Medlemmene i policy-gruppen vil være eksperter for medlemsstatene og Kommisjonen. Gruppen kan invitere permanente observatører fra Europaparlamentet, CEPT 1European Conference of Postal and Telecommunications administrations, bestående av 44 land, ETSI 2European Telecommunications Standardisation Institute, EØS-landene, kandidatlandene og andre eksperter og interesserte parter. Gruppen skal vedta uttalelser ("opinions") som skal rettes til Kommisjonen. Disse skal vedtas ved konsensus, eller hvis dette ikke er mulig, gjennom simpelt flertall. Gruppen vil samarbeide tett med frekvens-komiteen.

Merknader

Norge vil delta som observatører i reguleringsgruppen. Vedtaket presiserer imidlertid at permanente observatører ikke har stemmerett. Norge vil dermed ikke delta på lik linje som medlemsstatene. Imidlertid skal gruppen ikke fatte beslutninger som er bindende for medlemsstatene. Gruppen fremstår mer som en premissleverandør som gir råd til Kommisjonen. Dette kan medføre at CEPTs rolle blir svekket. I CEPT er Norge fullverdig medlem.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene

302 D 0627 Kommisjonsvedtak 2002/627/EF av 29. juli 2002 om opprettelse av en europeisk reguleringsgruppe (ERG) for elektroniske kommunikasjonsnettverk og -tjenester

Sammendrag av innholdet

Bakgrunnen for vedtaket om å opprette en reguleringsgruppe er behovet for at regelverket på området for elektronisk kommunikasjon blir anvendt på samme måte i alle medlemsstatene. Reguleringsgruppen er ment å skulle forenkle konsultasjoner, koordinering og samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter og mellom nasjonale reguleringsmyndigheter og Kommisjonen. Formålet med gruppen er å bidra til en konsistent og effektiv gjennomføring av reguleringspakken gjennom å tilrettelegge for samarbeid mellom reguleringsmyndighetene, utarbeide oversikter og fremme "best practice".

Medlemmene i reguleringsgruppen vil være representanter fra nasjonale reguleringsmyndigheter samt fra Kommisjonen. Representantene fra de nasjonale reguleringsmyndighetene skal komme fra uavhengige nasjonale organ som skal følge opp og gjennomføre reguleringspakken. Det nevnes spesielt i teksten at eksperter fra EØS-land og kandidatlandene kan delta som observatører. Gruppen stilles fritt til hvordan den vil organisere sin møtevirksomhet, og kan etablere undergrupper og ekspertgrupper hvis ønskelig.

Gruppen skal videre være en uavhengig møteplass for refleksjon og debatt og gi råd til Kommisjonen på området for elektronisk kommunikasjon. Den vil samarbeide nært med Kommisjonen, Kommunikasjons-komiteen (etablert under rammedirektivet 2002/21/EF, jf. omtale nedenfor), Radiospektrum-komiteen og Radiospektrum-policy-gruppen (etablert under spektrum-vedtaket, jf. EØS-komitens beslutning nr. 79/2003 av 20. juni 2003).

Merknader

Norge vil delta som observatører i reguleringsgruppen. Norske interesser og synspunkter på gjennomføringen og anvendelsen av EUs reguleringspakke kan dermed så langt som mulig bli ivaretatt. Gruppen vil imidlertid ikke fatte beslutninger som er juridisk bindende, selv om det forutsettes at disse etterleves av medlemsstatene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjons-departementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant vedtaket relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene

303 D 0548 Kommisjonsvedtak 2003/548/EF av 24. juli 2004 om et harmonisert minimumstilbud av leide samband med referanse til artikkel 18 i direktiv om leveringspliktige tjenester

Sammendrag av innholdet

Vedtaket inneholder en liste med oversikt over typer overføringskapasitet som skal være tilgjengelig i det enkelte land. Plikten til å levere legges iht. direktiv om leveringspliktige tjenester, på tilbyder med sterk markedsstilling for de nærmere angitte typer overføringskapasitet. Vedtaket refererer i oversikten til aktuelle ETSI- standarder (European Telecommunications Standardisation Institut) for grensesnitt.

Merknader

Bestemmelsene i vedtaket er i tråd med norske interesser. Formålet og innholdet er hovedsakelig en videreføring av eksisterende regulering av gjeldende forpliktelser til å tilby overføringskapasitet. Gjennomføring av direktivet vil kreve at tilsvarende forpliktelse opprettholdes i den nye reguleringen av teleområdet. Vedtaket er foreslått inkludert i den nye forskriften om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste. Vedtaket antas ikke å medføre nye økonomiske og administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Innholdet i vedtaket har vært på offentlig høring hos aktørene i markedet i forbindelse med høring av forskriftsutkastet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 L 0019 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/19/EF av 7. mars 2002 om tilgang til og samtrafikk mellom elektroniske kommunikasjonsnett og tilhørende ressurser (tilgangsdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 97/33/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 7/99 av 29. januar 1999 (endret ved 98/10/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 35/99 av 26. mars 1999) om samtrafikk, direktiv 95/47/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 79/96 av 13. desember 1996 om TV standarder, direktiv 92/44/EF – jf. Særskilt vedlegg til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 135 (endret ved 97/51/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 31/98 av 30. april 1998) om leide linjer og forordning 2887/2000 om tilgang til det faste aksessnettet – jf EØS-komiteens beslutning nr 47/2001 av 30.mars 2001. Direktivet er en tilpasning av regelverket for tilgang og samtrafikk til en markedssituasjon med økende grad av konkurranse og et marked hvor skillet mellom ulike infrastrukturer som opprinnelig ble etablert for ulike formål viskes ut. Direktivet omfatter derfor all elektronisk kommunikasjonsinfrastruktur og tilhørende elementer. Direktivet tar utgangspunkt i at det skal være en plikt for alle tilbydere til å forhandle om samtrafikk, videre legges det opp til særskilt regulering av tilbyder med sterk markedsstilling, jf merknader til nytt rammedirektiv. Direktivet nedfeller en rekke aktuelle virkemidler (verktøykasse) som tilsynsmyndigheten kan velge mellom når de pålegger forpliktelser på tilbyder med sterk markedsstilling for å skape/opprettholde effektiv konkurranse i markedet. På denne måten kan tilsynet skreddersy påleggene på tilbyder med sterk markedsstilling avhengig av hva som er best egnet i den enkelte situasjon. Direktivet går dermed bort fra gjeldende ordning der en tilbyder med sterk markedsstilling automatisk pålegges en rekke forhåndsdefinerte forpliktelser.

Merknader

Hovedprinsippene for det nye regelverket for tilgang og samtrafikk som trekkes opp i dette direktivet, synes gjennomgående å være i tråd med norske interesser på området. Det er imidlertid viktig at det legges til rette for at det kan gjøres nasjonale tilpasninger i den grad det er nødvendig. Endringene i norsk lovgivning er innarbeidet i Ot. prp. nr. 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt 11. juni 2003. Direktivet innebærer, sammenholdt med resten av reguleringspakken, at Post- og teletilsynet på kort sikt blir tillagt arbeidskrevende oppgaver som isolert sett innebærer et økt ressursbehov, mens det på lengre sikt kan innebære mindre ressursbruk enn i dag. Myndighetenes arbeid med markedsanalyser og vurdering av adekvate virkemidler vil kreve større grad av bistand fra aktørene og dermed økt ressursbruk fra markedsaktørene på kort sikt. Det forventes at den europeiske harmoniseringen på sikt vil føre til at aktørene bruker mindre ressurser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene

302 L 0020 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/20/EF av 7. mars 2002 om tillatelse for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (tillatelsesdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 97/13/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning 37/99 av 30. mars 1999), om et alminnelig rammeverk for generelle og individuelle lisenser på området for telekommunikasjon. Virkeområdet for det nye lisensdirektivet omfatter alle lisenser vedrørende elektroniske kommunikasjonsnettverk og elektroniske tjenester. Direktivet har til formål å bidra til et lettere og mer harmonisert system for lisensiering innen EU, stimulere til utviklingen av nett og tjenestetilbud på tvers av landegrensene i Europa, samt å medvirke til ytterligere utvikling av konvergensen mellom markedene. For å oppnå formålet begrenses det enkelte lands adgang til bruk av individuelle lisenser og til fritt å kunne stille vilkår i denne sammenheng. I direktivet legges det derfor opp til at landene som hovedregel skal benytte generelle tillatelser og at individuelle tillatelser bare kan benyttes i forhold til forvaltningen av begrensede ressurser som frekvenser og nummer.

Merknader

Direktivet anses å være i tråd med norske interesser på området. Direktivet antas imidlertid å medføre en delvis omlegging av norsk konsesjonspraksis på teleområdet. Begrensningene på adgangen til å gi individuelle konsesjoner vil føre til at Telenors tjenestekonsesjon faller bort, og at eventuelt reguleringsbehov må ivaretas på annet vis (lovgivning og enkeltvedtak). Direktivet fører til behov for endringer i tele- og kringkastingslovgivningen. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt 11. juni 2003. Direktivet antas ikke i utgangspunktet å medføre omfattende ressursbruk. Dette kan likevel endres dersom man kommer i en situasjon der leveringspliktige tjenester må sikres gjennom anbudsutlysning. I så fall kan det bli behov for å øke ressursbruken.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene

302 L 0021 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/21/EF av 7. mars 2002 om felles rammeregler for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (rammedirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet tar sikte på å erstatte direktiv 90/387/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 263), om etableringen av et indre marked for telekommunikasjonstjenester. Direktivets virkeområde er utvidet i forhold til dagens rammedirektiv til å omfatte alle elektroniske kommunikasjonsnettverk og tjenester. Direktivet legger rammen rundt EUs arbeid med å forenkle telekommunikasjonslovgivningen, og oppdatere den i forhold til den gradvise integrasjonen mellom medie-, tele- og IT-sektorene. Rammedirektivet skal bidra til et harmonisert regulatorisk rammeverk for elektroniske kommunikasjonsnettverk og tjenester i EU.

Direktivet inneholder prosedyrer og prinsipper som reguleringsmyndighetene i det enkelte land må forholde seg til ved utformingen og oppfølgingen av nasjonalt regelverk. Direktivet skisserer også ulike arbeidsoppgaver for den nasjonale tilsynsmyndigheten, blant annet legges det opp til større transparens i tilsynsmyndighetenes arbeid, utstrakt bruk av konsultasjon i enkeltsaker mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene og mellom de nasjonale tilsynsmyndigheter og Kommisjonen. Konsultasjonsprosedyren medfører en begrenset adgang for Kommisjonen til å nedlegge veto mot utkast til vedtak, samt foreslå tekst til nytt vedtak. Bakgrunnen for konsultasjonsprosedyren er ønske om å sikre en ensartet praktisering av det nye regelverket, jf merknad til tilgangs- og samtrafikkdirektivet der de enkelte lands tilsyn gis utvidet kompetanse til selv å bestemme hvilket virkemiddel som skal nyttes i det enkelte tilfellet.

I tillegg gir rammedirektivet Kommisjonen adgang til å gi rekommandasjoner for å oppnå harmonisering. Etter hvert som det oppnås tilstrekkelig konkurranse på de ulike områdene av markedet, legger direktivet opp til å redusere sektorspesifikk regulering og erstatte den med generell konkurranseregulering. Gjeldende prinsipp om å regulere tilbydere med sterk markedsstilling strengere enn andre tilbydere, videreføres. Begrepet "sterk markedstilling" gis nytt innhold som medfører en tilnærming til konkurranserettslig metode. Den sektorspesifikke reguleringen bygger imidlertid ikke på at det skal være påvist misbruk av sterk markedsstilling før særlige regulatoriske plikter pålegges. Reguleringen legger opp til at forpliktelser skal pålegges etter "føre var"-prinsippet (også kalt ex ante-regulering), dvs. før noen har misbrukt sin markedsstilling.

Merknader

Direktivet anses i stor grad å være i tråd med norske interesser. Den omfattende reguleringen for å oppnå harmonisering, kan imidlertid gå på bekostning av en fleksibel regulering tilpasset den raske markedsmessige og teknologiske utviklingen på området. Deler av reguleringen antas å kunne redusere adgangen til nasjonal regulering, og utfordrer prinsippet om subsidiaritet (nærhetsprinsippet, dvs. prinsippet om at beslutniger skal treffes så nær de det gjelder som mulig). Direktivet medfører behov for lov- og forskriftsendringer. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt 11. juni 2003. Samferdselsdepartementet har igangsatt et arbeid med sikte på å endre forskriftsverket tilsvarende. Direktivet innebærer, sammenholdt med resten av reguleringspakken, at Post- og teletilsynet på kort sikt blir tillagt arbeidskrevende oppgaver, herunder omfattende arbeid med utarbeidelse av markedsanalyser, vurdering av sterk markedsstilling og virkemiddelbruk, som isolert sett innebærer et økt ressursbehov, mens det på lengre sikt kan innebære mindre ressursbruk enn i dag. Myndighetenes arbeid med markedsanalyser og vurdering av adekvate virkemidler vil kreve større grad av bistand fra aktørene og dermed økt ressursbruk fra markedsaktørene på kort sikt. På lengre sikt forventes den europeiske harmoniseringen å føre til behov for mindre ressursbruk fra aktørene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt. Direktivet har i utkasts form vært på offentlig høring hos aktørene i markedet. Det er enighet om behovet for en gjennomgang og oppdatering av lovgivningen på dette området.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene

302 L 0022 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/22/EF av 7. mars 2002 om leveringspliktige tjenester og brukerrettigheter i forbindelse med elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (direktivet om leveringspliktige tjenester)

Sammendrag av innholdet

Direktivet vil erstatte gjeldende taletelefonidirektiv 98/10/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 7/99 av 29. januar 1999) og deler av samtrafikkdirektivet 97/33/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 35/99 av 26. mars 1999). Hovedformålet med direktivet er å sikre EU-borgerne tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester av høy kvalitet og til rimelige priser, også i områder der brukerens behov ikke sikres ved markedets tilbud. Direktivet slår fast at bl.a. taletelefoni, katalogtjenester, telefonautomater, nødtjenester, og tjenester for funksjonshemmede og brukere med særskilte behov skal være såkalte leveringspliktige tjenester (universelle tjenester eller USO-tjenester) som alle brukere skal ha tilgang til. Det er nevnt eksplisitt at brukerne skal være i stand til å opprette tilgang til Internett, men det er ikke spesifisert en bestemt overføringshastighet.

Omfanget av hvilke tjenester som omfattes av leveringsplikten er ikke utvidet i forhold til gjeldende regulering. (Definisjonen skal imidlertid revideres jevnlig, og første gang senest to år etter at direktivet er gjennomført.) Myndigheten kan ved å inngå avtale med, eller ved å treffe pålegg sikre at en eller flere tilbydere tilbyr de leveringspliktige tjenestene. Dersom leveringsplikt innebærer en urimelig ulempe for tilbyderen, åpnes det opp for å innføre en finansieringsordning, evt i form av et fond for å kompensere tilbyderen for denne kostnaden. En slik kostnadsfordelingsordning kan kun omfatte de tjenestene som ligger i definisjonen av universelle tjenester. Når det gjelder priser på de leveringspliktige tjenestene, åpner direktivet for at USO-tilbydere i enkelte grunngitte tilfeller kan pålegges å tilby gunstigere priser og tilbud til kunder med lave inntekter og spesielle sosiale behov.

Direktivet har også bestemmelser om spesielle pålegg for tilbydere med sterk markedsstilling. Dette dreier seg om tjenester knyttet til overføringskapasitet, prisregulering og forvalg. Omfanget og innholdet av disse tjenestene skal revideres innen 1 år etter gjennomføringen av direktivet og deretter hvert annet år.

Direktivet inneholder videre bestemmelser om forbrukerrettigheter. Dette dreier seg bl.a. om forbrukerkontrakter, tjenestekvalitet, nummerportabilitet og videreformidlingsplikt av allmennkringkastere for tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og konsulteringsordninger for forbrukerne. Dessuten blir medlemsstatene pålagt å opprette forbrukerklageordninger for leveringspliktige tjenester.

Merknader

Bestemmelsene i direktivet er i hovedsak i tråd med norske interesser på området for elektroniske kommunikasjoner. Formålet og innholdet i direktivet er hovedsakelig en videreføring og systematisering av eksisterende regulering på området. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt 11. juni 2003. Eventuelle krav om finansiering av de leveringspliktige tjenestene vil kunne få budsjettmessige konsekvenser, særlig i den utstrekning pålegg om leveringspliktige tjenester vil bli finansiert ved at staten kjøper tjenestene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget har funnet direktivet relevant og akseptabelt. Direktivet har i utkasts form vært på offentlig høring hos aktørene i markedet.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene

302 R 0733 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 733/2002 av 22. april 2002 om innføring av toppdomenet ".eu"

Sammendrag av innholdet

Forordningen etablerer toppdomenet ".eu" og gir det juridiske og politiske grunnlaget for å etablere et rammeverk for forvaltningen av domenet. Forordningen er en oppfølging av Kommisjonens meddelelse om et domenenavnsystem på Internett. Opprettelsen av ".eu" er et ledd i Kommisjonens eEurope-initiativ. Gjennomføringen av ".eu" som toppdomene gir medlemsstatenes innbyggere, organisasjoner og selskaper rett til å ha ".eu" -Internett-sider og e-postadresser. Dette er ment å bidra til å skape en europeisk identitet blant nettbrukerne. Det er første gang det er skapt et felleseuropeisk domenenavn, og ".eu" vil komplettere både de øvrige eksisterende landskodetoppdomenene (f.eks .no, .uk, .fr) og de generiske toppdomenene (f.eks .com, .org, .int).

Forordningen regulerer utnevnelse av en registerenhet og fastsettelse av dennes forpliktelser og rettigheter. Med registerenhet menes det organ som får i oppdrag å organisere og styre toppdomenet. Registerenheten skal drives på ikke-kommersielt grunnlag og har som viktigste oppgave å registrere domenenavn under ".eu" etter anmodning fra søkere. Forordningen legger opp til at Kommisjonen skal utarbeide prosedyrer blant annet mot misbruk av domenenavnsystemet og for bileggelse av tvister mellom domeneregistrering og intellektuell eiendomsrett. Kommisjonen skal bistås av en kommunikasjonskomité som opprettes med rettsgrunnlag i rammedirektivet (jf direktiv 2002/21/EF ). Medlemslandene gis rett til å melde inn en liste over navn som av særlige grunner ikke kan registreres under ".eu". Adgangen til registrering skal være geografisk avgrenset til personer med fast bopel og juridiske personer som har forretningssted i et EU-land.

Merknader

Hovedprinsippene i forordningen er i tråd med norske interesser på området, forutsatt at EFTA/EØS-landene får delta i ".eu" fra dag én. Det vil være hensiktsmessig for norsk næringsliv å kunne få konkurrere om ".eu"-domener fra samme tidspunkt som medlemslandenes aktører, dvs før de beste domenene er opptatt. EFTA/EØS-landene har flere ganger anmodet EU om at alle deltakere i EØS-området gis like muligheter til å registrere domener under ".eu" fra opprettelsestidspunktet. EU har gjort det klart at domenet i første omgang er geografisk avgrenset til EU-området. Forordningen kan tas inn i EØS-avtalen, men med denne begrensningen. EFTA/EØS landene er fremdeles i forhandling med Kommisjonen for å komme frem til en bedre løsning i dette spørsmålet.

".eu"-toppdomenet vil være et parallelt system til ".no"-toppdomenet, og vil ikke i seg selv kreve endringer i dagens norske system. Det vurderes om gjennomføring av forordningen vil føre til behov for forskriftsendring/fastsettelse av ny forskrift, eller om forordningens forpliktelser faller inn under EØS-statenes generelle rettigheter og forpliktelser overfor hverandre.

Det er ikke avklart hvilke økonomiske og administrative konsekvenser forordningen vil få.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.