Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

Kapittel II Arbeidsrett

302 L 0073 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/73/EF av 23. september 2002 om endring av rådsdirektiv 76/207/EØF om endring av rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/73/EF gjelder en rekke endringer i rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår, som er en del av EØS-avtalen (jfr. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 12, s. 128).

I direktivets forord vises det blant annet til at likestilling mellom kvinner og menn utgjør et grunnleggende prinsipp etter Amsterdamtraktaten art. 2 og 3 nr. 2 og i henhold til EF-domstolens rettspraksis. I henhold til traktatbestemmelsene er likestilling mellom kvinner og menn et mål for Fellesskapet, som uttrykkelig blir pålagt å fremme likestilling i all sin virksomhet. Det vises videre til art. 141, særlig nr. 3, som gjelder krav om likestilling på arbeidslivets område. Det framgår av forarbeidene til direktivet at man i arbeidet med det nye direktivet også har tatt i betraktning EF-domstolens rettspraksis på området, som utgjør rundt 40 dommer fra de siste 25 årene. Direktivet fastsetter at medlemsstatene aktivt skal ta hensyn til målet om likestilling ved utarbeidingen og gjennomføringen av lover og forskrifter samt politikk og virksomhet på direktivets virkeområde. Direktivet fastsetter at trakassering knyttet til en persons kjønn og seksuell trakassering anses som forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, og derfor skal forbys. En instruks om å forskjellsbehandle en person på grunnlag av kjønn skal også anses som forskjellsbehandling i henhold til direktivet. Kvinners rett til å vende tilbake til samme stilling etter avsluttet fødselspermisjon klargjøres. Stillingsvern gis også menn i de statene som har regler om særskilt farspermisjon.

Medlemsstatene skal sikre at alle som føler seg skadelidende i forhold til direktivets bestemmelser, skal ha tilgang til rettergang og/eller forvaltningsmessige framgangsmåter også etter at forholdet som forskjellsbehandlingen angivelig skal ha inntruffet under, har opphørt. Medlemsstatene vil likevel ha adgang til å sette visse frister for saksanlegg. Direktivet pålegger også medlemsstatene å innføre nødvendige bestemmelser som beskytter mot gjengjeldelse fra arbeidsgiver fordi en arbeidstaker eller arbeidstakerrepresentant har påklaget eller forfulgt en sak om forskjellsbehandling.

Medlemsstatene forpliktes til å opprette et eller flere uavhengige organer som skal arbeide for gjennomføringen av likebehandlingsprinsippet og støtte individer som mener seg diskriminert. Statene forpliktes også til å sikre faktisk og virkningsfull erstatning eller godtgjøring for det tap og den skade som en person er påført som følge av forskjellsbehandling. EF-domstolen har i sin tolkning av rådsdirektiv 76/207/EØF lagt til grunn at hensynet til en effektiv gjennomføring av diskrimineringsforbudet krever et objektivt erstatningsansvar, dvs. ansvar uten skyld.

Direktivets bestemmelse om positiv særbehandling endres, ved at det inntas en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i Amsterdamtraktaten art. 141 nr. 4. Direktivet inneholder også en presisering av grensene for adgangen til å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet der kjønn utgjør en avgjørende faktor for utøvelsen av bestemte typer stillinger. Forbudet mot forskjellsbehandling gjelder også ved medlemskap og deltaking i en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon eller en organisasjon der medlemmene har et bestemt yrke.

Reglene om delt bevisbyrde fastsatt i rådsdirektiv 97/80/EF, som er del av EØS-avtalen, gjelder for saker om forskjellsbehandling på grunn av kjønn etter blant annet rådsdirektiv 76/207/EØF, og vil derfor også gjelde bestemmelsene i endringsdirektivet. En bestemmelse om delt bevisbyrde innebærer at såframt klager legger fram opplysninger som gir grunn til å tro at det har vært en forskjellsbehandling, påligger det den innklagede å bevise at prinsippet om likebehandling ikke har vært brutt.

Merknader

De forholdene som direktivet gjelder, er i norsk rett primært regulert i likestillingsloven. Loven inneholder blant annet forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, forbud mot seksuell trakassering, stillingsvern, objektivt erstatningsansvar, delt bevisbyrde, positiv særbehandling og uavhengige håndhevingsorganer. Likestillingsloven ble endret 14. juni 2002, blant annet med formål å følge opp rettsutviklingen i EF/EØS-retten. I Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) Om lov om endringer i likestillingsloven mv. er Kommisjonens første direktivforslag (COM(00) 334 final) tatt i betraktning. Videre inneholder både arbeidsmiljøloven og sjømannsloven regler om fødselspermisjon og stillingsvern.

Norsk rett samsvarer med direktivet, med visse unntak. Likestillingsloven § 8a forbyr seksuell trakassering og fastsetter at slik handling skal anses som forskjellsbehandling på grunn av kjønn. § 8a siste ledd unntar imidlertid lovens regler om delt bevisbyrde og objektivt erstatningsansvar. For disse sakene gjelder hovedregelen i norsk rett, med krav om uaktsomhet og at klager må bevise at trakasseringen har funnet sted. Direktivet har ikke et tilsvarende unntak. Ved innlemming av direktivet i EØS-avtalen må likestillingslovens unntaksbestemmelse i § 8a siste ledd oppheves.

Direktivets definisjon av trakassering går også noe lenger enn likestillingslovens definisjon. Direktivet omtaler både trakassering knyttet til en persons kjønn og seksuell trakassering, mens likestillingsloven bare bruker betegnelsen »seksuell trakassering». Det vil derfor være nødvendig å endre likestillingslovens definisjon av trakassering i samsvar med direktivets definisjon

Visse tilfeller av gjengjeldelse vil kunne rammes av arbeidsmiljølovens forbud mot usaklig oppsigelse og vern mot trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Det gjelder imidlertid ikke noe generelt forbud mot gjengjeldelse overfor de som reiser saker om kjønnsdiskriminering. Det vil derfor være nødvendig å innføre et forbud mot gjengjeldelse, og reaksjoner ved brudd på forbudet, i norsk rett.

Direktivet krever ikke at en instruks om å forskjellsbehandle faktisk får en diskriminerende effekt, det er instruksen i seg selv som utgjør diskriminering. Det finnes ikke en slik bestemmelse i norsk rett i dag, og det vil være nødvendig å endre likestillingsloven på dette punkt.

Det er for øvrig foreslått tilsvarende bestemmelser om både gjengjeldelse, instruks og trakassering i forhold til andre diskrimineringsgrunner enn kjønn, jf. Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (likebehandling i arbeidslivet) m.m.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonens direktivforslag (COM(00) 334 final) ble forelagt Likestillingsombudet. Hun uttalte at Norge burde støtte forslaget og at de foreslåtte endringene stort sett samsvarer med norsk rett. Retten til saksanlegg etter endt arbeidsforhold burde imidlertid begrenses av et krav om rettslig interesse. En slik adgang følger nå av det vedtatte direktivet. Ombudet kommenterte en del andre forslag som ville gjøre det nødvendig at Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) om lov om endringer i likestillingsloven mv. ble vedtatt. Stortinget vedtok lovendringen 14. juni 2002. Ombudet har i ettertid også anført at siden likestillingsloven unntar saker om seksuell trakassering fra bestemmelsen om delt bevisbyrde, vil norsk rett ikke samsvare med direktivet.

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, med representanter fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Sosialdepartementet. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.