Vedlegg XX Miljø

KOM(01) 139 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøbeskyttelse gjennom strafferetten

Sammendrag av innholdet

Kommisjonens forslag til direktiv ble fremmet 15. mars 2001. EUs miljølovgivning skriver seg 25 år tilbake, og i dag finnes om lag 200 direktiver/forordninger på området. Fremdeles forekommer en rekke tilfeller av manglende overholdelse av rettsaktene. Kommisjonen mener i lys av dette at sanksjonene som er etablert av medlemslandene, ikke er tilstrekkelige for å oppnå full etterlevelse av regelverket, og har derfor foreslått et direktiv som pålegger medlemslandene å ha tilstrekkelige strafferettslige sanksjoner ved brudd på reglene.

Forslaget inneholder strafferettslige minimumsregler til beskyttelse av miljøet. Det inneholder en oppregning av handlinger som skal være straffbare, så fremt de er i strid med forordninger/direktiver og etterfølgende nasjonale gjennomføringer av disse. Relevante forordninger/direktiver er uttømmende listet opp i vedlegg til forslaget. Forslaget inneholder m.a.o. ikke en liste over nye ulovlige handlinger, men omfatter kun handlinger som er i strid med allerede vedtatt fellesskapslovgivning. Direktivet krever som et minimum at de forsettlige og grovt uaktsomme overtredelsene på de nevnte områdene skal være straffbare. Direktivet krever at fysiske personer skal kunne straffes (i alvorlige tilfeller med frihetsberøvelse), og at det skal innføres sanksjoner rettet mot virksomhetene. Disse sanksjonene skal kunne omfatte bøter/administrative avgifter, tap av rett til offentlig støtte, midlertidig eller permanent næringsforbud og rettslig overvåkning. Medlemslandene står i stor grad fritt mht å velge egnede sanksjoner så lenge de er effektive, forholdsmessige og avskrekkende. Medlemslandene står videre fritt til å ha/innføre strengere sanksjoner.

Merknader

Et stort flertall av miljødirektivene som omfattes av forslaget, er gjennom EØS-avtalen en del av norsk rett. De aller fleste av direktivene er gjennomført med hjemmel i forurensningsloven og produktkontrolloven, mens enkelte andre er gitt i medhold av annen miljølovgivning. Lovene har omfattende sanksjonsbestemmelser og en foreløpig vurdering av disse tilsier at direktivets krav til kriminalisering er ivaretatt på disse områdene. Det vil imidlertid bli foretatt en mer grundig vurdering av dette, samt direktivets forhold til EØS-avtalens virkeområde, når en endelig avklaring av direktivets fremtid i EU foreligger, se nedenfor.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget behandles i EØS-spesialutvalget for miljø. Miljøverndepartementet vil vurdere høring av Kommisjonens forslag dersom EF-domstolen setter til side Rådets rammebeslutning (se avsnittet under).

Status

Direktivets fremtid er nå høyst usikker grunnet institusjonell uenighet om hvilken søyle i samarbeidet regulering av miljøkriminalitet skal finne sted. Medlemslandene har ikke ønsket å regulere miljøkriminalitet under første søyle (Det europeiske fellesskap). Rådet vedtok i stedet i januar 2003 en rammebeslutning om strafferettslig beskyttelse av miljøet under tredje søyle (justis- og politisamarbeid). Kommisjonen, med sterk støtte fra Europaparlamentet, mener den strafferettslige beskyttelsen av miljøet skal behandles under første søyle, og at det ikke er rettslig grunnlag for slike regler innenfor rammen av tredje søyle. Kommisjonen har våren 2003 gått til EF-domstolen med påstand om at rammebeslutningen må settes til side.

KOM(03) 624 Forslag til direktiv om adgang til klage og domstolskontroll i miljøsaker

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivforslaget er todelt. For det første skal det bidra til håndhevelse og etterlevelse av miljølovgivning ved å sikre adgang til en overprøvingsprosedyre. For det annet skal det gjennomføre FNs konvensjon av 25. juni 1998 om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet (Århuskonvensjonen) artikkel 9 nr. 3, slik at EF kan ratifisere denne.

Direktivforslaget innebærer adgang til en overprøvingsprosedyre for en domstol eller et annet uavhengig organ når det kan være snakk om ”breach of environmental law”. Både handlinger foretatt av et offentlig organ og unnlatelser som påstås å være i strid med miljølovgivning, skal kunne bringes inn for domstolene. Statene kan gjøre adgang til domstolene betinget av at det først klages eller rettes anmodning om omgjøring til vedkommende forvaltningsorgan. Det settes imidlertid en absolutt frist på 18 uker for behandling av slik klage, hvoretter saken uansett kan bringes inn for domstolene.

Alle personer med tilstrekkelig interesse, eller som hevder at en rettighet har blitt krenket, skal ha tilgang til rettslig overprøving i miljøsaker. Kommisjonens direktivforslag legger også opp til at visse kvalifiserte miljøorganisasjoner skal ha søksmålskompetanse. I Europaparlamentets endringsforslag er dette endret, slik at miljøorganisasjoner kan ha søksmålskompetanse på vanlige vilkår, uten at det stilles særlige krav til at de må være ”kvalifiserte” eller lignende. Dette gir sannsynligvis organisasjoner videre søksmålsadgang enn etter norsk rett.

Private personer skal ha en viss adgang til å saksøke andre private rettssubjekter for handlinger og unnlatelser i strid med miljøretten, men bare når de tilfredsstiller visse kriterier nedfelt i nasjonal lovgivning.

Merknader

Den vesentligste forskjellen i forhold til norsk rett er de absolutte fristreglene for behandling av forvaltningsklage. Muligens må også vilkårene for rettslig overprøving av forvaltningssaker i tvistemålsloven § 437 endres. Europaparlamentets forslag går også lenger enn norsk rett i å gi organisasjoner søksmålskompetanse. Det er imidlertid foreslått lovregler om dette i NOU 2001: 32 Rett på sak (utredningen om ny tvistelov).

En klarere søksmålsadgang kan resultere i bedre etterlevelse av miljølovgivningen. Det er derfor grunn til å tro at direktivforslaget kan ha positive miljømessige virkninger.

Sakkyndige instansers merknader

Justisdepartementet sendte Kommisjonens arbeidsdokument på høring 26. juni 2002. Advokatforeningen var positiv og stiller seg bak alle punkter i direktivforslaget. Regjeringsadvokaten sluttet seg til konklusjonen i høringsbrevet om at norsk rett i hovedsak er i samsvar med forslaget.

Rettsakten behandles i EØS-spesialutvalget for miljø.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(02) 17 Forslag til direktiv om ansvar for miljøskade

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivforslaget er å etablere et rammeverk for å forebygge og gjenopprette skade på miljøet. Forslaget bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale. Det objektive ansvaret for miljøskade gjelder bare for visse nærmere angitte virksomheter. Forslaget gjelder ikke private erstatningskrav som følge av miljøskade.

Begrepet ”miljøskade” er definert som skade på beskyttede dyrearter og naturtyper, forurensning av vann og forurensning av jordsmonnet. Andre former for forurensningsskade som dekkes av forurensningsloven, bl.a. personskade og tingskade, omfattes ikke. Det gjøres unntak for miljøskade regulert i visse IMO-konvensjoner om bl.a. ansvar for oljesøl og sjøtransport av farlige stoffer, og for miljøskade forårsaket av kjernefysisk aktivitet.

Ved fare for at miljøskade skal inntreffe, har operatøren et selvstendig ansvar for å sette i verk forebyggende tiltak. Dersom det allerede har inntruffet miljøskade, skal operatøren informere myndighetene og umiddelbart treffe tiltak for å begrense og fjerne utslippet. Nødvendige gjenopprettende tiltak skal også treffes. Myndighetene kan også selv gjennomføre slike tiltak, men har ikke selvstendig tiltaksplikt. Full gjenoppretting foreligger når miljøet er tilbakeført til ”baseline condition” og det er ytt erstatning for eventuelle tap.

Operatøren skal selv bære alle kostnader forbundet med forebyggende og gjenopprettende tiltak. Dersom myndighetene har gjennomført tiltak, skal de kreve kostnadene forbundet med dette tilbakeført fra operatøren. Det er gitt visse unntak fra kostnadsansvaret, f.eks. dersom skaden var forårsaket av en tredjepart eller var et resultat av gjennomføring av et pålegg fra en offentlig myndighet. Det kan også gjøres unntak fra kostnadsansvaret dersom miljøskaden var forårsaket av et utslipp eller hendelse som var i tråd med uttrykkelig tillatelse fra kompetent myndighet. Det er likevel antakelig bare kostnadsansvaret operatøren slipper unna i disse tilfellene. Operatørens ansvar for forebyggende og gjenopprettende tiltak gjelder uansett. Det er gitt en frist på fem år etter at tiltakene er avsluttet, eller etter at den ansvarlige er identifisert, for krav om tilbakeføring av kostnadene forbundet med tiltak. Denne fristen er lenger enn den som gjelder i norsk rett, der den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, jf. foreldelsesloven § 2.

Privatpersoner som er negativt berørt eller som har rettslig interesse i saken, har rett til å anmode om at myndighetene utviser aktivitet. Myndighetene plikter å foreta en vurdering av anmodningen. Myndighetenes beslutning om å gjennomføre tiltak eller ikke skal kunne overprøves av domstolene.

Direktivforslaget pålegger ikke virksomheter som omfattes av regelverket å ha forsikring for mulig ansvar, men myndighetene skal oppfordre forsikringsmarkedet til å utvikle forsikringstyper som dekker ansvar for miljøskade.

Merknader

Forslaget er et viktig ledd i gjennomføringen av prinsippet om at ”forurenser skal betale”. Det er positivt at det ikke griper inn i allerede velfungerende erstatningsregimer, særlig på sjørettens område.

Det kan bli nødvendig med lovendringer som sikrer private adgang til rettslig overprøving av forvaltningens beslutning om ikke å gjennomføre tiltak ved miljøskade. Dette må ses i sammenheng med forslaget til et direktiv om adgang til domstolsprøving i miljøsaker (KOM(2003) 624). Det kan også bli nødvendig med visse endringer av fristene i foreldelsesloven når det gjelder miljøsaker.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv ble sendt på høring 7. oktober 2002. Det påpekes av flere at miljøskade som resultat av tillatt virksomhet overhodet ikke bør omfattes av direktivets regler om tiltaksplikt.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet.

Kapittel II Vann

KOM(03) 550 endelig - Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om beskyttelse av grunnvann mot forurensning

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen har lagt fram forslag til nytt grunnvannsdirektiv som vil være et selvstendig datterdirektiv under rammedirektivet for vann (2000/60/EF). Det skal fra 2013 erstatte det eksisterende grunnvannsdirektivet (80/68/EØF). I henhold til rammedirektivet for vann, artikkel 17, skal datterdirektivet fastsette spesifikke tiltak for å forhindre og kontrollere forurensning av grunnvann.

Bestemmelsene i direktivforslaget skal integrere kravene i det eksisterende grunnvannsdirektivet med kravene i rammedirektivet for vann. Rammedirektivet har felles bestemmelser om administrative ordninger i nedbørsfelt, miljømål i forhold til kvalitet og kvantitet, overvåkingskrav, tiltaksprogram, rapporteringskrav, overgangsordninger, forvaltningsplaner med mer.

Formålet med direktivet om grunnvann er å forhindre og kontrollere forurensning av grunnvann. Forslaget til direktiv setter kriterier for vurdering av god kjemisk status i grunnvann. Videre har det kriterier for å identifisere og reversere signifikante oppadgående trender i forurensningsutviklingen og kriterier for å definere når tiltak må gjennomføres for å reversere disse trendene. Rammedirektivet for vann regulerer direkte utslipp av forurensning til grunnvann. Forslaget til grunnvannsdirektiv viderefører det eksisterende grunnvannsdirektivets bestemmelser som regulerer forurensning ved indirekte utslipp.

Basert på karakteriseringsarbeidet som skal gjennomføres i henhold til rammedirektivet for vann, skal landene innen utgangen av 2005 fastsette maksimumsgrenser for de forurensende stoffene som er identifisert i utsatte grunnvannsforekomster. Lister over slike grenseverdier skal legges fram for Kommisjonen i 2006, som grunnlag for vurdering av evt. felles miljøkvalitetsstandarder. For øvrig gjelder grenseverdier som er fastsatt i eksisterende direktiver for nitrater, biocider og plantevernmidler.

Merknader

Det eksisterende grunnvannsdirektivet er, bortsett fra art. 14, innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om forurensning forårsaket av utslipp av visse farlige stoffer til vann og grunnvann, hjemlet i forurensingsloven.

Sakkyndige instansers merknaderForslaget til nytt direktiv har i begynnelsen av 2004 vært på høring hos berørte instanser, bl. a. for å få synspunkter og grunnlag for å vurdere administrative og økonomiske konsekvenser. Høringsinstansene har overveiende vært positive til direktivforslaget og antar generelt at de administrative og økonomiske konsekvensene ved en implementering av direktivet blir relativt beskjedne.

Forslaget har også vært drøftet i den nasjonale referansegruppen for grunnvann, som ledes av SFT med representanter fra NVE, NGU, Folkehelseinstituttet og JordforskGruppen påpeker at norske grunnvannsforekomster stort sett har meget god kvalitet, men at norske naturforhold med mange grunnvannsforekomster tilsier at det er behov for en risikotilnærming og gruppering av grunnvannsforekomster for å kunne finne en hensiktsmessig forvaltningsløsning.

Det er per i dag ikke identifisert viktige motstridende interesser fra norsk side. Behov for gjennomføring av tiltak og evt. endringer i dagens overvåking vil framkomme etter at karakteriseringsarbeidet i henhold til rammedirektivet for vann er gjennomført.

Direktivforslaget ble lagt fram i spesialutvalget for miljøsaker 10. desember 2003.

Status

Kommisjonen la fram forslag til direktiv 19. september 2003, og forslaget er nå til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(03) 847 Forslag til europaparaments- og rådsdirektiv om forurensning fra visse farlige stoffer til vann (kodifisert versjon)

Sammendrag av innholdet

Forslaget innebærer en strømlinjeforming og kodifisering av direktiv 76/464/EØF som har vært endret mange ganger, bl.a. gjennom innføring av rammedirektivet for vann (2000/60/EF). Forslaget inneholder ikke substansielle endringer i forhold til gjeldende regelverk.

Direktiv 76/464/EØF regulerer utslipp av visse farlige stoffer til vann.

Merknader

Direktiv 76/464/EØF er gjort gjeldende i norsk rett gjennom forskrift om gjennomføring av direktivene i EØS-avtalens vedlegg XX om utslipp av farlige stoffer til vann. Kravene oppfylles gjennom Statens forurensningstilsyns (SFT) arbeid med utslippstillatelser.

Forslaget forventes ikke å få konsekvenser i Norge utover det rent administrative gjennom oppdatering av henvisningene i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget er til behandling i EØS-spesialutvalget for miljøsaker.

Status

Forslaget ble lagt fram i januar 2004 og skal behandles i EUs politiske organer.

Kapittel III Luft

KOM(02) 595 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 1999/32/EF hva gjelder svovelinnhold i marine drivstoff

Sammendrag av innholdet

Någjeldende rådsdirektiv 1999/32/EF om svovelinnholdet i visse mineraloljeprodukter (svoveldirektivet) setter blant annet grenser for innhold av svovel for marine gassoljer (dvs. lette oljer) som benyttes av skip innenfor EUs territorialgrenser. Direktivet inne­holder imidlertid ikke grenser for svovel i tyngre marine oljer. Kommi­sjonen foreslår nå også svovelkrav for de tyngre marine drivstoffene. Kravene som foreslås, er delvis en oppfølging av de krav FNs sjøfartsorganisasjon IMO har vedtatt gjennom MARPOL-konvensjonens vedlegg VI, delvis foreslår Kommisjonen strengere krav.

Det foreslås følgende endringer av direktiv 1999/32/EF mht svovelinnhold i de ulike typene marint drivstoff (der ikke annet er angitt, foreslås kravene å gjelde fra 12 måneder etter at direktivet trer i kraft):

1. Innføring av en grense på 1,5 % for svovelinnhold i marine drivstoff (inkludert tungolje) for alle fartøy i særlige sårbare områder (såkalte SOx Control Areas) som Nordsjøen, Den engelske kanal og Østersjøen. Dette vil være samme grense som i MARPOLs vedlegg VI.
2. Innføring av en grense på 1,5 % for svovelinnhold i marine drivstoff for passasjerskip i trafikk til og/eller fra havner i EU-området fra 1.7.2007.
3. Fjerning av svoveldirektivets nåværende grense på 0,2 % svovel for bruk av marine dieseloljer DMB og DMC som benyttes i EU-farvann. I stedet vil salg av marin dieselolje med over 1,5 % svovel forbys. Dette er spesielt viktig for å sikre at IMO-reglene om bruk av drivstoff med maksimalt 1,5 % svovel i sårbare områder overholdes av skip i internasjonal trafikk (det kan være vanskelig å få tak i lavsvoveldrivstoff utenfor EU-området).
4. Innføring av forbud mot salg av de marine gassoljene DMA og DMX med over 0,2 % svovelinnhold. På den måten vil man sikre tilgjengelighet av lavsvoveldrivstoff som er nødvendig for å overholde kravene.
5. Fjerning av unntak fra svoveldirektivet for skip i internasjonal trafikk skip som krysser en grense mellom et tredjeland og et medlemsland. Dette unntaket har vist seg å være vanskelig å tolke og håndheve på en konsekvent måte.
6. Innføring av en grense på 0,2 % for svovel i marine drivstoff som benyttes av skip mens de ligger til kai i havner innenfor EU-området, samt på innlands vannveier. Dette kravet foreslås skjerpet til 0.1 % fra 1.1.2008.

Det foreslås dessuten at medlemslandene hvert år skal rapportere total mengde drivstoff og gjennomsnittlig svovelinnhold av de ulike typer drivstoff som ble benyttet innenfor landets grenser foregående år og som faller innenfor direktivets virkeområde. Gjennomsnittlig svovelinnhold skal beregnes ved å analysere prøver av drivstoff, og ved hjelp av loggbøker og følgesedler for bunkers. Det gis spesielle regler for hvordan prøvetaking, analyse og inspeksjoner for å bestemme svovelinnholdet skal foretas.

I direktivforslaget inngår en endring av bestemmelsene om landbasert bruk av tungolje i store forbrennings­anlegg i svoveldirektivet. Bakgrunnen for dette er at rådsdirektiv 2001/80/EF om store forbrenningsanlegg (LCP-direktivet) inneholder reviderte bestemmelser for SO2-utslipp fra store forbrenningsanlegg i forhold til rådsdirektiv 88/609/EØF. Endringen som foreslås, vil gjøre svoveldirektivet kompatibelt med rådsdirektiv 2001/80/EF (da SO2-utslippene er en funksjon av svovelinnholdet i brenselet).

Forslaget til nytt direktiv er hjemlet i EF-traktaten art. 175(1).

Merknader

Rådsdirektiv 1999/32/EF inngår i EØS-avtalen og er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter, fastsatt med hjemmel i forurensnings­loven. Siden utkastet til endring av direktiv 1999/32/EF bl.a. setter krav til hvilke driv­stoff som kan benyttes på skip, også i internasjonalt farvann, er det aktuelt å forankre en revidert forskrift både i forurensningsloven og sjødyktighetsloven.

Utslipp fra svovel fra skip bidrar til overskridelse av tålegrensene for forsuring, særlig i utsatte områder på Sør- og Vestlandet. Norge har derfor gjennom flere år arbeidet gjennom FNs sjøfartsorganisasjon IMO for å utvikle regelverk som skal begrense svovelinnholdet i drivstoff som benyttes i internasjonal sjøfart. Slikt regelverk finnes nå gjennom vedlegg VI til MARPOL-konvensjonen som nevnt. Etter aktivt arbeid bl.a. fra Norges side er det under vedlegg VI etablert adgang til å sette strengere krav til svovelinnhold i oljer brukt i trafikk i spesielt sårbare områder. Nordsjøen er som nevnt definert som et slikt område. Svovel­kravene i MARPOL anses som lite strenge. Det er i Norges interesse at det utvikles EU/EØS-regelverk som regulerer svovelinnholdet i marine drivstoff som forbrennes i våre nærområder.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget er nå på offentlig høring i Norge. Forslaget behandles i EØS-spesialutvalget for miljø.

Status

Europaparlamentet har hatt direktivforslaget til første gangs behandling og har vedtatt en del endringer. Endringene gjelder både kravnivåene, kravenes geografiske virke­område og tidsfrister for overholdelse av kravene. Disse endringene innebærer skjerpelser av kravene. Den mest omfattende endringen fra Europaparlamentets side er at kravene om maksimalt 1,5% svovelinnhold foreslås senket til 0,5 % fra 31.12.2008. Dessuten vedtok Europaparlamentet at det skal være mulig å få unntak fra kravene dersom det gjennomføres alternative tiltak som gir samme miljøeffekt.

Kommisjonen har uttalt seg om Europaparlamentets vedtak og gått imot flere av vedtakene som gjelder kravnivå, virkeområde og frister. Bl.a. går Kommisjonen imot at det allerede nå fastsettes svovel­krav på 0,5% fra 31.12.2008. Et slikt krav karakteriseres som prematurt. Derimot støtter Kommi­sjonen at det gis adgang til unntak ved gjennomføring av alternative tiltak.

KOM(03) 423 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om arsen, kvikksølv, nikkel og polysykliske hydrokarboner i omgivelsesluft

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen fremla 16. juli 2003 et forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om arsen, kvikksølv, nikkel og polysykliske hydrokarboner (PAH) i omgivelsesluft. Forslaget blir det fjerde og siste datterdirektivet under rammedirektivet om luftkvalitet (96/62/EF) og omfatter nevnte stoffer.

Forslaget reflekterer målene i det "6. Europeiske miljøhandlingsprogrammet" gjennom å:

0. fastsette mål som ikke skal gi negative helseeffekter
1. forbedre overvåking og forvaltning av luftkvaliteten
2. informere publikum

Rammedirektivet som ligger til grunn for 4. datterdirektiv, forutsetter at det skal lages bindende grenseverdier også for de fire tungmetallene og PAH. Imidlertid fastsetter direktivforslaget ingen bindende grenseverdier for de nevnte stoffene. Det foreliggende forslaget fastsetter bare en grenseverdi (for PAH) som skal forstås som en målsetting. Tungmetallene har ingen mål. Direktivforslaget fastsetter imidlertid vurderingsterskler for arsen, kadmium, nikkel og benzo(a)pyrene (indikator for PAH) som utløser obligatoriske krav om et minimum av faste målinger av luftkonsentrasjonen. Vurderingsterskelen og målet for PAH er imidlertid identiske. I tillegg foreslås det krav om indikative målinger for alle stoffene uansett om vurderingsterskelen overskrides eller ikke. Kravet om indikative målinger inkluderer også kvikksølv og avsetninger for de samme stoffene. Indikative målinger er stikkprøvemålinger med redusert krav til tidsdekning enn faste målinger.

I direktivforslaget stilles det krav om informasjon til publikum. Videre vil overskridelser av vurderingstersklene utløse rapporteringsplikt til kommisjonen.

Dagens målenett i Norge tilfredsstiller sannsynligvis minimumskravet for indikative målinger av tungmetaller og PAH (bortsett fra for deponering). I dag gjøres ingen faste målinger av B(a)P. Et tilfredsstillende målenett må derfor etableres.

En implementering av det foreslåtte datterdirektivet vil i seg selv ikke føre til noen vesentlig miljøgevinst. Derimot vil et bedre overvåkingssystem føre til økt kunnskap med større muligheter for å vurdere målrettete tiltak enn tidligere. Kunnskap om konsentrasjonen av både tungmetallene og PAH er i dag relativt liten.

Merknader

Direktivene 96/62/EF, 1999/30/EF, 2000/69/EF og 2002/3/EF om lokal luftkvalitet inngår i EØS avtalen og er gjort gjeldende i Norge gjennom forskrift om lokal luftkvalitet av 4. oktober 2002. Det foreslåtte direktivet skiller seg fra de øvrige direktivene ved at det ikke fastsetter juridisk bindende grenseverdier for stoffene det omhandler. Rammeverket for overvåking, målinger og rapportering er lik den i eksisterende forskrift. Det bør derfor vurderes nærmere hvordan det foreslåtte direktivet skal implementeres i norsk rett på en hensiktsmessig måte.

Det er ikke utarbeidet generelle norske krav eller forskrifter som omhandler tungmetaller og PAH i utendørsluft. Reguleringer av utslipp fra industri gjøres gjennom krav som stilles gjennom konsesjonssystemet.

Sakkyndige instansers merknader:

Det endelige forslaget fra Kommisjonen har vært på høring hos aktuelle instanser i Norge. Direktivforslaget behandles i EØS-spesialutvalget for miljø.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet. Etter uformelle forhandlinger mellom Rådet og Europaparlamentet er det blitt enighet om et kompromiss i saken. Endelig formalisering av denne enigheten er nært forestående. Kompromisset vil innebære visse endringer i forhold til Kommisjonens opprinnelige forslag.

KOM(03) 403 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv om en ordning for handel med kvoter for klimagasser i EU, for så vidt gjelder de prosjektbaserte mekanismene i Kyotoprotokollen

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la 23. juli 2003 frem forslag til direktiv om hvordan utslippsenheter som stammer fra Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) og felles gjennomføring (JI) under Kyoto-protokollen kan sluses inn i EUs nylig vedtatte kvotesystem. Direktivforslaget ble behandlet av Europaparlamentet den 20. april 2004. Forut for denne behandlingen hadde Europaparlamentet og Rådet kommet frem til politisk enighet om innholdet i direktivet.

Det følgende oppsummerer hovedpunkter i kompromisset som er oppnådd:

Det blir anledning til å benytte utslippsenheter fra CDM i kvotesystemet fra 2005. Fra 2008 blir det også adgang til å bruke utslippsenheter fra JI.

Bruk av utslippsenheter fra CDM og JI fra 2008 er tillatt opp til en viss prosent av tildelingen for hver kvotepliktige enhet. Det enkelte land skal spesifisere dette prosenttaket i den nasjonale tildelingsplanen. Total bruk av utslippsenheter fra CDM og JI skal være forenlig med relevante bestemmelser om supplementaritet i Kyotoprotokollen og Klimakonvensjonen. Dette skal følges opp gjennom rapporteringer fra det enkelte land til Kommisjonen hvert andre år.

Direktivet åpner ikke for bruk av kreditter fra kjernekraftprosjekter. Dette er i samsvar med overenskomsten fra Marrakesh. Heller ikke kreditter fra skogplantingsprosjekter og andre prosjekter som øker opptaket av klimagasser vil godtas i kvotesystemet fra 2005. I forbindelse med gjennomgangen av kvotedirektivet i 2006, bes imidlertid Kommisjonen om å utarbeide forslag til løsninger på noen spesifiserte elementer som muliggjør at utslippsenheter fra denne type prosjekter kan anvendes fra 2008. Direktivet krever at landene ved godkjenning av vannkraftprosjekter med produksjonskapasitet over 20 MW, sørger for at relevante internasjonale kriterier og retningslinjer – herunder kriterier og retningslinjer fra World Commission on Dams – respekteres.

Direktivet får betydning for land/bedrifter som ønsker å investere i JI- eller CDM-prosjekter i land og sektorer som omfattes av EUs kvotesystem. Hvis JI- eller CDM-prosjekter direkte reduserer eller begrenser utslipp fra installasjoner som omfattes av kvotedirektivet, vil kvoter fra disse prosjektene bare kunne utstedes hvis likelydende antall EU-kvoter kanselleres av operatøren for installasjonen. Likeledes, hvis JI- eller CDM-prosjekter indirekte reduserer eller begrenser utslipp fra installasjoner som omfattes av kvotedirektivet, vil kvoter fra disse prosjektene bare kunne utstedes hvis likelydende antall EU-kvoter kanselleres fra vertslandet nasjonale register.

Direktivet åpner ikke for bruk av kvoter fra prosjekter innenlands som leder til utslippsreduksjoner fra utslippskilder som ikke omfattes av kvotedirektivet. Kommisjonen skal imidlertid vurdere behovet for endring ved evalueringen av kvotedirektivet i 2006.

Forslaget legger ikke begrensninger på private virksomheters adgang til å generere, tilegne seg eller konvertere utslippsenheter som stammer fra bruk av CDM og JI, så lenge disse utslippsenhetene holdes utenfor EUs kvotesystem. Direktivforslaget legger heller ikke begrensninger på staters bruk av Kyoto-mekanismene.

Merknader

En kobling mellom EUs kvotesystem og de prosjektbaserte mekanismene under Kyotoprotokollen vil styrke privat sektors incentiver til å delta i JI- og CDM-prosjekter. Slike prosjekter vil bidra til teknologioverføring til bl.a. Russland og utviklingsland. Adgang til å bruke kreditter fra JI- og CDM-prosjekter i EUs kvotesystem vil samtidig redusere de kvotepliktiges kostnader knyttet til oppfyllelse av kvoteplikten. Kvoteprisen vil påvirkes av hvor omfattende restriksjoner EU vedtar på bruken av JI- og CDM-kreditter i kvotesystemet.

Det er nødvendig å vurdere forslaget til mekanismedirektiv og det vedtatte kvotedirektivet samlet. Hvis kvotedirektivet tas inn i EØS-avtalen må også mekanismedirektivet innlemmes i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget til mekanismedirektiv behandles av EØS-spesialutvalget for miljø.

Status

Forslaget er under behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(03) 492 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om visse fluorerte klimagasser

Sammendrag av innhold

Forslag til forordning om regulering av visse fluorerte klimagasser ble lagt frem av Kommisjonen 11. august 2003.

Formålet med forslaget er å redusere utslippene av de sterke klimagassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK) og svovelhexafluorid (SF6).

Forslaget er en del av EUs "European Climate Change Program" som ble etablert i juni 2000 for å identifisere ytterligere kostnadseffektive tiltak for å møte EUs forpliktelse under Kyoto-protokollen.

Det er lagt vekt på å sikre overensstemmelse med eksisterende lovgivning knyttet til ozonnedbrytende gasser og å hindre at tiltakene er kontraproduktive i forhold til utfasingen av KFK og HKFK.

Hovedfokus er på minimalisering av lekkasjer og oppsamling av brukt gass fra typiske bruksområder som for eksempel kjøleanlegg. Dette skjer gjennom å stille krav til bokføring av gassforbruk, regelmessige lekkasjekontroller og systemer for deteksjon av lekkasjer. For de fleste typer utstyr og gassflasker stilles det også krav om forsvarlig oppsamling av brukt gass. Videre må medlemslandene etablere programmer for opplæring og sertifisering av personell som utfører lekkasjeinspeksjoner og som behandler avtappet gass.

Forslaget til forordning legger opp til en utfasing av de sterkeste fluorerte gassene (globalt oppvarmingspotensial (GWP)større enn 150) i luftkondisjonerings­anlegg i nye personbiler og varebiler f.o.m. 2009 t.o.m. 2013. Dette innebærer i praksis at HFK-134a erstattes av HFK-152a eller naturlige kuldemedier som CO ₂ og hydrokarboner. For å sikre fleksibilitet i overgangsperioden skal det innføres systemer for handel med kvoter og opptjening av kreditter.

Det innføres forbud mot bruk av SF6 til magnesiumsstøping f.o.m. 2007, men med unntak for støperier med forbruk på under 500 kg i året. Ett år etter ikrafttredelse av forordningen forbys (med mulig unntak vedr. hensyn til nasjonale sikkerhetskrav) markedsføring av HFK-holdig enkomponent skum. To år etter ikrafttredelse forbys markedsføring av nye vinduer som inneholder fluorerte gasser. Det innføres også en del forbud på områder der bruken allerede er sterkt synkende og hvor det generelt finnes gode alternativer.

Merknader

I Norge er utslipp av PFK fra aluminiumsindustrien, bruk av høyspentbrytere og lignende som inneholder SF ₆ samt produksjon av høyspentbrytere med SF ₆, regulert gjennom bransjeavtaler. Bruk av SF ₆ i magnesiumsindustrien er underlagt konsesjonsbehandling etter forurensningsloven.

Bruk av HFK og PFK til andre formål har siden 1. januar 2003 vært avgiftsbelagt. Miljøverndepartementet arbeider med å få på plass en refusjonsordning knyttet til avgiften for å stimulerer til at mest mulig brukt vare samles inn, slik at utslipp unngås. Eksisterende bransjeavtaler, praktisering av forurensningsloven og vedtak om avgift på HKF/PFK og kommende refusjonsforskrift for HFK/PFK gir trolig i de fleste henseender større incentiver til å redusere utslippene enn forordningen alene ville gitt.

Dersom forordningen innlemmes i EØS-avtalen, må den som sådan gjennomføres i norsk rett. Dette forutsetter vedtak av en ny forskrift. Forordningen kan medføre en skjerping av utslippstillatelsene for SF ₆ fra magnesiumsstøperier og få konsekvenser for norsk produksjon av isolasjonsskum.

Videre vil kravet til luftkondisjonerings­anlegg i kjøretøy videre kunne medføre endring i forskrift om krav til kjøretøy. Det må etableres programmer for opplæring og sertifisering av personell som utfører lekkasjeinspeksjoner og som behandler avtappet gass.

Utover dette antas det at gjeldende ordninger og praksis kan videreføres. Det antas ikke at forordningen vil få direkte konsekvenser for avgiften på HFK og PFK eller den kommende refusjonsforskriften for HFK og PFK.

Mange av tiltakene omtalt i forordningen omfatter anvendelsesområder som i praksis ikke forekommer i Norge i dag.

Kravet om utfasing av fluorerte drivhusgasser i luftkondisjoneringsanlegg vil kunne ha positive ringvirkninger for Norsk Hydro som leverandør av miljøteknologi, jf. at Norsk Hydro har patentert et kjølesystem basert på CO ₂.

Sakkyndige instansers merknader:

Miljøverndepartementet har hatt forslaget til forordning på høring og mottatt svar fra 13 høringsinstanser. Et flertall av høringsinstansene ser enten positivt på forslaget til forordning eller har ingen konkrete merknader til det. Flere høringsinstanser ønsker at forordningens bestemmelser om lekkasjekontroll og kompetansebyggende tiltak skal komme i stedet for, og ikke i tillegg til, avgiften på HFK/PFK. Forslaget til forordning behandles i EØS-spesialutvalget for miljø.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Kapittel V Avfall

KOM(03) 379 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap

Sammendrag av innholdet

Forslaget endrer rådsforordning (EØF) nr. 259/93 om overvåking og kontroll av avfallstransport innen, inn i og ut av Det europeiske fellesskap (transportforordningen). Rådsforordningen er en del av EØS- avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94), bind 12A, s. 285). Transportforordningen regulerer som utgangspunkt alle typer avfall, transportert på alle mulige måter. Forordningen gir regler for hvilke prosedyrer som skal følges for den enkelte transport. I dag opererer man med tre hovedprosedyrer for transport av avfall; 1) ikke-farlig avfall til gjenvinning, hvor regelen er at transporten skal følges av visse opplysninger, 2) visse typer farlig avfall til gjenvinning, hvor mottakerlandet skal varsles, men hvor dette kan bli bundet gjennom stilltiende samtykke og 3) all annen transport, hvor regelen er at det skal varsles og gis skriftlig samtykke/avslag til transporten. Kommisjonen foreslår nå som hovedregel å fjerne prosedyre 2, slik at et land ikke lenger skal kunne bli bundet ved stilltiende samtykke. Dette vil ifølge Kommisjonen forenkle og klargjøre systemet, samtidig som det sikrer tilstrekkelig kontroll med transport av farlig avfall. På denne måten sikres også oppfølging av internasjonale forpliktelser som følge av endringer i Basel-konvensjonen om grensekryssende transport av farlig avfall av 22. mars 1989.

Øvrige endringer av betydning:

Utvidet adgang til å kreve tilbakesendt avfall

Dagens forordning gir adgang til å kreve farlig avfall tilbakesendt under bestemte forutsetninger. Dette er i forslaget utvidet til også å gjelde ikke-farlig avfall.

Økonomisk garanti

Den økonomiske garantien er utvidet til å dekke transporten helt fram til avfallet er behandlet. I det eksisterende regelverket blir garantien avsluttet når avfallet har kommet fram til et mellomlagringssted i mottakslandet. Dermed dekker ikke garantien de tilfellene der noe negativt skjer mellom lagrings- og behandlingssted.

Krav om skriftlig samtykke fra transittland ved import/eksport

Ved import/eksport fra EU til 3. land (herunder til EFTA-land) av avfall til sluttbehandling inneholder forslaget et krav til skriftlig tillatelse fra transittlandet. Ved transport innad i EU er regelen at transittland kan bli bundet også gjennom stilltiende samtykke, dvs. at en stat anses å ha bifalt transporten dersom det ikke er gitt uttrykk for noe annet inne en gitt frist. Bakgrunnen for at transitt innad og ut av EU er regulert ulikt, er særlige krav til slik transport i Basel-konvensjonen.

Merknader:

Norge implementerte i 1994 EUs regelverk for grensekryssende transport av avfall gjennom fastsettelse av forskrift om grensekryssende transport av avfall av 30.12.94 nr. 1231 (transportforskriften). Forskriften er endret flere ganger i samsvar med endringene i EUs regelverk, sist 18. mars 2003. Kommisjonens forslag til endring vil kreve ny endring av transportforskriften.

Endringene vil neppe få noen særlige konsekvenser verken for næringslivet eller myndighetene. Det gis i Norge også i dag skriftlig tillatelse til hver enkelt eksport og import (det har sammenheng med forvaltningslovens krav om skriftlige vedtak og om klage). Endringen om at stilltiende samtykke faller bort, får derfor ikke konsekvenser i Norge.

Sakkyndige instansers merknader:

Direktivforslaget anses ikke å ha vesentlig konsekvenser, og har derfor ikke vært på høring. Forslaget har vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø to ganger, sist 1. oktober 2003 .

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(03) 319 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om håndtering av avfall fra utvinningsindustrien (mineralavfall)

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la frem forslaget til direktiv 2. juni 2003. Formålet med direktivet er å forhindre eller redusere negative helse- og miljømessige effekter i forbindelse med håndtering av avfall fra mineralindustrien. Direktivforslaget omfatter avfall fra alle deler av den landbaserte utvinningsindustrien. Forslaget omfatter ikke lavrisikoavfall, slik som ikke-forurenset jord og avfall fra prospektering av mineralressurser. I tillegg gjelder det lempeligere krav for ikke-farlig og inert avfall (inert = avfall som ikke gjennomgår noen betydelig fysisk, kjemisk eller biologisk omdanning). Videre er bl.a. avfall fra offshorevirksomhet unntatt fra direktivet.

Et sentralt krav er at virksomheter som håndterer avfall fra mineralindustrien, skal ha tillatelse fra myndighetene. Kravet gjelder likevel ikke virksomheter som bare håndterer ikke-farlig og inert avfall. For slike virksomheter er det tilstrekkelig at myndighetene mottar dokumentasjon på at direktivets krav til disse virksomhetene er oppfylt. Alle virksomheter skal utarbeide en avfallshåndteringsplan for behandling, gjenvinning og sluttbehandling av avfall fra virksomheten. For lokaliteter som kan representere en potensiell fare for omgivelsene, skal den ansvarlige utarbeide en plan for tiltak som skal iverksettes i tilfelle større ulykker. Myndighetene skal utarbeide en tilsvarende plan for tiltak som skal iverksettes utenfor den ansvarliges eget område. Forslaget stiller krav om etablering av en finansiell garanti med sikte på å sikre forsvarlig avslutning og etterdrift av avfallsanlegg. Garantien skal være på plass før nye lokaliteter tas i bruk. Garantibeløpet skal fastsettes av myndighetene på grunnlag av en stedsspesifikk behovsvurdering og skal justeres jevnlig i takt med endringer i forventet behov.

Merknader

Direktivforslaget går på enkelte punkter lengre enn gjeldende norsk lovgivning og praksis. Dette gjelder spesielt krav til mindre virksomheter. Forslaget vil derfor kreve endringer i norsk regelverk og utslippstillatelser gitt i medhold av forurensningsloven. Det må vurderes i hvilke deler av regelverket det vil være mest hensiktsmessig å implementere de nye kravene. Siden direktivforslaget ikke stiller krav om at virksomheter som kun genererer inert og ikke-farlig avfall må ha utslipptillatelse, kan kravene til disse virksomhetene nedfelles i forskrifter. Som følge av at direktivforslaget krever at andre virksomheter som håndterer annet avfall fra utvinningsindustrien, må ha tillatelse, må det foretas en gjennomgang og eventuelt revisjon av eksisterende utslippstillatelser for å sikre at alle relevante bestemmelser i det nye direktivet blir gjort juridisk bindende for de ansvarlige etter direktivet.

Forslagets betydning for norske virksomheter vil variere avhengig av art og mengde avfall som oppstår i den enkelte virksomhet. Direktivet vil omfatte mange små anlegg i Norge, men som følge av at de fleste av disse bare genererer inert og ikke-farlig avfall, vil de bare bli omfattet av enkelte av direktivets krav. Kun et fåtall større virksomheter i Norge vil bli omfattet av direktivet i sin helhet.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivforslaget har ikke vært på høring. Statens forurensningstilsyn har imidlertid vært i kontakt med berørte bransjeorganisasjoner og Bergvesenet og innhentet deres synspunkter på forslaget. Kort oppsummert ønsker næringslivet seg at mindre virksomheter som kun genererer inert og ikke-farlig avfall, ikke skal omfattes av direktivet, og at kravet om finansiell garanti innarbeides i den nye mineralloven. Forslaget er også behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø ved flere anledninger.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.