Vedlegg IX Finansielle tjenester

Kapittel I Forsikring

KOM (2002) 244(01) Forslag til direktiv om endring av direktiv 72/166/EØF, 84/5/EØF, 90/232/EØF og 2000/26 EF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn

Sammendrag av innholdet

Direktivforslaget tar sikte på å foreta enkelte endringer i de fire eksisterende motorvognforsikringsdirektiv. Formålet med direktivet er å forbedre beskyttelsen under de eksisterende direktivene. Direktivet tar ikke sikte på å regulere erstatningsretten i medlemslandene. Hovedpunktene i direktivforslaget er:

Minsteforsikringssummene i direktiv 84/5/EØF art. 1 nr. 2 (andre motorvognforsikringsdirektiv) foreslås oppjustert til 1 million euro pr. skadetilfelle ved personskader og 500 000 euro totalt ved tingsskader. Det blir også foreslått at minsteforsikringssummene skal indeksjusteres hvert femte år.

I artikkel 1 i direktiv 90/232/EØF (tredje motorvognforsikringsdirektiv) foreslås det presisert at en passasjer ikke kan bli ekskludert fra forsikringsdekning selv om vedkommende visste eller burde visst at føreren av motorvognen var påvirket av alkohol eller andre rusmidler på ulykkestidspunktet. Det blir klargjort i fortalen punkt 13 at denne presiseringen ikke er ment å gripe inn i den enkelte stats regler om utmåling av erstatning eller om reduksjon i erstatning på bakgrunn av generelle regler om medvirkning.

I ny artikkel 4a i tredje motorvognforsikringsdirektiv foreslås det at det i situasjoner der motorvogner blir importert fra en stat i EØS-området til en annen, skal importstaten fra kjøpstidspunktet og i 30 dager fremover regnes for å være den stat der risikoen er etablert, selv om motorvognen ennå ikke er registrert i denne staten. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at mange opplever problemer med å kunne skaffe seg forsikring ved import av motorvogner. I nr. 2 er det fastsatt at dersom motorvognen i 30-dagersperioden nevnt i nr. 1 blir involvert i en ulykke, og ikke er forsikret, er det nasjonale byrået i importstaten ansvarlig.

Enkelte av prosedyrene som er fastsatt i direktiv 2000/26/EF (fjerde motorvognforsikringsdirektiv) er foreslått å skulle gjelde for alle motorvognulykker, f. eks. rett til direktekrav overfor forsikringsselskapet og prosedyren med grunngitt svar innenfor en viss frist.

Merknader

Forsikring av motorvogner reguleres av lov 3. februar 1961 (bilansvarsloven). Dersom direktivforslaget blir vedtatt, vil det måtte gjøres enkelte endringer i loven.

Forslaget ser ikke ut til å medføre særlige økonomiske eller administrative konsekvenser for staten. Kommisjonen har i sine analyser lagt til grunn at direktivforslaget heller ikke vil påføre forsikringsselskapene særlig stor økonomiske eller administrative byrder.

Sakkyndige instansers merknader

Justisdepartementet har vært representert i ekspertkomiteen som forberedte direktivforslaget. Videre har Justisdepartementet, etter å ha konsultert med Samferdselsdepartementet og Trafikkforsikringsforeningen, ved tre anledninger gitt skriftlige merknader til Kommisjonen. Flere av de sentrale norske merknadene har fått helt eller delvis gjennomslag.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Parlamentet.

KOM(2004) 273 endelig Forslag til direktiv om gjenforsikring

Sammendrag av innholdet

I januar 2000 besluttet Kommisjonen og medlemslandene å igangsette et prosjekt med å utarbeide felles tilsynsregler for gjenforsikringsselskaper i EU/EØS. Bakgrunnen for beslutningen var blant annet at ulik nasjonal lovgivning om gjenforsikring legger hindringer i veien for utviklingen av gjenforsikringsmarkedet, og at næringen hadde vist økende interesse for å regulere gjenforsikringsmarkedet. Videre hadde internasjonale organisasjoner (IAIS, G7, CEA, OECD) satt gjenforsikring på agendaen. Direktivutkastet er basert på rammedirektiver for ordinære forsikringsselskaper. Utkastet er en midlertidig løsning, og Kommisjonen tar sikte på å utarbeide endelige bestemmelser når arbeidet med de nye solvensreglene (Solvency II) er ferdigstilt.

Merknader

Gjenforsikringsselskaper er i norsk rett regulert av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet. I samsvar med lovens forarbeider er det i tolkningspraksis lagt til grunn at et utenlandsk gjenforsikringsselskap som driver virksomhet i Norge er unntatt fra kravet om konsesjon etter reglene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 12, jf. § 2-4.

Det antas at implementeringen av direktivet vil få begrensede administrative og økonomiske konsekvenser. Det må antakeligvis ikke foretas større endringer i forsikringsvirksomhetsloven som følge av forslaget. Heller ikke i forskriftene må det foretas større endringer.

Felles tilsynsregler i EU/EØS vil kunne gi gjenforsikringsselskaper i EU/EØS-området et kvalitetsstempel for markeder i og utenfor EU/EØS. Et harmonisert tilsyn kan videre innebære at kvaliteten på gjenforsikringen av direkteforsikringsselskaper blir bedre.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Kapittel II Banker og andre kredittinstitusjoner

KOM(2002) 443 endelig Forslag til direktiv om harmonisering av medlemsstatenes lover og forskrifter om forbrukerkreditt

Sammendrag av innholdet

Direktivforslaget tar sikte på å erstatte eksisterende direktiv om forbrukerkreditt (87/102/EØF).

Direktivet skal gjelde for alle kreditt- og kausjonsavtaler, jf. artikkel 3 nr. 1, med mindre det er gjort uttrykkelig unntak. Ifølge artikkel 3 nr. 2 skal direktivet ikke gjelde for:

kredittavtaler i forbindelse med kjøp eller ombygging av fast eiendom, som forbrukeren eier eller ønsker å kjøpe, og som er sikret ved pant i fast eiendom eller en sikkerhetsstillelse som er vanlig brukt til dette formål i medlemsstaten

leiekontrakter som utelukker overdragelse av eiendomsretten til leieren og dennes fordringhaver

kredittavtaler som er rente- og omkostningsfri, og der tilbakebetaling skal skje på en gang innen en frist på tre måneder etter at kreditten ble ytt kredittavtaler som oppfyller følgende tre betingelser:

i) de er gjort i forbindelse med kredittyters bierverv, altså utenfor kredittyters hovedvirksomhet, og

ii) der årlige omkostninger er lavere enn det som er vanlig på markedet, og

iii) kredittavtalene ikke tilbys allmennheten

kredittavtaler inngått med et investeringsselskap i henhold til artikkel 1 punkt 2 i direktiv 93/22/EØF, og som har til formål å gi en investor mulighet til å foreta en transaksjon ved hjelp av et eller flere av de instrumenter som er omfattet av avsnitt B i vedlegget til nevnte direktiv, når selskapet som yter kreditten, medvirker til transaksjonen.

I kapittel II er det gitt regler om informasjon og praksis forut for utformingen av avtalen. Det blir her blant annet fastsatt forbud mot at kreditt- og kausjonsavtaler blir inngått utenfor fast forretningssted. Det fastsettes også regler om rådgivningsplikt for kredittyter.

I kapittel III blir det gitt regler til beskyttelse av privatlivets fred, herunder regler for hvordan innsamling og behandling av opplysninger skal skje. Statene pålegges også å opprette en sentral database som skal registrere forbrukere og kausjonister som har gjort seg skyldig i betalingsforsømmelse.

Kapittel IV gir nærmere bestemmelser om utforming av kreditt- og kausjonsavtaler. Her blir blant annet prinsippet om ansvarlig kredittgiving fastslått, og forbrukeren blir gitt rett til å gå fra avtalen innen en frist på 14 dager.

I kapittel V blir det gitt bestemmelser om årlige omkostninger i prosent og debitorrente.

Kapittel VI inneholder en bestemmelse om hva som skal anses som urimelige kontraktsvilkår.

Kapittel VII gir nærmere bestemmelser om oppfyllelse av kredittavtalen, blant annet rett til å betale tilbake før forfallstidspunktet.

I kapittel VIII er noen særlige former for kredittavtaler omhandlet, f. eks. kredittavtaler som er kombinert med gjenetablering av kapitalen, og kredittavtaler i form av trekk fra løpende konto eller debitorkonto.

Kapittel IX inneholder en bestemmelse om oppfyllelse av kausjonsavtaler.

Kapittel X har regler om mislighold av kredittavtalen. Det blir her blant annet gitt bestemmelser om påkrav og forfall, overskridelse av det samlede kredittbeløp og stilltiende overtrekk, og om inkasso.

I kapittel XI er det gitt regler om kredittgiveres og – formidleres registrering og status, og kontrollen med disse.

Kapittel XII har avsluttende bestemmelser. Her fremgår blant annet at direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv og bare kan fravikes når det er gitt uttrykkelig tillatelse til dette, jf. artikkel 30.

Statene pålegges også å fastsette egnede sanksjoner overfor dem som bryter bestemmelser som er fastsatt til gjennomføring av direktivet. Slike sanksjonsbestemmelser skal være effektive, rimelige og virke avskrekkende.

Det fastsettes at direktivet ikke har virkning på etablerte kredittavtaler, jf. artikkel 34.

Merknader

Dersom direktivforslaget blir vedtatt, vil en del lover og forskrifter trolig måtte endres, hovedsakelig kredittkjøpsloven, finansavtaleloven og inkassoloven.

Direktivet ser ikke ut til å medføre særlig økonomiske eller administrative konsekvenser for staten, utover at staten må ta initiativ til å etablere en database der forbrukere og kausjonister som misligholder sine forpliktelser blir registrert.

Sakkyndige instansers merknader

Justisdepartementet deltok på et høringsmøte Kommisjonen arrangerte i juli 2001 og ga i etterkant av dette skriftlige merknader til Kommisjonen. Direktivforslaget ble sendt på høring i midten av oktober 2002. På bakgrunn av høringen ble det gitt innspill til Kommisjonen i juli 2003.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2004) 486 Forslag til endring av kapitaldekningsregelverket

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen foreslår endringer i det konsoliderte bankdirektivet (2000/12/EF) og CAD- direktivet (93/6/EØF) for å innføre et nytt rammeverk for beregning av kapitaldekningskravene i kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Endringsforslagene ble lagt frem av Kommisjonen 14. juli 2004.

Hovedformålet med de foreslåtte endringene er å modernisere det eksisterende rammeverket for beregning av kapitaldekningskrav for å gjøre kravene mer risikosensitive, slik at kapitalkravet hver enkelt institusjon står overfor skal samsvare bedre med underliggende risiko i institusjonen.

Forslaget bygger på Baselkomiteens nye retningslinjer for beregning av kapitaldekning (Basel II), men er tilpasset spesifikke forhold i EU-markedet. Forslaget innebærer at institusjonene kan velge mellom ulike metoder for å beregne minstekravet til ansvarlig kapital. Institusjonen skal kunne beregne minstekravet for kredittrisiko etter to alternative metoder; standardmetoden og internratingmetoden (IRB-metoden). IRB-metoden skiller igjen mellom en grunnleggende og en avansert metode. Standardmetoden bygger i stor grad på gjeldende kapitaldekningsregelverk, mens IRB-metoden i større grad legger institusjonenes egne vurderinger av kredittrisiko til grunn. Videre blir det i det nye rammeverket innført et eksplisitt kapitalkrav for operasjonell risiko. Kapitalkravet for operasjonell risiko skiller i likhet med kravet for kredittrisiko mellom enkle og mer avanserte metoder. Utover minimumskravet til ansvarlig kapital er alle institusjoner påkrevd å ha en prosess for å vurdere sitt kapitalbehov i forhold til samlet risikoeksponering. Tilsynsmyndigheten skal vurdere disse prosessene, og det er foreslått å utvide myndighetenes mulighet til å stille kapitalkrav utover de kalkulerte kapitalkravene. Krav til informasjonen institusjonene skal gjøre offentlig tilgjengelig skal bidra til å styrke markedsdisiplinen.

Etter forhandlinger i Europarådet foreslås standardmetoden og grunnleggende IRB-metode for kredittrisiko, og de to enkleste beregningsmetodene for operasjonell risiko, foreslås av Kommisjonen innført fra 1. januar 2007. Det legges opp til at institusjoner i en overgangsordning kan benytte gjeldende kapitaldekningsregler frem til 1. januar 2008. De mest avanserte metodene for kredittrisiko og operasjonell risiko vil først bli tilgjengelige fra 1. januar 2008.

Merknader

De nye retningslinjene er ment å erstatte de eksisterende kapitaldekningskrav for kredittrisiko. I tillegg innføres et nytt kapitalkrav for operasjonell risiko. Gjeldende krav til kapitaldekning for markedsrisiko og regelkverket om ansvarlig kapital berøres i liten grad. Dersom direktivforslaget blir vedtatt, vil en del lover og forskrifter måtte endres, hovedsakelig finansieringsvirksomhetsloven, forretningsbankloven, sparebankloven, verdipapirhandelloven, kapitaldekningsforskriften, beregningsforskriften, CAD- forskriften konsolideringsforskriften og forskrift om store engasjementer. I tillegg vil man måtte fastsette nye forskrifter om internrating, operasjonell risiko og risikobasert tilsyn.

De foreslåtte endringene vil stille store krav til institusjonene og institusjonene må starte forberedelsene på et tidlig tidspunkt. Dette vil spesielt gjelde institusjoner som har til hensikt å benytte de mer avanserte metodene for beregning av minstekravet til ansvarlig kapital. Det er rimelig å anta at det hovedsakelig vil være de større bankene som har kapasitet til å ta i bruk de mest avanserte metodene for beregning av kapitaldekningskravet. Det kan se ut til at norske banker kan få betydelige lettelser i kapitalkravet både under standardmetoden og IRB- metoden som følge av de foreslåtte endringene. Dette skyldes blant annet at norske banker har en relativt stor andel boliglån og lån til personmarkedet.

Endringene vil også stille store krav til tilsynsmyndigheten. Godkjenning av IRB-modeller og risikobasert tilsyn generelt, krever endring av tilsynsmetodikk og behov for ny og spesialisert kompetanse.

Sakkyndige instansers merknader

Kredittilsynet har i samarbeid med Norges Bank tidligere kommet med høringsuttalelser til EU-kommisjonens forslag til endring av kapitaldekningsregelverket; blant annet forslaget, kalt CP3, fremlagt 1. juli 2003.

Kredittilsynet har utarbeidet et høringsdokument om gjennomføringen av deler av det nye kapitaldekningsregelverket i Norge, der Kredittilsynet gir sine foreløpige vurderinger av deler av regelverket som anses viktig i forhold til institusjonenes forberedelser. Høringsdokumentet ble sendt på høring 13. september 2004.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2004) 448 endelig Kommisjonens forslag til direktiv om forebyggende tiltak mot bruk av det finansielle system til hvitvasking av penger, herunder finansiering av terrorisme

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la 30. juni 2004 frem et forslag til direktiv om forebyggende tiltak mot bruk av det finansielle system til hvitvasking av penger, herunder finansiering av terrorisme. Direktivforslaget vil erstatte direktiv 91/308/EØF av 10. juni 1991 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger, og europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/97/EF av 4. desember 2001 om endring av rådsdirektiv 91/308/EØF om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av penger.

Direktivforslaget tar sikte på å følge opp FATFs (Financial Action Task Force on Money Laundering, oppnevnt av G-7 i 1989) reviderte anbefalinger fra juni 2003, ved en samordnet gjennomføring og anvendelse av anbefalingene på fellesskapsnivå. Direktivforslaget inkluderer enkelte tiltak mot terrorfinansiering, som har utgangspunkt i enkelte av FATFs spesielle anbefalinger mot terrorfinansiering fra oktober 2001.

Det foreslås en ny definisjon av ”hvitvasking av penger”, slik at den dekker finansiering av terrorisme. Virkeområdet foreslås utvidet til å bl.a. omfatte tilbydere av tjenester til truster og selskaper, samt livforsikringsmeglere, samt alle som handler med varer eller leverer tjenester og aksepterer betaling i kontanter over en terskel på 15 000 euro. Terrorisme foreslås innført som et særskilt element i definisjonen av straffbare handlinger. Det foreslås enkelte endringer i krav til kundeidentifikasjon, bl.a. ved at prosedyrene skal kunne gjennomføres på grunnlag av en risikovurdering. Det foreslås en (valgfri) adgang til å anvende lempeligere identifikasjonskrav, når det er lavere risiko for hvitvasking av penger . Det foreslås videre skjerpede kundeidentifikasjonskrav, når risikoen for hvitvasking anses klart større, som minimum i tilfeller hvor kunden ikke er fysisk til stede, ved grenseoverskridende korrespondent­bankforbindelser, og forbindelser med politisk utsatte personer. Det foreslås strengere krav til å slå fast hvem som er reell eier, samt til å forstå selskapskonstruksjonen. Det foreslås krav til at eksisterende konti og forretnings­messige forhold skal undersøkes, dersom det kan være risiko for hvitvasking av penger.

Det forslås at medlemsstatene skal iverksette hensiktsmessige tiltak for å unngå at ansatte og deres familier blir utsatt for trusler etter rapporteringer. Videre foreslås at medlemsstatene skal fastsette regler om at vekslingskontorer, tilbydere av tjenester til truster og selskaper skal godkjennes eller registreres, og at kasinoer skal registreres for å kunne drive lovlig virksomhet. Medlemsstatene skal påse at det føres tilsyn med at alle institusjoner og personer som er omfattet av direktivet, oppfyller direktivets krav. Det legges opp til at Kommisjonen skal vedta gjennomføringstiltak for å ta hensyn til den tekniske utvikling og sikre en ensartet anvendelse av direktivet. Det foreslås å opprette en ny komité for hvitvaskingsspørsmål. Det foreslås en gjennomføringsperiode på 12 måneder. Direktivforslaget er et minimumsdirektiv.

Merknader

Gjeldende regler om tiltak mot hvitvasking er gitt i lov 20. juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven) og forskrift 10. desember 2003 nr. 1487 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsforskriften), som trådte i kraft 1. januar 2004. Disse gjennomfører bl.a. EUs første og annet hvitvaskingsdirektiv, samt enkelte av FATFs anbefalinger.

Det vil være nødvendig med enkelte endringer i gjeldende regler for å gjennomføre direktivet. Det gjelder særlig følgende punkter:

• endring av kundeidentifikasjonsprosedyrer, vurdere å innføre risikovurdering
• • skjerpede identifikasjonskrav mht. politisk utsatte personer, kunden ikke er fysisk til stede og ved grenseoverskridende korrespondentbankforbindelser
  • skjerpede krav til undersøkelse av reell eier og selskapskonstruksjon
  • løpende undersøkelse av eksisterende konti og forretningsmessige forhold
  • tiltak for å hindre ”doble” identifikasjonsprosesser

• fastsette tiltak for å unngå at ansatte mv. blir utsatt for trusler etter rapporteringer
• fastsette krav om at tilbydere av tjenester til truster og selskaper skal godkjennes/registreres
• iverksette tilsyn med at alle institusjoner og personer som er omfattet av direktivet, oppfyller direktivets krav
• oppfølging av eventuelle gjennomføringstiltak fastsatt av Kommisjonen

Foreløpig antas at gjennomføring av direktivforslaget ikke vil medføre vesentlige økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Norge har deltatt som observatør i EU-kommisjonens kontaktkomité for hvitvaskings­spørsmål. Aktuelle instanser involvert er Finansdepartementet, Justisdepartementet og Kredittilsynet.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet.