjonen gjøre det nødvendig med lovendring. Forslaget går i tillegg noe lenger enn Århuskonvensjonen, f.eks. når det gjelder definisjonen av offentlig organ og regler om adgang til å kreve vederlag for miljøinformasjon. En utvidelse av pliktene til å gi miljøinformasjon vil ha noe økonomiske konsekvenser for de organer som omfattes.

På bakgrunn av utviklingen av internasjonale regler om miljøinformasjon, og behovet for en styrking og klargjøring av gjeldende rett på området, ble det i 1998 opprettet et bredt sammensatt lovutvalg for miljøinformasjon. Utvalget leverte sin innstilling den 19. desember 2000 med forslag til en ny lov om miljøopplysninger samt forslag til enkelte andre lovendringer. Som en oppfølging av lovutvalgets innstilling har Miljøverndepartementet i september 2002 fremmet en Odelstingsproposisjon (Ot.prp.nr. 116 (2001-2002)) med forslag om ny samlet lov om rett til miljøinformasjon. Lovforslaget tar hensyn til Kommisjonens direktivforslag, og går i tillegg lenger enn det som det internasjonale regelverket legger opp til. Det er redegjort for økonomiske, administrative og andre konsekvenser av forslaget. Det ble for øvrig samtidig fremmet forslag om ratifikasjon av Århuskonvensjonen.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Kapittel III Luft

KOM(2001) 547 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om å fremme bruken av biodrivstoff til transport

Sammendrag av innholdet

Forslaget inneholder en forpliktelse for medlemslandene til å innføre bestemmelsene i sin lovgivning og treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det senest fra 31. desember 2005 skal være en minimumsandel på 2% biodrivstoff av det totale drivstoffet (bensin og diesel) som selges i hvert land. Denne andelen skal deretter økes med 0,75 % pr. år til 5,75% innen utgangen av 2010. Det er overlatt til medlemslandene selv å treffe beslutninger om på hvilken måte dette målet kan nås.

I forslaget defineres biodrivstoff som flytende eller gassformig drivstoff til transport som er fremstilt på bakgrunn av biomasse (bionedbrytende deler av vegetabilske og animalske stoffer).

Målet ved Europakommisjonens forslag til direktiv for å fremme økt bruk av biodrivstoffer i transportsektoren er tredelt:

  1. Økt anvendelse av biodrivstoffer i transportsektoren kan bidra til å øke forsyningssikkerheten (redusere importavhengigheten til olje) for transportdrivstoff i Europa.
  2. Økt bruk av biodrivstoffer i transportsektoren reduserer utslipp av klimagasser, fortrinnsvis CO2, fra denne sektoren.
  3. Økt bruk av biodrivstoffer i transportsektoren vil også bidra til videreutvikling av landbruksområder og opprettholdelse av sysselsettingen i landbruksregioner.

Merknader

Forslaget kan eventuelt gjennomføres i Norge ved revisjon av gjeldende forskrift om kvalitet på bensin og autodiesel til bruk i motorvogner, som ble fastsatt av Miljøverndepartementet 22. mars 2000, eller ved egen forskrift.

Forslag til direktiv har vært på en uformell høring hos berørte norske instanser. Høringsinstansene som har uttalt seg, har gitt en blandet tilbakemelding. Når det endelige vedtaket foreligger, vil det være nødvendig med en formell høringsrunde av direktivet.

Status

Forslaget er til annen gangs behandling i Europaparlamentet.

KOM(2001) 581 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om en ordning for handel med kvoter for klimagasser i EU og om endringer i rådsdirektiv 96/61/EF

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen presenterte den 29. oktober 2001 et forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om handel med klimagasskvoter og endring av IPPC-direktivet (direktiv 96/61/EF).

I Kommisjonens forslag foreslås det innført et system for kvotehandel med klimagassutslipp, med det formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte.

Direktivforslaget legger opp til at kvotesystemet som utgangspunkt skal omfatte utslipp av CO2 fra nærmere angitte aktiviteter. Det er først og fremst kraft- og varmeprodusenter og noe energiintensiv industri som er omfattet. Bare virksomheter over en viss kapasitet er omfattet. Rådets felles holdning (av 18. mars 2003) åpner for at landene etter samtykke fra Kommisjonen kan inkludere ytterligere aktiviteter, anlegg og klimagasser fra 2008. Landene kan inkludere anlegg som ikke oppfyller kapasitetskravene allerede fra 2005. Landene kan dessuten søke om at Kommisjonen midlertidig unntar aktiviteter og anlegg fra kvotesystemet i perioden 2005-2007. Det er lagt opp til at Kommisjonen skal evaluere kvotesystemet, og eventuelt fremsette forslag om å utvide direktivet til å omfatte flere klimagasser og utslippskilder.

Direktivforslaget legger opp til at hvert medlemsland for treårsperioden 2005-2007 og for hver etterfølgende femårsperiode utarbeider en tildelingsplan, der staten angir den samlede mengde kvoter den vil tildele i den kommende perioden, og samtidig spesifiserer hvordan kvotene skal tildeles. I henhold til Rådets felles holdning skal samtlige kvoter tildeles vederlagsfritt i perioden 2005-2007. I perioden 2008-2012 åpner Rådet for at inntil 10 prosent av kvotene selges. Bedrifter som omfattes av kvotesystemet, og som har hatt utslipp av CO2, må hvert år innlevere kvoter til myndighetene tilsvarende utslippene, samt dokumentasjon for utslippsmengde. De bedrifter som trenger flere kvoter enn det de er tildelt, må kjøpe kvoter i markedet.

Direktivet foreslås gjennomført nasjonalt senest 31. desember 2003, men kvoteplikten inntrer først 1. januar 2005.

Kommisjonen har varslet at den våren 2003 vil legge frem et forslag om integrering av de prosjektbaserte mekanismene under Kyotoprotokollen (den grønne utviklingsmekanismen og felles gjennomføring mellom i-land) i kvotesystemet.

I forslaget til kvotedirektiv foreslås en endring av direktiv 96/61/EF om integrert forurensningskontroll (IPPC-direktivet) (inntatt i EØS-avtalen, jfr. EØS-komiteens beslutning nr. 27/1997 av 30. april 1997). Endringen innebærer at bedrifter som omfattes av kvotehandelssystemet, ikke samtidig skal få fastsatt en utslippsgrense for klimagassutslippene når det gis utslippstillatelse.

Merknader

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk sluttet stortingsflertallet seg til Regjeringens forslag om å etablere et kvotesystem for klimagasser i Norge for perioden 2005-2007, som i hovedsak omfatter den delen av norsk industri som i dag ikke betaler CO2-avgift (først og fremst prosessindustrien). Stortinget sluttet seg også til forslaget i St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk om at det skal innføres et bredt norsk kvotesystem for 2008-2012 som omfatter samtlige gasser og sektorer som det er praktisk mulig og hensiktsmessig å inkludere i et kvotesystem. Dersom Rådets felles holdning blir stående uendret og direktivet innlemmes i EØS-avtalen, må både det tidlige systemet for 2005-2007 og det etterfølgende systemet for 2008-2012 modifiseres:

  • Rådets felles holdning er til hinder for at utslipp av andre gasser enn CO 2 og utslipp fra store deler av prosessindustrien (herunder produksjon av aluminium, magnesium, ferrolegeringer, kjemikalier og kjemiske råvarer) inkluderes i EUs kvotesystem før 2008. En betydelig del av potensialet for utslippsreduksjoner i Norge er knyttet nettopp til utslipp av andre klimagasser enn CO 2 fra prosessindustri, og hensikten med det tidlige kvotesystemet var å gi denne industrien incentiver til å gjennomføre utslippsreduksjoner.
  • Direktivforslaget åpner ikke for at utslipp fra transportsektoren og fra små forbrukere av mineralolje/gass inkluderes i EUs kvotesystem. For å overholde Kyotoforpliktelsen er det for Norge viktig å kunne innføre et bredt kvotesystem fra 2008 som omfatter samtlige gasser og utslippskilder som det er praktisk mulig å ta inn i et kvotesystem. Med et smalere system risikerer staten å måtte spille en mer aktiv rolle i å skaffe kvoter for å dekke opp for utslipp fra kilder som ikke omfattes av kvotesystemet.
  • Direktivforslaget er til hinder for at staten auksjonerer ut en hoveddel av kvotene i perioden 2008-2012. For virksomheter som i dag betaler CO 2-avgift, vil overgang til et kvotesystem med vederlagsfri tildeling innebære økonomiske lettelser. For staten vil det innebære et betydelig provenytap.

Forslaget til kvotedirektiv har blitt gjort kjent i forbindelse med kvoteutvalgets innstilling (NOU 2000:1). Et kvotesystem for klimagasser), og i de to ovennevnte stortingsmeldingene om norsk klimapolitkk. EØS-spesialutvalget for miljø har ved flere anledninger hatt saken til behandling.

Det er foreløpig ikke avklart om direktivet skal innlemmes i EØS-avtalen. Det kan argumenteres for at direktivforslaget er skreddersydd for EUs energi-, industri og utslippstruktur, mens Norges utfordringer er vesentlig annerledes.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget til kvotedirektiv har blitt gjort kjent i forbindelse med fremleggelsen av St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk. Informasjon om direktivforslaget er også tilgjengelig på MDs hjemmesider. Direktivforslaget har ved flere anledninger vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø. Direktivforslaget vil måtte omhandles i odelstingsproposisjonen som skal foreslå lovgivning for det nasjonale kvotesystemet. Det legges eventuelt opp til en elektronisk høring når endelig direktiv foreligger.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2002) 595 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 1999/32/EF hva gjelder svovelinnhold i marine drivstoff

Sammendrag av innholdet

Det foreslås følgende endringer til direktiv 1999/32/EF mht svovelinnhold i de ulike typene marint drivstoff:

  1. Innføring av en grense på 1,5 % for svovelinnhold i marine drivstoff (inkludert tungolje) for alle fartøy i Nordsjøen, den engelske kanal og Østersjøen. Dette vil være samme grense som i MARPOLs vedlegg VI.
  • Innføring av en grense på 1,5 % for svovelinnhold i marine drivstoff for passasjerskip i trafikk til og/eller fra havner i EU-området. Det vil dermed skapes tilstrekkelig behov for lavsvoveldrivstoff til å sikre forsyning i hele EU-området.
  • Fjerning av svoveldirektivets nåværende grense på 0,2 % svovel for marine dieseloljer DMB og DMC som benyttes i EU-farvann. I stedet vil salg av marin dieselolje med over 1,5 % svovel forbys. Dette er spesielt viktig for å sikre at IMO-reglene om bruk av drivstoff med maksimalt 1,5 % svovel i sårbare områder overholdes av skip i internasjonal trafikk (det kan være vanskelig å få tak i lavsvoveldrivstoff utenfor EU-området).
  • Innføring av forbud mot salg av de marine gassoljene DMA og DMX med over 0,2 % svovelinnhold. På den måten vil man sikre tilgjengelighet av lavsvoveldrivstoff som er nødvendig for å overholde kravene.
  • Fjerning av unntak fra svoveldirektivet for skip i internasjonal trafikk skip som krysser en grense mellom et tredjeland og et medlemsland. Dette unntaket har vist seg å være vanskelig å tolke og håndheve på en konsekvent måte.
  • Innføring av en grense på 0,2 % for svovel i marine drivstoff som benyttes av skip mens de ligger til kai i havner innenfor EU-området, samt på innlands vannveier.

Det foreslås dessuten at medlemslandene hvert år skal rapportere total mengde drivstoff og gjennomsnittlig svovelinnhold av de ulike typer drivstoff som ble benyttet innenfor landets grenser foregående år og som faller innenfor direktivets virkeområde. Gjennomsnittlig svovelinnhold skal beregnes ved å analysere prøver av drivstoff, og ved hjelp av loggbøker og følgesedler for bunkers. Det gis spesielle regler for hvordan prøvetaking, analyse og inspeksjoner for å bestemme svovelinnholdet skal foretas.

I direktivforslaget inngår en endring av bestemmelsene om landbasert bruk av tungolje i store forbrennings­anlegg i svoveldirektivet. Bakgrunnen for dette er at rådsdirektiv 2001/80/EF om store forbrenningsanlegg (LCP-direktivet) inneholder reviderte bestemmelser for SO2-utslipp fra store forbrenningsanlegg i forhold til rådsdirektiv 88/609/EEC. Endringen som foreslås, vil gjøre svoveldirektivet kompatibelt med rådsdirektiv 2001/80/EF (da SO2-utslippene er en funksjon av svovelinnholdet i brenselet).

Forslaget til nytt direktiv er hjemlet i EF-traktaten art. 175(1).

Merknader

Rådsdirektiv 1999/32/EF inngår i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter, fastsatt med hjemmel i forurensnings­loven. Siden utkastet til endring av direktiv 1999/32/EF bl.a. setter krav til hvilke driv­stoff som kan benyttes på skip, også i internasjonalt farvann, er det aktuelt å forankre en revidert forskrift både i forurensningsloven og sjødyktighetsloven.

Utslipp fra svovel fra skip bidrar til overskridelse av tålegrensene for forsuring, særlig i utsatte områder på Sør- og Vestlandet. Norge har derfor gjennom flere år arbeidet gjennom FNs sjøfartsorganisasjon IMO for å utvikle regelverk som skal begrense svovelinnholdet i drivstoff som benyttes i internasjonal sjøfart. Slikt regelverk finnes nå gjennom vedlegg VI til MARPOL-konvensjonen som nevnt. Etter aktivt arbeid bl.a. fra Norges side er det under vedlegg VI etablert adgang til å sette strengere krav til svovelinnhold i oljer brukt i trafikk i spesielt sårbare områder. Nordsjøen er som nevnt definert som et slikt område. Svovelkravene i vedlegg VI til MARPOL-konvensjonen er imidlertid lite strenge. Det er derfor i Norges interesse at det utvikles EU/EØS-regelverk for svovelinnholdet i drivstoff som benyttes i fartøy i trafikk mellom havner i EØS-området og som berører Nordsjøområdet.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Parlamentet.

KOM(2002) 750 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om VOC i maling og andre produkter

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen fremla 23. desember 2002 et forslag til direktiv som regulerer VOC-utslipp fra maling og lakk. Forslaget er ment som et supplement til eksisterende direktiv 1999/13/EF om begrensning av utslippene av flyktige organiske forbindelser som skyldes bruk av organiske løsemidler i visse virksomheter og anlegg. VOC-utslipp fra maling og lakk ble i sin tid utelatt fra sistnevnte direktiv. Bakgrunnen for forslaget er et ønske om lavere innhold av løsemidler i maling og lakk. Direktivet stiller krav til innholdet av bestemte kategorier produkter med det formål å forhindre eller redusere direkte og indirekte virkninger av VOC-utslipp til miljøet.

Merknader

Noen malingsprodukter/komponenter er regulert i det såkalte begrensningsdirektivet, rammedirektiv 76/769 EF. Som følge av dette direktivet ble forskrift om skadelige stoffer og produkter vedtatt 21. desember 1993 med hjemmel i produktkontrolloven. Forskriften setter bl.a. generelle forbud mot bruk av enkelte stoffer. Det er særlig § 15 pkt 1.2 bokstav b som retter seg mot maling. Det følger av bestemmelsen at hvis malingen har et høyt sinkinnhold, må restkonsentasjonen av kadmium være så lav som mulig og ikke under noen omstendighet overstige 0.1 vektprosent.

Kommisjonenes forslag til direktiv om VOC i produkter sier lite om gjeldende, generelle regler om merking og klassifisering i henhold til EUs regelverk, bare at produkter som faller innenfor virkeområdet til direktivet, skal ha en merking som vil bli definert senere. Det er derfor uklart om merkingen kommer i tillegg til de generelle kravene, eller om VOC-direktivet gjør unntak for de generelle kravene når det gjelder malingsprodukter.

I tillegg til ovennevnte generelle regler fra EU om merking og klassifisering har Norge en særnorsk forskrift om såkalt YL-merking av kjemikalier med et visst løsemiddelinnhold (YL betyr yrkeshygienisk luftbehov). Forskriften forvaltes av Arbeidstilsynet.

Norsk regelverk må sannsynligvis endres for å oppfylle direktivet.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet

KOM (2002) 642 endelig Endring av forordning (EF) nr. 2037/2000 for så vidt angår kritisk bruk av haloner, eksport av produkter og utstyr som inneholder klorfluorkarboner og begrensninger vedrørende bromklormetan

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la den 21. november 2002 frem forslag til forordning om endring av forordning (EF) 2037/2000 for så vidt angår kritisk bruk av haloner, eksport av produkter og utstyr som inneholder klorfluorkarboner og begrensninger vedrørende bromklormetan, KOM (2002) 642 endelig.

Forordning (EF) 2037/2000 om stoffer som bryter ned ozonlaget er innlemmet i EØS-avtalen (jf. EØS-komtieens beslutning nr. 134/2002 av 27. september 2002), og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift av 20. desember 2002 av 1818 om ozonreduserende stoffer.

Følgende fire endringer er foreslått i forordningen om stoffer som bryter ned ozonlaget:

  • Kommisjonen gis myndighet til å vedta en tidsplan for utfasing av halonbruk til såkalte kritiske bruksområder (innen eksplosjonsundertrykking og brannslokking).
  • Eksport av halon som råvare til kritiske bruksområder tillates. I dag er eksport av halon kun tillatt i produkter og utstyr.
  • Eksport av produkter som innholder klofluorkarboner (KFK) tillates, unntatt er kjøleanlegg og airconditionanlegg.
  • Det nye ozonreduserende stoffet bromklormetan reguleres like strengt som de andre ozonreduserende stoffene. Dette er nødvendig for å bringe forordningen om stoffer som bryter ned ozonlaget i overensstemmelse med Montrealprotokollen.

Merknader

Endringsforslagene vil ha små konsekvenser for Norge.

Forslaget om at Kommisjonen gis myndighet til å vedta en tidsplan for utfasing av halonbruk til kritiske bruksområder er ikke direkte relevant for Norge. Først når Kommisjonen vedtar en slik plan vil norsk regelverk måtte endres. Utfasing av halonanlegg vil ha en positiv miljøeffekt ved at risikoen for utslipp reduseres. Brukerne av halonanlegg vil imidlertid kunne påføres kostnader i forbindelse med utskifting av anleggene.

Forslagene som gjelder lemping av reglene om eksport av halon som råvare til kritiske bruksområder og eksport av produkter som inneholder KFK vedrører en del av EUs forordning om stoffer som bryter ned ozonlaget som ikke gjelder for EØS-landene, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 134/2002 av 27. september 2002. Det er derfor grunn til å regne med at endringsforslagene ikke vil få betydning for Norge. I Norge har eksport av KFK-holdig isolasjonsskum og eksport av halon som råvare og i produkter vært forbudt siden før EØS-avtalen.

Foslaget om at bromklormetan reguleres like strengt som andre ozonreduserende stoffer vil gjøre det nødvendig å endre forskriften om ozonreduserende stoffer. Den praktiske betydningen av dette er imidlertid begrenset da bromklormetan ikke er kjent brukt i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Endringsforslaget har ikke vært sendt på høring i Norge, og det anses heller ikke å være behov for dette. Forslaget har vært behandlet av EØS-spesialutvalget for miljø. Ingen departementer hadde da kommentarer til forslaget.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Kapittel IV Kjemikalier, industrifare og bioteknologi

KOM(2001) 624 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endringer i rådsdirektiv 96/82/EF av 9. desember 1996 om kontroll med farene for storulykker med farlige kjemikalier (SEVESO II-direktivet)

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 96/82/EF av 9. desember 1996 (Seveso II-direktivet), som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komitébeslutning 97/1997 av 28. november 1997), trådte i kraft 3. februar 1999. Direktivet tar sikte på å forebygge større ulykker ved håndtering av farlige stoffer i virksomheter samt å begrense konsekvensene av slike ulykker dersom de likevel skulle skje. Viktige krav etter direktivet er at virksomhetene skal utarbeide en plan for forebygging av storulykker og gjennomføre en sikkerhetsanalyse.

Med bakgrunn i en del alvorlige ulykker i den senere tid, bl.a. Baia Mare, Romania (giftforurensning av elv fra gruvedrift), Enschede, Nederland (eksplosjon i fyrverkerilager i tettbebyggelse) og Toulouse, Frankrike (eksplosjon i kunstgjødselfabrikk), samt med grunnlag i studier gjennomført av tekniske arbeidsgrupper under Kommisjonen, er det fremmet forslag om endringer i direktivet med sikte på å utvide dets anvendelsesområde. Det er derimot ikke aktuelt å foreta endringer i de grunnleggende kravene etter direktivet. Kommisjonen la frem sitt forslag til endringer 10. desember 2001, og reviderte dette forslaget 26. september 2002. Revisjonen av forslaget fra Kommisjonen ble foretatt etter at Europaparlamentet hadde gjennomført første høring 3. juli 2002 og foreslått endringer i forslaget. Endringene planlegges vedtatt i løpet av inneværende år.

Endringsforslagene gjelder:

Utvidelse av anvendelsesområdet til også å omfatte lagring og prosessering av farlige kjemikalier i forbindelse med gruvedrift.

Utvidelse av anvendelsesområdet til også å omfatte slagg- og avfallsdammer i forbindelse med gruvedrift.

Endringer (senkning) av terskelmengdene for eksplosiver og klargjøring og forenkling av definisjonene av begrepet eksplosiver.

Endringer (senkning) av terskelmengdene for miljøskadelige stoffer og klargjøring av direktivets anvendelse på lette petroleumsprodukter.

Utvidelse av listen over og endringer i terskelmengdene for kreftfremkallende stoffer.

Merknader

Det opprinnelige direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 8. oktober 1999 om tiltak for å avverge og begrense skadevirkningene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkesforskriften). Forskriften håndheves av Direktoratet for brann- og elsikkerhet, Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, med førstnevnte som koordinerende myndighet.

Endringen av terskelmengdene for petroleumsprodukter og miljøskadelige stoffer får den konsekvens for Norge at et relativt stort antall anlegg for lagring av petroleumsprodukter nå vil bli omfattet av direktivet. Fra norsk side har man gått imot endringsforslagene på dette punkt, idet man har pekt på at disse anleggene ikke utgjør en reell storulykkesrisiko. De norske synspunktene har imidlertid ikke fått fullt gjennomslag. De forslag som nå er fremmet, er likevel noe mer moderate. Den norske næringen synes innforstått med endringsforslagene, bl.a. etter kontakt med CONCAWE (oljeselskapenes europeiske fellesorganisasjon for HMS). Tilsynsmyndighetene er også innforstått med å finne praktiske, standardiserte og forenklede løsninger for sikkerhetsrapporter m.m. for den type anlegg det her er tale om.

Når det gjelder endringene i terskelmengdene for eksplosiver, vil også disse innebære en vesentlig økning av antall lagringsanlegg som blir omfattet av storulykkesforskriften. For Norge og Sverige, hvor bruk av eksplosiver har et større omfang enn i de fleste andre land innen EØS-området, slår dette spesielt kraftig ut.

Sakkyndige instansers merknader

Fra norsk side har det i høringsrunden blitt pekt på at man er innforstått med behovet for en endring i terskelmengdene for eksplosiver (herunder fyrverkeri) og en klargjøring av klassifiseringskriteriene for slike. Man antar at dette ikke blir urimelig byrdefullt for næringen, idet de norske kravene til oppbevaring allerede er meget strenge og i samsvar med, eller går utover, de krav som direktivet introduserer.

Når det gjelder forslaget om utvidelse av direktivets anvendelsesområde mht. gruve- og utvinningsindustrien, ble det fra enkelte land hevdet at Kommisjonens forslag kunne fortolkes dit hen at også offshoreindustrien ble omfattet av direktivet. Fra norsk side ble det gitt klart uttrykk for at en slik utvidelse er uakseptabel. På bakgrunn av en rekke innsigelser mot denne mulige fortolkningen, har Kommisjonen nå presisert at det ikke er intensjonen å la direktivet komme til anvendelse på offshoreindustrien.

De øvrige endringsforslag er uproblematiske for Norge.

Endringene må gjennomføres i norsk rett gjennom endringer i storulykkesforskriften. Det er som pekt på ovenfor klart at endringene vil ha administrative og økonomiske konsekvenser ved at antall virksomheter/anlegg som omfattes av forskriften blir utvidet.

Fra norsk side kan man generelt sett være enig i behovet for endringer i direktivet.

Det antas ikke å være aktuelt for Norge å motsette seg endringsforslagene eller å be om tilpasninger til disse.

Sakkyndige instansers merknader

Endringsforslagene er behandlet i koordineringsgruppen for storulykkesforskriften, og den norske høringsuttalelsen er forelagt gruppen før utsendelse fra Direktoratet for brann- og elsikkerhet til Kommisjonen. Det er full enighet om den norske posisjonen.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.