Vedlegg XX Miljø

Kapittel I Allment

32003 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/35 /EF av 26. mai 2003 om tiltak for allmennhetens deltakelse i utarbeidelse av visse planer og programmer og om endringer i rådsdirektiv 85/337/EF og 96/61/EF

Sammendrag av innholdet

Direktivet skal sikre allmennhetens deltakelse i utarbeidelsen av visse miljørelaterte planer og programmer, konsekvensutredninger og beslutninger om å tillate forurensende virksomhet i samsvar med den såkalte ”andre pilar” i FN/ECE-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen) slik at denne kan ratifiseres av EU.

Direktivet innebærer for det første at allmennheten skal gis rett til å delta i utarbeidelsen av planer som kreves utarbeidet etter en rekke direktiver på miljøområdet. Deltakelsen innebærer at informasjon om planlagte planer og programmer gjøres tilgjengelig, at det gis mulighet til å komme med innspill og at det fremgår i planen/ programmet hvordan innspillene er tatt hensyn til.

Direktivet innebærer videre at det foretas endringer i direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet). IPPC-direktivet samler regulering av alle forurensende utslipp til luft, vann og jord fra en og samme virksomhet i en tillatelse. Endringene skal sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om, og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Dette innebærer bl.a. at definisjonen av allmennheten utvides, flere typer endringer skal anses så vesentlige at de omfattes av reglene om beslutningsdeltakelse og virksomheten gis en utvidet informasjonsplikt ved søknad om tillatelse. Videre skal offentlige myndigheter sikre den berørte allmennheten informasjon om nye tillatelser eller endring av eksisterende tillatelser før det fattes vedtak i saken slik at allmennheten kan komme med innspill, samt gjøre vedtakene tilgjengelige for allmennheten. Medlemslandene pålegges også plikter for å sikre den berørte allmennheten tilgang på rettsmidler til å bestride lovligheten av beslutninger som omfattes av direktivet. Endelig gis det regler om hvordan medlemsland skal informere andre berørte medlemsland om tiltak som kan ha konsekvenser for det berørte medlemslandet.

Direktivet legger til grunn at implementeringen skal skje på en måte som muliggjør effektiv deltakelse fra den berørte allmennheten, mens de mer detaljerte prosedyrene fastsettes av det enkelte medlemsland.

Endelig innebærer direktivet endringer i direktiv 85/337/EØF (om vurdering av miljøkonsekvensene av visse private og offentlige tiltak) for å sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Endringene innebærer i store trekk at allmennheten under dette direktivet får utvidet sine prosessuelle rettigheter i tråd med det som er nevnt ovenfor under omtalen av IPPC-direktivet,

Direktivet innebærer i tillegg en endring i vedlegg II til direktiv 85/337/EØF slik at endringer av tiltak vil utløse utredningsplikt dersom endringen i seg selv er så stor at den vil fanges opp av direktivet, og at det generelle unntaket for forsvarstiltak endres, slik at forsvarstiltak nå kan unntas basert på en konkret vurdering i den enkelte sak dersom nasjonal lovgivning gir slik anledning.

Merknader

Lov av 9. mai 2003 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven) trådte i kraft 1. januar 2004. Loven inneholder en generell bestemmelse om retten til å delta i utarbeidelse av regelverk, planer og programmer.

Direktiv 96/61/EF er implementert i norsk rett bl.a. gjennom endring av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og avfall (forurensningsloven). For å tilfredsstille EØS-avtalens krav til klarhet og presisjon ved gjennomføringen av EØS-regelverk, ble det i 2002 vedtatt endringer i forskriftsverket som implementerer hovedprinsippene i IPPC-direktivet mer konkret og som også tok høyde for de endringer av IPPC-direktivet som nå er vedtatt i EU.

Direktiv 85/337/EØF, med tilhørende endringsdirektiv 97/11/EF, er implementert i norsk rett gjennom forskrift om konsekvensutredninger av 21. mai 1999. Forskriften er en del av plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger. Gjeldende norsk rett, herunder plan- og bygningsloven, er vurdert i lys av Århuskonvensjonens bestemmelser. Vurderingen konkluderte med at forskrift om konsekvensutredninger ivaretar den del av Århuskonvensjonens bestemmelser som angår ”Allmenn deltakelse i beslutninger vedrørende bestemte aktiviteter”, jf. konvensjonens artikkel 6. Det antas derfor at endringene i 85/337/EØF hovedsakelig er ivaretatt gjennom gjeldende regelverk om konsekvensutredninger. Det er behov for å vurdere om det medfører endringer knyttet til nabostaters, og nabostaters borgeres, rettigheter.

Direktivet vil ikke ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Forslaget har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert, og funnet relevant og akseptabel. For øvrig var miljøinformasjonsutvalgets innstilling med en generell lovbestemmelse om rett til deltakelse på miljøområdet (NOU 2001:2 Retten til miljøopplysninger) på bred allmenn høring våren 2001.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

32004 L 0035 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/35/EF av 21. april 2004 omansvar for miljøskade

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å etablere et rammeverk for å forebygge og gjenopprette skade på miljøet. Direktivet bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale. Det objektive ansvaret for miljøskade gjelder bare for visse nærmere angitte virksomheter. Direktivet gjelder ikke private erstatningskrav som følge av miljøskade.

Begrepet ”miljøskade” er definert som skade på beskyttede dyrearter og naturtyper, forurensning av vann og forurensning av jordsmonnet. Andre former for forurensningsskade som dekkes av forurensningsloven, bl.a. personskade og tingskade, omfattes ikke. Det gjøres unntak for miljøskade regulert i visse IMO-konvensjoner om bl.a. ansvar for oljesøl og sjøtransport av farlige stoffer, og for miljøskade forårsaket av kjernefysisk aktivitet.

Ved fare for at miljøskade skal inntreffe, har operatøren et selvstendig ansvar for å sette i verk forebyggende tiltak. Dersom det allerede har inntruffet miljøskade, skal operatøren informere myndighetene og umiddelbart treffe tiltak for å begrense og fjerne utslippet. Nødvendige gjenopprettende tiltak skal også treffes. Myndighetene kan også selv gjennomføre slike tiltak, men har ikke selvstendig tiltaksplikt. Full gjenoppretting foreligger når miljøet er tilbakeført til ”baseline condition” og det er ytt erstatning for eventuelle tap.

Operatøren skal selv bære alle kostnader forbundet med forebyggende og gjenopprettende tiltak. Dersom myndighetene har gjennomført tiltak, skal de kreve kostnadene forbundet med dette tilbakeført fra operatøren. Det er gitt visse unntak fra kostnadsansvaret, f.eks. dersom skaden var forårsaket av en tredjepart eller var et resultat av gjennomføring av et pålegg fra en offentlig myndighet. Det kan også gjøres unntak fra kostnadsansvaret dersom miljøskaden var forårsaket av et utslipp eller hendelse som var i tråd med uttrykkelig tillatelse fra kompetent myndighet. Det er likevel antakelig bare kostnadsansvaret operatøren slipper unna i disse tilfellene. Operatørens ansvar for forebyggende og gjenopprettende tiltak gjelder uansett. Det er gitt en frist på fem år etter at tiltakene er avsluttet, eller etter at den ansvarlige er identifisert, for krav om tilbakeføring av kostnadene forbundet med tiltak. Denne fristen er lenger enn den som gjelder i norsk rett, der den alminnelige foreldelsesfristen er tre år, jf. foreldelsesloven § 2.

Privatpersoner som er negativt berørt eller som har rettslig interesse i saken har rett til å anmode om at myndighetene utviser aktivitet. Myndighetene plikter å foreta en vurdering av anmodningen. Myndighetenes beslutning om å gjennomføre tiltak eller ikke skal kunne overprøves av domstolene.

Direktivet pålegger ikke virksomheter som omfattes av regelverket å ha forsikring for mulig ansvar, men myndighetene skal oppfordre forsikringsmarkedet til å utvikle forsikringstyper som dekker ansvar for miljøskade.

Merknader

Direktivet er et viktig ledd i gjennomføringen av prinsippet om at ”forurenser skal betale”. Det er positivt at direktivet ikke griper inn i allerede velfungerende erstatningsregimer, særlig på sjørettens område.

Det kan bli nødvendig med lovendringer som sikrer private adgang til rettslig overprøving av forvaltningens beslutning om ikke å gjennomføre tiltak ved miljøskade. Dette må ses i sammenheng med forslaget til et direktiv om adgang til domstolsprøving i miljøsaker (KOM(2003) 0624). Det kan også bli nødvendig med visse endringer av fristene i foreldelsesloven når det gjelder miljøsaker.

Kommisjonens opprinnelige forslag til direktiv ble sendt på høring 7. oktober 2002. Det ble påpekt av flere instanser at miljøskade som resultat av tillatt virksomhet overhodet ikke bør omfattes av direktivets regler om tiltaksplikt.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel II Vann

32001 D 2455 Europaparlaments- og rådsbesvedtak 2455/2001//EF av 20. november 2001 om liste over prioriterte stoffer under rammedirektivet for vann

Sammendrag av innholdet

I rammedirektivet for vann (2000/60/EF) er det fastsatt at Kommisjonen skal foreslå en liste med prioriterte stoffer. For disse helse- og miljøfarlige kjemikaliene skal det på fellesskapsplan gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og nødvendige utslippsbegrensninger og produkttiltak. For de prioriterte stoffene som blir identifisert som prioriterte farlige stoffer, skal det gjelde et mål om stans i utslippene i løpet av 20 år. Prioriterte farlige stoffer er de som er identifisert som tungt nedbrytbare, giftige og som kan bioakkumulere i miljøet.

Kommisjonen foreslo i februar 2000 en liste med 32 prioriterte stoffer. Etter at det ble enighet om å innføre et utfasingsmål for de farligste stoffene, måtte Kommisjonen komme tilbake med et revidert forslag. 11 stoffer var der identifisert som prioriterte farlige stoffer og ytterligere 11 som prioriterte stoffer under vurdering – stoffer som skulle vurderes nærmere med tanke på å bli tatt opp i gruppen.

Ved behandlingen i Europaparlamentet ble listen utvidet til 33 stoffer ved at et stoff ble skilt ut fra en eksisterende stoffgruppe (PAH) og satt i en annen gruppe enn de øvrige. I tillegg ble ytterligere to av stoffene lagt i gruppen prioriterte stoffer under vurdering. Vurderingene av stoffene i denne kategorien skal være gjennomført i løpet av 12 måneder fra listen er vedtatt. Prioritetslisten skal revideres senest fire år etter at direktivet har trådt i kraft og deretter hvert fjerde år.

Merknader

Direktiv 76/464/EØF, det gamle vanndirektivet, regulerer gjennom ulike datterdirektiver 18 ulike stoffer. 9 av disse omfattes også av det nye direktivet. Kravene i direktivet oppfylles gjennom SFTs arbeid med utslippstillatelser.

De fleste av kjemikaliene på listen er allerede stoffer som i Norge er prioritert for stans eller reduksjon i utslippene, enten i nasjonal sammenheng eller gjennom internasjonalt samarbeid.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Utenriksdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er oversendt Kommisjonen.

32000 L 0060 Rådsdirektiv 2000/60/EF av 20. oktober 2000 om fastleggelse av en ramme for Fellesskapets vannpolitikk (rammedirektivet for vann)

Sammendrag av innholdet

Direktivet skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannforekomstene og vannmiljøet og sikre en bærekraftig vannbruk. Direktivet skal sikre en felles tilnærming, felles mål og felles prinsipper for beskyttelse av ferskvann, brakkvann, grunnvann og kystvann ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen. Direktivet er ment å danne en overbygning for en rekke direktiver og internasjonale konvensjoner som er fastsatt med det formål å beskytte vann og vannmiljø og fastlegge et rammeverk for hvordan forvaltningen av vann skal skje innenfor Det europeiske fellesskapet.

Hovedformålet i direktivet er å beskytte, og om nødvendig forbedre, vannkvaliteten innen 2015. Hvert land skal inndele sine vannforekomster i distrikter som ivaretar hele nedbørfelt med tilhørende kystsone, såkalte nedbørfeltdistrikter. Direktivet krever at vannforekomstene kartlegges. Det skal fastsettes konkrete miljømål for vannforekomster, og innen 2009 skal det for hvert nedbørfeltdistrikt utarbeides en forvaltningsplan med handlingsprogram for de tiltak som må gjennomføres for å oppfylle målene. Forvaltningen skal baseres på miljømål som er definert i forhold til både kjemiske og biologiske faktorer i vassdragene og i sjøområdene. Direktivet forutsetter at planer utformes gjennom en bred prosess med berørte myndigheter og interesseorganisasjoner.

Direktivet sikter også mot å øke beskyttelsen av vannmiljøet mot forurensning fra miljøgifter. For prioriterte stoffer på en liste vedtatt av Europaparlamentet og Rådet skal det på fellesskapsnivå gjøres gjeldende harmoniserte standarder for vannkvalitet og nødvendige utslippsbegrensninger og produkttiltak. Utslippene av de høyest prioriterte stoffene skal stanses i løpet av 20 år fra stoffene kommer på listen. Utslippene av de øvrige stoffene skal reduseres progressivt slik at konsentrasjonene i miljøet kommer under kvalitetsstandarder som er under utarbeidelse.

Merknader

For gjennomføringen av direktivet vil det være aktuelt å benytte en rekke lover. Planprosessene som skal gjennomføres iht. direktivet skal følge plan- og bygningslovens system. Blant annet forurensningsloven, vannressursloven, saltvannsfiskeloven, oppdrettsloven, havbeiteloven og næringsmiddelloven vil være aktuelle lover for å pålegge konkrete tiltak i henhold til direktivets krav.

Det er i dag vanskelig å vurdere omfanget av merkostnadene ved gjennomføring av tiltak som utløses av direktivet. Dette vil framkomme klarere når målene i direktivet konkretiseres og tilstanden i norske vannforekomster er nærmere kartlagt. Regjeringen vil komme tilbake til dette i Miljøverndepartementets budsjettproposisjoner i årene fremover. Norge deltar aktivt i de arbeidsgruppene som Kommisjonen har opprettet i forbindelse med landenes gjennomføring av direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Det tas sikte på å sende ut en presentasjon av hvilke konsekvenser gjennomføringen av direktivet vil ha for Norge på offentlig høring.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

Kapittel III Luft

32004 D 0156 Kommisjonsvedtak 156/2004/EF av 29. januar 2004 om retningslinjer for overvåkning og rapportering av klimagassutslipp som dekkes av kvotedirektivet (2003/87/EF)

Sammendrag av innholdet

Vedtaket består i et sett med detaljerte retningslinjer for beregning, måling, overvåking og rapportering av klimagassutslipp (i første omgang CO2-utslipp) fra enheter som vil få kvoteplikt i henhold til kvotedirektivet. Vedtaksdokumentet består av en kort innledning og 11 vedlegg. Vedlegg I gir generelle retningslinjer, mens vedlegg II – XI gir spesifikke retningslinjer for hver av aktivitetene som er omfattet av kvotedirektivet. Alle vedleggene vil bli vurdert med tanke på revisjon innen utgangen av 2006 i lys av erfaringene en da vil ha gjort, samt eventuelle endringer i kvotedirektivet.

Vedlegg I begynner med en del definisjoner og prinsipper. Videre gis en detaljert drøfting av overvåkning av klimagassutslipp, som kan skje enten ved direkte måling eller ved beregninger ved hjelp av utslippsfaktorer mv. (I praksis er det siste mest aktuelt.) Bl.a. beskrives systemet med nummererte metodeklasser (tiers) for utslippsovervåkning, der klassene har høyere nummer jo mer avansert de er. I en tabell angis hvilken tier som bør være minimum for 2005-2007 for hver av aktivitetene som omfattes. Det angis også i hvilke tilfeller CO2 ikke skal regnes som utslipp (f.eks. når CO2 brukes til tørris for kjøleformål). Av særlig interesse for Norge er at vedlegget åpner for at "fanget og lagret" (altså f.eks. reinjisert) CO2 kan trekkes fra i utslippsregnskapet. Inntil videre må imidlertid Kommisjonen gi sitt samtykke til dette i hvert tilfelle.

For utslipp av klimagasser utenom CO2 vil det bli utarbeidet retningslinjer senere, i samsvar med eventuelle endringer i kvotedirektivet.

Vedlegg I omhandler videre bl.a. usikkerhet og vurdering av denne, rapportering, kvalitetsvurdering og –kontroll, standard utslippsfaktorer og retningslinjer for beregning av aktivitetsspesifikke utslippsfaktorer. Det gis også en liste over hva som regnes som CO2-nøytral biomasse (med utslippsfaktor lik null). Til slutt gis en oversikt over rapporteringsformat og –kategorier.

Vedlegg II- XI gir detaljerte retningslinjer for hver av aktivitetene som er omfattet av kvotedirektivet:

- forbrenningsanlegg

- oljeraffinerier

- koksverk

- røsting av malm og sinterverk

- jern- og stålproduksjon

- sementproduksjon

- produksjon av kalk

- produksjon av glass

- produksjon av keramiske produkter

- papir- og pappindustri

Merknader

Vedtaket er forankret i EUs kvotedirektiv. Regjeringen legger ikke opp til at kvotedirektivet tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Følgelig anses heller ikke dette vedtaket for EØS-relevant.

Forslag til klimakvotelov for Norge, som ble lagt fram for Stortinget 5. november 2004 (Ot.prp. nr. 13 (2004-2005)) inneholder bestemmelser om rapportering og kontroll av utslipp. For å legge til rette for kvotehandel med EU er disse bestemmelsene i samsvar med EUs regelverk.

Norge gav for øvrig kommentarer under utarbeidelsen av Kommisjonens vedtaksdokument, og disse er i hovedsak reflektert i teksten. Norge deltar også i arbeidet med å utarbeide retningslinjer når det gjelder klimagasser som blir "fanget og lagret". Olje- og energidepartementet, Miljøverndepartementet, Statens forurensningstilsyn og Oljedirektoratet har vært involvert i prosessen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

32004 D 280 Europaparlaments- og rådsvedtak 280/2004/EF av 11. februar 2004 om en overvåkningsmekanisme for Fellesskapets klimagassutslipp og implementeringen av Kyotoprotokollen

Sammendrag av innholdet

Formålet med vedtaket er å skape regler som gjør det mulig for EU å leve opp til Kyotoprotokollens krav om føring og rapportering av regnskap for klimagassutslipp, samt om rapportering av framskritt som gjøres i arbeidet med å begrense disse utslippene. Vedtaket gir regler for medlemslandenes årlige rapportering av klimagassutslipp og –opptak, samt andre parametre som Kyotoprotokollen krever, til Kommisjonen. Vedtaket erstatter den tidligere overvåkningsmekanismen fra 1993 (93/389/EØF).

Det nye vedtaket pålegger medlemslandene å utarbeide nasjonale programmer for å begrense klimagassutslipp og fremme opptak av klimagasser. Annet hvert år skal medlemlandene rapportere om og gi en vurdering av hvilke framskritt som gjøres i arbeidet med å begrense klimagassutslipp og fremme opptak, samt lovgivningen på klimaområdet og prognoser for framtidige utslipp. Sammenliknet med dagens overvåkningsmekanisme reduserer den nye overvåkningsmekanismen rapporteringshyppigheten fra hvert år til annet hvert år, men samtidig blir rapporteringen mer omfattende enn i dag.

Den nye overvåkningsmekanismen gir også regler for Kommisjonens håndtering av data for klimagassutslipp. I likhet med hvert enkelt medlemsland, er også Det europeiske fellesskap part under Kyotoprotokollen og Klimakonvensjonen, og Fellesskapet må derfor oppfylle de samme rapporteringskravene fra protokollen som enhver annen part. Det gis også regler for registre for utslippsrettigheter med tanke på kvotehandel mellom bedrifter og stater i henhold til både Kyotoprotokollens bestemmelser (herunder bruk av de fleksible mekanismene) og det kommende europeiske kvotehandelssystemet. Disse registrene skal opprettes både på EU-nivå og for hvert medlemsland, men det åpnes for at medlemsland kan samarbeide om registrene. Videre gir forslaget visse regler for fastsettelse av tildelt utslippsmengde (assigned amount) i henhold til Kyotoprotokollen.

Vedtaket skal ikke bare styrke EUs regelverk for overvåkning av klimagassutslipp, men også innebære ytterligere harmonisering av medlemslandenes utslippsprognoser.

Merknader

Norge har sitt eget opplegg for overvåking og rapportering av klimagassutslipp og tiltak for å overholde vår utslippsforpliktelse (jf. St.meld. nr. 54 (2000-2001), Klimameldingen, og St.meld. nr. 15 (2001-2002), Tilleggsmeldingen). EUs nåværende overvåkningsmekanisme for klimagasser (fra 1993) er ikke en del av EØS-avtalen, og Norge deltar ikke i mekanismen.

Vedtaket anses foreløpig ikke som EØS-relevant. Så lenge det ikke tas inn i EØS-avtalen, ventes den ikke å få rettslige, administrative eller økonomiske konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

KOM(2003) 423 endelig - europaparlaments- og rådsdirektiv om arsen, kvikksølv, nikkel og polysykliske hydrokarboner i utendørsluft(ennå ikke publisert)

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen fremla 16. juli 2003 et forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om arsen, kvikksølv, nikkel og polysykliske hydrokarboner (PAH) i omgivelsesluft. Forslaget blir det fjerde og siste datterdirektivet under rammedirektivet om luftkvalitet (96/62/EF) og omfatter nevnte stoffer. Det er oppnådd politisk enighet om direktivet med enkelte endringer fra Kommisjonens opprinnelige forslag.

Direktivforslaget reflekterer målene i det "sjette europeiske miljøhandlingsprogrammet" gjennom å:

• fastsette mål som ikke skal gi negative helseeffekter

• forbedre overvåking og forvaltning av luftkvaliteten

• informere publikum

Direktivet fastsetter krav om målinger. For arsen, kadmium, nikkel og benzo(a)pyrene (indikator for PAH) er det fastsatt øvre og nedre vurderingsterskler som utløser obligatoriske krav om et minimum av faste målinger av konsentrasjonen av disse stoffene i luft. Vurderingstersklene og kravet til målinger er endret i forhold til tidligere direktivforslag.

Uavhengig av konsentrasjonsnivåer for de enkelte stoffene stiller direktivet krav om indikative målinger av bakgrunnskonsentrasjoner i luft og total avsetning med en stasjon per 100,000 km2. Indikative målinger er stikkprøvemålinger med redusert krav til tidsdekning i forhold til faste målinger.

Direktivet fastsetter ingen bindende grenseverdier, men målsettinger for konsentrasjonen av arsen, kadmium, nikkel og benzo(a)pyrene (B(a)P) i luft. Målsettinger vil ikke kreve gjennomføring av tiltak overfor industrisektoren ut over det som omfattes av IPPC direktivets krav om BAT, og skal ikke lede til stenging av bedrifter. Medlemsstatene skal gjennomføre praktisk mulige samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak innenfor relevante sektorer for å sikre at målsettingene blir oppnådd innen 31.12.2012

Direktivet stiller krav om informasjon til publikum. Overskridelser av målsettingene vil utløse rapporteringsplikt til Kommisjonen.

Merknader

Direktivet fastsetter målsettinger for konsentrasjonen av arsen, kadmium, nikkel og PAH i luft samt krav til målinger, rapportering og varsling. Det er ikke utarbeidet generelle norske krav som setter grenser for tungmetaller og PAH i utendørsluft. Reguleringer av utslipp fra industri gjennomføres ved krav som stilles i utslippstillatelser etter forurensningsloven (IPPC-direktivet). Bestemmelser om lokal luftkvalitet i forurensningsforskriften stiller krav til målinger, rapportering og varsling til befolkningen for de øvrige datterdirektivene, som er lik de kravene som fremgår av dette direktivet.

Direktivene 96/62/EF, 1999/30/EF, 2000/69/EF og 2002/3/EF om lokal luftkvalitet inngår i EØS- avtalen og er gjort gjeldende i Norge i forskrift om begrensning av forurensning.

Direktivet skiller seg fra de øvrige direktivene ved at det ikke fastsetter juridisk bindende grenseverdier for stoffene det omhandler. Rammeverket for overvåking, målinger og rapportering er lik den i eksisterende forskrift. Det vil bli foretatt en nærmere vurdering av hvordan direktivet skal implementeres i norsk rett, bl.a. om det innarbeides i eksisterende bestemmelse om lokal luftkvalitet i forurensningsforskriften.

Ut fra prinsippet om forurenser betaler, slik som bl.a. legges til grunn i eksisterende bestemmelse om luftkvalitet i forurensningsforskriften, vil direktivet ha økonomiske konsekvenser for noen bykommuner, Statens vegvesen, SFT og for industrien. Kostnadene vil omfatte etablering og drift av målinger og måleutstyr, inkl. kvalitetssikring og rapportering. Berørte kommuner vil i tillegg få noe økte administrative kostnader knyttet til oppfølgingen av kravene.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har ikke vært på høring, men et tidligere direktivforslag fra Kommisjonen var på høring høsten 2003 til aktuelle norske instanser. Daværende forslag inneholdt bl.a. færre krav til overvåking og kun én målsetting for PAH. Direktivforslaget behandles i EØS-spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

32001 L 0081 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/81/EF av 21. september 2001 om nasjonale utslippstak for forurensende stoffer til luft

Sammendrag av innholdet

Direktivet trådte i kraft 27. 11.2001. Det omfatter stoffene svoveldioksid (SO2), nitrogen­oksider (NOX), ammoniakk (NH3) og flyktige organiske forbind­elser (VOC), og setter tak for hver enkelt medlems­stats samlede utslipp i 2010 av disse stoffene. Utslipps­grensene er satt ulikt for de enkelte land og for de ulike stoffene. Direktivet har til formål å redusere utslipp som bidrar til forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling (eutrofiering). Det inngår som en del av EUs forsuringsstrategi og strategi for å motvirke bakkenært ozon. Det er i utgangs­punktet opp til medlemsstatene å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige og ønskelige for å over­holde de nasjonale grensene for utslipp. Direktivet er hjemlet i EF-traktatens art. 175.

Utslippsforpliktelsen for det enkelte land er fremkommet gjennom forhandlinger med utgangs­punkt i modellberegninger som viser hvordan utslipps­reduksjoner kan fordeles mellom land og mellom de fire stoffene, slik at man på en kostnadseffektiv måte kan oppnå et gitt miljø­messig ambisjons­­nivå.

Bestemmelsene i direktivet har klare paralleller til protokollen om reduk­sjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborg­protokollen) som ble vedtatt 30.11.1999 under ECE-konvensjonen om langtrans­portert grenseoverskridende luftforu­rensning. Kommisjonen har basert seg på det samme modell­grunn­laget og lagt seg på det samme miljømessige ambi­sjons­nivået som ble lagt til grunn for forhandlingene om Gøteborg­protokollen. Det er imidlertid i EUs modell­beregninger ikke eksplisitt tatt hensyn til miljøsituasjonen i ikke-EU-land, som f.eks. forsuringssituasjonen i Norge. Direktivet inneholder ikke forpliktelser for andre enn EUs medlemsstater.

Flere av EUs medlemsstater har, for noen av stoffene som omfattes av direktivet, påtatt seg strengere forpliktelser i direktivet enn det de har gjort i Gøteborgprotokollen. Samlet sett har EU-landene påtatt seg noe strengere forpliktelser i direktivet enn i protokollen, særlig for utslipp av svovel.

Merknader

Norge ratifiserte Gøteborgprotokollen 30.01.2002. Regjeringen vurderer nå nærmere hvordan Norge skal oppfylle sine for­pliktelser i henhold til protokollen, herunder i hvilken grad det vil være behov for endringer i bruken av eksister­ende virkemidler, om dagens virkemiddelbruk bør styrkes og om det bør innføres nye virkemidler.

Dersom direktivet om nasjonale utslippstak tas inn i EØS-avtalen og Norge får forpliktelser i hht. direktivet på linje med de vi har påtatt oss i Gøteborgprotokollen, vil direk­tivet i hovedsak medføre de samme konsekvenser som protokollen på kort sikt. Direktivet inneholder imidlertid en revisjonsklausul og arbeidet med å forberede revisjon er allerede startet. En innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil dermed kunne få større konsekvenser på lengre sikt, bl.a. i form av nye utslippsforpliktelser.

Direktivet inneholder krav om at de lover, reguleringer og administrative ordninger som er nød­vendige for å overholde utslipps­for­plikt­elsene skal være iverksatt innen 27.11.2002. Norge har i dag lovverk som dekker samtlige av de utslippskilder det er aktuelt å regulere. Hoved­­­utfordringer er å få vedtatt nødvendige forskrifter og eventuelle andre virkemidler for reduksjon av utslipp til luft fra skip.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet ble 21. juni 2002 sendt på offentlig høring til 130 instanser. 37 høringsinstanser besvarte henvendelsen. 23 av disse hadde synspunkter til saken.

Norges Rederiforbund, Statens foru­rensningstilsyn, Statens vegvesen, Folkehelseinstituttet og Landsorganisasjonen i Norge ser positivt på eller ut­trykker at de ikke har innvendinger mot at direktivet tas inn i EØS-avtalen. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) anbefaler at Norge inntar en aktiv holdning i sam­arbeidet med EU om direktivet og videre arbeid for fortsatte utslippsreduksjoner av nitrogen og svovel.

Norsk Petroleumsinstitutt (NP) mener direktivet ikke bør innlem­mes i EØS-avtalen og begrunner sitt syn med at slik innlemmelse vil kunne svekke avtaleverket under ECE-konvensjonen om langtrans­portert grenseover­skridende luftforurensning i forhold til EUs interne forhandlings­prosesser. NP mener videre at, dersom direktivet tas inn i EØS-avtalen, bør det sikres at Norge alltid vil kunne velge samme forpliktelse som i tilsvarende ECE-protokoll.

Flere av høringsinstansene hadde synspunkter vedrørende hvilke tiltak og virkemidler Norge bør gjennomføre nasjonalt for å overholde utslippsforpliktelsene i Gøteborg­protokollen og eventuelt EØS-avtalen.

Rettsakten behandles i EØS-spesialutvalget for miljø der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

32003 L 0087 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF av 13. oktober 2003 om en ordning for handel med kvoter for klimagasser i EU og om endringer i rådsdirektiv 96/61/EF

Sammendrag av innholdet

EU vedtok sommeren 2003 å etablere et system for kvotehandel med klimagassutslipp fra 2005, med det formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte.

Kvotesystemet skal ved oppstarten omfatte utslipp av CO2 fra nærmere angitte kilder. Det er først og fremst kraft- og varmeprodusenter og noe energiintensiv industri som er omfattet. For de fleste av disse gjelder at direktivet bare omfatter anlegg som har en viss kapasitet. Landene kan imidlertid etter samtykke fra Kommisjonen velge ensidig å inkludere anlegg som ikke oppfyller kapasitetskravene fra 2005. Fra 2008 kan landene også inkludere andre typer aktiviteter, anlegg og klimagasser såfremt Kommisjonen samtykker. For perioden 2005-2007 kan landene søke om at Kommisjonen midlertidig unntar aktiviteter og anlegg fra kvotesystemet.

Det er lagt opp til at Kommisjonen skal evaluere kvotesystemet, og eventuelt fremsette forslag om å utvide direktivet til å omfatte flere klimagasser og utslippskilder.

Direktivet krever at hver medlemsstat forut for perioden 2005-2007 og hver etterfølgende femårsperiode utarbeider en nasjonal allokeringsplan der staten angir den samlede mengde kvoter den vil tildele i den kommende perioden og samtidig spesifiserer hvordan kvotene skal tildeles. Tildelingen skal skje på bakgrunn av kriterier fastsatt i direktivets vedlegg III samt retningslinjer utarbeidet av Kommisjonen (KOM(2003)830). Landenes forslag til allokeringsplan skal legges frem for offentligheten samt sendes til de andre medlemsstatene og til Kommisjonen, som må godkjenne planen.

Direktivet åpner i liten grad for auksjon av kvoter: I perioden 2005-2007 skal minst 95 prosent av kvotene tildeles vederlagsfritt og i perioden 2008-2012 skal minst 90 prosent av kvotene tildeles vederlagsfritt.

Det påligger bedriftene hvert år å levere dokumentasjon for utslippsmengden det foregående år. En bedrift som ikke har levert en utslippsrapport i tide eller har levert en rapport som ikke er vurdert som tilfredsstillende, mister retten til å overdra kvoter.

Bedrifter som omfattes av kvotesystemet og som det foregående år har hatt utslipp av CO2 , må innlevere til myndighetene kvoter tilsvarende utslippene. Den som ikke leverer tilstrekkelig antall kvoter til dekning av utslippene foregående år, må betale overtredelsesgebyr på 40 euro pr. overskredet kvote. Fra 2008 vil gebyret øke til 100 euro. Betaling av gebyr fritar ikke for forpliktelsen til å returnere kvoter svarende til utslippene.

Kvotedirektivet endrer direktiv 96/61/EF om integrert forurensningskontroll (IPPC-direktivet) (inntatt i EØS-avtalen, jfr. EØS-komiteens beslutning nr. 27/1997 av 30. april 1997), slik at bedrifter som omfattes av EUs kvotehandelssystem ikke samtidig skal få fastsatt en utslippsgrense for klimagassutslippene når det gis utslippstillatelse.

Europaparlamentet og Rådet vedtok 13. september 2004 et direktiv om hvordan kreditter fra de prosjektbaserte mekanismene i Kyotoprotokollen kan sluses inn i EUs kvotesystem. Dette direktivet endrer kvotedirektivet.

Merknader

Regjeringen legger opp til at det blir innført kvotehandel i Norge fra 2005, og har fremlagt forslag til Stortinget om dette (Ot.prp. nr. 13 (2004-2005) Om lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven)). I henhold til forslaget til klimakvotelov skal kvotesystemet i perioden 2005-2007 omfatte utslipp av CO2 fra virksomhet som omfattes av EUs kvotedirektiv. Utslipp fra bedrifter som fanges opp av CO2-avgiften (dvs. energianleggene på sokkelen og en del anlegg på fastlandet som bruker mineralolje til produksjon av energi) skal likevel holdes utenfor. Kvotesystemet vil da omfatte CO2-utslipp fra en del energianlegg over 20 MW (bl.a. fra eventuell gasskraftverk og fra bedrifter innen bransjene gassraffinering, ilandføring av olje- og gass og petrokjemi tilsvarende EU-direktivet), oljeraffinerier, jern- og stålproduksjon og produksjon av sement, kalk og glass. Disse kildene stod i 2000 for snaue 11 prosent av Norges totale klimagassutslipp. Etablering av et kvotesystem i Norge krever lovhjemmel.

Regjeringen legger ikke opp til at kvotedirektivet tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Regjeringen mener imidlertid at det planlagte norske kvotesystemet bør søkes tilknyttet EUs system, slik at norske kvotepliktige blir en del av et stort europeisk kvotemarked. Regjeringen har tatt initiativ til forhandlinger med Europakommisjonen med tanke på å få i stand en avtale om gjensidig anerkjennelse av kvoter mellom det norske kvotesystemet og EUs kvotesystem.

Sakkyndige instansers merknader

Kvotedirektivet har blitt gjort kjent i forbindelse med fremleggelsen av St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk, og i møter med miljøvernorganisasjonene og arbeidslivets parter. Informasjon om direktivet er også tilgjengelig på MDs hjemmesider. Direktivet har ved flere anledninger vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø og i EØS-rettslig utvalg. Direktivet og Regjeringens vurdering av dette er omhandlet i høringsnotatet om utkast til lov om kvotehandel med klimagasser som ble sendt på alminnelig høring 28. juni 2004. En rekke høringsinstanser – særlig enkeltbedrifter og organisasjoner i næringslivet – har gitt uttrykk for at kvotedirektivet bør inntas i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Dette gjelder blant annet Næringslivets Hovedorganisasjon, Prosessindustriens Landsforening, Oljeindustriens Landsforening, Energibedriftenes landsforening, Norsk Fjernvarmeforening, Statoil ASA, Gassco AS, Norsk Hydro Produksjon, Norske Skog og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og Norsk Olje- og petrokjemisk Fagforbund. Disse argumenterer med at forhandlingene om en avtale med EU om gjensidig anerkjennelse av kvoter vil skape usikkerhet for berørt industri. Usikkerheten hevdes både å være knyttet til om forhandlingen om en bilateral avtale vil føre frem og om en slik tilknytningsform vil gi en likebehandling med EU-industrien.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA /EØS—landene.

32004 L 0101 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/101/EF av 27. oktober 2004 om endring av direktiv 2003/87/EF om en ordning for handel med kvoter for klimagasser i Det europeiske fellesskap, for så vidt gjelder de prosjektbaserte mekanismene i Kyotoprotokollen

Sammendrag av innholdet

Mekanismedirektivet åpner for at kreditter fra de prosjektbaserte mekanismene i Kyotoprotokollen kan sluses inn i EUs kvotesystem. Det følgende oppsummerer hovedpunkter i direktivet:

Det blir anledning til å benytte utslippsenheter fra CDM i kvotesystemet fra 2005. Fra 2008 blir det også adgang til å bruke utslippsenheter fra JI.

Bruk av utslippsenheter fra CDM og JI er fra 2008 tillatt opp til en viss prosent av tildelingen for hver kvotepliktige enhet. Det enkelte land skal spesifisere dette prosenttaket i den nasjonale tildelingsplanen. Total bruk av utslippsenheter fra CDM og JI skal være forenlig med relevante bestemmelser om supplementaritet i Kyotoprotokollen og Klimakonvensjonen. Dette skal følges opp gjennom rapporteringer fra det enkelte land til Kommisjonen hvert andre år.

Direktivet åpner ikke for bruk av kreditter fra kjernekraftprosjekter. Dette er i samsvar med overenskomsten fra Marrakesh. Heller ikke kreditter fra skogplantingsprosjekter og andre prosjekter som øker opptaket av klimagasser vil godtas i kvotesystemet fra 2005. I forbindelse med gjennomgangen av kvotedirektivet i 2006, bes imidlertid Kommisjonen om å utarbeide forslag til løsninger på noen spesifiserte elementer som muliggjør at utslippsenheter fra denne type prosjekter kan anvendes fra 2008. Direktivet krever at landene ved godkjenning av vannkraftprosjekter med produksjonskapasitet over 20 MW, sørger for at relevante internasjonale kriterier og retningslinjer – herunder kriterier og retningslinjer fra World Commission on Dams – respekteres.

Direktivet får betydning for land/bedrifter som ønsker å investere i JI- eller CDM-prosjekter i land og sektorer som omfattes av EUs kvotesystem. Hvis JI- eller CDM-prosjekter direkte reduserer eller begrenser utslipp fra installasjoner som omfattes av kvotedirektivet, vil kvoter fra disse prosjektene bare kunne utstedes hvis likelydende antall EU-kvoter kanselleres av operatøren for installasjonen. Likeledes, hvis JI- eller CDM-prosjekter indirekte reduserer eller begrenser utslipp fra installasjoner som omfattes av kvotedirektivet, vil kvoter fra disse prosjektene bare kunne utstedes hvis likelydende antall EU-kvoter kanselleres fra vertslandet nasjonale register.

Direktivet åpner ikke for bruk av kvoter fra prosjekter innenlands som leder til utslippsreduksjoner fra utslippskilder som ikke omfattes av kvotedirektivet. Kommisjonen skal imidlertid vurdere behovet for endring ved evalueringen av kvotedirektivet i 2006.

Direktivet legger ikke begrensninger på private virksomheters adgang til å generere, tilegne seg eller konvertere utslippsenheter som stammer fra bruk av CDM og JI, så lenge disse utslippsenhetene holdes utenfor EUs kvotesystem. Direktivet legger heller ikke begrensninger på staters bruk av Kyoto-mekanismene.

Merknader

En kobling mellom EUs kvotesystem og de prosjektbaserte mekanismene under Kyotoprotokollen vil styrke privat sektors incentiver til å delta i JI- og CDM-prosjekter. Slike prosjekter vil bidra til teknologioverføring til bl.a. Russland og utviklingsland. Adgang til å bruke kreditter fra JI- og CDM-prosjekter i EUs kvotesystem vil samtidig redusere de kvotepliktiges kostnader knyttet til oppfyllelse av kvoteplikten. Kvoteprisen vil påvirkes av hvor omfattende restriksjoner som legges på bruken av JI- og CDM-kreditter i kvotesystemet.

I Ot.prp. nr. 13 (2004-2005) Om lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven) varsler Regjeringen at den legger opp til regler for bruk av CDM-kreditter i det tidlig norske kvotesystemet for 2005-2007 som er lik de reglene som EU har for sitt kvotesystem i 2005-2007.

Sakkyndige instansers merknader

Mekanismedirektivet ble omhandlet i høringsnotatet til utkastet til lov om kvotehandel med klimagasser, som ble sendt på alminnelig høring 28. juni 2004. Direktivet behandles av EØS-spesialutvalget for miljø der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdeselsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Rettsakten henger sammen med europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF av 13. oktober 2003 om en ordning for handel med kvoter for klimagasser i EU og om endringer i rådsdirektiv 96/61/EF.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

32004 L 0042 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/42/EF av 21. april 2004 om VOC i maling og andre produkter

Sammendrag av innholdet

Direktivet er ment som et supplement til eksisterende direktiv 1999/13/EF om begrensning av utslippene av flyktige organiske forbindelser som skyldes bruk av organiske løsemidler i visse virksomheter og anlegg. VOC-utslipp fra maling og lakk ble i sin tid utelatt fra sistnevnte direktiv. Bakgrunnen for det nye direktivet er et ønske om lavere innhold av løsemidler i maling og lakk. Direktivet stiller krav til innholdet av løsemidler i bestemte kategorier produkter med det formål å forhindre eller redusere direkte og indirekte virkninger av VOC-utslipp til miljøet.

Direktivet retter seg utelukkende mot definerte grupper av produkter, nærmere bestemt ulike former for maling og lakk. Eksempler på produkter som omfattes er matt og skinnende maling/belegg for vegger og tak innendørs, utendørs belegg på mur, teglstein og stukkatur, samt bekledningsmaling for treverk og metall og grunningsmaling.

Produkter som omfattes av direktivet skal bare kunne omsettes på det åpne marked dersom de overholder bestemte krav til innhold som fremgår av direktivets vedlegg. Kravene skal oppfylles i henhold til et tidsskjema som også fremgår av vedlegget (oppfyllelse i henholdsvis 2007 og 2010). Direktivet krever dessuten merking av produktene.

Merknader

Noen malingsprodukter/komponenter er regulert i det såkalte begrensningsdirektivet, rammedirektiv 76/769 EF. Som følge av dette direktivet ble forskrift om skadelige stoffer og produkter vedtatt 21.12.93 med hjemmel i produktkontrolloven. Forskriften setter bl a generelle forbud mot bruk av enkelte stoffer. Det er særlig § 15 pkt 1.2 bokstav b som retter seg mot maling. Det følger av bestemmelsen at hvis malingen har et høyt sinkinnhold må restkonsentasjonen av kadmium være så lav som mulig og ikke under noen omstendighet overstige 0,1 vektprosent.

Norsk regelverk må endres for å oppfylle direktivet. Dette kan eksempelvis skje gjennom en endring i produktforskriften.

Oppfølgingen av direktivet vil innebære et visst merarbeid for Statens forurensningstilsyn (SFT).

Sakkyndige instansers merknader

Norske myndigheter deltar ikke i EUs ekspertgrupper på området, men deler av bransjen (Jotun) har vært representert gjennom bransjeorganisasjonen CEPE.

Statens forurensningstilsyn (SFT) sendte Kommisjonens forslag på høring i fjor, med høringsfrist 1. desember 2003. Det fremkom ingen prinsipielle motforestillinger i høringsrunden.

Direktivet er behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert. Rettsakten vurderes som relevant og akseptabelt for Norge.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel IV Kjemikalier, industrifare og bioteknologi

32002 D 0623 Kommisjonsvedtak 2002/623/EF av 21. juli 2001 om retningslinjer som utfyller vedlegg II til direktiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer

Sammendrag av innholdet

Dokumentet inneholder retningslinjer for hvilke prinsipper som skal legges til grunn ved miljørisikovurderingen etter vedlegg II til direktiv 2001/18/EF. Retningslinjene er således en utfyllende del av ovennevnte direktiv.

Merknader

Formålet med miljørisikovurderingen er å identifisere eventuelle utilsiktede virkninger for helse og miljø enten de er direkte, indirekte, umiddelbare eller forsinkede. Retningslinjene gir en konkretisering av hvordan denne risikovurderingen bør gjennomføres, og innebærer ingen endring av norsk rett.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32002 D 0811 Rådsvedtak 2002/811/EF av 3. oktober 2001 om retningslinjer som utfyller vedlegg II til direktiv 2001/18/EF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer

Sammendrag av innholdet

Dokumentet inneholder retningslinjer for hva overvåkningsplan i henhold til direktiv 2001/18/EF vedlegg VII skal inneholde.

Merknader

Retningslinjene utfyller de formål og prinsipper som gjelder for de overvåkningsplaner som blir pålagt søker etter direktiv 2001/18/EF. Rettsakten krever ingen endring i forhold til norsk rett.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32002 D 0812 Rådsvedtak 2002/812/EF av 3. oktober 2002 om formatet for sammendrag av informasjon i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/E

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir nærmere regler for hvordan sammendraget av en søknad skal utformes når dette videresendes Kommisjonen og de andre medlemsland ved søknader til omsetning av GMO.

Merknader

Dette er en standardisert mal for sammendrag av søknader om omsetning av GMO. Malen vil fungere som et søknadsskjema og vil også være standard ved søknader etter genteknologiloven.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32002 D 0813 Rådsvedtak 2002/813/EF av 3. oktober 2002 om formatet for sammendrag av informasjon i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/E

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir nærmere regler for hvordan sammendraget av en søknad skal utformes når dette videresendes Kommisjonen og de andre medlemsland ved søknader til forsøksutsettinger av GMO.

Merknader

Dette er en standardisert mal for sammendrag av søknader om omsetning av GMO. Malen vil fungere som et søknadsskjema og vil også være standard ved søknader etter genteknologiloven.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32003 D 0701 Kommisjonsvedtak 2003/701/EF av 29. september 2003 om fastsetting iht. europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/EF av skjema for presentasjon av resultatet av forsøksutsetting av genmodifiserte planter

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter det skjema som søker skal benytte for rapportering av resultatet av forsøksutsettinger av planter til ansvarlige myndigheter i det landet forsøksutsettingen er godkjent og har funnet sted.

Merknader

Iht. konsekvensutredningsforskriften kan myndighetene pålegge søker å rapportere om resultatet av utsettinger, herunder forsøksutsettinger. Rettsakten vil kunne få rettslige konsekvenser i Norge dersom det finnes hensiktsmessig å henvise til den gjennom endringer i konsekvensutrednings-forskriften. Rettsakten forventes ikke å få vesentlige administrative konsekvenser i Norge ettersom det er søker som skal rapportere iht. skjemaet og det allerede i dag kan stilles krav om slik rapportering. Rettsakten forventes av samme grunn ikke å få økonomiske konsekvenser av betydning i Norge.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32004 D 0204 Kommisjonsvedtak 2004/204/EF av 23. februar 2004 om fastsetting av nærmere vilkår for føring av register og registrering av opplysninger om genetiske modifiseringer i genmodifiserte organismer i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/EF

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter hvilke opplysninger som skal føres inn i registrene og at opplysninger som ikke er konfidensielle skal være tilgjengelige for almenheten. Kommisjonen skal ha ansvaret for registrene, men medlemslandene har ansvaret for å sørge for at opplysningene, som fremgår av søknadene om utsetting av GMO, oversendes Kommisjonen.

Merknader

Vedtaket utfyller og operasjonaliserer artikkel 31, 2. ledd i direktiv 2001/18/EF, som pålegger Kommisjonen å opprette ett eller flere registre over ovennevnte opplysninger. Det krever ingen endring i forhold til norsk rett.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.

32001 L 0018 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/18/EF om utsetting av GMO-er, revisjon av direktiv 90/220/EØF om utsetting i miljøet av genmodifiserte organismer

Sammendrag av innholdet

Direktiv 90/220/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92), bind 12, s. 425) med særskilt EØS-tilpasning, (jf. Særskilt vedlegg 1 til St. prp. nr. 100 (1991-92), s. 389) regulerer forsøksutsettinger av genmodifiserte organismer (GMO) og omsetning av produkter som består av eller inneholder GMO. Utsetting kan bare skje etter godkjenning av søknad med konkret vurdering av helse- og miljørisiko. Formålet med Kommisjonens forslag til revidert direktiv var å klargjøre direktivets virkeområde, gjøre direktivet mer fleksibelt, få fortgang i den administrative søknadsbehandlingen, styrke harmoniseringen av landenes risikovurderinger, øke offentlighetens tilgang til informasjon og bedre landenes innflytelse i beslutningsprosessen.

Direktiv 90/220/EØF om utsetting av genetisk modifiserte organismer har vært under revisjon i flere år, og i desember 2000 kom det til enighet mellom Rådet og Europaparlamentet om en revidert tekst. Direktivet ble godkjent av Europaparlamentet 14. februar 2001. Skriftlig godkjennelse av medlemslandene fant sted 15. februar 2001, med unntak av Frankrike og Italia som avstod fra å stemme. Flere land (Tyskland, Østerrike, Belgia, Danmark, Spania, Frankrike, Hellas, Italia, Irland, Luxemburg og Storbritannia) kom med uttalelser hvor de understreket at selv om endringene i direktivet er klart positive, er det fortsatt et forbedringspotensial - særlig mht regler om sporbarhet og merking samt erstatningsregler som man forventer kommer snarlig på plass. Forordning (EF) nr. 1830/2003 om sporbarhet og merking ble vedtatt i EU 22. september 2003, se egen omtale. 14. januar 2004 ble det vedtatt en utfyllende forordning (EF) nr. 65/2004 om etablering av et system for utvikling og tildeling av unike identifikasjonskoder for GMO. Disse kodene skal fremgå av merkingen av GMO og lette sporbarheten av GMO. Flere land (Østerrike, Danmark, Hellas, Italia, Luxemburg) etterlyser fortsatt regler om erstatning og sameksistens mellom genmodifiserte og konvensjonelle avlinger. Behandlingen av søknader om utsetting av GMO er nå gjenopptatt iht. det nye direktivet, og en søknad ble godkjent av Kommisjonen i juli 2004, etter at Rådet verken kom til enighet om å forby eller godkjenne den omsøkte GMO.

Direktivet trådte i kraft 17. oktober 2002.

Merknader

Direktiv 2001/18/EF kan gjennomføres uten store endringer i genteknologiloven med forskrifter dersom dagens tilpasningstekst videreføres. Det må imidlertid utarbeides regler for overvåkning etter at godkjenning av GMO er gitt. Norge har i løpet av den tiden revisjonen har pågått – blant annet gjennom EFTA - kommentert direktivet på en rekke områder. Det reviderte direktivet er i så måte tilfredsstillende ettersom flere av de endringene Norge har jobbet for er ivaretatt i den reviderte teksten, blant annet en eliminering av forslaget om kortere tidsfrister for gjennomføring av offentlig høringer og risikovurdering. Det er også viktig at man i forordningen om merking og sporbarhet (se egen omtale) er gått bort fra merking med ”kan inneholde GMO”.

Sakkyndige instansers merknader

Det er foretatt en offentlig høring i Norge av direktivet. Høringen ga i stor grad støtte til innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Direktivet har vært til behandling i spesialutvalget for miljø der Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet er representert.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.