Rettsakten endrer vedtak 92/216/EØF slik at navn og adresse på koordinerende myndighet (i Norge:Norsk Rikstoto) formidles til Kommisjonen som publiserer listen på websiden http://forum.europa.eu.int/Public/irc/sanco/vets/information

Vedtak 92/216/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0159 Kommisjonsvedtak 2004/159/EF av 16. februar 2004 om endring for annen gang av vedtak 2002/975/EF om å ta i bruk vaksinasjon som supplement til tiltakene for å kontrollere infeksjon med lavpatogen aviær influensa i Italia og om spesifikke kontrolltiltak med flytting av dyr

Sammendrag av innholdet

Rettsakten forlenger varigheten av det vaksinasjonsprogrammet Italia har satt i verk i forbindelse med bekjempelse av lavpatogen aviær influensa. Selve gjennomføringen av programmet endres noe. Det gis mulighet for å vaksinere avlsfjørfe. Videre blir en del rettsakter som ble fastsatt i forbindelse med høypatogen aviær influensa i Italia i 2000 og i Nederland og Belgia i 2003 opphevet. Det gjelder vedtakene 2000/149/EF, 2003/153/EF, 2003/359/EF og 2003/428/EF. De kommer inn under forenklet prosedyre og er ikke tatt inn i EØS-avtalen, men gjennomført i Norge samtidig med at de trådte i kraft i EU.

Vedtak 2002/975/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 100/2003 av 26. september 2003).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 3. mai 2001 nr. 458 om særskilte beskyttelsestiltak ved innførsel av levende fjørfe og rugeegg fra Italia.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0186 Kommisjonsvedtak 2004/186/EF av 16. februar 2004 om endring av visse vedlegg til vedtak 96/510/EF når det gjelder avlsmessige krav ved innførsel av sæd, egg og embryo fra dyr av hestefamilien

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer vedlegget i vedtak 96/510/EF når det gjelder avlsmessige krav ved innførsel av sæd, egg og embryo fra dyr av hestefamilien, slik at det stilles samme avlsmessige krav ved innførsel av avlsmateriale fra tredjestater som ved handel innen EØS. Vedtak 96/510/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998).

Merknader

Rettsakten krever endring av avlssertifikatene som er vedlegg til forskrift 13. januar 1999 nr. 67 om godkjente (reinavla/registrerte) dyr av hestefamilien.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0199 Kommisjonsvedtak 2004/199/EF av 27. februar 2004 om endring av vedtak 93/52/EØF angående godkjenning av visse italienske provinser som offisielt fri for brucellose

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer listen over regioner i medlemsstatene med status som offisielt fri for brucellose hos småfe. Endringen gjelder tilføyelse av visse provinser i Italia. Vedtak 93/52/EØF er del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0215 Kommisjonsvedtak 2004/215/EF av 1. mars 2004 om gjennomføring av rådsdirektiv 64/432/EØF når det gjelder tilleggsgarantier for handel innen Fellesskapet med storfe med hensyn til infeksiøs bovin rhinotracheitt og godkjenning av utryddelsesprogrammene som visse medlemsstater har lagt frem

Sammendrag av innholdet

Rettsakten oppdaterer bestemmelsene om medlemsstater/regioner i medlemsstater som kan anses som fri for infeksiøs bovin rhinotracheitt og derfor kan stille krav om tilleggsgarantier i forbindelse med innførsel av storfe fra andre medlemsstater. Tyskland har søkt om og blir godkjent som fri. Fordi det har vært en rekke endringer i bestemmelsene og tilføyelse av nye stater/regioner på listen, har Kommisjonen funnet det formålstjenlig å lage en helt ny rettsakt. Rettsakten opphever derfor det tidligere vedtak 93/42/EØF (er en del av EØS-avtalen, jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Direktiv 64/432/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0216 Kommisjonsvedtak 2004/216/EF av 1. mars 2004 om endring av rådsdirektiv 82/894/EØF om rapportering av dyresykdommer innen Fellesskapet for å inkludere visse hestesykdommer og visse sykdommer hos bier på listen over rapporteringspliktige sykdommer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten føyer en del hestesykdommer til listen over notifiseringspliktige sykdommer i den hensikt å ha tilsvarende liste innen EU som den OIE har. I tillegg føres bisykdommene liten kubebille og Tropilaelaps-midd opp på listen.

Direktiv 82/894/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 19. mars 1965 nr. 9941 om fortegnelse over sjukdommer som omfattes av matloven for så vidt gjelder bisykdommene. De hestesykdommene som rettsakten omfatter, er allerede tatt inn i forskriften.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0226 Kommisjonsvedtak 2004/226/EF av 4. mars 2004 som godkjenner diagnostiske metoder for påvisning av antistoffer mot bovin brucellose innenfor rammen av rådsdirektiv 64/432/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner bruk av komplementbindingstest, bufret brucellaantigen-tester og ELISA-tester, utført i henhold til krav i direktiv 64/432/EØF, i forbindelse med sertifisering for brucellose-status ved handel. Når en av de ovennevnte diagnostiske metodene benyttes, skal metoden spesifiseres i helsesertifikat. Rettsakten opphever samtidig vedtak 2000/330/EF som godkjenner diagnostiske metoder for påvisning av antistoffer mot bovin brucellose innenfor rammen av rådsdirektiv 64/432/EØF.

Rådsdirektiv 64/432/EØF er del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92). Det samme er vedtak 2000/330/EF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 125/2001 av 23. november 2001).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0230 Kommisjonsvedtak 2004/230/EF av 5. mars 2004 om endring av vedtak 2003/467/EF om godkjenning av visse provinser i Italia som offisielt fri for bovin tuberkulose og bovin brucellose

Sammendrag av innholdet

Rettsakten tilføyer visse provinser i Italia på liste over regioner offisielt fri for bovin tuberkulose og liste over regioner offisielt fri for bovin brucellose

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0233 Kommisjonsvedtak 2004/233/EF av 4. mars 2004 om godkjenning av laboratorier for å kontrollere effekten av vaksinering av kjøttetere mot rabies

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner laboratorier i medlemsstater for å analysere blodprøver av kjøttetere for å kontrollere om vaksinering mot rabies har vært effektiv. Vedtak 2001/296/EF med endringer i vedtakene 2001/808/EF og 2002/341/EF oppheves. Alle tre vedtakene er en del av EØS-avtalen, jf. EØS-komiteens beslutninger nr. 75/2002 av 25. juni 2002, nr. 118/2002 av 27. september 2002 og nr. 30/2003 av 14. mars 2003.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0235 Kommisjonsvedtak 2004/235/EF av 1. mars 2004 om tilleggsgarantier med hensyn til salmonella for forsendelser av verpehøns til Finland og Sverige

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter tilleggskrav for salmonella ved innførsel av verpehøns til Finland og Sverige som skal settes inn i overvåkede flokker. Vedtak 95/161/EF med samme navn og innhold, oppheves. Vedtak 95/161/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 28. desember 2001 nr. 1616 om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av fjørfe og rugeegg

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 L 0033 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/33/EF av 21. oktober 2002 om endring av rådsdirektivene 90/425/EØF og 92/118/EØF med hensyn til helsekrav for animalske biprodukter

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer virkeområdet til direktiv 92/118/EØF (balai-direktivet) til bare å gjelde for de animalske produktene som skal brukes til humant konsum. Dette er en konsekvens av at forordning (EF) nr. 1774/2002 (biproduktforordningen) i fremtiden vil regulere omsetning og innførsel av animalske biprodukter. Henvisningen i direktiv 90/425/EØF til balai-direktivet endres til forordning (EF) nr. 1774/2002. Rådsdirektiv 90/425/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92). Det samme er rådsdirektiv 92/118/EØF (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 13. august 1999 nr. 1074 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av visse animalske produkter og animalsk avfall og forskrift 18. oktober 2002 nr. 1180 om fra hvilke tredjestater det kan importeres egg, eggprodukter, snegler, froskelår, gelatin, honning, melk og melkebaserte produkter samt visse kjøttprodukter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 L 0043 Rådsdirektiv 2003/43/EF av 26. mai 2003 om endring av direktiv 88/407/EØF om dyrehelsemessige betingelser for handel med og import av storfesæd

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer direktiv 88/407/EØF om dyrehelsemessige betingelser for handel med og import av storfesæd. De viktigste endringene er at:

1. Storfesæd som skal eksporteres til andre EØS-stater kan lagres ved offentlig godkjente sæddepoter
2. For å bli godkjent må depotene stå under permanent tilsyn av en stasjonsveterinær, være bygd eller isolert slik at kontakt med dyr utenfor forhindres og være bygd slik at lagerfasilitetene enkelt kan reingjøres og desinfiseres. De må dessuten drives i samsvar med visse krav og inspiseres av offentlig veterinær minst to ganger i året
3. Varigheten av isolasjonsperioden før inntak av dyr på seminstasjonen er redusert fra 30 til 28 dager
4. Dyr som kommer fra besetninger som er fri for IBR/IPV i henhold til artikkel 2.3.5.3. i den internasjonale dyrehelsekodeksen er unntatt fra kravet om testing for sjukdommen i preisolasjonsperioden. Kravene om testing for IBR/IPV i isolasjonsperioden og årlig etter inntak på seminstasjonen er videreført
5. Testing for BVD/MD i preisolasjonsperioden skal omfatte både virusisolasjonstest og antistofftest. Det er også tatt inn krav om virusisolasjonstest og antistofftest i isolasjonsperioden, samt krav om årlig antistofftest av seronegative dyr etter inntak på stasjonen.
   
   Både seronegative og seropositive dyr kan tas inn på seminstasjonen dersom ingen av dyra som var seronegative i preisolasjonsperioden serokonverterer i isolasjonsperioden. Hvis noe dyr serokonverterer skal isolasjonstida forlenges for alle seronegative dyr inntil det ikke har forekommet serokonvertering hos noe dyr i gruppa over en periode på 3 uker. Seropositive dyr kan tas inn på seminstasjonen. Før første leveranse av sæd fra slike okser, skal imidlertid en sædprøve ha vært gjenstand for virusisolasjonstest eller ELISA-test for BVD/MD. Er testresultatet positivt, skal oksen fjernes fra seminstasjonen og all sæden fra den destrueres. Skulle seronegative dyr bli seropositive etter inntak på stasjonen, skal hvert ejakulat fra dyret etter siste negative test kasseres eller testes for virus med negativt resultat
6. I isolasjonsperioden før inntak på seminstasjonen skal okser som er yngre enn 6 måneder, eller som fra de var 6 måneder gamle bare har hatt kontakt med andre okser, testes én gang for campylobacter fetus subsp veneralis og thrichomonas foetus. Okser som er 6 måneder eller eldre, som kan ha hatt kontakt med hunndyr før isolasjons-perioden tar til, skal testes tre ganger med ukentlig intervall
   
   Etter inntak på seminstasjon er det bare okser som står i eller har kontakt med okser som står i sædproduksjon som trenger å testes. Dessuten skal okser som settes i sædproduksjon etter et opphold på mer enn 6 måneder testes senest 30 dager før produksjonen gjenopptas
7. Godkjente sæddepoter både i og utenfor EU skal listeføres på samme måte som seminstasjoner
8. Prosedyrene for å fastsette lister over godkjente stasjoner/depoter i tredjeland skal heretter være slik at Kommisjonen, på basis av garantier og lister fra vedkommende tredjeland, sender forslag til nye eller endrede lister på høring til medlemslandene med en høringsfrist på 20 arbeidsdager. Forslagene anses akseptert dersom ingen kommentarer mottas. Medlemslandene skal i så fall tillate import fra stasjonene/depotene på listene 10 arbeidsdager etter at de er offentliggjort. Dersom Kommisjonen mottar skriftlige kommentarer eller selv finner det nødvendig, skal den informere medlemslandene og ta legge saken fram for avstemming på førstkommende SCoFCAH-møte.
   
   Kommisjonen er ansvarlig for at oppdaterte lister er tilgjengelige for allmennheten

Direktivet trer i kraft i EU 1. juli 2004. Fram til 31. desember 2004 er det likevel tillatt å handle med sæd som har blitt tatt ut, behandlet og lagret i henhold til de gamle reglene og følges av ”gammelt” helsesertifikat. Etter 31. desember 2004 skal medlemslandene ikke tillate handel med eller import av sæd i henhold til de gamle reglene med mindre den er tatt ut, behandlet og lagret før 31. desember 2004.

Direktiv 88/407/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1489 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfesæd.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

303 L 0050 Rådsdirektiv 2003/50/EF av 11. juni 2003 om endring av direktiv 91/68/EØF angående gjeninnføring av kontroll med forflytning av småfe

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjeninnfører kontroll med forflytning av småfe for å sikre bedre dyrehelse. Bakgrunnen er munn- og klauvsyke som i stor grad ble spredt pga småfeforflytning. Rettsakten fastsetter generelle helsevilkår, og vilkår for oppsamlingssteder, forhandlere og transportører. Det følger med oppdaterte helseattester. Rettsakten gjelder fra 1. juli 2004. Direktiv 91/68/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1480 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av småfe og forskrift 26. mars 2002 nr. 309 om begrensninger ved forflytninger av levende klauvdyr mellom land i EØS.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

303 L 0065 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/65/EF av 22. juli 2003 om endring av rådsdirektiv 86/609/EØF om tilpasning av medlemsstatenes lover og forskrifter med hensyn til beskyttelse av dyr som brukes til forsøk og andre vitenskapelige formål

Sammendrag av innholdet

Rettsakten åpner for bruk av komitologiprosedyre for godkjenning av eventuelle endringer i vedlegg til direktivet som omhandler tekniske krav til hold og stell av forsøksdyr. Kravene er basert på Europarådets konvensjon om beskyttelse av forsøksdyr. Direktiv 86/609/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Den er et prosedyrevedtak som åpner for en enklere behandling av endringer i vedlegget til direktivet. Det medfører en delegering av myndighet til Kommisjonen og åpning for en komitologiprosedyre. Dette er svært gledelig for Norge som ellers har liten anledning til å delta i arbeid med utvikling av dyrevernregelverk innen EU siden det meste foregår på råds- og parlamentsnivå.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 L 0074 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/74/EF av 22. september 2003 om endring av rådsdirektiv 96/22/EF om forbud mot bruk av visse stoffer med hormonell eller tyreostatisk virkning samt beta-agonister til produksjonsdyr

Sammendrag av innholdet

I rettsakten er det på bakgrunn av uttalelser fra den veterinære vitenskapskomiteen (SCVPH), gjort endringer i direktiv 96/22/EF med hensyn til bruk av hormon-preparater til produksjonsdyr. På grunn av karsinogen virkning rettes det spesiell oppmerksomhet mot hormonet østradiol 17-beta og dens derivater. Det er tidligere innført forbud mot å bruke dette virkestoffet som vekstfremmer. Nå vil man begrense den terapeutiske anvendelse til behandling av masererte eller mumifiserte fostre samt ved pyometra hos storfe. Østradiol 17-beta og dens esterderivater kan frem til 14. okt. 2006 benyttes for brunstinduksjon hos storfe, småfe og hest. Det er kun veterinær som kan utføre medikamentell behandling med hormon-preparatet og som skal notere behandlingen i virksomhetens medisinjournal.

Direktiv 96/22/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. januar 2000 nr. 65 om kontrolltiltak for restmengder av visse stoffer i animalske næringsmidler, produksjonsdyr og fisk for å sikre helsemessige trygge næringsmidler. Restriksjon ved bruk av østradiol 17-beta må spesifiseres.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

303 L 0085 Rådsdirektiv 2003/85/EF av 29. september 2003 om Fellesskapets tiltak for bekjempelse av munn- og klauvsjuke, oppheving av direktiv 85/511/EØF og vedtakene 89/531/EØF og 91/665/EØF og endring av direktiv 92/46/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter minimumstiltak for kontroll av munn- og klauvsjuke (MKS) i Fellesskapet. Dette omfatter:

1. Krav om meldeplikt samt internasjonal rapportering ved utbrudd av MKS.
2. Tiltak som skal gjennomføres ved mistanke om eller bekreftet utbrudd av KSP i dyrehold, slakterier, grensekontrollstasjoner og transportmidler, både i det primære dyrehold og i kontaktdyrehold, herunder krav om epidemiologiske undersøkelser utført av spesielt opplærte veterinærer.
3. Regler om etablering av soner omkring sykdomsutbrudd og hvilke tiltak som skal gjennomføres i etablerte soner, herunder forbud og unntak vedrørende forflytning av dyr og produkter, ”placing on the market” av produkter (ferskt kjøtt, kjøttprodukter, melk og melkeprodukter, sæd, embryo og ova, og øvrige produkter) fra mottakelige arter og av fôr, og transport av gjødsel.
4. Regionalisering i restriksjons- og frisoner, identifikasjon og forflytningskrav.
5. Prinsipper for nødvaksinasjon.
6. Tiltak i vaksinasjonssonen etter vaksinasjon, i 5 faser fram til fristatus for MKS er reetablert.
7. Reetablering av MKS-fri status, kravene avhenger av om vaksinering er gjennomført eller ikke.
8. Krav vedrørende laboratorier som håndterer viruset, genom, antigener og vaksiner fra slike antigener. Krav til nasjonale laboratorier for MKS, og hvordan MKS skal diagnostiseres.
9. Krav til beredskapsplaner, beredskapsøvelser, organisering av sykdomskontroll samt til ekspertgruppe.
10. Krav vedr. bruk, fremstilling og salg av MKS-vaksine, samt til antigen- og vaksinerbanker.
11. Tiltak ved utbrudd av MKS hos ville dyr.

Rettsakten oppdaterer og erstatter tidligere MKS-direktiv 85/511/EØF som i hovedsak regulerte de samme prinsipielle forholdene. Samtidig slettes vedtak 89/531/EØF som utpeker et referanselaboratorium for identifikasjon av MKS-virus og som fastsetter laboratoriets funksjoner, og vedtak 91/665/EØF som utpeker Fellesskapets koordinerende institutt for MKS-vaksiner og som fastsetter dets funksjoner.

Rettsakten setter også restriksjoner på forflytning av hest ved utbrudd av MKS.

Direktiv 92/46/EØF om helsemessige bestemmelser vedr. produksjon og salg av melk, varmebehandlet melk og melkebaserte produkter sørger for behandling av melk fra dyr innenfor MKS-overvåkingssone (10 km radius). Disse kravene er ikke tilstrekkelige, og krav til behandling av melk og melkeprodukter i hht. OIEs anbefalinger er derfor spesifisert i 2003/85/EF.

Direktiv 85/511/EØF og vedtak 89/531/EØF er begge en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92). Det er også vedtak 91/665/EØF og direktiv 92/46/EØF (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om bekjempelse av dyresjukdommer (bekjempelsesforskriften). Det må videre utarbeides instrukser (faglig bekjempelsesplan og administrativ beredskapsplan), samt skjemaer for epidemiologiske undersøkelser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 L 0099 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/99/EF av 17. november 2003 om kontroll med zoonoser og zoonotiske agens, endring av rådsvedtak 90/424/EØF og oppheving av rådsdirektiv 92/117/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten har til formål å sikre effektiv overvåking av zoonoser, zoonotiske agens og resistens mot antimikrobielle midler. Medlemsstatene skal sørge for at data om forekomst om zoonoser, zoonotiske agens og resistens blir samlet inn, analysert og offentliggjort. Det skal utpekes en eller flere myndigheter i hvert land som har ansvaret for å gjennomføre bestemmelsene i direktivet. Hvis det er flere myndigheter i et land, pålegges de å samarbeide.

Rettsakten går detaljert inn på hvordan overvåkingen av zoonoser skal skje:

1. I generelle regler listes det hvordan data skal samles inn med sikte på å identifisere og beskrive farekilder, vurdere eksponering og beskrive risiko i forbindelse med zoonoser. Hva som er zoonoser er listet i vedlegg I til direktivet
2. Det kan lages samordnede overvåkingsprogrammer for en eller flere zoonoser i medlemsstatene
3. Hvis næringsmiddelvirksomheter gjør undersøkelser på zoonotiske agens, forpliktes de til å meddele resultatet til vedkommende myndighet
4. Det er regler for hvordan næringsmiddelbårne utbrudd av zoonoser skal undersøkes
5. Medlemsstatene skal vurdere tendenser i og kilder for zoonoser, zoonotiske agens og resistens, rapport skal sendes Kommisjonen, som videresender dem til Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA). EFSA skal gå gjennom og lage en sammenfattet rapport
6. Det skal utpekes et referanselaboratorium innen Fellesskapet og nasjonale referanselaboratorier innen hver enkelt medlemsstat

Samtidig med rettsakten er det fastsatt en forordning om kontroll med og bekjempelse av salmonella og andre zoonotiske agens, forordning (EF) nr. 2160/2003 (se denne). Direktiv 92/117/EØF, som har bestemmelser om spesifikke bekjempelsesregler for zoonoser, blir opphevet. Direktiv 92/117/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94). Vedtak 90/424/EØF, som det gjøres noen endringer i, gjelder visse utgifter på veterinærområdet og kommer ikke inn under EØS-avtalen.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. januar 1995 nr. 107 om overvåkning av og kontroll med forekomsten av salmonella hos levende dyr.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal vurderes av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 L 0041 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/41/EF av 21. april om oppheving av visse direktiver om næringsmiddelhygiene og helseaspekter ved produksjon og omsetning av visse produkter av animalsk opprinnelse til humant konsum, og endring av rådsdirektivene 89/662/EØF og 92/118/EØF og rådsvedtak 95/408/EF

Sammendrag av innholdet

Som et resultat av de øvrige forslagene under KOM(00) 438 (hvorav KOM(00) 438 (4) er vedtatt som rådsdirektiv 2002/99/EF) og KOM(02) 377, vil 17 rådsdirektiver om næringsmiddelhygiene og helseaspekter ved produksjon og frambud av produkter av animalsk opprinnelse til konsum, bli opphevet. Forslaget lister de 17 direktivene (rådsdirektivene 93/43/EØF, 64/433/EØF, 71/118/EØF, 72/461/EØF, 77/96/EØF, 77/99/EØF, 80/215/EØF, 89/362/EØF, 89/437/EØF, 91/492/EØF, 91/493/EØF, 91/494/EØF, 91/495/EØF, 92/45/EØF, 92/46/EØF, 92/48/EØF og 94/65/EØF). I tillegg foreslås det at vedlegg II til rådsdirektiv 92/118/EØF oppheves, og at det foretas endring i vedlegg A til rådsdirektiv 89/662/EØF og artikkel 9 i rådsdirektiv 91/67/EØF.

Merknader

Forslaget er en naturlig følge av de endringer som er foreslått i KOM(00) 438(1) og (2) og KOM(02) 377.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

300 R 1760 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1760/2000 av 17. juli 2000 om innføring av en ordning for identifikasjon og registrering av storfe og om merking av storfekjøtt og storfekjøttprodukter og om oppheving av rådsforordning (EF) nr. 820/97

Sammendrag av innholdet

Forordningen er delt i tre avdelinger. Avdeling I gjelder identifikasjon og registrering av storfe, avdeling II gjelder merking av storfekjøtt og ‑produkter, og avdeling III gir generelle bestemmelser.

Bak forordningen ligger betraktningen om at for å bevare og øke forbrukernes tillit til storfekjøtt, og for å unngå å villede forbrukerne, er det nødvendig med regler om merking med forbrukeropplysninger. Det er lagt vekt på å innføre en mer effektiv ordning for identifikasjon og registrering av storfe på produksjonsstadiet, og en ordning for merking av storfekjøtt basert på objektive kriterier. Det er vist til at dette har betydning for beskyttelse av folke- og dyrehelse, og at det vil øke forbrukernes tillit til kvaliteten av storfekjøtt, samt styrke stabiliteten på markedet.

Rådsforordning (EF) nr. 820/97, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999), innførte en ordning for identifikasjon og registrering av storfe, og regulerte merking av storfekjøtt og storfekjøttprodukter. Denne forordningen forutsatte at det skulle innføres en obligatorisk merkeordning fra 1. januar 2000. I rådsforordning (EF) nr. 2772/1999 ble det fastsatt generelle regler for en obligatorisk merkeordning som skulle gjelde fra 1. januar til 31. august 2000, og at reglene om frivillig merking i rådsforordning (EF) nr. 820/97 skulle anvendes i samme tidsrom. Europaparlaments- og rådsforordning 1760/2000 erstatter rådsforordning (EF) nr. 820/97.

Avdeling I setter de kravene til merking og registrering av storfe som legger grunnlag for at det er mulig å gjennomføre opprinnelsesmerking av storfekjøtt. Det er av største betydning for opprinnelsesmerkingen av kjøttet at dyrene har vært identifisert på fullgod måte. Dette innebærer:

1. Det etableres en elektronisk database og dyrene utstyres med dyrepass
2. Alle dyr skal identifiseres ved øremerke i hvert øre med kode som angir dyrets identitet og hvor det er født
3. Dyret skal merkes innen 20 dager og uansett før det flyttes fra dyreholdet hvor det er født. Dyr importert fra tredjestater identifiseres senest 20 dager etter gjennomført veterinær grensekontroll, men ikke påkrevet hvis dyret går rett til slakt
4. Dyr fra andre medlemsstater beholder de opprinnelige øremerkene
5. Øremerker må ikke skiftes uten tillatelse fra myndighetene, som også bestemmer hvordan øremerkene skal festes
6. Det skal utstedes pass for hvert enkelt dyr. Det skal følge dyret ved flytting og leveres inn når dyret dør
7. Når Kommisjonen har vurdert den elektroniske databasen som fullt ut operasjonell, kan en medlemsstat bestemme at pass bare skal utstedes til dyr som det skal handles med innen Fellesskapet
8. Dyreeier/-holder, bortsett fra transportører, skal føre liste over dyr i dyreholdet og melde fra til den myndighet som fører registeret i databasen om all flytting av dyr til og fra dyreholdet, fødsler og død med datoer
9. Hvis det er relevant, skal dyreeier/-holder fylle ut passet ved hvert dyrs ankomst til dyreholdet

Avdeling II fastsetter krav til obligatorisk og frivillig merking av storfekjøtt. Storfekjøtt som faller inn under forordningen er definert gjennom henvisning til nummer i EUs tolltariff, og omfatter ferskt storfekjøtt, kjølt eller frosset, herunder kvernet kjøtt, nyretapp og mellomgulv. Kjøttprodukter som for eksempel saltet, tørket varmebehandlet eller konservert kjøtt, omfattes ikke. Ved siden av å merke kjøttstykker eller emballasje, omfatter definisjonen av merking skriftlig forbrukerinformasjon på salgsstedet.

Det gjøres obligatorisk å merke storfekjøtt med referansekode som kan fastslå sammenhengen mellom kjøttet og dyret eller dyrene, land og virksomhet for slakting og land og virksomhet for nedskjæring. Fra 1. januar 2002 skal kjøttet i tillegg merkes med hvilket land dyret er født i, og hvilket land det er oppdrettet i. Dersom dyret er født, oppdrettet og slaktet i samme land, kan opprinnelsen angis med landets navn.

Frem til 31. desember 2001 kunne en medlemsstat beslutte at kjøtt fra dyr født, oppdrettet og slaktet i medlemsstaten, skal merkes med ytterligere opplysninger, forutsatt at registreringsordningen gir tilstrekkelige opplysninger.

For kvernet eller hakket storfekjøtt er gjort unntak, slik at den som fremstiller dette skal merke det med navn på land for fremstilling, og navn på land for opprinnelse når dette ikke er fremstillingslandet. Korrekt merking vil omfatte referansenummer, slakteland og land hvor kjøttet er kvernet. Virksomhetsnummer er ikke obligatorisk å angi for denne varegruppen. Fra 1. januar 2002 skal kvernet kjøtt også merkes med land der dyret er født og oppdrettet.

Kjøtt importert fra tredjestater, hvor de nødvendige opplysninger ikke foreligger, skal merkes med "opprinnelse i tredjestater" og navn på slakteland.

Det er mulig å merke med andre opplysninger enn de obligatoriske, for eksempel om hvordan dyret er fôret, eller andre spesifikke opplysninger om kjøttet. Dette skal i så fall skje i henhold til en spesifikasjon som må være godkjent eller utarbeidet av medlemsstatens myndigheter. Spesifikasjonen skal angi hvilke opplysninger det skal merkes med, opplysninger om kontrollordningen og opplysninger om bruk av sanksjoner mot virksomheter som er tilknyttet en merkeordning. Både enkeltvirksomheter og sammenslutninger av aktører kan søke om godkjenning av spesifikasjon. Kontrollordningene kan utøves av et uavhengig organ med tilstrekkelig kvalifisert personell og tilstrekkelige ressurser, eller hvis medlemsstaten bestemmer det, av et myndighetsorgan.

Godkjenning av spesifikasjonen forutsetter at merkeordningen og kontrollen er pålitelig. Spesifikasjoner som ikke gjør det mulig å fastslå sammenhengen mellom kjøttet og det eller de enkelte dyr, eller som gir mulighet for merking med misvisende eller uklare opplysninger, skal avvises. Dersom produksjon og salg skjer i flere medlemsstater, skal de godkjennende myndigheter i berørte stater undersøke de elementer som angår tiltak innenfor de respektive territorier. Kommisjonen kan i særlige tilfelle fastsette en forenklet godkjenningsprosedyre.

Anvendelse av frivillig merking skal notifiseres.

For frivillig merking av storfekjøtt fra tredjestater må spesifikasjonene i tillegg godkjennes av tredjestatens myndigheter. Gyldigheten av godkjenninger utstedt av en myndighet i tredjestater forutsetter blant annet at tredjestaten har gitt Kommisjonen meddelelse om prosedyrer og kriterier for myndighetens undersøkelse av spesifikasjonen. Kommisjonen kan etter samråd med tredjelandet beslutte at landets godkjennelser ikke er gyldige.

Dersom en virksomhet eller sammenslutning av aktører ikke overholder en godkjent spesifikasjon, kan medlemsstaten trekke retten til å merke kjøttet med opplysningene, eller stille ytterligere krav for at godkjennelsen skal opprettholdes.

Avdeling III gir fellesbestemmelser, blant annet om medlemsstatenes tiltak for å sikre at forordningen overholdes.

Merknader

Gjennomføring av hoveddelene i forordningen (avd. II og III) ligger under Helsedepartementet og Landbruksdepartementet. Avdeling I hører under Landbruksdepartementet.

Forordningens avd. I og deler av avd. III krever mindre endringer i forskrift 3. september 2002 nr. 970 om merking, registrering og rapportering av dyr, samt at de deler av forordningen som gjelder merking, registrering og rapportering av levende storfe, gjøres gjeldende som norsk forskrift.

Forordningens bestemmelser om merking av storfekjøtt kan gjennomføres i norsk rett med hjemmel i lov 23. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Definisjonen av merking i forordningen er en annen enn i merkedirektivet (rådsdirektiv 79/112/EØF), og merkeforskriften påvirkes ikke. Storfekjøtt som omfattes av forordningen er definert ved henvisning til varenummer og posisjoner i EUs tolltariff. Disse er ikke identiske med varenummer og posisjoner i norsk tolltariff, og inkorporasjon uten tilpasning på dette punktet har derfor konsekvenser av prinsipiell art.

Forordningens avd. II om merking av storfekjøtt og -kjøttprodukter, med unntak av bestemmelsene om frivillig merking, og de relevante delene av avd. III er allerede inntatt på nasjonalt grunnlag i norsk rett gjennom forskrift 28. mars 2001 nr. 315 om opprinnelsesmerking av ferskt storfekjøtt mv.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsaktens avd. I har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning til rettsakten.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 R 1774 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 av 3. oktober 2002 som fastsetter helsekravene når det gjelder animalske biprodukter som ikke er beregnet til humant konsum

Sammendrag av innholdet

I rådsdirektiv 90/667/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 8 s. 479), er det fastsatt regler for behandling av animalsk avfall slik at patogener blir ødelagt, og avfallet omdannet til tjenlig dyrefôr. Animalsk avfall er døde dyr og deler av dem og produkter av animalsk opprinnelse som ikke er beregnet for humant konsum. Sykdomsutviklingen i Europa de seinere år har vist at det kan være sammenheng mellom bruk av animalsk avfall til fôr og spredning av sykdom (bovin spongiform encefalopati/BSE/kugalskap). I rettssakten er det tatt konsekvensen av dette, og det forbys gjenbruk i fôrkjeden av selvdøde dyr og kassert animalsk materiale. Det eneste råmaterialet som kan anvendes til fôr, vil være avfall av slakt som er godkjent til humant konsum.

Rettsakten fastsetter krav til transport, lagring, behandling, handel og regler for bruk av materiale som er av animalsk opprinnelse og som ikke skal benyttes til humant konsum. Forordningen tar opp i seg og samler flere forvaltningsområder som har vært delt. Virkeområdet spenner relativt vidt (helkjedetenkning), og omfatter tradisjonelt animalsk avfall (slakteri-biprodukter, kadaver etc. fra både landdyr og oppdrettsfisk), fisk fanget i åpent hav som blir ført til land, husdyrgjødsel, balai-produkter (animalske produkter som ikke er regulert i andre bestemmelser) og i visse tilfeller matrester fra kjøkkenvirksomhet. Vesentlige endringer som innføres i forhold til dagens regelverk er:

1. Animalske biprodukter klassifiseres i tre kategorier, hvorav kun materiale fra kat. 3 kan benyttes i dyrefôr. Kat. 2 materiale kan bl.a. tilbakeføres til jord via kompost/jordforbedringsmiddel, og kat. 1 skal destrueres gjennom forbrenning eller deponering
2. Det fastsettes forbud mot bruk av bearbeidede animalske proteiner til fôr til samme dyreart (dvs. forbud mot kannibalisme)
3. Det fastsettes forbud mot bruk av matrester fra kjøkkenvirksomhet til fôr til produksjonsdyr unntatt pelsdyr, og stiller nye krav til komposterings- og biogassanlegg som behandler animalske biprodukter
4. Det fastsettes forbud mot spredning på beitemark av organisk gjødsel og jordforbedringsmiddel basert på animalske biprodukter
5. Det stilles krav til produksjon av fiskemel og andre fiskebaserte produkter
6. Avløpsmateriale, herunder partikler, slam og fett som samles opp på slakterier og fra anlegg som behandler kat. 1 og 2 materiale, vil omfattes av forordningen, og det stilles krav til behandling
7. Det settes krav til behandling av husdyrgjødsel som skal pakkes og omsettes
8. Det innføres et krav om egenkontrollprogrammet HACCP (prosedyrer for risikoanalyse og kritiske kontrollpunkter) på nye områder
9. Det stilles i noen grad krav ved transitt og ved eksport til tredjeland.

Merknader

Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn, Fiskeridirektoratet (disse tre er nå Mattilsynet) og Statens forurensningstilsyn har foretatt en vurdering av rettsakten og hvilken virkning gjennomføring av den i norsk rett vil ha. De anfører at innføring av en tredelt kategorisering av animalsk avfall, forbudet mot resirkulering til fôr til samme dyreart og forbudet mot bruk av matavfall til fôr til gris vil ha en nytteverdi som ”føre-var-tiltak” mot overføring og spredning av dyresykdommer og vil bidra til en etisk ramme for fôr- og matproduksjon.

Forordningen vil likevel medføre betydelige praktiske konsekvenser:

1. Det muliggjør produksjon av et ”høykvalitets kjøttbeinmel” (foredlede animalske proteiner) fra kat. 3 materiale, som vil kunne benyttes i fôr til produksjonsdyr i Norge eller kunne eksporteres. Hoveddelen av norsk slakteavfall vil komme i kat. 3 (ca. 145 000 tonn/år), mens kat. 1 og 2 samlet vil utgjøre ca. 20-30 000 tonn/år (matavfall ikke omfattet). Dette er en vesentlig positiv mulighet i forhold til dagens totalforbud mot bruk i fôr til produksjonsdyr. Dette er også gunstig ut fra et forurensings-/avfallssynspunkt
2. De fleste norske komposteringsanlegg er basert på rankekompostering, som ikke vil kunne oppfylle forordningens krav til tid og temperatur. Rask innføring av disse kravene kan medføre problemer for anleggene og gi kapasitetsproblemer. Kommisjonen har foreslått overgangsbestemmelser fram til 30.12.2004 hvor andre prosessparametere kan benyttes ved kompostering og biogassbehandling av kategori 3 materiale. Dersom dette blir konklusjonen, vil det være dekkende også for Norges hensyn, og er en overgangsordning Norge også bør søke om, i alle fall for komposteringsanlegg. Det vurderes om det samme bør gjelde biogassanlegg.
3. I Norge går matvarer fra butikk og industriell matvareproduksjon for en stor grad i dag til sterilisering til fôr til svin og pelsdyr. GAM opplyser at det utgjør 2/3 av volumet, mens matrester fra kjøkkenvirksomhet utgjør 1/3 av råvarevolumet til steriliseringsindustrien. Forordningen definerer matvarer fra butikk og industriell matvareproduksjon, med innhold av animalske biprodukter, som animalske biprodukter og omfattet av forordningen. Det er strenge krav til innsamling, transport og sluttbehandling. Det er nå fastsatt overgangsordning på disse punkter fram til 30.12.2005, se forordning (EF) nr. 813/2003.
4. Forordningen forbyr matrester fra kjøkkenvirksomhet til fôr, med unntak av til fôr til pelsdyr, og med anledning til overgangstid for bruk til fôr til svin. Det er fastsatt overgangsbestemmelser fram til 30.10.2006 som skal gjelde bruk til fôr til svin i Østerrike og Tyskland (vedtak 2003/328/EF, se dette). Spesielt kan nevnes at steriliseringsanleggene ikke kan være lokaliset der det holdes dyr, at fôret kun kan benyttes i reine slaktegrisbesetninger, at bruk som fôr i dyrehold hvor det finnes storfe krever dispensasjon fra kompetent myndighet, at matvarer fra butikk og industriell matvareproduksjon spesifikt forbys benyttet, og at dersom samme transportmidler benyttes til inngående og utgående vare, så må vask og desinfeksjon av disse skje under tilsyn av kompetent myndighet. Overgangsbestemmelsene er relevante for Norge.
5. Klassifiseringen er uklar hva angår blod fra drøvtyggere. Slakteblod fra andre arter og som har passert ante mortem-kontroll er kat. 3, og fra drøvtyggere kat. 2.
6. Avfall- og avløpsvann fra virksomheter hvor SRM fjernes (slakterier og nedskjæringsvirksomheter) vil defineres som kat. 1. Det er gjort endringer/tilføyelser i vedleggene med den virkning at det vil innføres krav om sil på avløpet, med enten 2 eller 4 millimeter silåpning, og at materiale nedstrøms for dette skal behandles i henhold til annet EU-regelverk. Norske slakterier, inkludert oppdrettsfiskslakterier har i hovedsak 1 millimeter silåpning og vil kunne oppfylle kravene. Problemet med krav om sterilisering av slam med lav tørrstoffprosent vil løses gjennom endringene, også for Norges del.
7. Forordningen krever at kat. 1 og kat. 2 anlegg skal være atskilte. Med Norges geografiske situasjon (spredt bosetning, landbruk og industri) vil det i noen tilfeller være hensiktsmessig å kunne tillate at de legges til samme anlegg, forutsatt helt atskilte produksjonslinjer

8) Forordningen kan få store konsekvenser for håndtering av oppdrettsfisk som i krisesituasjoner avlives uten slakting til humant konsum, dersom dette medfører at fisken blir kat. 2 materiale.

Fiskeavfall fra havfiske omfattes bare dersom det tas i land til kommersiell produksjon, og medfører i praksis ikke noen økning i omfang eller virkeområde i forhold til det som i dag allerede går til fiskemelproduksjon.

Forordningens krav om destruksjon av matavfall fra internasjonal transport, i dag nedfelt i rådsdirektiv 2001/89/EF, er nødvendig ut fra risiko for overføring av epizootier, og plasseres med dette inn i en mer riktig regelverkskontekst. Norske myndigheter oppfatter internasjonal transport også som transport mellom EØS-land.

Forordningen innfører vesentlige endringer i et vidt spekter av virksomheter angående animalsk avfall og bruk av dette, og vil medføre tilsvarende behov for omdirigering av ”avfallsflyt”, prosessendringer, ombygging, nyinvestering og eventuelt nedlegging av bedrifter. Det er vanskelig å gi noen gode estimater på hva dette kan beløpe seg til, men det vil bli meget kostnadskrevende i og med at det spenner over så mange næringssektorer.

Forordningen innfører vesentlige endringer i et vidt spektrum av virksomheter angående animalsk avfall og bruk av dette, og den vil medføre tilsvarende behov for omdirigering av avfallet, prosessendringer, ombygging, nyinvesteringer og eventuelt nedlegging av bedrifter. Det er vanskelig å gi noen gode estimater på hva dette kan beløpe seg til, men det vil bli meget kostnadskrevende i og med at det spenner over så mange næringssektorer.

I tiden etter at forordningen ble vedtatt, har Kommisjonen lagt ned mye arbeid i å få til utfyllende bestemmelser. Norge har deltatt i en arbeidsgruppe der mye av dette arbeidet er gjort. Det er funnet løsninger på mange av de områdene som Norge betraktet som problemområder, jf. vedtakene 2003/320 – 329/EF og 2003/334/EF og forordningene (EF) nr. 808-813/2003.

Rettsakten krever endring i følgende forskrifter:

Forskrift 5. november 1999 nr. 1148 om transport og behandling av animalsk avfall, og anlegg som behandler animalsk avfall

Forskrift 15. mars 1979 nr. 3 om sterilisering av avfall til dyrefôr

Forskrift 22. desember 2000 nr. 1416 om forbud mot bruk av foredlede animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr

Forskrift 16. mai 2001 nr. 514 om forbud mot bruk av visse animalske avfallsprodukter i fôr til produksjonsdyr

Forskrift 13. august 1999 nr. 1074 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av visse animalske produkter og animalsk avfall

Forskrift 16. april 1997 nr. 409 om forbud mot omsetning av tyggeben

Forskrift 2. februar 1991 nr. 507 om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander

Forskrift 14. oktober 2003 om dyrehelsemessige betingelser ved omsetning og innførsel av akvakulturdyr og akvatiske produkter

Forskrift 18 oktober 1999 nr. 1163 om tilsyn og kontroll ved import og transitt mv. av animalske næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse mv. fra tredjeland

Forskrift 31. desember 1998 nr. 1484 om tilsyn og kontroll ved innførsel og utførsel av levende dyr, annet avlsmateriale og animalsk avfall innen EØS, og ved innførsel av levende dyr fra land utenfor EØS

Forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer

Forskrift 27. juni 2002 nr. 723 om bekjempelse av dyresjukdommer

Forskrift 4. mars 2001 nr. 161 om forbud mot bruk av matrester fra egen privathusholdning til dyrefôr

Forskrift 26. mars 1999 nr. 416 om fiskemel, fiskeolje m.v.

Forskrift 18. desember 1998 nr. 1409 om etablering, drift og sykdomsforebyggende tiltak ved oppdrettsanlegg.

Forskrift 4. juli 2003 nr. 1063 om handel med gjødsel og kalkingsmidler m.v.

Forskrift 27. april 2001 nr. 437 om tiltak mot sjukdommer på bier

Forskrift 21. februar 2001 nr. 170 om import og eksport av biavlsprodukter og brukt bimateriell

Forskrift 24. januar 2002 nr. 63 om begrensninger for bruk av gjødsel, jordforbedringsmidler, dyrkningsmedier m.v. som inneholder kompostert animalske biprodukter eller foredlede animalske proteiner

Lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og om avfall. Ajourført med endringer ved lov 21. juni 1996 nr. 36. (Forurensningsloven)

Forskrift 2. januar 1995 om avløpsslam

Forskrift 11. februar 2002 om husdyrgjødsel

Forskrift 21. mars 2002 nr. 375 om deponering av avfall

Forskrift av 12. april 2000 nr. 352 om utslipp fra mindre avløpsanlegg

Forskrift av 4. desember 1997 nr. 1442 om regulering av mudring og dumping i sjø og vassdrag

Forskrift 20. desember 2002 nr. 1816 om forbrenning av avfall

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel med de tilpasningstekster som er foreslått.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 0808 Kommisjonsforordning (EF) nr. 808/2003 av 12. mai 2003 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 som fastsetter helseregler om animalske biprodukter ikke beregnet til humant konsum

Sammendrag av innholdet

Rettsakten omhandler varige unntak fra kravene i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 (biproduktforordningen) til behandling av potensielt TSE-smittede døde dyr ved at den åpner for at de kan håndteres ved lavkapasitets forbrenningsanlegg. I tillegg blir vedleggene til biproduktsforordningen korrigert, regler for behandling av avløpsvann fra visse produksjonsanlegg blir innført og hensyn til fôringsforbudet i TSE-regelverket åpner for at bearbeidet animalske proteiner som uansett blir ansett som avfall kan behandles noe mindre strengt før destruksjon.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 5. november 1999 nr. 1148 om transport og behandling av animalsk avfall, og anlegg som behandler animalsk avfall og forskrift 21. februar 2001 nr. 170 om import og eksport av biavlsprodukter og brukt bimateriell.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 0809 Kommisjonsforordning (EF) nr. 809/2003 av 12. mai 2003 om midlertidige tiltak under europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 om behandlingskrav for kategori 3-materiale og gjødsel i komposteringsanlegg

Sammendrag av innholdet

Rettsakten omhandler midlertidig unntak fra biproduktforordningens krav til behandling av kategori 3-materiale og husdyrgjødsel (kat. 2) i komposteringsanlegg. Inntil 31.12.2004 kan det benyttes nasjonale regler på betingelse av strenge overvåkingsvilkår.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 4. juli 2003 nr. 1063 om handel med gjødsel og kalkingsmidler m.v. og vil bli tatt hensyn til i forbindelse med implementering av biproduktforordningen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 0810 Kommisjonsforordning (EF) nr. 810/2003 av 12. mai 2003 om midlertidige tiltak under europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 om behandlingskrav for kategori 3-materiale og gjødsel i biogassanlegg

Sammendrag av innholdet

Rettsakten omhandler midlertidig unntak fra biproduktforordningens krav til behandling av kategori 3-materiale og husdyrgjødsel (kat. 2) i biogassanlegg. Inntil 31.12.2004 kan det benyttes nasjonale regler på betingelse av strenge overvåkingsvilkår.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 4. juli 2003 nr. 1063 om handel med gjødsel og kalkingsmidler m.v. og vil bli tatt hensyn til i forbindelse med implementering av biproduktforordningen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 0811 Kommisjonsforordning (EF) nr. 811/2003 av 12. mai 2003 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 om forbud mot artsresirkulering hos fisk, forbrenning og nedgraving av animalske biprodukter og visse overgangstiltak

Sammendrag av innholdet

Rettsakten omhandler midlertidige og varige unntak fra biproduktforordningens krav til:

1. antikannibalisme hos fisk
2. håndtering av animalske biprodukter ved godkjent forbrenningsanlegg eller produksjonsanlegg

Unntakene gjelder for alle medlemslandene.

Når det gjelder antikannibalisme hos fisk:

1. tillates medlemsstatene å fortsette gammel fôringspraksis av fisk frem til 31. desember 2003 uten å implementere forbud mot kannibalisme på fisk
2. innføres varig unntak fra antikannibalisme kravet hos fisk når det gjelder bearbeidet fiskeprotein, uten at lempningen skal gjelde behandlet protein av oppdrettsfisk til fiskefôr
3. innføres krav til råvarer til fiskefôr, produksjon av fôr til oppdrettsfisk og krav til kontroll av produksjonen og til kontroll av fisken som spiser fôret

Når det gjelder håndtering av animalske biprodukter ved forbrenningsanlegg eller produksjonsanlegg:

1. innføres varig mulighet til å tillate nedgraving eller forbrenning av animalske biprodukter på gård, annen godkjent område eller nedgraving i godkjent deponeringsanlegg ved utbrudd av smittsom dyresjukdom som forhindrer transport til forbrennings- ellers produksjonsanlegg
2. innføres varig mulighet til å tillate nedgraving eller forbrenning av produkter fra apikultur på gården

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer, forskrift 26. mars 1999 nr. 416 om fiskemel, fiskeolje m.v. og forskrift 18. desember 1998 nr. 129 om etablering, drift og sykdomsforebyggende tiltak ved oppdrettsanlegg (drifts og sykdomsforskriften).

Sakkyndige instansers merknader

Statens dyrehelsetilsyn og Fiskeridirektoratet (begge nå Mattilsynet) har bemerket at en i forbindelse med norsk vurdering av rettsakten, bør merke seg “Scientific Steering Committee’s Opinion on the feeding of wild fishmeal to farmed fish and recycling of fish with regard to the risk of TSE og Report by the Scientific Committee on Animal Health and Welfare on the use of fish by-products in aquaculture”.

De to direktoratene er fornøyd med at antikannibalismekravet for fisk avvikes, slik at villfanget fisk og biprodukter av disse kan benyttes til fiskefôrproduksjon for oppdrettsfisk. Unntaket fra antikannibalismekravet oppfattes å gjelde også for fôring av annen fisk, men uten ytterligere krav til produksjonen. Det vil antakelig gjelde for akvariefisk, men muligens også fôring av stengsatt torsk. Hvis så er tilfelle, bør det arbeides for en tidsbegrensning i forhold til at eventuelle produksjonskrav blir innført.

De viser til at det er slått fast av EUs vitenskapskomité at det ikke finnes bevis for TSE-overføring fra fisk til menneske og at risikoen for dette kun er teoretisk.

Videre presiserer de at for å sikre mot spredning av fiskepatogener, må oppdrettsfisk ikke brukes til oppdrettsfisk. Vitenskapskomiteen i EU fraråder også dette under punkt 11 i sin rapport datert 26. februar 2003. Direktoratene er derfor betenkt over antydninger om at Kommisjonen tolker det dithen at rettsakten åpner for slikt unntak. I tillegg er det viktig å påpeke at kontrollmetodene som er beskrevet i biproduktforordningen og dermed i vedlegg I til rettsakten ikke tar høyde for fiskepatogener. Det er primært overføring av fiskepatogener mellom fisk som representerer en reell risiko og som regelverket må sørge for å forebygge.

De to direktoratene er også fornøyd med et unntak som gir mulighet for å prioritere andre smittebeskyttende tiltak i en situasjon med utbrudd av smittsom dyresjukdom. Det er også ønskelig å kunne håndtere avfall fra apikulturproduksjonen på en smidig måte.

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 0812 Kommisjonsforordning (EF) nr. 812/2003 av 12. mai 2003 om midlertidige tiltak under europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 om import og transitt av visse produkter fra tredjestater

Sammendrag av innholdet

Rettsakten omhandler midlertidig unntak fra biproduktforordningens krav til import og transitt av visse animalske produkter fra tredjestater. Inntil 31.12.2003 gjelder de tidligere harmoniserte krav eller der det ikke finnes harmoniserte krav, nasjonale regler. Innen den tid skal kommisjonen fastsette tredjestatslister og helsesertifikater som oppfyller forordningens krav.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 18. oktober 1999 nr. 1163 om tilsyn og kontroll ved import og transitt mv. av animalske næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse mv. fra tredjeland.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 0813 Kommisjonsforordning (EF) nr. 813/2003 av 12. mai 2003 om midlertidige tiltak under europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 om innsamling, transport og bortskaffelse av tidligere matvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten omhandler midlertidig unntak fra biproduktforordningens krav til innsamling, transport og bortskaffelse av matvarer fra butikk og matvareindustri. Inntil 31.12.2005 kan det benyttes nasjonale regler så lenge som matvarene ikke blandes med kategori 1- og 2-materiale og på betingelse av strenge overvåkingsvilkår.

Merknader

Rettsaktens bestemmelser er ikke regulert i norsk rett i dag, men vil bli tatt hensyn til i forbindelse med implementering av biproduktforordningen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 0998 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 998/2003 av 26. mai 2003 om dyrehelsekrav ved ikke-kommersiell flytting av selskapsdyr og endring av direktiv 92/65/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten tar sikte på å harmonisere dyrehelsemessige krav ved ikke-kommersiell forflytning av selskapsdyr innen EU og for slik forflytning av selskapsdyr til EU fra tredjestater. Forordningen skal ikke overstyre gjeldende regelverk som hindrer/forbyr innførsel av spesielle dyr eller raser av andre årsaker enn de dyrehelsemessige.

Rettsakten endrer dessuten artiklene 10 og 16 i direktiv 92/65/EØF, dvs. de dyrehelsemessige betingelsene for handel med hund, katt og ilder innenfor EØS og for kommersiell innførsel av hund, katt og ilder fra land utenfor EØS. Hensikten er å harmonisere betingelsene for kommersiell handel/import og ikke-kommersiell forflytning. Direktiv 92/65/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Rettsakten omhandler følgende selskapsdyr:

A. Hund, katt og ilder

B. Virvelløse dyr (unntatt bier og skalldyr), tropiske akvariefisker, amfibier, reptiler, alle typer fugl (unntatt fjørfe), gnagere og tamkanin

Hund, katt og ilder

Det stilles følgende krav for ikke-kommersiell forflytning av innen EU og til EU fra listeførte tredjestater, deriblant Norge:

Dyrene skal være merket med tatovering eller mikrochips. I en overgangsperiode på 8 år fra forordningens ikrafttredelse vil begge tillates, deretter bare mikrochips. Dyrene skal følges av et reisedokument (pass) utstedt av autorisert veterinær som bekrefter dyrenes identitet og at de er vaksinerte mot rabies. Dyrene skal være vaksinerte med en inaktivert rabiesvaksine inneholdende minimum 1 antigen enhet per dose (WHO standard). Førstegangsvaksinasjon og eventuelle revaksinasjoner skal være foretatt i henhold til vaksineprodusentens anbefalinger. Medlemsstatene kan tillate innførsel av uvaksinerte dyr dersom de er yngre enn tre måneder og kommer fra et sted hvor de har oppholdt seg siden fødsel og hvor de ikke har hatt kontakt med ville dyr som kan være smittet med rabies, eller er i følge med moren som de fortsatt dier.

Det stilles særskilte krav ved reise til Sverige, Irland og Det forente kongerike (UK) fra andre medlemsstater. De tre landene kan i tillegg stille krav om at hund og katt fra andre medlemsstater skal være undersøkt for antistoffer mot rabies (minimum 0,5 IE/ml). Tidspunkt for undersøkelsen skal være i henhold til de nasjonale bestemmelser som gjelder ved ikrafttredelsen av forordningen. At undersøkelsen er foretatt skal være attestert av autorisert veterinær i det nevnte passet. Antistoffundersøkelsen skal utføres av godkjente laboratorier i henhold til vedtak 2000/258/EF. Undersøkelsen behøver ikke gjentas når dyrene revaksineres etter vaksineprodusentens anbefaling.

Med mindre myndighetene i de tre landene tillater det, kan uvaksinerte hunder og katter yngre enn tre måneder ikke innføres til deres områder.

Sverige, Irland og UK kan i henhold til nasjonalt regelverk som gjelder ved ikrafttredelse av forordningen, gjøre unntak fra de nevnte krav til vaksinasjon og antistoffundersøkelse for hunder og katter som reiser mellom disse tre land.

Innførsel fra ikke listeførte tredjestater:

Ved innførsel av hund, katt eller ilder fra ikke listeførte tredjestater stilles krav om identitetsmerking ved tatovering eller mikrochip, samt rabiesvaksinasjon og undersøkelse for antistoffer (min. 0,5IE/ml). Antistoffundersøkelsen skal utføres tidligst 30 dager etter vaksinasjon og minimum tre måneder før innførsel til EU området. Dyrene skal følges av en attest undertegnet av offentlig veterinær. Antistoffundersøkelsen behøver ikke gjentas om dyrene revaksineres regelmessig i henhold til vaksineprodusentens anvisning. Fristen på tre måneder gjelder ikke for dyr fra EU som gjeninnføres etter opphold i tredjestat og som hadde godkjent antistoffundersøkelse før utreise.

Sverige, Irland og UK kan kreve at dyr innført fra ikke-listeførte tredjestater via andre medlemsstater skal oppfylle de kravene som stilles til dyr fra medlemsstatene.

Hvis hunder, katter eller ilder innføres direkte fra en ikke-listeført tredjestat, kan Sverige, Irland og UK sette dyrene i karantene etter nasjonale bestemmelser, som er meddelt Kommisjonen.

Annet:

Forordningen fastsetter at de nasjonale bestemmelsene som gjelder ved ikrafttredelse av forordningen, for reise med kjæledyr mellom San Marino, Vatikanet og Italia, Monaco og Frankrike, Andorra og Spania/Frankrike og mellom Norge og Sverige kan opprettholdes.

Medlemsstater som har spesielle bestemmelser med hensyn til bekjempelse av parasitter, kan i en overgangsperiode på 5 år opprettholde disse. Kommisjonen skal informeres om nasjonalt sykdomsbilde og behovet for tilleggsgarantier må begrunnes. Kommisjonen skal sende alle medlemsstatene melding om slike tilleggsgarantier.

Reisedokument for dyr fra ikke listeførte tredjestater skal utformes av en komité nedsatt av Kommisjonen.

Virvelløse dyr, akvariefisk og andre dyr nevnt under punkt B

Forflytning innen EU av selskapsdyr av artene nevnt under punkt B, kan ikke begrenses ut fra hensyn til rabies. Om nødvendig kan det stilles krav om helsesertifikat med hensyn til andre sykdommer, samt fastsettes begrensninger for hvor mange dyr som kan medbringes.

Betingelser for innførsel av de nevnte dyrearter fra ikke listeførte tredjestater skal utformes av en komité nedsatt av Kommisjonen.

Grensekontroll

Selskapsdyr som innføres fra ikke listeførte tredjestater skal kontrolleres av kompetent myndighet. Medlemsstatene skal utpeke ansvarlig kontrollmyndighet, listeføre grensestasjoner hvor innførsel kan skje og meddele dette til Kommisjonen.

Dersom dyrene ikke tilfredsstiller de krav som forordningen stiller, kan dyrene returneres, isoleres inntil nødvendig dokumentasjon foreligger, eller avlives uten økonomisk kompensasjon.

Kommersiell innførsel (artikkel 10 og artikkel 16 i direktiv 92/65/EØF)

Det stilles samme krav til ID-merking, rabiesvaksinasjon og antistofftesting ved handel med hund, katt og ilder innenfor EU, som ved ikke-kommersiell forflytning av slike dyr innenfor EU. Videre forpliktes landene til ikke å tillate import av hund, katt og ilder fra tredjestater på lempeligere vilkår enn de som gjelder ved ikke-kommersiell innførsel.

Hund, katt og ilder som er gjenstand for handel/import skal følges av helsesertifikat (ikke pass) som dokumenterer dyrets vaksinasjons- og antistoffstatus med hensyn til rabies. I sertifikatet må det også bekreftes at dyret i løpet av de siste 24 timer før avsendelse har blitt undersøkt av en autorisert veterinær og funnet klinisk friskt og i stand til å tåle transporten til mottakerstedet.

Merknader

Ved første vurdering ble bare rettsaktens artikkel 22, som endrer artikkel 10 og 16 i direktiv 92/65/EØF om handel og kommersiell innførsel av hund, katt og ilder, ansett som EØS-relevant i sin helhet. Mattilsynet har imidlertid vurdert rettsakten på nytt, og funnet at den er EØS-relevant. Forutsatt at Norge får samme overgangsordning som Sverige, Irland og UK, kan den i sin helhet gjelde for Norge. Det er bedt om tilpasningstekst på dette punktet.

Rettsakten krever endring i forskrift 3. september 1998 nr. 860 om helsemessige betingelser for innførsel og utførsel av hund og katt til Norge, forskrift 2. juli 1991 nr. om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander, forskrift av 20. februar 2004 nr. 464 om dyrehelsemessige vilkår for import og eksport av levende pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og bier og forskrift 20. desember 1999 nr. 1310 om vaksinasjon av husdyr, vilt, fisk og andre akvatiske dyr (vaksinasjonsforskriften), samt at rettsakten gjennomføres som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel med den tilpasningsteksten det er bedt om.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1053 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1053/2003 av 19. juni 2003 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 vedrørende hurtigtester

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer Hellas’ nasjonale referanse-laboratorium for TSE. Videre endres listen over hurtigtester som er godkjent for TSE-overvåking:

1. En av hurtigtestene endrer markedsføringsnavn
2. Vitenskapskomiteen anbefaler at to nye tester føyes til listen. Begge produsenter har fremlagt data som viser at testene også kan brukes for å overvåke TSE hos sau

Det tilføyes krav til hurtigtest-produsent for å sikre at godkjent hurtigtest holder samme prestasjonsnivå etter godkjenning. Videre tilføyes en prosedyre som må utføres før mulige modifikasjoner av testen eller testprotokollen kan gjøres.

Forordning (EF) nr. 999/2001 er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 66/2003 av 20. juni 2003).

Merknader

Rettsakten krever en mindre endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE). En del av bestemmelsene er gjennomført i Mattilsynets Tiltaks- og kommunikasjonsplan ved mistanke om påvisning av bovin spongiform encefalopati (BSE) i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1082 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1082/2003 av 23. juni 2003 om bestemmelser for gjennomføring av forordning (EF) nr. 1760/2000 angående minimumsnivå for kontroller som skal foretas i forbindelse med ordningen for identifikasjon og registrering av storfe

Sammendrag av innholdet

Rettsakten tar sikte på å klargjøre minimumskrav for de kontroller som skal foretas i forbindelse med ordningen for identifikasjon og registrering av storfe.

Rettsakten setter krav til hvor stor prosentandel besetninger som skal kontrolleres, på hvilket grunnlag besetninger skal utvelges til kontroll, -varsling av kontroller, rapportering etter kontroll og årlig rapportering til Kommisjonen.

Rettsakten opphever forordning (EF) nr. 2630/97, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999).

Merknader

Rettsakten medfører ikke direkte behov for regelverksendring, men må gjennomføres i norsk rett som forskrift. Når forordning (EF) nr. 1760/2000 blir innlemmet i EØS-avtalen, vil det kunne innebære behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1128 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1128/2003 av 16. juni 2003 om endring av forordning (EF) nr. 999/2001 angående forlengelse av perioden for overgangsordningene

Sammendrag av innholdet

Rettsakten forlenger perioden for overgangsordningene i forordning (EF) nr. 999/2001, slik at de blir gjeldende til 1. juli 2005. Bakgrunnen for forlengelsen er at Kommisjonen ikke er ferdig med å avgjøre landenes BSE-status, eller fastsette hvilke kriterier som skal legges til grunn for en slik stadfestelse. Forordning (EF) nr. 999/2001 er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 66/2003 av 20. juni 2003).

Merknader

Rettsakten får egentlig ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett. Den er allikevel gjennomført på nasjonalt grunnlag i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE), fordi det var ønskelig å bruke de overgangsordningene i vedlegg XI til forordning (EF) nr. 999/2001 som gjelder import av småfe.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1139 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1139/2003 av 27. juni 2003 om endring av forordning (EF) nr. 999/2001 angående overvåkingsprogrammer og spesifisert risikomateriale

Sammendrag av innholdet

Rettsakten åpner for at land kan teste færre småfe enn det som er satt opp i tabell over antall dyr som skal testes for overførbare spongiforme encefalopatier (TSE). Antallet skal uansett ikke være færre enn 25% av antall avlivede søyer pr. år. Fra 1. oktober skal et visst antall småfe eldre enn 12 måneder fra infiserte flokker testes mhp. TSE.

Rettsakten endrer bestemmelsene om SRM i vedlegg XI, blant annet:

1. Ileum fra alle småfe uansett alder inkluderes som SRM.
2. Tonsiller hos storfe uansett alder inkluderes som SRM, mot tidligere bare for storfe over 12 mndr.

Rettsakten gir spesifikke krav til nedskjæring av hodekjøtt av storfe over 12 mnd. enten det skjer umiddelbart etter slakting på slakteri, eller etter evt. lagring og/eller evt. transport til annen virksomhet.

Rettsakten gir myndighetene anledning til å tillate:

1. at ryggmarg fra småfe over 12 mnd. fjernes i nedskjæringsvirksomheter som har særskilt godkjenning til det
2. at ryggsøylen fra storfe over 12 mnd. fjernes fra slaktet eller deler av slaktet i dertil særlig godkjente, kontrollerte og registrerte slakterforretninger
3. at hodekjøtt fra storfe over 12 mnd. tas ut i nedskjæringsvirksomhet som har særlig godkjenning til det

Rettsakten åpner for at myndighetene i ett land kan tillate forsendelse av hoder og slakt som inneholder SRM til et annet medlemsland i EØS forutsatt at denne medlemsstaten har akseptert å motta dette og har godkjent de særlige betingelsene for slik forsendelse. Forordning (EF) nr. 999/2001 er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 66/2003 av 20. juni 2003).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE).

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1234 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1234/2003 av 10. juli 2003 om endring av vedlegg I, IV og IX til forordning (EF) nr. 999/2001 og forordning (EF) nr. 1326/2001 angående overførbare spongiforme encefalopatier og fôring av dyr

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer vedleggene I, IV og XI i TSE-forordningen. Fôringsforbudet gjøres permantent og vil gjelde alle land, uavhengig av BSE-status. Det er gjort noen endringer i fôringsforbudet, bl.a.:

1. fastsettelse av forbud mot eksport av bearbeidede animalske proteiner fra drøvtyggere. Innførsel av tilsvarende er tillatt
2. åpning for bruk av fiskemel i fôr til andre produksjonsdyr enn drøvtyggere
3. åpning for bruk av blodprodukter fra andre dyr enn drøvtyggere til fôr til fisk på visse vilkår

Vedtakene 2000/766/EF og 2001/9/EF oppheves. Forordningene (EF) nr. 999/2001 og 1326/2001 er begge en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 66/2003 av 20. juni 2003).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer og forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE).

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1398 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1398/2003 av 5. august 2003 om endring av vedlegg A til direktiv 92/65/EØF for å inkludere liten kubebille (Aethina tumida), Tropilaelaps-midd (Tropilaelaps spp.), Ebola og apekopper

Sammendrag av innholdet

Rettsakten inkluderer liten kubebille, Tropilaelaps-midd, Ebola og apekopper i listen i vedlegg A til direktiv 92/65/EØF.

Konsekvensen er at sjukdommene blir meldepliktige for virksomheter/ forhandlere som driver handel med dyr av mottakelige arter. Dessuten må institusjoner, institutter og sentra være fri for sjukdommene for å kunne bli godkjent i henhold til direktivet.

Direktiv 92/65/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1478 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av visse dyrearter og forskrift 21. februar 2001 nr. 170 om import og eksport av biavlsprodukter og brukt bimateriell.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1809 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1809/2003 av 15. oktober 2003 om endring av forordning (EF) nr. 999/2001 angående vilkår for import av levende storfe og produkter av storfe, sau og geit fra Costa Rica og Ny-Kaledonia

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fjerner Costa Rica og føyer Ny-Kaledonia til listen over land som unntas visse TSE-relaterte handelsbegrensninger nedfelt i TSE-forordningen. Endringene baseres på råd fra den vitenskapelige styringskomitè (SSC). Forordning (EF) nr. 999/2001 er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 66/2003 av 20. juni 2003).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE).

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1874 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1874/2003 av 24. oktober 2003 om godkjenning av visse medlemsstaters nasjonale skrapesjukekontrollprogram, om fastsettelse av tilleggsgarantier og om unntak fra avlsprogrammet med henblikk på TSE-resistens hos sau etter vedtak 2003/100/EF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner Sveriges og Danmarks nasjonale kontrollprogram for skrapesjuke. De gis tilleggsgarantier ved handel av småfe og fritar dem fra avlsprogrammet for sau mhp TSE-resistens.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1915 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1915/2003 av 30. oktober 2003 om endring av vedleggene VII, VIII og IX til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 angående handel og innførsel av småfe, og tiltak som følger bekreftelse av overførbar spongiform encefalopati hos storfe og småfe

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer de vedleggene i forordning (EF) nr. 999/2001 som angår bekjempelse og handel:

1. Ved funn av TSE hos småfe skal ikke lenger avkom etter positive hanndyr avlives
2. Medlemsstatene kan tillate at seminokser som står på seminstasjoner og som omfattes av cohort-gruppe (gruppe dyr i forbindelse med funn av BSE som utgjør så stor risiko for å ha fått i seg smitte at de skal avlives og destrueres) ikke avlives og destrueres før endt produksjonsperiode
3. Betingelsene som stilles til genotypestatus før restriksjoner kan oppheves i en sauebesetning hvor TSE er påvist, lempes under forutsetning at det i perioden er økt testing mhp TSE
4. Det tillates å forflytte semi-resistente søyer mellom besetninger pålagt restriksjoner pga TSE
5. Perioden medlemsstatene kan - under gitte betingelser - velge å utsette avliving av dyr i forbindelse med TSE i en småfebesetning økes fra to til tre år
6. Vilkårene for handel med småfe presiseres

Forordning (EF) nr. 999/2001 er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 66/2003 av 20. juni 2003).

Merknader

Rettsakten er i påvente av innlemming i EØS-avtalen gjennomført på nasjonalt grunnlag ved at det er gjort endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1480 om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av småfe, forskrift 27. juni 2002 nr. 732 om bekjempelse av dyresjukdommer og bekjempelsesplan for skrapesyke. Den delen som gjelder bekjempelse av skrapesyke er også tatt inn i forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE).

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 2160 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2160/2003 av 17. november 2003 om kontroll med salmonella og andre spesifiserte matbårne zoonotiske agens

Sammendrag av innholdet

Rettsakten har til formål å sikre at det er hensiktsmessige og effektive tiltak for å oppdage og bekjempe salmonella og andre zoonotiske agens og minske forekomsten av dem. Zoonoser er sykdommer som kan overføres mellom dyr og mennesker. Bakgrunnen for forordningen er at det har vist seg at de tiltakene som medlemsstatene har hatt mulighet for, har vist seg utilstrekkelige. Det er derfor nødvendig å bedre systemet. Bekjempelsen av zoonoser må foregå hele veien fra jord til bord. Det presiseres i innledningen at bestemmelsene ikke skal endre de tilleggsgarantier som Sverige og Finland er gitt.

Punkter i forordningen:

1. Det skal settes opp mål for å minske forekomsten av bestemte zoonoser i dyrepopulasjoner og om nødvendig i de etterfølgende leddene i næringsmiddelkjeden, inkludert fôrvarekjeden, i det enkelte land
2. Det skal utarbeides fellesskapsmål for å minske forekomsten av zoonoser og zoonotiske agens. Bekjempelse av salmonella hos fjørfe er nevnt som et spesielt viktig område
3. De kompetente myndigheter i det enkelte land er ansvarlig for å utarbeide nasjonale bekjempelsesprogrammer. Disse er viktige i arbeidet for å nå fellesskapsmålene. De nasjonale programmene skal godkjennes av Kommisjonen
4. Næringsmiddelvirksomhetene og fôrvareprodusentene eller deres organisasjoner er ansvarlige for å utarbeide bekjempelsesprogrammer som dekker alle produksjons-, bearbeidings- og distribusjonsledd. Programmene skal inngå i de nasjonale programmene
5. Kommisjonen kan beslutte at det skal brukes spesielle bekjempelsesmetoder for å minske forekomsten av zoonoser
6. Det er spesifisert krav for handel innen Fellesskapet og ved import fra tredjestater når det gjelder salmonella
7. Det skal utpekes et referanselaboratorium for Fellesskapet og i tillegg nasjonale referanselaboratorier
8. Kommisjonen kan foreta inspeksjoner i den enkelte medlemsstat for å kontrollere at bestemmelsene i forordningen og bestemmelser fastsatt med hjemmel i den, blir fulgt ensartet i alle medlemsstatene
9. I vedlegg til forordningen er det satt opp krav til de nasjonale bekjempelsesprogrammene. Det er minimumskrav til prøvetaking og særlige krav til avlsbesetninger av høns og eggleggende høner

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. januar 1995 nr. 107 om overvåkning av og kontroll med forekomsten av salmonella hos levende dyr. Forordningen må gjennomføres som norsk forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten skal vurderes av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 2245 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2245/2003 av 19. desember 2003 om endring av vedlegg III til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001 angående overvåking av overførbar spongiform encefalopati hos sau og geit

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer vedlegg III til forordning (EF) nr. 999/2001 når det gjelder overvåking av TSE hos sau og geit. Det skal testes færre dyr i gruppen normal slakt og flere dyr i gruppen selvdøde/avlivede. Det skal ikke tas prøver av geit til normalslakt.

Ut fra det store antall prøver som er tatt av normalslaktet sau i 2003, har man kunnet beregne prevalensen for skrapesjuke på en slik måte at det ikke er grunnlag for å opprettholde et så stort prøvetall. Norge har en sauepopulasjon på ca 1.100 vinterfôrede sauer. Dette tilsvarer antagelig antall ”mordyr og bedekkede lam” som er definisjonen i forordningen. I henhold til forordningen kapittel A, II, 2 skal land med en populasjon av mordyr og bedekkede lam på over 750 000 dyr årlig ta mimimum 10 000 stikkprøver av slakt beregnet til humant konsum. Norge skal dermed ta 10 000 TSE-prøver av normalslaktet sau årlig.

Overvåkning av et stort antall normalslaktet geit for å finne prevalensen av TSE er vanskelig og upraktisk i de fleste medlemsland. Prøvetaking av normalslaktet geit vil derfor ikke videreføres.

Iht. kapittel A del II nr. 3 skal land med sauepopulasjon > 750 000 teste 10.000 selvdøde/avlivede sauer.

Norge har en liten geitepopulasjon på ca 50 000 vinterfôrede geiter. I henhold til skjema B i forordningen skal Norge dermed ta TSE-prøve av 500 selvdøde/avlivede geiter. Dersom det er vanskelig for en medlemsstat å få tak i et tilstrekkelig antall geiter i denne gruppen, kan medlemsstaten velge å supplere med prøver fra normalslaktede geiter over 18 måneder i forholdet tre normalslaktede geiter for hver død geit.

Medlemsstatene skal etablere et system som skal sikre at selvdøde/avlivede dyr faktisk blir prøvetatt.

Bestemmelsene for antall genotypeprøver av sau som skal tas er endret. Det skal tas et visst antall avhengig av populasjonen i landet. Dette kan enten gjøres av dyr som går til slakt eller av selvdøde/avlivede dyr.

Forordning (EF) nr. 999/2001 er del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 66/2003 av 20. juni 2003).

Merknader

Rettsakten krever endring i instruks 2. januar 2001 om overvåking av og tiltak mot overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) ved slakting av nærmere bestemte grupper storfe og småfe og forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE).

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 2268 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2268/2003 av 22. desember 2003 om forlengelse av gyldighetstiden for forordning (EF) nr. 812/2003 om midlertidige tiltak iht. parlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1774/2002 om import og transitt av visse produkter fra tredjestater

Sammendrag av innholdet

Rettsakten omhandler en forlengelse av midlertidig unntak fra biproduktforordningens (forordning (EF) nr. 1774/2002) krav til import og transitt av visse animalske produkter fra tredjestater. Inntil 30. april 2004 gjelder de tidligere harmoniserte krav eller der det ikke finnes harmoniserte krav, nasjonale regler. Kommisjonen skal fastsette tredjestatslister og helsesertifikater som oppfyller forordningens krav.

Merknader

Rettsakten vil bli gjennomført i forskriften som fastsettes for å gjennomføre biproduktforordningen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0021 Rådsforordning (EF) nr. 21/2004 av 17. desember 2003 om opprettelse av et system for merking og registrering av småfe og om endring av forordning (EF) nr. 1782/2003 og direktivene 92/102/EØF og 64/432/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter regler for et system for merking og registering av småfe. Bakgrunnen er at munn- og klovsyken i Europa i 2001 viste behov for bedre kontroll med flytting av småfe enn det opprinnelige merkedirektivet (direktiv 92/102/EØF) gir mulighet for. Det er også et ønske om å følge opp den teknologiske utviklingen og bruke den muligheten som er for å merke småfe elektronisk. Hvert land må ha system for identifisering og registrering av småfe:

1. Merking for å identifisere hvert enkelt dyr
2. Oppdatert register i hver besetning
3. Flyttedokument skal følge dyr
4. Sentralt register/elektronisk database
5. Dyr som skal slaktes innen de er 12 måneder og ikke flyttes over landegrenser, kan merkes på enklere måte (identifiseres på besetning)
6. Fra 9. juli 2005 elektronisk database med en del minimumsopplysninger. Senest fra 1. januar 2008 må den også inneholde opplysninger om flytting av dyr
7. Fra 9. juli 2005 krav om flyttedokument med dyr som transporteres, også ved slakting og flytting til beite. Frivillig hvis den sentrale databasen har de minimumsopplysninger som flyttedokumentet krever
8. Dyr importert fra tredjeland tilleggsmerkes med bestemmelsesbesetningens merke
9. Dyr fra EU-land beholder opprinnelig merke
10. Kommisjonen og myndighetene i det enkelte land skal ha tilgang til informasjonen i det sentrale registeret. Andre med interesse, for eksempel forbrukerorganisasjoner, skal kunne få opplysninger
11. Slår fast at bestemmelsene skal overholdes – effektive sanksjoner ved brudd på bestemmelsene

Rettsakten gjør at en får enklere og sikrere system for sporing av småfe, og det blir lettere å kartlegge kontakter ved bekjempelse av dyresjukdommer. Den kan også gjøre opprinnelsesmerking av småfekjøtt enklere.

Direktiv 92/102/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998). Det er også direktiv 64/432/EØF ((jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92). Forordning (EF) nr. 1782/2003 gjelder felles regler for økonomisk støtte under den felles landbrukspolitikken og vil ikke bli en del av EØS-avtalen.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 3. september 2002 nr. 970 om merking, registrering og rapportering av dyr.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0136 Kommisjonsforordning (EF) nr. 136/2004 av 22. januar 2004 om fastsettelse av prosedyrer for veterinærkontrollen ved grensekontrollstasjonene av produkter som importeres fra tredjestater

Sammendrag av innholdet

Rettsakten erstatter kommisjonsvedtak 93/13/EØF om prosedyrer for grensekontrollstasjonenes veterinærkontroll av produkter fra tredjestater. Rettsakten stiller krav om at positive og negative resultater av laboratorieprøver uttatt på grensekontrollstasjoner, skal rapporteres til Kommisjonen månedlig.

Videre kreves det at vedkommende myndighet skal ha tilgang til tollvesenets databaser. Eventuelt kan de integreres med disse for å sikre at alle relevante opplysninger i forbindelse med innførsel av animalske produkter koordineres.

Vedtak 93/13/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 18. oktober 1999 nr. 1163 om tilsyn og kontroll ved import og transitt mv. av animalske næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse mv. fra tredjeland (kontrollforskrift for animalske produkter), instruks av 27. oktober 1999 nr. 1166 for tilsyn og kontroll ved import og transitt mv. av animalske næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse mv. fra tredjeland og forskrift 30. desember 2002 nr. 1842 om særskilte beskyttelsestiltak ved privat innførsel av kjøtt, kjøttprodukter, melk og melkeprodukter fra land utenfor EØS-området (forskrift om privat innførsel av kjøtt m.v.).

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0282 Kommisjonsforordning (EF) nr. 282/2004 av 18. februar 2004 om innføring av dokument for melding/deklarasjon og veterinærkontroll av levende dyr som innføres til Fellesskapet fra tredjestater

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer direktivene 89/662/EØF, 90/425/EØF og 90/675/EØF og opphever vedtak 92/527/EØF. Direktivene 89/662/EØF og 90/425/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92). Det er også direktiv 90/675/EØF og vedtak 92/527/EØF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998).

Rettsakten gjelder innføringen av CVED for dyr (Common Veterinary Entry Document A (Animal)) som er et sertifikat for melding om import av dyr fra tredjestat. Konkret går rettsakten ut på at når dyr av arter som referert i direktiv 91/496/EØF, innføres fra tredjestat, skal personen som er ansvarlig for lasten, melde fra om innførselen senest 24 timer før innførselen. Denne meldingen skal gis til grensekontrollstasjonen hvor dyrene føres inn i EU/EFTA-området.

Etter at det er gjennomført veterinærkontroll, jf. direktiv 91/496/EF skal ansvarlig offentlig veterinær på grensekontrollstasjonen fylle ut og signere del 2 av CVED. Forordningen gir nærmere bestemmelser om denne prosedyren.

Rettsakten stiller også krav om samarbeid mellom vedkommende myndigheter som er ansvarlige for kontrollen. For å oppnå et slikt samarbeid skal informasjon mellom grensekontrollstasjonene og tollmyndighetenes datasystem utveksles gjensidig.

Rettsakten understreker at prosedyrene vedrørende klarering og veterinærkontroll av dyr ved grensen bør harmoniseres med prosedyrene vedrørende animalske produkter.

Som følge av utvidelsen av EU gjelder forordningen bare inntil 1. mai 2004 overfor grensekontrollstasjonene som er listet opp i vedlegg II.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1484 om tilsyn og kontroll ved innførsel og utførsel av levende dyr, annet avlsmateriale og animalsk avfall innen EØS, og ved innførsel av levende dyr fra land utenfor EØS og i instruks 11. februar 2000 nr. 1710 til grenseveterinær ved tilsyn og kontroll av levende dyr fra land utenfor EØS.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0445 Kommisjonsforordning (EF) nr. 445/2004 av 10. mars 2004 om endring av vedlegg I til rådsdirektiv 92/118/EØF når det gjelder dyretarmer, smult og utsmeltet fett, kaninkjøtt og kjøtt av oppdrettsvilt

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer vedlegg I til direktiv 92/118/EØF. Dette er en del av Kommisjonens arbeid med å samle alt regelverk som gjelder import og handel med animalske biprodukter under forordning (EF) nr. 1774/2002. Under direktiv 92/118/EØF skal det bare være bestemmelser om produkter som skal være til humant konsum og patogener.

Direktiv 92/118/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0446 Kommisjonsforordning (EF) nr. 446/2004 av 10. mars 2004 om oppheving av en rekke vedtak når det gjelder animalske biprodukter

Sammendrag av innholdet

Rettsakten opphever vedtakene 92/562/EØF, 97/735/EF og 2001/25/EF for å gjøre regelverket klarere og mer konsistent etter at alt som gjelder animalske biprodukter er samlet under forordning (EF) nr. 1774/2002 og alt som gjelder produkter til humant konsum og patogener under direktiv 92/118/EØF. Vedtak 92/562/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94). Det samme er vedtak 97/735/EF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999) og vedtak 2001/25/EF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 71/2002 av 25. juni 2002).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0852 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 852/2004 av 29. april 2004 om næringsmiddelhygiene

Sammendrag av innholdet

Forslaget er del av et omfattende reorganiserings- og forenklingsarbeide av den europeiske mattrygghetslovgivningen som har pågått over flere år og nå er under avslutning. Bakgrunnen for reorganiserings- og forenklingsarbeidet er at det er mange felles prinsipper for kontroll av næringsmidler som hittil har vært nedfelt på ulike og ofte overlappende måter i ulike EU-rettsakter. Videre fordi hensynet til mattryggheten begynner allerede ved dyrking av planter og oppdrett og fangst av dyr.

Forslaget viser til rådsdirektiv 93/43/EØF som fastsetter prinsippene for næringsmiddelhygiene. Direktivet er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 4A s. 153).

De eksisterende reglene, som har vært gitt i et stort antall direktiver og beslutninger samt noen forordninger, er i ferd med å bli samordnet i tre pilarer.

1. Næringsmiddelloven (Food Law), som allerede er gitt (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 178/2002 av 28. januar 2002).
2. Utkast til ”Omgjøringspakken” (The recast package), som er utkast til 4 forordninger og 1 direktiv publisert 14. juli 2000. Omgjøringspakken er en harmonisering og forenkling av 17 eksisterende direktiver (ett angående generell hygiene og 16 angående folkehelsehensynene ved markedsføring av de ulike animalske produkter).
3. Utkast til kontrollforordning for fôrvarer og næringsmidler (KOM(03) 52), som ble lagt frem i februar 2003.

Forslaget er det første av de i alt fire utkastene i ”omgjøringspakken”. Det omhandler generelle regler for næringsmiddelhygiene som skal gjelde (og i stor grad allerede gjelder) for all produksjon, lagring og transport av alle næringsmidler, inkludert animalske produkter og primærproduksjon og i tillegg til de spesielle reglene som gjelder for disse (art. 1).

Definisjonene (art. 2) er samordnet med definisjonene i Food Law (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 178/2002, se omtale under Vedlegg II Kapittel XII i Antatt EØS-relevante vedtatte EF-rettsakter) for ikke å overlappe. Operatørenes primære ansvar for næringsmiddelsikkerheten er understreket (art. 3). I tillegg til forslagets vedlegg II skal de spesielle reglene for animalske produkter gjelde. Denne artikkelen åpner også for å imøtekomme/modifisere kravene i tilknytning til vanskeligstilte regioner og tradisjonelle produksjonsmetoder eller råvarer, såfremt disse ikke har noen varige virkninger på næringsmiddelhygienen.

Videre skal gjeldende krav til kjølekjeden, mikrobiologisk standard, temperatur i produkter, prøvetaking og analyse, og standarder og mål for utførelse av kontrollen (art 4), overholdes. Det innføres krav om egenkontroll basert på full HACCP (Hazard Analysis Critical Control Points) i hele industrien (inkludert animalsk industri som kjøtt, fisk, melk og annet) for alle virksomheter unntatt dem i primærproduksjonen (art. 5). I primærproduksjonen skal kontrollen foregå etter GPM-prinsippene (god produksjonspraksis), angitt i vedlegg I, kapittel I og II.

Det innføres hjemmel for spesielle mattrygghetskrav (art. 6) og krav til medlemsstatene om å oppmuntre industrien til utvikling av frivillige nasjonale veiledninger (art. 7) og retningslinjer for utarbeidelse av fellesskapsveiledninger (art. 8). Det innføres krav om registrering av alle næringsmiddelvirksomheter, inkludert deres art, navn og adresse, nummerering og listeføring, og om nødvendig godkjenning. Dersom godkjenning er nødvendig, skal virksomheten på forhånd inspiseres for å sikre overensstemmelse med reglene. Produkter må være merket slik at matens opprinnelse kan identifiseres. Metodene for dette skal beskrives enten i generelle eller spesielle kontrollregler (art. 9). Det er understreket at det skal gjelde samme krav til importerte og eksporterte varer som de som produseres i EØS-området (art. 12).

Vedlegg I gjelder krav til primærproduksjon og eventuell tilberedning/prosessering i tilslutning til denne, og omfatter generelle krav i kapittel I. Her finner man generelle krav om beskyttelse av primærproduktene mot forurensning, skade eller annen uheldig påvirkning. Kapittel II gir krav om å kontrollere usikkerheter ved hjelp av GMP-prinsippene i veiledningene utarbeidet i samsvar med art. 7 og 8. Det gis krav om at oppholdsrom, fôrrom, utstyr og transportmidler skal holdes rene og evt. desinfiserte. Dyr skal holdes rene, skadedyr skal bekjempes, forurensning skal forhindres ved håndtering av avfall og døde dyr. Det skal iverksettes tiltak for å forhindre introduksjon og spredning av smittsomme sykdommer og smittestoffer som kan overføres til mennesker. Det skal iverksettes forebyggende tiltak ved introduksjon av nye dyr. Syke dyr, og dyr som er mistenkt for å være syke, skal isoleres. Ved mistanke om utbrudd av smittsom sykdom skal myndighetene varsles. Det skal tas hensyn til resultater av undersøkelser av dyreprøver eller andre prøver av folkehelsemessig betydning. Fôrtilsetninger og veterinært forskrevne medisiner skal brukes i henhold til forskrivning eller retningslinjer. Kapittel III omhandler krav til planteprodukter. Ved hjelp av utarbeidede veiledninger skal kravene sikre riktig bruk av ugrasmidler, riktige produksjons-, håndterings-, lagrings- og transportmetoder, videre metoder for å unngå ulike typer forurensning (biologiske, fysiske, kjemiske), og metoder for bruk av vann og organisk avfall og om rengjøring og nødvendig desinfeksjon av lokaler, utstyr og transportmidler. Det gis krav om dokumentasjon av en rekke forhold av folkehelsemessig betydning på gården.

Vedlegg II omhandler generelle krav til alle næringsmiddelvirksomheter unntatt primærproduksjon, og er inndelt i fire kapitler. Kapittel I omhandler generelle krav som gjelder alle næringsmiddelvirksomheters lokaliteter, inkludert utendørsområder og plassering, men unntatt det som er omhandlet i kapittel III. Kapittel II omhandler spesielle krav til lokaler hvor næringsmidler fremstilles, behandles eller håndteres, unntatt spiserom og lokaler omhandlet i kapittel III. Kapittel III omhandler krav til midlertidige og flyttbare lokaliteter slik som salgsvogner, salgsmaskiner, markedsboder, lokaliteter som primært benyttes til private formål, men hvor det fremstilles næringsmidler til annet enn privat forbruk og lokaliteter som tidvis benyttes til cateringformål. Kapittel IV omhandler krav til transport av næringsmidler. Kapittel V omhandler krav til utstyr. Kapittel VI omhandler krav til avfallsbehandling. Kapittel VII omhandler krav til vannforsyning. Kapittel VIII krav til personlig hygiene. Tidligere krav om helseattest for personell som arbeider med fiskevarer, er ikke tatt med i forslaget. Kapittel IX setter krav til matvarer. Kapittel X stiller krav til innpakking og emballering. Kapittel XI omhandler vilkår ved bruk av varmebehandling, røking og salting. Kapittel XII omhandler krav til opplæring.

Merknader

På samme måte som en i EU ser alle de tre regelverkspilarene under ett, bør dette også gjøres i Norge slik at gjennomgangen av hele det norske næringsmiddelregelverket tar de hensyn som ligger til grunn for omorganiseringen i EU. Dette er nødvendig av flere grunner:

1. For å sikre at hele det norske næringsmiddelregelverket blir vurdert under ett og for å unngå at en særnorsk organisering av arbeidet hindrer og ikke fremmer de hensyn nyorganiseringen av regelverket ivaretar
2. For å sikre at de prinsipielle endringene i EU-regelverket nedfelles på riktig sted i nasjonalt regelverk og at overlappinger unngås
3. For å sikre at viktige nye detaljer kommer inn i nasjonalt regelverk

Det er kravet om ensartet anvendelse og oversiktlighet i regelverket og den mulighet for rask oppdatering dette vil gi, som ligger til grunn for at utkastene er fremmet i form av forordninger.

Når det gjelder dette forordningsutkastet spesielt, vil følgende forhold være viktige å vurdere:

1. Det må vurderes hvor i norsk regelverk understrekningen av at ansvaret ligger hos virksomhetsoperatørene (inkludert primærprodusenter) i artikkel 3 skal tas inn, slik at det blir gjeldende for alle operatører
2. Det er lagt inn muligheter for tilpasning av kravene i vedlegg II, ved at det enkelte land i samråd med Kommisjonen (ESA), og forutsatt at de hygieniske mål nås, vil kunne ta hensyn til operatører som er plassert i geografisk vanskelig tilgjengelige områder eller som er berørt av lokale forsyningsvanskeligheter, eller til tradisjonelle produksjonsmetoder
3. Internkontrollforskriften må gjennomgås og evt. endres (eller erstattes) slik at den blir overensstemmende med kravet om HACCP i artikkel 5. Den nåværende norske internkontrollforskriften er prinsipielt forskjellig ved at den er reaktiv og ikke proaktiv slik kravet nå vil bli og dessuten ikke tydelig nok inneholder alle de 7 prinsippene som utgjør HACCP, spesielt kravene om intern-revisjon og dokumentasjon. På fiskesiden har kravet om egenkontroll basert på HACCP vært gjeldende siden 1994.
4. Det må også sikres at kravet i artiklene 7 og 8 om å stimulere til utarbeidelse av veiledninger, og at det også gjøres oppmerksom på at det er frivillig å følge dem, blir tatt inn i instruks eller regelverk. Det understrekes at HACCP ikke er en erstatning for offentlig kontroll, men et tillegg til de hygieniske sikkerhetstiltak som avkreves enhver næringsmiddelvirksomhet. På fiskesiden har det vært laget flere veiledeninger for næringen. Siste egenkontrollveiledning ble laget i 1999
5. Artikkel 9 om autorisasjon er en utvidelse i forhold til nåværende regler. Det vil bli krav om inspeksjon før autorisasjon kan gis
6. Det må sikres hjemmel for å pålegge og kontrollere at alle virksomhetsoperatører (inkludert primærprodusenter) har tilstrekkelige identifiserings- og sporbarhetssystemer for sine produkter til å kunne trekke eventuelt helsemessig risikable produkter tilbake fra markedet slik som forutsatt i artikkel 10

Innføringen av disse reglene kommer samtidig med innføringen av nytt mattilsyn, og det er sannsynlig at den vil ha økonomiske konsekvenser for tilsynet ut over de utgifter som omstillingen vil kreve slik den allerede er forutsatt. Det vil imidlertid være av betydning i den sammenheng at regelendringene tas hensyn til ved omorganiseringen. Hvorvidt innføringen vil ha økonomiske konsekvenser for næringsmiddelindustrien, er noe usikkert, selv om mattrygghetshensynet nå også eksplisitt utvides til å omfatte primærproduksjonene. Selv om innføring av HACCP i alle virksomheter først og fremst dreier seg om endring av tenkesett og handlingsmønstre, kan det på noe sikt innebære behov for endringer som har tyngre økonomiske følger.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0853 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 853/2004 av 29. april 2004 om fastsettelse av særlige hygieneregler for næringsmiddelhygiene

Sammendrag av innholdet

Hensikten med forslaget er å ta hensyn til endringer innenfor området næringsmiddelhygiene og få en klarere og mer presis definisjon av hygienereglene for næringsmidler av animalsk opprinnelse. Forslaget innebærer en forenkling av det eksisterende regelverk. Formålet med endringene er å få til et høyt beskyttelsesnivå for forbrukerne med hensyn til matvaretrygghet. Om det er nødvendig for å beskytte forbrukerne, vil reglene bli skjerpet. Det tas sikte på et harmonisert sett med regler til bruk for alle typer næringsmidler av animalsk opprinnelse. Regler som er produktspesifikke, er foreslått fastsatt i egne vedlegg.

Forslaget er en sammenslåing og forenkling av følgende 13 eksisterende (vertikale) direktiver på det veterinære folkehelseområdet: ferskt kjøtt, ferskt fjørfekjøtt, trikinundersøkelser, kjøttprodukter, eggprodukter, skjell (levende toskallede muslinger), fisk og fiskeprodukter, kaniner og oppdrettsvilt, vilt, melk og melkeprodukter, hygieneregler for fiskebåter, hygieneregler for andre animalske produkter (balai) og hygieneregler for hakket kjøtt.

Utkastet omhandler spesielle regler for animalske produkter som kommer i tillegg til de generelle reglene som gjelder for næringsmidler i sin alminnelighet, og som er gitt i KOM(00) 438(1).

Utkastet er organisert som en meget kort forordningstekst med 7 artikler. Substansen fra de eksisterende direktivene ligger i de 3 vedleggene. Vedlegg 1 inneholder definisjoner.

Vedlegg 2 omfatter de spesielle krav som omhandler substansen i de någjeldende direktivene og er inndelt i 15 seksjoner svarende til ulike produkter. Stort sett svarer hver seksjon til hvert enkelt av de tidligere direktivene, men direktivet som omhandler andre animalske produkter (balai), er delt opp i enkeltseksjoner for froskelår, snegler, fett og fettgrever, behandlede mager, blærer og tarmer og en seksjon for gelatin. Dessuten er direktivet for trikiner tatt inn i seksjonen for tamme klovdyr (tidligere ferskt kjøtt), og direktivet om fiskebåter er tatt inn i seksjonen for fisk. Det vil kunne komme til ytterligere produkter, for eksempel kollagen (allerede vedtatt) og honning (foreligger utkast).

Forslaget setter krav til merking med ovalt sunnhetsmerke. Slik merking vil også bli gjeldende for fisk og fiskevarer og vil derfor bli et nytt krav på fiskesiden. Norske betenkeligheter til dette nye kravet ble oversendt EU-kommisjonen i 1999.

Forslaget omtaler levende toskallede muslinger og unntar viltplukkede kamskjell fra deler av bestemmelsene, mens rådsdirektiv 91/492/EØF i tillegg til toskallede muslinger av bløtdyr omfatter både snegler, pigghuder og sekkedyr. Fiskeridirektoratet mener det bør klargjøres om villfanging/villplukking av disse artene og andre arter av toskallede muslinger skal være unntatt de samme bestemmelser som villplukkede kamskjell med hensyn på klassifisering av produksjonsområder. Dette punktet er også kommentert under forslaget til forordning i KOM(02) 377.

Forslaget tillater ikke lagring av fisk i blanding av is og vann når fisken er kommet på land. Norske betenkeligheter til dette forholdet ble oversendt Kommisjonen i 1999. Antall fiskearter med hensyn til grenseverdier for histamin, er utvidet.

Antall fiskearter som etter gjennomgått enzymmodning i saltlake kan ha et høyere innhold av histamin, er begrenset kun til å omfatte ansjosfamilien. I rådsdirektiv 91/493 kan sildefamilien (Clupeidae), makrellfamilien (Scombridae), ansjosfamilien (Engraulidae) og Coryphaenidae (gullmakrell) ha et høyere histamininnhold.

Forslaget setter krav til at frosne blokker av fiskevarer som er produsert på fiskefartøy, skal ”innpakkes” før landing. Frysebåter skal godkjennes, ikke bare registreres.

Vedlegg 3 omhandler import.

Forslaget åpner for at myndighet i en annen tredjestat enn den tredjestat hvis flagg fartøyet fører, kan godkjenne fabrikkfartøy og frysefartøy. Betingelsen er at denne tredjestaten står på EU-listen over tredjestater, hvorfra det er tillatt å importere fiskevarer til EU, og at fiskevarene landes regelmessig på dets område og kontrolleres av dets myndigheter som skal anbringe sunnhetsmerker på varene og utstede sunnhetsattester.

På grunn av det store antall detaljer som er gjennomgått i arbeidsgruppene og som er overført fra de gjeldende direktiver og i enkelte tilfelle endret, samt det faktum at det fortsatt foregår endringer, vil det være nødvendig å gjennomgå disse systematisk og i detalj. Dersom hensikten med forenklingen av regelverket i EU også skal gjenspeiles i det norske regelverket, må en slik gjennomgang, på samme måte som i EU, ses i forhold til innhold og oppbygning av den allerede eksisterende ”Food law” og innhold og oppbygning av utkastet til den generelle forordningen om næringsmiddelkontroll. Under arbeidet med dette regelverket i EU ses de ulike rettsaktene hele tiden i sammenheng for å unngå overlappinger og søke å oppnå et så enkelt og klart regelverk som mulig.

Merknader

Næringsmiddellov, kjøttkontrollov, fiskekvalitetslov og landbrukskvalitetslov med tilhørende forskrifter inneholder mange av prinsippene og majoriteten av de deskriptive detaljene, men er ikke organisert slik at de prinsippene som er nedfelt i ”The Food Law” og i KOM(00) 438(1) (generell næringsmiddelhygiene) er gjort gjeldende for hele det animalske næringsmiddelområdet.

Forslaget vil gi anledning til å forenkle og bedre det lovmessige grunnlaget for kontrollen med næringsmidler også i Norge.

Trolig vil det ikke bli noen administrative konsekvenser utover de som vil følge av de organisatoriske forandringer som allerede er under gjennomføring på matområdet.

Innføringen av disse reglene kommer samtidig med innføringen av nytt mattilsyn, og det er sannsynlig at den vil ha økonomiske konsekvenser for tilsynet ut over de utgifter som omstillingen vil kreve slik den allerede er forutsatt. Det vil imidlertid være av betydning i den sammenheng at regelendringene tas hensyn til ved omorganiseringen. Hvorvidt innføringen vil ha økonomiske konsekvenser for næringsmiddelindustrien, er noe usikkert, selv om mattrygghetshensynet nå også eksplisitt utvides til å omfatte primærproduksjon. Selv om innføring av HACCP i alle virksomheter først og fremst dreier seg om endring av tenkesett og handlingsmønstre, kan det på noe sikt innebære behov for endringer som har tyngre økonomiske følger.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0854 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 854/2004 av 29. april 2004 om fastsettelse av særlige hygieneregler for organisering av den offentlige kontrollen av produkter av animalsk opprinnelse til humant konsum

Sammendrag av innholdet

Forslaget erstatter KOM(00) 438(3), som er trukket tilbake.

Forslaget inneholder regler om kontroll med animalske næringsmidler, spesielt kjøtt, men også fisk, melk og levende skjell, og kommer i tillegg til kravene som vil komme i den generelle forordningen om kontroll med næringsmidler (KOM(00) 438(1)). Forslaget er delt i 7 korte artikler og 4 vedlegg. Det inneholder vesentlige endringer i forhold til gjeldende regler.

Kravene til tilsynsmyndigheten skjerpes ved at det foreslås formelle krav, inkludert eksamen/test, for tilsynsveterinærene og assistentene. Det blir krav om minimum 200 timer praktisk trening for veterinærene og minimum 600 timer teoretisk trening og 300 timer praktisk trening for assistentene. Dette kravet skal øke til 1400 timer i år 2010. Det er en økning i forhold til den nåværende utdanningen i Norge, som er ca. 75 timer for veterinærene og 400 timer teori og 200 timer praksis for assistentene. Det blir krav om at tilsynsveterinærene skal både revidere og inspisere operatørene og deres virksomhet. Det blir krav om innsending av besetningsopplysninger forut for slakting. I dagens regelverk omfatter dette kravet bare fjørfe.

For industrien er utkastet mer fleksibelt ved at det åpner for at levende dyr kan undersøkes av tilsynsveterinær mens de er på gården dersom de skal slaktes ved et småskala-slakteri. Det åpnes ved småskala-slakterier og små viltbehandlingsanlegg også for at kontrollen av ferdige slakt kan utføres av assistent under tilsynsveterinærs ansvar på den måten at avvikende slakt henges til side for senere undersøkelse av tilsynsveterinær. Dette er en ordning som i dag bare er tillatt for fjørfe. Det åpnes for økt bruk av virksomhetenes personale som assistenter ved slakting av gris og kalv under visse forutsetninger. Også dette er i dag bare tillatt ved kontroll av fjørfe. Kravet om daglig veterinært tilsyn med nedskjæringsanlegg opphører. Kravet foreslås å være at et medlem av tilsynsgruppen (tilsynsveterinær eller assistent) besøker nedskjæringsanlegg minst en gang per uke.

Når det gjelder kontroll av fisk, er det uttrykt at den offentlige kontrollen skal foretas ved landingstidspunktet eller før omsetning (første salg på en auksjon eller et engrosmarked).

Antall fiskearter med hensyn til grenseverdier for histamin, er utvidet.

Antall fiskearter som etter gjennomgått enzymmodning i saltlake kan ha et høyere innhold av histamin, er begrenset kun til å omfatte ansjosfamilien. I rådsdirektiv 91/493/EØF kunne sildefamilien (Clupeidae), makrellfamilien (Scombridae), ansjosfamilien (Engraulidae) og Coryphaenidae (gullmakrell) ha et høyere histamininnhold.

For skjell presiserer forslaget mer detaljert krav og ansvar for den kompetente myndighet i forbindelse med kontroll av dyrkingsområder og ansvaret for kontroll ved høsting.

Kompetent myndighet skal i tillegg overvåke produksjonsområdene under høsting, og tilpasse og intensivere prøvetakingen når det er fare for økt innhold av toksiner eller fekal forurensning i skjellene. Forordningen krever bl.a. at skjell skal tas ut til toksinanalyse minst en gang i uken i høsteperioden.

Som supplement til kontroll av dyrkingsområder og skjell under høsting, skal kompetent myndighet gjennomføre kontroller av sluttproduktet. Dette innebærer laboratorieundersøkelser for å sikre at produktet tilfredsstiller kvalitetskravene, og at innholdet av marine biotoksiner, forurensende stoffer og mikroorganismer ikke overstiger grenseverdiene eller utgjør en fare for konsumenten.

Når det gjelder kontroll av melk, er kravene til kontroll med rå melk innskjerpet. Dette innebærer at det blir krav om kontrollplaner for å sikre overholdelse av kvaliteten på rå melk og krav om suspensjon av produsenter som ikke kan rette opp overskridelser innen tre måneder.

Når det gjelder kontroll av melkeprodukter, er regelverket foreslått å bli mer fleksibelt ved at det blir krav om at det, overensstemmende med det som er nevnt foran, skal verifiseres at kravene til råmelkkvalitet blir overholdt. Når det er sikret, skal målene for mattrygghet oppnås ved å gjøre egnede undersøkelser hos operatørene slik som kontroll av varmebehandling og fysisk behandling. Dette gjelder for produksjonsmetoder i sin alminnelighet og inkluderer de produsenter som benytter tradisjonelle produksjonsmetoder.

Merknader

Forslaget gjelder regler som er gitt i den norske kjøttproduksjonsloven, kjøttkontrollforskriften, slakteriforskriften og kjøttkontrollinstruksen, samt i melkeforskriften og fiskekvalitetsforskriften. Det generelle norske næringsmiddelregelverket, næringsmiddelloven, generell forskrift og hygieneforskriften må også vurderes i forhold til dette utkastet, siden utkastet er en del av en pakke som omhandler både generelle og spesielle forhold, der de generelle kravene ligger i bunnen.

De nye reglene om oppmyking av kravet om levendedyr-kontroll til å kunne skje på gården (i besetningen) vil antakelig ha stor interesse for den landbaserte næringsmiddelindustrien i Norge i lys av den oppmerksomhet som det for tiden er for småskalavirksomhet. Det samme gjelder ved kontroll av melkeprodukter, der myndighetene skal konsentrere seg om at målene nås også ved bruk av tradisjonelle produksjonsmetoder. Det er viktig å være oppmerksom på den økningen av ansvaret som i begge tilfeller ligger hos produksjonsleddet (innføring av HACCP-basert egenkontroll).

Kravet om offentlig kontroll av fisk på landingstidspunktet eller før omsetning vurderer Fiskeridirektoratet som mindre strengt enn tidligere krav. I rådsdirektiv 91/493/EØF brukes formuleringen ”hvert enkelt parti skal kontrolleres ved landing eller før første salg”. Dette kravet kan vurderes som faktisk å være strengere enn det som nå foreslås i den nye forordningen. ”Den offentlige kontroll skal foretas på landingstidspunktet eller ….” Det uttrykkes ikke direkte at det skal foretas en kontroll av hvert enkelt parti, men at kontrollen, når den foretas, skal skje før første salg.

Det skjerpede kravet til tilsynsmyndighetene vil innebære behov for endringer og oppgradering av utdanningen av personell, spesielt assistenter.

Forslaget er harmonisert med de internasjonale retningslinjene og forpliktelsene som er nedfelt i Codex Alimentarius og WTOs Sanitary and Phytosanitary Agreement (SPS).

Forslaget vil, som en del av en samlet reorganisering av regelverket, forenkle og bedre det lovmessige grunnlaget for kontrollen med alle animalske næringsmidler på alle stadier, inkludert alle innsatsfaktorer og hensyn av betydning for, og forbrukernes opplevelse av, mattrygghet i Norge og på Norges eksportmarkeder (fisk).

Siden innføringen av disse reglene kommer samtidig med innføringen av nytt mattilsyn, er det ikke usannsynlig at de vil kunne ha økonomiske konsekvenser for tilsynet ut over de utgifter som omstillingen vil kreve slik den allerede er forutsatt. Det vil imidlertid være av betydning i den sammenheng at regelendringene tas hensyn til ved omorganiseringen. Hvorvidt innføringen vil ha økonomiske konsekvenser for næringsmiddelindustrien er også noe usikkert, selv om mattrygghetshensynet nå eksplisitt utvides til å omfatte primærproduksjonene. Selv om innføring av HACCP i alle virksomheter først og fremst dreier seg om endring av tenkesett og handlingsmønstre, kan det også, på litt sikt, innebære behov for endringer som har tyngre økonomiske følger.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk og Spesialutvalget for næringsmidler i felles møte. I Spesialutvalget for landbruk er Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsyndet representert. I Spesialutvalget for næringsmidler er Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet representert. De to spesialutvalgenes uttalelser ble videreført til Norges delegasjon til EU i Brussel. De respektive fagråder har hatt møte med saksordfører i Europaparlamentet og framført det norske syn på forslaget.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0882 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 882/2004 av 29. april 2004 om offentlig kontroll som utføres for å sikre at den utføres i overensstemmelse med fôr- og næringsmiddellovgivning og dyrehelse- og dyrevernregelverk

Sammendrag av innholdet

Generelt

Forslaget omhandler generelle prinsipper for utføring av kontroll av fôr og næringsmidler. Kontrollbestemmelsene skal dekke alle aspekter ved kontroll med næringsmiddelproduksjon fra jord/fjord til bord, herunder kontroll med produksjon, foredling, lagring, transport og frambud av næringsmiddelet eller fôret, tilsyn med primærproduksjon, herunder plantehelse, dyrehelse og dyrevern, alle typer virksomheter samt import- og eksportkontroll. Tilsynet dekker kontroll med alle typer innsatsfaktorer under produksjon, foredling og emballering. Bestemmelsene dekker kontroll i medlemslandene og Kommisjonens kontroll med at medlemsstatene overholder sine forpliktelser.

Generelle krav

Medlemsstatenes offentlige kontroll skal være fullstendig uavhengig av alle næringsinteresser og skal være i stand til å kontrollere at næringsmiddelregelverket etterleves og at bestemmelsene håndheves. Kontrollen skal utføres i samsvar med kravene i forordningen. Det skal føres regelmessig kontroll, prioriteringer skal gjøres ut fra identifisert risiko, kunnskap og erfaring fra tidligere kontroll, internkontroll-resultater samt mistanke. Kontrollen skal videre gjennomføres generelt uten forvarsel, på alle trinn i produksjon, foredling og distribusjon og det skal ikke føres diskriminerende kontroll av produkter fra andre medlemsstater.

Medlemsstatene skal utpeke vedkommende myndigheter som skal ha et overordnet ansvar for kontrollen. Forordningen stiller omfattende krav til styring gjennom enhetlige, flerårige kontrollplaner som skal inneholde metoder som sikrer at målene oppfylles, opplæring av tjenestepersonalet og dokumenterte prosedyrer (art. 6, 7 og 9) og som underkastes årlig revisjon/oppfølging. Videre stilles det krav til planer for beredskap, rapportering til Fellesskapet samt til sikring av riktig kompetanse i alle ledd i tilsynet for felles opplæring og harmonisert kontroll. Det vil bli utgitt bindende retningslinjer for utarbeidelse av kontrollplaner som vil bli offentliggjort samtidig med den endelige versjonen av forordningen, for å unngå at planene utarbeides etter nasjonale retningslinjer.

Delegering

Hovedregelen er at kontrolloppgavene utføres av offentlig myndighet. Imidlertid kan det under bestemte betingelser gis adgang til at spesifikke kontrolloppgaver kan delegeres til ikke-offentlige organer.

Analyser

Analyser av offentlige uttatte prøver utføres av særskilt utpekte laboratorier. Det kreves nasjonale referanselaboratorier på samme områder som EU har referanselaboratorier.

Kontroll

Fellesskapet vil gjennomføre kontroll med at offentlig kontroll er i samsvar med kontrollplanene. Kontrollen kan være rutinemessig samt suppleres av målrettet kontroll.

Finansiering

Medlemsstatene må sørge for tilstrekkelig finansiering av den offentlige kontrollen av fôr og næringsmidler. Det pålegges innkreving av særskilte avgifter for finansiering av ulike kontrolloppgaver. Importkontrollavgiften skal være lik i hele EU, og størrelsen på denne avgiften fastsettes sentralt.

Håndhevelse av regelverket

Medlemsstatene skal iverksette nødvendig tiltak, inkludert straffefølging for å sikre etterlevelse. Det foreslås noen tiltak som kan benyttes. De straffemetodene som benyttes, skal notifiseres omgående.

Merknader

Forslaget omfatter all lovgivning på de berørte områdene og må vurderes i forhold til disse. Forslaget vil kreve endring i forskrifter. Hovedsakelig vil forordningen kunne gjennomføres i form av administrative forføyninger og instrukser til utøvende tilsyn.

Gjennom en harmonisering av gjeldende kontroll-bestemmelser vil forslaget være et viktig og positivt bidrag til å sikre et helhetlig og harmonisert tilsyn på de berørte områdene. Ved bl.a. innføring av krav om kontrollplan gis det omfattende føringer med betydning for organisering og drift av tilsynsvirksomheten.

Forslaget krever at det utpekes vedkommende myndighet som skal ha en uavhengig, overordnet og omfattende styring med tilsyn og kontroll med alle de berørte områdene fra jord/fjord til bord. Det skal utarbeides bindende kontrollplaner som skal være felles for planter, fisk, dyr, næringsmidler og fôr. Det skal sendes årsrapport inneholdende oppdatert kontrollplan (metoder for måloppnåelse, opplæringsplaner og dokumentasjon av prosedyrer), vesentlig endringer i organisasjonen, resultatet av kontrollen og tiltak iverksatt i forhold til avdekkede regelbrudd. Det antas å måtte avsettes betydelige ressurser for å ivareta de nye pliktene.

Innføring av avgifter medfører at avgiftssystemet må legges om. Det innføres avgift for kontroll av fisk (rå/produkter), som vil få betydelige konsekvenser.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel II Fôrvarer

304 D 0217 Kommisjonsvedtak 2004/217/EF av 1. mars 2004 om en liste over stoffer som det er forbudt å sirkulere eller bruke som fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten er en samordning av regelverket om forbud mot omsetning eller bruk av visse produkter som fôr til dyr. Produkter som ikke skal omsettes eller brukes til dyrefôr og som ikke dekkes av annet regelverk, går fram av en liste i rettsaktens vedlegg. Listen beskriver de produktene som ikke er omfattet av omsetnings- og fôringsforbud i forordning (EF) nr. 1774/2002 (biproduktforordningen) og forordning (EF) nr. 999/2001 (TSE-forordningen). Vedtak 2004/217/EF opphever vedtak 91/516/EØF.

Vedtak 91/516/EØF er del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 L 0126 Kommisjonsdirektiv 2003/126/EF av 23. desember 2003 om analysemetoder (mikroskopi) i den offentlige fôrvarekontrollen for å bestemme bestanddeler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Rettsakten omfatter retningslinjer for framgangsmåten ved offentlig fôrvarekontroll i tråd med EUs felles kontrollprogram for fôrvarer, for å undersøke om fôrvaren inneholder animalske bestanddeler, hvilke disse er og i hvilke mengder de forekommer. Analysemetoden som anvendes er mikroskopi.

Direktivet opphever direktiv 98/88/EF, da analysemetodene som angis der, ved ringtest ga signifikant forskjellige resultater for ulike parametere.

De viktigste endringer er:

1. Nye/flere reagenter tas i bruk ved bearbeiding av prøver
2. Forbehandling (maling) av fôr med >15% fett
3. Samleprøve og analyseprøve skal ha større volum enn i dag
4. I framstillingen av analyseresultater skal det skilles mellom protein fra fisk og fra landdyr og resultatet oppgis som påvist/ikke påvist. Mengde, dyreslag og type vev som funn stammer fra kan angis
5. Det angis anbefalt framgangsmåte for analyse av fett og oljer

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Rettsakten innebærer en standardisering og en viss forbedring av de metoder som er i bruk i dag. Fôrkontrolldata vil bli mer enhetlige innen EØS. Trygge fôrmidler kan ikke oppnås ved testing alene, men må være basert på en sikring av hele kjeden fram til og med bruk.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 0355 Rådsforordning (EF) nr. 355/2003 av 20. februar 2003 om godkjenning av avilamycin som tilsetningsstoff til fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner antibiotikumet E 717 avilamycin som tilsetningsstoff i fôr til kalkuner. Godkjenningen er gitt for 10 år iht. direktiv 70/524 EØF fram til 20.01.2013. Den faste komiteen for næringsmiddelkjeden og dyrehelse anbefalte ikke 10-års godkjenning.

Kommisjonen har senere vedtatt en strategi mot antibiotikaresistens, som bl.a. omfatter utfasing av bruken av antibiotika som vekstfremmere. Dette går fram av ny forordning om tilsetningsstoff til fôrvarer, europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003, som opphever direktiv 70/524/EØF (se omtale nedenfor). Utfasing av antibiotika som vekstfremmer skal skje innen 01.01.2006.

Merknader

I henhold til EØS-avtalen kan Norge ha nasjonale bestemmelser for antibiotika som tilsetningsstoff. Ut fra norske holdninger til bruk av antibiotika som fôrtilsetning er det ikke aktuelt å akseptere avilamycin tilsatt til kalkunfôr. Rettsakten krever derfor ikke gjennomføring i norsk regelverk.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1334 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1334/2003 av 25. juli 2003 om endring av betingelser for godkjenning av en del mikromineraler som tilsetningsstoff til fôr

Sammendrag av innholdet

Øvre grense for innhold av mikromineralene jern, kobolt, kopper, mangan og sink i fôrvarer er revurdert, og det har ført til at grensene er senket. Dette er tatt inn i rettsakten. Endringen er foretatt for at innholdet av mikromineraler i fôrvarer bedre skal samsvare med dyras næringsstoffbehov og for å redusere forurensningen som skjer gjennom gjødsel. Den betydningen dagens nivå av visse mikromineraler har for folkehelsa er også tatt hensyn til.

Grensene for tillatt innhold av visse mikromineraler bygger både på dyras fysiologiske behov, variasjon i behov dyr i mellom og hvor effektivt dyret utnytter den kjemiske formen mikromineralet foreligger i. Dette medfører en betydelig større differensiering mellom dyrearter i største tillatte innhold av visse mikromineraler i fôret. Tidligere gjaldt grensene generelt for alle dyrearter, med unntak for innholdet av kopper, som også tidligere var differensiert på dyrearter.

Største innhold av mikromineralene (grunnstoffene) angis i mg/kg fullfôr og er nå til ulike dyrearter:

Jern: Småfe- 500, smågris - 250, selskapsdyr -1250, andre arter - 750.

Kobolt: Alle arter - 2.

Kopper: Smågris - 170, andre griser - 25, kalv (melkeerstatning og fullfôr) -15, storfe - 35, fjørfe - 15, fisk - 25, krepsdyr - 50, andre arter - 25

Mangan: Fisk - 100, andre arter - 150.

Sink: Melkeerstatninger - 200, selskapsdyr - 250, fisk - 200, andre arter - 150.

Forordningen trådte i kraft 26.01.2004, men fôrvarer som er produsert før ikrafttredelsen har en overgangstid på 3 måneder og kan brukes fram til 26.04.2004.

Merknader

I henhold til EØS-avtalen kan Norge ha nasjonale bestemmelser om kopper som vekstfremmende middel i fôr. Norge har valgt å opprettholde nasjonale bestemmelser om kopper i fôr til smågris.

På de øvrige områdene krever rettsakten endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet, Fiskeridirektoratet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1831 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoff til fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten samler regelverket om tilsetningsstoffer til fôr. Bakgrunnen er at det regelverket som var, var innfløkt og hadde ulike typer godkjenningsordninger. I direktiv 70/524 EØF om tilsetningsstoffer var det også gitt rom for nasjonale bestemmelser. Det gjorde at en kunne ha ulik praksis i de enkelte landene, og det ble ikke en full harmonisering av regelverket innen EØS. I jord til bord-tenkingen og ”hvitboka for mattrygghet” ble det derfor foreslått å samordne alle bestemmelser om tilsetningsstoffer til fôr. Dette var for å sikre folkehelse, dyrehelse og miljøet bedre.

Omfang

• Regelverket for tilsetningsstoffer er utvidet til også å omfatte ensileringsmidler og stoffer som tilsettes drikkevann.
• Aminosyrer og deres salter, NPN og aminosyreanaloger kategoriseres som tilsetningsstoffer og reguleres ikke lenger av direktiv 82/471/EØF.

• Teknologiske hjelpemidler omfattes ikke, de har nå fått en spesifikk definisjon.

• Koksidiostatika og histomonostatika klassifiseres som tilsetningsstoff. Medisiner, med unntak av koksidiostatika og histomonostatika, som kan tilsettes fôret, omfattes ikke.

• Krav til pakking og merking av tilsetningsstoffer og premikser. For merking av tilsetningsstoffer som inngår i en fôrblanding gjelder eksisterende regelverk inntil videre.

Godkjenning

Hovedprinsippet er at bare tilsetningsstoffer som ikke er til skade for dyrehelse, folkehelse eller for miljøet skal kunne godkjennes.

• Bare godkjente stoffer skal kunne omsettes og brukes.

• Godkjenningsprosedyre for tilsetningsstoffer er beskrevet, og tidsfrister for gjennomføringen av ulike ledd i prosedyren er fastsatt. EFSA skal motta søknad og foreta risikovurdering av tilsetningsstoffene. Godkjenningen blir gitt av Kommisjonen og med varighet 10 år. Søknad om fornyet godkjenning av alle allerede godkjente tilsetningsstoff skal skje senest ett år før nåværende godkjenning utløper. Søknaden sendes Kommisjonen.
  I spesielle tilfelle, der det er fare for dyrehelsen, kan tilsetningsstoff etter en raskere behandling, få foreløpig nasjonal godkjenning for inntil 5 år.

Register

Kommisjonen skal etablere og regelmessig oppdater et register over alle godkjente tilsetningsstoffer.

Kategorier

Gruppen tilsetningsstoff skal inndeles i 5 kategorier med hver sine undergrupper:

• Tekniske tilsetningsstoff, med gruppene konserveringsmidler, antioksidanter, emulgatorer, stabilisatorer, fortykningsmidler, geleringsmidler, bindemidler, stoffer mot radioaktiv kontaminering, antiklumpemidler, surhetsregulatorer, ensileringsmidler og denatureringsmidler.

• Sensoriske tilsetningsstoffer med gruppene fargestoffer, aroma- og appetittvekkende stoffer.

• Næringstoffer, med gruppene vitaminer, provitaminer og andre stoffer med tilsvarende effekt, mikromineraler og blandinger av disse, aminosyrer, deres salter og syreanaloger, (essensielle fettsyrer, NPN) og urea og dens derivater.

• ”Zootekniske tilsetningsstoffer” (Zootechnical additives”) omfatter stoffer som bedrer fordøyeligheten av fôret, stoffer som har positiv effekt på tarmfloraen, stoffer som fører til økt ytelse og stoffer som har positiv virkning på miljøet. Gruppen ”andre” er også nevnt.

• Koksidiostatika og histomonostatika.

Det kan etter behov opprettes nye kategorier og undergrupper av tilsetningsstoff.

Blanding av godkjente tilsetningsstoffer er tillatt, og blandingen krever ikke spesiell godkjenning.

Ensileringsmidler som er i bruk i dag, skal notifiseres og senest innen 7 år søkes godkjent etter prosedyrer i denne forordningen.

Utfasing

Andre antibakterielle stoffer enn koksidiostatika og histomonostatika, brukt som vekstfremmere, kan omsettes og brukes fram til 31.12.2005, men slettes fra registret 01.01.2006. Nye antibakterielle stoffer vil ikke bli godkjent som tilsetningsstoffer, da de ikke omfattes av denne forordningen.

Målet er å fase ut koksidiostatika og histomonostatika fra 31.12.2012. Innen 01.01.2008 skal Kommisjonen ha oversendt til Europaparlamentet og Rådet en oversikt over bruken av og aktuelle erstatningspreparater for dem.

Referanselaboratorier

Oppgaver og plikter for EUs referanselaboratorier er omtalt i Vedlegg II. Kostnadene ved deres drift skal delvis dekkes av de som søker om godkjenning av tilsetningsstoff.

Rettsakten trådte i kraft 7. november 2003, og bestemmelsene blir gjennomført fra 18. oktober 2004. Direktiv 70/524 EØF, unntatt art 16, blir da opphevet, likeså direktiv 87/153/EØF, unntatt vedlegget til direktivet. Samtidig ble pkt 2.1, 3 og 4 i vedlegget til direktiv 82/471/EØF opphevet.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

I henhold til EØS-avtalen kan Norge ha nasjonale bestemmelser for antibiotika, koksidiostatika og vekstfremmere som tilsetningsstoff. Direktiv 70/524/EØF oppheves når denne rettsakten gjennomføres, og unntaket for de nevnte grupper tilsetningsstoffer må derfor forhandles på nytt.

Statens landbrukstilsyn og Fiskeridirektoratet pekte ved sin vurdering av rettsakten på muligheten for å ha nasjonale bestemmelser. De ga følgende anbefalilng, som de lovansvarlige departementene har sluttet seg til:

• Norge vil fase ut bruk av antibiotika samtidig med EUs utfasing.
• For koksidiostatika ønsker Norge å opprettholde nasjonale bestemmelser.
• For bruk av kopper som tilsetningsstoff i fôr til smågris ønsker Norge å opprettholde vår grense for største innhold på 35 mg/kg fullfôr.

Rettsakten vil gi økt administrasjon, da det er behov for grundig informasjon til produsenter og brukere av tilsetningsstoff ut over de bestemmelser som tas inn i forskriften. Videre vil utfasing av bruk av tilsetningsstoff kreve økt kontroll. Økt omfang av prøvetaking og analyser medfører økte kostnader.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 1852 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1852/2003 av 21. oktober 2003 om 10 års godkjenning av koksidiostatika brukt i fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir preparatet ”Sacox 120 microGranulat” godkjenning i 10 år som tilsetningsstoff i fôr til livkyllinger. Preparatet er E 766 Salinomycin–natrium i gruppen 4.0 Koksidiostatika. Det har hatt foreløpig godkjenning som tilsetningsstoff i fôrvarer til slaktekyling og livkylling. Det finnes ellers to handelspreparater til av E 766. Godkjenningen er i samsvar med anbefaling fra Den faste komiteen for næringsmiddelkjeden og dyrehelse. Den trådte i kraft 12. november 2003 og gjelder til 12. november 2013.

Merknader

I henhold til EØS-avtalen kan Norge ha nasjonale bestemmelser for koksidiostatika. Rettsakten medfører derfor ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

303 R 2112 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2112/2003 av 1. desember 2003 om retting av forordning (EF) nr. 1334/2003 og endring av betingelsene for godkjenning av tilsetningsstoff i gruppen mikromineraler som tilsetning til fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Vedlegget til forordning (EF) nr. 1334/2003 inneholder feil i angivelsen av største tillatte innhold av jern i fôrvarer til gris. Dette blir nå korrigert i rettsakten ved at største innhold av i jern i fôr til gris differensieres mellom smågris og annen gris med grense på hhv 250 mg/kg og 750 mg/kg. Forordning (EF) nr. 1334/2003 er ikke innlemmet i EØS-avtalen (se omtale foran).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2003 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0277 Rådsforordning (EF) nr. 277/2004 av 17. februar 2004 om godkjenning av tilsetningsstoff til fôrvarer uten tidsbegrensning

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner bruk av enzymet 3-phytase (Natuphos FTU-8, nr. E 1600) som tilsetningsstoff i fôrvarer til slaktekalkuner. Godkjenningen er gitt uten tidsbegrensning.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 R 0278 Rådsforordning (EF) nr. 278/2004 av 17. februar 2004 om midlertidig godkjenning av et tilsetningsstoff som allerede er godkjent til fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten omhandler utvidet godkjenning av en enzymblanding (xylanase og subtilisin med handelsnavn Avizyme 1300, nr. 37) for bruk i fôr til verpehøns. Godkjenningen er midlertidig for 4 år.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel III Plantesanitære forhold

304 D 0011 Kommisjonsvedtak 2004/11/EF av 18. desember 2003 om ordningen med sammenlignende EU-prøver og analyser av frø og formeringsmateriale av visse arter av jord- og hagebruksvekster og vin etter rådsdirektivene 66/401/EØF, 66/402/EØF, 68/193/EØF, 92/33/EØF, 2002/54/EF, 2002/55/EF, 2002/56/EF og 2002/57/EF for årene 2003 og 2004

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjelder gjennomføring av sammenlignende prøver og analyser i medlemsstatene i perioden 2004-2005 av frøpartier / settepoteter / plante- og formeringsmateriale av diverse jord- og hagebruksvekster. Landene deltar med frø m.v. av de arter som normalt produseres og omsettes i det enkelte land.

Rettsakten fastsetter budsjett, ansvarlig prøvingsinstans og egenskaper som det skal analyseres for ved prøvene.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0057 Kommisjonsvedtak 2004/57/EF av 23. desember 2003 om fortsettelsen i 2004 av de sammenlignende EU-prøver og analyser av frø og formeringsmateriale av gramineae, Triticum aestivum, Brassica napus og Allium ascalonicum etter rådsdirektivene 66/401/EØF, 66/402/EØF, 68/193/EØF, 92/33/EØF, 2002/54/EF, 2002/55/EF, 2002/56/EF og 2002/57/EF som ble påbegynt i 2003

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjelder videreføring av sammenlignende prøver og analyser i medlemsstatene i 2004 av frø og annet formeringsmateriale som ble påbegynt i 2003. Denne prøve- og analyseserien ble opprinnelig fastsatt ved kommisjonsvedtak 2002/756/EF. Serien skal fortsette for diverse grasarter, hvete, raps og sjalottløk. Landene deltar med frø m.v. av de artene som normalt produseres og omsettes i det enkelte land.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0130 Kommisjonsvedtak 2004/130/EF av 30. januar 2004 om midlertidig handel med frø av arten Vicia faba L. (åkerbønne / bønnevikke) som ikke oppfyller kravene i rådsdirektiv 66/401/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir tillatelse til at det i medlemsstatene kan omsettes frø av nærmere angitte sorter av Vicia faba L. (åkerbønne / bønnevikke) med lavere spireevne (75 %) enn det direktiv 66/401/EØF fastsetter (85 %). Dette skyldes vanskeligheter med å fremskaffe tilstrekkelige mengder frø med det minimumskrav til spireevne som er bestemt i direktivet.

Det fastsettes på nevnte bakgrunn også særskilt krav til merking. Tillatelsen gjaldt til og med 15.02.2004.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

304 D 0164 Kommisjonsvedtak 2004/164/EF av 19. februar 2004 om endring av vedtak 2004/130/EF om midlertidig handel med frø av arten Vicia faba L. (åkerbønne / bønnevikke) som ikke oppfyller kravene i rådsdirektiv 66/401/EØF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten setter ny sluttdato for den tillatelsen som kommisjonsvedtak 2004/130/EF satte for tillatelse til at det i medlemsstatene kan omsettes frø av nærmere angitte sorter av Vicia faba L. (åkerbønne / bønnevikke) med lavere spireevne (75 %) enn det direktivet fastsetter (85 %). Dette skyldes vanskeligheter med å fremskaffe tilstrekkelige mengder frø med det minimumskrav til spireevne som er bestemt i direktivet.

Det viste seg at det tidsrommet for midlertidig handel som ble satt i kommisjonsvedtak 2004/130/EF, til og med 15. februar 2004, ikke var tilstrekkelig. I rettsakten blir siste dato satt til 31. mars 2004.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.