Historisk arkiv

Vedlegg XX Miljø

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Støre

Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Allment

303 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/35 /EF av 26. mai 2003 om tiltak for allmennhetens deltakelse i utarbeidelse av visse planer og programmer og om endringer i rådsdirektiv 85/337/EF og 96/61/EF

Sammendrag av innholdet

Direktivet skal sikre allmennhetens deltakelse i utarbeidelsen av visse miljørelaterte planer og programmer, konsekvensutredninger og beslutninger om å tillate forurensende virksomhet i samsvar med den såkalte "andre pilar" i FN/ECE-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltagelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen) slik at denne kan ratifiseres av EU.

Direktivet innebærer for det første at allmennheten skal gis rett til å delta i utarbeidelsen av planer som kreves utarbeidet etter en rekke direktiver på miljøområdet. Deltakelsen innebærer at informasjon om planlagte planer og programmer gjøres tilgjengelig, at det gis mulighet til å komme med innspill og at det fremgår i planen/ programmet hvordan innspillene er tatt hensyn til.

Direktivet innebærer videre at det foretas endringer i direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet). IPPC-direktivet samler regulering av alle forurensende utslipp til luft, vann og jord fra en og samme virksomhet i en tillatelse. Endringene skal sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om, og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Dette innebærer bl.a. at definisjonen av allmennheten utvides, flere typer endringer skal anses så vesentlige at de omfattes av reglene om beslutningsdeltakelse og virksomheten gis en utvidet informasjonsplikt ved søknad om tillatelse. Videre skal offentlige myndigheter sikre den berørte allmennheten informasjon om nye tillatelser eller endring av eksisterende tillatelser før det fattes vedtak i saken slik at allmennheten kan komme med innspill, samt gjøre vedtakene tilgjengelige for allmennheten. Medlemslandene pålegges også plikter for å sikre den berørte allmennheten tilgang på rettsmidler til å bestride lovligheten av beslutninger som omfattes av direktivet. Endelig gis det regler om hvordan medlemsland skal informere andre berørte medlemsland om tiltak som kan ha konsekvenser for det berørte medlemslandet.

Direktivet legger til grunn at implementeringen skal skje på en måte som muliggjør effektiv deltakelse fra den berørte allmennheten, mens de mer detaljerte prosedyrene fastsettes av det enkelte medlemsland.

Endelig innebærer direktivet endringer i direktiv 85/337/EØF (om vurdering av miljøkonsekvensene av visse private og offentlige tiltak) for å sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Endringene innebærer i store trekk at allmennheten under dette direktivet får utvidet sine prosessuelle rettigheter i tråd med det som er nevnt ovenfor under omtalen av IPPC-direktivet,

Direktivet innebærer i tillegg en endring i Annex II til direktiv 85/337/EØF slik at endringer av tiltak vil utløse utredningsplikt dersom endringen i seg selv er så stor at den vil fanges opp av direktivet, og at det generelle unntaket for forsvarstiltak endres, slik at forsvarstiltak nå kan unntas basert på en konkret vurdering i den enkelte sak dersom nasjonal lovgivning gir slik anledning.

Merknader

Stortinget vedtok miljøinformasjonsloven våren 2003 (lov av 9. mai 2003 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet). Loven vil trolig tre i kraft 1.januar 2004. Loven inneholder en generell bestemmelse om retten til å delta i utarbeidelse av regelverk, planer og programmer.

Direktiv 96/61/EF er implementert i norsk rett bl.a. gjennom endring av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og avfall (forurensningsloven). For å tilfredsstille EØS-avtalens krav til klarhet og presisjon ved gjennomføringen av EØS-regelverk, ble forskrift om saksbehandling etter forurensningsloven i april 2002 erstattet med en ny forskrift om behandling av tillatelser etter forurensingsloven som implementerer hovedprinsippene i IPPC-direktivet mer konkret og som også tar høyde for Kommisjonens forslag til endringer av direktivet.

Direktiv 85/337/EØF, med tilhørende endringsdirektiv 97/11/EF, er implementert i norsk rett gjennom forskrift om konsekvensutredninger av 21. mai 1999. Forskriften er en del av plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger. Gjeldende norsk rett, herunder plan- og bygningsloven, er vurdert i lys av Århuskonvensjonens bestemmelser. Vurderingen konkluderte med at forskrift om konsekvensutredninger ivaretar den del av Århuskonvensjonens bestemmelser som angår "Allmenn deltakelse i beslutninger vedrørende bestemte aktiviteter", jf. konvensjonens artikkel 6. Det antas derfor at forslagene i KOM (2000) 0839 til endringer i 85/337/EØF hovedsakelig er ivaretatt gjennom gjeldende regelverk om konsekvensutredninger. Det er behov for å vurdere om det medfører endringer knyttet til nabostats, og nabostats borgeres rettigheter.

Direktivet vil ikke ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser.

Sakkyndiges instansers merknader

Forslaget har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø en rekke ganger og funnet relevant og akseptabel. For øvrig var miljøinformasjonsutvalgets innstilling med en generell lovbestemmelse om rett til deltakelse på miljøområdet (NOU 2001:2 Retten til miljøopplysninger) på bred allmenn høring våren 2001.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 H 0532 Kommisjonsrekommandasjon 2003/532/EF av 10. juli 2003 om retningslinjer for gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 761/2001 om frivillige deltakelse for organisasjoner i Fellesskapets miljøstyrings- og miljørevisjonsordning (EMAS).

Sammendrag av innholdet

Kommisjonens henstilling av 10. juli 2003 omhandler retningslinjer for gjennomføring av Europaparlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 761/2001 om frivillig deltakelse for organisasjoner i en miljøstyrings- og miljørevisjonsordning i Felleskapet (EMAS). For å oppnå en mest mulig enhetlig praktisering av EMAS-regelverket, har Kommisjonen utarbeidet retningslinjer knyttet til flere av bestemmelsene i regelverket. Kommisjonens henstilling 2003/532/EC er det siste veiledende dokumentet for gjennomføring av EMAS og omhandler utvelgelse og bruk av indikator for miljøprestasjon i organisasjoner.

Merknader

Europaparlamentet og Rådets forordningen nr 761/2001 av 19. mars om frivillig deltagelse for organisasjoner i fellesskapets miljøstyrings- og miljørevisjonsordning (EMAS) er gjennomført i Norge gjennom en egen bestemmelse om EMAS i forurensingslovens § 52c og tilhørende forskrift av 21. mars 2003. Kommisjonens henstilling av 2003/532/EC av 10. juli 2003 er av veiledende karakter og krever ikke endring av eksisterende regelverk.

Retningslinjer for implementering av EMAS innebærer ingen nye plikter for organisasjoner som innfører eller har innført EMAS. Økt klarhet mht. anvendelse av regelverket anses som positiv for de berørte parter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i EØS-spesialutvalget for miljøsaker.

Det har ikke vært ansett nødvendig å sende henstillingen på høring.

Status

Rekommandasjonen er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel II Vann

301 D 2455 Europaparlaments- og rådsbeslutning 2001/2455/EF av 20. november 2001 om liste over prioriterte stoffer under rammedirektivet for vann

Sammendrag av innholdet

I rammedirektivet for vann (2000/60/EF) er det fastsatt at Kommisjonen skal foreslå en liste med prioriterte stoffer. For disse helse- og miljøfarlige kjemikaliene skal det på fellesskapsplan gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og nødvendige utslippsbegrensninger og produkttiltak. For de prioriterte stoffene som blir identifisert som prioriterte farlige stoffer skal det gjelde et mål om stans i utslippene i løpet av 20 år. Prioriterte farlige stoffer er de som er identifisert som tungt nedbrytbare, giftige og som kan bioakkumulere i miljøet.

Kommisjonen foreslo i februar 2000 en liste med 32 prioriterte stoffer. Etter at det ble enighet om å innføre et utfasingsmål for de farligste stoffene, måtte Kommisjonen komme tilbake med et revidert forslag. 11 stoffer var der identifisert som prioriterte farlige stoffer og ytterligere 11 som prioriterte stoffer under vurdering – stoffer som skulle vurderes nærmere med tanke på å bli tatt opp i gruppen.

Ved behandlingen i Europaparlamentet ble listen utvidet til 33 stoffer ved at et stoff ble skilt ut fra en eksisterende stoffgruppe (PAH) og satt i en annen gruppe enn de øvrige. I tillegg ble ytterligere to av stoffene lagt i gruppen prioriterte stoffer under vurdering. Vurderingene av stoffene i denne kategorien skal være gjennomført i løpet av 12 måneder fra listen er vedtatt. Prioritetslisten skal revideres senest fire år etter at direktivet har trådt i kraft og deretter hvert fjerde år.

Merknader

Direktiv 76/464/EØF, det gamle vanndirektivet, regulerer gjennom ulike datterdirektiver 18 ulike stoffer. 9 av disse omfattes også av det nye direktivet. Kravene i direktivet oppfylles gjennom SFTs arbeid med utslippstillatelser.

De fleste av kjemikaliene på listen er allerede stoffer som i Norge er prioritert for stans eller reduksjon i utslippene, enten i nasjonal sammenheng eller gjennom internasjonalt samarbeid.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø, der Fiskeridepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

300 L 0060 Rådsdirektiv 2000/60/EF av 20. oktober 2000 om fastleggelse av en ramme for Fellesskapets vannpolitikk (rammedirektivet for vann)

Sammendrag av innholdet

Direktivet skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannforekomstene og vannmiljøet og sikre en bærekraftig vannbruk. Direktivet skal sikre en felles tilnærming, felles mål og felles prinsipper for beskyttelse av ferskvann, brakkvann, grunnvann og kystvann ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen. Direktivet er ment å danne en overbygning for en rekke direktiver og internasjonale konvensjoner som er fastsatt med formål å beskytte vann og vannmiljø og fastlegge et rammeverk for hvordan forvaltningen av vann skal skje innenfor det europeiske fellesskapet.

Hovedformålet i direktivet er å beskytte, og om nødvendig forbedre, vannkvaliteten innen 2015. Hvert land skal inndele sine vannforekomster i distrikter som ivaretar hele nedbørfelt med tilhørende kystsone, såkalte nedbørfeltdistrikter. Direktivet krever at vannforekomstene kartlegges. Det skal fastsettes konkrete miljømål for vannforekomster, og innen 2009 skal det for hvert nedbørfeltdistrikt utarbeides en forvaltningsplan med handlingsprogram for de tiltak som må gjennomføres for å oppfylle målene. Forvaltningen skal baseres på miljømål som er definert i forhold til både kjemiske og biologiske faktorer i vassdragene og i sjøområdene. Direktivet forutsetter at planer utformes gjennom en bred prosess med berørte myndigheter og interesseorganisasjoner.

Direktivet sikter også mot å øke beskyttelsen av vannmiljøet mot forurensning fra miljøgifter. For prioriterte stoffer på en liste vedtatt av Europaparlamentet og Rådet skal det på fellesskapsnivå gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og nødvendige utslippsbegrensninger og produkttiltak. Utslippene av de høyest prioriterte stoffene skal stanses i løpet av 20 år fra stoffene kommer på listen. Utslippene av de øvrige stoffene skal reduseres progressivt slik at konsentrasjonene i miljøet kommer under kvalitetsstandarder som er under utarbeidelse.

Merknader

For gjennomføringen av direktivet vil det være aktuelt å benytte en rekke lover. Blant annet vil plan- og bygningsloven, vannressursloven, forurensningsloven, saltvannsfiskeloven, oppdrettsloven, havbeiteloven og næringsmiddelloven være aktuelle lover for å gjennomføre administrative systemer og for å pålegge konkrete tiltak i henhold til direktivets krav. Behovet for utarbeidelse av konkrete forskrifter er under vurdering. Det foretas også en vurdering av om plan- og bygningsloven på enkelte områder skal endres som følge av direktivet.

Det er i dag vanskelig å vurdere omfanget av merkostnadene ved gjennomføring av tiltak som utløses av direktivet. Dette vil framkomme klarere når målene i direktivet konkretiseres og tilstanden i norske vannforekomster er nærmere kartlagt. Regjeringen vil komme tilbake til dette i Miljøverndepartementets budsjettproposisjoner i årene fremover. Norge deltar aktivt i de arbeidsgruppene som Kommisjonen har opprettet i forbindelse med landenes gjennomføring av direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for miljø som vurderte rettsakten som relevant og akseptabel.

Det tas sikte på å sende ut en presentasjon av hvilke konsekvenser gjennomføringen av direktivet vil ha for Norge på offentlig høring.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel III Luft

301 L 0081 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/81/EF av 21. september 2001 om nasjonale utslippstak for forurensende stoffer til luft

Sammendrag av innholdet

Direkivet trådte i kraft 27. november 2001. Det omfatter stoffene svoveldioksid (SO 2), nitrogenoksider (NO X), ammoniakk (NH 3) og flyktige organiske forbindelser (VOC), og setter tak for hver enkelt medlemsstats samlede utslipp i 2010 av disse stoffene. Utslippsgrensene er satt ulikt for de enkelte land og for de ulike stoffene. Direktivet har til formål å redusere utslipp som bidrar til forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling (eutrofiering). Det inngår som en del av EUs forsuringsstrategi og strategi for å motvirke bakkenært ozon. Det er i utgangspunktet opp til medlemsstatene å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige og ønskelige for å overholde de nasjonale grensene for utslipp. Direktivet er hjemlet i EF-traktatens art. 175.

Utslippsforpliktelsen for det enkelte land er fremkommet gjennom forhandlinger med utgangspunkt i modellberegninger som viser hvordan utslippsreduksjoner kan fordeles mellom land og mellom de fire stoffene, slik at man på en kostnadseffektiv måte kan oppnå et gitt miljømessig ambisjonsnivå.

Bestemmelsene i direktivet har klare paralleller til protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen) som ble vedtatt 30.11.1999 under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning. Kommisjonen har basert seg på det samme modellgrunnlaget og lagt seg på det samme miljømessige ambisjonsnivået som ble lagt til grunn for forhandlingene om Gøteborgprotokollen. Det er imidlertid i EUs modellberegninger ikke eksplisitt tatt hensyn til miljøsituasjonen i ikke-EU-land, som f.eks. forsuringssituasjonen i Norge. Direktivet inneholder ikke forpliktelser for andre enn EUs medlemsstater.

Flere av EUs medlemsstater har, for noen av stoffene som omfattes av direktivet, påtatt seg strengere forpliktelser i direktivet enn det de har gjort i Gøteborgprotokollen. Samlet sett har EU-landene påtatt seg noe strengere forpliktelser i direktivet enn i protokollen, særlig for utslipp av svovel.

Merknader

Norge ratifiserte Gøteborgprotokollen 30.01.02. Regjeringen vurderer nå nærmere hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser i henhold til protokollen, herunder i hvilken grad det vil være behov for endringer i bruken av eksisterende virkemidler, om dagens virkemiddelbruk bør styrkes og om det bør innføres nye virkemidler.

Dersom direktivet om nasjonale utslippstak tas inn i EØS-avtalen og Norge får forpliktelser i hht. direktivet på linje med de vi har påtatt oss i Gøteborgprotokollen, vil direktivet i hovedsak medføre de samme konsekvenser som protokollen på kort sikt. Direktivet inneholder imidlertid en revisjonsklausul og arbeidet med å forberede revisjon er allerede startet. En innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil dermed kunne få større konsekvenser på lengre sikt, bl.a. i form av nye utslippsforpliktelser.

Direktivet inneholder krav om at de lover, reguleringer og administrative ordninger som er nødvendige for å overholde utslippsforpliktelsene skal være iverksatt innen 27.11.2002. Norge har i dag lovverk som dekker samtlige av de utslippskilder det er aktuelt å regulere. Hovedutfordringer er å få vedtatt nødvendige forskrifter og eventuelle andre virkemidler for reduksjon av utslipp til luft fra skip.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet ble 21. juni 2002 sendt på offentlig høring til 130 instanser. 37 høringsinstanser besvarte henvendelsen. 23 av disse hadde synspunkter til saken.

Norges Rederiforbund, Statens forurensningstilsyn, Statens vegvesen, Folkehelseinstituttet og Landsorganisasjonen i Norge ser positivt på eller uttrykker at de ikke har innvendinger mot at direktivet tas inn i EØS-avtalen. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) anbefaler at Norge inntar en aktiv holdning i samarbeidet med EU om direktivet og videre arbeid for fortsatte utslippsreduksjoner av nitrogen og svovel.

Norsk Petroleumsinstitutt (NP) mener direktivet ikke bør innlemmes i EØS-avtalen og begrunner sitt syn med at slik innlemmelse vil kunne svekke avtaleverket under ECE-konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning i forhold til EUs interne forhandlingsprosesser. NP mener videre at, dersom direktivet tas inn i EØS-avtalen, bør det sikres at Norge alltid vil kunne velge samme forpliktelse som i tilsvarende ECE-protokoll.

Flere av høringsinstansene hadde synspunkter vedrørende hvilke tiltak og virkemidler Norge bør gjennomføre nasjonalt for å overholde utslippsforpliktelsene i Gøteborgprotokollen og eventuelt EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 L 0087 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF av 13. oktober 2003 om en ordning for handel med kvoter for klimagasser i EU og om endringer i rådsdirektiv 96/61/EF

Sammendrag av innholdet

EU vedtok 22. juli 2003 å etablere et system for kvotehandel med klimagassutslipp fra 2005, med det formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte.

Kvotesystemet skal ved oppstarten omfatte utslipp av CO 2 fra nærmere angitte kilder. Det er først og fremst kraft- og varmeprodusenter og noe energiintensiv industri som er omfattet. For de fleste av disse gjelder at direktivet bare omfatter anlegg som har en viss kapasitet. Landene kan imidlertid etter samtykke fra Kommisjonen velge ensidig å inkludere anlegg som ikke oppfyller kapasitetskravene fra 2005. Fra 2008 kan landene også inkludere andre typer aktiviteter, anlegg og klimagasser såfremt Kommisjonen samtykker. For perioden 2005-2007 kan landene søke om at Kommisjonen midlertidig unntar aktiviteter og anlegg fra kvotesystemet.

Det er lagt opp til at Kommisjonen skal evaluere kvotesystemet, og eventuelt fremsette forslag om å utvide direktivet til å omfatte flere klimagasser og utslippskilder.

Direktivet krever at hver medlemsstat forut for perioden 2005-2007 og hver etterfølgende femårsperiode utarbeider en nasjonal allokeringsplan der staten angir den samlede mengde kvoter den vil tildele i den kommende perioden og samtidig spesifiserer hvordan kvotene skal tildeles. Tildelingen skal skje på bakgrunn av kriterier fastsatt i direktivets vedlegg III samt retningslinjer som skal utarbeides av Kommisjonen innen utgangen av 2003. Hvert lands samlede kvotetildeling for 2005-2007 skal være forenlig med en utvikling fram mot oppfyllelse av landets forpliktelse i henhold til Kyotoprotokollen og EUs byrdefordelingsavtale. Landenes forslag til allokeringsplan skal legges frem for offentligheten samt sendes til de andre medlemsstatene og til Kommisjonen, som må godkjenne planen.

Direktivet åpner i liten grad for auksjon av kvoter: I perioden 2005-2007 skal minst 95 prosent av kvotene tildeles vederlagsfritt og i perioden 2008-2012 skal minst 90 prosent av kvotene tildeles vederlagsfritt.

Det påligger bedriftene hvert år å levere dokumentasjon for utslippsmengden det foregående år. En bedrift som ikke har levert en utslippsrapport i tide eller har levert en rapport som ikke er vurdert som tilfredsstillende, mister retten til å overdra kvoter.

Bedrifter som omfattes av kvotesystemet og som det foregående år har hatt utslipp av CO 2 må innlevere til myndighetene kvoter tilsvarende utslippene. Den som ikke leverer tilstrekkelig antall kvoter til dekning av utslippene foregående år, må betale overtredelsesgebyr på 40 euro pr. overskredet kvote. Fra 2008 vil gebyret øke til 100 euro. Betaling av gebyr fritar ikke for forpliktelsen til å returnere kvoter svarende til utslippene.

Kvotedirektivet endrer direktiv 96/61/EF om integrert forurensningskontroll (IPPC-direktivet) (inntatt i EØS-avtalen, jfr. EØS-komiteens beslutning nr. 27/1997 av 30. april 1997), slik at bedrifter som omfattes av EUs kvotehandelssystem ikke samtidig skal få fastsatt en utslippsgrense for klimagassutslippene når det gis utslippstillatelse.

Kommisjonen la 23. juli 2003 frem et forslag til direktiv om hvordan kreditter fra de prosjektbaserte mekanismene i Kyotoprotokollen kan sluses inn i EUs kvotesystem (KOM(2003)403 endelig). Teknisk sett er forslaget utformet som en endring av kvotedirektivet.

Merknader

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk sluttet stortingsflertallet seg til Regjeringens forslag om å etablere et kvotesystem for klimagasser i Norge for perioden 2005-2007, som i hovedsak omfatter den delen av norsk industri som i dag ikke betaler CO 2-avgift (først og fremst prosessindustrien). Stortinget sluttet seg også til forslaget i St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk om at det skal innføres et bredt norsk kvotesystem for 2008-2012 som omfatter samtlige gasser og sektorer som det er praktisk mulig og hensiktsmessig å inkludere i et kvotesystem.

Etablering av et kvotesystem for klimagasser i Norge krever lovhjemmel. Regjeringen tar sikte på å legge frem en odelstingsproposisjon om kvotehandel våren 2004.

Regjeringen vil vurdere hvordan Norge best kan forholde seg til EUs kvotedirektiv.

Sakkyndige instansers merknader

Kvotedirektivet har blitt gjort kjent i forbindelse med fremleggelsen av St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk, og i møter med miljøvernorganisasjonene og arbeidslivets parter. Informasjon om direktivet er også tilgjengelig på MDs hjemmesider. Direktivet har ved flere anledninger vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø. Direktivet vil måtte omhandles i odelstingsproposisjonen som skal foreslå lovgivning for det nasjonale kvotesystemet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1804 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1804/2003 av 22. september 2003 om endring av forordning (EF) nr. 2037/2000 for så vidt angår kontroll med halon, som eksporteres med henblikk på kritiske bruksområder, eksport av produkter og utstyr, som inneholder klorfluorkarboner, samt begrensninger vedrørende bromklormetan.

Sammendrag av innholdet

Forordning (EF) 2037/2000 om stoffer som bryter ned ozonlaget er innlemmet i EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 134/2002 av 27. september 2002), og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift av 20. desember 2002 av 1818 om ozonreduserende stoffer.

Den vedtatte forordningen endrer forordning (EF) 20037/2000. Formålet er å sikre en effektiv og sikker gjennomføring av forordningen som også er i tråd med Montrealprotokollens intensjoner.

De viktigste endringene er som følger:

Kommisjonen gis myndighet til å vedta en tidsplan for utfasing av halonbruk til såkalte kritiske bruksområder (innen eksplosjonsundertrykking og brannslokking). Kommisjonen skal ta hensyn til om det finnes teknisk og økonomisk tilgjengelige alternativer eller teknologier som er akseptable ut fra et miljø- og helseperspektiv.

Det åpnes for eksport av gjenvunnet, resirkulert eller regenerert halon i bulk frem til 31. desember 2009. Forutsetningen er at den halon som eksporteres brukes til å dekke behovet for halon til kritiske bruksområder og at gassen lagres i godkjente anlegg. Kommisjonen skal vurdere om det er behov for å forby eksport før 31. desember 2009. I dag er eksport av halon kun tillatt i produkter og utstyr.

Den som ønsker å eksportere halon i bulk eller produkter og utstyr som inneholder halon til kritiske bruksområder må fra og med 1. januar 2004 ha særskilt tillatelse til dette.

Det blir tillatt å eksportere brukte produkter og utstyr som inneholder KFK-holdig skum, unntatt er kjøle- og luftkondisjoneringsutstyr og bygningsisoleringsskum. Dette innebærer bl.a. at det blir tillatt å eksportere brukte fly og kjøretøyer som inneholder KFK-holdig skum.

Det nye ozonreduserende stoffet bromklormetan reguleres like strengt som de andre ozonreduserende stoffene. Dette er nødvendig for å bringe forordningen i overensstemmelse med Montrealprotokollen.

Medlemslandene pålegges å avlegge årlige rapporter om gjenvinning, gjenbruk og destruksjon av kontrollerte stoffer.

Merknader

Forordningen vil ha forholdsvis små konsekvenser for Norge.

Når Kommisjonen eventuelt vedtar en tidsplan for utfasing av halon vil norsk regelverk måtte endres, og kostnader kan påløpe.

Bestemmelsene om lemping av reglene om eksport av halon i bulk til kritiske bruksområder og eksport av utstyr og produkter som inneholder KFK-holdig skum vedrører en del av EUs forordning om stoffer som bryter ned ozonlaget som ikke gjelder for EFTA-landene, jf. EØS-komiteens beslutning nr. 134/2002 av 27. september 2002. I Norge har eksport av KFK-holdig isolasjonsskum og eksport av halon som råvare og i produkter vært forbudt siden før EØS-avtalen, men SFT har hatt myndighet til å dispensere fra forbudene.

Bestemmelsene om klorbrommetan i forskrift om ozonreduserende stoffer må utvides til også å gjelde produkter. Den praktiske betydningen av dette er begrenset da bromklormetan ikke er kjent brukt i Norge.

Kravet om årlige rapporteringer fra medlemsstatene synes ikke relevant for Norge, da Norge ikke rapporterer til Kommisjonen.

Sakkyndige instansers merknader

Endringsforslaget har ikke vært sendt på høring i Norge, og det anses heller ikke å være behov for dette. Forslaget har vært behandlet av EØS-spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel IV Kjemikalier, industrifare og bioteknologi

302 D 0623 Kommisjonsvedtak 2002/623/EF av 21. juli 2001 om retningslinjer som utfyller vedlegg II til direktiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer

Sammendrag av innholdet

Dokumentet inneholder retningslinjer for hvilke prinsipper som skal legges til grunn ved miljørisikovurderingen etter vedlegg II til direktiv 2001/18/EF. Retningslinjene er således en utfyllende del av ovennevnte direktiv.

Merknader

Formålet med miljørisikovurderingen er å identifisere eventuelle utilsiktede virkninger for helse og miljø enten de er direkte, indirekte, umiddelbare eller forsinkede. Retningslinjene gir en konkretisering av hvordan denne risikovurderingen bør gjennomføres, og innebærer ingen endring av norsk rett.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 D 0811 Rådsvedtak 2002/811/EF av 3. oktober 2001 om retningslinjer som utfyller vedlegg II til direktiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer

Sammendrag av innholdet

Dokumentet inneholder retningslinjer for hva overvåkningsplan i henhold til direktiv 2001/18/EF vedlegg VII skal inneholde.

Merknader

Retningslinjene utfyller de formål og prinsipper som gjelder for de overvåkningsplaner som blir pålagt søker etter direktiv 2001/18/EF. Rettsakten krever ingen endring i forhold til norsk rett.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 D 0812 Rådsvedtak 2002/812/EF av 3. oktober 2002 om formatet for sammendrag av informasjon i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/E

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir nærmere regler for hvordan sammendraget av en søknad skal utformes når dette videresendes Kommisjonen og de andre medlemsland ved søknader til omsetning av GMO.

Merknader

Dette er en standardisert mal for sammendrag av søknader om omsetning av GMO. Malen vil fungere som et søknadsskjema og vil også være standard ved søknader etter genteknologiloven.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 D 0813 Rådsvedtak 2002/813/EF av 3. oktober 2002 om formatet for sammendrag av informasjon i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/E

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir nærmere regler for hvordan sammendraget av en søknad skal utformes når dette videresendes Kommisjonen og de andre medlemsland ved søknader til forsøksutsettinger av GMO.

Merknader

Dette er en standardisert mal for sammendrag av søknader om omsetning av GMO. Malen vil fungere som et søknadsskjema og vil også være standard ved søknader etter genteknologiloven.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

397 L 0035 Kommisjonsdirektiv 97/35/EF av 18. juni 1997 om tekniske endringer i vedlegg III til rådsdirektiv 90/220/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer (GMO)

Sammendrag av innholdet

Direktivet endrer vedlegg III til direktiv 90/220/EF, som er en del av EØS-avtalen, (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 425). Direktivet gir regler om innføring av merkeplikt for alle nye produkter som består av, eller inneholder GMO, og som godkjennes under direktiv 90/220/EF. Ved forsendelser hvor analyse eller medfølgende dokumenter ikke gjør det mulig å fastslå med sikkerhet om GMO er tilstede, åpnes det for merking med "kan inneholde GMO". Frivillig merking av varer som ikke inneholder GMO (negativ merking) forutsettes tillatt. I tillegg må produktsøknadene heretter inneholde informasjon om spesielle molekylære data, som senere skal kunne inngå i et register.

Merknader

Det er viktig å understreke at merkereglene under direktiv 90/220/EF er under revidering. Direktiv 90/220/EF er blitt revidert, se egen omtale av det reviderte direktivet om GMO (2001/18/EF) under. Det vises derfor til merknader til revisjon av direktiv 90/220/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer. Som det går frem av disse merknadene vedtok EU 22. september i år nye regler om merking (se omtalen av forordning om sporbarhet og merking av genmodifiserte produkter).

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

301 L 0018 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/EF om utsetting av GMOer, revisjon av direktiv 90/220/EØF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer

Sammendrag av innholdet

Direktiv 90/220/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92), bind 12, s. 425) med særskilt EØS-tilpasning, (jf. Særskilt vedlegg 1 til St. prp. nr. 100 (1991-92), s. 389) regulerer forsøksutsettinger av genmodifiserte organismer (GMO) og omsetning av produkter som består av eller inneholder GMO. Utsetting kan bare skje etter godkjenning av søknad med konkret vurdering av helse- og miljørisiko. Formålet med Kommisjonens forslag til revidert direktiv var å klargjøre direktivets virkeområde, gjøre direktivet mer fleksibelt, få fortgang i den administrative søknadsbehandlingen, styrke harmoniseringen av landenes risikovurderinger, øke offentlighetens tilgang til informasjon og bedre landenes innflytelse i beslutningsprosessen.

Direktiv 90/220/EØF om utsetting av genetisk modifiserte organismer har vært under revisjon i flere år, og i desember 2000 kom det til enighet mellom Rådet og Europaparlamentet om en revidert tekst. Direktivet ble godkjent av Europaparlamentet 14. februar 2001. Skriftlig godkjennelse av medlemslandene fant sted 15. februar 2001, med unntak av Frankrike og Italia som avstod fra å stemme. Flere land (Tyskland, Østerrike, Belgia, Danmark, Spania, Frankrike, Hellas, Italia, Irland, Luxemburg og Storbritannia) kom med uttalelser hvor de understreket at selv om endringene i direktivet er klart positive er det fortsatt et forbedringspotensiale - særlig mht regler om sporbarhet og merking samt erstatningsregler som man forventer kommer snarlig på plass. Forordning (EF) nr. 1830/2003 om sporbarhet og merking ble vedtatt EU 22. september i år, se egen omtale. Flere land (Østerrike, Danmark, Frankrike, Hellas, Italia, Luxemburg) etterlyser fortsatt regler om erstatning og sameksistens mellom genmodifiserte og konvensjonelle avlinger. Selv om behandlingen av søknader om utsetting av GMO er gjenopptatt iht. det nye direktivet er ennå ingen søknader avgort. Det er derfor fortsatt uavklart når de facto moratoriet på godkjenning av nye GMO-produkter som ble inngått i juni 1999 vil bli opphevet.

Direktivet trådte i kraft 17. oktober 2002.

Merknader

Direktiv 2001/18/EF kan gjennomføres uten store endringer i norsk lovverk dersom dagens tilpasningstekst videreføres. Det må imidlertid utarbeides regler for overvåkning etter at godkjenning av GMO er gitt. Norge har i løpet av den tiden revisjonen har pågått – blant annet gjennom EFTA - kommentert direktivet på en rekke områder. Det reviderte direktivet er i så måte tilfredsstillende ettersom flere av de endringene Norge har jobbet for er ivaretatt i den reviderte teksten, blant annet en eliminering av forslaget om kortere tidsfrister for gjennomføring av offentlig høringer og risikovurdering. Det er også viktig at man i forordningen om merking og sporbarhet (se egen omtale) er gått bort fra merking med "kan inneholde GMO".

Sakkyndige instansers merknader

Det er foretatt en offentlig høring i Norge av direktivet. Høringen ga i stor grad støtte til innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Direktivet er til behandling i spesialutvalget for miljø.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel V Avfall

302 L 0096 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/96/EF av 27. januar 2003 om kasserte elektriske og elektroniske produkter

Sammendrag av innholdet

Direktivet inneholder bestemmelser som skal sikre separat innsamling og behandling av avfall fra elektriske og elektroniske produkter (EE-avfall), basert på produsentansvar. Målet er å redusere miljøproblemene knyttet til EE-avfall ved å redusere mengdene EE-avfall, ved å øke gjenvinningen og ved særskilt håndtering av farlige komponenter i avfallet. Medlemslandene skal sørge for at det etableres et system for separat innsamling og behandling av EE-avfall, og at produsenter og importører dekker kostnadene ved dette. Forbruker skal kunne levere EE-avfall vederlagsfritt til forhandler ved kjøp av nytt produkt. Medlemslandene skal sikre at gjennomsnittlig 4 kilo EE-avfall per innbygger samles inn fra private husholdninger innen 31. desember 2006.

Videre skal medlemslandene sørge for at produsentene etablerer et system for behandling og gjenvinning av avfallet. Direktivet stiller krav om at behandlingsanlegg skal godkjennes og angir en del minstekrav for behandling av avfallet. Direktivet inneholder dessuten mål for gjenvinning av avfallet på mellom 50 og 80%, avhengig av typen avfall.

For avfall fra EE-produkter fra husholdninger tilført markedet etter 15. august 2005, har importørene eller produsentene mulighet til bare å ta ansvar for de produktene som de selv har tilført markedet. I slike tilfeller kreves det at importøren eller produsenten stiller en eller annen form for garanti for at kostnadene ved behandlingen av dette avfallet vil bli dekket. Det er videre bestemmelser om merking og informasjon.

Merknader

Norge var det første landet i verden som innførte produsentansvar for EE-avfall. Forskrift om kasserte elektriske og elektroniske produkter (EE-forskriften) ble vedtatt 16. mars 1998 og trådte i kraft den 1. juli 1999. Forskriften omfatter de fleste typer EE-avfall med unntak for fastmontert elektrisk og elektronisk utstyr i transportmidler. Forskriften etablerer en plikt for den enkelte forhandler og kommune til å sørge for mottak av EE-avfall. Den enkelte produsent er ansvarlig for å hente EE-avfall og for å sørge for miljømessig håndtering av dette avfallet, herunder gjenvinning. Videre ble det den 16. mars 1998 inngått en avtale mellom EE-bransjen og Miljøverndepartementet der bransjen påtar seg å sørge for en total innsamling av 80% av EE-avfallet innen 1. juli 2004.

Det eksisterende norske regelverket går på noen områder lengre enn direktivet. Bl.a. hadde Norge en gjennomsnittlig innsamlingsgrad på ca 15 kg EE-avfall per innbygger i 2002. Direktivet er et minimumsdirektiv og det er ikke aktuelt å redusere de norske ambisjonene som følge av direktivet.

En gjennomføring av direktivet vil likevel kreve noen endringer i EE-forskriften. Endringer vil være nødvendig med hensyn til finansiering av avfallshåndteringen, merking av produkter, informasjon til forbrukere og krav til behandlingsanlegg. Dette antas å ha mindre økonomiske og administrative konsekvenser for staten. For EE-bransjen vil dette kunne føre til noen ekstra kostnader.

Opprinnelig versjon av forslagene har vært sendt på høring til berørte parter. Det fremkom ingen vesentlige merknader til forslagene ved høringen. Direktivet har vært behandlet i EØS-spesialutvalg for miljø og er ansett som relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.