Vedlegg XIX Forbrukervern

KOM (2001) 398, KOM (2003) 68 og KOM (2004) 651 EUs arbeid med utvikling av kontraktsretten

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la 11. juni 2001 frem en meddelelse, KOM (2001) 398, til Rådet og Parlamentet om europeisk kontraktsrett. Formålet var å finne ut om eksisterende forskjeller i nasjonal rett skaper vanskeligheter for det indre marked, og i tilfelle hvilke løsninger som vil være passende for å overkomme slike vanskeligheter. Kommisjonen ønsket å kartlegge hvorvidt det er behov for fellesskapstiltak, og eventuelt i hvilken form et slikt initiativ bør komme.

Med sikte på å videreføre prosessen la Kommisjonen 12. februar 2003 frem en såkalt handlingsplan, KOM (2003) 68, for Rådet og Parlamentet om en mer sammenhengende europeisk kontraktsrett hvor Kommisjonen oppsummerer høringen om meddelelsen fra juli 2001 og skisserer veien videre. Det primære siktemålet med dokumentet er å legge grunnlag for en videreføring av en bred debatt om europeisk kontraktsrett. Kommisjonen legger i planen opp til:

at man skal arbeide for å forbedre kvaliteten av gjeldende EU-rett på kontraktsrettens område, herunder sette i gang arbeid med utarbeidelse av en felles referanseramme for prinsipper og terminologi

at det skal arbeides for å fremme utarbeidelse og bruk av standardvilkår i det indre marked

at det skal foretas flere overveielser i forhold til behovet for et ikke sektor-spesifikt instrument på kontraktsrettens område.

Kommisjonen la 11. oktober 2004 frem en meddelelse, KOM (2004) 651, for Rådet og Parlamentet, om det videre arbeid på dette området. Arbeidet vil følge to spor. For det første tar Kommisjonen sikte på en gjennomgåelse av de ulike sektordirektivene. Formålet med dette er blant annet å avdekke uklarheter og ufullstendigheter i, og motsetninger mellom, de ulike direktivene. For det andre tar Kommisjonen sikte på å utarbeide en felles referanseramme, med felles prinsipper, definisjoner og modellregler. Denne referanserammen vil i første rekke kunne være til hjelp for å forbedre kvaliteten på eksisterende og fremtidig EU-lovgivning. Arbeidet med referanserammen vil i førstehånd skje i et nettverk av forskere, men Kommisjonen vil underveis trekke medlemsstatene inn i arbeidet, i form av en ekspertgruppe.

Merknader

Arbeidet er fortsatt på et så tidlig stadium at det er vanskelig å vurdere hvilke lov- eller forskriftsendringer som kan bli påkrevet. Dersom arbeidet munner ut i et direktiv eller en forordningstekst som utpensler generelle kontraktsrettslige regler, er det imidlertid grunn til å tro at Norge må foreta en rekke lovendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Saken vurderes og følges opp av Justisdepartementet, som deltar i Kommisjonens ekspertgruppe. Justisdepartementet har gjort berørte institusjoner og organisasjoner oppmerksom på arbeidet i EU og på muligheten for å ytre seg overfor Kommisjonen. Det er opprettet kontakt med nordiske kolleger, samt med personer i det norske universitetsmiljø som arbeider med spørsmål knyttet til temaet. Norge har gitt innspill i felles EFTA-uttalelser høsten 2001 og våren 2003. Det var ikke aktuelt å gi uttalelse til meddelelsen fra 2004, idet denne kun sa noe om hvordan Kommisjonen ville arbeide videre.

Status

Forslaget er til behandling i Kommisjonen.

KOM(02) 585 endelig - Endret forslag til europaparlaments- og rådsforordning om salgsfremmende tiltak i det indre marked

Sammendrag av innholdet

Forslaget er en revisjon av tidligere forslag KOM(2001) etter at Europaparlamentet i sin første gangs behandling ved vedtak 4. september 2002 foreslo til sammen 58 endringer.

Forslag til forordning gjelder salgsfremmende tiltak i det indre marked. "Salgsfremmende tiltak" omfatter i denne sammenheng ikke markedsføring i sin alminnelighet, men er avgrenset til tiltak som gir eller forespeiler kunden en fordel i form av rabatter, tilgift, gaver, deltakelse i konkurranse eller lotteri med premier etc. Kundebegrepet omfatter i denne sammenheng både foretak, organisasjoner og enkeltpersoner som kjøper varer eller tjenester av den som fremsetter tiltaket.

Formålet med forslaget er først og fremst å avskaffe de utbredte og svært varierende restriksjoner på salgsfremmende tiltak som finnes i nasjonal lovgivning, og derigjennom fjerne de handelshindringer dette medfører. På den annen side stiller forslaget omfattende krav til informasjon for å sikre at kunden blir informert om det reelle innholdet i tiltakene (herunder verdien av gaver/tilgift, forutsetninger for å delta/utnytte tilbud etc.). Forslaget har en bestemmelse om beskyttelse av barn og ungdom, som etter norsk målestokk ikke er særlig vidtrekkende. Det har også bestemmelser som sikrer forbrukere adgang til å klage på et salgsfremmende tiltak, og prosedyrer for slike tilfelle.

Merknader

Salgsfremmende tiltak reguleres i norsk lov særlig gjennom markedsføringsloven som har et generelt forbud mot tilgift (uvedkommende tilleggsytelser) overfor forbrukere, og også begrensninger i bruken av utlodninger. Hvis forslaget til forordning blir vedtatt og innlemmet i EØS-avtalen, vil dette medføre behov for lovendring, slik at restriksjonene oppheves og informasjonskravene tas inn i norsk lov. ( Det har uavhengig av forslaget til forordning vært vurdert å endre eller oppheve de nevnte bestemmelsene i markedsføringsloven.) I den grad den endelige forordningen skulle inneholde særregler (jf omtalen nedenfor om diverse endringsforslag), vil også dette få konsekvenser for norsk lov.

Forslaget til forordning ble for øvrig kommentert i høringsrunden til Kommisjonens grønnbok om forbrukerbeskyttelse i Den europeiske union. Både fra EFTA og en rekke andre land og høringsinstanser ble det reist innvendinger mot at forslaget om en detaljert regulering av visse markedsføringsformer fremmes parallelt med - og uavhengig av - arbeidet med et generelt regelverk for "urimelig handelspraksis" (se ovenfor).

Det har vært, og er, betydelig uenighet om forslaget, dels på grunn av det omtalte forholdet til arbeidet med et rammedirektiv, men i stor grad også på grunn av innholdet. Under behandlingen av forslaget i Rådets arbeidsgruppe våren 2003 ble det fremmet en rekke kompromissforslag, uten at det lyktes å oppnå politisk enighet. Forslaget ble stilt i bero under det italienske formannskapet høsten 2003, men har vært tatt opp igjen av de senere formannskap uten at det er oppnådd noe gjennomslag. Uenigheten gjelder blant annet hjemstatskontrollprinsippet, anvendelsesområdet, bruk av forordning eller direktiv, og bestemmelser om salgsfremmende konkurranser. Det er blitt signalisert at det luxemburgske formannskapet våren 2005 ville ta opp bilaterale samtaler med de mest toneangivende motstanderne av forslaget, uten at det foreligger nærmere opplysninger om status og eventuelle resultater av dette.

Sakkyndige instansers merknader

Det norske innspillet til EFTAs høringsuttalelse om grønnboken om forbrukerbeskyttelse har vært forelagt berørte departementer til uttalelse uten at det kom merknader, heller ikke på synspunktene omkring forslaget til forordning om salgsfremmende tiltak.

Status

Forslaget er til annen gangs behandling i Rådet.

KOM(03) 356 endelig - Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om urimelig handelspraksis ("unfair commercial practices")

Sammendrag av innholdet

Direktivets sentrale formål er å innføre et forbud mot ”urimelig handelspraksis” (unfair commercial practices) og å sikre en mest mulig presis og harmonisert oppfatning og tolkning av hva urimelig praksis innebærer. Direktivet vil i det vesentlige gjelde markedsføring, men omfatter også andre handlinger fra den næringsdrivende. Barne- og familiedepartementet har derfor brukt ”handelspraksis” som oversettelse av ”commercial practices”.

Direktivet har et generelt forbud (generalklausul), mot urimelig handelspraksis. Et tiltak skal anses som urimelig hvis det er i strid med god forretningsskikk og i vesentlig grad påvirker/”forvrir” eller er egnet til å påvirke/forvri forbrukernes økonomiske atferd. ”Gjennomsnittsforbrukeren” brukes i direktivet som en målestokk for å vurdere hvilken virkning en handling har på forbrukerne. Når handlingen retter seg mot en spesiell forbrukergruppe, eller vil ha urimelige virkninger særlig for en spesielt sårbar forbrukergruppe, er det virkningen på et ”gjennomsnittsmedlem” av denne gruppen som skal vurderes.

Særlig tiltak som er villedende (aktivt villedende eller villedende pga. utelatelser/unnlatelser) eller aggressive, skal anses som urimelige. Kriterier for vurderingen er stilt opp i egne artikler. I et vedlegg er gitt en ”svarteliste” med spesifikke handlinger som alltid skal anses urimelige og dermed være forbudt.

Generalklausulen vil erstatte eksisterende generalklausuler i nasjonal lovgivning innenfor direktivets virkeområde. Direktivet vil være et totalharmoniseringsdirektiv, dvs. at landene ikke kan vedta eller opprettholde regler som avviker fra direktivet. I en overgangsperiode på åtte år fra vedtakelsen (tilsvarende seks år fra ikrafttredelsen) kan imidlertid medlemsstatene opprettholde slike regler hvis de er gitt med basis i særdirektiver med minimumsharmonisering.

Merknader

Direktivets oppbygging ligner modellen med en generalklausul med forbud mot urimelige markedsføringstiltak som man finner i nordisk lovgivning. I den norske markedsføringsloven er den utformet slik at markedsføring ikke skal være ”urimelig” eller "i strid med god markedsføringsskikk".

Begrepet ”commercial practice” antas i det alt vesentlige å tilsvare ”handlinger” (i forbindelse med markedsføring) i den norske markedsføringsloven, men omfatter i større grad handlinger foretatt etter avtaleinngåelse.

Virkeområdet er på den annen side i andre sammenhenger snevrere enn i den norske loven. Den viktigste avgrensningen er at direktivet bare omfatter handlinger som påvirker eller er egnet til å påvirke forbrukernes økonomiske disposisjoner. Helse- og sikkerhetsaspekter i markedsføringen faller utenfor. Det samme gjelder kriterier som ”smak, anstendighet og sosialt ansvar”, dvs. markedsføring som er skremmende, støtende, nedverdigende, diskriminerende ut fra alder, kjønn, religion, nasjonalitet, hudfarge etc. Begrunnelsen for å holde slike aspekter utenfor er at kulturelle og samfunnsmessige forskjeller gjør at oppfatningene av hva som er urimelig i en slik sammenheng, er svært ulike og vanskelig å harmonisere.

I en uttalelse fra EFTA/EØS-landene til Europakommisjonen om det foreslåtte direktivet, avgitt 26. mars 2004, heter det at direktivet kan gi et viktig bidrag til å sikre redelig handelspraksis og en tilfredsstillende forbrukerbeskyttelse på europeisk nivå. EFTA-landene støttet avgrensningen som er nevnt i forrige avsnitt og har i prosessen også sagt seg tilfreds med at regelverket er bygd opp i tråd med de nordiske markedsføringslovene med en generalklausul. EFTA-landene understreket imidlertid at direktivforslaget burde styrkes og forbedres på flere punkter, særlig med tanke på å ivareta interessene til og hindre utnyttelse av barn og sårbare grupper. De fremmet i denne forbindelse konkrete forslag til endringer i direktivteksten, den innledende ”fortalen” og i ”svartelisten” for å gi et sterkere grunnlag for å ivareta slike hensyn. De anså det viktig at forslaget endres hva gjelder forholdet til bestemmelser om markedsføring i annen EU-lovgivning, slik at landene som et generelt prinsipp kan opprettholde strengere regler de har gitt i medhold av såkalte minimumsregler. I denne forbindelse ble vist til en spesiell norsk interesse i å kunne opprettholde forbudet som er gitt i kringkastingsloven mot reklame rettet mot barn eller sendt i tilknytning til barneprogrammer. Norge holdt innlegg om direktivforslaget, med særlig vekt på konsekvensene for markedsføring rettet mot barn, på møte i EØS-komitéen 23. april.

EFTA-landene uttrykte at de ville ha foretrukket at direktivforslaget i større grad hadde åpnet for å ivareta legitime nasjonale særinteresser. De foreslo at referansen til ”gjennomsnittsforbrukeren” skulle tas ut av selve direktivteksten, blant annet fordi den kan bidra til å legge lista for inngrep for høyt, og til at enkelte forbrukere og forbrukergrupper berøves beskyttelse. Særlig med dette for øye foreslo EFTA-landene at det i svartelisten tas inn to nye punkter om at visse typer bevisst villedende og udokumenterbare utsagn og påstander alltid skal anses som urimelige.

Rådet vedtok ”felles holdning” på møte i november 2004. Parlamentet foreslo etter annen høring i februar 2005 enkelte endringer som i mars 2005 ble akseptert av Rådet. Direktivets innhold er dermed i praksis avklart og direktivet ventes å bli vedtatt i juni 2005.

Denne prosessen har medført flere viktige endringer. Det såkalte ”senderlandsprinsippet” (at næringsdrivende bare skal ha plikt til å rette seg etter de nasjonale bestemmelser (på direktivets virkeområde) i det land de er etablert, er tatt ut. Tross betydelig motstand mot kriteriet med ”gjennomsnittsforbrukeren” ble dette opprettholdt i teksten. Direktivet er noe styrket både i fortalen og direktivteksten hva gjelder hensynet til utsatte forbrukergrupper som barn, og bestemmelsen om markedsføring overfor barn i ”svartelisten” er noe skjerpet. Det er lagt inn en overgangsperiode på åtte år fra vedtakelsen (tilsvarende seks år fra ikrafttredelsen) til å opprettholde strengere regler innenfor direktivets virkeområde gitt i medhold av minimumsdirektiver, slik det i Norge er gjort med forbud mot reklame mot barn i fjernsynssendinger. Endringene innebærer forbedringer sett fra norsk side. Det er imidlertid generelt vanskelig å vurdere hvordan en harmonisert tolknings- og håndhevingspraksis vil utvikle seg.

Det har vært holdt nordisk samråd i prosessen. Med samme lovmodell og svært like regler har de nordiske land stor grad av felles erfaringer og interesser i saken. Felles holdning ble vedtatt mot stemmene fra Sverige og Danmark.

Sakkyndige instansers merknader

I forbindelse med EFTAs uttalelse til den første grønnboken inviterte Barne- og familiedepartementet berørte departementer til møte og innspill om det norske bidraget, og Justisdepartementet har kommet med synspunkter. Det kom ingen merknader fra berørte departementer som fikk innspillet til oppfølgingsmeddelelse på høring.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet er konsultert i egne høringsmøter. Forbrukerombudet har avgitt egen uttalelse i begge høringsrunder. Forbrukerombudet understreket blant annet at forbrukerbeskyttelsen må ligge på et høyt nivå, stilte spørsmål ved om total harmonisering er forenlig med prinsippet om en fleksibel generalklausul, og gikk mot senderlandsprinsippet.

BFD arrangerte et større nasjonalt høringsmøte i august 2002 hvor en representant fra Kommisjonen presenterte direktivarbeidet. Direktivforslaget var høsten 2003 på bred nasjonal høring. Synspunktene var med på å danne grunnlaget for forslaget til EFTA-uttalelse som også ble lagt fram og diskutert på møte i spesialutvalget for forbrukerpolitikk 13. februar 2004. Konsekvensene for reklamebestemmelsene i kringkastingsloven ble diskutert særskilt med KKD og gjort til sentrale punkter i EFTA-uttalelsen og innlegget i EØS-komitéen 23. april 2004, som omtalt ovenfor.

Etter at Arbeids- og sosialdepartementet tok opp spørsmål på møtet i spesialutvalget, er det avklart at restriksjoner på reklame for enkelte produkter ut fra hensyn til folkehelsen faller utenfor direktivets virkeområde, og at direktivet ikke vil berøre de norske reklameforbudene for tobakk og alkohol.

Status

Forslaget ventes å bli endelig vedtatt på Rådsmøte i juni 2005.